kommer ofte fram i krimjournalistikken, og det ser jeg på som negativt fordi det oftest ikke er

relevant for saken. Opplysninger om selve drapet og personligheten til gjerningsmannen kan

skade både de etterlatte, gjerningsmannen selv og hans familie. Dessuten kan jeg ikke se at

det å offentliggjøre disse opplysningene er i tråd med VVp sine publiseringsregler.

 

Krimjournalistikk er en stor sekk fylt med alt fra småkriminelle taggere på Sagene til nøye

planlagt trippeldrap på Sørum. Kriminelle kan deles opp i mange kategorier:

Hvitsnippkriminelle som driver økonomisk kriminalitet, for eksempel at de gjemmer unna

penger fra eget firma, snyter på skatten, jobber svart, hvitevasker penger eller tar imot

dobbeltlønn. Andre kriminelle er de som bryter trafikkreglene, oppgir falsk identitet, selger

narkotika, driver hallikvirksomhet, lager hjemmebrent i kjelleren, avgir falsk vitneforklaring,

hjelper syke og gamle med å dø, stjeler klær i butikken, signerer med falskt navn, røyker i et

offentlig bygg, spionerer, trakasserer og diskriminerer.

 

Men de verste kriminelle er de som bortfører, voldtar og dreper. Pressen har her en særlig

viktig oppgave med å fortelle hva som har skjedd, hva politiet gjør og til slutt hva som skjer i

retten fordi her har noen gjort det verste et menneske kan gjøre mot et annet. Det er nemlig

pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og å avdekke kritikkverdige forhold.

Samtidig er det min rett som mottaker å være kritisk til det jeg får vite av pressen og se om de

følger de etiske reglene.

 

Journalisten som psykolog og krimforfatter

 

Linda Didriksen er et kjent navn i Norge, i alle fall i Nordland. For snart tre år siden ble hun

meldt savnet på Ørnes. Ett år senere fant en turgåer levningene av 18-åringen i en skråning på

Ørnes. To uker etterpå ble samboeren til Linda siktet for forsettelig drap. Da saken kom opp

for Salten tingrett i januar startet en måned med avhør av 135 vitner og flere titalls avisartikler

om drapet på Linda Didriksen.

 

Avisa Nordland har forklart nøye hva som er sagt i retten, hvilke vitner retten har spurt ut,

hvordan familien opplevde rettsaken, hva vennene til Linda og samboeren tror og mener, hva

tiltalte selv har sagt, hva aktoratet og forsvarsadvokaten la vekt på og hvilke bevis som ble

lagt fram. Jeg syns lokalavisa har vært flink til å ta med mange og ulike kilder i en vanskelig

krimsak som er viktig og relevant, særlig for de som bor i Nordland.

 

4

---

Det må være en tøff jobb å være journalist i en så vanskelig sak i ukevis i retten. Politiet har

så langt ingen tekniske bevis, aktoratet spilte i stor grad på indisier, vitneobservasjoner og

sprikende forklaring fra tiltalte. Det var med andre ord ikke opplagt at den nå frifunnete

samboeren drepte Linda. Børje Klæboe Eidissen er nettredaktør for Avisa Nordland og satt

med laptop`en sin og rapportert til an.no fra dag til dag, noen dager fra time til time, mens

saken pågikk i retten.

 

”Den drapstiltalte samboeren til Linda Didriksen viste absolutt ingen følelser da han

forklarte seg for retten i går. Hans iskalde ytre vakte oppsikt.”

 

Disse to setningene er ingressen til artikkelen ”Viste ingen følelser” i Avisa Nordland og

an.no tirsdag 14. januar. Børje Klæboe Eidissen skildrer rettsalen fra dagen da tiltalte forklarte

seg. I starten av brødteksten får vi vite at tiltalte har gråblå skjorte og lyse bukser og at det ser

ut som om han er nyklipt. Klokka er fem på halv ti mandag 13. januar, og i retten følger rundt

20 journalister nøye med den tiltalte.

 

”(…) Samboeren foretrekker ikke en mine. Han ser rett på aktor. Ikke ned i bordet. Ikke

flakkende blikk. Ingen skiftende ansiktsfarge og ingen ytre tegn til ubehag. (…) Han virker

rett og slett iskald. Det er bemerkelsesverdig, uansett om han har drept Linda eller ikke.

(…) Han er aldri nær ved å felle en eneste tåre for tapet av sin kjære som ventet deres

felles barn.”

 

Eidissen har skrevet en reportasje fra retten og lar leserne få et innblikk i hva som foregikk da

tiltalte forklarte seg i retten gjennom journalistens øyne. I en reportasje skal journalisten få

fortelle hvordan han opplever et miljø eller en person. Men jeg syns ikke en slik observasjon

fra en rettssak passer seg å publisere. For det er så viktig at pressen er så objektiv som mulig

for å unngå forhåndsdømming. Jeg har vanskelig for å se at denne artikkelen er relevant for

rettsaken, og jeg lurer på hvorfor Avisa Nordland i det hele tatt har trykt den. Hvorfor skal vi

få vite hvordan journalisten tolker den tiltalte? Hvorfor skal journalisten gjøre seg selv til

psykolog?

 

Artikkelen minner mer om et utdrag fra en krimroman som underholder mer enn den

informerer, og har så vidt jeg kan se ingenting på spalteplass å gjøre. Børje Klæboe Eidissen

sier hensikten med artikkelen er å formidle noe av stemningen i rettsalen til leserne deres. De

ønsker å gi leserne muligheten til å gjøre seg opp en mening om den tiltalte 21-åringen

gjennom å beskrive hans væremåte. Han hadde klarert med sjefredaktøren at en slik

 

5

---

”stemningsreportasje” skulle være en del av dekningen de første dagene. Eidissen mener

artikkelen er en god observasjon av hvordan den første dagen i retten var, og at det jeg har

trukket ut av teksten er en objektiv beskrivelse av hvordan tiltalte reagerte og oppførte seg.

 

Beskrivelsen ”iskald” om en person er for meg alltid subjektiv. Det samme gjelder påstanden

om at oppførselen til tiltalte er bemerkelsesverdig.

 

”Beskrivelsen ”iskald” er selvsagt subjektiv, ettersom det er min oppfatning av han. Det

har du helt rett i. Men samtidig er dette en objektiv observasjon av et faktisk forhold,

nemlig hvordan han oppførte seg ved ord, handlinger, kroppsspråk og andre ytre faktorer.

(…) Dersom han hadde blitt sint fordi han var beskyldt for å ha drept Linda, eller dersom

han hadde grått da han måtte se bildene av levningene etter sin gravide kjæreste, ville han

ikke fått merkelappen ”iskald” på seg.”

Børje Klæboe Eidissen, nettredaktør i an.no

 

Nettredaktøren har fått gode tilbakemeldinger på artikkelen fra kolleger i avisa, og veldig

gode tilbakemeldinger fra kolleger i andre medier som dekte rettsaken.

 

Personlig mener jeg denne type dekning av en rettssak er unødvendig for å informere om hva

som skjer i en rettsal. Ikke alle griner når de er lei seg eller redde. Moren til den nå frifunnete

mannen har sagt i retten at hun ikke har sett sønnen sin gråte siden han var liten.

