Tittel

Streiftog blant mennesker
1. _
  1. _
    1. _
      - Edith Södergran
  2. Eks-statsråd hjalp Røkke FIKK 1,5 MILL FOR SEKS

Streiftog blant mennesker

Et essay om journalister og andres møte med den

Andre

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Jeg har aldri som privatperson gått rett bort til et menneske på gata og spurt dem om

hva de tenker nå som Nordlandsbanken er oppkjøpt, eller hvilke kjerringråd de har mot

forkjølelse. Jeg ville ikke drømt om å ringe til politivakta i Bodø for å høre hva som har

skjedd i byen i helga.

Vi nordmenn tar sjelden kontakt med vilt fremmede folk. Med mindre vi er fulle. Eller

gale. Eller journalister.

En av fordelene med å være full er å dagen etter skylde på fylla, en av fordelene med å

være gal er at ingen forventer at du oppfører deg anstendig. En av fordelene med å

kalle seg journalist, er å kunne kreve et svar på vegne av tusenvis av samfunnsborgere.

En journalist har

rett

til å snakke med folk. Med mennesker. Eller er det egentlig

mennesker journalisten ønsker å snakke med? Og hvor kommer egentlig den retten

fra?

En lørdagskveld på en pub med en halvliter pils. En mann kommer bort. Han sier ”du

satt så alene, kan jeg slå meg ned?”. Jeg kan velge å si nei på en høflig eller uhøflig

måte, eller si ja. Det jeg vanligvis tenker i en slik situasjon, som kvinne, er at mannen er

ute etter å finne seg en kjæreste for en natt eller tusen netter. Hvis jeg tror han er et

dugende kjæresteemne, og jeg ønsker meg en kjæreste, kan det hende jeg smiler og

ber ham sitte ned. Men jeg kan også se på ham som en som bare er ute etter en

hyggelig prat, og be ham sitte ned for å få selskap. Uansett gjør jeg meg opp en mening

om hans ønsker og mine ønsker i løpet av få sekunder, og bestemmer meg for om han

er et menneske jeg vil snakke med eller ikke. Mine vurderinger bygger på den syn jeg

har på menn etter å ha opplevd dem i trettifem år, men også hvilket humør jeg er i den

dagen og hvilket inntrykk den konkrete mannen gjør på meg.

Men med hvilken rett kan han komme bort til meg og ta kontakt?

Jeg sitter på et sted der mennesker samles i hyggelig lag, de fleste omkring oss sitter i

mer og mindre høyrøstede samtaler; å være tilstede i et slikt miljø signaliserer at man

er i humør til å snakke med andre.

Med hvilken rett kan jeg avvise ham om jeg ikke har lyst på noen samtale?

Min umiddelbare oppfatning er at jeg har en rett, som menneske, til å selv bestemme

hvem jeg vil ha kontakt med. Jeg er på puben som privatperson, og i mitt privatliv

bestemmer jeg selv om jeg vil være imøtekommende eller ikke.

Da Tore Tønne etter 4.desember 2002 ble kontaktet daglig av Dagbladet, avviste han

dem

. Nå er Tore Tønne død. Ingen kan med sikkerhet si hvorfor han ikke ville svare på

spørsmål fra Dagbladet. Men han

hadde

gitt to lengre telefonintervju 3.desember,

dagen før avisen hadde følgende førstesideoppslag:

Eks-statsråd hjalp Røkke FIKK 1,5 MILL FOR SEKS UKERS JOBB

Altså hadde Tore Tønne først vært villig til å la seg intervjue, men så snart Dagbladet

skrev saker om hans arbeidsoppdrag for Røkke, etter hvert også om gjeld til Røkke og

en angivelig ulovlig ventelønn fra Stortinget, var det ikke mulig for journalistene i avisen

å få svar.

Finnes det en vesensforskjell mellom mannen på pubens tilnærmelser til meg og

journalistenes forsøk på å få Tore Tønne i tale?

Journalistene i Dagbladet nærmet seg Tore Tønne for å få hans kommentarer til en

sak. De var ute etter å få uttalelser som de kunne bearbeide og presentere for

tredjepersoner: lesere.

Jeg og mannen var på puben for å slappe av etter arbeidstid. Journalistene ønsket et

profesjonelt møte, de var på jobb.

Jeg traff en gang en mann som var på jobb i salgsbodene i Aswan, Egypt. Jeg hadde

reist til landet for å oppleve pyramidene, templene og en ukes båttur på Nilen. En

kunstlærer på NRKs programingeniørkurs hadde vekket min interesse for den

fortellerformen egypterne utviklet for flere tusen år siden. Før han forklarte hvordan

bildene var tenkt, hadde jeg som så mange andre sett på bilder fra faraoenes tid som

noe fascinerende, men merkverdig. Proporsjonene var gale, og alle menneskene så

forvridde ut. Men kunstlæreren forklarte at idealet for egypterne var å få fortalt

mest

mulig

i et bilde. Det karakteristiske ble avbildet. Derfor er hodet i profil, men vi ser hele

øyet på et menneske. Derfor kan vi se et basseng ovenfra og fiskene i bassenget fra

siden i samme bildet; perspektivet for hver enkelt ting er valgt ut i fra hva som gir mest

informasjon. Når et menneske er avbildet tre ganger så stort som et annet er det ikke

fordi egypterne ikke kunne noe om proporsjoner. Det er en effektiv måte å vise at det

mennesket som er så mye større enn det andre har makt.

