METODERAPPORT

 

 

 

SEMESTEROPPGAVE - JOURNALISTIKK - SFJ - HIBO

 

 

 

INNHOLD:

1

2

3

Idéen - bakgrunn for valg av tema.

4

5 Kilder.

5.1

Valg av hovedkilde - tilnærming til kilden.

5.2

Kort om hovedkilden.

5.3 «Usynlige»

kilder.

5.4

Problemer i forhold til kildene.

6 Problemer

underveis.

6.1 Etiske

problemer.

6.2 Praktiske

hindringer.

7

Metode og presentasjon - justeringer underveis i prosessen.

8

Litteratur - (utenom obligatorisk liste)

 

 

 

 

Ivar Jensen – Senter for Journalistikk - Høgskolen i Bodø – Mai –2003

  

 

1

---

1

INNLEDNING – OM METODERAPPORTEN

 

Istedenfor å følge reglene for den klassiske

rapport-

sjangeren, har jeg tillatt meg en noe

løsere stil. Gjennom hele prosessen har jeg lest Michel de Montaignes

Les Essais

- et verk

som fremdeles, mer enn 400 år etter sin utgivelse, har både aktualitet og en forunderlig

modernitet over seg. En godseier og dommers ærlige betraktninger om livet, speilet nesten

utelukkende gjennom hans egen person, har på et vis påvirket meg fram og tilbake i mine

tanker omkring mitt eget prosjkt. Inspirert av essaysjangerens far tillater jeg meg derfor å bre

meg litt ut i denne rapporten, selv om det skulle stride mot formkravene. På denne måten

åpner jeg et rom for refleksjon og tankedeling - større enn om jeg skulle ha fulgt rapportens

rene krav til kronologi og fakta. Det passer meg bedre, og det tjener bedre sitt formål, som jo

er å belyse veien fram mot et ferdig journalistisk produkt. Og jeg tillater meg å føre

Montaigne opp på litteraturlisten.

 

2.

FAKTA OM REPORTASJEN

 

•

Tittel

: «

Sånn er døden

» - (ren arbeidstittel - allusjon til programserien

 

  

«Sånn er livet» - radiosaker trenger ingen klar tittel)

•

Tid

: 24:00

•

Teaser

:

Evt. klipp med et godt statement fra kilden: 5-10 sekunder.

•

Topp

: «

Midt i den varme vårsola skal vi utforske noe så dystert som livets avslutning.

 

•

Intro

: «

Mens vårsola skinner bort dystre tanker, er det noen som må møte dødens

 

 

  

kalde og heslige virkelighet, hver dag. Inge Pettersen er en av dem. Han skal

 

 

  

være vår veiviser på en tur fra liv til død. Mens vi andre får servert døden

 

 

  

til kaffen foran TV-skjermen, godt kamuflert og lettfordøyelig, vet Inge

  

 

Pettersen at virkeligheten er annerledes».

 

•

Utro

: «

Vi hørte Inge Pettersen fra Bodø. Reporter var Ivar Jensen, og

 

  

musikken vi hørte var låten

Høst

med Henning Gravrok Band, fra

 

  

CD- platen Hyss».

 

Innslaget tenkes sendt i NRK P2’s program

Sånn er livet

.

 

 

2

---

3.

IDÉEN - BAKGRUNNEN FOR VALG AV TEMA.

 

Høsten 2001 gikk en gjeng ferske journaliststudenter opp trappen fra foajéen i NRK-

Nordland. Det var omvisning og orientering om de nye flotte lokalene og om NYDI - NRK’s

nyhets-og distriktsdivisjon. Det ble lagt vekt på NRK-Nordlands nye og tunge satsing på

nyheter i en sterkt konkurransepreget medievirkelighet - dette var like før slaktingen av

Nordlands Framtid og Nordlandsposten. Redaksjonssjefen orienterte om sommerens store

nyhetsoppslag. Etter et tips, ble en lokal bodø-sak grundig forberedt i NRK-Nordland. Da

den ble sluppet på lufta, ble den straks løftet opp på riksplan, og de fleste andre medier fulgte

opp. Kommentarer og debatter seilte opp, og det endte med at en statsråd på Dagsrevyen

lovte å gå helt i bunns i saken. Den såkalte

obduksjonssaken

var blitt et vellykket scoop for

NRK-Nordland.

