Gud bevare Dem vel, hvem tror De leser ledere

DEN ANONYME AKTØR
1. _
  1. _
    1. Et essay om lederartikkelens betydning
  2. Noter

DEN ANONYME AKTØR

Et essay om lederartikkelens betydning

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Geir Arne Dahl

Kandidatnummer: 28

Gud bevare Dem vel, hvem tror De leser ledere?

Noen prester på landet

kanskje og noen stortingsbønder

med dårlig samvittighet.

Forretningsfører Sem til redaksjonssekretær Arnesen i «Det store Vi» av Helge Krog.

Hvor tanken kom fra vites ikke. Sikkert er det i hvert fall at den traff meg tidlig en tirsdags

morgen.

På den tiden gikk jeg rundt med en undrebok. Det er en liten bok der du skriver ned alskens

ting og tang du enn måtte lure på. Jeg hadde nettopp begynt på journalistutdanningen, og

hadde fått beskjed om at ei slik bok kunne være nyttig. Det jeg skrev ned denne tirsdags

morgenen etter å ha lest lokalavisens lederspalte, skriver jeg nå igjen: Alltid har den stått der

på side to. Så å si

alle

aviser har en lederspalte. Hvilken betydning har den egentlig?

Greit nok, vil du kanskje si, dersom du leser en leder vil du forhåpentligvis kunne utvide din

horisont

litt

mer. Kanskje blir du i det minste

litt

klokere. Muligens bryter lederen med alle

dine prinsipper. La gå, du har i det minste lest noen andre synspunkter enn dine egne.

Et tenkt eksempel: Du leser en leder om partienes kniving om budsjettforslag. Det gjelder et

spesifikt, komplisert emne, og du skjønner ikke mye av det som stod der. Bedre blir det ikke

av at artikkelen var skrevet i et tungt, byråkratisk språk. Men, du har en følelse av at du

forstod

noe

av artikkelens resonnement. Du har fått et lite drypp. Et drypp som utfylles av et

nytt drypp idet du ser Dagsrevyens omtale av det samme budsjettforslaget. Er du heldig, blir

hvert drypp til sammen et hav. Forsøker jeg å si at lederartikler

gir

deg noe, at de dermed

faktisk har betydning? La oss inntil videre holde holde fast ved det.

Verre blir det derimot om den samme lederen var så tungt skrevet at du ga opp å lese allerede

etter overskriften og to setninger. Av erfaring visste du dessuten at slikt stoff sjelden byr på

leseropplevelser av høy kvalitet. I deres bok om ledere forteller Stein Gauslaa og Stein Haugli

oss at

Når lederskribenten vurderer sin egen leder, tar han i bruk de selvsagte kriterier for

hva som er godt: Lederen er velskrevet, den har substans, den er logisk bygget opp,

den har et poeng, den er aktuell, den er engasjerende, den kan tenkes å påvirke de den

er ment å påvirke, den er original, den er frekk, den er…

Kriteriene er uendelig mange når lederens kvalitet skal vurderes, men ett står

over alle andre:

Den vellykkede leder blir lest.

Elementært, det er en forutsetning for en vellykket tekst å bli lest. Og slik jeg tolker det: Av

flest mulig. Det er utgangspunktet. Imidlertid er det en rekke elementer som kan spille inn på

lederens betydning. Og, som jeg senere vil komme inn på, kanskje er lederen den type tekst

som

ikke

nødvendigvis må bli lest av alle og enhver.

* * *

Lederartikler ligner østers: De er vanskelige å trenge inn i, og inneholder sjelden perler,

skriver Ludvig Lorentzen humoristisk i boka Petiten.

Dette essay er ingen undersøkelse av

ledernes innhold. Men bare for å få en ørliten smak av østers: Hva skriver aviser om en helt

vanlig dag i februar?

I forsøk på å dekke et visst spekter av aviser, begynner vi med

lokalavisen

Sør-Varanger avis

. Lederen omhandler debatten om krigen og menneskelige

skjold i Irak. Som distriktsavis skriver

Glomdalen

om sammenslåing av kommuneforbundet i

Hedmark og Helse- og sosialforbundet.

Stavanger Aftenblad

, regionavisen, benytter

spalteplassen til å etterlyse en klarere lovtekst om taushetsplikt i barnevernet. Vår største avis,

Verdens Gang

, mener Bondevik presterte å «snakke opp» renten, og synes regjering og

Storting er mer opptatt av å fordele skyld og penger enn å ta ansvar. Meningsavisen

Klassekampen

tar for seg debatten om Bokklubben Kursiv, som skal gi ut homorelatert

litteratur. Nisjeavisen

Dagens Næringsliv,

som gir ros til Gerd-Liv Valla for hennes

anbefaling om et begrenset lønnsoppgjør. Ingen av lederne ga meg noen stor leseropplevelse.

Men mitt umiddelbare inntrykk er at teamene som tas opp er viktige, samtidig som de er

forholdsvis grundig behandlet. Selv om det er mye politikk, er temavalgene høyst ulike. Når

vi peiler inn på lederens betydning, er mitt samlede inntrykk av en litt mer generell art:

Ledene er med på å gi meg en signaleffekt om at det er en «skikkelig» avis jeg holder i

hendene.

Når jeg legger førstesiden ned mot bordplaten og kaster overflatiske blikk på de fire-fem

første sidene i Dagbladet, slår det meg: «

Her var det mye tekst! Ser viktig ut.

» Noen ganger

leser jeg det meste. Andre ganger blar jeg videre. Men ett inntrykk sitter jeg likevel igjen med,

idet jeg vender siden til siste nytt og unyttig om filmstjerner og kjendiser: Seriøsitet. Selv i det

tidvise bombardement av sensasjonsstoff og viktige så vel som uviktige nyheter. Avisen synes

dermed for meg å ha evnen til å reflektere og analysere, ikke bare presentere.

Refleksjon og analyse forbindes ofte med grundighet. Bare at lederartikkelen og andre

kommentarer

der, får meg til å tenke at Dagbladet med sitt tabloide preg, tross alt

inneholder seriøst stoff. På en måte står dette stoffet som en motpol til «lettere» stoff. Poenget

er balanse – mellom underholdning og verdistoffet, sier medieforsker Jens O. Simensen.

