KORT OM KONFLIKTEN:

Randi M. Solhaug
INNHOLDSFORTEGNELSE
Artikler og annet:

Heiagjeng på sidelinja?

Om lokalpatriotisme og uavhengighet i pressen, sett i lys av

TFDS/OVDS-fusjonen våren 2002

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Randi M. Solhaug

Kandidatnummer: 30

INNHOLDSFORTEGNELSE

1.0

INNLEDNING

2.0 TEORETISKE UTGANGSPUNKT s. 4

2.1 Problemstilling s. 4

2.2 Kort om konflikten s. 4

2.3 Om avisene s. 5

2.3.1 Fremover s. 5

2.3.2 Nordlys s. 6

2.3.3 Begrunnelse for valg av aviser s. 6

2.4 Talsmenn for distriktet? s. 7

3.0 METODE s. 11

3.1 Definisjoner s. 11

3.2 Valg av artikler s. 12

3.3 Enheter, variabler og verdier s. 13

3.4 Feilkilder, reliabilitet og validitet s. 14

3.5 Etiske problemer s. 15

4.0 EMPIRISK ANALYSE s. 16

4.1 Kilder s. 16

4.2 Perspektiver s. 18

4.3 Kvalitative resultater s. 21

4.3.1 Linda Vaeng Sæbbe, Nordlys s. 21

4.3.2 Fritz Hansen, Fremover s. 22

5.0 AVSLUTNING/KONKLUSJON s. 23

6.0 LITTERATURLISTE s. 25

”A newspaper should have no friends”.

Joseph Pulitzer, 1904.

1.0 INNLEDNING

Ideen til denne oppgaven fikk jeg allerede da fusjonsstriden mellom OVDS/TFDS sto på som

verst i mai/juni 2002. Media fulgte saken fra dag til dag, og jeg fikk inntrykk av at det hele

var et næringslivsdrama med mange akter. Jeg forsto etter hvert at denne saken hadde alt som

en nyhetsjeger kunne ønske seg: et utall konfliktnivåer, mange snakkesalige aktører og et

usikkert utfall. Ren mat for media, og saken verserte derfor også i de fleste mediene i Nord-

Norge i større eller mindre grad.

I de fleste bøkene om nyhetsjournalistikk på pensum, blir idealet om en upartisk, saklig,

nøytral og balansert framstilling av sakene sterkt fremhevet. Første kapittel i Vær

Varsomplakaten forteller oss at pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til

uttrykk. Men en virkelighetssjekk kan vise at praksis og teori ikke alltid lar seg forene i

nyhetssaker. Vi er alle meningsbærere, og det kan være vanskelig å nullstille seg i en sak.

Journalister er også involverte borgere av det samfunnet de lever i, og det kan derfor ikke

alltid være like lett å praktisere hundre prosent etter yrkets etikk.

Samtidig som man lærer om yrkesetikk på journalistutdanninga, forstår de fleste at en nøytral

og balansert framstilling er en naiv forventning til det journalistiske produktet. Verden kan

ikke fremstilles objektivt av noen, i alle fall ikke i en liten artikkel. Vinkling, kildevalg,

skriftlig framstilling og aviskultur påvirker forståelsen av saken.

Etter at fusjonen havarerte satt jeg igjen med et inntrykk av at ulike medier dekket saken ulikt,

og jeg begynte på denne oppgaven for å finne ut om det er tilfelle. Dekte avisene

fusjonsprosessen ulikt, og hva var i så fall forskjellene?

Fungerte mediene som to ”heiagjenger” på siden av da striden sto på? Var kildevalgene og

perspektivene som ble brukt i artiklene et utslag av spørsmålet ”hvem skal man spille på lag

med”? Dette ønsket jeg å se nærmere på.

2.0 TEORETISKE UTGANGSPUNKT

2.1 PROBLEMSTILLING

At ulike medier dekker en sak ulikt, er ikke noe nytt. Men hva består ulikheten i? Og har

denne ulikheten egentlig noe å si? Det er nærliggende å tro at den

har

noe å si. Kanskje blir

leseren sittende igjen med en skjev oppfatning av saken fordi den ene avisen dekker en sak

med kilder som favoriserer den ene siden.

Spesielt i lokaliseringsstrider er dette viktig å tenke over. Noen ganger har leseren bare tilgang

på en avis, og får bare med seg den siden av saken som denne avisen belyser. Desto viktigere

er det å utelate lokalpatriotiske vendinger, og gi leseren et balansert bilde av konflikten.

Problemstillingen for denne oppgaven er derfor:

Ensidig lokalpatriotisme eller uavhengig journalistikk i pressen?

Jeg skal undersøke denne problemstillingen med utgangspunkt i to aviser som dekket

fusjonsprosessen mellom OVDS og TFDS; Nordlys i Tromsø og Fremover i Narvik.

2.2 KORT OM KONFLIKTEN

I november 2001 begynner ryktene å gå om en storfusjon mellom de to nordnorske

hurtigruterederiene Troms Fylkes Dampskipsselskap (TFDS) og Ofoten- og Vesteraalens

Dampskipsselskap (OVDS). Media begynner å skrive om dette fra 10. november. De to

rederiene har allerede samarbeidet i mange år om hurtigrutedriften, og fusjonsplanene

kommer derfor ikke som noe sjokk på næringslivet.

I desember legges fusjonsplanene formelt fram, og man begynner å snakke om Nord Norges

Dampskipsselskap (NNDS), et rederi som kommer til å bli Nord-Norges største private

selskap. Etter planene skal blant annet hovedkontoret legges til Narvik, mens Tromsø skal få

forretningskontoret for hurtigrutene.

Februar 2002 blir det kjent at store aksjonærer i TFDS går imot den planlagte

sammenslåingen mellom TFDS og OVDS. De mener de taper penger på fusjonen. Andre

storaksjonærer som Sparebanken Nord-Norge og Nordlandsbanken mener sammenslåingen

kan gi landsdelen det store lokomotivet næringslivet trenger. På generalforsamlingen 8. mars

2002 blir dermed fusjonen formelt vedtatt, og utover våren fortsetter fusjonsprosessen.

I slutten av mai kommer det fram at sentrale aktører i TFDS og OVDS er på kollisjonskurs.

Bedriftsforsamlingen i TFDS krever at styreleder i OVDS og NNDS, Tor J. Strand, fjernes før

de vil fortsette fusjonen. OVDS avviser kravet, og ber TFDS komme tilbake til

forhandlingsbordet. 12. juni havarerer imidlertid hele fusjonen etter flere ukers åpenlys

krangling, i hovedsak om hvordan ledelseskabalen i NNDS skal løses. I en pressemelding fra

OVDS om hvorfor fusjonen ikke blir videreført, heter det:

”Bakgrunnen for dette er ESAs beslutning om at alle kostnadsbesparelser som oppnås som

følge av fusjonen skal trekkes fra de offentlige tjenestekjøp fra Hurtigruten. Dette, og de siste

ukers uro rundt fusjonsprosessen, innebærer at selskapene ser det vanskelig å hente ut de

synergier og stordriftsfordeler som var en viktig begrunnelse for fusjonen.”

Selv om ESA brukes som hovedforklaring, fortsetter imidlertid de to rederiene å beskylde

hverandre for å ha kjørt fusjonen i fjærsteinene.

