Semesteroppgave i journalistikk våren 2003

Kandidatnummer: 21
Pressefotoet er ikke som andre foto. Og selv om L

Bare et knips?

- et essay om pressefotoet på godt og vondt

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Linn Reinåmo

Kandidatnummer: 21

”Man skal fotografere, fordi man vil fortælle en historie. Det er der mange, som glemmer.”

Jan Grarup

Jeg blir flau når jeg ser en hund. Ikke alle typer hunder. Ikke familievennlige Retrievere, med

myk skinnende pels. Heller ikke små pudler i krøllete innpakning får meg til å blusse i

kinnene. Men denne ene typen, Grå Elghund, gir meg lyst til å fordufte fra jordens overflate.

Det verste er at jeg hadde tenkt gjennom det hele nøye på forhånd. Som fersk sommervikar i

lokalavisa ville jeg ikke gjøre noen tabber på første arbeidsdag. Jeg kjente mine

begrensninger, og var vel vitende om at ett år på journalistutdanninga ikke gjorde meg til

verdensmester. Saken var grei nok. En lokal hundeeier hadde gjort det godt på et hundestevne

sørpå. Hans tre gråe elghunder fikk med seg hver sin førstepremie hjem, og dette ville

lokalavisa registrere. En kort sak, med gode bilder til. Med fotolærernes tips i bakhodet så jeg

det for meg. Jeg skulle stå der, midt i hundegården, og være høyt og lavt med kameraet.

Hundene skulle løpe rundt meg – aktivitet var stikkordet. Slik ble det ikke.

Da intervjuet med den hyggelige eldre mannen var over, ble vi stående der, ute i hagen. Det

var en kjempevarm sommerdag. Og kanskje var det junisola som gikk til hodet på meg, for i

neste øyeblikk var alle mine planlagte fotoløsninger blåst ut av selv de mest hardføre

hjernecellene. Jeg var i full gang med å bære alle pokalene og premiene fra hundestevnet ut i

hagen. Glinsende gull, sløyfer, og store sekker med Pedigree Pal. Jeg samlet alt, og plasserte

det i en fin formasjon ute på plena før jeg knipset noen bilder. Så var det mannen og hundenes

tur, og jeg instruerte og beordret dem alle fire til å sette seg foran hundegården. Et stort

smiiiiiil, ropte jeg, med ensrettet fokus mot mitt tekniske utstyr.

Knips.

Vel tilbake på desken var det tid for å se igjennom mine egne bilder. Jeg så, og jeg gremtes.

Jeg gremtes så sterkt at følelsen fra da av alltid vil forbindes med synet av elghunder. Derfor

liker jeg dem ikke. De gjør meg flaue. En gravalvorlig mann. Tre elghunder i forkant, som

alle har tungene hengende ut av munnen. Tre kjempegeip til meg og min egen fotografiske

udugelighet. For dette bildet var virkelig dårlig.

Bildet er det første du leser

. Ikke tittelen. Ikke ingressen. Ikke bildeteksten, og slett ikke

brødteksten. Du begynner alltid med å lese bildet. Idet blikket ditt faller på avissiden, er det

bildet som øyeblikkelig fanger din oppmerksomhet. Ikke vet jeg hvorfor det er slik. Kanskje

fordi vi mennesker tenker i bilder, kanskje fordi vi husker bilder bedre enn ord. Men slik er

det altså. Bildet er det første du leser.

Bildet er det tause blikkfanget som skal lokke deg videre inn i ordenes verden. Og du

leser det, nesten slik du leser ord. Du ser helheten, så detaljene. Og du avgjør fort om historien

som bildet forteller er viktig for deg eller ikke. Avissiden blir som en hinderløype, der bildet

er den første utfordringen. Er hinderet for stort, sier det seg selv at du gir opp og blar videre.

Det skal mye viljestyrke til for å fortsette løypa etter å ha trynet i starten.

For det er forskjell på bildene vi ser i avisene. Stor forskjell. Noen er gode, mens andre

er dårlige. Noen bilder vekker deg, gir deg lyst til å stupe inn i saken. Andre bilder er deg

totalt likegyldige. Hvorfor var elghundene så dårlige? Og hva kjennetegner et godt

pressefoto?

Du trodde kanskje at ordene kom først.

Deretter bildene. Men slik var det ikke. Før

mennesket hadde utviklet et skriftspråk, ja til og med et talespråk, hadde bildene sin plass i

verdenshistorien om kommunikasjon. Ikke engang det revolusjonerende trykte ordet fikk

bildene til å vike unna. Dit skriftspråket gikk, kom bildene bastant etter. Avisverdenen var

ikke et unntak. I begynnelsen av forrige århundre ble de første norske pressefotoene trykket i

Aftenposten, og etter dette økte de gradvis sin status på avispapiret. Den virkelige

bildestormen kom etter at VG la om til tabloid på begynnelsen av 1960-årene, og utviklet

avisformen der bildene har en helt dominerende plass.

Nå er det uvær. En storm, en orkan, kanskje til og med en tornado av bilder, raser uavbrutt

over våre liv her i den vestlige verden. Hvor vi enn snur oss bombarderes vi med

synsinntrykk. Bare tenk over det. Aviser og ukeblader. Skilter og symboler. Internett.

Fjernsynet. Kino. VHS. DVD. Bildene er overalt, og vi slipper ikke unna. Det sier seg selv at

det blir en umulig jobb å huske alle bildene vi ser.

Det er det neimen ingen enkel jobb å være pressefoto i dag. Enda verre å være et

godt

pressefoto. Det skal skille seg ut i den enorme mengden, og være spesielt nok til at vi stopper

opp og tenker over hva det var vi nettopp så. I tillegg til å konkurrere med andre pressefoto,

Norske Pressefotografer, Enok Skau, Rolf M. Agaard.

har andre bildemedier kommet på banen, og konkurransen om å være først ute med de

ferskeste bildene er stor. Da er det synd på pressefotoet. For det må vente på at avisene går i

trykken før det får gjort sin entré i rampelyset. I mellomtiden har bilder fra de samme

begivenhetene rullet over fjernsynsskjermene i beste sendetid. Man skulle nesten tro at

pressefotoet ikke hadde en sjanse. Men det har sin klare fordel. Det varer.

Som med den jenta.

Jeg husker henne enda jeg, og jeg var ikke en gang født når det skjedde.

Jeg ser henne levende for meg, der hun kommer løpende naken bortover en asfaltert vei.

Verden har stanset rundt henne i svarte og hvite fargetoner. Munnen hennes er åpen. Og selv

fra avispapiret kan man høre at hun roper høyt. Eller er det gråt? Klærne er brent av henne.

Napalmbomber har en slik effekt. Himmelen bak henne er mørk og røykfylt. Rundt henne

springer andre barn som også flykter. Bak dem kommer soldatene. Alt er kaos, men likevel

veldig tydelig. Husker du henne, du også?

