Portretter fra Askim
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2003
Emnekode JO102U 001
av
Rose Maria Korol
Kandidatnummer: 19
Bare Glør igjen
De sier han ikke har forandret seg. At sekstito år gamle Glør Wandug Iversen har
vært den samme alle disse årene. Selv forteller han om tre vendepunkt i livet, tre
nøyaktige datoer: 25. juli 1950, 11. februar 1983 og 1. desember 2002. Om å bli
forlatt. Om å være igjen alene.
Rose Maria Korol
I Jernbane gata åtte, bak turkis panel og hyller med Tidemann og kamfer, står en mann og
ser ut. På bygningen som reiser seg på andre siden av gata. Ny murstein som erstatning
for gamle naboer. Butikker som har flyttet eller gått konkurs. På bilene som kjører forbi.
På solen. Han sukker. Snur seg ikke i det døren går opp.
-Er det deg igjen, sier han bare. Bruker et par sekunder på å vende seg om. Tung og taus.
Subber bak kassen. Inntar igjen rollen som butikkinnehaver Glør Wandug Iversen på
Askim Tobakk og Sigar forretning.
Han skriver ut tippekuponger, kommenterer været, det fine været, sukker, selger rullings
og sjokolade. Et par piper. Slik også besteforeldrene hans gjorde for nesten hundre år
siden. Fra og med 1914. Selv tok han over i 1979. Fordi moren ville det. Det var ikke et
vendepunkt, kun idealisme og familiebånd. Plikt. På det tidspunkt virket det meningsfullt.
Til og med litt interessant i begynnelsen. Før det gikk opp for han hvor “skadelig dette
forbaskede greiene er”.
-Det er tragisk
at jeg ikke ble jernbanemann. Jeg hadde jo gjort meg et eller annet sted.
På en ensom fjellstasjon. Ich bin herr Stationsmeister, sier han og smiler. Blir ivrig.
Husker da han som barn tok damptoget til Oslo.
-Du gode min, det var stemningsfullt. Det var stor ståhei, ja, du verden, du verden. Den
bløte, lyse stemmen skvetter til værs. Det samme gjør armene hans. Slår i stykker
stillheten og den tunge dunsten av tobakk på bakrommet i Askim Tobakk og Sigar
forretning. Dampen slår opp fra ventilene. og et fly svinger mellom hyllene med tobakk
og papirer. En TR, bindestrek, ni, tre, syv, Lockheed T, tre, tre. Glør forklarer
møysommelig hva slags fly det er. Om vingene, at de er tynne, at de knaker når flyet er
fullt av bensin. Han har fylt slike selv, da han jobbet som flymekaniker på Rygge under
militær tjenesten. Det var en god tid for Glør, men heller ikke noe vendepunkt. Glør
vendte tilbake til Askim. Til familieforetningen. Der var ingen flyplass.
-Askim skulle hatt en flyplass, gad vite. Jeg savner fenomenalt en flyplass! Det er tragisk
at vi ikke har flyplass! Glør rister svakt på hodet. Det er kun et modellfly han holder i
hånden. Et av de mange modellflyene han har laget opp gjennom årene. Etter
butikktidene fra ni til fem. Tilfeldigvis ligger den på hylla. Nesten ikke synlig, men Glør
tar den fram, lar den gli gjennom lufta, før den grønne drømmen forsvinner bak
papirbunkene igjen. Blir taus idet det knirker fra ytterdøren. Glør reiser seg. Går langsomt
inn i butikken.
-Det blir syv og seksti kroner. To kroner, har du det? spør han
2
-Nei
-Så du har ikke mer penger, javel, få to kroner av deg senere da, sier han, og slår i kassen,
teller halvhøyt, bruker tiden. For det er lang tid i mellom dem. Kundene på Askim
Tobakk og Sigar forretning.
Det var annerledes før.
Da jernbanegata var sentrum og det kun var butikken til Glør
som solgte røyk og sjokolade. Før hendte det til og med at det var kø på trappen
mandagsmorgen, fordi folk ventet på å komme inn. Glør smiler. Det var bedre tider før. I
hvert fall for forretningen da moren tok over i 1952, to år etter at ektemannens døde av
kreft, for å kunne forsørge Glør og søsteren hans. Glør var bare ni år da faren døde 25.
juli 1950. Det første vendepunktet som etterlot Glør med ensomhets følelse og dyp sorg.
Han forstod ikke hvorfor faren hans skulle forsvinne, og ingen andres skulle gjøre det.
Faren som skulle hjelpe han med saker og ting, og ta han med på fisketur. En fisketur er
forresten noe Glør kunne tenkt seg i dag. Akkurat nå.
-Vi skulle ikke vært her vi, i dette fine været. Vi skulle vært i skog og mark. Ved et
rislende, klart vann. Har du hørt det diktet av Nordahl Grieg, det han skrev da han var i
Midtøsten: “Å herregud, la meg få vann”. Oi, oi, oi, ja det hadde vært herlig. Ja, det
hadde vært triveligere enn å gå her hver bidige dag!
Det var slett ikke så ille en tid. Å gå i butikken som ekstrahjelp for moren på slutten av
seksti årene. Ihverfall ikke hver fjortende dag. For hver fjortende dag kom det en ung
mørk pike innom butikken for å fylle opp lighteren sin. En liten lighter var det. En Prince.
Det var noe spesielt med henne, husker Glør. Derfor fylte Glør lighteren aldri helt full.
Dermed var han sikker på at hun ville komme tilbake. I 1967 giftet Glør seg med jenta.
Berit het hun, og de flyttet inn i andre etasje på et hus i Granholdsveien. Glør ler.
-Du gode min, at hun har holdt ut med meg.
Jeg er jo umulig. Jeg finner jo på så mye
rart. Nei,men jeg er jo snill gutt, bare jeg får kokt egg til frokost, legger han til.
Ser ut av vinduet. Smiler lenge. Stopper plutselig, vender ørene mot vinduet. Lytter et par
sekunder.
-Det var en ambulanse sier han rolig, snur seg likegyldig. Han har trent ørene til å høre
forskjellen på toneartene i sirenene. Det gjør det enklere å komme i tide til ulykkene.
-Når det er to sykebiler med sirener, er det mye som skal til for at det kun er sykdom, at
de skal på hver sin kant. Da er det antageligvis en ulykke, forklarer han.
Hvis det er en ulykke, står ikke Glør lenger bak kassa i Askim Tobakk og Sigar
forretning. Han står bak et fotoapparat og tar bilder på åstedet. Enkelte ganger både før
journalister, brannmenn og politi har rukket fram.
På den ene hyllen står en konvolutt med bilder fra siste brann i Askim. Glør har nettopp
skrevet ferdig et “manus” for lokalavisens debatt sider. Han har nemlig forelsket seg i en
brannbil med stigelift, men heller ikke det har Askim klart å skaffe seg. Nå oppfordrer
han bystyret om å ta affære.