I salgsbodene i Egypt ønsket jeg å kjøpe en galabeia, et fotsid klesplagg. Jeg strenet

bort til første bod, og spurte selgeren hva plagget kostet. Han nektet å svare. Han ville

begynne å prate om andre ting. Jeg forlot ham, og gikk videre og spurte andre selgere,

men det ble ikke noe kjøp på meg den dagen. Neste dag var jeg på samme sted, og

den første selgeren ropte på meg: ”Hei, det var du som var her i går og spurte etter

prisen på en galabeia!”. Jeg gikk bort til ham, og lærte noe. Han forklarte at det er ikke

bare å spørre om prisen på en ting. Man skal diskutere med selgeren hva man egentlig

er ute etter, snakke litt om landet man kommer fra, kanskje drikke en kopp te. Min

oppfatning av at en selger bare er en som forteller meg hva noe koster, og som jeg gir

penger for en vare, holdt ikke i Egypt. Salgsprosessen er å bytte en vare mot penger,

men også noe mer. Det er et møte mellom mennesker. Men om man tar for seg den

delen av handelen som gjelder bytte av en vare mot penger, den profesjonelle delen,

hvordan mente selgeren i Egypt at dette skulle foregå? Jo, at vi gjennom en samtale

sammen skulle komme fram til hvilken vare til hvilken pris. Vi skulle finne fram til

sannheten om hva som var en god handel for oss begge.

(...)sannheten nås gjennom en prosess som er verdslig,

kulturuavhengig og dialektisk. Dette gjelder ikke

nødvendigvis for trivielle påstander som at - to pluss to er

fire, med det gjelder for påstander som inneholder større eller

mindre grad av fortolkninger. Vi mennesker er feilbarlige,

men ved å undersøke sakene og ved å høre på hverandre kan

vi lære mer og se tingene på andre måter, slik at vi får bedre

funderte oppfatninger

Ytringskommisjonen skrev dette, men da drøftet den ikke handel. Den drøftet

bakgrunnen for en av ytringsfrihetens begrunnelser: ”Sannhetsprinsippet eller

forestillingen om den feilbarlige fornuft”. Kommisjonen viser til en metode for å finne

sannheter innen vitenskapen. Når den videre drøfter demokratiprinsippet og hvordan

avgjørelser tas av valgte representanter, sier den at: ”.. forut for dette må det finne sted

en meningsutveksling mellom myndige mennesker

”. Dette blir sagt om menneskelig

samkvem i det offentlige rom.

Men var det ikke samme metode selgeren i Aswan ville at vi skulle bruke? Når jeg

startet med konklusjonen, den konkrete prisen for en konkret vare, nektet han å svare

meg på det. Han mente det fantes visse regler, en egen etikk for handel. Da jeg la av

meg uvanen med å starte samtalen med prisspørsmålet, fikk jeg mange hyggelige

stunder i basarene i Egypt. Jeg kjøpte både vesker, sølvsmykker med hieroglyfer og

lapis lazuli etter lange møter med ulike selgere. Det er mulig at noen mener jeg betalte

for mye enkelte ganger, men det er ingen av kjøpene jeg er misfornøyd med.

Jeg erfarte altså at diskurs var en utmerket metode for handel i Egypt. Jeg og

handelsmennene gjorde aldri noe bevisst for å avklare regler for diskursen. Men nå er

jo det å kjøpe en galabeia en relativt enkel operasjon i et menneskes liv; hva hvis

diskursen skal brukes på mer kompliserte saker? Som å finne ut av hvordan i all verden

vi skal oppføre oss mot hverandre?

Når diskursen skal brukes som metode for å finne gyldige etiske normer, må den ha

visse kjennetegn mener Frode Nyeng i boka Etiske teorier.

. Her teller ikke posisjoner eller

makt. Det må kreves at alle og enhver anser de andre som

likeverdige med seg selv.

3. En forutsetning er at deltagerne opptrer

sannferdig og

oppriktig

4. Meningsdannelsen skal skje helt uten noen form for tvang.

Det skal være

"herredømmefri"

diskusjon.

5. alle må være rede til å la seg overbevise av

det gode

argument

. Dette skal være helt frikoblet fra særinteresser og

hva som begunstiger en selv

Punkt to handler om likeverd. Det fastslår at de som deltar i diskursen

likeverdige, og

at alle som deltar må anerkjenne det likeverdet. Men hva menes med likeverd? Det må

vel være noe universelt, en verdi som alle mennesker har? Når jeg presenterer meg

sier jeg ofte at jeg er student, bor i Bodø og har et barn. Men om jeg skal delta i en etisk

diskurs, skal alle se bort fra disse delene av meg. ”Dette vet jeg fordi jeg har studert i

mange år” blir altså et ugyldig argument. Tanken er vel at mennesker som har makt i

det daglige livet ikke skal bruke denne i diskursen. De antatt ”svake” skal ha lik rett til å

delta og lik verdi som de ”sterke”.

Men hvem vet hvem som er sterk og hvem som er svak?

”I sitt arbeid skal journalisten ta vare på menneskeverdet” valgte Audgunn Oltedal å

kalle hovedoppgaven sin i filosofi. Der sier hun at kjernen i samfunnsoppdraget for

journalisten er å ta vare på menneskeverdet. Denne universelle verdien som alle har

fordi de er mennesker og bare fordi de er mennesker. Å ta vare på menneskeverdet er

en naturlig konsekvens av Vær Varsom-plakatens 1.5: ”Det er pressens oppgave å

beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige

myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre”.

Å ta vare på menneskeverdet er å ta vare på tilliten.