 

-

Men han har jo selvsagt følelser selv om han ikke gråter. Jeg vet at han har forklart

hvorfor han ikke gråter: Det hjelper jo ingenting. Linda kommer ikke tilbake av den

grunn.

Moren til samboeren til Linda, i VG fredag 31. januar

 

Den 6. dagen av rettsaken satt jeg selv på tilskuerbenken og fulgte nøye med på

vitneforklaringene og hva moren til Linda hadde sett i leiligheten etter at datteren forsvant. Og

jeg så på hvordan tiltalte oppførte seg. Han gjorde ikke så mye ut av seg. Han satt helt rolig på

stolen sin, hvisket noen ord med advokatene sine, drakk vann, skjenket mer vann i plastglasset

og drakk litt til. Og han noterte på en blokk. Jeg hadde ikke klart å skrive en artikkel om

hvordan tiltalte oppførte seg den dagen jeg var i retten, for jeg syns ikke jeg hadde hatt noe å

fortelle som var viktig og relevant for publikum å vite.

 

 

 

 

6

---

Den gangen da krimjournalistikken var verre

 

Førsteamanuensis Lars Arve Røssland mener at krimjournalistikken helt klart var verre på

1920-tallet sammenlignet med i dag. Røssland har funnet ut at journalistene gikk særlig i fire

feller på starten av 1900-tallet. De publiserte fullt navn på både veskenappere og mistenkte

drapsmenn, de beskrev detaljert om både drapsmetoder og hvordan liket så ut, de spekulerte i

hva som hadde skjedd og hvorfor, lenge før gjerningsmannen stod for retten, og de hadde så

stor respekt for politiet at de stolte blindt på alt de skrev og sa. Selv om Vær Varsom-plakaten

slo igjennom i 1936, ble kriminaljournalistikken sterkt kritisert også på 1970-tallet. Det

faglige utvalget (i dag: Pressens Faglige Utvalg) var bekymret over ”mordreportasjen” og

hadde fått inn mange klager fra lesere. Reportasjene om krim ble mer og mer

sensasjonspreget, mente utvalget.

 

” Det må vera heilt på det reine at ein må kunna stilla heilt andre krav til dagens

krimredaksjonar enn til dei som stod for krim-reportasjana i til dømes 1928.”

Lars Arve Røssland, fra foredrag på ”Redaktør 2000”

 

Jeg er helt enig med Røssland; journalister kan ikke gjemme seg bak tanken om at

krimjournalistikken var verre før. VVp har blitt stadig strengere på hvilke metoder

journalistene kan bruke når de samler inn stoff og hva de kan publisere. Den første regelen når

det gjelder publisering er at journalisten skal legge vekt på saklighet og omtanke i innhold og

presentasjon.

 

Grunnen til at drap ble beskrevet såpass detaljert på begynnelsen av 1900-tallet i Norge kan

forresten skyldes at litteraturen nettopp hadde vært inne i den naturalistiske perioden. Amalie

Skram skrev på slutten av 1800-tallet usensurert om menneskers sykdom, blod og slim, og om

hvordan det oppleves å være syk. Hun satte trenden å skrive fotografisk, og å fortelle hvordan

virkeligheten faktisk er.

 

Journalistikken skal også forklare hvordan virkeligheten er. Journalistisk teori sier at pressen

skal fortelle om det som er av allmennhetens interesse. Den interessen kan tolkes på to måter.

Folk flest er interessert i å vite hvorfor personen ble drept, hvor det skjedde, hvilke teorier

politiet har, hvilke bevis de har funnet og hvilken straff den dømte skal få. Dette er relevante

og viktige spørsmål som angår oss alle fordi det har betydning for samfunnet vi lever i.

 

7

---

Disse spørsmålene skal derfor pressen svare på. Folk kan også være interessert i å vite om noe

fordi de er nysgjerrig og har kikkertrang til det de vanligvis ikke får se i hverdagen. For

eksempel hvordan en person ble drept i detalj og ser ut etter han døde av for eksempel

knivstikk, og info om hva gjerningsmannen gjorde da han var ung. Den interessen er det ikke

pressens oppgave å dekke. Skriver journalistene detaljert om det, forsømmer de VVp, og

krimjournalistikken blir mislikt av kritiske lesere som ønsker at journalistikken skal være

saklig og relevant uten grusomme og spekulative detaljer.

 

Folk er fortsatt ikke fornøyd

 

For snart fire år siden ble over tusen personer i Norge spurt hva de syns om omtalen av

krimsaker i Norge. 59 prosent av de spurte mente pressen gikk for langt når de brukte navn,

bilde og personlige opplysninger i krimsakene. Nesten like mange, 57 prosent, mente også at

avisene ikke var flinke nok til å ta hensyn til familien og vennene til de involverte (offer,

mistenkte eller siktede).

 

-

Pressen tar feil når de tror folk vil ha detaljer som ligner grafsing i privatlivet. Om

man rammes av en tragedie, betyr ikke dette at alle er fritt vilt. Dette gjelder både

offerets og mistenktes familie.

Politimester i Larvik, Svein W. Løsnæs til Aftenposten i 1999

 

Privatlivets fred er en fred de fleste av oss ønsker å beholde rett og slett fordi det er godt å

holde noe for seg selv. Det kan ikke være godt å vite at alle i Norge kan lese om hva jeg

gjorde da jeg var 15, eller at de i detalj vet hva jeg tenkte og gjorde da jeg tok livet av et annet

menneske.

 

I retten får pressen vite hvordan gjerningsmannen er og hva han gjorde i detalj da han tok livet

av en annen. Det er sterk kost å høre hvordan drapsmannen drepte, og hva han tenkte da han

gjorde det. Når den antatte gjerningsmannen er tiltalt har journalistene privilegium til å skrive

det de vil uten å bli felt for ærekrenkelse, så lenge det de gjengir er sitert korrekt. Det kan

være lett å gi opplysninger i artikkelen som kan såre gjerningsmannen og de han har rundt

seg. Og opplysningene kan virke støtende på de som leser avisa. Jeg er av og til opprørt over

hva jeg får vite om det den tiltalte har forklart i retten. Etter at jeg har lest igjennom

artikkelen, blir jeg litt irritert fordi jeg syns jeg vet for mye om det som skjedde. Jeg får

følelsen av at jeg ikke burde vite alt som står i artikkelen fordi det er grafsing i detaljer. Og

 

8

---

jeg mistenker journalisten for å bevisst spille på nysgjerrigheten min om hvordan et drap

foregår. Når jeg har den mistanken klarer jeg ikke å ta journalisten helt på alvor, og

journalistikken mister verdi for meg. Hvis jeg leser mange saker jeg mener spekulerer i folks

interesse for det vonde, blir jeg mer og mer skeptisk til hva krimjournalister serverer i enhver

krimsak. Krimjournalistikken mister troverdighet.

 

Det er forresten ganske paradoksalt at VVp som er såpass gammel, og har så klare regler som

den har, fortsatt ikke blir fulgt godt nok. Jeg skjønner godt at folk reagerer på det de leser om

krimsaker i dag også. Fokuset på detaljene rundt drapet og spekulasjoner om gjerningsmannen

gjør at pressen mister troverdighet fordi de ikke følger de etiske reglene. Troverdighet er den

viktigste kvaliteten en journalist kan ha. Mister han den, er det få som tar sakene han skriver

seriøst, og han vil miste lesere. Skjer det, vil jeg anbefale han å skifte jobb.