2.3 OM DE TO AVISENE

2.3.1 FREMOVER

Dagsavis. Ble startet i 1903, og har sitt hovedkontor i Narvik i Nordland.

Fremover er nummer ni på listen over de største avisene i Nord-Norge med et opplag på

9.942

. Avisa markedsfører seg som ”Lokalavis for Narvik og distriktet rundt”. Den er

nummer én-avis for sitt distrikt, og har ikke direkte konkurranse fra andre i sitt kjerneområde,

Narvik. Avisen har lokalkontorer i Bardu kommune og i Evenes kommune. Eiere er A-

pressen ASA (98,5 %), og øvrige (1,5 %).

NRK Nordland 26. juni 2002.

Opplagstall per 19. februar 2003. Kilde: Mediebedriftenes Landsforening.

Kilde: Eierskapstilsynet.

2.3.2 NORDLYS

Dagsavis. Ble startet i 1902 i Karlsøy i Troms. I dag har avisen sitt hovedkontor i Tromsø.

Nordlys er Nord-Norges største avis, og markedsfører seg også som ”Landsdelsavisa” på sin

førsteside. Avisa har et opplag på 29.667

. Avisen er nummer én-avis i sitt kjerneområde, og

har primært et dekningsområde fra sørlige deler av Troms, til sørlige deler av Finnmark (Alta

og omegn). Nordlys har lokalkontorer på Storslett i Nordreisa kommune, Finnsnes i Lenvik

kommune og Bardufoss i Målselv kommune. Eiere er A-pressen (87,2 %), Troms

Arbeiderparti (12 %) og øvrige (0,8 %).

2.3.3 BEGRUNNELSE FOR VALG AV AVISER

Jeg har valgt å se på disse to avisene av flere grunner. Begge er aviser med sosialdemokratisk

ånd. Begge er A-presseaviser, og har lange tradisjoner. Nordlys feiret 100 år i 2002, og

Fremover feirer 100 år i disse dager (2003). Ettersom begge avisene mer eller mindre er

heleid av A-pressen, er begge avisene tilknyttet Avisenes Nyhetsbyrå (ANB). Det vil si at

avisene kan benytte seg av enkelte av hverandres artikler, dersom de finner dette interessant.

Men avisene har også ulikheter, størrelse som det mest opplagte. Fremover kan klassifiseres

som lokalavis, mens Nordlys er en regionavis.

Av denne grunn er det kanskje mulig å forvente at Fremover er mer lokalpatriotisk enn

Nordlys. Dette fordi Nordlys skal ivareta interessene til et større område enn Fremover. Men

Nordlys har imidlertid definert sitt hovedområde som Troms, og ettersom Narvik ligger i

Nordland, så er dette utenfor dekningsområdet. Altså er det slett ikke sikkert at Nordlys er

mindre lokalpatriotisk enn Fremover, dersom avisene kan hevdes å være lokalpatriotiske.

Nordlys etablerte egne næringslivssider 31. januar 2002. Samme dag sto det følgende i avisen

om hvorfor de satser på egne sider om stoff på næringslivet:

”Næringslivssidene vil ha et særlig fokus på de viktigste bedriftene i landsdelen,

næringsutvikling og på rammevilkårene for næringsliv i nord. – Øvrig satser vi på å dekke

både små og store nyheter innen næringsliv og arbeidsliv. Vi ønsker å ha en landsdelsprofil

på stoffet, men kommer selvsagt til å ha et større fokus på næringslivet i Troms hvor avisa i

hovedsak har sitt nedslagsfelt, sier journalist Linda Vaeng Sæbbe.” (min utheving).

Opplagstall per 19. februar 2003. Kilde: Mediebedriftenes Landsforening.

Kilde: Eierskapstilsynet.

Det er ikke rart om Fremover skriver mer om OVDS enn TFDS, ettersom OVDS holder til i

Narvik. Likeledes er det heller ikke rart om Nordlys skriver mer om TFDS en OVDS,

ettersom TFDS holder til i Tromsø. Men nyhetsartikler skal være upartiske, noe som vil si at i

denne saken så burde framstillingen være ”balansert slik at alle parter i en sak får like stor

omtale og slik at ingen sider ved den utelates”.

2.4 TALSMENN FOR DISTRIKTET?

”In 1904, Pulitzer asked Stanley, the famous judge, to be on his board of directors. Stanley

agreed, but characteristically offered an unsolicited opinion that Pulitzer’s newspapers had

one defect: they didn’t stand by their friends. “A newspaper should have no friends”, said

Pulitzer. “I think they should”, Stanley replied. “If that is your opinion”, Pulitzer responded

“then I would not make you one of my trustees if you gave me a million dollars”.

Joseph Pulitzer mente altså at avisen i prinsippet ikke skulle ha noen venner. For avisen må

være fri, selvstendig og uavhengig, - og må rette det nådeløse, kritiske søkelyset mot enhver

makt og myndighet. Da kan man ikke være for fortrolig med en spesiell gruppe. En journalist

anser seg selv for å tjene hele samfunnet. Publikum er leserkretsen, og man skal tjene alle,

ikke en bestemt gruppe. Dette kommer også klart frem i Vær Varsomplakatens kapittel to om

integritet og ansvar, kanskje spesielt punkt 2.2: ”Den enkelte redaksjon og den enkelte

medarbeider må verne om sin integritet og sin troverdighet for å kunne opptre fritt og

uavhengig i forhold til personer eller grupper som av ideologiske, økonomiske eller andre

grunner vil påvirke det redaksjonelle innholdet.”

Men det betyr selvfølgelig ikke at det ikke vil finnes unntak til regelen om ”å ikke ta noens

side”. Vær Varsomplakatens punkt 1.5 sier at ”Det er pressens oppgave å beskytte

enkeltmennesker og grupper mot overgrep og forsømmelse fra offentlige myndigheter og

institusjoner, private foretak og andre.” For eksempel er det nok få medier som er nøytrale

eller upartiske i forhold til den kriminelle og hans offer. Likens vil det nok være vanskelig å

ikke være patriotisk i en krigssituasjon.

I Irak-krigen våren 2003 kom det for eksempel fram

at en stor radiostasjon i Texas i USA var sponsor for organiserte pro-krigsdemonstrasjoner.

Jørgen Westerståhl, ”objektiv nyhetsformidling”, i Michalsen, 1981.

Finslo, 1998.

Vær Varsomplakaten, revidert utgave pr. 1. januar 2002.

Wiese, 2001.

Www.chicagotribune.com , 19.mars 2003.

Kritikerne mente dette lignet mer på kampanjejournalistikk enn å erklære seg som

uavhengige. "They're not intended to be pro-military. It's more of a thank you to the troops.

They're just patriotic rallies," var Clear Channel sitt svar på kritikken.

Dette eksempelet viser at skillet mellom patriotisme og uavhengighet ikke nødvendigvis er

like klart for partene i en krig. Mye tyder også på at graden av uavhengighet og kritisk

tenkning i norske aviser øker jo mindre konflikten har å si for norske sikkerhetspolitiske

interesser.

Det vil si, at dersom ”våre” interesser er truet, så har vi med andre ord en større

tendens til å favorisere en side foran en annen.