Det normale er at mennesker møter hverandre med tillit, og

samfunnet og samværet menneske imellom ville ikkje

fungere om det ikkje var slik, difor skal det til særskilte

omstende eller misbruk av tillit før ein møter eit menneske

utan tillit. Tillit betyr å utlevere noko av seg sjølv, våge seg

fram med det ein sjølv er og vil vere. 'På hvor mangfoldig vis

kommunikasjonen mellom oss end kan arte sig, den består

alltid i at vove seg frem for at blive imøtekommet. Det er

nerven i den, og det er det etiske livs grundfænomen'

Audgunn Oltedal siterer her filosofen Løgstrup som altså mener at tillit er

grunnleggende i møter mellom mennesker. Han sier også at tillit er ikke noe man kan

bestemme

seg for å ha; tilliten er tilstede mellom mennesker fordi det er et trekk ved det

å være menneske. Vi kan ikke fungere som mennesker om vi virrer rundt uten tillit til

den Andre; alle som har møtt et menneske med paranoide trekk vet hvor slitsomt og lite

konstruktivt det er.

Men hvor kommer tilliten fra, og hvordan kan den forsvinne hvis den er så viktig?

Jeg har gått rundt med et barn i magen. Så lenge barnet var der, fikk hun næring

gjennom navlestrengen. Så snart hun var født, ble navlestrengen klippet av. Jeg gjorde

det selv. Jeg fjernet mattilførselen hennes. Det må vel ha ført til at tilliten til meg, denne

"noen" hun bare hadde kjent fra innsiden ble brutt? Men jeg kunne jo ikke la henne få

mat gjennom navlestrengen til hun ble stor nok til at jeg kunne fortelle henne at det

finnes andre måter å få i seg mat på! Dessuten kommer det ikke mye næring fra ei

morkake når den ikke er koblet til livmorveggen. Jeg måtte altså overbevise henne om

at hun skulle få mat nok allikevel. Derfor la jeg henne til brystet med en gang, og hun

begynte å suge. Siden jeg ikke kunne kommunisere med henne med ord, måtte jeg

med min handling få henne til å forstå at jeg fremdeles sørget for at hun fikk det hun

trengte.

Et spedbarn har ikke mange valg i en slik situasjon. Det er ikke i stand til å rømme eller

å ytre seg verbalt. Jeg hadde enorm makt over henne: om jeg ikke fulgte opp det

ansvaret det er å være mor, ville hun dø.

Et spedbarn

må

stole på sine omgivelser, for de er ikke i stand til å overleve uten

andres hjelp.

Skjer det noen endring etter hvert som vi vokser til? Kan vi velge bort mennesker vi ikke

ønsker å ha et tillitsfullt forhold til fordi vi overlever uten dem?

Jeg er ikke avhengig av å ha et tillitsfullt forhold til en tilfeldig katolsk prest i London.

Våre hverdager møter ikke hverandre. Men det er mange andre mennesker jeg må

kunne ha tillit til. Familien min som jeg treffer hver dag. Politikerne som styrer landet.

Byråkratene som forvalter lovverket. Bussjåføren som skal frakte meg til skolen.

Pressen som forteller meg om hva som skjer i verden. Mennesker som i større og

mindre grad har innvirkning på livet mitt. Jeg må ha tillit til at de utfører

handlinger

som

ikke ødelegger eller forstyrrer livet mitt unødvendig.

Men når Løgstrup snakker om tillit snakker han ikke bare om handlinger, men også om

grunnlaget for kommunikasjon mellom mennesker.

Journalister blir ofte møtt med liten tillit. "Journalister!" fnyser både lesere og kilder, og

mener at videre begrunnelser er unødvendige.

Men hva slags tillitsbrudd er det journalistene har begått som får folk til å si sånt?

Er det handlinger eller holdninger folk reagerer på?

Fram til 1986 het det i Vær Varsom-plakaten: ”Misbruk ikke andres tillit”. Utvalget som

den gang reviderte plakaten mente setningen var så selvfølgelig at den burde fjernes

Hvorfor mente den det? Hva slags misbruk av tillit så utvalget for seg? I fortsettelsen

av det som ble tatt bort het det ”... Det bør fremgå at de opplysninger og uttalelser som

gis kan bli offentliggjort”.

Punktet er altså tenkt brukt for å avklare intervjusituasjonen. Journalisten skal i sitt møte

med andre gjøre det klinkende klart at det intervjuobjektet sier kan komme på trykk i

avisen eller bli kringkastet i radio og fjernsyn. Men er det alt som skal til for å beholde

tilliten mellom journalist og intervjuobjekt? At journalisten gjør det klart at han kan

komme til å videreformidle uttalelsene han får?

På en togreise som trettenåring kom jeg en gang i snakk med en ung utenlandsk mann.

På den tiden virket jeg ofte eldre enn jeg var, og jeg nektet som oftest å si alderen min.

Jeg husker at samtalen startet hyggelig, vi snakket vel litt om Norge, litt om kunst og litt

om litteratur. Men så ble situasjonen ubehaglig. Det ubehagelige var at han smatt inn

små komplimenter i samtalen, gjorde små verbale tilnærmelser. Han var riktignok

diskret og taktfull, men jeg likte det overhode ikke. Som nybakt tenåring på ferietur

alene, kjente jeg bare et ubehag og et ønske om å komme meg vekk fra denne

mannen. Jeg visste ikke

hva

det var jeg ikke likte, men merket at han ville noe jeg ikke

ville.

Tore Tønne var ikke tenåring da han tok sitt eget liv. Han var en næringslivstopp som

hadde hatt en periode som statsråd. En offentlig person. En person med makt. Hva var

det med Dagbladets tilnærmelser han fant så ubehagelig at han ikke ville snakke med

dem?

Når jeg og Tønne følte ubehag, var det samme type ubehag? Var det det at et annet

menneske nærmet seg oss som var ubehaglig?

Det kan ikke ha vært det som var problemet. Jeg hadde gått inn i en samtale med den

unge mannen uten ubehag. Tore Tønne hadde allerede gitt et intervju til Dagbladet, så

han kan ikke ha vært prinsipiell motstander av å snakke med journalistene.

