Jeg har skrevet tre reportasjer: Fredskrigerne, Hasj, harmoni og tvangsflytting og Jakten på det grønne liv

Mot strømmen

Mot strømmen

en reportasjeserie om motkulturer

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Jørgen Fjeld Svarstad

Kandidatnummer: 3

Innhold

Innledning…………………………………………………………………………………….3

Tema og problemstilling……………………………………………………………………...3

Begravde idéer……………………………………………………………………………….4

Feature-reportasjen…………………………………………………………………………..4

Generelt om motkulturer……………………………………………………………………..5

Fredskrigerne

Idé og research………………………………………………………………………..6

På

stedet………………………………………………………………………………7

Kilder………………………………………………………………………………….7

Uttrykk………………………………………………………………………………..8

Problemer

underveis…………………………………………………………………..8

Et etisk spørsmål………………………………………………………………………9

Hasj, harmoni og husriving

Idé og research………………………………………………………………………10

Kildene………………………………………………………………………………10

Uttrykk………………………………………………………………………………11

Jakten på det grønne liv

Idé og research………………………………………………………………………12

På stedet…………………………………………………………………………… 12

Kildene………………………………………………………………………………13

Uttrykk………………………………………………………………………………13

Er mine reportasjer for ukritiske……………………………………………………………14

Litteratur.................................................................................................................................16

Kontaktliste.............................................................................................................................18

Innledning

Jeg har skrevet tre reportasjer: "Fredskrigerne", "Hasj, harmoni og husriving" og "Jakten på

det grønne liv". Reportasjene har et felles tema -

motkultur -

og utgjør i den forstand en

reportasjeserie. Men bortsett fra felles tema, er det ingen annen innbyrdes sammenheng dem

imellom. Hver reportasje kan stå alene eller som del av en serie, gjerne helgereportasjer.

Jeg ser for meg reportasjene i en Oslobasert regionsavis, da to av reportasjene handler om

miljøer i henholdsvis Oslo Akershus. En mulighet er "Lesende Lørdag" i Dagsavisen.

"Fredskrigerne" og "Hasj, harmoni og husriving" henger på en aktualitetsknagg. Ideelt burde

disse vært publisert kort tid etter innsamlingsarbeidet. Irak-krigen er nå over. Christiania-

reportasjen bør ikke trykkes etter at lovforslaget er ferdigbehandlet. "Jakten på det grønne liv"

er ikke knyttet til aktualitet.

I den videre drøftingen gjør jeg rede for idéen bak og problemstillingen for reportasjeserien.

Jeg forteller kort om reportasjeidéene som ikke ble realisert, og hva jeg legger i begrepet

motkultur. Jeg sier noen generelle ord om reportasjesjangeren, og går så løs på den enkelte

reportasje; hvordan jeg fikk ideén, om kildearbeidet, problemer underveis og litt om de

ferdige produktene. Til slutt drøfter jeg om det hadde vært hensiktsmessig å bringe inn flere

motforestillinger i reportasjene.

Tema og problemstilling

Jeg har alltid vært fascinert av mennesker som ikke flyter med hovedstrømmen. De som våger

å tenke og handle annerledes, som holder fast ved sine verdier og sin livsstil, selv om oddsene

taler mot dem. Jeg valgte derfor å skrive om motkulturelle miljøer.

Når jeg skrev prosjektskissa, var det et kriterium at temaet måtte være åpent. Om en reportasje

falt i fisk, skulle ikke det velte hele hovedidéen. Det måtte alltid være flere miljøer å ta av

innenfor samme hovedtema. Det viste seg å være en fordel.

Jeg så for meg tre reportasjer om tre ulike motkulturelle miljøer. Som journalist ville ha fram

det særegne med disse miljøene, og prøve å besvare hvorfor de velger å leve annerledes.

I prosjektskissa formulerte jeg en vid problemstilling. Den har jeg holdt fast ved hele tiden:

Hvem er disse menneskene, og hva særpreger miljøet de tilhører?

Til hovedproblemstillingen

fulgte underspørsmål av typen:

Hva gjør de opprør mot, og hvorfor? Hva driver dem? På

hvilken måte skiller de seg fra det øvrige samfunn?