Krig er uansett en ekstremsituasjon. ”Krig i spaltene”, det vil si andre konflikter som utspiller

seg i media, forekommer nok oftere. Slike konflikter kan for eksempel være

lokaliseringsstrider, - for eksempel hvor det nye vinmonopolet skal ligge. Hvorfor vil medier

skrive lokalpatriotisk i slike tilfeller? Blant annet fordi det å komme i konflikt med kildene

kan få følger. Å stå venneløs kan være vanskelig for en avis. Likeså mye som det kan koste å

bli rammet av søkelyset, så kan det koste å slå på lyskasteren. Det er muligens noe enhver avis

har fått erfare, på en eller annen måte. Avsnittet under er hentet fra en artikkel om

maktforholdene i Ski som Østlandets Blad skrev i desember 1997. Nå var det nok mange

årsaker til at redaktør og direktør Øyvin Norborg sluttet i avisen i 1994, men saken omtales i

avisen på følgende måte:

”Men den som skal ha ansvaret for det frie ord må velge sine fiender med omhu. Det valget

falt dårlig ut da et stykk nytilsatt redaktør (og direktør) ikke ville spise frokost med Ruska

(banksjef Ruska Nielsen). Han sa også nei takk til lunsj med næringslivstoppene. Med en slik

arroganse overfor makteliten hadde i realiteten Øyvin Norborg kladdet sin

avskjedssøknad….. Telefonen hos ansvarlig summet av illsinte stemmer. Også hos mangeårig

styreleder Finn Ringstad. Mannen som er på fornavn med alle i Ski likte seg dårlig. Da Killi

& Co (rådmannen i Ski) til og med slo på tråden til den allmektige Terje Tandberg i Orkla,

var saken klar. Etter to og et halvt år var Norborg ute av sagaen i lokalavisa som fyller 90 år

neste år.”

Men selv om kildene har mye makt, så kan ikke avisen la seg styre av dem. Så hvem skal man

være lojale mot?

Ottosen, 1994.

Finslo, 1998.

Før partipolitikken og pressen begynte å skille lag på 1970-tallet, var det nettopp partiet man

måtte være lojal mot.

Etter hvert måtte man finne et annet eksistensgrunnlag, og

Sigurd Høst hevder at som en samlet vurdering av avisutviklinga i Norge de siste 30 årene, så

”har en gått fra et avissystem der konkurranse mellom lokale partiaviser var det dominerende

kjennetegnet, til et avissystem som først og fremst preges av geografisk differensiering”.

Når man ikke lenger har partiet å tjene, kan det være lettere å finne sitt eksistensgrunnlag i

lokalsamfunnet. Være lokalsamfunnets ”lim og lupe”, slik A-pressen omtaler sine egne

lokalaviser.

For mange aviser vil det nok også gjelde at de primært er opptatt av å fronte

lokalsamfunnets interesser i forhold til resten av samfunnet, - å fremstå som talsmenn for sitt

distrikt. Men med en slik rolle kan den kritiske, lokale debatten ha trange kår.

For det er forskjell mellom å ha lokalsamfunnet som verdigrunnlag og å ha lokalsamfunnet

som referanseramme.

Med referanseramme menes et system av prinsipper eller verdier som

bestemmer synspunkter og handlemåte. Mediene skal riktignok kunne flagge egne meninger,

men det er et stykke derfra til å bli aktør og aktivist. Egne meninger burde heller ikke

fargelegge den rene nyhetsjournalistikken.

Mange aviser har definert sitt lokale marked som sitt ståsted og verdigrunnlag i stedet for det

tidligere partigrunnlaget. Østlandets Blad (ØB) på Ski tilhører denne typen aviser.

På høstseminaret til Institutt for Journalistikk (oktober 1997) sa redaktør og direktør Marit

Aschehoug at ØB helt bevisst hadde lagt seg i front i kampen for lokalsykehus fordi regionen

ikke hadde sterke nok politikere til å gjøre jobben. Aschehoug var også medlem av

kommunens næringsråd. Uttalelsene skapte uro både i redaktørkretser og innad i ØB. De

ansatte reagerte på denne kampanjejournalistikken, hvor mediet selv ble en aktør i saken. De

likte ikke at det ble lagt så sterke føringer på hva de skulle skrive. Et resultat av debatten var

at den av de ansatte som hadde dekket Follo sykehus, sa fra seg stoffområdet. I fagbladet

”Journalisten” utdypet Marit Aschehoug sine synspunkter:

” Journalister som føler seg ukomfortable med avisens grunnsyn, vil trolig finne det riktig å

søke seg til aviser der de føler seg komfortable. Jeg tror ikke ekte satanister blir lenge i Vårt

Raaum, 1999.

Sigurd Høst (2000) i Aa, 2001.

Www. apressen.no

Aa, 2001.

Simensen, 1999, s. 200.

Land, eller at gode kapitalister vil stortrives i Klassekampen. Når man begynner i en avis, må

man akseptere rammebetingelsene der man begynner, og ØB er en konservativ avis, som

akkurat nå kjemper for Follo sykehus. Det er ikke mer dramatisk enn det.”

Skal man tolke disse uttalelsene, vil det si at dersom man ikke aksepterer rammebetingelsene i

ØB (at den er konservativ), så har man ingenting der å gjøre. Man bør være lojal til avisens

grunnsyn, eller muligens ”medierammer”. Medierammene er gjentatte mønstre av tolkning og

presentasjon, synliggjøring og neglisjering som brukes for å vurdere store

informasjonsmengder og presentere det i journalistisk format til publikum. De redaksjonelle

”reglene” som styrer dette er innforstått og blir i liten grad diskutert.

Det er muligens dette

man egentlig mener når man snakker om at avisene har en egen ”sjel” som sitter i veggene.

En sjel som mer eller mindre bevisst sier til journalistene ”slik gjør vi det hos oss, for slik har

vi alltid gjort det”. De etablerte rammene sørger for at ”nytenkning” stort sett bare bekrefter

etablert konsensus og konvensjonell visdom. Å gjøre noe annet vil kreve en aktiv og bevisst

bruk av andre kilder og alternative tolkningsrammer.

Men det er ikke bare avisens grunnsyn som kan påvirke hva som står i avisen. Man snakker

ofte om medienes makt over samfunnsdebatten, men det er like nødvendig å forstå publikums

makt over mediene. Det vil tross alt være veldig vanskelig å lage en avis for en

lokalbefolkning som ikke føler at man er på deres side. Mediene er sentrale i hvilket bilde et

distrikt eller en region skal ha av seg selv, og kan formidle eller styrke en regional identitet.

De som kjenner seg mest knyttet til lokalsamfunnet eller distriktet, er dessuten de flittigste

brukerne av lokalavisene.

Det kan derfor være vanskelig å gå for hardt løs på den lokale

”bakgrunnskonsensusen”, lokale helter, politikere og næringsliv. Foruten dette avhenger

avisens eksistens selvfølgelig også av samfunnsutviklingen ellers, og å ikke støtte distriktet i

saker som for eksempel omhandler mange arbeidsplasser, kan fortone seg som

”sjøldestruktivt” for avisen.