Når jeg i ettertid ser på min opplevelse på togturen, kan jeg se at det var ikke mannens

verbale tilnærmelser jeg reagerte på, men hans fortolkning av meg. Han så mitt møte

med ham som en invitasjon til tilnærmelser.

Kan jeg bebreide ham for det?

I utgangspunktet ikke. Som ytringsfrihetskommisjonen skrev, så er mennesker

feilbarlige. Vi kan ikke forvente at et annet menneske skal forstå oss, hele oss,

umiddelbart og instinktivt. Å møte et menneske innebærer muligheter for misforståelser.

Men hadde den unge mannen en plikt til å undersøke nærmere om hans oppfatning av

mine ønsker stemte?

Mennesket har et ønske om å bli sett. Men det har også et ønske om å bli forstått. For å

forstå den Andre er det ikke nok å bare se på hva den sier, man må tolke meningen

som ligger bak. Denne tolkningsprosessen er så automatisk at det kan være vanskelig

å vite hva som egentlig skjer. Det å leve betyr å få så mange inntrykk at om

tolkningsprosessen var en bevisst handling hele tiden, måtte vi sitte ganske rolig i et

hjørne og til nød betrakte en sommerfugl som fløy forbi. Men av og til må vi tenke over

hvordan vi tolker, for det er ikke sikkert at den første og beste tolkningen stemmer med

virkeligheten. Det er her diskursen fungerer som en metode. Gjennom en

meningsutveksling med den Andre undersøker man om man har forstått den Andre.

Hans Skjervheim er en filosof som var opptatt av hvordan vitenskapsfolk betrakter

mennesker. Han mente at det er forskjell på ting og mennesker. Det er kanskje en

selvfølgelighet, men han påpekte at enkelte deler av vitenskapen ikke tok

konsekvensen av denne forskjellen, nemlig de vitenskapene som undersøker

menneskelige handlinger. Det er ikke lett å gå inn på Skjervheim sin kritikk av

scientismen, for det er en kritikk av et tankemønster som han mener preger hele vår

tilværelse, en tankemåte som også preger

mitt

møte med verden. Men min uautoriserte

folkeliggjøring er som følger: I sin iver etter å utforske verden ser ikke forskeren at han

er et menneske som forsker på et menneske, ikke en ting. I sin søken etter kunnskap

bruker han de samme metodene og betraktningsmåtene på mennesket som på ting

uten liv, uten egen vilje. Men disse metodene egner seg ikke for skapninger med

bevissthet. Vitenskapsmannen ender opp med å

betrakte

mennesket i stedet for å

prøve å forstå det; han objektiverer sine medmennesker. Men da tar han ikke

mennesket på alvor: ”Å ta den andre alvorleg er det same som å vera viljug til å ta hans

meiningar opp til ettertanke, eventuelt diskusjon” sier Skjervheim

Er den grunnleggende tilliten Løgstrup snakker om en tillit til at mennesket man møter

tar en på alvor?

I kommunikasjonsprosessen mellom mennesker blir det sagt ting, verbalt og ikke-

verbalt, bevisst og ikke-bevisst. Ytringene er meningsbærende. Hvis man tar

mennesket på alvor, prøver man å tolke mennesket på en slik måte at mennesket kan

kjenne seg igjen i tolkningen. Man prøver å forstå meningene i stedet for bare å

betrakte ytringene. Hvis man bare betrakter uten å prøve å forstå, ser man på

medmennesket som et objekt.

Skjervheim fant særlig problemer med objektiveringen som han så psykologer og

sosiologer gjøre i møte medmennesker.

"Vi kjenner alle dette spesielle gjennomskodande,

avkledande, psykologiske blikket. Like eins veit vi alle at det

er lett å kjenna seg litt elendig til mote framfor dette blikket.

Og i alle tilfelle vil psykologane kjenna til at folk flest har

svært lett for å knappa seg til på ein karakteristisk måte når

dei møter psykologar. I psykologien vert dette utlagt slik at

andre inntek ein forsvarsholdning, til forsvar for sitt kjære

ego. Men det eg har mistanke om at psykologane ofte ikkje

ser, er at folk inntek denne forsvarsholdningen nettopp fordi

den objektiverande innstillinga er ein åtaksholdning. Ved å

objektivera den andre går ein til åtak på den andre sin

fridom

. Men folk flest vil ikkje så svært gjerne verta

kontrollert på denne måten, dei vil sjølve vera dei som

kontrollerer, som er herrar. Så det som då vil føreliggja, er

ein strid om herredømmet

Kan et journalistisk blikk være like ubehagelig som et psykologisk?

”Jeg sitter i stolen, jeg er bundet, de pisker meg, jeg tortureres”.

Dette fortalte Tore Tønne til vennen Jørgen Grønneberg

. Tore Tønne beskrev

hvordan han opplevde media i begynnelsen av desember 2002.

Dagbladet har selv gransket hvordan journalistene i avisen jobbet med Tønne-saken. Ei

gruppe har laget en 56 sider lang rapport. Gruppa som sto for undersøkelsen

konkluderer med at Dagbladet ikke har brutt med noen etiske regler for pressen, verken

Vær Varsom-plakatens regler eller sine egne regler. Men i rapporten viser den til at det

er problematisk når fremstillingen av et menneske ikke bare sier noe om hva det

har

gjort

, men også hvordan det

Gruppa mener at deler av dekningen av Tønne-saken har

bestått av karakteristika av

personen

Tore Tønne. Det er

tegnet et bilde av ham som viser andre sider enn

superstatsråden og den aldri hvilende næringslivstoppen.

Dette kan ha utfordret hans selvbilde

Jeg har vært med på å utfordre selvbildet til et menneske gjennom journalistisk arbeid.

Jeg hadde det tekniske ansvaret for en radiodokumentar med tittelen ”Du må kunne gi

fa’en”. Hovedpersonen i programmet var alkoholiker, men han så det ikke selv.