 

I korthet dreide saken seg om at en obdusent ved patologisk avdeling på Nordland

Sentralsykehus i Bodø angivelig hadde latt ligge igjen plasthansker og annen

engangsrekvisita i bukhulen eller brysthulen på lik sammen med såkalt cellestoff (papir) før

de ble sydd igjen. Organer som var tatt ut, ble ikke lagt tilbake i kroppen, men destruert i

forbrenningsanlegg. Det meste av dette er vanlig praksis over hele verden - cellestoffet er der

for å fylle opp og bevare formen på kroppen etter obduksjonen. Saken her var at lik ble brukt

som «søppelkasse» for plasthansker og lignende. Imidlertid kom det etterhvert fram at denne

typen plast er biologisk nedbrytbar og vil gå over til jord etterhvert, men det groteske ved

denne angivelige praksisen ble hovedtema. NRK-Nordland slapp ikke saken før de hadde et

øyenvitne som kunne bekrefte at slikt hadde skjedd. Vedkommende som hadde gjort dette,

havnet uten forvarsel i medias stormsentrum mens han var på ferie med familien i Sør-

Sverige.

 

Saken skapte en flom av reaksjoner blant folk flest og blant mer eller mindre habile

kommentatorer. Sykehusledelsen nedsatte en granskningsgruppe, det ble innrømmet at slikt

hadde skjedd og obdusenten fikk en advarsel fra direktøren. Sosialministeren måtte svare for

praksis på norske sykehus, som etterhvert opplevde en bølge av reservasjoner mot

obduksjoner fra pårørende. Dette medførte at norske patologer gikk ut i media for å dempe

reaksjonene og for å «avmystifisere» vanlig praksis på dette området. En av landets fremste

rettsmedisinere påpekte at obduksjoner gir uunnværlig kunnskap for framtidens leger. Hun

mente også at færre utførte obduksjoner ville føre til mindre rettssikkerhet i Norge, i og med

 

3

---

at drap ikke ville bli oppdaget. Saken fikk altså konsekvenser langt utover dem redaksjonen

antakelig hadde regnet med i utgangspunktet.

 

Jeg satt som tilhører mens saken ble framstilt som et lærestykke i nyhetsjournalistikk.

Mine medstudenter og de fleste andre var nok imponert av denne avdekningen av grotesk,

uetisk og «umenneskelig» praksis. Selv var jeg i tvil. De proporsjonene som saken fikk,

bekreftet på et vis den gamle erfaring at groteske eller makabre forhold virker både

tiltrekkende og frastøtende på mennesket - folk ble engasjert. Men det demonstrerte også at

slike ting rører mer ved

følelsene

enn ved fornuften. Her var det i tillegg snakk om døde

mennesker. Den kroppslige død, som en del av livet, er blitt nærmest et ikke-tema i vår tid og

i vår del av verden. Vi er forskånet for fordervelsens heslige virkelighet - de aller fleste av

oss. Når vi viser vår siste respekt for den døde, er det jordiske trygt skjult under forseggjort

treverk og blomster. Den som da viser den døde så liten respekt at han skjærer opp bryst og

mage for deretter å legge igjen avfall i kroppen, beveger seg inne på et tabuområde. Faren er

stor for at han mister sitt menneskelige ansikt. Slik sett kan jeg forstå «folkets dom».

 

Men der jeg satt og hørte på historien om nyhetssaken, mintes jeg min egen fortid. En

tid, for lenge siden, hadde jeg selv en slik jobb. Da var det jeg som sto ved stålbenken og

dissekerte lik, tok ut organer og sydde igjen. Vel nok la jeg aldri annet enn cellestoff i

kroppen, men ellers var alt det samme. Uten å føle meg avstumpet hadde jeg en forståelse for

ham som fikk søkelyset på seg. Jeg tok klart avstand fra en slik praksis, men på samme tid

prøvde jeg å beholde et nøkternt blikk på saken. For hva er egentlig forskjellen på biologisk

nedbrytbar plast og papir?

 

Jeg tenkte mitt og nevnte ikke mine erfaringer for noen. Halvannet år gikk og jeg har

blitt mer bevisst mekanismene i moderne nyhetsjournalistikk. Jeg forstår bedre hvordan en

nyhet «oppstår» og hva som skal til for at det skal bli en «sak» ut av det. Men

obduksjonssaken er ikke glemt. Hvis jeg i dag skulle vurdere NRK-Nordlands håndtering av

saken, villle jeg ta utgangspunkt i de mest vanlige kriterier på en nyhet: Den skal ha

aktualitet

, være

vesentlig

, skape

identifikasjon

og ha karakter av

sensasjon

- og helst

involvere en

kjent person

:

•

Saken var ikke

aktuell

, men ble satt på dagsorden av media selv.