Jeg har nok lest noen linjer om Vietnamkrigen i historiebøker igjennom tidene, men

det husker jeg lite av. Jeg har nok også sett flere bilder fra selve krigen, men under mappen

”Vietnamkrigen” i mitt eget hode er dette bildet den eneste filen som er blitt lagret. De andre

uværsøyeblikkene har rast forbi meg, men dette ene bildet har gjort seg fortjent til et stykke

lagringsplass. Jeg husker dette bildet. Hvorfor?

I ettertid ble jenta selve symbolet på Vietnamkrigen. Pressefotoet gikk verden rundt,

og så tilbake igjen. Og selv nå, i 2003, er det fremdeles ikke borte. For bildespråket er

universalt, og ikke fastbundet i kultur eller tid. Dette bildet gjorde en hel verden i 1972 klar

over hvilke lidelser bruken av atombomber medførte. Og det gir meg, som ikke ble født før

syv år senere, en dypere innsikt i en historisk hendelse. En innsikt som vekker følelser.

Bildet av jenta er et godt pressefoto, det er jeg ikke i tvil om. Det er et historisk bilde

som vekker sterke følelser. Er dette oppskriften på det gode pressefotoet ? Eller kan det være

noe mer som gjør at noen bilder er bedre enn andre?

Elghunder er det i alle fall ikke.

Nei, det finnes ikke en eneste elghund i noen av disse

bøkene. Ingen geipende gråspraglete flaue elghunder å oppdrive mellom disse permene. Og

nå har jeg skummet igjennom 15 eksemplarer – fra 1985 og fram til nåtiden. Bladd og bladd.

For skal det finnes et svar, må dette være plassen å lete.

De beste pressefotoene her i landet. La creme de la creme, samlet i bøker med tittelen

”Årets Bilde.” Hvert år deler Pressefotografenes Klubb ut priser til de beste pressefotoene i

året som gikk. Bilder, som blir stående som idealer for andre norske pressefotografer. Siden

1964 har konkurransen om det beste bildet innen ulike sjangrer vært en årlig begivenhet.

Jeg blar videre. Bilder i alle varianter pryder sidene i disse bøkene. Ulike motiver, ulike

farger, ingen farger, ulike vinklinger, og ulike utsnitt. Selv om variasjonene er store, er det

ikke vanskelig å se at bildene er gode. Selv jeg, som ikke har all verdens kunnskap om bilder,

ser det. De vet hvordan kameraet fungerer, fotografene av disse bildene, tenker jeg og blar litt

til. Og det er da det slår meg. Hvor viktig det er å ha en god teknikk for å få et godt resultat.

Det handler om lyset.

Det handler om lyset satt i system

. For selv de mest moderne utgaver

av fotografiapparatet er avhengige av lysstrålenes ABC for å fungere. For å ta det gode bildet

bør du ha en viss kunnskap om lukkertider og blenderåpninger. Du bør vite hvordan blitzen

virker, og hvordan kameraet skal ligge støtt mellom hendene. Kan du dette vil bildet ditt bli

teknisk godt. Og da har du det du trenger? Er en god teknikk det som skal til for at et

pressefoto kan betegnes som godt?

Jeg tar en rask titt på mitt første pressefoto, bildet av elghundene, og avgjør at svaret er

definitivt nei. For hundebildet er skarpt nok det. Passelig lyst er det også. Det er neppe noe

ekspertene ville kalt et teknisk fullkomment bilde, men teknikken som måtte mangle kunne

man ha reddet i et bilderedigeringsprogram i ettertid. Og elghundene ville fremdeles ikke

kvalifisere seg til en plass i Årets Bilde-bøkene. Det gode pressefotoet må dreie seg om noe

mer.

”Et vellykket bilde handler 1 % om kreativitet, og 99% om flytting av møbler.”

David Kinsella

Komposisjon er stikkordet.

For selv de mest teknisk kompliserte kameraene er fortsatt bare

en boks med et objektiv som man kan gjengi et motiv med. Og om motivet er dårlig, hjelper

det lite å knipse i vei med de riktige innstillingene. Å finne det riktige motivet handler om å

velge seg et utsnitt av virkeligheten. Ta to skritt fram eller tre tilbake, og se verden ifra nye

perspektiver. Det handler om å se det som er annerledes, selv om det befinner seg i kjent

Avisfotografiet, Erling Sivertsen.

Sitat fra da David Kinsella var lærer ved et fotokurs på Senter for Journalistikk ved Høgskolen i Bodø, 2001

terreng. Og det handler om å gjenkjenne det som er kjent, når du ferdes i fremmede

omgivelser.

I den klassiske fototradisjonen er det mange regler for hvordan et godt bilde skal komponeres.

Først må du finne motivet. Du må sørge for at motivets viktige detaljer blir med i søkeren, og

fjerne alle uvesentlige momenter. Skal du portrettere et menneske fra topp til tå, så husk for

all del å få med alle ti tær, og alle ti fingre. Du må dyrk de rene bakgrunner, de rette

horisonter, og alltid sørge for at det er nok luft rundt motivet. Det skal være enkelt, og stilrent.

Og når du tror du har det perfekte motivet, ikke trykk ned knappen enda. Sjekk

komposisjonen enda en gang, for uansett om Photoshop er en god kompanjong, så blir bildet

skapt i søkeren. Og det er da du må sørge for at bildet har den nødvendige roen denne

tradisjonen opphøyer.

Jeg blar. Og ser. 15 år med gode pressefoto kjemper om lagringsplass. Snakker om

bildestorm. Jeg blar meg fram og tilbake i tid. Til 1990. Her stopper tiden. Et tidløst

fastfrosset øyeblikk i svart/hvitt. Dette er et bilde som må skli rett inn i den klassiske

fototradisjonen, tenker jeg umiddelbart. ”Romanias Stebarn” heter bildet som Jan Tomas

Espedal har tatt.

Bildet er scannet inn fra boka Årets Bilde ’90

Kombinasjonen av teknikk og komposisjon, var noe av det juryen vektla da de kåret dette

bildet til Årets Bilde i 1990. Utsøkt komposisjon, fullt av nerve. Fremragende teknikk, het det

i juryens kommentar.

Og jeg er enig. Det er behagelig å feste blikket på dette bildet. Det er fredfullt, selv om

undertonen er dramatisk. Dette er et bilde som vekker sterke følelser i meg, som får meg til å

ville vite mer. Hvem er disse barna? Hvor er de? Hvem er alle barna i bakgrunnen? Hva har

skjedd før pekefingeren fanget dem til evig tid på papiret?

Det er ingen tvil om at komposisjon og teknikk løfter bildet. Motivet, tre gutter i en klynge av

armer. Blikkene deres fanger all min oppmerksomhet. Blikk som lyser av redsel. Det er mørkt

i rommet der de står, men de tre guttene er opplyste. Kanskje er det et vindu i nærheten som

fotografen har benyttet seg av, eller kanskje er det blitz-lys. Symbolikken lyset gir, blir

uansett sterk. Det er håp, selv når alt rundt deg er mørkt. Bruken av svart/hvitt understreker

dette.