Oppsummert kan man altså spørre seg: Når det gjelder lokaliseringssaker, som for eksempel

politistasjon, vinmonopol og forsvarsanlegg,

hvordan

skal lokalpressen balansere kravet til å

Simensen, 1999, s. 153.

Allern, 2001 s. 55 og 68.

NOU 1982:30, i Aa, 2001.

være talerør mot kravet til å være balansert og nøytrale? For mange er dette et veldig

vanskelig spørsmål å svare på.

3.0 METODE

Det er gjennom tekstene mediene utøver sin makt, påvirker holdninger, formidler kunnskap

og gir underholdning og gleder av mange slag.

For å kunne si noe om de to avisenes

eventuelle lokalpatriotisme eller uavhengighet, må derfor artiklene som ble skrevet om

fusjonen analyseres. For å kunne gjøre det, må det en innholdsanalyse til. Jeg har valgt å

bruke kvantitativ innholdsanalyse for å belyse problemstillingen. Det vil si å telle antall

ganger verdiene forekommer i artiklene. Dataprogrammet NSD-Stat er brukt for å analysere

datamengden.

I tillegg har jeg benyttet kvalitativt intervju for å få svar på hvordan to av journalistene tenker

om sin og avisens rolle i dekningen av fusjonsprosessen. Dette kunne ikke en kvantitativ

metode avdekket. Begge har svart på de samme spørsmålene. Jeg har valgt å bruke begge

metodene for å gå litt grundigere inn i problemstillingen. Der den kvantitative delen kan gi

faktaopplysninger (gå i bredden), kan den kvalitative delen gi meninger og en dypere

forståelse (gå i dybden).

3.1 DEFINISJONER

For å kunne vite hva en skal måle og hva som faller inn under begrepene, er det nødvendig å

definere dem. Man skiller gjerne mellom teoretiske definisjoner og operasjonelle

definisjoner.

Teoretiske definisjoner må til for å angi hva man snakker om. Hva menes for eksempel med

patriotisme? ”Fedrelandskjærlighet, nasjonalisme og sterk støtte” brukes oftest som forklaring

på ordet.

Å være lokalpatriotisk kan da forklares som ”vi-må-holde-med-våre-egne-

holdning”. Dette kan man kanskje klarest se i idrett. For eksempel vil nok mange oppleve det

som rart dersom en bergenser heier på Rosenborg i stedet for Brann. Man holder altså med en

Østbye m. fl., s.62.

Hellevik, s. 41.

Norsk Språkråd, Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon.

bestemt part fordi man på en eller annen måte føler at ”man hører til” akkurat den gruppen.

Om det så går på stedtilhørighet, alder, kjønn osv. En ”lokalpatriot” vil for eksempel holde

med stedet der han/hun bor. Å være uavhengig vil da være det motsatte av å være

lokalpatriotisk. Det vil si å forholde seg nøytral, og ikke ta noens parti.

Operasjonelle definisjoner brukes for å bestemme hvordan man skal kunne måle begrepet. Det

bør gjøres for å klargjøre hvordan en skal skaffe seg de nødvendige data for å belyse

problemstillingen, og for at andre eventuelt skal kunne komme til samme resultat dersom de

bruker den samme definisjonen. For eksempel: Å være lokalpatriotisk i denne undersøkelsen

vil være å stille seg positiv til TFDS i Nordlys, og negativ til OVDS. Eller positiv til OVDS i

Fremover og negativ til TFDS. Dette fordi de to rederiene har stedforankring til henholdsvis

Tromsø og Narvik, hvor Nordlys og Fremover har sine hovedkontorer.

For å kunne si noe om lokalpatriotisme og uavhengighet, har jeg valgt å se nærmere på to

aspekter ved artiklene; kildebruk og perspektiver. Med kilde menes en person som gir

opplysninger, altså kildemateriale til en journalist.

Observasjon kan også være en kilde, det

samme kan skriftlig materiale. Kildebruk forteller oss mye om journalistikkens innhold,

tolkningsrammer og virkelighetsbilder.

Dersom det er slik at Fremover kun bruker OVDS-

kilder, og ikke TFDS-kilder, så vil de kunne sies å være lokalpatriotiske fordi fusjonen faktisk

omhandler begge rederiene. Ergo burde egentlig avisen bruke begge kildene omtrent like

mye. Der det finnes flere kilder å bruke i saken, er det viktig at leserne orienteres om disse.

Men kildebruk sier ikke alt. For eksempel sier det lite om hvilke synspunkt som dominerer i

artiklene. Derfor skal jeg også se på hvilke perspektiver som brukes. Man kan da også se om

ensidig kildebruk automatisk vil føre til ensidige perspektiv. Med perspektiver menes et

aspekt ved en sak, som stiller partene i enten positivt, negativt eller nøytralt lys (se

perspektivskjema i vedlegget). Det kan være utsagn fra kilder, presentasjonsform og rene

faktaopplysninger.

3.2 VALG AV ARTIKLER

Gikk systematisk igjennom begge avisenes arkiv og tok med alle artikler som var om

fusjonsprosessen fra lørdag 10. november 2001 (første gang saken omtales av media) til og

med lørdag 29. juni 2002. Jeg har kun tatt med artikler som er større enn notiser, det vil si

saker som minst har med byline eller E-postadresse og egen overskrift. Artikler med

Allern, 2001, s. 161.

Ibid.

plattform, det vil si en sak som er brutt opp i flere undersaker teller som en artikkel. Men

undersaker teller som egen artikkel dersom saken har en ny vinkling og er skrevet av en annen

journalist, eller klart sidestilt med hovedartikkelen. Der jeg har vært usikker på om artikkelen

kan gå som undersak eller ikke, har jeg brukt skjønn. Jeg har dessuten gått igjennom artiklene

tre ganger for å være sikker på at jeg kom fram til samme inndeling. I Fremover var det 79

artikler, i Nordlys 66.

Notiser, kommentarer, ledere, leserinnlegg, kronikker, spaltister og petiter er utelatt. Dette

fordi jeg kun vil se på nyhetsjournalistikken. Denne har andre krav til balanse og nøytralitet

enn for eksempel rene meningsytringer. I denne oppgaven har jeg kun tatt med artikler som

eksplisitt har med fusjonsprosessen å gjøre. Begge avisene skrev i tillegg om de to selskapene

i andre sammenhenger, f.eks. sjøsettinga av to nye hurtigruteskip. Men alle disse artiklene er

utelatt ettersom de ikke har noe med fusjonsprosessen å gjøre, verken i større eller mindre

grad.

I månedskiftet mai/juni 2002 pågikk en streik blant journalistene i Norge, og både journalister

i Nordlys og Fremover ble tatt ut. Nordlys kom derfor ikke ut i perioden 30. mai til 7. juni.

Fremover fortsatte imidlertid å komme ut, til tross for streiken. Redaktørene i avisa og

frilansere sto da for det redaksjonelle innholdet. Dette kan være en av grunnene til at det er

flere artikler om fusjonen i Fremover enn i Nordlys.

I begynnelsen av fusjonsprosessen ser man at Nordlys og Fremover, som begge tilhører A-

pressen og dermed i Avisenes Nyhetsbyrå (ANB), deler på stoffet broderlig. Dette gjelder kun

for november 2001. Men Fremover har også noen få artikler fra Nordlys i mai, mens det ikke

er noen fra Fremover i Nordlys i denne perioden. Fremover benytter seg også av noen artikler

om fusjonen skrevet i Avisa Nordland, men kun i slutten av fusjonsprosessen.