Kanskje tror jeg produktet Dagbladet er bedre enn det egentlig er, nettopp fordi de første fem

sidene jeg møter på, er sider fylt av grundighet, ettertanke, veiledning og refleksjon. Ikke

utenkelig godtar jeg lettere en del av de påfølgende siders hysteriske sensasjonspreg. For jeg

vet at i bunn er det støpt et solid fundament med lederen som et av de viktigste

byggematerialene.

* * *

Det er vår 2001, Bodøs befolkning forsøker å forestille seg synet av skyhøye boligblokker i

strandkanten. Daværende Nordlands Framtid tar gjennom flere lederartikler avstand fra

forslaget om bygging av høyhus i byen. Tilbakemeldingene lar ikke vente på seg; leserbrev,

telefoner, rabalder. Folk er engasjerte.

Høyhusdebatten er et eksempel på at lederspalten blir lagt merke til. Riktignok var

dette et omstridt tema, men det viser likevel at lederen har en viktig posisjon. Både

som formidler av meninger og som arena for debatt.

Det sier daværende redaktør Thor Woie, som har skrevet ledere i over femten år. Han begynte

i Nordlands Framtid, og skriver nå ledere i Avisa Nordland. Når han skal skrive ledere,

forsøker han først og fremst å finne tema med lokal forankring. Woie føler også det er avisas

oppgave å omtale saker fra det generelle nyhetsbildet. Derfor blir det noen ledere med

rikstema, samt enkelte fra utenriksstoff. Avisa har bevisst valgt en utpreget meningsinngang

ved å sette av den første dobbeltsiden til leder, kommentar og innringingsspalte. Slik

signaliserer den at den er en meningsavis. Woie klarer ganske enkelt ikke å tenke seg Avisa

Nordland uten en lederspalte.

Når jeg er ute og reiser, legger jeg ofte merke til at folk leser lederen. Selv om

leserundersøkelsene våre kan være noe usikre, viser de i alle fall at lederen blir satt

pris på. Lederen er en institusjon. Den har lange tradisjoner, og utgjør en viktig del av

avisens profil. Jeg tror i alle fall ikke meningsjournalistikken blir svekket i årene som

kommer. Tvert imot.

* * *

I tre år har professor Thorolf Helgesen forsket på norske aviser og deres økonomi. Han mener

vi må forvente at mange aviser vil dø i løpet av årene som kommer. I stadig tøffere

konkurranse med andre medier mener han avisene må styrke deres fremste fortrinn:

Bakgrunnsstoff, analyser og sammenhengen i nyhetene.

Foreløpig ser det bra ut. De siste årene Norge vært det landet i verden som har høyest

avisopplag per innbygger. I de fleste andre vestlige land har avisene hatt en markant nedgang

siden begynnelsen av 70-tallet. I Norge fortsatte veksten helt fram til slutten av 80-tallet.

Deretter har det vært en viss nedgang, og tendensen er nedadgående. Men vi er fortsatt i teten

når det gjelder avislesning.

TV og radio er dessuten flyktige medium. Dersom du ikke får med deg alle setningene som

blir sagt, er de tapt. Når du leser en lederartikkel kan du lese samme setning flere ganger og se

tilbake på deler av teksten du ikke forstod med en gang. Ganske enkelt lese i et tempo som

passer deg. Bakgrunnstoff som skal presenteres for eksempel av en av NRKs eksperter i løpet

av ett minutt på Dagsrevyen, krever i tillegg et språk og et budskap som ikke er for komplisert

– nettopp med tanke på at det ikke er like lett å få med seg all informasjon når man ser på TV

eller hører på radio. På samme tid er disse mediene først på pletten når ting skjer, og du kan få

hendelser fra hver minste krok av verden direkte inn i stuen din. Her kan ikke avisene ta opp

kampen.

Like fullt: Det å lese lederen er et mer bevisst valg enn når du for eksempel ser på TV med et

halvt øye. Dermed er du i utgangspunktet mer åpen for diskusjon, skal vi tro Trond

Blindheim. Han er amanuensis ved BI, og jobber til daglig på reklame- og mediepåvirkning.

Du reflekterer på en annen måte når man leser aviser enn når man ser på TV, hører på radio

eller surfer på internett. Du bestemmer selv hva du vil lese og i hvilket tempo. Det gjør avisen

til et ideelt medium for meninger, slår Blindheim fast. Spørres det om lederens betydning,

kommer vi ikke utenom meninger. En av hovedfunksjonene med lederen og dens meninger er

å påvirke.

* * *

Før vi går videre, et lite hopp tilbake i tid. USA og England forteller verden at klokken er fem

på tolv. Nå må det snart handles, Saddam Hussein må fjernes. Debatten begynner for alvor å

ta av, i FN og NATO, på regjeringsplan, i media, blant folk flest. Når dette skjer, føler jeg

meg ikke i stand til å hevde at verken det ene eller andre er riktig. Jeg føler at jeg ikke har

kunnskap nok. Midtøstens historikk kjenner jeg heller ikke spesielt godt til. Hjernen min er en

svamp, den forsøker å suge til seg ny informasjon. Men jeg møter saken uten et

forsvarsapparat av kunnskap, erfaring og motargumenter, i den betydning at jeg enklere kan

bli «lurt» til å innta et standpunkt jeg under andre forutsetninger ikke ville gjort. Et forslag:

Når jeg leser en leder om et tema som er forholdsvis nytt for meg, er det lederen som setter

premissene for hva som er viktig og hva som skal trekkes fram. Dermed er det høyst

sannsynlig lettere å godta det standpunkt lederen forfekter.

Mener jeg av prinsipp at krig er forkastelig, skal det derimot mye til for at jeg nikker

anerkjennende til lederen som sier ja til invasjon av Irak. Altså, har jeg allerede kjennskap,

holdninger eller kunnskap om saken, skal det mye til før jeg mener krig i Irak er en riktig

avgjørelse. Lederens standpunkt bryter for mye med de holdningene jeg allerede har. Følger

vi resonnementet, skulle lederens evne til å påvirke i dette tilfellet være liten.

Selv om man skal vokte seg for å generalisere ut fra egen bakgrunn, tror jeg det: At media er i

stand til å påvirke holdninger, meninger og kunnskaper. I hvor stor grad og under hvilke

forutsetninger, er vanskeligere å fastslå. Det har vært utført mange undersøkelser, og opp

gjennom tiden har forskernes syn endret seg på medienes påvirkningskraft. Dennis McQuails

velkjente inndeling kan være til hjelp for å danne et inntrykk av de vekslende syn som har

regjert innen spørsmålet om medias påvirkningskraft..