-Det går tapt slukke tid, ikke sant. Det er svært viktig. Jo fortere du kan komme i gang
med slukketiden, jo flere verdier kan reddes, ikke sant, konstaterer Glør.
3
Stigelift brannbilen er bare en av mange kampsaker opp gjennom årene. På bakrommet i
tobakk forretningen, ved den gamle skrivemaskinen, har hundrevis av lesebrev om
Askims ve og vel, og mangelen på sådan, blitt unnfanget. I tillegg har Glør skrevet en
rekke nyhetsartikler om branner og ulykker. Han har vært engasjert, Glør Iversen, både i
den gamle, døende furua ved Folkets Hus, nedleggelsen av Viking Gummivare fabrikk og
nedskjæringene på Askim sykehus. “Evig eies kun det tapte”, skriver han, flere ganger i
lesebrevene sine.
-Det var Ibsen som skrev det, forklarer han. Det er bare det tapte du kan eie for evig. Glør
snakker ut i fra erfaring. Det andre vendepunktet som gikk for raskt for Glør.
Den 11. februar 1983, døde enda et familiemedlem,
bare 45 år gammel av kreft. Han
har ennå ikke klart å vende seg til det. At søsteren er borte. Glør løfter tre fingre. Øynene
blir runde. Føler han må forklare hvorfor det var så rart å bare være to igjen av fire. Eller
to igjen av tre.
-Det var som om mor var i midten, og vi, jeg og søsteren min var på hver side. Det ble
bare ikke likevekt lenger, sier han med tre sprikende fingre. Lar de falle.
-Det er rart, når noen plutselig ikke er der lenger. Ugjenkallelige.
Døren går opp. Glør reiser seg. Går stivt mot disken. En dame spør etter twist.
-Beklager, det har vi nok gått tom for, sier Glør.
-Har du kræsj pink is? sier en mann.
-Vi har ikke så mye utvalg for tiden, men du får titte inn og se.
Det er en av bygningsarbeiderne på den andre siden av gata, og Glør benytter
anledningen til å spørre om hvordan det går, om hvor de skal etter at de er ferdig her i
Askim.
-Dere har mye å gjøre, det er bra det, sier Glør. Finner tilbake til bakrommet, stillheten,
kontorstolen, den lille strimen av lys fra vinduet.
-Jeg har et håp,
sier han, en tro. En solid forankring i den kristne tro på at jeg bak det
rare, merkverdige teppet som skiller liv og død, skal møte de jeg er glad i. Det hadde vært
meningsløst at det er helt slutt etter det jordiske liv.
Glør holder pekefingeren over nesen, mot brillene, ser tomt fram for seg. Forteller om det
tredje vendepunktet. Den 1. desember 2002. Da Dagny Margrethe Wist-Iversen døde på
Askim sykehus, også av kreft.
-Det er rart for meg å være helt alene. Å være den eneste igjen på en familie på fire.
Ordene blir tunge, vanskelig å svelge.
-Hver dag som jeg har gått til butikken, har mor stått i vinduet og vinket til meg. Jeg har
ikke vent meg til det. At hun ikke står der lenger. Stillheten i huset. Det er ingen i første
etasje, sier han, med hånden over nesa.
Snart vil også det lille turkise hjørnet i Jernbanegata åtte stå tomt. Lukten fra Askim
Tobakk og Sigar forretning vil forsvinne. Glassdøren med den gamle, hvite viften vil
stilne helt. Den vesle jenta med hestehale og fregner må kjøpe godteri for sju femti på de
store matvarekjedene i stedet. De siste årene har Glør snakket om det, ofte, men det har
ikke latt seg ordne ennå. Han har ingen som kan ta over. Ingen barn. Han tror ikke de
4
ville tatt over uansett. Spesial forretningens tid er over. Selv kunne han tenkt seg å gjøre
andre ting enn å stå bak disken. Skrive artikler om fly, reise mer.
-Jeg er fryktelig lei, sier han, Jeg skulle ikke vært her. Det er livets tilfeldige skjebne.
Ordene kommer uten dramatikk, uten følelser. Som en bisetning. For butikken betydde
aldri mere enn det. Tre datoer betydde uendelig mye mer.
Glør Wandug Iversen skulle gjerne vært ute i det fine været, men må passe forretningen: Askim Tobakk og
Sigar
forretning.
Fo
to: Rose Maria Korol
5
Veien til Hoel
Veien var lagt ut for Per Anfinnsen, den brede, strake veien til Glava AS. Askims
hjørnesteinsbedrift og velgjører. Halve livet forberedte han seg på direktørjobben. Hele
livet drømte han om den smale, humpete veien til Hoel gård.
Rose Maria Korol
På toppen av bakken ligger den. Et par låver og uthus, noen hester bak et gjerde og helt
øverst, et stort hvitt hus. Hoel gård. Noe blekt og utydelig streifer et av vinduene fra
innsiden på det store huset. Forsvinner langsomt. Forsvinner før jeg har nådd fram til
hoveddøren. Han vet noen vil komme i dag og stille spørsmål. Det er avtalt en uke i
forveien. Per Anfinnsen vet som regel hva han har i vente. At han skulle ta over på Glava
etter faren var også bestemt. Selv om det aldri ble diskutert mellom far og sønn. Selv om
Anfinnsen nok kunne tenkt seg det annerledes. Han bare visste det ville bli slik. Det
gjorde alle andre også. De visste på den andre siden ikke noe om Hoel gård.
I dag er det seks år siden Anfinnsen gikk av med pensjon. I dag står han i dør åpningen på
det store, hvite huset på toppen av bakken, med krykker og et formelt håndtrykk. Luter
litt framover:
-Per Anfinnsen, sier han stramt
, ber meg finne en stol. Ikke den med puten på. Han
trenger den selv. På grunn av hofteoperasjonen. Han beveger seg langsomt mot plassen
sin, finner den grønne, enkle lenestolen. En diger hund stikker snuta opp i fanget på han.
Lar den hvile på Anfinnsens blå olabukser. Han har stukket en skinnende hvit skjorte inn
i olabuksene, Anfinnsen, som om to tidsepoker, to mennesketyper gjør et forsøk på å
favne hverandre. Tiden som administrerende direktør på Glava. Rikmannssønn og sjef.
Og bonden på Hoel gård eller “en av gutta” som han selv ser seg.
-Jeg har jo ikke akkurat oppført meg som jævlig rik”, sier han. “Jeg liker riktignok dyre
biler. Men jeg har bare en Mercedes. Og kona har sin bil,” legger han til. Betrakter
nykommeren gjennom gullbefatninger. Lurer på hvem foreldrene mine er. Det er mulig at
han kjenner dem. Joda, onkelen min kjenner han.
Han stiller spørsmål, i stedet for å svare. Slik han er kjent for fra sin tid på Glava, da han
tok over i 1968. En som tok en runde på golvet hver dag for å snakke med folk.