3.3 ENHETER, VARIABLER OG VERDIER

Kodingsenheten i undersøkelsen er altså artikkel.

Variablene er (med verdiene i parentes); avis (Nordlys/Fremover), måned (november,

desember, januar, februar, mars, april, mai og juni), førsteside (ja/nei), vinkling på førsteside

(OVDS, TFDS, begge), artikkelstørrelse (stor, middels, liten), antall kilder (1, 2, 3, 4 eller

flere), hvilke kilder(OVDS, TFDS, andre, anonym), hvilken kilde som er mest

fremtredende/omtalt (OVDS, TFDS; andre, anonym) og hvilken interesse den mest omtalte

kilden representerer (OVDS, TFDS, begge).

I tillegg har jeg en perspektivanalyse med fire variabler; P1: lokalitet, P2: økonomi og

aksjonærer, P3: næringsliv og arbeidsplasser og P4: ledelse/styring. Alle variablene har

verdiene pro, anti og nøytral (se for øvrig perspektivskjema i kodeboken som er lagt til som

vedlegg til oppgaven).

3.4 FEILKILDER, RELIABILITET OG VALIDITET

Når det gjelder reliabilitet (undersøkelsens troverdighet), kan kodingen av variablene være en

feilkilde. Spesielt perspektivvariablene. I tillegg kan klassifiseringen av verdiene være en

feilkilde. Hva som er et positivt, negativt og nøytralt argument kan nemlig oppleves

subjektivt. Dette kan man teste ved hjelp av at flere klassifiserer materialet. Jeg har ikke fått

noen andre til å gjøre dette, og har således ikke fått testet intersubjektiviteten. Jeg har dessuten

kun talt opp verdiene maks én gang pr. artikkel. For eksempel kunne verdien ”pro-

Narvik/anti-Tromsø” dukke opp flere ganger i samme artikkel, men den er likevel bare talt én

gang. Derfor vil ikke analysen min kunne si noe om intensiteten på debatten, eller hvilken

verdi som forekommer mest i hver artikkel.

Ønsket er som regel alltid en kvantitativ undersøkelse der koderens/forskerens skjønn er uten

betydning. Men i denne oppgaven ville det vært umulig å få til. At en innholdsanalyse er

kvantitativ betyr ikke nødvendigvis at den er uten kvalitative vurderinger. Tvert imot, en

innholdsanalyse vil inneholde variabler der det i utgangspunktet er nødvendig med en

kvalitativ vurdering av teksten for avgjøre inndelinga av verdiene på en bestemt variabel.

Det vil si at selv den enkleste og mest mekaniske formen for innholdsanalyse innebærer at

forskeren må bruke sitt skjønn for å treffe avgjørelser om sine data. I dag opplever dessuten få

medieforskere et absolutt skille mellom de to tradisjonene, og forskjellen har framfor alt

historisk interesse.

Det kan selvfølgelig ikke utelukkes at andre ville ha klassifisert annerledes, - og andre

tolkninger er selvfølgelig ikke umulig. Andre igjen ville kanskje ha utført undersøkelsen med

andre variabler eller verdier, og således kommet til andre funn. Slik vil det alltid kunne være

Sigurd Allern, 2001, s.77

Schwebs og Østbye, 1999, s. 182.

innenfor samfunnsfag. Målet med undersøkelsen får heller være at den skal kunne gjøres på

nytt med samme variabler og verdier, og likevel gi de samme svarene. I kodeboken (se

vedlegget) vil det også stå mer om hvordan undersøkelse er gjort, slik at det kan gi leseren

forståelse om metoden.

Den operasjonelle definisjonen vil si mye om validiteten (oppgavens gyldighet i forhold til

problemstillingen). Man kan stille spørsmålet om kilder og perspektiv egentlig er best egnet

til å belyse problemstillingen om lokalpatriotisme og uavhengighet i pressen. Jeg tror

imidlertid at både kilder og perspektiver kan si noe om graden av lokalpatriotisme. Kilder,

fordi det sier noe om hvem avisene velger å snakke med, og perspektiver fordi det sier noe om

hva som skrives. Men jeg utelukker selvfølgelig ikke at det også kan være andre måter å måle

graden av lokalpatriotisme på.

Oppgavens gyldighet er selvfølgelig begrenset til Nordlys og Fremover. Man har med andre

ord ikke grunnlag for å si at eventuelle funn gjelder for andre mediers dekning av

fusjonskonflikten.

3.5 ETISKE PROBLEMER

Jeg har selv jobbet i Nordlys i til sammen 18 måneder. Blant annet fra 18. juni til 1. august

2002. Fusjonshavariet var da fremdeles hett stoff, men selv jobbet jeg aldri med saken.

Samtidig kjenner jeg omtrent alle som jobber i redaksjonen i Nordlys. Jeg føler ikke at det har

hatt noen innvirkning på oppgaven, men det kan selvfølgelig ikke utelukkes at det har virket

ubevisst inn. For eksempel i klassifiseringen av perspektiver. Om det kan ha gjort det, blir opp

til andre å vurdere.

Det samme gjelder de kvalitative intervjuene. Ettersom jeg har jobbet i samme redaksjon som

Linda Vaeng Sæbbe, valgte jeg strukturerte kvalitative intervju. Begge informantene fikk

svare på spørsmålene per e-post. Dette valgte jeg fordi jeg ikke skulle stå i fare for å tolke

svarene mer enn nødvendig (i motsetning til telefon- og ansikt-til-ansikt-intervju). Men fordi

det praktisk var en bedre løsning for alle parter, så ble intervjuet med Fritz Hansen gjort per

telefon. Forskjellen mellom intervjuene var at jeg da fikk muligheten til å stille

oppfølgingsspørsmål til han underveis, noe jeg ikke fikk med Sæbbe. Men jeg hadde likevel

mulighet å spørre Sæbbe på nytt via e-post dersom noe var uklart. Jeg tror derfor ikke at

intervjuformen skal ha hatt store innvirkninger på resultatene i den kvalitative delen.

4.0 EMPIRISK ANALYSE

4.1 KILDER

Artikler pr. måned

Tabell 1. Tabellen viser hvor mange artikler Fremover og Nordlys skrev per måned om fusjonssaken. Absolutte

tall.

Fremover (79) har til sammen flere artikler om fusjonssaken enn Nordlys (66). Hvis man ser

på når (måned) artiklene ble skrevet, er det kun i mars og juni at Nordlys skriver flere artikler

enn Fremover. Det ser heller ikke ut til at journaliststreiken i 2002 hadde noe å si. Fremover

kom da ut, mens Nordlys ikke gjorde det. Men Nordlys skrev til sammen 39 artikler i mai og

juni, mens Fremover skrev 32. Det er også mot slutten av fusjonsprosessen det blir skrevet

flest artikler om fusjonssaken i begge aviser.