•

Saken var ikke

vesentlig

, selv om den kan sies å ha en viss prinsipiell interesse.

•

Saken skapte kanskje en viss

identifikasjon

, men uten den nærhet vi vanligvis innbefatter i

begrepet. («En dag er det kanskje jeg selv som ligger på benken på patologisk avdeling»,

eller: «Det kunne vært en av mine...»).

 

4

---

•

Saken hadde ingen

kjendis

-faktor.

•

Saken hadde karakter av

sensasjon

, den inneholder stoff som bryter radikalt med det

«normale».

Bevisst eller ubevisst ble det altså skapt en stor rikssak, med mye synsing og involvering av

politikere, ledere og flere fagmiljøer, alt på bakgrunn av et utgangspunkt som på langt nær

tilfredstiller de elementære nyhetskrav. Et viktig moment her er at NRK.Nordland kun sto for

«avsparket». De andre mediene kastet seg snart inn i flokken som jaktet på en synder, og vi

fikk en god demonstrasjon på dynamikken i norsk nyhetsjournalistikk.

 

  

Denne lange introduksjonen bringer meg endelig til mitt første anliggende -

idéen

min:

•

Gjennom et radioinnslag på rundt 24 minutter vil jeg forsøke å gi et ansikt og en «sjel» til

han som daglig, år etter år, står overfor dødens kalde og konkrete virkelighet - han som må

møte synet av, lyden av og lukten av livets avslutning, enten døden har kommet som en

befrielse eller som en tragedie. Et vesentlig spørsmål må være å få vite

hva det gjør med et

menneske

å arbeide med død og fordervelse i så mange år. I formen vil denne montasjen

ha elementer både fra reportasje-, dokumentar- og portrettsjangeren.

 

Begrunnelser

for valget av et slikt tema:

•

Det må være en journalistisk oppgave å gi lytteren et lite blikk inn i en, for de fleste, ukjent

verden.

•

Jeg vil gi en stemme til de som må ta belastningen med å jobbe på et tabubelagt område.

•

Som en kontrast til nyhetskulturen i våre redaksjoner vil jeg søke å gi et mer nyansert bilde

av virkeligheten - en utbrettssak i ordets videste betydning.

•

Det sies blant dokumentar-produsenter at «

enhver dokumentar er selvbiografisk

...».

Kanskje vil jeg si noe om meg selv samtidig?

 

 

4.

METODE, SJANGER OG PRESENTASJONSFORM.

 

Med arbeidstittelen «Sånn er døden» og den vinklingen som er skissert i innledningen ble det

tidlig klart at metode, sjanger og presentasjonsform var svært avhengig av kildevalg. Jeg

måtte derfor gjøre dette valget på et tidlig tidspunkt. Med en annen vinkling - med et klarere

 

5

---

fokus på

fenomenet

døden - kunne jeg trukket inn en rekke kilder som kommer i kontakt med

døden på en eller annen måte. Kildene ville stått i kø: Helsepersonell, dødsyke pasienter,

begravelsesagenter, pårørende eller etterlatte, politi og brannvesen, prester og kirkesangere,

gravere og krematorieansatte - alle kunne de ha bidratt med noe.

 

Men alle disse kildene har en ting felles: Døden er ingen hovedbeskjeftigelse for noen

av dem, kanskje med unntak av ansatte i begravelsesbyrå. Hver for seg kunne de nok ha

hjulpet meg i mitt prosjekt. Kanskje

summen

av erfaringene deres ville gitt lytteren en dypere

innsikt i dette temaet som de fleste av oss skyver foran oss så godt vi kan, men som likevel

opptar oss alle på et eller annet nivå. Jeg kunne ha laget en liten serie med miniportretter eller

noen løst sammenvevde miljøreportasjer omkring temaet. Resultatet kunne blitt brukbart,

både radio- og lyttervennlig, men det kunne også blitt

forutsigbart

- «dette har vi hørt før, ...»

 

Jeg tror også at summen av mange

små

innsikter ikke nødvendigvis gir én

stor

innsikt.

Jeg trengte altså en kilde med spesiell kompetanse og innsikt. Og med min forhåndskunnskap

ble det tidlig klart at det fantes én god kilde til et slikt prosjekt her i vår del av landet. Jeg

valgte derfor å satse på denne ene personen, som har innsikten og som jeg håpet kunne

formidle den.