-Han var personlig interessert i menneskene som jobbet for han og likte å huske fornavnet
deres, forteller Trond Undrum, prosessingeniør på fabrikken. Det samme sier Randi
Pedersen. Hun har jobbet som industriarbeider på Glava i nesten 25 år. Hun husker
Anfinnsen godt.
-Han virket nesten redd for å ikke se oss. Han satte aldri nesa i sky. Selv i byen tok han
seg tid til å slå av en prat. Men jeg kan ikke akkurat si at jeg kjenner ham personlig,
legger hun til.
6
Det plaget Anfinnsen
da bedriften etter hvert ble så stor at han ikke lenger visste hvem
alle var. Selve Askim har også vokst kraftig siden han var ung. Det har blitt så mange
“nye innflyttere”.
-Det er hyggelig at folk kjenner meg, men det blir færre og færre av dem, disse eldre
menneskene, sier han.
Hver dag tar han seg en tur til byen for å handle litt. Det er jo “alltid noe som trengs å bli
kjøpt.” Og da snakker han med folk. Rett som det er. Fordi han synes det er viktig å holde
kontakten.
-Men jeg blir ikke sittende på hjørnet, nei, sier han.
-Det er koselig å kjenne folk...på litt avstand, forklarer han i det den digre hunden hans
tasser bort til den stengte kjøkkendøra.
-Skal du gå ut til mamma, Jesper, spør Anfinnsen, reiser seg pliktskyldig for å slippe
hunden ut igjennom døra.
-Nå ble det kjedelig for han. Jeg har bare hatt han et par år, forteller han og smiler,
klapper hundehodet, Er det greit at du tar ham litt, Gerd, spør han kona som står på
kjøkkenet og lager middag. Hun har han hatt i over 40 år. De møttes i Østerrike, da
Anfinnsen studerte på handelshøgskolen der. På den tiden jobbet Gerd som bestyrer på
pensjonatet hvor Anfinnsen leide rom. Hun var “kvikk, veldig intelligent og et trivelig
menneske.”
-Det er hun fortsatt, legger han til. Smiler bak gull.
-Det ble bare sånn. Sånn er det bare. Hun var gift på den tiden, men det kom seg etter
hvert. Det ble oss to, og siden har det vært oss to. Mer enn det er det ikke å si om den
saken, slår han fast.
Det var ikke så mye mer å si om handelshøgskolen i Østerrike heller. Anfinnsen ble
hjemkalt før han var ferdig og fikk aldri tatt noen eksamen.
-Man klarer seg uten papirene noen ganger, konstaterer han. Per Anfinnsen visste godt
allerede da at han ville klare seg utmerket uten papirer. Han hadde det liggende over seg.
Det var forut bestemt at han skulle ta over etter faren.
Utdannelsen han valgte skulle forberede han på den kommende jobben. Anfinnsen hadde
allerede fullført handelshøgskolen i Oslo, og tilbrakt et år i England på en glassvatt
fabrikk i Liver Pool. Han husker fortsatt de gode vennene han fikk der.
-Det var en fin tid. Jeg lærte god kameratskap der. Jeg hadde jo gode venner i Askim
også, men de fleste reiser jo ut. Jeg hadde glassvatt fabrikken...
Plutselig labber den stor hvite hunden bort til Anfinnsen.
Jesper har funnet tilbake til
eieren sin. Han vet nemlig at det går an å komme til stuen på flere måter enn bare
gjennom den stengte kjøkkendøra.
-Nei, er du her igjen nå. Du vet din vei, å du Jesper, sier en fornøyd Anfinnsen og klapper
hunden på hodet.
Anfinnsen visste også meget godt sin vei.
-Det var faren min sin formening. Det var ingen slingringsmonn. Om jeg følte meg
presset? Både ja og nei.
7
Anfinnsenn jobbet på en glassvatt fabrikk i Frankrike da han fikk beskjed om å komme
hjem og ta over som direktør. Faren begynte å bli syk, og døde bare noen måneder etter at
sønnen tok over.
-Akk, det var som å blåse ut et lys.
De var forskjellige, Per Anfinnsen og gründeren Arnfinn Anfinnsen. Arnfinn Anfinnsen
var den som startet produksjonen av glassull i Askim i 1964, og Per Anfinnsen husker
faren som “pinlig nøyaktig”, en som måtte “vite nøyaktig hvor mange spiker det var
snakk om.” Arnfinn Anfinnsen var heller ikke så begeistret for demokratisering på
arbeidsplassen. Han synes ikke noe om å ha samkvem med de ansatte. Per Anfinnsen
derimot ville gjerne være den “runde, koselige sjefstypen” . De ansatte skulle tørre å
komme til Per Anfinnsen.
-Kanskje det høres veldig rart og stygt ut, men jeg så egentlig at det var en fordel at faren
min døde så fort etter at jeg tok over som leder. Han hadde hengt over meg, sier
Anfinnsen.
Og Anfinnsen spilte kortene sine riktig
. Glava vokste til å bli den største bedriften i
Askim. Selv om Anfinnsen valgte å ikke innvolvere seg slik faren hadde gjort i bedriften.
I stedet valgte han å delegere ansvaret til dyktige medarbeidere.
-Jeg liker egentlig ikke å holde taler. Jeg liker å holde meg litt tilbaketrukkent, sier
Anfinnsen.
Han blir også karakterisert som en forsiktig bedriftsleder som ønsket en sakte utvikling.
Bedriften skulle tjene inn pengene først, før de brukte dem.
-Jeg har vært heldig. At det har godt bra. Jeg har aldri hatt oppsigelser. Tingene har vært
forholdsvis sikre, sier Anfinnsen. Reiser seg, går i sirkler over golvet. Sitter ikke godt
med den vonde hofta.
Han snakker om pengene. Liker ikke at folk går rundt og tror han bare kan bruke alle de
millionene han vil, sånn uten videre. Dessuten har han aldri gitt det inntrykket av at han
har mye penger. Føler han selv. Han har hatt det økonomisk bra. Har aldri følt seg trykket
opp mot veggen, men oppveksten hans var da som alle andres.
-Jeg fikk fem kroner i uka i lommepenger. Det var jo ikke mye penger. De gikk som
oftest til brus eller en wiener hos fru Didriksen. Ja, de forsvant fort, smiler Anfinnsen.
Jeg forteller han ikke at den summen han fikk som lommepenger i 1930-40 årene da han
vokste opp, er den samme jeg fikk i slutten av1980 årene. Anfinnsens fem kroner vokste
imidlertid til millioner. Tidene forandret seg.
Det gjorde også partipolitikken
i følge Anfinnsen.
-Da jeg var med på slutten av 70-tallet, var det noe helt annet enn det de er i dag, ja. Da
var politikken mer nede på jorda, og vi kunne prate sammen.
Per Anfinnsen sto flere år på Høyres partiliste. Kanskje han følte det var hans plikt som
samfunnsborger å støtte opp om politikken. Dessuten var han så langt ned på listene at
han ikke trodde det skulle få konsekvenser uansett. Folk ville imidlertid ha Per Anfinnsen
i kommunestyret, og han endte opp med tre perioder der, og et verv i Sosial utvalget, men
han synes ikke noe om det.