Selv om Nordlys har færre artikler om fusjonen, spanderer de likevel mye plass når sakene

kommer på trykk. 37,9 prosent av artiklene får mer enn én side (”stor” artikkel). Til

sammenligning har Fremover kun 2,5 prosent ”store” artikler. Fremover har derimot flere

saker på én til en halv side (”middels”), 67,1 prosent. Begge avisene har omtrent like mange

små artikler. Nordlys har 14 førstesider om fusjonsprosessen, Fremover 12. Begge avisene har

flest førstesider som omhandler ”egne rederier”.

Antall kilder

Tabell 2: Viser hvor mange kilder per artikkel hver avis har. Verdiene er fra ”en kilde” til ” fire eller flere

kilder”. Relative tall.

Når det gjelder antall kilder viser det seg at Nordlys bruker flere kilder per sak enn Fremover.

Fremover har for eksempel 20 prosentpoeng flere énkildesaker enn Nordlys. Til sammen har

åtte av ti artikler i Fremover to eller færre kilder, mens seks av ti artikler i Nordlys har tre

eller flere kilder. En forklaring på dette kan være at Nordlys har flere ”store” artikler enn

Fremover. I de store sakene er det flere kilder enn i mindre artikler. Fremover skriver flere

”middels” artikler med få kilder, men sprer dem til gjengjeld over flere dager. Hadde de

samlet dem opp i større saker, hadde kanskje bildet blitt annerledes.

Hvilke kilder

Tabell 3: Viser hvilke typer kilder de to avisene benytter. (Tabellen teller flere kilder pr. artikkel). Relative tall.

Ser man nærmere på hvilke typer kilder som brukes av de to avisene, ser man at Fremover har

flere OVDS-kilder (56,5 prosent) enn TFDS-kilder (27,8 prosent). Forskjellen er på nær tretti

prosentpoeng. Dersom man bruker en multivariat tabell, ser man at av de 32 énkildesakene

Fremover hadde, så er 20 av de med en OVDS-kilde. Det betyr at i 62,5 prosent av tilfellene,

så får OVDS-kilden komme til orde alene i artikkelen.

I tabell tre ser man også at Nordlys bruker flere TFDS-kilder enn OVDS-kilder. Men her er

forskjellen riktignok ikke så stor som i Fremover, bare fem prosent. Nordlys bruker dessuten

flere ”andre” kilder enn Fremover (20 mot 11,3 prosent). Begge avisene bruker omtrent like

mange anonyme kilder.

Avisenes ”egne kilder” er mest fremtredende og får mest omtale i artiklene. Det vil si at de får

større spalteplass enn motparten, selv om begge brukes som kilder. I Fremover er for

eksempel OVDS-kilder mest fremtredende og omtalt i over 70 prosent av artiklene. TFDS-

kildene i Fremover er til sammenligning bare mest fremtredende i 21,8 prosent av tilfellene. I

Nordlys får ikke uventet TFDS-kildene mest omtale, - om lag 16 prosentpoeng mer enn

OVDS-kildene. Men likevel er OVDS-kildene mer fremtredende i Nordlys, enn TFDS-

kildene er i Fremover. I Nordlys får også andre kilder oftere mer omtale enn i Fremover (20

mot seks prosent).

Når man måler hvilken interesse den mest omtalte kilden representerer, er det OVDS som

dominerer i Fremover (70%). OVDS-kildene uttaler seg med andre ord mest om saker som

angår OVDS. I Nordlys representerer TFDS-kildene derimot i nesten like stor grad OVDS. De

får med andre ord uttale seg nesten like mye om OVDS-interesser, som sine egne interesser.

TFDS-kildene ser også ut til å få uttale seg på begge rederienes vegne, i større grad enn

OVDS-kildene. Det kan tolkes som om TFDS-kilder i Nordlys får uttale seg der det hadde

vært mer naturlig å spørre OVDS-kilder. Men det er vanskelig å fastslå sikkert.

4.2 PERSPEKTIVER

Perspektivene skal belyse hvilke sider av saken som får råde grunnen i de to avisene (se

perspektivskjema i vedlegget). Hvilke sider av lokalitetsdebatten er mest fremtredende i

henholdsvis Fremover og Nordlys? Er det pro-Narvik/anti-Tromsø i Fremover og anti-

Narvik/pro-Tromsø i Nordlys? Eller kan avisene sies å holde seg til mest nøytrale

Tabell 4: Viser hvilke typer argumenter det er mest av i henholdsvis Nordlys og Fremover i

lokaliseringsspørsmålet. Pro-argumentene favoriserer OVDS/Narvik, og anti-argumentene favoriserer

TFDS/Tromsø. De nøytrale favoriserer ingen av partene. Relative tall.

I perspektiv 1 om lokalisering, er det flest pro-Narvik/anti-Tromsø i Fremover (62,7%). Mer

overraskende er det at de samme argumentene får så stor plass i Nordlys (42%). Det er langt

mer enn man skulle kunne forvente, utifra at dette er argumenter som er en fordel for Narvik-

miljøet. Til gjengjeld er det flere anti-Narvik/pro-Tromsø argumenter i Nordlys (21%), enn i

Fremover (13,6%). Men det er altså flere pro-Narvik-argumenter i Nordlys enn anti-

Narvik/pro-Tromsø. Det er dessuten 13 prosentpoeng flere nøytrale argumenter i Nordlys enn

i Fremover. Det kan med andre ord se ut som om lokaliseringsdebatten har spilt en større rolle

i Narvik enn i Tromsø, og at de derfor er mer lokalpatriotiske. Ifølge denne tabellen kan ikke

Nordlys sies å være særlig lokalpatriotisk i lokalitetsspørsmålet, snarere kanskje tvert imot.

Tabellen for økonomiperspektivet viser det motsatte av hva man skulle tro. Her er det Nordlys

som har flest pro-Narvik/anti-Tromsø-argumenter (34,7 prosent), mens Fremover har flest

anti-Narvik/pro-Tromsø-argumenter (30,4 prosent). Det er til og med mer enn i Nordlys (28,6

prosent). Hvis lokalpatriotismen skulle stått sterkt her, hadde det vært motsatt. Fremover

skulle hatt flere pro enn anti, og Nordlys flere anti enn pro. Begge avisene har derimot en stor

overvekt av nøytrale argumenter i økonomiperspektivet, med 43,5 prosent i Fremover og 36,7

prosent i Nordlys. Utifra mitt datamateriale kan begge avisene sies å ha en nøytral fremstilling

av økonomiperspektivet.

Tabell 5: Viser hvilke typer argumenter det er mest av i henholdsvis Nordlys og Fremover i

næringslivsspørsmålet. Pro-argumentene favoriserer OVDS/Narvik, og anti-argumentene favoriserer

TFDS/Tromsø. De nøytrale favoriserer ingen av partene. Relative tall.

Nøytrale argumenter står enda sterkere i næringslivsperspektivet. Her har begge avisene en

solid overvekt av nøytrale argumenter, rundt 80 prosent i begge avisene. Det kan tolkes som

om det har vært liten uenighet om næringsliv og arbeidsplasser i denne saken. Men Fremover

har fem prosentpoeng flere pro-Narvik/anti-Tromsø-argumenter, enn Nordlys. Og Nordlys

har litt flere anti-Narvik/pro-Tromsø-argumenter enn Fremover.

P4. Ledelse

Tabell 6: Viser hvilke typer argumenter det er mest av i henholdsvis Nordlys og Fremover i ledelsesspørsmålet.