 

Allerede før jeg hadde tatt kontakt med ham, sto det forholdsvis klart for meg at

temaet burde presenteres i ett program på 20 - 25 minutter istedenfor som en serie på flere

korte innslag. Stikkord her måtte være

helhet

og

tid

til ettertanke. Selv for radiokanaler som

tar seg sendetid til slike ting, er et slikt format ren luksus. Vel nok opplever vi en sjelden

gang programmer i dette sjangerlandskapet som går opp mot 45 minutter, men da er det snakk

om særdeles påkostede dokumentarproduksjoner. Verken NRK-P1, NRK-P3 eller P4

opererer med lange formater, med unntak av rene magasinprogrammer. Hvis jeg skulle få

prosjektet mitt på lufta, måtte det derfor bli gjennom en av NRK-P2’s redaksjoner.

Neste valg gjaldt sjanger. Jeg har brukt mye tid på å definere

hva

jeg ville lage. Det mest

nærliggende var å lage noe som glir glatt inn i et klassisk sjangerbegrep. Et portrett, en

reportasje eller en slags dokumentar - det var mine valgmuligheter. Etter opptakene på

Nordlandssykehuset 11. april sto fremdeles alle muligheter åpne. Ennå mens jeg satt i

redigeringsrom K2 i NRK-Nordland et par dager etter og hørte gjennom råstoffet for andre

gang, var jeg i villrede om viktige veivalg. Skulle jeg portrettere et menneske utenom det

vanlige? Burde jeg benytte anledningen og lage en ren reportasje fra et miljø der ikke så

mange ferdes? Skulle jeg prøve å dokumentere en menneskelig praksis? Eller det mest

grunnleggende i menneskets liv - vår vei mot døden? Hvert svar gir to nye spørsmål.

 

6

---

Sjangervalget skulle vise seg å henge så nøye sammen med valg av hovedkilde at det ene

påvirket eller utelukket det andre.

 

Kilden min på Nordlandssykehuset viste seg å være mer verbal enn jeg egentlig hadde

håpet på. Kanskje litt i meste laget - han la om til svært pen nordlandsdialekt så snart

opptakeren gikk. Det gikk ikke opp for meg med en gang, dette fenomenet. Så da jeg

kanskje kunne påvirket ham til å bruke sin flotte lofotdialekt, var det nesten for sent. På den

andre siden flommet han over av informasjon om det meste som har med emnet å gjøre. På

den tredje siden hadde han en egen evne til å uttrykke vanskelige følelsesmessige forhold som

det knapt finnes ord for. Etter min mening veier denne evnen opp for mange andre ting. Så

jeg sto altså med en kilde av «sammensatt natur» - som alle oss andre - og jeg bestemte meg

for å la sjangergrensene flyte. Men med gode opptak - mye og godt stoff, varierende

stemning og romfølelse - valgte jeg å holde en slags tråd i reportasjetradisjonen. Jeg var der,

jeg kunne skildre, jeg fikk skildringer gratis. Og under opptakene valgte jeg å sikre meg en

viss dynamikk, av rent praktiske hensyn - av erfaring . Vi gikk, bokstavelig talt, den veien de

må trilles, de som dør på sykehuset. Og vi så på veien til de som aldri ble innlagt - de som

bringes inn som lik. I kontrast til bevegelsen brukte vi enda mer tid på samtale om temaet. I

utgangspunktet var intervjuet nokså nøye planlagt. Jeg hadde satt opp halvannen side med

konkrete spørsmål, fordelt på temaene

jobben

,

mennesket

og litt om

obduksjon/patologi/anatomi

generelt

.

 

 

 

 

5. KILDER.

 

5.1

Valg av hovedkilde - tilnærming til kilden.

 

Valg av én hovedkilde henger nøye sammen med valg av sjanger og metode (se ovenfor). Da

jeg først hadde bestemt meg for å bruke bare én muntlig kilde, var det klart at hele prosjektet

var avhengig av at han gikk med på opplegget, og at at han virkelig kunne bidra med det jeg

håpet på. Jeg visste at han arbeidet på Nordlandssykehuset i Bodø, men jeg var ikke sikker på

om han ennå hadde samme jobben som før. Jeg var derfor svært spent da jeg til slutt fikk tak

i vedkommende på telefonen - jeg må innrømme at jeg utsatte det litt mens jeg gruet for et

 

7

---

eventuelt avslag - uten grunn. For han var imøtekommende fra første øyeblikk, og vi avtalte

et første møte på en kafé neste dag, slik at jeg kunne presentere mine tanker nærmere. Vi

snakket en time og avtalte dato for opptak, og jeg lovte å levere ham en skisse over aktuelle

spørsmålsområder til intervjuet dagen før opptak. Anette Holm advarer (i artikkelen

Radiointerview - kontrakt

, se litteraturliste) sterkt mot å la intervjuobjektet få se spørsmålene

på forhånd. Hun anfører tre grunner til en slik holdning. Selv så jeg ikke noe problematisk i

dette. Min kilde er heller ingen maktperson. Og en del spørsmål må nødvendigvis bli såpass

sammensatte at litt forhåndstenking neppe kan skade.