8
-Nei, det var ikke så veldig gøy. Jeg er for enig med alle andre partier, for å si det sånn.
De setter opp partiprogrammer, men i bunn og grunn handler de om det samme. De burde
tenke mer på folkets beste, konstaterer han
Selv har han forsøkt så godt han kan. Å tenke på Askims beste. Både som direktør på
Glava og som medlem i Rotary klubben har han gitt mye penger til veldedighet og lokale
organisasjoner. Også der fulgte han i farens fotspor. Begge hadde medlemskap i både
Askim Bridge Klubb og Rotary klubben.
Per Anfinnsen tar enda en runde med krykkene, langsomt, bryter plutselig
sirkelvandringene, vender seg mot veranda trappen, mot den dunkle skogen, mot brune
jordflekker og grå himmel. Han ser ut lenge:
-Det regner! Det er bra det.
Det er bonden som snakker nå. Bonden på Hoel gård. Han har nemlig selv pløyet jordene.
Allerede som barn
var det dette han ville drive med. Da “fattern” dro på Glava, tok han
alltid med seg gutten sin på jobb. Ikke inn i industrilokalene, men til nabogården Hasle.
Der fikk han plukke poteter og kjøre hest og kjerre sammen med barnevakten Finn Hasle.
Mens far jobbet vegg i vegg på fabrikken. Før Glava ble enda større og måtte utvide. Og
Hasle gårds potetåkrer forsvant til fordel for samlebånd og innrullet glassull. Anfinnsen
husker før de forsvant:
-Det var herlig. Det var ikke så mange hus den gangen. Alle jordene lå der og skogen.
Det var herrens glade dager, minnes Anfinnsen.
Herrens glade dager vendte tilbake i 1982, da han etter lange forhandlinger, endelig fikk
konsesjon til å drive gård. Avtalen var at gården skulle fungere som ridesenter.
Anfinnsen forteller om naboer som hjalp han, som virket glad for å ha han der.
-Jeg tror ikke noen av dem ser stygt på meg, sier han.
Han tror enkelte var redde for at han skulle ta over gården, stykke den opp og bygge
leiligheter. Det kunne likne rikmannssønnen, men de visste ikke om barndomsdrømmen
til Anfinnsen. Om den gamle naboen til Glava, Hasle gård.
På det store gårdstunet,
ved siden av det hvite huset, ligger rideskolen. Et par hundre
ungdommer går her.
-Vi har klart å holde det atskilt, forteller Anfinnsen. Han setter seg ned igjen. Faller til ro.
Trekker på munnvikene. Fordi han har hørt at de unge synes han ser streng ut.
-Alle sier Per til meg, “Hei Per”, Anfinnsen smaker på ordene. Det lyder ikke riktig.
-Men streng, jeg vet ikke. Jeg har kanskje vært en streng far. Men ungene har som regel
fått gjøre det de ville.
Anfinnsen har fire barn. To biologiske. Et fra konens tidligere ekteskap og et som er
adoptert. Han stirrer fram for seg.
-Barna har fått lov å ta den utdannelsen de ville. Jeg ville ikke tvinge dem til å ta over
etter meg.
Han tenker tilbake på 1967, da han tok over som administrerende direktør på Glava.
-Jeg følte det nok som et press. Det var ikke annet å gjøre enn å ta over. Jeg vil ikke
utsette barna mine for det samme.
9
For han har det godt. Han trives i dag, den hvithårede mannen som sitter her innenfor
disse panel veggene ved peisen, med utsikt over åpen mark, fra veranda trappen. På
toppen av bakken. Hoel gård. Anfinnsens egen gård.
-En drøm har gått i oppfyllelse. Men de hang sammen. Glava og Hoel gård. Det ene
gjorde det andre mulig, konstaterer Anfinnsen. Tenker på pengene. For det var aldri kun
en vei for Per Anfinnsen. Det var to, og på et vis også flere. Og mercedesen hans; den glir
godt på dem alle sammen.
Per Anfinnsen sammen med hunden Jesper utenfor hjemmet sitt
på Hoel gård
Foto: Rose Maria Korol
10
METODERAPPORT
av portrettene:
”Bare Glør igjen”
og
”Veien til Hoel”.
Ide og genre
Askim er en by med nesten 15 000 innbyggere; en forstads by i veks; en by som holder
frem en ny bygning, en ny butikk, et nytt konsept for hver gang jeg kommer hjem. For
meg er forandringene bare ti, femten år gamle. For andre strekker de seg over et helt liv.
Sentrum forflytter seg, butikker går konkurs, mens andre fornyer seg.
Jeg hadde lyst å favne denne utviklingen, følelsen av nostalgi gjennom beskrivelsen av
mennesker som bor i denne byen, gjennom genren portrett-intervju, fordi den best vil
fortelle historien om et menneske, som igjen forteller historien om en by. I
utgangspunktet tenkte jeg på lokalkjendiser, lærere, kunstnere eller andre mennesker som
på en eller annen måte har satt sitt preg på by bildet.
Da jeg kom over Glør Iversen, bestemte jeg meg imidlertid for å begrense meg til gamle
familiebedrifter. Iversen fortalte om ”livets tilfeldige skjebne”, og det var dette jeg hadde
lyst å vise gjennom portrettene mine; Et menneske først og fremst og dets skjebne eller
livs historie, men også gi en følelse av fortid, en liten bit av Askims historie gjennom
gamle, velkjente bedrifter. En historie de fleste på min alder, nye generasjoner og
innflyttere vet lite eller ingenting om. To portretter sier nok ikke så mye om en by, men i
en større samling, sier de noe. Jeg kommer tilbake til dette under presentasjon.
Valg av portrett-objekt
Det var særlig den forut bestemte skjebnen som fascinerte meg. Hvordan det helt
automatisk ble forventet at barna skulle ta over etter sine foreldre, eller følte et slags
press til å gjøre det. Det sies at de beste portrett objektene er de som har tenkt og ment
noe selv, de som ikke følger i foreldrenes fotspor, men har skapt noe på egenhånd. Det
kan nok stemme, men jeg synes både Glør Iversen og Per Anfinnsen var fullverdige
intervjuobjekter. Særlig Glør Iversen fordi han er så aktiv og kjent i lokal samfunnet og
også et meget unikt menneske. Per Anfinnsen bar preg av å være ”gromgutt”. Ting har
11
kommet lett for han, men selv det synes jeg er interessant i forhold til temaet, og også i
kontrast til Iversen. Det har lykkes for han og han er uansett et menneske mange i Askim
vet om, og ville like å lese mer om, en som også har vært engasjert både i Glava, den
største fabrikken i Askim, politikk, veldedighet og nå i rideskolen på Hoel gård.