 

Drap som dokumentar

 

  

”Jeg var sikker på å ta med de detaljene som står i artikkelen. De er tilstrekkelig

relevante og ikke så krenkende overfor offeret at de bør utelates. På den annen side er det

mulig at vi som var i retten oppfatter saken annerledes enn alle andre, siden vi har hørt

hele den usensurerte historien. Den er langt mer opprørende enn hva du finner i avisene.

Derfor kan det tenkes at vi mener mer bør tas med enn hva mange lesere synes de har

behov for å vite.”

Hans Kringstad, journalist i VG

 

Geir Hårstad drepte samboeren sin i 1987. Hun ble 19 år. Hårstad slapp ut fra fengselet etter

litt over 6 år, uten sikring. Psykiaterne og dommerne mente at Hårstad aldri kom til å drepe

igjen. I fjor drepte Hårstad stedatteren sin og voldtok henne etterpå. Kristina ble 11 år. VG

skriver dette tirsdag 25. mars etter at Hårstad har forklart seg for retten:

 

”(...) Tilsynelatende fattet og kontrollert, og uten å felle en tåre, førte han domstolen et

halvt år tilbake i tid (...) Stefaren hentet ned en CD-spiller og en diskolampe til henne før

hun ga ham en godnattklem og la seg ved 22.30-tiden. (...) Ved 01.30-tiden sto Geir

Hårstad ved køya på barnerommet og veide for og imot noen få sekunder. Så begikk han

udåden. Etter noen minutter løftet han kroppen ned i underkøya og fortsatte forbrytelsen.

(...) Etterpå vasket han seg og la seg til å sove på sitt eget rom. Neste morgen tok

barnedrapsmannen et bad. (...) Geir Hårstad måtte nøye seg med en kopp kaffe og en avis

på jernbanestasjonen. Da butikken åpnet, kjøpte han to øl på Rimi.”

 

Artikkelen er veldig levende og konkret skrevet. Den er det fordi Kringstad skildrer detaljert

hva som skjedde det døgnet Kristina ble drept. Journalisten forteller hva Hårstad og Kristina

 

9

---

opplevde i timene før hun ble drept. Jeg får inntrykk av at de hadde det bra og at stefaren var

snill mot jenta. Jeg ser det så tydelig for meg når journalisten beskriver at de byttet på å spille

dataspill på ettermiddagen, at stefaren ga potetskruer til Kristina, at 11-åringen ville se på

”Beat for beat” og danse til musikk og som lo da stefaren fikk trøbbel med det tekniske. Men

jeg vet hva som snart vil skje. Og jeg følger Hårstad inn i rommet til Kristina på natta. Jeg

følger han ut på badet, når han vasker hendene og legger seg. Det er nesten som en

dokumentar. Og jeg skjønner ikke hvorfor jeg skal få vite at Kristina fikk potetskruer før

stefaren drepte henne og at Hårstad kjøpte to øl på Rimi dagen etter.

 

I artikkelen får jeg vite mer enn nok til å skjønne at Geir Hårstad er en drapsmann som bør få

både streng straff og hjelp. For meg blir det ekkelt og alt for nært at jeg får vite så mange

detaljer rundt drapet. Hvordan er det for familien til Kristina og Geir Hårstad å lese i VG i

detalj hva som skjedde før og etter Kristina ble drept? Og hva tenker de om at hele Norge nå

vet det?

 

”Artikkelen inneholder ingen detaljer om forbrytelsen. Pressens oppgave er riktignok ikke

å sensurere virkeligheten, men jeg har likevel utelatt detaljene fordi de vil virke støtende

på mange lesere og fordi det kan oppfattes som en krenkelse overfor offeret å gjengi dem.

Som du påpeker omhandler detaljene i artikkelen drapsmannens tanker og handlinger før

og etter forbrytelsen. Dette er relevant fordi Geir Hårstads psykologi er selve kjernen i

denne saken. Han har "lurt" de psykiatrisk sakkyndige en gang, og unngikk

sikring/behandling. Nå forteller han konkret om hva han tenkte og gjorde før og etter

ugjerningen. Hårstads versjon er riktig så langt den har latt seg kontrollere. Han ga oss

en anledning til å fortelle, og jeg kan vanskelig se hvorfor vi ikke skulle la leserne få et

slikt innblikk i psykologien hans. (…) Usikkerheten min knyttet seg mest til om MER burde

vært skrevet, og ikke mindre. Men jeg står på at det var en riktig løsning å være konkret

på hva som skjedde før og etter forbrytelsen, og tåkelegge selve ugjerningen.”

Hans Kringstad

 

Jeg skjønner at Kringstad har et arsenal av opplysninger om drapet fra retten. Drapsmannen

har sittet i over tre timer og forklart hva som skjedde den kvelden og natta Kristina mistet

livet. Jeg mener fortsatt at det er for mange detaljer som er med. Jeg syns det blir litt for nært

å skulle lese om hva som skjedde mellom Kristina og stefaren i timene for han drepte henne.

Kringstad forteller at internt i VG-huset er meningene delte. Hovedkonklusjonen er at de har

balansert nok, men at noen mener artikkelen inneholder for mange detaljer.

 

Hans Kringstad sier at det hadde vært interessant å vite hva journalister og studenter ville ha

ment om de hadde vært til stede i retten. Jeg lurer på hva jeg hadde tenkt hvis jeg hadde lest

 

10

---

artikkelen etter at jeg hadde hørt tre timer av Geir Hårstads versjon av drapsnatta. Jeg hadde

kanskje tenkt: ”Oi, her er det mange opplysninger som mangler. Han sa jo det, og det og…”

Og så hadde jeg kanskje tenkt: ”Bra at VG har tatt vekk alt det andre Hårstad forklarte.”

 

I retten finnes det ingen sensur. Alt blir sagt på direkten, og ingen vet helt hva tiltalte vil si.

Hvem som helst kan møte opp i rettsalen og høre hva som blir sagt, så lenge retten ikke er

lukka. Pressen skal heller ikke sensurere. Men de skal velge ut og velge bort. De skal utelukke

og skrive om. C`est la vie for pressen. Og sånn må og skal det være fordi pressen aldri kan

formidle hele sannheten, hele virkeligheten. Han bør følge de etiske retningslinjene i VVp for

å skrive god journalistikk, og da er det en del opplysninger han ikke kan publisere. Det

journalistiske håndverket har dessuten begrenset med plass og tid, og journalisten må passe på

å ikke ta med for mange sider av saken. Hvis han gjør det blir nyheten, reportasjen og

kommentaren rett og slett for vanskelig å fatte for mottakeren.

 

Som tittel valgte Hans Kringstad å skrive: ”I over tre timer fortalte stefaren om hvordan han

voldtok og drepte 11-årige Kristina. Uten å felle en tåre.”

 

Jeg lurer på hvorfor Kringstad valgte å ta med observasjonen om at Geir Hårstad ikke gråt

under forklaringen. Han svarer:

 

”Fordi saken dreier seg mye om Hårstads psykologi. Hans tilsynelatende mangel på

følelser var også et kjernespørsmål for etterforskere og psykiatere. Psykiaterne kom nå til

at han har en personlighetsforstyrrelse som blant annet kjennetegnes av kald likegyldighet

overfor andre. Det bidro til at han denne gang – etter drap nummer to – ble dømt til 21

års forvaring for at samfunnet skal beskyttes.”