 

5.2

Kort om hovedkilden

•

Navn

:

  

  

Inge Pettersen – Bodø

•

Alder

:

60

år

•

Yrke

:

  

  

Obduksjonslaborant / laboratorietekniker - Nordlandssykehuset

•

Ansiennitet i yrket

:

Nærmere 40 år

•

Ellers

:

  

  

Aktiv som leder i Lions Club i Bodø, og kjent for sitt

utadvendte vesen og gode humør.

 

For meg var det i utgangspunktet et viktig moment å

ikke

trekke inn den «klassiske» kilde i

saker som har med liv og død å gjøre:

Legen

. (Med stor L, som et lite spark til legens

opphøyde status og innarbeidde rolle, spesielt i media. Dette var anledningen til å gi en

stemme til en av de rundt 35 personer i Norge som jobber med obduksjoner uten medisinsk

utdannelse. I praksis er det da også et svært lite antall patologer som må ta de belastninger

det medfører å måtte håndtere lik hver eneste dag. Grovarbeidet gjøres av de nevnte 35

eksperter, men de blir aldri nevnt i media.

 

5.3 Usynlige

kilder.

 

Begrepet «usynlig kilde» er her et fagutrykk fra journalistikken. Her står det for kilder som

på et eller annet vis har bidratt til produktet uten å bli nevnt ved navn. Med andre ord kilder

som setter sitt preg på radioinnslaget uten at lytteren vet noe - verken om det

er

andre kilder

eller

hvem

de egentlig er. Enhver reportasje vil nødvendigvis dra med seg sine usynlige

kilder. Ikke minst vil reporteren alltid ha en bakgrunn - en «bagasje» - selv om han trår inn

på tilsynelatende jomfruelig grunn. I mitt tilfelle stilte reporteren med en ikke uvesentlig

 

8

---

bagasje. Min kjennskap til yrket, til metodene, til hovedkilden og til temaet generelt, ga meg

et visst fortrinn i forhold til oppgaven jeg hadde foran meg, samtidig som det lå et potensielt

problem her - se neste punkt.

 

Når jeg tidligere har brukt begrepet

hovedkilde

, er det for å understreke hvor viktig

denne kilden var for mitt prosjekt. Jeg valgte ikke å dra inn andre muntlige kilder, av grunner

som jeg var inne på i punkt 4 overfor, og av grunner som jeg kommer inn på i neste punkt.

Samtidig har jeg brukt

skriftlige

kilder. Her må det skilles mellom den litteratur som angår

det journalistiske - tilnærming og fordypning omkring metode, sjanger, etiske og juridiske

forhold - og litteratur som angår selve temaet, arbeidet til min hovedkilde. Av ham fikk jeg

låne diverse utklipp fra presse, utdrag fra anatomiens historie, fagtidsskrifter for rettsmedisin

og rettsmedisinsk etterforskning (Kripos) og diverse kursmateriell Alt dette kom til nytte på

sitt vis, selv om det lå litt i utkanten av fokus i forhold til radioinnslaget. Utenfor fokus ligger

vel også Michel de Montaigne, men hans essays har et slikt

rayonnement

, som han selv

kanskje ville sagt det, at det har inspirert meg på alle måter. Ikke minst i hans bok III, «Om

forfengelighet», der han blant mange temaer analyserer sin egen forestående død på en ærlig

og inngående måte.

 

5.4

Problemer i forhold til kildene

 

Fra første gang jeg fikk idéen, har det dukket opp problemer omkring kilder og kildevalg.

Likevel har de latt seg løse, etter mitt syn. I stikkordsform ser de slik ut:

•

Tanken på å ha bare én muntlig eller førstehånds kilde.

•

Det faktum at jeg har vært hans kollega og arbeidskamerat.

•

Hvis han i sin tid var innblandet i den såkalte ”obduksjonssaken” (se punkt 3 – NRK-

Nordland), ville det kunne stigmatisere ham om noen skulle finne på å koble den to år

gamle saken med dette innslaget, i tilfelle det skulle komme på lufta.