Jeg intervjuet også ei dame som tok over rammebutikken til foreldrene sine, og har
fornyet den ved å gjøre den om til en kaffebar og galleri. Jeg fikk være med henne i
butikken en dag, på middag og snakket også med venner og familie. Hun var imidlertid
så opptatt at jeg aldri fikk snakket med henne mer enn en halv time alene, før jeg måtte
dra tilbake til Danmark. ( Jeg var to uker i Askim for å gjøre intervju, men det var ikke
lett å få gjort noe nyttig i påske uken) Jeg synes derfor ikke det var grunnlag nok for å
lage et portrett intervju av henne. Hun sto i kontrast til både Iversen og Anfinnsen ved at
hun frivillig tok over. I tillegg klarer hun å forandre seg i takt med det nye, moderne. Og
ikke minst - hun er kvinne. Alt for mange portretter er jo nettopp av middelaldrende
menn. Antakeligvis kommer jeg til å avslutte intervjuet når jeg kommer tilbake til Askim.
Jeg vil i fortsettelsen av metoderapporten kun konsentrere meg om de avsluttede
portrettene.
Presentasjon
Portrettene er skrevet for Askims befolkning og for lokalavisen, Øvre Smaalenene. I
utgangspunktet har ikke avisen noen faste portrettsider, men de har ofte reportasjestoff i
fredagsavisen. Jeg har tenkt at portrettene kunne komme i sommer månedene. Det er ofte
vanskelig å få tak i godt stoff om sommeren, og portrettene kunne være et fast sommer
innslag hver uke. På dette tidspunkt er det bare to portretter, men jeg har tenkt at de kun
skal være en del av en større samling portretter av Askim folk, ikke bare
næringsdrivende, men kunstnere, musikere, prester og andre.
Forberedelser
I ”Klangen af et menneske”, skriver den danske journalisten Nils Thorsen om å finne
menneskets egen sannhet om seg selv. Han bruker derfor kun en kilde, den intervjuede
selv, i tillegg til det som har blitt skrevet om personen. Han mener dette skaper en helt
12
annen tillit til den som intervjues. Trenden innefor danske portrett intervju er for tiden
også inspirert av tanken om å ”høre dette menneskes egen sandhet om sig selv.” Tanken
er god, og jeg vurderte å prøve den ut, men slo det fra meg. Det er mulig dette fungerer
når man skal intervjue kjendiser. Jeg følte imidlertid at jeg ikke ville få tak i
bakgrunnsstoff om objektet på andre måter enn å intervjue pårørende, venner og bekjente.
På et vis synes jeg også Thorsen ”jukser,” fordi han bruker gamle avisarkiv, og kommer
da likevel med en slags forutinntatthet. Min egen erfaring er at personen jeg intervjuer,
setter pris på at jeg har satt meg inn i livet hans forut for intervjuet. Særlig når denne
informasjonen kommer fra mennesker han stoler på. Det viser også at journalisten har en
viss anelse om hva hun snakker om. Noe som gir henne større troverdighet og bedre
spørsmål.
”Bare Glør igjen”
Kilder
I Iversens tilfelle, snakket jeg først med Iren Graff Lilleng. Hun vokste bokstavlig opp
ved siden av Iversens butikk, ettersom foreldrene hennes drev nabobutikken - Graff. Jeg
stakk også innom lokalavisen for å se på gamle lesebrev og artikler skrevet av Iversen.
Det var et par intervju med Iversen i forbindelse med 50-års dagen hans, og jeg fikk tak i
journalisten som skrev artikkelen. Ettersom Iversen også har jobbet litt for avisen, kunne
journalisten fortelle litt fra sine egne personlige møter med han. Etter på stakk jeg innom
butikken til Iversen, og pratet med kona hans, ettersom hun sto bak disken denne
formiddagen. Senere på dagen snakket jeg også en time med Iversen selv, hvor han ga
meg de viktigste faktaene om livet sitt. Han ga meg også navnet på to livslange
kamerater. Disse ga meg grunnlag for dybde intervjuet mitt dagen etterpå.
Intervjuets forløp
Jeg brukte en hel ettermiddag i butikken til Iversen. Jeg hadde lagd en liste over de
spørsmålene jeg hadde lyst å stille i forveien, men Iversen endte ofte opp med avstikkere.
Jeg lot han gjøre det, selv om det tok mye lengre tid, fordi man aldri vet hvor samtalen
fører hen, om det som kommer er viktig eller ikke. Jeg gjentok naturligvis spørsmålet
hvis jeg synes det var viktig. Enkelte ganger svarte plutselig Iversen på spørsmålet lenge
13
etterpå. Det virket ikke som om han unngikk spørsmålet, men at han trengte litt tid til å
finne det riktige svaret. Fordi jeg ville si noe om Iversen forhold til butikken, falt det
naturlig å bruke dette som bakgrunn for intervjuet.
Iversen er kjent for å være en flyekspert. Og snakket også utrolig mye om fly.
Opprinnelig hadde jeg tenkt å bruke mye av dette stoffet i intervjuet, men fant ut at jeg
hadde lyst å legge mer vekt på de andre sidene ved Iversen. De sidene, som kanskje ikke
er så kjente for Askims befolkning.
Det tok lang tid før jeg klarte å få han til å snakke åpent om de tre dødsfallene. Jeg spurte
mange ganger om farens død, og han kommenterte det med en setning bare, før han
plutselig begynte å snakke om fly, eller spurte meg et spørsmål. Og jeg tenkte, ok,
kanskje han ikke har lyst til å prate om dette, men så prøvde jeg forsiktig igjen, og på
slutten av dagen, da jeg hadde tilbrakt en del timer sammen med han, følte jeg at han
slappet mer av og brått holdt han et langt foredrag om død. Jeg synes det var veldig
reflektert og sterkt, hvordan han beskriver forholdet til familiemedlemmene sine. Fra
mange av kildene mine, hørte jeg at Iversen er en merkverdig, litt rar fyr. Jeg gikk ditt
derfor også bevisst for å se noe annet; et forsøk på å forstå Iversen, vise folk at han er
mye mer enn bare merkverdig.
Etisk dilemma
Nettopp det faktum at folk så på Iversen som ”rar”, gjorde også at jeg i begynnelsen var
veldig skeptisk til å skrive om han i det hele tatt. Vær Varsom –plakaten (3.3) advarer
mot å misbruke andres ”følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”, og om plikten til
å beskytte folk mot seg selv. Da jeg snakket med Iren Graff Lilleng i forkant av
intervjuet, synes hun Iversen var et glimrende portrettobjekt, for: ”Han er jo så rar”, sa
hun. ”Åssen rar?” spurte jeg. ”Litt rar, du vet. Det er ikke sikkert han er helt god i hodet
heller, svarte hun og smilte. Mulig at det kun var en flåsete bemerkning, men jeg fikk
kalde føtter, og vurderte å droppe han helt. Lilleng modererte seg imidlertid, og overtalte
meg til å gå og finne ut av det selv. Jeg er glad for at jeg gjorde det. Jeg bestemte meg for
å ta en liten prat med han før selve intervjuet. I løpet av den timen, synes jeg han
14
riktignok viste særegne sider, men samtidig viste han seg å være fullstendig normal.