Den klassiske komposisjonen er tydelig. Barna står midt i bildet, og det er mye luft

bak dem, som gir bildet en ryddig og ren komposisjon. Det etterlater ingen tvil om hva som er

motivet. Bakgrunnen ellers er uskarp, blåst ut med en stor blender, men vi kan likevel se at

det er mange andre barn i rommet. I bildets venstre side skimtes et gitter, i alle fall skyggen av

et, som en gang for alle symboliserer at barna er fanget.

Et godt pressefoto. Et historisk bilde med følelser, som er teknisk og kompositorisk godt. I et

øyeblikk føler jeg at jeg har funnet svaret jeg søker. God teknikk og komposisjon – kanskje

det til og med er håp for elghundene? Selv om mine følelser er skamfulle, kan det jo tenkes at

noen andre mener at hunder er ålreite dyr? Jeg ser på hundebildet. De grønne buskene i

bakgrunnen på bildet, sammen med gresset i forkant, skaper jo en slags komposisjon man kan

leve med. Jeg øyner håpet. Men så blir det revet fra meg. For selv om fotografiske teknikker

er et viktig hjelpemiddel til å oppnå en rekke av de kvalitetene et godt pressefoto skal ha, er

det ikke en garanti for et godt resultat. I den journalistiske verden stilles også andre krav.

Bildet må passe til saken.

Årets Bilde ’90

Pressefotoet er ikke som andre foto.

Og selv om Lotto-reklamens frase fra før er vridd og

utnyttet til det kjedsommelige, må jeg gjenta den noen ganger før det virkelig synker inn. Det

annerledes. For mens vanlige foto kan stå alene og fortelle sin egen uavhengige historie, er

pressefotoet alltid avhengig av å passe inn i en større sammenheng. Uansett hvordan du vrir

og vender på det, er det helheten som teller i journalistikken. Og pressefotoet skal ikke brukes

kun for bildebrukens skyld. Det skal brukes fordi det har en funksjon i denne helheten.

En av journalistikkens hovedoppgaver er å informere. Og akkurat som dette er oppgaven til

den journalistiske teksten, er dette også oppgaven til pressefotoet; å oppfylle leserens

informasjonskrav. Det journalistiske bildet skal være informativt, uansett stoffområde. Nyhet,

reportasje, portrett, feature. Informativt skal det være.

Det handler om å tilfredsstille leserens behov for informasjon. Leseren skal hurtigst og

enklest mulig forstå hva saken dreier seg om. Det krever at pressefotoet er godt leselig. Når

leseren åpner avisen, og ser på bildet, skal han straks forstå hva saken dreier seg om. Viser

bildet en politimann, vil leseren automatisk tro at saken handler om et eller annet som

involverer denne politimannen. Viser bildet et sirkustelt, tenker leseren automatisk at saken

handler om sirkus. Og slik skal det være. Pressefotoet skal gi svar på spørsmål som: hvem,

hva, hvor, når, hvordan og hvorfor. Og det skal, som all annen journalistikk, være direkte,

enkelt, konsentrert, entydig, konkret, anskuelig, og saklig korrekt. Det gode pressefotoet skal

vise konflikt, være vesentlig, sensasjonelt, og aktuelt. Det skal være et taust vitne som

dokumenterer at teksten er sann.

Stakkars pressefotoet. En svimlende mengde forventninger henger over det. Krav som vil

tilfredstilles. Selvsagt kan ikke alle ønsker oppfylles på en gang. Det er ikke en gang sikkert at

bildet hadde vært godt om alle disse kravene ble innfridd samtidig. Kanskje virket de bare

forstyrrende på hverandre? For det er altså ikke meningen at bildet skal fylle

informasjonsansvaret alene. Journalistikk handler som sagt om en helhetspakke. Og de ulike

delene av pakken har alle ansvar for at informasjonstilgangen sammenlagt er best mulig.

Bildetekst, bilde, ingress, tittel og brødtekst. Alle skal gi svar på leserens spørsmål. Hvert sitt

svar. For det gagner ingen om alle delene overlesser leseren med den samme type

informasjon. Da blir leseren fort lei, eller i verste fall forvirret. Derfor bør ikke pressefotoet

fortelle akkurat det samme som står i ingressen. Dersom ingressen forteller om hvem, hvor og

når, kan pressefotoet fortelle hvordan og hvorfor. Eller omvendt.

Bildet er det første du leser, og dette gjør pressefotoet til journalistikkpakkens inngangsparti.

Informasjonen i bildet vil styre leserens oppfatningen av hva resten av pakken inneholder.

Derfor må bildet passe til saken.

Jeg ser på ”Romanias stebarn” en gang til. Hvilken sak var det dette bildet skulle

formidle? Forteller bildemotivet om kjernen i saken? Av teksten finner jeg ut at dette bildet

var en del av en større reportasje kalt ”Redselens slott”, som skulle være en illustrasjon på en

av 1990-årets store nyheter, revolusjonen i Romania. Reportasjen fortalte om jaktslottet

Brinkovenesti, der nesten 400 mennesker ble oppbevart. Mentalt friske, fysisk og psykisk

funksjonshemmede ble pint. Mennesker som Ceaucesco- regimet fornektet.

Det er vel liten

tvil om at ”Romanias stebarn” passer til saken. Dette bildet forteller om barn, og barns frykt.

Det forteller om barn som søker trøst hos hverandre i mørket og sorgen.

Jeg undrer meg. Kunne dette bildet vært et godt pressefoto hvis de tre barna var

uskarpe, eller komposisjonen ikke fullt så stilren? Jeg tror det. Selvfølgelig ikke et like godt

pressefoto, men disse bildene er historiske, og enormt viktige dokumenter for både samtiden

den gang, og nåtiden. For informasjonsoppgaven er alfa og omega, og alt annet er underordnet

den. Om innholdet i pressefotoet er viktig nok, vil det fremdeles være godt, selv om den

tekniske kvaliteten er laber, og komposisjonens rene linjer mangler.

Twin Towers i New York.

Bakerst i en av bøkene finner jeg tvillingtårnene avbildet. Bildet

er tatt før 11. september 2001, og inneholder verken døde mennesker eller sønderraste

bygninger. Likevel er bildet virkelig uhyggelig, og det går en liten frysning gjennom meg når

jeg ser det. Et helt vanlig bilde av de to tårnene, en helt vanlig overskyet ettermiddag.

Selvsagt er det litt rart å se dette bildet nå som vi vet hva som skjedde, men det er en liten

detalj i øverste hjørne som gjør dette til et interessant bilde. På den gråe himmelen svever et

enslig helikopter i luften. Den svarte silhuetten svirrer i luften ved tvillingtårnene, og

symbolikken blir slående. Dette bildet viser tydelig hvordan et helt ordinært pressefoto kan bli

uvurderlig over natten. Ørjan Ellingsvåg, frilans i Dagbladet, ante neppe hvor stor

symbolverdi bildet ville få, da han presset pekefingeren mot knappen.