Sammen med en journalist jobbet jeg tre uker i et radiostudio for å lage et program på

litt over førti minutter.

”Show it, don’t tell it!” sier ofte radiodokumentarister og andre journalister. Det er en

erkjennelse av at det ofte er mer effektivt fortellerteknisk å vise noe enn å si det rett ut.

Det er også en erkjennelse av at et utsagn kan si noe

mer

enn det den sier om du bare

analyserer ordene. Gjennom måten vi satte sammen hovedpersonens uttalelser og

oppførsel i ulike situasjoner, viste vi at han var et menneske som levde i et selvbedrag;

han påsto selv at han ikke var alkoholiker, men sett utenfra var han det. Ingen stemme

sa rett ut: ”Han lurer seg selv. Han er egentlig en alkoholiker”, men enhver som hørte

programmet ville gå god for det utsagnet.

Da vi redigerte programmet diskuterte vi to som laget programmet mye oss i mellom.

Jeg vil påstå at vi virkelig prøvde å

forstå

hovedpersonen. Men det er ganske brutalt å

utlevere et menneske på den måten. Hadde vi en rett til å gjøre det? Til å vise at han

var et svakt menneske som levde i løgn?

Når Vær Varsom-plakaten tar for seg journalistens møte med mennesker, sier den at

journalisten skal ta ekstra hensyn til de svake. Til dem som ikke helt forstår hva som

skjer når de kommer i avisen eller på radio og fjernsyn.

Men skal ikke også ”svake” mennesker tas på alvor? Skal ikke også deres meninger

som Skjervheim sier, tas opp til ettertanke og diskusjon?

Alkoholikeren hadde ingen anledning til å stoppe programmet eller godkjenne det før

det ble sendt. Han hørte det for første gang hjemme i sin egen stue. Men hva var hans

reaksjon på vår presentasjon av ham?

Han sluttet å drikke.

Jeg vil påstå at vi gikk inn i en form for diskurs med ham, selv om det ikke foregikk i en

samtalesituasjon ansikt til ansikt. I programmet utfordret vi hans oppfatning av seg selv,

men vi gjorde det på en måte som han kunne akseptere. Han endte opp med større

innsikt i sin egen situasjon; kan en journalist ønske mer?

For meg er journalistikkens hovedoppgave å gi innsikt i hva det vil si å være menneske.

Det kan ikke gjøres uten respekt. Journalisten må ha et oppriktig vilje til å forstå den

Andre, den som journalisten viser fram til verden.

I punkt 3.8 i Vær Varsom-plakaten heter det: ”Endring av avgitte uttalelser bør

begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten redaksjonell myndighet kan gripe

inn i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale”. Samtidig som paragrafen

nekter alle kilder, både maktperson og "vanlig" mennesker å ha noen som helst

myndighet i redigeringsrommet og på desken, pålegger den redaksjonen ansvaret for

hva som publiseres. Det er kanskje derfor så mange av Vær Varsom-plakatens punkter

handler om det journalistiske sluttproduktet. Det er det publiserte radio- eller

fjernsynsprogrammet og den trykte artikkelen som skal følge visse regler.

Sist gang Vær Varsom-plakaten ble revidert, i 2002, kom det inn noen nye punkter. Et

av dem var: ”Presseetikk gjelder hele den journalistiske prosessen, fra innsamling til

presentasjon av det journalistiske materialet”. Et annet var ”3.9 Opptre hensynsfullt i

den journalistiske arbeidsprosessen....”. Det høres jo fint ut. Selv om det virker som

vanlig folkeskikk, er det jo greit å sette ord på folkeskikken.

Men hvorfor kom disse endringene?

Bakgrunnen for endringene var en rapport som undersøkte hvordan pressefolk hadde

oppført seg under Hedrum-saken

. En tolv år gammel jente ble funnet drept, og femti

journalister kom til bygda for å dekke saken. Det var altså ikke en ”vanlig” sak. Det var

en krim-sak der journalistene møtte mange mennesker i sorg. I forarbeidet til

endringene av Vær Varsom-plakaten heter det: ”Intervjuene med de involverte i

Hedrum-saken viser at tillit til mediene ikke bare bygger på hva som publiseres, men i

like stor grad er avhengig av publikums erfaringer i møte med journalister

”. Selv om

jeg ikke har snakket med noen av menneskene i bygda, tviler jeg ikke på at de hadde

null tillit til journalistene.

I komiteens begrunnelse for å endre Vær Varsom-plakaten heter det:

Flere forhold viser derfor at det er viktig å få klart fram i det

presseetiske regelverket at presseetikken ikke kan avgrenses

til det som publiseres. Komiteen deler det synspunktet som

kommer fram i Hedrum-rapporten, at kritikkverdig

journalistisk atferd ikke bare reduserer medienes anseelse,

men også vanskeliggjør pressefolks arbeidssituasjon og

svekker pressens fremtidige legetimitet.

Det var altså for å ha et fint ansikt utad og for å få lov til å fortsatt jobbe under gode

arbeidsforhold at pressen gjorde disse endringene. Ikke fordi den skal oppføre seg

anstendig. Det er altså snakk om å bevare tilliten fordi konsekvensene hvis tilliten blir

borte er katastrofale for pressen: da kan menneskene i pressen verken jobbe eller

forsvare sin plass i samfunnet.

For meg blir denne argumentasjonen litt pussig; pressen skal altså opptre hensynsfullt,

men

ikke

fordi det er en del av samfunnsoppdraget å ta vare på menneskeverdet, men

fordi publikum ellers ikke vil like pressen.