 

Det første problemet – bare én muntlig kilde - viste seg å forsvinne etter kort tids bearbeidelse

(se resonnementet under punkt 4). Det faktum at jeg kjente min kilde fra tidligere ble et

større tankekors. En gang for mange år siden var jeg hans kollega, og det jeg har lært om

anatomi og disseksjon har jeg for en stor del lært av ham. Vi var arbeidskamerater og med

det fulgte et vennskap, selv om han var eldre enn meg. Dette er imidlertid mange år siden, og

vårt vennskap var begrenset til tiden på jobb. I ettertid har jeg kun sett ham fra tid til annen.

 

9

---

Vi har hele tiden vært på hils, men vi har gått i forskjellige retninger i livet. I dag vil jeg si at

jeg har ingen bindinger eller forbindelser til ham som skulle være problematisk i forhold til

mitt prosjekt. Tvert i mot ser jeg min forhåndskunnskap som en fordel. Og jeg vil tro at min

”fortid” talte til min fordel i hans vurdering om han skulle stille opp eller ikke. Jeg er ikke

sikker på at hvem som helst ville fått muligheten til å komme såpass nær innpå ham som jeg

gjorde. Derfor velger jeg å regne ham som en del av mitt

nettverk

av kilder, istedenfor som et

etisk eller praktisk problem.

 

Koblingen til ”obduksjonssaken” var vanskeligere å vurdere. I utgangspunktet kjente

jeg bare saken som vanlig radiolytter og TV-titter. Jeg hadde ingen tilgang til NRKs kilder,

og visste følgelig ikke hvem som var ”den skyldige” – eller syndebukken, ettersom man ser

det. Jeg

ville

heller ikke vite det, ut fra den tanken at jeg burde stille med åpnest mulig sinn i

møtet med kilden. Vi snakket om saken ved første møte, og jeg klarla mine ønsker for ham.

Han kjenner naturligvis saken både fra medieoppstyret og fra sitt arbeidsmiljø, og han kom

også inn på denne saken under intervjuet, uten at jeg hadde spurt om det. Fremdeles vet jeg

ikke om han har noe med saken å gjøre, og vil heller ikke vite det - i hvert fall ikke før saken

er ferdig og eventuelt sendt. I alle fall bestemte jeg meg for å holde denne saken langt

utenfor i mitt prosjekt. Skulle det ha noen hensikt å bruke saken, måtte vinklingen bli et

retrospektivt blikk: Obduksjonssaken to år etter, hvordan gikk det med hovedpersonen? Eller

man kunne tenke seg et mediekritisk perspektiv på den.

 

 

6 PROBLEMER

UNDERVEIS

 

6.1 Etiske

problemer

 

Som nevnt i de innledende refleksjoner, var mitt ønske å gi en stemme og et ansikt til en som

må arbeide med en så vanskelig side ved menneskelivet, og om mulig få et lite blikk inn i hva

det

gjør

med en mann å ha et slikt arbeid. For å oppnå dette måtte jeg prøve å komme så tett

innpå den

fysiske

døden som mulig - de mer metafysiske sider ved døden har jeg prøvd å

holde utenfor i denne saken.

 

Første etiske krav var å unngå beskrivelser omkring konkrete personer og hendelser;

pårørende skulle ikke kunne gjenkjenne sitt «tilfelle». Ved én anledning gikk intervjuobjektet

inn på en konkret sak som kan identifiseres ut fra stedsangivelse. Saken gjaldt et barn som

 

10

---

omkom i brann for en tid tilbake, under særdeles tragiske omstendigheter, med ryggen mot

flammene. Jeg tar for gitt at foreldrene den gang ikke fikk se sitt barn etter ulykken. Derfor

var jeg nødt til å redigere bort navnet på stedet og et par andre opplysninger. Jeg kunne

muligens ha latt disse opplysningene passere, fordi saken ligger litt tilbake i tid og fordi saken

den gang var kjent i media. Men om foreldrene eller andre pårørende i ettertid skulle få vite

at synet av deres forbrente sønn ble trukket fram som eksempel på noe han aldri kan glemme,

mannen som har sett «alt», da ville jeg ha trådt inn i en kultur i moderne journalistikk som jeg

aldri vil identifiseres med! Akkurat her var sensur på sin plass.