I korte trekk: Fra rundt 1920 til 1940 finner vi de allmektige media. Påvirkningen fra media

oppfattes som sterk og direkte. Vi gjør som vi får beskjed om. Neste epoke, de maktesløse

media, preges av et syn der den direkte påvirkningsgraden er liten. Media må spille på lag

med andre faktorer i samfunnet for å få effekt. Vi beveger oss videre fra rundt 1960 inn i de

mektige media. Nå er oppfatningen den at enkeltbudskapet har liten effekt, men samlet sett,

over lang tid, kan media spille en rolle. Fra 1980, i overgangen til fjerde fase, er skillet

mindre, men ytterligere vekt blir lagt på medieinnholdets tekstlige egenskaper, og forholdet

mellom innhold og publikum får større oppmerksomhet. Det settes fokus på en mer helhetlig

forståelse, der blant annet kamerater, familie og venner virker har innvirkning.

Vi kan med andre ord ikke ta noe for gitt eller som en entydig sannhet. Oppfatninger om

mediepåvirkning har forandret seg kontinuerlig, og det vil være naivt å tro at vi ikke vil få nye

teorier og syn i framtiden. Utlagt av Ragnar Waldahl i hans bok om mediepåvirkning:

Selv etter et omfattende antall større og mindre undersøkelser gjennomført med

varierende metoder er det langt frem til eksakte kunnskaper om medienes virkninger

på ulike områder og nivåer i samfunnet – hvis det i det hele er realistisk å forvente

slike kunnskaper.

Det er tidlig morgen. Jeg våkner til lyden av klokkeradioen som gir meg siste nytt. Ved

frokostbordet leser jeg lokalavisen samtidig som radioen durer i bakgrunnen. Har jeg god tid,

kan det hende jeg tar en kikk på frokost-TV før jeg drar til skolen. Allerede før jeg har

kommet meg ut døra jeg møtt en mengde impulser og medieinntrykk. Langt flere skal det bli

før dagen er omme. Den samlede mengden kan nok virke inn på mine holdninger og

meninger. Jeg tror ledere også kan ha en finger med i spillet når vi tar et standpunkt i en sak.

Det kan dog være avhengig av så mangt.

Som her: «Kommunalminister Erna Solberg har vært i Neiden og fått en grundig orientering

om det planlagte østsamiske museet som heldigvis er vedtatt bygget». Slik begynner en leder i

Sør-Varanger avis.

Ettersom jeg verken bor eller har bodd i Finnmark, må jeg medgi at det

har liten interesse for meg. Hadde jeg derimot lest en leder som dreier seg om flymuseet i

Bodø, som er mitt bosted, ville jeg glupsk satt i gang med å lese. Nærhet er viktig, jeg vil

gjerne identifisere meg med stoffet på en eller annen måte. For en innbygger i Sør-Varanger

vil stoffet fortone seg annerledes enn for meg.

Et paradoks: Sjansen for at jeg i det hele tatt leser lederen er mindre, men hadde jeg gjort det,

ville sjansen for å påvirke vært større. Dersom jeg, som innbygger i Bodø, hadde lest lederen,

ville jeg kanskje tenkt noe sånt som «Ok, så det er sånn det er der i Sør-Varanger. Da er det jo

bra at det museet blir bygget». Som innbygger i Sør-Varanger ville jeg kjent forholdene og

antakeligvis hatt bedre kunnskap om saken. Muligens hadde jeg allerede en oppfatning av

saken, og ville dermed møte saken med et større forsvarsapparat.

Skal vi tro amanuensis Blindheim, er lederen best egnet til å forsterke holdninger som allerede

fins hos leseren. Det er gjerne de som allerede er involvert i eller har kunnskap om en sak som

leser lederen om temaet. Og ytterligere sannsynlig - noen som allerede er

enig

i det som

lederartikkelen skriver. For det kan være enklere å stoppe å lese en leder du ser du er uenig i

enn irritert å fortsette lesningen.

Med andre ord må de rette forutsetninger være oppfylt før lederen i det hele tatt har mulighet

til å påvirke. Emnets relevans og betydning i nærmiljøet, samt publikums forankring til det

kan altså ha betydning for lederens påvirkningsgrad.

Blindheim mener det er de sakene som slås opp størst, samt over lengre tid, som har størst

evne til å påvirke våre holdninger.

Da VG og Dagbladet for en tid tilbake bestemte seg for å «ta» Jagland, merket jeg selv

at jeg til slutt begynte å tro på at han egnet seg dårlig som partileder. Det til tross for at

jeg på forhånd ikke hadde noe spesielt mot han. Når jeg tenker på det i ettertid, blir jeg

mer usikker. En slik form for kampanjejournalistikk virker ofte sterkt inn på våre

holdninger. Sies en ting ofte og høyt nok blir det til slutt en sannhet.

Lederspalten er derimot sjelden stedet for krigstyper og gjentakelse. Skal leseren la seg

påvirke i det hele og store, må dessuten avisen oppfattes som pålitelig av leseren. Blindheim

mener vi helst leser aviser som sammenfaller med våre meninger og oppfatninger. Leseren

har visse forventninger til hvordan avisen er og hva den jevnt over mener. Meningene bør

ikke bryte for mye med dette mønsteret. Det er mange sosiale forhold som betinger at vi

handler slik vi gjør. Oppvekst, det miljøet vi omgås til daglig, venner, familie og kolleger. Et

utall faktorer som er med på å avgjøre hvordan og hvorfor vi tilegner oss bestemte holdninger

og meninger. Lederartikkelen får derfor av Blindheim dårlige odds for å kunne påvirke i

spesielt stor grad.

Et lite stopp for ytterligere en påstand. Jeg tør hevde at lederens betydning svekkes dersom

den over tid bringer saker som går over hodene på folk, saker folk flest ikke har interesse nok

til å lese. Når færre leser lederen, mister den samtidig sin mulighet til å påvirke. For eksempel

er valgdeltakelsen lav i Norge, spesielt blant ungdom. Lederskribentene skriver imidlertid ofte

om politikere, politiske beslutninger, kniving mellom partiene – og så videre. Her er det et

misforhold.