Til Christiania-reportasjen har jeg tillagt

følgende:

Hvordan opplever Christianittene utkastelsestrusselen, og hvordan påvirker den

miljøet.

Begravde idéer

I utgangspunktet hadde jeg tre reportasjeideer, men forkastet alle underveis. Kort fortalt var

planen å lage en reportasje om Blitz-miljøet, en om taggere (og "krigen mot tagging") og en

siste om et ytterliggående kristent trossamfunn som skiller seg kraftig fra statskirken Men på

Blitz fikk jeg i uke 11 beskjed om at journalister er nektet adgang. Til tagger-reportasjen

forhørte jeg meg med bekjente, og la ut forespørsler på diskusjonsforum på Internett. Men jeg

klarte ikke å få noen taggere til å stille opp, og la fra meg idéen i uke 13. Idéen om religiøs

motkultur hadde jeg lenge i bakhodet, men var ikke spesielt tent på den. Etter litt myldring

fikk jeg en ny idé, og gikk heller for den.

Av dette har jeg lært at du aldri må gi opp når ting ikke går din vei, men heller tenke i nye

baner. Jeg ble frustrert når jeg ikke klarte å gjennomføre planlagte reportasjer. Men tenker du

kreativt, dukker det alltid opp nye muligheter.

Feature-reportasjen

Jo-Bech Karlsen definerer reportasjen på følgende måte:

Reportasjen er en fortelling med utgangspunkt i journalistens egne opplevelser i

virkeligheten

Mine reportasjer baserer seg på mine møter med tre motkulturelle miljøer. Jeg

snakket med menneskene, sanset og observerte, og videreformidlet så mine opplevelser. De er

også fortellinger; jeg gjenforteller – noe framhevet og mye utelatt – det jeg opplevde. Til slutt

er de personlige. Ikke bare har jeg satt mitt personlige preg på fortellingen gjennom stil,

skildringer og valg som framhevinger og utelatelser. Men jeg har tolket virkeligheten.

Mine tre artikler er videre miljøreportasjer. Med det menes at det er et miljø som står i

sentrum, ikke for eksempel en enkelt hendelse. En miljøreportasje skal ta leseren med ut i et

miljø, og la henne oppleve og forstå det spesielle og karakteristiske ved dette

. Slik sett

inneholder miljøreportasjen, mine inkludert, sterke elementer av feature-tenkning. For i

feature er poenget nettopp å gripe og vise det karakteristiske

. Observasjon er helt sentralt. Du

Reportasjen, Jo Bech-Karlsen 2000, s 147

Undervisning Nils Helge Tømmerås, Journalistutdanningen i Bodø våren 2002

Feature-reportasjen, Jo Bech-Karlsen 1988

skal skjerpe alle sanser, og finne detaljene som karakteriserer miljøet du beskriver. Jeg

formidler observasjoner særegne for miljøet, og vil

vise,

snarere enn å

fortelle

, hvordan disse

menneskene er. Jeg legger vekt på at mine observasjoner skal være

informasjonsbærende

skal ha en gjennomtenkt betydning, og si noe om miljøet. Mistenksomme blikk,

kamuflasjenettinger og plakater mot byfornyelse, er eksempler fra Christiania.

Sjablongutskjæring og skrytehistorier fra demonstrasjoner er særegent for fredsaktivistene på

"Humla". Sørvendte vinduer og et kollektivt kleslager er karakteristisk for utbyggerne i

Hurdal. Mine reportasjer har mange slike detaljer.

Når to reportasjer tar utgangspunkt i en begivenhet - en aksjon og halmhusbygging - er det

ikke begivenheten i seg selv som er det sentrale. Snarere er de ment for å belyse miljøene; de

symboliserer og anskueliggjør hvem disse menneskene er, og hva de tror på.

Generelt om motkulturer

Før jeg gikk i gang med reportasjene, måtte jeg ha klart for meg hva en motkultur egentlig er.