 

Jo da, psykologien er uten tvil viktig for hvordan en drapsmann blir tolket og dømt i retten.

Men her er journalister uten psykologiutdannelse ute på tynn is. Hvis journalisten mener at

antall tårer kan være kaliber for en persons psyke og følelser, er han etter min mening ute på

åpen råk.

 

The Yellow Press

 

Den gule pressen er navnet på den amerikanske journalistikken på slutten av 1800-tallet. Den

har fått navnet fordi avisa New York World trykte tegneserien ”Yellow Kid”. Og denne avisa

 

11

---

var typisk for sin tid. Journalistikken var dramatisk og bestod for det meste av sensasjonelle

hendelser. Titler fikk stor plass på sidene og tekstene inneholdt mange spekulasjoner om

kriminelle i USA som skulle sjokkere leserne. Skribentene fanget opp rykter fra folk og

publiserte dem uten å mukke. Konkurransen tok seg opp fordi flere aviser kom til, og det var

viktig å lage stoff som solgte. Det ”beste” stoffet var når avisene kunne fortelle om mødre og

fedre som tok livet av hverandre eller av sine barn. Avisene spekulerte i hvordan drapet hadde

skjedd, hvem gjerningsmennene var, og hvorfor drapet skjedde. De amerikanske avisene

hadde artikler som beskrev grusomme drap:

 

”The insane mother who killed little Jimmy while he slept so peacefully.”

 

Avisa Dagens Nyheter i Sverige fulgte opp trenden fra Amerika og hadde titler som:

 

”Mannen notorisk alkoholist – dödar hustrun i hennes sjuksäng.”

 

Også i Norge ble pressen preget av amerikansk journalistikk. I 1928 presterte Aftenposten å

beskrive et drap i Ådalen på denne måten:

 

”Borte i det ene hjørnet av værelset fant man liket av Flekkerud. Han lå med ansiktet ned

mot gulvet i en svær blodpøl. Der var tilføid ham en mengde knivstikk i brystet og halsen

var skåret over.”

 

75 år senere er norsk krimjournalistikk fortsatt ganske gul. Drapet på Janne Charlotte

Akerholt på Nøtterø i desember 2001 blir beskrevet slik i VG 26. februar 2003:

 

”Dagen og kvelden da Janne Charlotte Akerholt (28) ble drept ved at strupen ble skåret

over, og dessuten påført 90 knivstikk, ringte hennes sjalu eks-samboer (…) og sent på

kvelden ble hun funnet drept, ille tilredt, iført sitt arbeidsantrekk for nattskift på en Shell-

stasjon.”

 

Jeg mener denne artikkelen er et godt eksempel på at krimjournalistikken i Norge fortsatt er

preget av å skrive om det som er sensasjonelt og sjokkerende for leseren. Og jeg kan ikke

skjønne at dette er i tråd med VVps punkt om saklighet og omtanke. Det er dessuten irrelevant

for leseren å vite hvor mange knivstikk kvinnen ble utsatt for, eller hva slags klær hun hadde

på seg da hun ble drept.

 

 

12

---

Måten å skildre et drap på i de to utdragene er slående lik selv om det er 75 år i mellom. Så

mye som krimjournalistikken har blitt kritisert de siste hundre årene, samtidig som VVp er

blitt strengere, er jeg forbauset over at krimjournalistikken fortsatt er preget av sensasjonelle

detaljer om selve drapet.

 

Journalist Martin Nilsen i VG, som har skrevet artikkelen, vil ikke selv fortelle hvorfor han

har skrevet såpass detaljert. Han mener det er ledelsen i VG som bør uttale seg om det

redaksjonelle innholdet i avisa. Ingen andre i VG har svart meg på e-posten min om denne

artikkelen.

 

Det var en viktig del i den gule journalistikken å skildre gjerningsmannen. Jeg ser av det

tabloidene skriver at det fortsatt er viktig å fortelle hvem drapsmannen er, og jeg lurer på om

ikke journalistikken fortsatt har et skjær av gult i seg:

 

Dr. Jekyll & Mr. Hyde

 

”Skal samfunnet bli bedre, er vi nødt til å prøve å forstå de mekanismene som ligger bak

samfunnsfiendtlige handlinger.”

Morten Stokkan, journalist i Dagbladet

 

Dagbladet hadde tittelen ”Familiefar og rå drapsmann” i lørdagsutgaven 22. mars. I

brødteksten står det:

 

”I åra før og mellom de to drapene skal han ha vært en grei og tilsynelatende helt normal

mann, som var glad i barna og familien. Hvordan kunne han begå to grufulle drap? (...)

Geir Hårstad vokste opp på et lite tettsted utenfor Namsos, sammen med foreldrene og fire

søsken. Familien flyttet dit fra Malm, etter at Hårstad hadde begynt i barneskolen. ”

 

Videre i teksten får vi vite at Geir Hårstad vokste fort og at han tidlig ble svært lang og tynn,

at han ble banket opp da han var 15, at han har vært i Libanon som FN-soldat, og at han har

jobbet som slakter ved Bøndernes Salgslag. Vi får vite hvor han har flyttet rundt i Trøndelag,

flere jobber han har hatt, og hvordan han er blitt oppfattet av kolleger, naboer og den tidligere

samboeren sin, Bente. Bildene av Geir Hårstad viser han i FN-uniform med solbriller og

våpen og som familiemann på kjøkkenet med et nybakt brød mellom hendene.

 

 

 

13

---

Artikkelen er altså et slags omtaleportrett. Jeg liker ikke at det står på trykk. For jeg syns ikke

jeg har noe med å vite om livet til Geir Hårstad. Jeg forstår ikke noe bedre hvorfor han endte

opp som dobbelt drapsmann av å lese denne saken i Dagbladet. Og da er det heller ikke noe

poeng for meg å lese artikkelen, bortsett fra at jeg er litt mindre nysgjerrig på hvem han er.

Det er ikke pressens oppgave i rettssaker å mette folks nysgjerrighet og kikkertrang. Jeg kan

ikke tenke meg at et er noen journalistisk lære som mener at pressen skal gjøre det heller.

 

”Dette er en alvorlig kriminalsak med stor samfunnsmessig betydning. Artikkelen er

skrevet fordi vi tror leserne har interesse av å lese om drapsmannen Geir Hårstad, og

fordi vi har en historie å fortelle. (…) Vi håper at leserne har fått litt større innsikt i denne

alvorlige saken.”

Morten Stokkan

 

Artikkelen er skrevet av Morten Stokkan og Kjell-Ivar Myhr som begge er journalister i

Dagbladet. De tror altså at leserne har interesse av å lese om drapsmannen Geir Hårstad. Ja,

det er det sikkert mange som har, for det er en naturlig ting å undre seg over hvem denne

drapsmannen er, han som har tatt livet av to av sine aller nærmeste. Og det er mange av oss

som er nysgjerrig på uvanlige mennesker. Men jeg tror ikke det er riktig av Dagbladet å

informere oss om hvem han var og er og ramse opp litt av hva han har opplevd som ung, hvor

han har bodd og jobbet. Dagbladet spekulerer i hva det var som kunne få Hårstad til å ta livet

av to mennesker uten at de setter det i en resonnabel sammenheng.