Bondevik sykemelder seg. Hagen rensker opp i eget parti. Jagland og Stoltenberg kjemper om

ledertrøya. Slikt selger! Det er dette vi er opptatt av? Hvilken interesse har vi av å lese ledere

om den hverdagspolitikk som ellers foregår? Den lave valgdeltakelsen ved kommunestyre- og

fylkestingsvalget i 1999 skapte dessuten sterk debatt om fremtiden til det norske

lokaldemokratiet, da kun 61,7 prosent av velgerne benyttet seg av stemmeretten ved

lokalvalget. På 90-tallet har valgdeltakelsen i de nordiske landene gått ned.

Et tankekors.

Enkle konklusjoner er imidlertid enkle å trekke. Kanskje er det ikke interessen det skorter på.

Det er lett å bli forvirret i en tid hvor partiene beskyldes for å bli mer og mer like hverandre. I

en hverdag hvor vi kan føle at vi har mer enn nok med oss selv og vårt. Og som det i

statsvitenskapen påpekes – hvorfor stemme når sannsynligheten for at en enkelt stemme skal

påvirke mandatfordelingen er lik null?

Interesse eller ei, innledningsvis nevnte jeg at lederen er en type tekst som ikke nødvendigvis

må bli lest av alle og enhver for å være vellykket. For å gi et svar må vi tilbake til spørsmålet

om påvirkning. Forestill deg at statsminister Bondevik er den eneste som leser VGs leder 20.

februar, der de anklager han for å ha «snakket opp» renten dagen før. Se videre for deg at han

nikker og mumler for seg selv at noe sånt skal han aldri gjøre igjen. Lederen henvender seg

ofte til politikere og andre beslutningstakere. Klarer lederen å overbevise disse personene, er

hensikten på mange måter oppnådd - selv om det knapt fins andre lesere skulle finne på å

kaste et blikk på spalten.

Redaktør Woie tror muligheten for å påvirke er størst når beslutningstakerne spriker, når

beslutningsmiljøet er preget av usikkerhet. Han mener for øvrig det er viktig ikke å overdrive

lederens evne til å påvirke. For politikerne som har behandlet forslaget om privatisering innen

barnehagesektoren, har da naturligvis, eller forhåpentligvis, satt seg godt inn i saken. Kanskje

er det de som kjenner den best, og vet for- og motargumentene. Det er da langt fra utenkelig

at lederen som tar for seg barnehagespørsmålet ikke oppnår annet overfor politikerne enn å

signalisere avisens standpunkt. Og, som vi var inne på – de som leser lederen er gjerne de som

allerede kjenner og har gjort seg opp en mening om saken.

Dette til tross. Det er viktig at lederne tar for seg beslutningstakerne, styresett og den politiske

timeplan. Og vi trenger ærlig talt ikke å tenke oss hardt om for å fastslå at deler av den

politiske journalistikken ofte bommer på blinken, med tidvis ekstrem personfokusering

framfor sak. Da er det greit å få

sak

lige meninger, kritikk og debatt i lederen. Teksten i

lederen har mulighet for å være grundig, overveid, samt til å gå mer til kjernen i de politiske

sakene enn tilfellet er for tradisjonelle nyhetssaker. Hvilket kan føres opp som et pluss i

margen idet vi igjen stopper ved spørsmålet om betydning. Et minus er likevel faretruende

nært. Konflikt, sensasjon og personfokusering fenger. Gjerne mer enn den konstruktive

diskusjonen politikerne har hatt en helt vanlig dag.

* * *

Parlamentarismens utgangspunkt er at vi velger politikere til å ivareta våre meninger. Da er

det grunnleggende at vi vet hva de forskjellige politikerne og partiene står for. Her spiller

avisen en viktig formidlerrolle. Hvorfor skal så leserne vite hva

avisen

de leser mener om

personer, nyhetssaker og samfunnsforhold? Hvilken rolle spiller det for meg om avisen jeg

blar i hver morgen er for EU-medlemsskap? Eller mot skattelettelser?

La oss si at en avis på lederplass sier den er for at Norge skal melde seg inn i EU. Vil dette

standpunktet kunne smitte over på andre stoffområder i avisen? Vil det kunne være en

indikator for hvilke saker som blir dekket? For vinkling, presentasjon og kildevalg?

Lederartikler kan speile avishusets meninger, et speil reflekterer lys. Men det kan lett vris til å

kaste lys der det passer best. Det er vanskelig å vite hva som befinner seg i mørket.

Lederartikler og avisens husregler er neppe svært toneangivende, eller for den saks skyld,

bestemmende for avisens øvrige stoffutvalg og vinkling. Likevel kan det være en pekepinn

jeg som leser må ta i betraktning. Når jeg vet at avisen er for EU, vil jeg ha det i bakhodet når

jeg leser resten av avisen.

Altså: Lederen kan på et vis sies å berettige seg selv i form av sin veilederrolle. Ved å ha

lederartikler viser avisen hvor i løypa den befinner seg i forhold til en rekke saker. Det betyr

ikke nødvendigvis at saker vil være vinklet ut fra det valgte perspektiv, men for meg som

leser kan det likevel ha betydning. I store saker som for eksempel EU-medlemsskap kan det

være nyttig og viktig for meg som leser å vite hvordan avisa tenker. Vi kan ikke utelukke at

standpunktet vil komme til syne i øvrig dekning av EU-spørsmålet.

Lederne føres i pennen av et menneske med egne holdninger og meninger. I Norge er det

imidlertid slik at en lederartikkel per definisjon representerer avisens mening. En IJ-

undersøkelse viser at nesten halvparten av sjefredaktørene i de 141 avisene som svarte,

skriver ledere ofte, og at nesten en tredjedel alltid skriver ledere.

Det er imidlertid ingen

vedtatt sannhet at det er redaktørens jobb å fylle lederspalten. Det kan være en oppgave flere i

redaksjonen tar seg av, eksempelvis nyhetssjef, betrodde medarbeidere eller journalister med

kompetanse på feltet det skal skrives om. Noen aviser benytter seg fra tid til annen også av

byråledere. Et problem som melder seg dersom en vanlig journalist skal skrive lederen, er

sammenblandingen av roller mellom kommentar- og nyhetsstoff. Hvis vi for eksempel ser på

USA, er det i mange aviser slik at kommentarskribentene og nyhetsreporterne er fysisk

adskilte, de omgås ikke hverandre. Enkelte tar sågar forskjellig heis. Så ekstremt er det ikke i

Norge. En journalist kan skrive en nyhetssak den ene dagen og en leder eller kommentar den

neste. Men, som Gauslaa og Hauglid påpeker:

Dersom nyhetsjournalisten har i bakhodet at det også skal skrives en leder om samme

tema, kan det bli vanskelig å være nøytral. Eller for å si det annerledes: Det kan bli

fristende å vinkle nyhetsreportasjen mot det som lederen skal ha som utgangspunkt.