Nettopp fordi Iversen skiller seg ut fra gjennomsnittsmennesket, det faktum at han tør å
være seg selv, gjør det han til et spennende portrett objekt. ”Det alminnelige er kjedelig å
lese om. Det alminnelige er det forutsigelige og det forutsigelige forteller man ikke
historier om, skriver Nils Thorsen i ”Klangen af et menneske”.
Utfordringen var å vise både det som gjør Iversen unik, uten å gjøre narr av han, i tillegg
til å vise den reflekterte, intelligente Iversen.
Jo Bech-Karlsen skriver om å ”møte” mennesker i sin bok ”Reportasjen”, om å gi noe av
seg selv når man møter et annet menneske. Nils Thorsen på sin side mener at en
journalist bør holde den profesjonelle distanse, og unngå å dele fra sitt eget liv. Personlig
føler jeg det naturlig å dele litt av meg selv med de menneskene jeg møter, også i intervju
sammenheng. Ikke mye. Aldri på den måten at jeg bryter inn, men hvis de spør forsøker
jeg å være åpen, for så å føre intervjuet tilbake til hovedpersonen. Det viktigste i et
intervju er alltid å få gode svar. Å vise åpenhet og menneskelighet gir etter min erfaring
mer tillit fra intervju objektet, og dermed også bedre svar.
Skriveprosessen
Utskriving av intervjuene tok lengre enn jeg forventet. Jeg føler jeg må finne ut av
personene, lese gjennom notatene en del ganger, før jeg finner den røde tråden, et eller
annet som kan slå an grunntonen i portrettet. ”Enhver person har sin egen klang. Nogle
grunntoner, der anslås tidligt i tilværelsen og klinger med livet igjennom,” skriver
Thorsen. I Iversens tilfelle ble det naturlig å fokusere på død, ettersom butikken også er i
ferd med å forsvinne. Det falt lett å spille på fornavnet til Iversen: Glør. Ingressen er en
teaser. Jeg prøver å lokke leseren til å fortsette ved å nevne at Iversen har hatt tre
vendepunkt i livet sitt, uten å nevne at det er dødsfall. Samtidig som jeg prøver å stikke
hull på den offentlige fordom –folks forenklingen av Iversen.
I begynnelsen av begge portretter, er jeg opptatt av å skape en atmosfære, et bilde av
intervju objektet og stedet som intervjuet foregår i. Innledningsvis prøver jeg også å si
mer om hva leseren har i vente. I Iversen sitt tilfelle, vil jeg at leseren skal få en
15
fornemmelse av noe som har gått tapt, eller er i ferd med å gå tapt, men også Iversens
lengsel mot noe annet.
Innimellom opplysninger om Iversen, vender jeg også tilbake til scener i butikken. Jeg
føler disse illustrerer hvordan en butikk ble drevet før i tiden. Den personlige kjøpmannen
som ikke tar det så høytidlig om du har et par kroner for lite. Forklaringene på Iversens
vendepunkt er jevnt fordelt utover teksten, inntil de topper seg i morens død. Her blir
også familiens død knyttet opp mot Iversens tobakk og sigar forretning. Jeg prøver i siste
avsnitt å løfte blikket og sette Iversens liv i et større historisk perspektiv. Samtidig
minner jeg leseren om scenen. Slik at leseren sitter igjen med en fornemmelse av
butikken til Iversen.
I de tre siste setningene gjør jeg et forsøk på å samle hovedinnholdet i intervjuet. Slutten
vender også tilbake til ingressen, gjentar igjen at datoene er det viktigste, igjen uten å
forklare at det er dødsfall. Nå får de likevel en helt annen betydning for leserne, ettersom
de vet at det er dødsfall det dreier seg om.
Jeg valgte å bruke fornavnet til Glør Iversen i portrett intervjuet ettersom dette er navnet
de fleste i Askim kjenner til. I det andre intervjuet mitt med Per Anfinnsen, valgte jeg
etternavnet av samme grunner. Personlig hadde jeg følt det veldig unaturlig å bruke
fornavnet hans, også særlig fordi han selv forteller hvor rart han synes det er når
ungdommene kaller han for ”Per”. På den andre siden føles det heller ikke riktig å bruke
etternavnet på en rik bedriftsleder og fornavnet på en mer ”normal” innbygger. Begge
fortjener like mye respekt. Jeg valgte likevel å gjøre det fordi det som sagt, føltes mest
naturlig.
”Veien til Hoel”
Kilder
Som tidligere direktør på Glava, syntes Per Anfinnsen å være et godt intervjuobjekt. Jeg
husker godt som barn, at Anfinnsen var kjent for å være en raus og ”annerledes” leder. En
som nettopp tok seg tid til å snakke med de på ”golvet”. Jeg ringte han opp for å spørre
om et større intervju, og han ga meg også telefonnummeret til to eldre menn, advokat
16
Roald Holm og dyrlege Lars Viik. Anfinnsen kjente Holm fra både Bridge og Rotary
klubben. De kjente hverandre fra ungdomstiden, og Holm kunne fortelle meg litt fra
denne tida. Viik derimot var et senere bekjentskap, også medlem av Bridge klubben, men
kjente Anfinnsen først som dyrlegen på Hoel Ridesenter. Begge virket reserverte på et
vis, som om de var redd for å si noe galt om Anfinnsen.
Jeg forteller alltid innledningsvis at det er intervju objektet selv som har gitt meg
telefonnummeret deres, og det hjelper som oftest. Jeg ville ikke snakke med de nærmeste
vennene eller familie, uten å ha fått tilatelse fra Anfinnsen først. Det hadde vært å gå bak
ryggen på han føler jeg. På den andre siden, når Anfinnsen selv velger hvem som skal
uttale seg, velger han selvfølgelig de han kan stole på og som han regner med har positive
ting å si om han. Min erfaring er at venner og bekjente forsøker å gi et utelukkende
idyllisk bilde av den som skal portretteres, og det er forståelig nok, men hjelper ikke
alltid journalisten noe særlig videre på vei. Jeg tror utfordringen ligger i å få dem til å
fortelle om konkrete episoder, slik at beskrivelsene kommer naturlig. Jeg føler ikke at jeg
lykkes med det. Holm selv var overrasket over hvor mye jeg klarte å få ut av han, men
selv var jeg ikke særlig imponert. Viik på sin side, hadde voldsom beundring for den rike,
velrespekterte Anfinnsen. Han bekreftet Anfinnsens egen oppfatning av seg selv, en som
behandlet alle folk likt.