 

I en av publiseringsreglene i VVp står det at pressen ikke skal fremheve personlige og private

forhold når det er uvedkommende for saken. Jeg mener Dagbladet har syndet mot denne

regelen i artikkelen. De har ingen fagpersoner som har analysert om det finnes noe i livet til

Hårstad som kan forklare drapene, og da blir det tydelig at Dagbladet utnytter ”gåten” det er

at han både er familiefar og drapsmann. Det ser jeg for eksempel ut fra tittelen på artikkelen:

”Familiefar og rå drapsmann” og av de to bildene de har brukt.

 

”Vi vinkler på dette fordi det er temmelig spesielt at en mann dreper og misbruker et barn

han har et farsforhold til. Dette uttrykker i en setning det gåtefulle ved saken og personen.

(…) Bildene forteller sin egen historie om drapsmannen. De er med på å utfylle teksten.”

Morten Stokkan

 

I august 1999 har VG et av sine førstesideoppslag om trippeldrapssaken fra Orderud gård.

Øverst på siden står et bilde av den da siktede Veronica Orderud med tittelhenvisningen

 

14

---

”Venner og bekjente om Veronica: Feminin, kald og full av temperament.” Tittelen til saken

inni avisa er: ”DØDSENGEL eller ”Synnøve Solbakken?” Her står anonyme skolevenninner

fram og forteller hvordan Veronica Orderud var i skoledagene sine. De forteller at hun var en

pliktoppfyllende elev og at hun aldri gjorde noe uten å tenke grundig gjennom hvilke

konsekvenser handlingene ville få. Og distriktsveterinær Anne Marie Jar på Sørum kan

fortelle at Veronica Orderud hadde et godt lag med både dyr og mennesker, og at hun viste

stor omsorg for syke dyr. Men vi får også vite av skolens årbok at Veronica hadde en grotesk,

morbid sans for humor. Og ”bekjente VG har vært i kontakt med” beskriver henne som kald,

innesluttet og med et voldsomt temperament.

 

I november 1999 får VG vite at de har brutt god presseskikk. PFU mener at avisa har gått

unødvendig langt i å trekke fram personlige detaljer som går ut over rammen for hva som har

relevans for selve drapssaken. Utvalget peker på VVp sitt punkt om publiseringsregler som

sier at pressen ikke skal fremheve personlige og private forhold når det er uvedkommende for

saken.

 

Artikkelen i Dagbladet om Geir Hårstad er ganske lik VGs artikkel om Veronica Orderud

fordi de begge er et slags psykologisk portrett av en drapsmann og antatt drapskvinne. Vi får i

begge artiklene vite en del om hva som skjedde da de var unge og gikk på skole, og hvordan

menneskene rundt dem oppfattet dem. Ved å ta med at artikkelen i VG ble felt av PFU sier jeg

ikke at artikkelen ”Familiefar og rå drapsmann” også er et brudd på god presseskikk. Men jeg

mener det kan diskuteres. Artikkelen handler ene og alene om Hårstads liv og personlighet, og

gir ikke leseren noen viktig kunnskap om drapet på Kristina i Steinkjer. Vi får ingen

fornuftige svar på hvorfor Geir Hårstad er drapsmann, og dermed mener jeg at artikkelen ikke

er relevant. At han har vært slakter ved Bøndernes Salgslag og FN-soldat i Libanon får meg

ikke til å tenke: ”Å ja, det var nok derfor han tok livet av en kvinne og en jente.”

 

Bergsjömamman

 

”En mamma som mördar sitt eget barn – sådant talar folk om på arbetsplatserna:

- Hur i helvete kunde det ske?

Det är viktigt att ta de frågorna på allvar och försöka göra journalistik av dem.”

 

Jan Josefsson, fra boka ”Mord, Blod och Moral”, 1994

 

 

15

---

Jan Josefsson er journalist i Sveriges Television i Stockholm. På 80-tallet lagde han en

reportasje for fjernsynet om en mor som tok livet av den fem år gamle datteren sin i

Siriusgaten i Göteborg. Josefsson fikk intervjue drapskvinnen og flettet hennes historie med

det strøket hun bodde i. Han fant ut at nettopp denne gata hadde lavest valgoppslutning i

Göteborg. Den gangen bodde 1 700 voksne i området ved Bergsjön, og omtrent hver fjerde av

dem var aktive i spaningslistene til politiet. Josefsson sammenlignet Bergsjön med en åpen

anstalt. Han fant også ut at moren hadde fått det beroligende og sterkt vanedannende middelet

Stesolid av barnevernsentralen året før hun tok livet av den yngste datteren sin. Moren trodde

jenta hadde MBD fordi hun var urolig og hadde konsentrasjonsvansker. Men det kunne like

gjerne være fordi hun vokste opp på Bergsjön, mener Josefsson.

 

Den svenske journalisten problematiserer oppvekstvilkårene for barn og miljøet hvor de

voksne skal oppfostre barna sine. Han mener det ikke er en tilfeldighet at drapet skjedde i

nettopp denne gata. Reportasjen reiser spørsmål om hvor kriminelle skal bo i Sverige, og

hvilken hjelp folk i belastede strøk får fra helsevesenet. Han setter et drap inn i en større

sammenheng og avdekker kritikkverdige forhold akkurat som VVp ber om. Og i denne

reportasjen er morens bakgrunn viktig for å forstå litt mer om hvordan hun kunne ta livet av

datteren sin.

 

Når roten til alt det onde er Marilyn Manson

 

Det var ikke rolig og behersket jeg tenkte om Marilyn Manson da jeg var på Quartsfestivalen i

`99. I svart korsett og et ansikt malt av demoner, var han et stykke herlig ondskap der han

brølte ut anti-kristne meninger.

 

Men denne måten å være rockestjerne på falt ikke i god fisk hos mange politiske ledere i

USA. For da to skolegutter klikka mentalt i et klasserom på Columbine High School i 1999,

var ikke lokalpolitikerne sene om å peke ut årsaken. De beskyldte av alle folk i verden

rockestjernen Marilyn Manson for at guttene i Littleton hadde fått djevelen over seg. I

dokumentaren Bowling for Columbine intervjuer regissør Michael Moore rockestjernen om

hva han syns om å bli beskyldt for skoledrapene. Manson mener forklaringen heller ligger i

hvordan det amerikanske samfunnet er styrt. Han mener at hele samfunnet er basert på frykt.

Media, politikere og reklamebyråer baserer hele befolkningens eksistens på å skremme de til å

gjøre sånn og sånn. Kjøper du ikke Clearasil rensevann får du stygg hud og ingen vil kysse

 

16

---

deg. Har du ikke en pistol i håndveska di, kommer en farget mann og voldtar deg midt på lyse

dagen. Frykten får oss til å handle.

 

Er det frykten i oss som får journalistene til å skrive detaljert om krimsaker og som får

publikum til å kjøpe avisa?

 

-

Fascinasjonen for drap og vold er naturlig og handler om mestring av angst. Fra

naturens side er vi skapt slik at vi skal vekkes av det farlige, og vi tiltrekkes av det.