Jeg samlet inn definisjoner fra forskjellig faglitteratur

og snakket med sosiolog Kjell Erling

Kjellmann ved UiO, som har jobbet mye med fenomenet. På dette grunnlag konstruerte jeg

min egen definisjon:

En motkultur er en kultur som oppstår som reaksjon på, og som står i opposisjon til den

dominerende kulturen i samfunnet. Medlemmene oppfatter ikke seg selv som en del av

samfunnets rådende kultur, og søker alternative livsstiler og andre verdier.

Familiene i Hurdal bygger en økologisk landsby, blant annet fordi de mener

samfunnsutviklingen

ikke er bærekraftig. Det er med altså en reaksjon mot den dominerende

kulturen.

Aktivistene på ”Humla” utgjør en kultur som har oppstått som en protest mot det dens

medlemmer oppfatter som negative utviklingstrekk i verden (de aksjonerer ikke bare mot

krig). De bryter demokratiets spilleregler for å nå få fram med sitt budskap.

Felles for Christianittene er at de ikke identifiserer seg med og føler seg hjemme i ”det

etablerte samfunn”. De vil dyrke sin helt særegne måte å leve på, og har derfor skapt sitt eget

samfunn.

Feature-reportasjen, Jo Bech Karlsen 1988

Opprør: En bok om blitzere, pønkere, politi, presse og politikere i Oslo, Jan Holm og Inge Kvam, 1988,

Sosiologisk leksikon, Olav Korsnes, Heine Andersen og Thomas Brante, 1997, I samfunnet 3, Jostein Ryssevik,

1997

Fredskrigerne

Idé og research

Jeg ringte Blitz i uke 11, og fikk som sagt avslag. Men Mari Lie i pressegruppa på Blitz tipset

meg om det alternative kulturhuset "Hausmania". Jeg undersøkte nærmere; leste avisartikler

og husets egne nettsider. Det virket som et spennende, mangfoldig motkulturelt miljø; det

rommer alt fra alternativmedia og -teater til ”Filmklubben Spis De Rike”(!). Men skulle jeg

skrive om "Hausmania", fant jeg det hensiktsmessig å begrense meg til et av miljøene, for at

reportasjen ikke skulle bli for overfladisk.

På jakt etter dette "miljøet i miljøet" ringte jeg styremedlem på "Hausmania", Trond Klykken.

Joda, jeg var hjertelig velkommen på reportasjebesøk. Trond fortalte mer om kulturhuset. Han

vekket min interesse da han nevnte miljøet han tilhørte; "Humla". Han fortalte de var rundt

tjue aktive politiske aktivister, at de holdt mye "gateteater" og at mange av dem er erklærte

anarkister. Dette var noe for meg, og mye av det samme jeg hadde sett for meg til den

skrinlagte Blitz-reportasjen; en reportasje om radikale politiske aktivister. Jeg så for meg en

miljøreportasje fra forberedelsene og gjennomføringen av en aksjon. Det skulle kanskje la seg

gjøre, sa Trond. Men jeg fikk komme innom personlig en dag for å avtale nærmere.

På forhånd leste jeg det jeg kom over av stoff om "Hausmania" og "Humla" på nettet. Som

research til Blitz-reportasjen hadde jeg lest en bok om Blitz-miljøet

, for å forstå disse

menneskene bedre. Dette var nyttig lesning, da det viste seg at blitzere og "Humla"-aktivister

har mye til felles.

Med reportasjen ønsket jeg blant annet å bringe kunnskap om hvem disse menneskene er, og

hva som kjennetegner dem. Miljøer som dette får gjerne bred spalteplass når de gjennomfører

aksjoner. Men det er sjelden å se reportasjer fra innsiden.

I uke 13 stakk jeg uanmeldt innom ”Humla” for å hilse på, og ble kastet rett ut i det. Jeg kom

midt i et aksjonsmøte. På dette tidspunkt var det ikke avklart om jeg fikk være med på aksjon

eller ikke. Men jeg fulgte godt med, i tilfelle noe kunne brukes. Det kunne det. Det var i orden

at jeg ble med dagen etter, fikk jeg beskjed om etterpå. Jeg fikk også lov til å bruke mine

observasjoner fra møtet i reportasjen.