Dette ble også bekreftet av de jeg intervjuet på Glava. Jeg tok en tur innom fabrikken
hvor Anfinnsen har brukt så mange år av sitt liv, både for å få atmosfæren, i tilfelle det
ble aktuelt å bruke det som feature elementer i reportasjen, men også for å snakke med
ansatte og kollegier. Jeg hadde allerede en navnliste over mulige ansatte jeg kunne
snakke med. De i resepsjonen var imidlertid veldig hjelpsomme og sendte meg inn til
Anfinnsens private sekretær. Hun virket også redd for å si noe gærent. Jeg fikk likevel
lokket et par morsomme historier ut av henne. Aller mest hadde jeg lyst å snakke med
noen som jobbet i fabrikken, for å se om det virkelig stemte at Anfinnsen var slik en
”folkelig” mann. Det lot seg ordne. Jeg slapp inn i fabrikken og snakket med Randi
Pedersen. Hun hadde jobbet såpass lenge at hun kunne si noe fornuftig om Anfinnsen.
Hun bekreftet myten om Anfinnsen. Det gjorde også prosessingeniøren Trond Undrum.
17
Han var utrolig åpen og var antageligvis den kilden som ga meg mest
bakgrunnskunnskap og forståelse av Anfinnsen både som leder og privatperson. Han
oppfattet Anfinnsen som ”gromgutten som kom til dekket bord”. Det var en glimrende
sitat, men Undrum ville helst ikke at jeg skulle bruke han som kilde når det gjaldt akkurat
dette.
Intervjuets forløp
Da jeg konfronterte Anfinnsen med Undrums påstand, reagerte han negativt på det. Det
virket som det var viktig for han å bli oppfatta som ”en av gutta.” På et vis, stemte det,
men jeg følte også at det kanskje var mer en ”image” enn virkelighet. Muligens
overfladisk ”vennlighet”. Dette var i hvert fall inntrykket mitt av han da jeg møtte han; at
han ikke ville slippe meg inn på seg. Det var en slags formell distanse. Og jeg klarte ikke
å komme forbi det Irene Thyrri i en artikkel om ”Portræt interviewet”, kaller for
”onstage” –rollen; Anfinnsens offentlige rolle. ”Backstage”-rollen, privatlivet holdt
Anfinnsen for seg selv. Noe som overrasket meg, fordi jeg trodde, nettopp på bakgrunn
av det jeg hørte at han ville være tilsynelatende lett å intervjue. Antakeligvis hadde jeg
forberedt meg psykisk på en annen måte om jeg hadde visst det på forhånd.
Jeg var derfor usikker på om inntrykket mitt stemte overens med den virkelige
Anfinnsen, eller om det kun var meg som journalist han holdt avstand til. Da jeg så
igjennom Pedersens sitater, så jeg at hun faktisk etter å ha skamrost Anfinnsen for å være
så hyggelig mot alle, la til litt forundret: ”Men jeg kan ikke akkurat si at jeg kjenner
ham.”
Selv sa Anfinnsen indirekte noe liknende; at han ikke lot kontakten med folk gå for langt.
Bare det faktum at han reagerte på å bli kalt ”Per” viser i grunnen at han ikke er vant til å
være på like fot med folk. Jeg håper de sitatene jeg valgte ut viser denne kanskje litt
ukjente, eller i hvert fall udefinerte siden ved Anfinnsen.
På den andre siden, gir jeg også inntrykk av at alt har gått tilsynelatende enkelt for
Anfinnsen, fordi han alltid har hatt nok av penger. Dette inntrykket kan ha vært feil, fordi
18
jeg ikke kom tett nok inn på han. Undrum fortalte meg om stedatteren til Anfinnsen som
hadde narkotika problemer. Anfinnsen adopterte sønnen til datteren, og jeg visste også at
adoptiv sønnen betydde veldig mye for han. Jeg spurte om barna hans i midten av
intervjuet, og han nevnte dem så vidt. Hva de drev med, og også at han hadde en stedatter
og en adoptiv sønn. Jeg følte imidlertid ikke at det var naturlig å komme inn på narkotika
problemene uten at han selv tok det opp. Jeg brakte temaet om barna opp også på et
senere tidspunkt, men følte fortsatt ikke for å spørre han direkte ettersom han selv ikke
brakte det på banen. Det hadde vist en annen side av Anfinnsens bekymringsløse,
vellykkede overflate, men samtidig føltes det som å grafse i privatlivet hans. Jeg vet han
hadde følt det sånn, særlig fordi han også reagerte da jeg spurte så mange personlige
spørsmål om hvordan han møtte kona si. Etter å ha svart kort på spørsmålene mine,
avsluttet han med å si: ”Mer er det ikke å si om den saken”, Jeg inkluderte nettopp dette
sitatet med i selve intervjuet, for å vise leseren denne distansen som Anfinnsen omslutter
seg med.
Da jeg kom hjem fra intervjuet med Anfinnsen, følte jeg at det hadde vært mislykket. Jeg
følte at jeg bare hadde fått overfladiske opplysninger om Anfinnsen. Informasjon de
fleste allerede visste noe om. Det kan være flere grunner til at det var så vanskelig å få
Anfinnsen til å åpne seg. Jeg har nevnt noen, blant annet at Anfinnsen selv ikke ønsket å
brette ut privatlivet sitt. ”Jeg har ikke gitt mange intervju. Jeg liker ikke publisitet,”
opplyste han allerede innledningsvis. Jeg tror han oppfattet meg som en ung student han
kunne hjelpe. Da vi møttes helt i begynnelsen av intervjuet, spurte han meg om det var en
oppgave fra Videregående jeg holdt på med, selv om jeg hadde forklart han hva slags
oppgave det var over telefon. Nettopp fordi jeg er så ung, følte kanskje Anfinnsen at han
kunne tillate seg å snakke med meg, men samtidig, tror jeg at nettopp fordi jeg kunne
vært barnebarnet hans, falt det ikke naturlig for han å betro seg til meg.
Det er mulig at situasjonen hadde forbedret seg, dersom jeg hadde møtt han for andre
gang, slik jeg gjorde med Iversen.
Når mennesker møtes for andre gang er det med en helt annen fortrolighet. Hege Lamark
foreslår at portrettet bør vare i to timer. Personlig føler jeg at dette er alt for kort tid. I
19
dette tilfellet skulle jeg reise tilbake til Danmark samme kveld, og et nytt møte var
umulig. Jeg foretrekker også å se intervjuobjektet i aksjon. Opprinnelig hadde jeg tenkt at
Anfinnsen skulle vise meg rundt på gården, ettersom den betyr såpass mye for han, men
jeg var ikke klar over hvor alvorlig operasjonen hans var. Etterpå kom jeg til å tenke på at
jeg kunne foreslått en tur i mercedesen hans. Dette kunne bidratt til vei-symbolikken i
historien min., og ville også muligens ha vist en annen side av Anfinnsen.
Skriveprosessen
Ved utskriving viste det seg at jeg likevel hadde en mengde gode sitater fra Anfinnsen. I
ettertid synes jeg at jeg klarte å fange enkelte karaktertrekk ved Anfinnsen, til tross for at
jeg ikke klarte å gå i dybden, slik jeg gjorde hos Iversen.