Det er ikke særlig bra.

Som leser kan verken du eller jeg vite om det har skjedd en slik sammenblanding dersom

lederen er usignert. Lederskribenten er en anonym aktør. Det er samtidig lite sannsynlig å tro

at dette er noe folk tenker på til vanlig. Men hvor banalt det enn høres ut – vi vet alle at det

står mennesker av kjøtt og blod bak lederne. I hvilken grad vi legger vekt på at det er avisas

eller skribentens mening som kommer til uttrykk, vil variere fra leser til leser.

Likevel er det i mine øyne grunn til å tro at lederen framstår med større tyngde når den har

avisa i ryggen enn tilfellet ville vært med for eksempel en signert kommentar. Kommentaren

hviler uttalt på en enkeltpersons forståelse av det som omtales. Dermed styrer vi inn på et

essensielt område for lederens betydning som jeg vil forsøke å koke ned til en

spissformulering: Lederens betydning støttes opp, fortjent eller ufortjent, av autoriteten som

følger av å være et helt avisprodukts mening. Stephen Glover, som har skrevet for flere

engelske aviser, sier det slik:

A newspaper editorial, even if written by an ignorant young leader-writer, carries the

authority of the newspaper. A leader in the

Sun

may be intellectually flawed (perish

the thought) but that is not really the point. What matters is that the

Sun

has said what

it has said. This is the paper’s view, and it must be taken note of.

* * *

Her om dagen hadde jeg en diskusjon med en av mine studiekamerater om hvorvidt USA

angriper Irak på grunn av oljen. En omfattende, vanskelig og sammensatt problemstilling. Vi

ble ikke enige.

Et par dager senere, like utenfor høyskolebygget, ble vi vitne til at en gutt kastet en snøball i

hodet på ei jente. Til min forundring klarte vi heller ikke å bli enige om hvorvidt gutten med

vilje traff jenta i hodet med snøballen, eller om det var jenta som stod i veien for snøballen.

En enkel hendelse, og vi var begge øyenvitner til hendelsen. Men begge oppfattet vi den

forskjellig.

Det er vanskelig å gi en absolutt sannhet om hva som faktisk var sannheten om snøballen, og

ikke mindre vanskelig å komme fram til fasiten om oljespørsmålet. Min oppfatning av hvorfor

og hvordan ting skjer, vil i større eller mindre grad være formet av forkunnskaper,

erfaringsgrunnlag og antakelser. Jeg har oftere sett gutter kaste snøball enn jenter, og jeg tror

de har en tendens til litt voldsommere lek. Selv har jeg da også kastet snøball på jenter, og

trakk den slutning at gutten kastet snøballen med fullt overlegg. Kanskje gjorde han ikke det.

Lederspalten, hvor enn mye autoritet den framstår med, befinner seg ei heller i en opphøyet

posisjon i avisen der den har evnen til å se rett inn i sannheten.

Jeg leser fra tid til annen ledere som skal forklarende virkeligheten. Og riktig nok, det er

pressens selvpålagte oppgave å overvåke. I politiske spørsmål vil jeg muligens få like mange

svar som det er politiske partier. Og alle svarene jeg får fra partiene er farget – og med mindre

ikke

er det, kunne jeg ikke vite det for sikkert. Da tyr jeg gjerne til avisen.

Selv sloss jeg aldri på skolen, men bivånte opptil flere opphetede basketak. Læreren pleide å

bryte opp kampen, for så å spørre oss hva som hadde skjedd. Vi som så opptakten, det første

slaget og dernest rulling i snøen. På samme måte vil jeg ikke gå til noen av de involverte

partene for å høre om tingenes forløp og tilstand. Da går jeg til noen som kan gi meg et

utenforstående perspektiv.

Vi vet at Klassekampen skriver om en nyhet på sin måte. Aftenposten velger kanskje en helt

annen. Tanker, oppfatninger, verdier og erfaringer danner grunnmuren for våre handlinger og

hvordan vi fremstår utad. Grunnmuren til et avishus trenger ikke å skille seg nevneverdig fra

en slik beskrivelse. Journalistikk omtales ofte som speiling av virkeligheten. Medieforsker

Sigurd Allern er en av dem som setter ned foten for en enkel forståelse. Redaksjonelle verdier

og valg er i sterk grad knyttet til avisens dekningsområde, salgsform og markedsstrategi.

Nyhetsmediene henter dessuten ofte tolkningsrammene sine gjennom «autoriserte vitere» –

med det menes at forståelsen av verden rundt oss i stor grad ses gjennom de institusjonelle

elitenes briller.

Tilbake til lederen: Meninger formet etter slike tolkningsrammer vil kunne svekke dens

betydning ettersom lederskribenten bevisst eller ubevisst gjengir

andres

oppfatning av verden.

Dermed er det leddet eller leddene

før

lederartikkelen som setter premissene.

* * *

Når det er snakk om å tolke verden: Avisenes grunnsyn ser ut til å være en passende og

«trygg» ramme å bevege seg innen. Eksempelvis skal Dagbladet være et «uavhengig og

riksdekkende organ for frisinnet og framskrittsvennlig politikk i nasjonalt, sosialt og

økonomisk henseende.»

Jeg tror det vil være vanskelig å finne en formålsparagraf i en av

dagens norske aviser som vil få oss til å løfte mer enn et halvt øyenbryn. Lederartikkelen

formidler gjerne felles verdier som vil det beste for oss. Men kan hende blir det for lite

utfordrende for den store lesermassen til enhver tid å skulle forholde seg til ledere som tar

utgangspunkt i disse verdiene. For få overraskelser og nytenkte tanker. Spørsmålet er om

disse

vide

rammene som formålsparagrafene er, blir for

snevre

til å skape debatt, være

utradisjonell. Til rett og slett å bli lest.