Opprør: En bok om blitzere, pønkere, politi, presse og politikere i Oslo, Jan Holm og Inge Kvam, 1988,

På stedet

Jeg tilbragte en hel dag med fredsaktivistene, fra tidlig på formiddagen da "humlene"

forberedte seg til aksjon og til alle ble innbrakt av politiet. I tillegg kommer aksjonsmøtet fra

kvelden før.

Jeg brukte ulike observasjonsteknikker. Å være med aktivistene under gjennomføringen av en

av en aksjon, karakteriserer jeg som

deltakende observasjon

Jeg skildrer miljøet fra

innsiden, og var en slags medopplever. Når politiet innbrakte aktivistene, stod jeg bak

sperringene med dem. Riktignok inntok jeg ikke aktivistrollen, men stod allikevel midt i

begivenheten.

Andre ganger brukte jeg

ytre observasjon

. Da holdt jeg en større avstand til det jeg

observerte. De første timene satt jeg på "Humla" sammen Magne Karlsen, Kristoffer Øybø og

Sjur Papazian. Jeg brukte noe tid på å intervjue dem. Men mest observerte jeg. Jeg var på jakt

etter karakteristiske dialoger og situasjoner. Jeg håpet de skulle "glemme" journalisten ved

siden av dem, og oppføre seg slik de vanligvis gjør. For en journalist påvirker miljøet han er i.

Men hvordan vet jeg at aktivistene oppførte seg naturlig med en journalist til stede? Det er et

evig paradoks: Det finner du ikke svar på uten observasjon. Hvem vet om Magne ville

foreslått å klatre opp på den danske ambassaden, uten en journalist i nærheten?

De tre visste for øvrig at samtalene deres kunne komme med i reportasjen.

I tillegg brukte jeg

umerkelig observasjon

. Det betyr at menneskene i miljøet ikke vet om

journalisten som observerer dem. Jeg plasserte meg i et hjørne av lokalet og skjerpet sansene.

Scenen med mannen som vil gjøre en privat aksjon på Sellafield, er et eksempel. Han var ikke

klar over at jeg var journalist (det var riktignok Magne). Under aksjonsmøtet visste bare min

kontaktperson Trond Klykken om journalisten i lokalet. Tilsvarende gjorde jeg meg ikke til

kjenne under selve aksjonen før jeg dro opp kameraet utenfor ambassaden. Flesteparten av

aktivistene trodde sannsynligvis jeg var en av dem.

I denne sammenheng ser jeg ingen betenkeligheter med denne metoden. Jeg brukte ikke falsk

identitet. Bare Magne blir identifisert når jeg siterer på denne måten. Fordelen er at jeg ikke

påvirker menneskene rundt meg.

Feature-reportasjen, Jo Bech-Karlsen 1988

Kilder

Jeg har intervjuet tre aktivister – Sjur, Magne og Kristoffer - og de spiller ganske sentrale

roller i reportasjen. Jeg valgte disse for det første fordi det godtok navn og bilde - det var det

ikke alle som gjorde. De er erfarne og aktive aktivister, viste det seg. Alle ble dessuten med

på aksjonen senere på kvelden. Det var dessuten få kilder å velge mellom da jeg møtte opp på

kafeén denne formiddagen.

Jeg brukte mest muntlige kilder, da det var få skriftlige kilder om miljøet. Av mine muntlige

kilder er det bare Trond Klykken som ikke er nevnt i teksten.

Uttrykk

Den planlagte aksjonen er den røde tråden i reportasjen. Jeg så ingen grunn til ikke å bruke

begivenheten for å skape spenning. Historien fortelles kronologisk og har en stigende

spenningskurve mot et klimaks. Som forteller er jeg mest "regissør"

som presenterer scener.

Disse skal si noe om miljøet - det blir en slags rendyrking av "show it, don't tell it"-

prinsippet. Jeg vurderte å bruke meg selv mer enn jeg gjør. Ved å skildre hvordan

jeg

opplevde møtet med politiet da jeg var nær å bli innbrakt, ville leseren i større grad følt at han

stod midt i begivenheten. Jeg holdt meg imidlertid til den autorale allvitende

fortellerstemmen, for ikke å gi leseren et inntrykk av at jeg er på aktivistenes ”side”.