 

I seg selv kan nærgående beskrivelser og tanker omkring døden virke støtende for

enkelte, selv om de ikke er personlig involvert og selv om opplysningene er av generell

karakter. Døden er fremdeles et ikke-tema for noen. Det har derfor ikke vært noe mål å mane

fram mest mulig blod og gørr for lytterne. Her hadde jeg mye «saftig» råstoff, men jeg valgte

å holde det meste utenfor, selv om dét også er en side av virkeligheten. Det er også et faktum

at uansett tidspunkt for publisering, vil det alltid være noen lyttere som nettopp har mistet en

av sine nærmeste; kanskje venter de på at det skal skje, eller de venter på sin egen død. Etisk

vurdert kan det være et poeng at færrest mulig skal sitte igjen med en ubehagelig opplevelse.

På den andre siden er en del av målet med et slikt innslag nettopp å ta bort litt av

emballasjen

 

som døden pakkes inn i i vår kultur. Hensyn til enkeltmenneskers følelser må veies opp mot

mitt - og den ideale journalistikkens - ønske om en størst mulig grad av åpenhet og realisme, i

møtet med et flertall av lyttere.

På den mer formelle side hadde vi forholdet til min kildes arbeidsgiver. Helsevesenet i

Norge, og Nordlandssykehuset er ikke noe unntak, er kjent for sin restriktive holdning til

publisitet omkring egen virksomhet. For ikke å risikere reaksjoner overfor min kilde, tok jeg

tidlig kontakt med sykehusets informasjonsansvarlige. Mitt hovedargument for å få frie

uttalelser fra kilden var at det ikke var snakk om noen «sak» som angikk sykehuset som

institusjon, snarere om

eksistensielle

spørsmål. Jeg mente at de uttalelser som måtte komme

var sentrert omkring mannens

arbeid

og

livssituasjon

, og følgelig ikke sykehuset eiendom.

Enhver må få snakke fritt om sitt liv, uavhengig av ansettelsesforhold, gitt at uttalelsene ikke

rammes av lover og forskrifter eller av lojalitetskrav overfor arbeidsgiveren. Etter å ha

klarlagt mine motiver, fant informasjonssjefen ikke lenger noen grunn til å frykte for at

sykehuset skulle bli framstilt i et dårlig lys. På sin side hadde min kilde på eget initiativ

klarert prosjektet hos lederen for patologisk avdeling før opptakene begynte.

6.2 Praktiske

problemer

 

11

---

 

Etter at formelle forhold var avklart, lå alt til rette: Jeg hadde en god kilde, jeg hadde

omgivelser og stoff i overflod. Tanken var å ta lytteren med på en obduksjon, med samtale,

spørsmål og kommentarer underveis. Selv om jeg måtte ha redigert ned en prosess som kan

ta timer til vel 20 minutter, kunne det ha blitt en god fortelling i bunnen av reportasjen, med

alt som trenges av dynamikk og kontentum. Men mitt viktigste poeng - det å ta lytteren med

på jobb i sykehuskjelleren - falt bort, av grunner som jeg ikke hadde forutsett. Akkurat i den

tida jeg hadde til rådighet, var det full renovering av obduksjonssalen, for første gang på over

tretti år. All klinisk obdusering var derfor midlertidig stoppet, og rettsmedisinske tilfeller ble

utført ved andre sykehus.

 

Jeg måtte derfor endre planene. Istedenfor satset jeg på to valg: Først en tur med

stereomikrofonen gjennom kjellerkorridoren og inn på likhuset, videre inn på kjølerom,

bårerom og opp i sykehuskapellet. Tanken var klassisk reportasje - følg

veien

fra sykeseng til

minnestund - hele tiden med kilden som veiviser, kommentator og historieforteller. Videre

satset jeg på et planlagt intervju på kildens kontor, vegg i vegg med obduksjonssalen.

 

Begge deler lyktes, både i forhold til hensikten min og i forhold til kravet mitt om

brukbar lyd. I tillegg fikk jeg et bra opptak fra det såkalte demonstrasjonsrommet der

organene legges fram for patologer og andre leger. Jeg satt altså igjen med råstoff nok til

atskillig flere saker.

 

 

7.

METODE OG PRESENTASJON - JUSTERINGER UNDERVEIS

 

For mye stoff er ofte et luksusproblem for en radioreporter. Men man blir samtidig tvunget til

å revurdere opplegg og til å velge mellom flere like gode løsninger.