Da jeg skulle skrive ut portrettet, valgte jeg også å bruke meg selv i større grad enn hos
Iversen. Fordi jeg følte at jeg ikke hadde like mye informasjon om Anfinnsen som
Iversen, synes jeg det var riktig også ovenfor leseren å vise at min opplevelse av
Anfinnsen er basert på en subjektiv opplevelse. Jeg brukte i tillegg meg selv for å vise
enkelte typiske trekk ved Anfinnsen.. For eksempel det faktum at han fikk fem kroner i
lommepenger. Jeg tror ikke det går opp for leseren hvor mye fem kroner virkelig var på
30-40 tallet, uten at jeg sammenlikner det med meg selv.
Også i dette portrettet er fokuset rettet mot konflikten mellom forventningene fra faren
om å ta over bedriften og Anfinnsens egne drømmer. I tillegg ønsker jeg å fortelle
suksesshistorien. Det at Anfinnsen selv ønsket å bli bonde, setter likevel fortellingen om
suksess i et annet lys. Samtidig forsøker jeg å vise at det har gått godt for han, nettopp
også fordi han har penger. Tittelen på portrettet spiller på den enkle symbolikken det
ligger i ordet ”vei”. Det blir livets vei til Hoel. Anfinnsens vei fram til målet og
drømmen, gården Hoel. Den veien innvolverte blant annet Glava. Slik Anfinnsen selv
makter å sette alt som har hendt ham i et større perspektiv. ”De hang sammen”, sier han
om Glava og Hoel. I løpet av fortellingen om Anfinnsen kommer det stadig fram at han
ikke følte at han hadde noe annet valg enn å ta over ”familiebeddriften”. Sterkest kommer
dette til uttrykk, synes jeg selv når han forteller om ungene sine, nesten helt på slutten.
20
Konflikten spisser seg mellom de to rollene, den ene utdelt, den andre valgt, men så føler
jeg at Anfinnsen forsoner seg med sin skjebne. Han ser de lange linjene, og det siste
sitatet gir livshistorien hans mening. Den bringer også leseren tilbake til begynnelsen ved
at den forklarer i bare noen få ord –veien til Hoel. Den fungerer som en slags konklusjon.
Mersedesen blir brukt som bilde på penger, og impliserer at lykken kan kjøpes for
penger. Anfinnsen har nettopp kunnet realisere drømmene sine på grunn av penger.
For å gå tilbake til innledningen av teksten; allerede i begynnelsen forsøker jeg å sette
scenen for leseren. Å få bondegård atmosfæren, i tillegg til å si noe om den røde tråden
som skal følge leseren gjennom hele teksten, nemlig at Anfinnsen kom til dekket bord,
slik Undrum hevdet. Han var forberedt på det som skulle komme. Jeg prøver også
innledningsvis å lokke leseren videre ved å hinte om at Anfinnsen ønsket å gjøre noe
annerledes. Gjennom hele teksten forsøker jeg å vise hvordan løpet var lagt ut for han.
Jeg prøver å skape en slags skjebnes stemning, det forut bestemte, det verken leseren eller
Anfinnsen kommer foruten. Inni mellom det kjørte løpet lar jeg hunden Jesper tasse
rundt, for å minne leseren på det jeg lover allerede innledningsvis; den nåværende
situasjon, livet som bonde på Hoel gård. Jesper blir også et ledemotiv, som følger deler
av teksten. Den digre hunden sier noe om eieren, og om livet hans, men det er likevel
Mercedesen til Anfinnsen som får avslutnings poenget. Den fungerer også som et
ledemotiv, kun nevnt forsiktig i
begynnelsen, for så å vende tilbake. Jeg skulle nok ønsket å brukt den mer, men tenkte
altså ikke på det før det var for sent.
Konklusjon:
Det er umulig å si den hele og fulle sannhet om et menneske som du møter en dag, eller
bare et par timer. Et portrett sier kanskje aller mest om et møte mellom to menneske og
journalistens opplevelse av det. Jeg har forsøkt å se verden gjennom portrett-intervjuets
øyne, å finne ”klangen af et menneske”, slik Nils Thorsen så vakkert beskriver det. Aller
mest føler jeg likevel at det er min egen sannhet om disse menneskene som preger
intervjuet. Jeg har observert, lyttet, funnet fakta, lagt dem sammen og tolket dem. Det er
21
ikke sikker alle er enige om tolkningen, men det må nødvendigvis bli slik, mitt eget
mosaikkbilde laget av de avrevne bitene fra virkeligheten som jeg fant.
Kilder:
”Bare Glør igjen”
-Bøg, Ole: nabo fra barndommen og ungdommen, fortsatt venner, tlf nr: 69 88 19 22
-Helgerud, Tom: kultur journalist på Øvre Smaalenene, ”50 år med nesa mot sky”,
portrettintervju av Glør Iversen på 50 års dagen, tlf nr: 69 89 25 36
-Husby, Steinar: barndomskamerat og klassekamerat, fortsatt gode venner, tlf nr: 22 27
50 24
-Iversen, Berit: kona til Glør, tlf nr: 69 88 38 27
-Iversen, Glør Wandug: intervjuobjekt, lesebrev og artikler skrevet fra 2000 til 2003, tlf
nr: 69 88 38 27
-Lilleng, Iren Graff: eier av Galleri Graff, tidligere nabobutikken til Askim Sigar og
Tobakk forretning, tlf nr: 69 88 73 74
”Veien til Hoel”
-Anfinnsen, Per: intervjuobjekt, tlf: 69 88 70 34
-Holm, Roald: Nær og livslang venn fra Bridge klubben og Askim Rotary, tlf: 69 88 13
23
Laengen, Grete: personlig sekretær, tlf nr: 69 88 03 57
-Pedersen, Randi: industriarbeider på Glava i 25 år, tilf nr: 69 88 03 57
Undrum, Trond: Prosessingeniør på Glava, tlf nr: 69 88 39 04
-Viik, Lars: Nær venn fra Bridge klubben og veterinær for Hoel Rideskole, tlf: 69 88 22
73
http://www.glava.no/
http://www.askim.kommune.no/
Faglitteratur:
-Bech-Karlsen, Jo: Reportasjen, Universitetsforlaget, Oslo 2000
-Bistrup, Anne Lise: Portrætinterviewet, www.cfje.dk, 2001
22
-Brurås, Svein: Etikk for journalister. Fagbokforlaget 2003
-Lamark, Hege: Portrett-intervju som metode og sjanger, Institutt for Journalistikk 1995
-Sabroe, Morten: Den anden Nyrup. Omkring Portrætinterviewet Manden der var et
billede”, www.cfje.dk, 2001
-Thorsen, Nils: Klangen af et menneske, Forlaget Ajour. 2003
-Thyrri, Irene: Portræt interviewet som genre, www.cfje.dk, 2001
23