Hva er egentlig bakgrunnen for Vær Varsom-plakaten? Norsk Presseforbund(NP) som

har myndighet til å vedta reglene sier: ”De etiske normene og den selvjustis som

pressen driver, er i første rekke ment å beskytte enkeltpersoner mot krenkende og

skadelig publisitet

”. Dette burde jo korrespondere med å ta vare på menneskeverdet.

Men det er ikke den eneste funksjonen plakaten og praktiseringen av den har. NP viser

til de rettigheter og forpliktelser pressen har i et fritt samfunn, og sier: ”En ansvarlig

presseetisk vurdering legitimerer derfor at det rettes et kritisk lys ikke bare mot

offentlige handlinger og institusjoner, men også mot personer som i kraft av sin stilling

eller sitt tillitsverv, må regnes som offentlige personer”.

Det er altså forskjell på folk. De som tradisjonelt blir sett på som mennesker med makt

må tåle å bli nærmere undersøkt enn andre.

kri'tisk, adj., tilbøyelig til kritikk, granskende; som fører til et

avgjørende vendepunkt(krise); betenkelig, skjebnesvanger,

farlig

Hvis man tolker ”kritisk” som ”granskende”, så appellerer NPs uttalelse til meg. Jeg har

jo lyst til å få vite hva de som har makt over hverdagen min driver med. Når politikerne

vedtar noe på Stortinget ønsker jeg å få vite hvordan og hvorfor de bestemmer som de

gjør.

Men hvis å rette et kritisk lys mot noen betyr å behandle folk på en sånn måte at de

sitter igjen med en følelse av å bli torturert, slik Tore Tønne gjorde, da er jeg ikke med

lenger.

Jeg hadde tenkt at dette essayet skulle handle om journalisters møte med mennesker.

Jeg hadde tenkt å bruke Tønne-saken som bare et av flere eksempler. Det er heldigvis

ikke vanlig at intervjuobjekter opplever at de blir torturert av journalister. Men det er

vanskelig å slippe Tønne-saken, for det er så mange ting ved den som viser

problemene i journalistens arbeid.

En utfordring for enhver journalist er å fange oppmerksomheten til leseren. 4.desember

2002 fanget Dagbladet min oppmerksomhet. Tore Tønne hadde fått 1,5 millioner

norske kroner for seks ukers jobb. Et par dager etter var jeg på besøk hos en kompis, i

mellomtiden hadde Tønne-saken vokst. Jeg kom med uttalelsen: ”Er det ikke forferdelig

det med Tore Tønne?”. Han sa seg helt enig. Jeg sa: ”Tenk at en tidligere statsråd kan

oppføre seg sånn!”. Men i stedet for å si seg enig en gang til, sa han: ”Det er jo ikke

det

som er det forferdelige! Det forferdelige er jo hvordan de behandler den mannen!”.

Denne vennen min er en mann jeg pleier å lytte til. Han hadde altså en annen

oppfatning enn meg etter å ha lest de samme avisene. Dette er et problem for enhver

journalist: Uansett hvordan han lager saken sin, har han aldri full kontroll over inntrykket

leseren sitter igjen med etter å ha lest og hørt. Journalisten står i en

enveiskommunikasjon med leseren. Men hva var vesensforskjellen mellom min og min

venns oppfattelse av Dagbladartiklene? Jeg hadde tolket en mening inn i det som sto i

avisen. Selv om det ikke ble sagt rett ut, oppfattet jeg Tore Tønne som en skurk med

makt og masse penger. Trygdemisbruker var han også. Jeg hadde også i meg det

journalistiske grunnsynet at det er forskjell på folk; journalistikken skal være som

Fantomet: ”Hard mot de harde”.

Min venn så på Dagbladets opptreden mot Tore Tønne. Han så en behandling som

ingen

, absolutt

ingen

mennesker skal bli utsatt for, uansett hvilken posisjon de har i

samfunnet. Han så en offentlig domfellelse i en sak som ikke hadde vært behandlet i

rettsapparatet. En sak som kanskje ikke engang hørte hjemme i rettssalen.

Her vil Dagbladet si at de dømte ikke, de fortalte bare fakta(eller det de trodde var fakta:

i ettertid har det kommet fram flere nyanser i saken). Men også i en slik sak, enten det

er med overlegg fra journalistens side eller ikke, fungerer ”show it, don't tell it”.

I Dagbladets rapport kan man finne ut at de som jobbet med saken hadde til sammen

90 års presseerfaring, og de tok ikke lettvint på jobben. Hele tiden diskuterte de saken

med andre, gruppa som analyserte arbeidet i ettertid skriver: ”Faktisk er dette et unikt

eksempel på en gjennomdrøftet sak fra begynnelse til slutt, der alle tenkelige

handlingsalternativer er drøftet”.

Dagbladet står inne for sin dekning av saken.

Også jeg tenkte den gang at såpass må en person som selv søker viktige posisjoner i

samfunnet tåle. ”Er man med på leken, får man tåle steken”.

Men hvis man ser på et annen del av pressens samfunnsrolle, Vær Varsom-plakatens

1.5, så heter det: ”Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og

samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk”. Hva

betyr det? Burde ikke det bety at pressen har plikt til å skape et godt klima for diskurs?

Inviterte Dagbladets dekning til en åpen og fordomsfri diskusjon om hvor tette bånd vi

kan akseptere mellom mennesker med makt og innflytelse? I den korte

oppsummeringen i starten av Dagbladets rapport heter det i punkt 7: ”Tilsvarsretten ble

ivaretatt, men bredden av motforestillinger kan diskuteres”.

I Tønne-saken ser man et av resultatene av det Olof Peterson og andre kaller

journalisme. En ideologi, et verdensbilde. I denne verden fins det bare tre typer

mennesker. Det er makthavere, ”vanlige” mennesker og journalistene som står i midten.