Knips.

Årets Bilde ’90

Slik kan bilder være, tenker jeg. Ett og samme bilde kan i det ene øyeblikket være greit nok,

kanskje til og med dårlig. Mens i det neste øyeblikket kan det være en skjult skatt du holder i

hånden. Konteksten bildet blir brukt i, og ikke minst tidspunktet, kan altså være helt

avgjørende for kvaliteten. Jeg tenker etter. Er det slik? Det sier seg vel selv at en som nettopp

har vunnet en gullmedalje i et verdensmesterskap ikke bør se ut som om han kom på

sisteplass på bildene. Han bør være smilende glad, for at bildet skal passe til den positive

teksten. Et bilde der han gråter ville i denne sammenhengen vært dårlig. Uansett om bildet var

teknisk godt, og fortreffelig komponert, ville det neppe nådd fram til avissidene. Men dette

kunne fort ha snudd seg. Hadde det vist seg noen dager senere at denne samme personen var

dopet under mesterskapet, og ble fratatt sin glinsende medalje, kunne det samme bildet blitt

svært godt i en sak som var vinklet på dopingskandalen. Og kjenner vi mediebransjen rett

ville kanskje denne siste saken vært den beste uansett?

For vi liker elendighet.

Eller er det bare ekstremt mye av den i verden? Man kan i alle fall få

inntrykket av at elendighet er et ideal, hvis man er en fast avisleser. Årets Bilde-bøkene

forsterker mitt inntrykk. I hver utgave finner jeg minst ett bilde der det absolutt verste har blitt

det beste. Selv om de finnes, er det ikke overvekt av lykkelige hendelser og folk på de bildene

som har blitt kåret til Årets Bilde gjennom tidene. Krig, elendighet, kriminalitet og fattigdom

er gjengangere. Er det slik, at jo verre virkeligheten er, jo bedre er det for media, og

pressefotoet? Verst = Best?

Afrika sommeren 1998. Harald Henden fra VG, befinner seg i Sør-Sudan, og fotograferer en

av de verste sultkatastrofer kontinentet har opplevd på mange år. Fem bilder av sultende barn

og voksne vinner førsteprisen for Nyhet reportasje i Årets Bilde-konkurransen dette året. På

bildene ser vi mennesker i sine mest sårbare øyeblikk i livet. Det er mennesker, som antagelig

ikke vil leve mye lenger etter at bildene er tatt. Kanskje er noen av dem allerede døde, det er

ikke godt å si. Hovedbildet viser et radmagert barn. Hvor gammelt barnet er kan man

vanskelig si noe om. Den lille kroppen består av ben, innpakket i skinn. Huden er knusktørr

og posete. På kroppen sitter fluene overalt. På magen, føttene, nesen, i øyekroken.

Symbolikken er sterk. Det ser ut som stanken av dødt kjøtt har lokket dem dit. Likevel er det

øynene til barnet som suger oppmerksomheten vår til seg. Store øyne med et bedende blikk.

Store, bedende, og uendelig triste.

De fire andre bildene i serien viser også barn, eller ungdommer, beinmagre og tørre.

Noen ligger på jorda, en gutt står ved restene av et uttørket tre. Et av bildene viser hvordan de

døde begraves, og er tatt akkurat idet en kvinne senkes i jorden, mens et menneske, levende

eller dødt, ligger i forgrunnen og blir pakket inn i en striesekk.

Dette er historisk viktig dokumentasjon, slår jeg umiddelbart fast. Og det er ingen tvil om at

bildene er av teknisk høy kvalitet, og har en god komposisjon. De er nesten som kunstverk.

Rene linjer, og godt med luft. Det er heller ingen tvil om at bildene forteller en historie som er

i samsvar med saken. Og at bildene hjalp Afrikas befolkning i det store perspektivet tviler jeg

ikke på. Bildene har alle kriteriene jeg til nå kan komme på for å kvalifisere til gode

pressefoto. Men er de det? Jeg lurer fremdeles på hvordan det føles å bli fotografert på

dødsleiet.

Knips.

Disse bildene er kanskje gode, men samtidig grusomme. Og hadde slike bilder blitt tatt her i

landet ville PFU vært ute og dømt dem nedenom og hjem. De ville vist til punkt 3.9 i Vær

Varsom Plakaten, der det står at man skal opptre hensynsfullt i den journalistiske

arbeidsprosessen. Og ikke minst: huske på at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn

andre. Så ville saken blitt stemplet med

Brudd på god presseskikk

. Fordi dette ikke er kunst.

Dette er mennesker. Men ikke nordmenn…

Og det er derfor disse bildene faktisk kan trykkes i norske aviser. Fordi det ikke er

nordmenn. Grusomme bilder, men publikum reagerer ikke. De tenker kanskje som meg, at

bildene er gode. Er dette riktig? Er det greit å vise menneskelig nød, så lenge den eksisterer

utenfor vårt lands grenser? Hadde det vært greit om det var i Sverige? Hvor langt unna må

man være for at gjenkjennelsesfaktoren ikke lenger er tilstede? Hvor går skillene mellom oss

og dem?

Noen ganger må man ty til sterke virkemidler. Hvordan skulle man ellers få

verdenssamfunnet til å innse hvor store katastrofene virkelig er, slik at vår samvittighet

forplikter oss til å hjelpe? Pressefotoet er et effektivt kommunikasjonsmiddel, spesielt hvis det

er godt. Men hvor mange av disse bildene tåler vi før vi blir immune?

Bare tenk på det. Hvor mange bilder fra sultkatastrofer i Afrika har du sett? Hvor

mange syltynne triste barneøyne har stirret mot deg fra avissidene, idet du bladde uanfektet

videre? Og dersom du skulle stoppe opp og reagere på det forferdelige bildet, ville du stoppet

opp lenge nok på siden til at du faktisk leste nyhetssaken, og fikk med deg hva saken var?

Eller ville bildet gli rett inn og bli lagret i den allerede fulle mappen ”Afrika” i hjernen, og bli

hentet fram sammen med alle andre elendighetsbilder neste gang du hører om dette stolte

kontinentet? Er bildet da fremdeles et godt pressefoto, dersom dets grusomhet forstyrrer

leseren fra å engasjere seg i saken?

Elghundene geiper mot meg.

Grusomme er de nå uansett ikke, de grå bikkjene. De er enkle

sjeler, ser det ut til. Og kanskje er ikke det enkle så dumt bestandig? Hvorfor skal idealet være

grusomheter i utlandet, når det finnes så mange motiver her hjemme? Noen ganger er nok det

enkle det beste.

I år ble teorien verst = best forsøkt avkreftet. Da juryen kåret Årets bilde 2002 sa de

klart ifra om at idealet for pressefotoet ikke handler om å fange verst mulig menneskelig

elendighet på trykk. Det var nesten som om juryen i fellesskap sang ut; nei dette handler ikke

om krig, sult og elendighet. Det handler om livet.