Pro-argumentene favoriserer OVDS/Narvik, og anti-argumentene favoriserer TFDS/Tromsø. De nøytrale

favoriserer ingen av partene. Relative tall.

I det siste perspektivet, om ledelse, er det større forskjeller de to avisene imellom. Fremover

har 13,3 prosentpoeng flere pro-Narvik-argumenter enn Nordlys. Nordlys har 3,7

prosentpoeng flere anti-argumenter enn Fremover. Tabellen viser også at Fremover har flere

argumenter som favoriserer OVDS/Narvik enn TFDS/Tromsø, og at i Nordlys er det nøyaktig

motsatt. I Nordlys forekommer dessuten nøytrale argumenter bortimot ti prosent oftere enn i

Fremover (25%). Ledelse var et stridstema de to rederiene imellom, så det er kanskje ikke så

rart at dette slår ut i argumentasjonen i avisene. Utifra dette perspektivet kan man si at begge

avisene heller mer til lokalpatriotisme enn uavhengighet, men Fremover i større grad enn

Nordlys.

Hvis man skal se på perspektivene som helhet, kan man likevel ikke konkludere med at

lokalpatriotisme har spilt noen stor rolle. Men perspektivene viser at lokalpatriotiske trekk

forekommer. I to av perspektivtabellene er det de nøytrale argumentene som oftest

forekommer i artiklene. De to andre viser at avisene har flere argumenter som favoriserer eget

område og rederi (med unntak av Nordlys i P1).

Som tidligere nevnt, sier perspektivanalysen ingenting om intensiteten på debatten, noe som

er en svakhet. Jeg har bare notert ned et argument én gang, men flere av de samme

argumentene forekom flere ganger i samme artikkel. Kanskje hadde en artikkel fem pro-

Narvik/anti-Tromsø-argumenter, men bare ett anti-Narvik/pro-Tromsø-argument. I min

undersøkelse blir de imidlertid gitt like stor vekt. Det er derfor mulig at hvis man hadde talt

absolutt alle pro/anti/nøytrale argument, så hadde resultatet blitt annerledes (se punkt 3.3 om

reliabilitet).

4.3 KVALITATIVE RESULTATER

I løpet av de nesten åtte månedene fra fusjonsplanene først ble kjent, til hele fusjonen

havarerte, var det flere journalister som skrev om saken. Men de to journalistene som skrev

mest var Fritz Hansen, journalist i Fremover, og Linda Vaeng Sæbbe, journalist i Nordlys.

4.3.1 LINDA VAENG SÆBBE, NORDLYS

Linda Vaeng Sæbbe er en av to journalister i Nordlys som har ansvaret for næringslivssidene i

avisa. Hun mener det journalistisk var svært spennende å jobbe med OVDS/TFDS-saken, men

samtidig svært krevende.

- En unik sak i nordnorsk målestokk som det var svært lærerikt å jobbe med. En måtte bruke

alle sine kunnskaper, – samt sette seg inn i utallige nye for å henge med.

Det vanskeligste synes hun var å ”skille skitten fra kanelen”. Det vil si å hele tiden

trippelsjekke og gjennomlyse alle opplysningene. Kilder var til tider ikke bare kilder,

sannheter var rykter, og det var vanskelig å stole på informasjon som i andre sammenhenger

ville vært troverdig. Ofte opplevde hun at kildene forsøkte å påvirke det hun skrev. Det gjorde

de ved hjelp av telefoner, sene pressekonferanser med kort tid før deadline til å sjekke ut

fakta, tilbud om informasjoner, møter og dokumenter.

- Begge parter hadde interesse av å vinne media. En del av vår jobb ble å gjennomskue

mediestrategiene. Begge parter var svært opptatt av at deres versjon skulle bli

hovedvinklingen.

En sjekk i arkivet til Nordlys og Fremover viser at avisene mottok mange leserbrev om

fusjonsprosessen. Sæbbe forteller at lesernes tilbakemeldinger til redaksjonen var at de syntes

denne føljetongen var veldig interessant. I fra TFDS/OVDS-miljøet fikk de stort sett bare

negative tilbakemeldinger.

- Det ble etter hvert vår humoristiske garanti på at vi jobbet kritisk nok, sier hun.

Sæbbe mener lokale aviser har en oppgave i å være talerør både for og i lokalsamfunnet. Men

i det å være talerør ligger det også å være kritisk, og å rette søkelyset på feil som blir begått.

Selv om de begås av dine egne. I OVDS/TFDS-saken mener hun at de ikke tok noens side:

- Jeg jobber i en landsdelsavis som ikke uten videre kan sette det ene lokalsamfunnet over det

andre. Jeg synes vi hadde en fin kritisk balanse. Vårt overordnede mål var konsentrert om det

beste for landsdelen – det gjorde det også enklere å jobbe uten bindinger for et bestemt

lokalsamfunn. Men har hørt i ettertid at noen fra TFDS-miljøet mener Nordlys i større grad

burde slått ring om dem fordi de mente avisen Fremover i stor grad vinklet sakene sine ut fra

OVDS.

Selv synes hun ikke avisen var offer for noen store blundere, og sier det lå journalistiske

prinsipper til grunn for alt de gjorde.

- Var du bevisst på å få en balansert/nøytral fremstilling av saken?

- Ikke nødvendigvis nøytral. Vi var kritisk der vi burde være kritisk. Noen ganger mot den ene

parten – noen ganger mot den andre. Men vi var svært bevisste på tilsvarsretten. Vi var også

svært bevisste på å jobbe kildemessig mot begge miljøene.

Linda Vaeng Sæbbe følte ikke at det hun skrev i fusjonssaken noen gang ble påvirket av

hennes egne meninger.

- Nei, ikke av mine egne meninger, men av mine journalistiske vurderinger. Tror faktisk ikke

jeg hadde en personlig oppfatning av rett og galt i fusjonskonflikten. Søkte å se kritisk på

utspillene til begge parter. Og det skjedde så mye rart at det var vanskelig å opparbeide seg

sympati for den ene framfor den andre.

4.3.2 FRITZ HANSEN, FREMOVER

Den første artikkelen om OVDS/TFDS-fusjonen som sto på trykk i Fremover, var det Fritz

Hansen som skrev. Saken ble til etter flere tips, også fra sentralt plasserte personer i rederiene.

- Vi hadde også tidligere fått tips om sammenslåing, så vi tok det i utgangspunktet med en

klype salt. Men den dagen var det annerledes, det var akkurat som om ”det kokte”, forteller

Hansen. Saken ble deretter prioritert høyt hele veien, sett i forhold til tid, plass og ressurser.

Han følte aldri at kildene forsøkte å påvirke hva han skrev, eller press fra ledelsen i forhold til

det han skrev. Det var heller ikke mange tilbakemeldinger fra OVDS eller TFDS på artiklene.

- Men vi fikk ei tilbakemelding ganske tidlig. Det var på det tidspunktet hvor plasseringa av

hovedkontoret ble diskutert. Enkelte i OVDS ga uttrykk for at dette bare var vrøvl, for de

mente at plasseringa av hovedkontoret ikke betydde noe som helst. Ellers fikk vi verken

positive eller negative tilbakemeldinger fra de to rederiene. Jeg tror de synes de ble behandlet

korrekt, - vi fikk i alle fall ingen sure tilbakemeldinger.