Det er i utgangspunktet en grei modell. Så komplisert som vi har ordnet samfunnet vårt,

er det bra at noen finner, forenkler og tilrettelegger informasjon. Men hva skjer når

makthaverne ikke kjenner igjen sin verden og seg selv i den verden journalisten viser?

De kan lære seg journalistenes språk og kommer dem i forkjøpet. Hadde politikerne

vedtatt kontantstøtten om den ikke var så lett å framstille i pressen?

Et annet reaksjonsmønster er at det intern i maktkretser blir en streng kontroll med

hvem

som kan si

hva

til

hvilke

publikasjoner.

Men når de som har makt og kjenner saken ikke snakker med journalister, har vi et

problem.

Den vanlige oppfatningen i pressekretser er at maktmenneskene ikke vil snakke fordi

de har noe å skjule. Men er det så sikkert at det alltid er årsaken?

Da Vær Varsom-plakaten ble endret i 2002, kom det en interessant tilføyelse til punkt

1.4, den samme paragrafen som Dagbladet bruker i sin begrunnelse for å belyse Tore

Tønnes privatøkonomi.

1.4 Det er pressens rett å informere om det som skjer i

samfunnet og avdekke kritikkverdige forhold.

Det er

pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan

mediene fyller sin samfunnsrolle

Også tidligere har PFU sagt at mennesker som jobber i pressen må akseptere at det

blir reist sterk kritikk mot det de gjør.

Etter utvalgets mening må pressefolk, som har et spesielt

ansvar for å hevde og fremme ytringsfrihet, avfinne seg med

at de utsettes for så vel sterk som usaklig kritikk fra

publikum. På et prinsipielt grunnlag er det ønskelig med mer

mediekritikk i pressen, og her må det også være en høyere

terskel enn ellers for hva som er presseetisk uakseptabelt.

Under alle omstendigheter vil pressefolk ha større mulighet

enn andre til å ta til motmæle, enten det skjer gjennom tilsvar

eller på annen måte...

Her skulle en tro at pressen skal sette et skarpere lys på pressefolk enn på selv

politikere og næringslivsledere. Sier ikke denne uttalelsen at pressefolk, i en enda

sterkere grad enn andre som frivillig søker en plass i offentligheten,

må

tåle kritikk, selv

om den er både sterk og usaklig? Rett og slett fordi de behersker ordet? Men kritikken i

denne konkrete saken kom ikke på redaksjonell plass. Det var en ytring en privatperson

kom med i et leserinnlegg. Han hadde skrevet følgende om en journalist:

Han «har aldri sjekket gyldigheten av det han har skrevet». Journalisten

klaget avisen inn for PFU, men tapte

. Ville en

redaksjonell

kritikk, en kritikk med mer

tyngde, bli hilst like velkommen av PFU? Kanskje ikke.

For hva skjedde da NRK Brennpunkt ville undersøke journalisters arbeid med Tønne-

saken

? De samme journalistene som hadde til sammen nitti års erfaring, de samme

journalistene som i følge Dagbladets rapport hadde gjennomdrøftet alle sider ved

avisens dekning av Tønne-saken, de journalistene fikk ikke lov til å bli intervjuet om

arbeidet sitt. Redaktøren sa nei. Heller ikke Viggo Johansen fra RedaksjonEN fikk lov

av sin redaktør til å snakke med Brennpunkt. Begge redaktørene mente at redaktøren,

bare

redaktøren skulle uttale seg. Seerne fikk se to redaktører bli intervjuet om ting

de ikke visste noe om.

Det bør være sammenheng mellom liv og lære. Det er et av argumentene for å granske

mennesker i maktposisjoner ekstra nøye. Hva om man er ekkel med tidligere redaktør i

Dagbladet, John Olav Egeland? Han som ikke lot Brennpunkt snakke med disse

dyktige og erfarne journalistene sine? John Olav Egeland sitter i Pressens Faglige

Utvalg. Et utvalg som består av for det meste av pressefolk. Utvalget dømmer og

frikjenner mennesker og institusjoner i pressen med grunnlag i Vær Varsom-plakaten.

Kan vi ikke da kreve at John Olav Egeland følger intensjonene i pressens egne

etikkregler dag og natt, sommer og vinter? Med hvilken rett kan han da nekte en

undersøkende journalist, pressens levende flaggskip og alibi, å gjøre jobben sin?

Hvordan

kan

han nekte journalisten intervjuer med førstehåndskilder? Det kan umulig

være slik at John Olav Egeland mener disse journalistene er så ”svake” mennesker at

de må beskyttes mot seg selv? Hvor er respekten for journalistens frie kildevalg?

Argumentasjonen for at det er redaktøren som skal svare, er at det er redaktøren som

sitter med ansvaret. Men hva om Brennpunkt ikke var ute etter å plassere et ansvar?

Hva om målet til Brennpunkt var å finne ut hva de som jobbet tenkte, og hvordan de

vurderte hva de skulle gjøre underveis i saken? Da hjelper det ikke å snakke med den

som har ansvaret. Da må Brennpunkt få snakke med dem som

vet

Får vi gjennom redaktørenes opptreden et bevis på at pressefolk

sjøl

anser kritisk

journalistikk som farlig når det er de som er ”offeret”? Eller er det så enkelt som de sier,

at den som skal uttale seg må være den som sitter ned det formelle ansvaret? Eller er

det slik at redaktørene egentlig mener at journalistenes arbeidsmetoder ikke har noe i

offentlighetens lys å gjøre?

Dagbladet diskuterte sin egen rolle i Tønne-saken. Riktignok foregikk diskusjonen

internt, men offentligheten har fått tilgang på sluttdokumentet. Norsk Presseforbund har

satt sammen en gruppe som også skal se på Tønne-saken. Kan man da si at pressen

ikke vil diskutere saken? Neppe. Men kan man si at pressen ønsker å tenke over ting i

fred, uten å måtte dra andre samfunnsborgere inn i prosessen? At pressen ikke ser den

offentlige delen av seg som et passende forum for å diskutere seg selv, til tross for

endringene i Vær Varsom-plakaten?