Årets bilde var en del av en bildeserie som het ”Livet med Jesus”, en reportasje fra

Bibelteltet i 2002. Vinnerbildet ”Smaken av sommer” viser tre ungdommer som sitter på en

benk. En jente og en gutt sitter tett sammen på den ene siden av benken. Det unge paret ser ut

til å like hverandre. De snakker lavmælt til hverandre, bøyer kroppene sine sammen, og

skjuler sine små hjertebank fra verden med jentas flagrende hår.

Jenta er lettkledd, med kortarmet bluse, og et kort skjørt. Alt i lyse, sommerlige farger.

Gutten ved siden av er kledd i svart, og har en t-skjorte der noe står skrevet, men det eneste

ordet vi med sikkerhet kan gjenkjenne er ”freak.” En virkelig kjekkas, dette.

På den andre siden av benken sitter enda en jente. Blikket hennes er intenst rettet bort

fra de to andre ungdommene. Hun har uskyldens symbol i munnen, en kjærlighet på pinne

(dette er vel den eneste kjærligheten hun kan håpe på denne sommeren), og en flaske brus i

fanget. Jenta har håret festet i musefletter, og håret er strengt kammet på plass med midtskill.

Hun er kledd i en sommerlig søt kjole med lange armer, og skjørtelengden på denne jenta er

noen hakk lengre.

Har du sett bildet husker du det nok. For dette er et bilde de fleste av oss kan kjenne

oss igjen i. Bildet er fra en dagligdags hendelse i norsk hverdag, noe juryen la vekt på når de

plukket ut nettopp dette bildet. Det er et bilde som uttrykker kjærlighet og lengsel. Det viser

oss at motivet kan finnes rett rundt hjørnet, og fremdeles kvalifisere til et godt pressefoto. Det

trenger altså ikke å være grusomt for å være godt. Da jeg så at dette var Årets Bilde i 2002 ble

jeg litt overrasket. Jeg hadde blitt vant til min dystre tankegang om hvilke idealer som finnes,

og dette bildet var noe helt annet. Det er et tilsynelatende enkelt bilde, som er tatt akkurat i

rette øyeblikk.

Det er da det slår meg – at alle bilder handler om øyeblikket.

”Det skal ikke mye ferdighet til for å rette et kamera mot et motiv og ta et bilde. Men for å

kunne ta gode bilder til enhver tid må du være oppmerksom på de bestemmende faktorene:

tiden på dagen, lysets kvalitet og retning, filmsorten, objektiv og kamera,

eksponeringstiden, kameravinkelen, og viktigst av alt: å trykke på utløseren i det riktige

øyeblikket.”

John Hedgecoe

Det gjelder å være på riktig sted til riktig tid.

Det gjelder å stå der, på det riktige stedet, til

den riktige tiden, og ha kameraet for hånden, med de riktige innstillingene. Det gjelder å være

riktig forberedt til når som helst å kunne knipse i vei. Og når det riktige øyeblikket kommer,

gjelder det å være først, best og raskest, uansett hvilken avissjanger bildet taes til. Det gjelder

å se det som de andre i klynga ikke ser. For det riktige øyeblikket er gull verdt. Bokstavelig

talt. Og hva du enn måtte ha lært tidligere: historien gjentar seg ikke. Det er her og nå at

sjansen er der. Og øyeblikket kan ikke reddes når det er over.

Kanskje var det dette han tenkte, Ken Opprann, da

han tok bildet ”Brages befriende flukt”, som ble

kåret til Årets bilde 2001. For her er det øyeblikket

som teller. En mor slipper sin sønn ut av vinduet

mens brannen raser inne i leiligheten deres. Moren

redder sønnen fra flammene ved å først kaste han i

brannseilet før hun selv står klar til å hoppe etter. Et

klassisk nyhetsfoto, med drama og spenning.

Det høres kanskje ikke så vanskelig ut.

Men har du noen gang stått der med kameraet midt i

klynga for å ta øyeblikksbildet, så vet du at det ikke

er lett. I dagens samfunn er det kanskje enda verre.

Oftest sendes fotografene ut på oppdrag som er

planlagt på forhånd. Og de er sjelden alene.

Juryens kommentar til Årets Bilde 2002, hentet fra www.fotojournalisten.com

Bildet er scannet fra Årets Bilde 2001

Det er ikke lenger slik som Johannes Stage fra Aftenposten opplevde det, da han i 1945 var

eneste fotograf tilstede under overleveringen av Akershus Festning. I dag kommer fotografer

og journalister i flokk. Og når du står der midt i klynga nytter det ikke å bare bruke kamera og

pekefingeren. Du må også bruke hodet, ha tenkt igjennom motivet på forhånd. Det blir en

form for planlagt spontanitet, som ikke gagner idealet om øyeblikket.

Pressen er også sjeldnere tilstede under selve hovedhandlingene nå for tiden.

Ofte kommer vi ikke før den store dramatikken er over, og bildene må mer rettes mot den

videre utviklingen, bihandlingene, og konsekvensene. Alt i alt har tilgjengeligheten til

øyeblikket blitt vanskeligere. I alle fall tilgjengeligheten til det forutsette øyeblikket. Det, som

vi på forhånd visste ville komme til å skje. Regler og begrensninger for flokkfotografene har

sørget for det. Enda har vi vel sjansen til å fange det uforutsette øyeblikket. Men da må vi

være der, på riktig sted til riktig tid, med kamera klart, og fange det uberørte øyeblikket. Hva

er så viktig med øyeblikket, spør jeg meg? Og så innser jeg det. At det er i øyeblikket

historiene skapes.

Bilder skal fortelle historier.

Og det er det

mange som glemmer. Var det ikke det han sa,

den danske fotografen Jan Grarup? Bilder skal

fortelle historier. Og selv om de fleste av oss har

lært at historier og ord hører sammen, er det ikke

nødvendigvis slik. Det gode pressefotoet skal

ideelt sett kunne stå alene uten tekst, og likevel

fortelle en historie.

Første gang jeg så dette bildet var jeg i ferd med

å bla videre uten å stoppe opp. Og det til tross for

at bildet var kåret til Årets Bilde i 1998. For

bildet fanget meg ikke. Ikke med en gang.

Øyeblikket var ikke tydelig nok for meg. Og jeg

skjønte ikke historien som bildet ville fortelle.

Bildet er scannet fra Årets Bilde 1998/99

Jeg så ikke en historisk hendelse, ikke noe drama, eller noen form for aktivitet i bildet, og

bladde videre. Så vidt jeg har forstått var jeg ikke alene om denne opplevelsen. Da bildet

første gang ble trykket fikk det en enspalter i Dagbladet. Ikke akkurat et prioritert bilde på

Dagblad-desken heller, kan man trygt si. Men bildet ble oppdaget. Og fikk fortelle sin historie

om overdosedødsfall i rikets hovedstad. Om dramatikk som hadde skjedd, og fortsatt skjer.