Forholdet til kildene var uproblematisk.

- Jeg har kun én eneste forpliktelse, og det overfor leseren. Da kan man ikke være for mye

kompis med kildene, det går ut over troverdigheten. Man må være profesjonell, samtidig er

man jo bare et vanlig menneske. Jeg har nok et greit forhold til OVDS, og håper det preges av

distanse i artiklene.

- Hva synes du om påstanden ”avisen bør være talsmann for lokalsamfunnet”?

- På lederplass kan man tillate seg å være det. Men man må være bra dum hvis man tror at

ikke standpunktene i et lokalsamfunn vil påvirke deg som journalist ellers også. I Narvik har

man gjerne en oppfatning av at ”slik skal det være”. Vår jobb er da å spørre aktørene ”er det

slik?”, og de kan da for eksempel svare ”nei, slik er det ikke”. Slik får man flere synspunkt

fram, og i et lokalsamfunn som Narvik er det utrolig mange oppfatninger på et spørsmål. I

fusjonssaken ser jeg i ettertid at vi kanskje snakket mest med OVDS, og det var nok den

geografiske tilknytningen som spilte inn.

Fritz Hansen tror ikke at hans egne meninger om saken påvirket det han skrev.

- Nei, jeg føler heller ikke at jeg egentlig har hatt noen mening i saken. I all den tid vi heller

aldri fikk helt svar på hva som skjedde, så synes jeg det er for tidlig å ha noen mening. Det er

vanskelig å si om det var Ronald Rindestu (bedriftsforsamlingsleder i TFDS, min anm.) som

tabbet seg ut, eller om det var Tor Strand (styreleder i OVDS, min anm.) som var umulig å

samarbeide med. Siste kapittel i denne saken er sikkert ikke skrevet.

Selv er han stort sett fornøyd med den jobben han gjorde i fusjonssaken.

- Det er sikkert noe som kunne vært gjort annerledes. Kanskje burde vi for eksempel gitt rom

for å jobbe med flere kilder. Kanskje vært mer nyansert også. Men så lenge vi ikke fikk

tilbakemelding på at det jeg skrev var ”pølsevev”, så er jeg nok fornøyd med det jeg gjorde.

5.0 AVSLUTNING/KONKLUSJON

I denne oppgaven ser man at kildebruken skiller Nordlys og Fremover fra hverandre i

OVDS/TFDS-konflikten. Men betyr det at man får en lokalpatriotisk fremstilling av saken?

Utifra mitt materiale kan man ikke trekke denne entydige konklusjonen. For selv om

kildematerialet skulle tilsi at dekningen kunne bli skjev, så kan ikke perspektivanalysen

bevise det.

Kildevalget til de to avisene viser at fire av ti artikler i Fremover er dessuten bygd på én kilde,

mens seks av ti artikler i Nordlys har tre eller flere kilder. Nordlys har flere TFDS-kilder enn

andre kilder i artiklene sine, mens Fremover har flest OVDS-kilder i sine artikler. Kildevalget

er mest skjevt for Fremover sitt vedkommende. På den ene siden er det naturlig at de bruker

de kildene som tilhører lokalsamfunnet, på den andre side blir det feil siden det var to parter

involvert i fusjonsprosessen. Men har kildevalget strengt tatt noe å si for innholdet?

Undersøkelsen av perspektiver viser at lokalpatriotiske trekk forekommer, men ikke i stor

skala. Av de fire perspektivene er det bare lokalisering og ledelse som viser tendenser til

favorisering av eget område og rederi, og da mest for Fremover sitt vedkommende. De to

andre perspektivene, økonomi og næringsliv, viser et flertall av nøytrale argumenter i begge

avisene. Oppsummert kan man derfor ikke si at innholdet i artiklene er ensidig lokalpatriotisk,

men det bærer kanskje ikke helt preg av å være uavhengig heller (se problemstilling 2.1).

Kanskje kunne en mer kvalitativt rettet undersøkelse gitt et mer nyansert bilde av saken. Min

analyse vil heller ikke kunne gi svar på hvordan tekstene mottas eller virker inn på

enkeltindivider eller samfunnet, men gir kun kunnskap om tekstene. Selv om kildevalget eller

det manifeste innholdet i en artikkel er aldri så skjevt, så kan man heller ikke konkludere med

at publikum oppfattet det slik eller lot seg påvirke.

Men publikums oppfattelse av konflikten kunne jo ha vært en spennende undersøkelse i seg

selv. Journalist i Nordlys, Linda Vaeng Sæbbe, forteller også at de flere ganger mens

konflikten pågikk, opplevde at de to partene forsøkte å påvirke hva avisen skrev (se punkt

4.3.1). Det hadde derfor også vært interessant å se saken fra kildenes perspektiv også.

Hvordan opplevde de mediedekningen?

Det er med andre ord svært mye man kunne tatt med i denne undersøkelsen, men det sier seg

selv at alt som kunne vært relevant ikke kan være med på grunn av tidsbegrensninger. Denne

oppgaven har heller ikke som mål å gi svar på alle spørsmål som emnet lokalpatriotisme

stiller, men først og fremst å vise en del av bildet.

LITTERATURLISTE:

Aa, Hilde Kvamsås: Medier, demokrati og ålmenta: Mediegjevne vilkår for lokaldemokrati i

Sogn og Fjordane. Hovudoppgåve ved Institutt for medievitskap, Universitetet i Bergen,

2001.

Allern, Sigurd: Nyhetsverdier. Om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser. IJ-

forlaget, 2001.

Finslo, Stig: Redaktør i konflikt. Artikkelen bygger på et foredrag holdt i Norsk

Redaktørforening høsten 1998.

Gripsrud, Jostein: Mediekultur. Mediesamfunn

Universitetsforlaget, 1999.

Hellevik, Ottar: Forskningsmetode i sosiologi og statsvitenskap. Universitetsforlaget. Oslo,

1994.

Ottosen, Rune: Mediestrategier og fiendebilder i internasjonale konflikter. Norske medier i

skyggen av Pentagon. Universitetsforlaget, Oslo, 1994.

Michaelsen, Bård: Hvor skjev? En perspektivanalyse av dekningen av Alta-saken i januar

1981. Mellomfagsoppgave i sosiologi (massekommunikasjon), Oslo, 1981.

Raaum, Odd: Pressen er løs! Fronter i journalistenes faglige frigjøring. Pax Forlag, Oslo,

1999.

Simensen, Jens O.: Meningsbærer eller meningsløs? Om avisenes samfunnsrolle.

Institutt for

Journalistikk, Fredrikstad, 1999.

Vær Varsomplakaten, revidert utgave pr. 1. januar 2002.

Østbye, Helge mfl.: Metodebok for mediefag. Fagbokforlaget, 2002.

Artikler og annet:

A-pressen, www.apressen.no

Aschehoug og Gyldendals Store Norske leksikon.

Chicago Tibune, www.chicagotribune.com

Eierskapstilsynet.

Mediebedriftenes Landsforening.

Norsk Språkråd.

NRK Nordland, www.nrk.no/nordland, 26.juni 2002.

Wiese, Andreas: Objektiv patriotisme, Dagbladet, 22.september 2001.