Om journalistikk blir oppfattet på den måten av folk som kjenner faget fra innsiden, så

kan man vel bare glemme pressen som arena for offentlig debatt, offentlig diskurs!

Skjervheim var opptatt av den tanke at det i fremtiden vil bli

bare to "diskurser": den bedriftsøkonomiske for

næringssfæren, og den litteraturvidenskaplige i fritidssfæren.

"(...) I dag er det litteraturvitskapen og bedriftsøkonomien

som konkurrerer om det intellektuelle hegemoni. Som du

skjønar kan det av og til vera moro å driva filosofi.

Det kan av og til være moro å drive journalistikk også. Selv om to redaktører, av en eller

annen grunn, frarøvet oss innsikten i en konkret journalistisk prosess, kan vi få innsikt

andre steder. Den tradisjonelle journalistikken med enkeltoppslag blir utfordret. Da jeg i

ettertid ville lese nærmere om Tønne-saken, var det enkelt. Via Internett fant jeg saker

fra mange aviser; Dagbladet hadde systematisert det de selv hadde skrevet under en

egen vignett.

Journalister diskuterer seg og sitt hele tiden, og jeg har lagt merke til at både aviser og

andre medier lar det dryppe litt på leserne fra redaksjonslokalene og konferansene.

Men kanskje enkeltmennesker

selv

må sørge for ”minidiskurser”? Utenfor det offentlige

rom? Eller i andre offentlige rom enn pressen?

Hvis det virkelig er slik at mennesker er inne i en litt feil tankegang for tiden, så kan man

vel alltids satse på et aldri så lite paradigmeskifte? Når Skjervheim ikke ser en framtid

for diskursen som metode, så kommer det kanskje noe annet? Hvis Løgstrup har rett i

at tillit ligger i menneskets natur, så forsvinner vel ikke tilliten?

Så lenge noen forsøker å fortelle hva tillitsbruddet er, blir det i alle fall ikke glemt.

Sluttnoter

I Dagbladets rapport vises det til to lengre telefonintervju og ytterligere tre telefonsamtaler. Alle disse fant sted

3.desemver 2002, dagen før første oppslag i Tønne-saken. I rapporten står det videre ” Daglig gjorde reporterne

henvendelser til Tønne på hans mobil. Med to unntak, der han ikke ønsket å gi noen kommentarer, ble ikke henvendelsene

besvart. I tillegg ble det ringt anslagsvis tre-fire ganger hjem til Tønne. Disse henvendelsene ble besvart av Tønnes kone.

Hun ble ikke stilt noen spørsmål.”

NOU 1999:27 2.2.1

NOU 1999:27 2.2.3

Frode Nyeng etter Brurås 2000:280

Oltedal1997: 22- sitatet er fra Løgstrup1995:27.

Den etiske fordring

. Gyldendalske boghandel Nordisk forlag AS

Copenhagen.

Gran 1995:39

Skjervheim 1996:74

Skjervheim viser til Karl Jaspers: Fornuft og antifornuft i vår tid, "Cappelens upopulære skrifter", Oslo, 1952

Skjervheim 1996:75

NRK Brennpunkt ”Et spørsmål om ære” 29.04.03

min utheving.

Dagbladet 2003:49

Et sammendrag av rapporten laget av Svein Brurås Lars Arve Røssland fins på

http://www.nrk.no/kanal/undervisning/journalistetikk/1081774.html

Innstilling fra Vær Varsom komiteen mars 2001

NP http://www.presse.no/presseetikk.asp

Berulfsen, Bjarne og Gundersen, Dag. Fremmedordbok Kunnskapsforlaget 1978

Michalsen 2003:35. Uttalelsen er fra PFUsak 189/00

ibid

I den følgende sekvensen bruker jeg overnevnte Dagbladrapport og NRK Brennpunkt som kilder.

Skjervheim(1996):28. I dette forordet refererer Asbjørn Aarnes til en samtale Skjervheim hadde med Fredrik Thue.

LITTERATUR

Brurås, Svein(2000):

tikk for journalister.

Fagbokforlaget.

Dagbladet(2003):

Rapport fra den interne gruppa som har gått gjennom Dagbladets dekning av

Tønne-saken

. Internett: http://www.dagbladet.no/download/tonne-rapport (56 s) .*

Eide, Martin(red.)(2001):

Til dagsorden! Journalistikk, makt og demokrati

. Gyldendal. #

Gran, Gunnar(1995):

Vær varsom: forarbeid til revisjon av etiske normer for trykt presse, radio

og fjernsyn

. Institutt for journalistikk.

Michalsen, Bård(2003):

Presseetikk - En lommebok fra IJ-forlaget

. IJ-forlaget/Høyskoleforlaget.

NOU 1999:27

”Ytringsfrihed bør finde Sted”.

Petersson, Olof(1996):

Politikens möjligheter Har folkstyrelsen någon framtid?

SND Förlag

http://www.const.sns.se/olofp/polm02.htm (6 s).*

Oltedal, Audgunn(1997):

I sitt arbeid skal journalisten ta vare på menneskevedet

. Filosofisk

Institutt, Universitetet i Oslo(Hovedoppgave i filosofi)(86 s).*

Sandvig, Anders(1991):

Ynkelighetens forsvarere Frimodige ytringer om pressefrihet og etikk.

Courage(87 s).*

Skjervheim, Hans(1996):

Deltakar og tilskodar og andre essays

. IDÉ OG TANKE.

Aschehoug(310 s).*

* selvvalgt særpensum.

# selvvalgt støttelitteratur