Bildet fikk fortelle. Det tok bare litt tid før det kom til orde.

Bilder kan si mer enn tusen ord, heter det. Og kanskje er det sant. Men pressefotoet skal

fortelle sin historie i nært samarbeid med teksten. Derfor er det viktig at bildet ikke forteller

en helt annen historie enn det ordene gjør. Da mister både bildet og teksten sin troverdighet.

Hvilken historie vil du fortelle med bildet? Og hvordan ta bildet som forteller det du vil det

skal si?

Dette er problemet. Dette er så nært kjernen som jeg kommer, føler jeg, og legger

bøkene til side et øyeblikk. Jeg ser på elghundene. Hvilken historie forteller de meg der de

geiper tungpustende fra avispapiret? Ikke den om hundeutstillingen. Ikke historien om

hundene som vant førstepremier på en utstilling sørpå. Mitt bilde forteller historien om den

gangen da en eldre mann satte seg på huk utenfor et bur i en hage, med tre elghunder i band

sittende foran seg. Mannen var ikke spesielt glad og fornøyd, kanskje heller lettere nervøs. Og

hvorfor? Jo, fordi det stod en journalist foran han som trengte et bilde til saken sin. Hun rasket

sammen alle elementene fra historien som hun fant der og da, og trykket deretter på knappen.

Dette er historien mitt bilde forteller. Og det passer ikke til saken.

Jeg er ikke alene om å være en dårlig historieforteller.

Hvert år etterlyser

juryen i Årets

Bilde-konkurransen de gode historiene. I 1990 sa juryen at det skortet på evnen til å redigere

egne bilder, og til å fortelle en historie. Vekk med det oppstilte bildet! Var mottoet, da de gikk

til verks på de innsendte bildene.

Mottoet var et ekko fra tidligere år, og et frampek om

mottoene i årene som kom. Jeg er altså ikke alene. For avisene er fulle av dem. Bilder som

forteller feil historie. Bilder, der journalisten har skrapt sammen alle elementer som er viktige

for saken. Tatt dem ut av sin naturlige sammenheng, og puttet dem inn i ett og samme

oppstilte bilde.

Vise-fram-tingen-bilder kalte han det, en av fotolærerne jeg har hatt. Bilder der

personer (gjerne menn), er stilt opp med én eneste hensikt: å bli fotografert. Bildene skal fylle

Årets Bilde ’90

flere funksjoner, de skal være et slags portrett av personen i et miljø, og for å illustrere hva

saken dreier seg om holder personen fram en eller annen gjenstand som kan knyttes til den

saken det gjelder. Har du lest en eller annen avis den siste uken har du nok sett dem. For de er

overalt. Hvorfor?

Jeg tenker tilbake på meg selv og hundene. Selv om jeg var ansatt som journalist

denne sommeren, måtte jeg også ta mine egne bilder. De fleste lokalaviser har ikke egne

fotografer i dag. Journalistene, som kanskje aldri har hatt opplæring på fotografi, må

visualisere sin egen sak. Journalister, som er lært opp til å tenke i ord, ikke i bilder. Deres

prioritet ligger i penn og papir. For dem handler bildet om et knips. Bare et knips. Kanskje

føler de at pressefotoet er et nødvendig onde man må igjennom på tampen av intervjuet, på

det tidspunktet i jobben, da både journalist og intervjuobjekt har mistet mye tid og

tålmodighet. Og selv om journalisten kanskje

vet

fra før hvilke idealer pressefotoet streber

etter, nytter det ikke når man mangler både bildekunnskap og kameraforståelse. I stedet for tyr

man til godt innøvde nødløsninger. Det sier seg selv at kreativiteten på dette stadiet er død.

Lenge leve det arrangerte pressefotoet.

Norske aviser er i verdenstoppen i bruk av regisserte bilder.

I bildenes startfase var

regisserte bilder hovedsakelig sensasjonsavisenes visuelle språk. Men fra slutten av 80-årene

har de regisserte bildene dukket opp i stadig flere aviser og magasiner.

Kanskje er det

journalistens verk. Eller kanskje er det Norge? Det lille landet der alle kjenner alle, og feier og

konge lever side om side. Barrierene mellom menneskene er ikke så høye, og tonen mellom

oss er stort sett uformell. Det er ikke et uoverkommelig problem å få statsministeren til å stille

opp i et litt humoristisk antrekk, eller få direktøren til å smile pent ved sin kontorpult. Kanskje

er det Norge. Eller kan det være tidspresset som har skylden? Kan det være tiden som gjør at

vi ikke rekker å være kreative? Ikke rekker å planlegge bedre? Kanskje er det begrensningene

på det uberørte øyeblikket som gjør det. Men jeg tror også det skyldes journalistikken

generelt.

Pseudobegivenhetene har overtatt nyhetsbildet. Sigurd Allern har skjønt det når han

beskriver sitt velkjente ekornhjul. Kildene har tatt makten. Det er de som legger opp løpet, og

journalistene følger på som best de kan. Det er kildene som bestemmer hvordan nyhetsbildet i

stor grad skal se ut, og media følger etter og dekker begivenhetene som kanskje aldri ville

skjedd dersom media ikke fantes. Hva gjør alle disse pseudobegivenhetene med

Avisfotografiet – Erling Sivertsen

pressefotografiet? Kan det tenkes at pressefotoet blir mer og mer regissert, ettersom medias

virkelighet også blir det?

Ideal og praksis. Alltid i konflikt, tenker jeg, og pakker sammen Årets Bilde-bøkene. Det er

liten tvil om at juryene i Årets Bilde gjennom tidene har framelsket det uarrangerte bildet, til

tross for at praksisen rundt om i avis-Norge i stor grad er annerledes. Idealet er enda

øyeblikket, handlingen, og historiene. Enn så lenge. For i det siste har jeg observert en økende

grad av studiobilder i avisene, særlig i magasinene. En økende grad av bilder som ikke

handler om å skrape sammen elementer etter man har gjort ferdig et intervju, men bilder der

man har tatt med seg intervjuobjektene i studio, og gjort dem til de foto-objektene de virkelig

er. Teknikken har også fått nye ansikter. Det er mulig disse typene av pressefotografiet har

vært på snikende innmarsj en stund, og at jeg først observerer dem nå. Men de er der i alle

fall.

Jeg så det først i Magasinet i Dagbladet. Med min gryende fotointeresse har jeg nemlig

sett ekstra nøye på bildene her, fordi de slår meg som gode pressefoto. Reportasjene har ofte

gode øyeblikksbilder, som kanskje ikke stiler 100 prosent med den klassiske fototradisjonen,

men er nyskapende. I ett nylig nummer trykte Magasinet et tosiders bilde der ikke et eneste

element var skarpt. Og det i tillegg til at bildet så noe oppstilt ut. Komposisjonen har også blitt

mer kompleks. Er dette erkjennelsen om at verden i seg selv ikke er så svart/hvit som vi lenge

har gitt uttrykk for? Eller er det stilrene klassiske pressefotoet på vei ut? Er idealet i ferd med

å endre seg? Eller har det kanskje aldri vært stillestående?