Kill your darlings

, sies

det. Her ble det nesten for mange godbiter å kaste. En mer strukturert person enn meg ville

kanskje planlagt saken ned til den minste lille lydbit, i god tid

før

opptak, og kanskje hatt en

plan B eller C klar for alle tilfellers skyld, for så å

følge

planen sin fullt og helt. Selv har jeg

mye lettere for å

improvisere

når det blir nødvendig. Det kan ha med min bakgrunn som

musiker, eller at planlegging ikke er min sterkeste side. Men det henger vel like mye sammen

med min respekt for det

uforutsette

- jeg kan likevel ha styring over et prosjekt selv om jeg

justerer kursen underveis. Selv om jeg vet mye om verden, vil jeg stadig oppleve ting som

ingen kunne forutsett, også ute på opptak. Og når jeg til slutt sitter i redigeringsrommet og

 

12

---

må ta avgjørende valg, er ikke planleggingen slutt før siste lyd er fadet ned og saken er lagret

og merket klar for sending.

 

Denne gangen endte jeg med en slags kronologisk reportasje som gradvis glir over i en

samtalesituasjon, med unntak av anslag og uttoning. I Michel de Montaignes ærlige ånd må

jeg her innrømme at jeg hadde visse «kunstnerlige» ambisjoner med denne saken. Jeg så vel

for meg et handlingsforløp på flere plan, krydret med alskens montasjegrep. Men

begrensningens kunst er ikke enkel. I mange år har jeg svermet for uttrykket

less is more

.

Denne gangen tok det tid før jeg innså at min sak dreide seg om én person og hans tilnærming

til noe så fjernt - og noe så dagligdags - som døden. Det ble etterhvert et mål å presentere

dette på en så enkel måte som mulig. På Michel de Montaignes språk har adjektivet

sentimental

en positiv klang - på norsk har det fått en heller negativ betydning. Jeg har

derfor prøvd å framstille både emne og person på en usentimental måte.

 

En slik arbeidsmåte - muligheten til, eller nødvendigheten av å justere kursen

underveis, fram og tilbake mellom løsninger og hindringer - det må være noe av det mest

tiltrekkende og spennende ved å jobbe med et medium som radio -

the minds eye

, som

Shingler og Wieringa så treffende kaller det i sin bok. Jeg har minst like stor glede av det

som jeg har av å la teksten leke hit og dit i en skriveprosess, eller å flytte videoklipp rundt i en

dokumentar. Man kommer alltid et sted, men ikke alltid dit man hadde tenkt. Takk til

Michel.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

8.

LITTERATUR (utenom obligatorisk pensum):

 

13

---

 

•

Michel de Montaigne:

Les Essais

/

Essays

- Aschehoug i samarbeid med Thorleif Dahls

kulturbibliotek - Oslo - 1996 - 324 sider.

 

•

Martin Shingler & Cindy Wieringa:

The minds eye

- artikkel fra boka

On air

- Arnold,

London 1998 - 20 sider.

 

•

Teddy Petersen:

Samtalen

- artikkel fra databasen til Center for journalistikk og

efterutdanning i Danmark - (http//:www.cfje.dk) - 4 sider.

 

•

Irene Thyrri

:

Dokumentarismens fortællerformer

- artikkel fra cfje.dk - 4 sider.

 

•

Pär Rådström:

 

Møde med Louis Armstrong i Chicago

- cfje.dk - 2 sider.

 

•

Anette Holm

:

Radiointerview - Kontrakt

- cfje.dk - 2 sider.

 

•

Lisbeth Jessen

:

Radioens billeder

- cfje.dk - 8 sider.

 

•

Lisbeth Jessen

:

Montagen - mellom fiktion og dokumentar

- cfje.dk - 2 sider.

 

•

Ove Gibskov & Vagn Jensen

:

Forberedelse til interview

- cfje.dk - 2 sider.

 

•

Jørgen Højberg

:

Den konvergerende historiefortæller

- cfje.dk - 1 side.

 

•

Edv. Gotfredsen

:

Medicinens historie

- Utdrag s.202-207 - Nyt Nordisk Forlag Arnold

Busck - København - 1964 - 5 sider.

 

•

Diverse forfattere

: Tidskriftet «

Rettsmedisin

» - Organ for Dansk selskab for

Retsmedisin, Norsk rettsmedisinsk forening og Svensk Rättsmedicinsk Förening - nr. 4 /

1996 og nr.1/ 1998 - tilsammen 45 sider.

•

Div. forfattere

: Tidsskriftet «

Bevis

» - utgiver Kriminalteknisk forum - Oslo - nr.3 / 1995 -

8 sider.

 

 

 

 

 

 

IVAR JENSEN - 2.MAI - 2003

 

14