Problemer underveis

De fleste aktivistene ønsket ikke navn eller bilde i reportasjen. Det er forståelig, siden de

planla en kriminell handling. I forkant forpliktet jeg meg til å be om tillatelse før jeg tok

bilder av noen. Å bryte et slikt løfte, ville vært et brudd på kildevernet i Vær Varsom-

plakatens punkt 3.4.

Jeg ble dessuten ilagt fotoforbud fra aktivistene møttes ved Blitz, og til vi var framme ved

ambassaden. Dette for ikke å tiltrekke oppmerksomhet fra politiet, og en premiss for at jeg

fikk være med. Fotovilkårene var altså ikke de beste.

Sjur, Kristoffer, Magne og Frederik godtok navn og bilde. Det gjorde også Elisabeth (se

bilde), men jeg glemte rett og slett å be om etternavn.

Politiet tok meg først for å være aksjonist, da jeg ikke har pressekort. Mye tid gikk med til å

diskutere med dem, når jeg i stedet burde observert og tatt bilder. Til slutt fikk jeg gå, og

måtte forlate det avsperrede området. Dette var et dårlig sted å ta bilder fra. Når kvelden i

tillegg var mørk og tåkefull, ble ikke bildene fra aksjonen særlig gode.

Vi var imidlertid to journalister som fulgte aksjonistene. Andreas Tselentis fra bladet ”Gatas

Parlament” ga meg tillatelse til å bruke bildene han hadde tatt. Jeg trykket et av disse, etter å

ha fått klarsignal fra Sjur. Han hadde forhørt seg med den det gjaldt. Begrunnelsen var at

aksjonistene ikke hadde gjort noe kriminelt.

Et etisk spørsmål

Jeg vurderte anonymisering av Sjur, Magne og Kristoffer. Etter Vær Varsom-plakatens punkt

3.9 skal du vise hensyn overfor mennesker som ikke kan ventes å være klar over virkningen

av sine uttalelser. Denne reportasjen kan utvilsomt få konsekvenser for disse. Burde de

beskyttes mot seg selv? Neppe. De er oppegående mennesker med lang fartstid som

demonstranter. De aksjonerer utelukkende for pressedekning, og burde da også være kjent

med konsekvensene av å bli eksponert. Sjur har dessuten vært mye i media etter å ha vært

menneskelig skjold i Irak, og Magne har jobbet som frilansjournalist.

Feature-reportasjen, Jo Bech-Karlsen 1988

Hasj, harmoni og husriving

Idé og research

I uke 13 leste jeg i flere norske aviser om streikende hasjselgere i Christiania. De protesterte

mot regjeringspartiet Venstres forslag om nedleggelse av "fristaden". Dette fant jeg

interessant. Kanskje det kunne bli en reportasje? Jeg har vært i Christiania tidligere, og synes

samfunnet er fascinerende. At det er en motkultur, er det ingen tvil om. Nå fikk jeg dessuten

en aktualitetsknagg å henge reportasjen på.

Ved hjelp av artikler i norske og danske aviser, samt pressemeldinger på Venstres

hjemmeside, fant jeg ut hva forslaget konkret innebærer. Meget sannsynlig går det også

igjennom.

Jeg utviklet en idé. Jeg kunne besøke Christianittene - konsekvensekspertene - og snakke med

dem om hvordan de opplever det som nå skjer. Samtidig måtte jeg prøve å fange stemningen;

en nedleggingstruet by preges nødvendigvis av en slik trussel.

Først etablerte jeg kontakt. På Christianias hjemmesider fant jeg e-postadressene til flere

Christianitter. Jeg sendte en mail til fire tilfeldig valgte personer, og spurte om noen ville la

seg intervjue, introdusere meg for flere Christianitter og kanskje vise meg litt rundt. Siv Jarto

svarte ja, og vi avtalte å møtes en uke senere.

I mellomtiden gjorde jeg mer research. Det var lite å finne på biblioteket, så jeg brukte nettet:

Christianias egne nettsider, artikler i danske aviser og Atekst. Informasjon på Christianias

nettsider, spesielt om mer kontroversielle emner, tok jeg naturlig nok med en klype salt, og

dobbeltsjekket der jeg fant det nødvendig. Jeg leste om alt fra Christianias historie, styresett,

tidligere nedleggingstrusler og det nye lovforslaget. Faktaopplysningene om Christiania i

reportasjen er hentet fra slike skriftlige kilder.