«Alle» som er litt interessert i fotball, har hørt om Ivar Hoff. Oftest er jeg ganske irritert over

og uenig i fotballekspertens uttalelser på TV2. Likevel er han en person jeg virkelig føler er

viktig for kanalens fotballsendinger. Ikke sjelden må jeg dessuten innse at han til syvende og

sist hadde rett. Hoff sier hva han mener. Og smører nærmest litt ekstra på for å understreke

sitt synspunkt. Det er befriende å høre på noen som ikke lirer av seg selvfølgeligheter. Går du

mot strømmen, vekker du oppsikt. Det går som regel lenge mellom hver gang jeg enser en

Hoff-gnist i lederspaltene.

Mannsdominansen er stor på redaktørkrakkene rundt om i norske aviser. Undersøkelser viser

at forskjellige stoffkategorier i avisene scorer ulikt på popularitetsskalaen hos kvinner og

menn. Det er ingen grunn til å tro at lederspalten står i en særstilling. Temavalg vil kunne

tiltrekke og skyve fra seg store lesergrupper. En middelaldrende mann vil velge tema ut fra

sin oppfatning av hva som er viktig og hva han har kunnskap nok til å si noe om. En

jevnaldrende kvinne vil kanskje ha mange av de samme oppfatninger og kunnskaper, men

også en del andre tanker. Ei heller en ung kvinne – eller for den saks skyld – en ung mann.

Middelaldrende menn (og altså unntaksvis kvinner), har ikke sine sko eller tanker plassert i de

samme kretser som sine yngre medarbeidere. Det er et spørsmål om hvem som har best

kjennskap til stoffområdet. Ikke minst vil en lederspalte forfattet av en ung kvinne kunne være

et friskt pust i et dårlig ventilert rom.

Vi ser ikke hvem som skriver, all den tid de fleste lederspalter er usignerte. Men har vi ikke

for lengst merket at det er den voksne, mannlige penn som føres? Poenget må like fullt være

at dersom ungdomsskoleeleven tror at herr Redaktør, den gamle traveren, virkelig har truffet

spikeren på hodet i en leder om ungdomsklubber – ja, så er effekten oppnådd. Selv om det i

virkeligheten var den yngre, kvinnelige medarbeideren som faktisk skrev lederen.

Oppsummert av Jens O. Simensen:

Norske aviser bør tilstrebe å få en større bredde i lederskrivingen og basere seg på i

hovedsak håndskrevne ledere. Det betyr ja til yngre lederskribenter, flere kvinnelige

skribenter og nei til bruk av byråledere.

Nye tanker, ideer, måter å se verden på. Selv om den tradisjonelle, erfarne lederskribenten

generelt sett har mest kunnskap og flest år i banken, vil det gamle og tradisjonelle alltid bli

utfordret av nye impulser – og av og til forandres til det bedre. Dermed, kunne vi hevde, at et

variert utvalg lederskribenter med tanke på alder, kjønn og annen bakgrunn, vil danne et bedre

grunnlag for å gi leserne tilsvarende varierte tema, vinklinger og meninger. Og ikke minst – et

variert utvalg lesere, ikke bare menn på samme bølgelengde som skribenten selv. Når

utgangspunktet er at de fleste lederskribentene er menn, kan ikke lederen oppfylle disse

kriteriene. Ikke utenkelig et hinder for lederens betydning.

* * *

Slik har det alltid vært. Menn inntok avisenese lederposisjoner og lederspalter og ble der.

Fortsatt i et historisk perspektiv: Norge er samtidig ikke av landene som har lengst

avistradisjon å vise til, ei heller tradisjon for ledere. Mens Sverige og Danmark fikk sine

første aviser på midten av 1600-tallet, tok det ennå 100 år før Norges første avis ble etablert.

Norge var underlagt Danmarks kongedømme, og alle planer om å gi ut avis ble stanset av

styresmaktene i København. Når de første norske avisene etter hvert kom ut, var de først og

fremst annonseorganer for næringslivet. Sensuren satte også et klart forbud mot alle typer for

kommentarer og meningsytringer. Ingen hadde lov til å komme med «unyttige gisninger, om

det som formodentlig kunde skee». Først utover 1820-tallet begynte man å se enkelte tilløp til

moderne lederartikler i norske aviser.

Så kan man spørre seg: Hvor mye har dette å si for lederartikkelen i dag? Den norske

lederartikkelen er i et historisk lys relativt ung. Hvor mye mer kunne lederartikkelen hatt i

bagasjen dersom den hadde hatt ytterligere hundre eller flere år å leve på i Norge? Et

tidsriktig svar kunne være at lederartikkelen, i likhet med all journalistikk, er under

kontinuerlig utvikling. Og det er nok riktig, ulike tider og stadig endrede samfunnsforhold tatt

i betraktning. Det er ingen grunn til å svartmale situasjonen, selv etter en bekmørk 400-årsnatt

i union med Danmark. Det forrige århundre var som et vulkanutbrudd i utvikling. Uviklingen

har akselerert, så også journalistikken. Generelt sett kan vi si at jo flere utfordringer vi møter,

jo større erfaringsbakgrunn har vi å støtte oss på. I hverdagssammenheng, rent

kvalitetsmessig, tror jeg ikke norske lederartikler skal stå spesielt mye tilbake for andre lands

ledere. Likevel, med lengre fartstid kan vi ikke utelukke at lederen ville hatt en ytterligere

styrket posisjon og tradisjon. En ytterligere styrket oppfatning blant befolkning og pressefolk

hva

For å sammenligne: I USA hadde meningsstoffet en politisk, viktig funksjon fra første stund.

Under løsrivelsesperioden fra England ble slikt stoff nærmest for et våpen å regne. Og mens

lederartiklene i USA kan sies å ha vært

motstander

av, spilte norske aviser fra første stund på

lag med myndighetene. De kommenterende artiklene ble tatt imot med åpnere og flere armer i

USA enn tilfellet var i Norge, der «behovet» ikke var av samme grad. Meningsstoffets

posisjon i USA er sterk den dag i dag.

På 1830-tallet innførte Morgenbladet en fast lederartikkel, og andre aviser begynte så smått å

følge etter. Noen opphetet debatt var det imidlertid ikke som preget avissidene. Det ble

snarere å beskrive enkeltfenomener, og debatter ble ikke holdt gående over tid. Journalist og

kommentator Stein Sneve peker på at det manglet en viktig faktor: En prinsipiell og bestandig

opposisjon, basert på alternative verdier fra makten. Utover 1860-tallet steg imidlertid

temperaturen og kulminerte i «et norske slagsmålsparadis»

Det var stadige konflikter rundt

Stortinget, avisene tok parti med ulike grupperinger. De første norske partiene ble dannet, og

avisene knyttet seg så å si umiddelbart til partiene. Partipressen var et faktum.