Per Isdal, psykolog

 

Psykologen Per Isdal fortalte dette til VG i mars i år. Han mener interessen for det som gjør

oss redde er en form for beskyttelse. At vi tiltrekkes av vold er en måte å takle redselen på,

mener Isdal. Og det som er hyggelig fanger ikke like stor interesse som det som er

skremmende.

 

-

Derfor selger en VG-forside med et drap mer enn en forside med en hyggelig historie.

Vold selger, og jo mer vold vi leser om, jo mer ekstrem vold vil vi ha.

Per Isdal

 

Drap som synd har angått mennesker siden vi ble skapt. Det er lett å finne eksempler både i

Bibelen, i gamle greske tragedier og i teaterstykker av for eksempel Shakespeare. Jeg vet godt

hvem Kain og Abel, Oidipus og Hamlet er. Krimjournalistikken i dag har store likheter med

de urgamle fortellingene. Vi blir fortsatt fascinert når noe uvanlig skjer rundt oss og fanges av

mordgåten og spørsmålet om de gode vil beseire de onde. Krimjournalistikk stimulerer til

spørsmål og undring over hvordan vi mennesker er. For en del folk gir det å høre om

kriminelle hendelser i samfunnet en slags bekreftelse på at man har det godt selv. Vi kan

tenke: ”Mitt liv er i godt fordi jeg slipper å bli utsatt for alt det grusomme jeg leser om i

avisa.”

 

Interessen for å høre og lese om drap er fortsatt stor i dag. Det ser vi av hvor godt avisene

selger når de har en krimsak som hovedoppslag (VG selger mest når de har trippeldrapet fra

Sørum på forsiden), og hvor populært det er å lese krimbøker og se påskekrimmen på TV.

Krimsaker fenger, og pressen har et stort marked av folk som er interesserte i å lese om drap

og vold i Norge. Det er pressens oppgave å passe på at de følger VVp og formidler det som er

sant og viktig i en krimsak.

 

17

---

Ballettdanseren

 

”Vi er alle drapsmenn dypt inne i oss, vi har alle våre instinkter som jegere. Det er bare

at noen av oss har behov for å leve ut disse instinktene.”

Mikkel Haugerud (21), dømt for overlagt drap på en 29-årig kvinne

 

Journalist Bjørn Carlsen i VG fant denne meldingen på engelsk på Internett og oversatte den

til norsk. Meldingen var i tillegg til sitatet en erklæring på at Haugerud var 100 % sikker på at

han skulle begå et drap en dag. Carlsen var den eneste journalisten som hadde funnet

drapsmeldingen på Internett og skrev saken ”Varslet drap på Internett” tirsdag 11. mars. På

det tidspunktet var drapsmannen tiltalt, og VG omtalte den tiltalte som ”ballettdanseren”.

Drapssaken fikk hovedoppslaget denne dagen med tittelen: ”Ballettdanser (21) tiltalt for

overlagt drap: Fortalte om drapslyst på Internett.”

 

”På bakgrunn av mine forestillinger om en ballettdanser som en kulturell person, skaper

det kontrast til det faktum at han er tiltalt for et overlagt drap – og kontrast er jo et viktig

virkemiddel i journalistikken.”

Bjørn Carlsen, journalist i VG

 

Carlsen sier også at VG nok har kalt drapet for ”Ballettdanser-drapet” fordi det er

oppsiktsvekkende og spesielt at tiltalte er ballettdanser. Bjørn Carlsen har så rett når han

forteller meg at det er en sterk kontrast mellom det å være ballettdanser og drapsmann, og at

kontrast er et viktig virkemiddel i journalistikken. Det er det nemlig i alle fortellinger som vil

fange publikum. En bra rollefigur i et drama skal være sammensatt og komplisert. Det er da

publikum kjenner seg igjen og får stilt seg spørsmålene: kunne jeg ha gjort det samme mot

mine unger? Kunne faren min plutselig drept meg? Ingen mennesker er bare gode eller bare

onde, og det spiller også pressen bevisst på når de tegner bildet av en drapsmann. Omtalen av

Geir Hårstad i tabloidavisene er også et treffende eksempel på det.

 

I artikkelen om den tiltalte ballettdanseren ser vi et sladdet foto av en mann i sort trikot som

holder en kvinne i hvitt strutteskjørt rundt livet. Det er i grunn et vakkert bilde som er milevis

unna en scene der den samme mannen kveler en 29 år gammel kvinne med genseren hennes.

Som leser opplever jeg artikkelen som et drama som fanger meg, og jeg leser alle ordene.

Som journaliststudent opplever jeg den samme artikkelen som interessant fordi den omtaler et

nøye planlagt drap som nå er opp for retten. Jeg vil vite hva han har gjort, og hva retten vil

 

18

---

bestemme seg for. Men jeg opplever også artikkelen som en smule smakløs. Jeg ser ikke

verdien av å vite at den tiltalte danser ballett bortsett fra at det er pirrende for leseren å vite.

Når personlige opplysninger om den tiltalte ikke er viktig for hva han har gjort eller hvordan

han vil bli behandlet i retten, bør ikke pressen informere om det heller.

 

To dager senere skriver den samme journalisten artikkelen ”Gutterommet var skrekk-

kabinett”. Hele artikkelen er basert på en av dagene i Oslo tingrett, og beskriver hva politiet

fant på gutterommet til den tiltalte. Vi får vite at ”plakater av seriemordere dekket danserens

vegger”, at han hadde mange groteske bilder på PC`en sin og vi får lese ordrett drapsnotatet

som politiet fant i notatboka til 21-åringen. Notatet beskriver drapsplaner og oppskrifter på

hvordan man parterer mennesker. Carlsen forteller oss at den tiltalte hadde planer om å

partere kvinnen han hadde drept, og at politiet fant en tursag med et 19 centimeter langt blad i

sengen hans. Over to sider kan vi også lese om seks av de mest kjente seriemorderne i verden

i en egen svart rubrikk med portrettbilde av alle mann. Vi får vite hva de heter, hvor mange de

har drept, når og hvor det skjedde, hvordan de har drept, hva de har gjort med likene og hva

de er dømt for. En av seriemorderne er norskættede Dennis Andrew Nilsen som den tiltalte

ballettdanseren har hatt en del kontakt med og omtales som ”bestevenn”. I bildeteksten til

Nilsen står det at han prøvde å bli kvitt likene ved å koke dem og spyle restene ned i toalettet,

man at han ble oppdaget av rørleggeren da kloakken gikk tett.

 

Det er sjokkerende, skremmende og interessant for meg å lese om de seks seriemorderne og

hva politiet fant på rommet til den tiltalte ballettdanseren. Jeg spør meg: ”Hva i huleste er det

som foregår oppi hodet på disse mennene?” Hva de har gjort er en gåte for meg som er et

ganske fornuftig menneske, og jeg blir fascinert av at mennesker gang på gang kan få seg til å

drepe fremmede mennesker og mishandle dem etter at de er døde. Hvorfor det finnes

seriemordere vil jeg aldri skjønne meg på, og derfor er det interessant for meg å lese om dem.

Men dette er et drama som pisker opp skrekkstemning hos meg som leser, og jeg kan ikke se

at det er god journalistikk Jeg spør hvorfor denne saken er trykt.

 

-

Redaktørene vurderte det vel dit hen at det var en bra sak som fortjente å bli oppslag.