Motene endrer seg hele tiden.

Alle som følger med på klesfronten vet at jenter i vår helst

ikke bør bli sett i skjørt utenpå buksen. Dette var moten for noen år tilbake, men i år er det

ikke lenger moderne. Det er fremdeles fullt mulig å gå kledd på denne måten, men i dag er det

ikke regnet som et godt klesvalg. Kan det være noe lignende med pressefotoet? For noen år

tilbake tenkte man neppe at bilder uten et eneste skarpt element i seg kunne egne seg på trykk,

langt mindre regnes som gode bilder. Mens i dag trykkes slike bilder med jevne mellomrom,

og de begynner å bli akseptert som gode pressefoto. Gjør de ikke? Er idealene for det gode

pressefotoet i ferd med å sprenges? Eller er dette en ny og urban uttrykksform som den yngre

garde prøver å introdusere?

Men til og med jeg stusset over dette bildet. Og jeg er da rimelig ung og åpen for nye

forslag. I alle fall liker jeg å tro det selv. Det skal være sagt at jeg også stusset da jeg så

skjørtet utenpå buksene, men bare uker senere var det jeg som vandret nedover gatene i et

slikt antrekk. Kanskje blir jeg om noen måneder så vant til de uskarpe bildene, at god teknikk

ikke lenger er et kriterium for et godt pressefoto? Eller kanskje jeg ikke liker det ubehandlede

bildet, fordi jeg ser hva som burde vært gjort med det i et bilderedigeringsprogram? Har

mulighetene i dagens samfunn gjort at min generasjon ikke ser like strengt på renheten og det

uberørte som de gjorde tidligere? Når vi vet hvilke muligheter som finnes, er det bare dumt å

ikke benytte seg av dem? Vil det bli slik at bare ideen er bra nok, spiller det ingen rolle om

fargene er endret, og motivet er arrangert fra ende til annen?

Selvsagt finnes det ulike grader av regissering. Det er tross alt forskjell på å skrape sammen

elementer, og rope smiiiil, og å ta et studiobilde, som etterpå blir behandlet til det

ugjenkjennelige. Finnes det et bilde som ikke er arrangert, tenker jeg? Er verden allerede

regissert bare ved det faktum at en ekstra person med et kamera mellom hendene er tilstede?

Mange intervjuobjekter blir nervøse og oppfører seg annerledes dersom det er en fotograf

tilstede. De oppfatter seg selv som fotoobjekter, og oppfører seg deretter. Jeg tenker på

mannen med elghundene. Ville det vært mest reelt å ta bildet som viste at han oppførte seg

annerledes, eller å søke bildet av mannen slik han var når kamera ikke var tilstede? Hva ville

vært mest sant? Kunne det blitt ekte uansett? For pressefotoet vil uansett aldri kunne bli

synonymt med virkelighet.

Bilder lyver ikke.

Denne versjonen av sannheten vokste i alle fall jeg opp med. Og slik var

det kanskje en gang, men ikke nå lenger. Digitale kameraer er for lengst blitt dagligdagse i

norske avisredaksjoner, og bildebehandlingsprogrammenes muligheter er nesten uendelige.

De aller fleste pressefotografier gjennomgår en make-over før de havner på trykk. Og selv om

det strengt tatt må kalles en manipulasjon å i det hele tatt endre noe som helst på et bilde, er

dette helt aksepterte metoder. Idet et godt pressefoto blir behandlet mister det ikke sin status

som et godt bilde. Kanskje blir det bare bedre. Et teknisk dårlig bilde behøver ikke fremdeles

være dårlig etter en gjennomgang i Photoshop. Send det inn med uskarpe detaljer, diffuse

farger, og svake kontraster, og få ut et skarpt, fargerikt og kontrastfullt foto. Utrolig hva nuller

og ett-tall kan gjøre.

Det som derimot

ikke

er akseptert er når bildet blir behandlet i den grad at sannheten

står i fare. For det er ikke vanskelig å manipulere et pressefoto i den grad at historien det

forteller blir en helt annen enn sannheten. Å du verden, bildet kan bli langt bedre, både i

teknikk og komposisjon etter man har fikset litt på det. Byttet ansikter på personer, eller

plassert bildet speilvendt.

Jeg ser på elghundene. Om de i det minste ikke geipet, hadde kanskje bildet vært hakket

bedre? Og om mannen smilte, ville i det minste bildet få den positive vinklingen som saken

krevde. Fristende kunne det ha vært, men umulig.

En kan si mye om journalistiske idealer, men er det en ting alle er enige om, så er det

at journalistikk ikke handler om fiksjon. Journalistikken skal ha sin grobunn i sannheten, og

pressebildet skal dokumentere dette. Det gode pressefotoet skal være saklig og korrekt. Det

skal stå der som et taust vitnesbyrd om at teksten er sann. Er det noe som overhodet ikke hører

hjemme sammen med det gode pressefotoet er det manipulasjon av bilder. Og her er pressen

selv veldig klar i sin oppfatning, både den norske og den internasjonale. Det så vi tydelig i et

rykende ferskt eksempel fra Irak-krigen, da den britiske pressefotografen, Brian Walski, ble

sparket fra jobben i LA times på grunn av bildemanipulering.

Bildet som ble trykket på forsiden i LA times viser en britisk soldat som gir ordrer til

irakiske sivile. Slik bildet fremstår er det et godt pressefoto. Det har handling og sterke

følelser. Det har en god komposisjon, og fanger leseren med det samme. Det er øyeblikket

fanget før det er over. Og det er ekte. Det var slik det skjedde, i utkanten av Basra. Soldaten

var der. De irakiske sivile var der. Og soldaten ga ordrene. Dette var sannheten. Nesten i alle

fall. Bildet er nemlig en sammensetning av to omtrent like bilder. Den eneste forskjellen er at

når bildene er slått sammen blir effekten mer dramatisk.

Bedrageriet ble avslørt ved at noen oppdaget at sivile personer i bakgrunnen på bildet

kunne sees flere ganger. Walski innrømmet manipulasjonen da han ble konfrontert med dette,

og ble deretter sparket fra jobben. At han gjorde en feil etter et langt og slitsomt opphold i

krigssonen kunne ikke sees mildt på. For selv om manipulasjonen gjør bildet til et bedre

pressefoto er dette en uakseptabel fremgangsmåte. I vår tid, når mulighetene til juks er

uttallige, er det ekstra viktig å verne om pressefotoets troverdighet. Dette er en ren prinsipp-

sak.

Bildet er hentet fra www.fotojournalisten.com

4.10.Vær varsom med bruk av bilder i annen sammenheng enn den opprinnelige.