* * *

Avislederne mistet noe av gløden på 90-tallet, mener hovedfagsstudent Jan-Oscar

Bodøgaard.

Han har sett på konkurranseforholdet mellom avisene Nordlandsposten og

Nordlands Framtid fra 1980 og fram til sammenslåingen i 2002. Avisene var uttalte

partiaviser i Bodø fram til slutten av 80-tallet. Nordlandsposten for Høyre, Nordlands Framtid

for Arbeiderpartiet. Lederne i partitiden var ifølge Bodøgaard en arena for å slippe ut

aggressivitet, slippe ut litt damp. Avisene hadde et markeringsbehov, en slags rituell kamp der

de markerte posisjon og styrke. Nordlands Framtid kunne i sine ledere gå hardt til angrep på

partiet Høyre, men da også vel så mye rette et spark mot Nordlandsposten.

Bodøgaard sier at han har merket et klart mønster i lederne etter at partilojaliteten forsvant.

De mistet litt av brodden og overbevisningen, noe han merker blant annet i måten de skrives

på og temavalg. Lederartiklene gikk merkbart over til i større grad å støtte opp om avisas

profilering. Oftere enn før kunne man nå lese om vold i media, kvinneundertrykking, ungdom,

bare for å nevne noe. Avisene henvendte seg til nye kjøpergrupper. Utover nittitallet kunne

Nordlands Framtid ofte kritisere Arbeiderpartiet like mye som de kritiserte Høyre. Det samme

skjedde hos Nordlandsposten.

Selv om vi her snakker om Bodøavisene, er utviklingen lite trolig et særtilfelle. Spesielt er

riktignok den harde konkurransesituasjonen. Men overgangen fra partiaviser til uavhengige

aviser gikk ikke upåaktet hen i nyhetsspaltene, ei heller i lederspaltene ellers i landet.

Avpartifiseringen var en kollektiv handling med fare for å miste lesere. Likevel løftet de fram

et viktig salgsargument – troverdighet. Og hva er det som skjer når en avis bryter med et

parti? Med et parti i ryggen, har avisen sin faste lesergruppe. Denne tryggheten forsvinner. Til

gjengjeld ligger en langt større del av befolkningen klar som potensielle lesere. Kanskje så vi

derfor i Bodøavisene større allsidighet i ledernes temavalg etter bruddet med partiene?

Taktikken og fremgangsmåten måtte nå et større publikum enn før, ikke nødvendigvis kun

Ap- eller Høyre-velgeren. Det siste alternativet vil antakeligvis treffe den jevne leser best,

med tema som spenner fra ungdomsvold til kvinners lønn.

Avisens grunnlag for å mene noe var klinkende klart i partitiden. De kunne ses på som

partienes talerør - det partiet mente, mente avisen. Redaktører og partier diskuterte felles

strategier. Et vidt spekter av meninger ble imidlertid opprettholdt gjennom at partiene hadde

sine egne aviser. Dermed unngikk man ensidig dekning. En uttalt partitilknytning ga

tilsvarende meningsstoff. I dag er situasjonen en annen. Hva skal vi med meninger fra en

institusjon som holder objektivitetsidealet høyt hevet, som skal behandle alle parter i tråd med

presseetiske regler og normer? Har lederartikkelen mistet sin betydning etter bruddet med

partiene?

Interessant nok påpeker medieviter Simensen at mange mener lederartiklenes betydning er

mindre enn tidligere. Men, som han sier, lederartiklene i avisene spiller fortsatt en rolle i

samfunnsdebatten – avpartifisering til tross.

Verdt å merke seg er det også at seg er det også at når folk velger lokalavis på et sted der det

er to eller flere aviser, velger de fleste den som er størst på stedet og dermed har den fyldigste

lokale dekningen og flest lokale annonser. Dette gjelder også for mange av dem som sokner

til nr. 2-avisen rent politisk. Hensynet til den lokale dekningen veier altså tyngre enn de

politiske sympatiene. Tendensen er blitt sterkere etter hvert som både avisene og velgerne har

fått en svakere tilknytning til partiene.

En tanke å dvele ved: Partibåndene er offisielt sett brutt i norsk presse, men fortsatt henger en

del partisyn igjen i en del avisers formålsparagrafer. Om det ikke er direkte uttalt, er det lett å

se at mange av paragrafene bygger direkte på tidligere partiverdier. En IJ-undersøkelse viser

at 60 prosent av redaktørene som svarte, mener det er veldig eller ganske viktig at ledersiden

speiler avisens formål. Det var riktignok ikke på forhånd definert hva som lå i begrepet

«speile avisens formål», men det er nærliggende å tenke seg at dette blant annet betyr at det

grunnsyn avisen representerer, skal få rimelig plass.

Kan det tenkes at vi får servert

partipolitisk kake på lederplass? Gauslaa og Haugli svare slik:

Dette idegrunnlaget kan godt være liberalt, sosialdemokratisk eller konservativt. Men

uansett må det være et nogenlunde vidtfavnende og gjennomreflektert idegrunlag, som

så må gis utløp gjennom personlige meninger om konkrete problemstillinger eller

aktuelle enkelthendelser. Det er i våre dager ingen stor fare for at slike meninger skal

gå i ett med offisielle partioppfatninger. Og skulle de nå gjøre det en sjelden gang i

blant – så all right: Kanskje har man da for et lykkelig øyeblikk et parti og en avis som

fortjener hverandre.

* * *

«Lofot-Tidende har ei spennende førsteside som inviterer til lesing. Avisa har en frisk layout,

med gode bilder både journalistisk og teknisk. Lofot-Tidendes redaksjon er flink til å lete

frem saker som fortjener å komme på trykk, og generelt god på nyheter og reportasjer. Ei så

samfunnsengasjert avis burde imidlertid hatt lederartikler.»

Dette er deler av begrunnelsen til LLA (Landslaget for Lokalaviser) da avisen vant prisen for

«Årets lokalavis» i 1996. Før avisoppstarten rådførte redaktør Kenneth Grav seg med flere

redaktører og pressefolk. De påpekte at det var viktig for en nystartet avis å unngå å bli satt i

en politisk bås gjennom de meningene avisen formidlet. Da han var med på å starte avisa i

1987, var det et bevisst valg å ikke ha lederartikler. Han mente det viktigste var at avisa kunne

fungere som et talerør for befolkningen, ikke avisen. De som hadde noe å si, skulle kunne

gjøre det gjennom avisa. Fram til i dag har Lofot-Tidende aldri hatt en lederartikkel på trykk.