Det er skremmende og sjokkerende lesning. Jeg ville at leserne skulle få se hvilke

personer det var han hadde som forbilder, og hva de hadde gjort. Dette var naturlig,

når det viste seg at han forsøkte å kopiere Dennis Andrew Nilsen. Jeg vil vel at leserne

skal få et innblikk i mannens tankeverden og persongalleriet han omgav seg med –

som kanskje kan forklare foranledningen til drapet han var tiltalt for.

Bjørn Carlsen

 

19

---

Jeg syns hele artikkelen er et førsteklasses eksempel på at knallgul journalistikk fortsatt er en

del av journalistikken i Norge. Journalisten prøver å sjokkere med sensasjonelle nyheter som i

bunn og grunn ikke bidrar til mer enn å underholde en nysgjerrig leser.

 

Blodig sammenheng

 

”If it bleeds, it leeds.”

 

Jeg har flere steder lest at dette er det journalistiske sesamet for en del amerikanske

krimjournalister. Det som blør fører altså til at flere følger med på nyhetene. I Norge trodde

jeg det var ganske forbudt å publisere bilder av døde mennesker og blod. VVp sier at pressen

skal ta hensyn til hvordan omtalen til ulykker og krimsaker kan virke på ofre og pårørende. Så

vidt jeg husker ble Bergens Tidende felt av PFU da avisa trykte et bilde av en kollisjon

mellom en motorsykkel og en buss. Motorsyklisten omkom. Bildet i avisa viste bussen og

motorsykkelen med blodet fra motorsyklisten på veien i forgrunnen. PFU mente det var brudd

på god presseskikk å publisere bildet med alt blodet fra den omkomne langs veien.

 

Jeg er veldig enig i at blod fra omkomne og drepte ikke bør publiseres. Det er ikke viktig for

saken om det var mye blod eller ikke. Dersom blodet i seg selv er viktig bevis for politiet, kan

heller journalistene fortelle det med ord. Og det er viktig å forsøke å gjøre belastningen for de

pårørende minst mulig. Jeg tror jeg hadde reagert sterkt hvis jeg hadde fått se blod fra noen av

mine kjente i avisa eller på TV.

 

Onsdag 19. februar leser jeg om etiopieren på Fagernes som har drept en beboer på

Lundeskogen asylmottak og etterpå en bussjåfør. Artikkelen baserer seg på et intervju med

Fred Aziniv fra Kamerun som lenge har vært bekymret for den drapssiktede fordi han hadde

vært barnesoldat, offer for tortur og slet med traumer ved asylmottaket. Leder for Psykososialt

team sør, Birgit Lie, uttaler seg i en undersak. Hun forteller at asylsøkere og flyktninger blir

psykisk syke av å bo på norske asylmottak. Lie mener det er viktig med tett oppfølging av

beboerne fordi de kan få sterke psykiske reaksjoner av ventetiden, usikkerheten og mangelen

på å ha noe å gjøre. I større grad enn før jeg leste artikkelen, skjønner jeg hvorfor etiopieren

endte opp som drapsmann. Jeg kan sette drapene i sammenheng med bakgrunnen hans og de

problemene han har slitt med, og jeg skjønner at å bli plassert på asylmottak kan gjøre

 

20

---

menneskers situasjon verre. Jeg har fått ny kunnskap jeg kan bruke for eksempel i politiske

diskusjoner om levestandarden til asylsøkere i landet mitt.

 

Men det er to ting jeg mener er feil av VG å trykke. Det første er ingressen, det andre er et

bilde med bildetekst. Bildet ved siden av tittelen viser en dørklinke med blod rundt.

Bildeteksten forteller at døren til rom 108 i blokk A, der den drapssiktede bodde, er full av

blod. Ingressen forteller meg at bak denne blodige døra bodde den drapssiktede tidligere

barnesoldaten.

 

-

Døra er interessant av flere grunner. Den viser at drapsmannen var ensom og isolert

og blodet på døra viser litt av hva som skjedde etter drapshandlingen. Bildet viser at

drapet var blodig. Blodsporene var sentrale bevis for politiet, og både døra og blodet

har nyhetsmessig verdi.

Andréas Arnseth, journalist i VG

 

Døra skal altså formidle både følelser og fakta: for det første at etiopieren var ensom og

isolert på mottaket, og for det andre at drapet var blodig, og at blodet på døra er bevis for

politiet. Når jeg ser på bildet av døra med blod på, føler jeg ikke at jeg blir fortalt at etiopieren

var ensom og isolert. Hvis jeg hadde fått se selve rommet, og sett hvor lite og stusselig det

var, hadde jeg kanskje fått oppleve at han var isolert der inne. Jeg spør Arnseth om hvorfor de

ikke brukte et bilde av selve rommet. Journalisten svarer at det ville vært å tråkke over etiske

grenser; rommet var privat. Dessuten var døra plombert av politiet. Han forteller også at de

kanskje ville brukt det samme bildet av døra dersom det ikke var blod på den også. Men det er

vanskelig å si.

 

Hvordan en kriminell hendelse presenteres i pressen er veldig viktig for hvordan leseren

oppfatter hva som har skjedd. Det er viktig at leseren får riktigst mulig inntrykk av hva som

har skjedd. Journalistene må unngå å forvirre leseren og unngå å skrive på en sånn måte at

leseren kan misoppfatte hva som skjedde. En kriminell hendelse er i utgangspunktet

forvirrende nok fordi det har skjedd en hendelse utenom det vanlige, og det er mange

spørsmål som skal besvares både av politi, patologer, gjerningsmenn og etter hvert også av

advokater og vitner.

 

”Med Blodige hender ble den 32 år gamle mannen ført bort i håndjern. Inne i treroms

leiligheten på Bjørndal i Oslo fant politiet hans samboer drept.”

 

 

21

---

Ingressen står i VG søndag 9. mars under tittelen: ”- Tobarnsmor (37) funnet drept”. Gjett

hvem blodet tilhørte. Nei, det er ikke blod fra samboeren, det er hans eget blod fra kuttskader

på hendene han fikk da politiet knuste et vindu. Første gangen jeg leser ingressen ser jeg for

meg en blodig kvinne liggende igjen i leiligheten. Men videre i artikkelen får jeg vite at

mannen skadet seg under pågripelsen og at han ble kjørt i ambulanse til sykehus fordi han

hadde kuttskader. Midt i teksten får jeg vite at politiet knuste soveromsvinduet ved

inngangsdøra for å ta seg inn i tredje etasje. Og det var da mannen kom lettere til skade.

Hvorfor i all verden skriver VG-journalistene da en ingress som indikerer at blodet på

hendene kom fra den drepte?

 

”Ingressens første setning opplyser at 32-åringen ble ført bort i håndjern (synonymt for

pågrepet av politiet, men språklig mer dramatisk), samt at hendene var blodige (uten at vi

vet eller fastslår om blodet er hans eget eller samboerens). Begge opplysningene er faktisk

korrekte og bygger på utsagn fra flere øyenvitner. Ingressens andre setning opplyser at

politiet etter pågripelsen fant samboeren drept inne i leiligheten. (Kilde er politiet.) (…)

Så vidt jeg husker, åpner vi lenger nede i saken for at blodet kan skyldes at mannen skar

seg på glasskår og at det ikke er kvinnens blod. Noe det vel heller ikke var, da det senere

viste seg at hun var kvalt.”