4.11.Vern om det journalistiske fotografiets troverdighet. Bilder som brukes som

dokumentasjon må ikke endres slik at de skaper et falskt inntrykk. Manipulerte bilder kan

bare aksepteres som illustrasjon når det tydelig fremgår at det dreier seg om en montasje.

De første eksemplene på digital manipulasjon dukket opp i aviser og ukeblad på begynnelsen

av 90-tallet. Da dette skjedde sendte Pressefotografenes Klubb flere klagesaker om

bildemanipulasjon til Pressens Faglige Utvalg (PFU). Klagesakene dreide seg om

manipulering med personer som ble plassert inn i en situasjon det ikke var dokumentarisk

dekning for. Uavhengig av disse sakene ble også problemet drøftet i PFU, og disse

diskusjonene førte til en økende bevisstgjøring og klare retningslinjer. Det gode pressefotoet

skulle holdes langt unna all form for manipulasjon.

Kanskje blir det annerledes i framtiden.

Kanskje blir til og med det manipulerte

pressefotoet betegnet som godt om noen år. Ikke vet jeg. Jeg er verken synsk eller har et

ønske om å være for påståelig. Det har skjedd rarere ting på denne jordkloden. Århundret der

pressefotoet ble født er over, og nå er vi er inne i et nytt. Hvem vet hvordan utviklingen blir.

Hver gang et nytt medium lanseres blir det spådd at et annet vil forsvinne. Kanskje forsvinner

papiravisene, tror noen. Kanskje forsvinner ordene? Kanskje forsvinner også pressefotoet til

slutt? Det er ikke godt å si, men foreløpig ser det ikke ut til å være noen fare.

Den eneste faren er at de gode pressefotoene forsvinner. Og at de som blir igjen ikke blir mer

enn et knips. Bare et knips. Hva kjennetegner et godt pressefoto? Jeg fant ingen fasitsvar. For

de finnes ikke. Ikke på slike spørsmål i alle fall, tenker jeg og lukker alle bøker og permer.

Det finnes mange retningslinjer og gode råd. Men mest av alt meninger, og individuell smak.

Til slutt blir det et spørsmål hver og en av oss må ta stilling til. Hva synes du?

Utdrag fra Vær Varsom Plakaten

Sommeren gikk, og elghundene ble glemt. Sommeren gikk, og mitt første pressefoto forsvant

inn i bildestormen, og der ble det værende. Ingen i redaksjonen der jeg jobbet kommenterte

bildet, ingen lesere så ut til å bry seg verken den ene eller den andre veien. Etter at bildet stod

på trykk ble det borte. Jeg dro videre på nye journalistiske oppdrag, og min flaue erfaring ble

etter hvert utvisket og glemt. Nesten.

Flere måneder senere tok jeg fram bildet igjen. Gravde det fram fra nedstøvete papirbunker,

og fram til nåtiden. Og jeg så. Jeg så på det, og funderte. Jeg viste det fram til

studiekamerater og venner, og alle sa de det samme. Hva er det som er så ille med det bildet?

Det er da helt ok. Ingenting å gremmes over, sa de.

Kanskje ikke? Tenkte jeg. Kanskje var ikke mitt første pressefoto så ille som jeg skulle ha det

til? Et helt standard pressefoto, kanskje litt oppstilt, men pytt, pytt. Ikke var jeg den første, og

ble neppe den siste som tok et arrangert bilde. En hundeutstilling sørpå var uansett umulig å

gjenskape hjemme i en hage. Og selv om aktivitet i hundegården kanskje hadde vært et bedre

alternativ, så var det neppe noe leserne kom til å tenke over. Jeg fikk i alle fall ingen negativ

tilbakemelding. Det måtte da tale til min fordel.

Og historien – jada, historien bildet fortalte var kanskje ikke helt riktig. Men var det noen

som reagerte på det? Dette var et bilde som leserne så, og bladde forbi, uten å engasjere seg

videre i det. Det var ikke støtende, og frembrakte neppe frustrasjoner, sinne, sorg, eller

gleder, slik som noen bilder kan. Jeg tok da ikke bildet med en slik hensikt heller. Det var et

bilde som ble tatt fordi saken trengte det. Jeg knipset, og så var det over. Resultatet ble helt

greit. Hva var det jeg hadde gremtes slik over? Hadde jeg gremtes uten grunn? Jeg begynte å

se det for meg, at neste gang en elghund spaserte forbi, kunne jeg kanskje ikke føle meg

direkte stolt, men heller ikke flau. For bildet mitt var ikke et dårlig pressefoto, men helt ok.

Helt ufarlig. Hadde jeg tatt feil hele tiden?

Det var da jeg skjønte det. At svaret var nei. Svaret var at jeg alltid burde gremmes ved synet

av elghunder. Jeg burde alltid huske den flaue følelsen hver gang en Grå Elghund dukket opp

i mitt liv. For det er de ufarlige bildene som er de farligste. De dårligste. Det er de ufarlige

bildene vi blar forbi og ikke bryr oss om. Det er disse bildene, som biter fra seg.

Knips.

Mitt første pressefoto. Hentet fra arkivene til Helgeland Arbeiderblad, der bildet stod på trykk sommeren

2002.

Litteraturliste:

Layout, Knut Sogstad, IJ-forlaget 1996

Bildet i journalistikken, Knut Dahlbak og Øystein Kleiven, Institutt for Journalistikk, 1982

Agnethe Weisser, Bare et bilde? – Fotojournalistikk for skrivende journalister, HiO-rapport

1998 nr 16

Fotojournalisten, Frode Pedersen, IJ-forlaget 2001

Tid – om fotojournalistikk, Henrik Saxgren, Forlaget Amanda, 1990

Norske pressefotografer,

Enok Skau og Rolf M. Agaard,

J.M. Stenersens forlag.

Den store fotoboken – hvordan man oppnår bedre bilder, John Hedgecoe, Aschehoug & Co,

1976

Avisfotografiet – en truet autoritet, Erling Sivertsen, Universitetet i Bergen, 1991

Årets bilde 1985, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde 1986, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde 1987, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde 1988, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde 1989, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde ’90, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde ’93, Pressefotografenes Klubb

Årets bilde ’95, Pressefotografenes Klubb, Institutt for Journalistikk

Årets bilde 1996/97, Pressefotografenes Klubb, Institutt for Journalistikk

Årets bilde 1997/98, Pressefotografenes Klubb, Institutt for Journalistikk

Årets bilde 1998/99, Pressefotografenes Klubb, Institutt for Journalistikk

Årets bilde 1999 – Historisk utgave, Pressefotografenes Klubb, IJ-forlaget

Årets bilde 2000, Pressefotografenes Klubb, IJ-forlaget

Årets bilde 2001, Pressefotografenes Klubb, IJ-forlaget

Årets bilde 2002/03, Pressefotografenes Klubb, IJ-forlaget

Internett: www.fotojournalisten.com