Redaktør Grav sier følgende:

De siste årene har vi hatt en løpende diskusjon om hvorvidt vi skal innføre en fast

lederspalte eller ikke. Men fram til nå har ikke behovet vært tilstede for å mene noe

ved hver utgivelse. Det er tross alt viktigere å selge aviser enn å selge meninger.

* * *

Det er en større utfordring å ta klare standpunkter over et lengre tidsrom uten et parti i ryggen.

Dette betyr ikke at vi er nødt til å finne tilbake til partitiden. Jeg foreslo innledningsvis at

lederen faktisk gir deg noe. Det forutsetter, som vi har sett, at avisene må gi oss meninger

med substans. Gode, veloverveide meninger, gjerne med en gnist og overbevisning som gjør

den i stand til å påvirke.

De politiske skillelinjene er blitt vagere, til tross for politikernes daglige feide om hvem som

har rett og galt. Samtidig finner partiene støtte hos hverandre, koalisjoner opprettes og brytes

ned. Organisasjoner skifter oftere syn på saker enn før. Og selv er vi blitt mindre stabile

velgere.

Kanskje er vi igjen tilbake til tiden før parlamentarismen og partiavisens dager. Eller som

mangeårig redaktør Einar Olsen kaller det, en periode med «løse meninger». Etter 100 år med

noenlunde stabil meningsdannelse, er vi nå levnet alene på meningsmarkedet og må selv

danne oss en oppfatning av det meste.

De store sosiale grupperingene som tidligere hadde

klare meninger og oppfatninger av hvordan verden er og burde være, er på langt nær så sterke

og samlende som før - enten det er snakk om arbeiderbevegelsen eller målrørsla.

Avisene støtter seg på leserne, ikke de store grupperingene. Lederspalten må stå på egne ben i

et samfunn der meninger florerer om det meste. Jo flere meninger, dess vanskeligere er det å

bli hørt. For den anonyme skribenten, et skritt nærmere en anonym tilværelse?

Likevel, publikum leter ikke etter meninger i Se og Hør eller på internett. Det er derimot

meninger leserne dypest sett kjøper aviser for å få, mener lederskribentene Gauslaa og

Hauglid. Deres spådom er en stor utfordring: Dersom fremtidens dagspresseredaktører ikke

kommer leserne i møte på dette punkt, vil de kjøpe færre aviser, ikke flere.

En god tilbakemelding er at Norge fortsatt er i verdenstoppen når det gjelder avislesning. På

den annen side: Er ikke fallhøyden da størst?

Noter

Gauslaa & Hauglid 1997:11

Gauslaa & Hauglid 1997:44

Lorentzen 1996. Lorentzen begynner boka med dette sitatet.

Jeg valgte ut følgende avisers ledere fra 20.02.2003: Sør-Varanger avis, Glomdalen, Stavanger Aftenblad,

Verdens Gang, Klassekampen og Dagens Næringsliv.

Simensen 1999:206

Telefonsamtale 25.04.2003

Sak i medieavisen «Propaganda» nr. 42, 11. juni 2002. Helgesen jobber ved Senter for Medieøkonomi ved

handelshøgskolen BI.

Høst 1998:143-144

Schwebs & Østbye 2001:201-212

Waldahl 1998:294

Leder i Sør-Varanger avis 5. april 2003.

Statistisk sentralbyrå, «Norsk valgdeltakelse på 49.plass» av Vebjørn Aalandslid, 13.08.2001. Aalandslid

forteller at de nordiske landene opplevde en nedgang i den samlede valgdeltakelsen på 1990-tallet (selv om vi

opplevde et oppsving i valgdeltakelsen i 1997).

En IJ-undersøkelse viser at hver tredje redaktør (av 65) mener at avisens formålsparagraf skal ha betydning for

avisens prioritering av saker. I A-pressen mener halvparten av redaktørene dette (Simensen 1999:134).

Gauslaa & Hauglid 1997:20

Gauslaa & Hauglid 1997:25

Glover 2000:292. Stephen Glover var blant annet med på å starte

Independent

Independent on Sunday

Allern 2001:220-222. Dette på grunnlag av en undersøkelse av ti norske avisers innhold.

Fra Dagbladets side 2

Simensen 1999:200

Sneve 2002:15-22

Sneve 2002:23-25

Telefonsamtale 10.04.2003. Jan-Oscar Bodøgaard jobber med en hovedoppgave som omhandler

konkurranseforholdet mellom Nordlandsposten og Nordlands Framtid fra 1980 og fram til sammenslåingen av

avisene i 2002.

Simensen 1999:197

Høst 1998:147

Simensen 1999:130-131. Det forklares videre at avisenes grunnsyn «… formelt ikke betyr støtte til et bestemt

politisk parti, men snarere er et verdimessig standpunkt. At dette verdimessige standpunkt for en

sosialdemokratisk avis betyr støtte til Arbeiderpartiet og for en konservativ avis støtte til Høyre i mange

sammenhenger, er derfor en rimelig tolkning. Svarene på dette spørsmålet kan derfor oppfattes som at noe av

partilojaliteten likevel er til stede.»

Gauslaa & Hauglid 1997:95

Telefonsamtale 26.04.2003.

Sneve 2002:36

Gauslaa & Hauglid 1997:95

Litteratur

Allern, Sigurd: «Nyhetsverdier», IJ-forlaget, 2001

Bech-Karlsen, Jo: «Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere», Universitetsforlaget, 2003

Høst, Sigurd: «Daglig mediebruk», Pax Forlag A/S, 1998

Gauslaa, Stein og Hauglid, Stein B.: «VI – en bok om ledere», Institutt for journalistikk, 1997

Glover, Stephen (red): «The Penguin Book of Journalism», Penguin Group, 2000

Schwebs, Ture & Østbye, Helge: «Media i samfunnet», Det Norske Samlaget, 2001

Simensen, Jens O.: «Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle», Institutt

for journalistikk, 1999

Sneve, Stein: «Kommentarsjangeren», HBO-rapport 19/2002

Waldahl, Ragnar: «Mediepåvirkning», 2. utgave, Ad Notam Gyldendal, 1999