Sven Arne Buggeland, journalist i VG

 

Det er greit nok at opplysningene stemmer. Ja, mannen hadde blod på hendene. Ja, samboeren

ligger drept inne i leiligheten. Problemet er at de settes sammen, og at det da ser ut som de har

en direkte sammenheng; årsaken til blodet ligger i at kvinnen er drept. Jeg syns VG oppklarer

ganske nøyaktig hvor blodet kommer fra, ettersom de forteller at mannen skadet seg på et

knust glass. For meg er det ingen gåte at vi blør når vi skjærer oss. Det kunne jo hende at han

også hadde blod fra den drepte på seg i tillegg til sitt eget blod. Men da hadde det uansett vært

tvilsomt å skrive denne ingressen samtidig som journalistene vet at mannen hadde skadet seg

på glasskår.

 

Russeren Leo Kulesjov kom i 1923 fram til noen egne teorier på hva bilder satt i visse

rekkefølger har å si for hva mennesket oppfatter som helhet. Filmpioneren eksperimenterte

med å filme en russisk skuespiller med et uttrykkløst ansikt og klippet inn tre forskjellige

bilder mellom det samme ansiktet. Det første bildet var av en skål med suppe på et bord. Det

neste av en død kvinne og det tredje bildet var av en naken kvinne i senga. Da publikum så

filmen, roste de skuespilleren og mente han hadde klart å uttrykke sult, sorg og erotisk begjær.

 

22

---

Publikum koblet mannen til bollen med suppa, og tenkte at han hadde lyst på mat. De merket

ikke at mannen hadde det samme ansiktsuttrykket hver gang.

 

Dette er basic filmteori som jeg ikke har noen skrupler med å overføre til en ingress i en

artikkel. De to setningene i artikkelen forteller oss to ting: At en mann er ført bort i håndjern

med blodige hender, og at en kvinne ligger død inne i leiligheten. Når hjernen kobler de to

opplysningene sammen, er det bare rett og rimelig at jeg tror blodet stammer fra den døde

kroppen.

 

 

Behovet for å forstå mennesker som synder

 

Vi har alle et behov for å skjønne hva et menneske tenker når det tar livet fra et annet

menneske. De kristne verdiene om rettferdighet og synet på straff ligger dypt inne i samfunnet

vårt og gjelder fortsatt, selv om mange av oss kanskje ikke ser på seg selv som kristne. Derfor

skal også pressen opplyse om det vi mener er viktige hendelser, og fortelle oss hvordan

rettssystemet vårt fungerer. Det er klart pressen må fortsette å satse på krimjournalistikk.

Spørsmålet er hvordan journalister skal dekke krimsaker. Jeg mener journalisten har gått for

langt når han har pisket opp skrekkstemninger hos publikum og neglisjert VVps krav om

saklighet og omtanke. Utdraget fra avisa Indtrøndelagen i 1900 er et eksempel på hvordan

kriminelle ble omtalt i Norge for over 100 år siden. Sammenlignet med måten samboeren i

Linda-saken ble beskrevet, er det lite som forteller meg at det faktisk er over 100 år i mellom.

Kanskje er det bare den danske skrivemåten som skiller utdragene fra hverandre.

 

Vil jeg få hårene til å reise seg på kroppen, leser jeg Fredrik Skagen eller Unni Lindell. Vil

jeg være vitne til groteske drap og morbid jubel, følger jeg Dr. Hannibal Lecter et par, tre

timer. Vil jeg være redd når jeg går snarveien gjennom skogen, tenker jeg på hytteturen i

”Villmark”. Men jeg har ikke noe ønske om å oppleve redsel og grusomme detaljer i norsk

presse. Jeg vil lese om kriminelle hendelser for å bli informert om det som skjer i samfunnet

rundt meg og vite hvordan rettsystemet vårt tar hånd om kriminelle. Jeg ønsker å lese god

journalistikk som tar Vær Varsom-plakaten på alvor.

  

 

 

 

 

 

23

---

Litteraturliste

 

Aarnes, Helene:

 

Etisk bevissthet innen kriminaljournalistikken: En studie av Aftenposten og

VG.

Høgskolen i Bodø 1997

Aarsnes, Severin George, Tor Fuglevik, Ola Hesstvedt, Viggo Johansen og Gunnar

Myklebust:

 

Kriminalitet til salgs, En rapport om presse og kriminalitet.

Universitetet i Oslo

1978

Bech-Karlsen, Jo:

 

Gode fagtekster, Essayskriving for nybegynnere.

Universitetsforlaget 2003

Gadd, Pia (red.):

 

Mord, Blod och Moral, Om kriminaljournalistikk.

Carlsson bokforlag 1994

Kvam, Bjarne:

 

Etterforskende journalistikk.

Institutt for journalistikk 1995

Midtbø, Mia Kristin:

 

Når virkeligheten ikke er nok. – Et essay om dramaturgiske

virkemidler i nyhetene.

Høgskolen i Bodø 2000

 

Kilder via e-post/telefon

 

Arnseth, Andréas, journalist i VG

Buggeland, Sven Arne, journalist i VG

Carlsen, Bjørn, journalist i VG

Eidissen, Børje Klæboe, nettredaktør for Avisa Nordland

Haaland, Øyvind, journalist i VG

Kringstad, Hans, journalist i VG

Milli, Øystein, journalist i VG

Stokkan, Morten, journalist i Dagbladet

 

Artikler

 

”Den dødsdømte”, Indtrøndelagen (Mjølner) onsdag 11. april 1900

” – Gal av ensomhet” av Leif Welhaven, Alexander Nordby og Andréas Arnseth, VG onsdag

19. februar 2003

”Når drap blir sirkus” av Kirsti Hovland og Guro Hoftun Gjestad, VG onsdag 26. februar

2003

”Ringte spåkoner før drapet” av Martin Nilsen, VG onsdag 26. februar 2003

” – Tobarnsmor (37) funnet drept” av Sven Arne Buggeland, Bård Gulltvedt og Line

Kaspersen, VG søndag 9. mars 2003

 

24

---

”Varslet drap på Internett” av Bjørn Carlsen, VG tirsdag 11. mars 2003

”Gutterommet var skrekk-kabinett” av Bjørn Carlsen, VG torsdag 13. mars 2003

”Når redsel blir fascinasjon” av Guro Hoftun Gjestad, VG fredag 14. mars 2003

”I over tre timer fortalte stefaren om hvordan han voldtok og drepte 11-åringe Kristina. Uten å

felle en tåre.” av Hans Kringstad, VG tirsdag 25. mars 2003

 

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d105031.htm

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d105030.htm

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/d105029.htm

http://www.an.no/67/55/72/8

http://www.dagbladet.no/nyheter/2003/03/22/364636.html

http://www.dagbladet.no/print/?/kultur/2003/04/02/365486.html

http://www.dagsavisen.no/kommentar/dagens-kommentar/2002/04/651999.shtml

http://www.dagsavisen.no/kommentar/dagens-kommentar/2001/04/565731.shtml

http://www.dagogtid.no/arkiv/1999/41/roald

http://www.nored.no/redaktor2000/rossland.html

 

PFU-SAK nr. 155/99

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

25