Framme i Christiania intervjuet jeg Siv, hun viste meg rundt, jeg snakket med andre

Christianitter og sanset og observerte en hel dag.

Kildene

Mitt utgangspunkt var at intervjuobjektene måtte være Christianitter. De skulle ha en

oppfatning om lovforslaget, og helst ha bodd i byen en stund. Mine tre kilder oppfyller disse

kriteriene. I tillegg har de ganske spenstige meninger.

Jan Nilson traff jeg tilfeldig på gata, mens Siv Jarto introduserte meg for Henrik Schutze.

Dette er

kildestyrt kildesøk

. Ulempen med denne metoden er at personen kan ha egne

motiver for å tipse om visse kilder, og lede meg bevisst vekk fra andre.

Det leder meg over til spørsmålet om kildene er

representative

for kildeuniverset - vel 800

Christianitter. Jeg intervjuet flere beboere enn de tre synlige i reportasjen. Disse fant jeg fram

til på egenhånd. Ingen av de øvrige beboerne jeg snakket med hadde oppfatninger som avvek

veldig fra mine tre kilders. Jeg valgte disse tre fordi de ga meg gode og karakteristiske svar.

Mitt inntrykk er altså at mine kilder er representative.

Uttrykk

Jeg er litt mer synlig i denne reportasjen enn i "Fredskrigerne". Men også her er jeg først og

fremst "regissør". Som forteller legger jeg fram noen faktaopplysninger, blant annet for å

presentere konflikten. Ellers bruker jeg sceneskildring, jeg presenterer mine observasjoner og

intervjuer. Da jeg prøver å få fram hvordan beboerne opplever utkastelsestrusselen, er ikke

observasjon tilstrekkelig: jeg må også ha med uttalelser fra de berørte. Reportasjen har

"fisken" som dramaturgisk modell. Den starter med et litt pirrende anslag. Etter konflikten er

presentert, synker "viktigheten". Reportasjen har en overraskende slutt: Siv Jarto vil flytte.

Er nå der så sikkert?, Egil Fossum, 2002

Er nå det så sikkert?, Egil Fossum, 2002

Jakten på det grønne liv

Idé og research

Jeg slo fra meg ideen om idéen om religiøs motkultur i uke 14. Etter litt myldring for meg

selv, fikk jeg en ide om å skrive om alternative bønder. Mer spesifikt hadde jeg lyst til å lage

reportasje om unge mennesker i gårdskollektiv. Som i de andre reportasjene, ville jeg skildre

miljøet – altså livet på gården - og finne ut hvorfor de lever som de gjør. Jeg søkte på nettet,

ringte etnologer ved Universitetet i Bergen, tok kontakt med Landbrukshøgskolen i Ås og

Oikos - interesseorganisasjonen for økologiske bønder. Men ingen kjente til gårdskollektiv av

typen jeg lette etter. Oikos tipset meg derimot om Hurdal Økologiske Landsby. Dette lød

interessant. Slike landsbyer er helt nytt i Norge, i motsetning til gårdskollektiver. Jeg leste om

prosjektet på landsbyens nettsider og i diverse avisartikler. Jo mer jeg leste, dess mer tente jeg

på idéen. Disse menneskene ønsket virkelig å ta steget ut mot en alternativ livsstil, virket det

som. Jeg ringte prosjektleder Simen Torp, som fortalte mer om økolandsbyen. Nesten alle

utbyggerne var på plass i Hurdal, og det var stor aktivitet på gården om dagen, informerte han.

Jeg var velkommen på reportasjebesøk, og takket ja. Vel hjemme fra Danmark uka etter, tok

jeg igjen kontakt. Et lettfattelig symbol som kunne belyse miljøet, var det jeg søkte. Eller i det

minste en eller annen aktivitet som involverer mange i miljøet. Svaret ble halmhus. Simen

fortalte at utbyggerne skulle bygge et slikt hus til helga. En slik begivenhet var eksakt det jeg

var på jakt etter. Jeg synes det sier mye at ung kvinne lar sitt første hus bli et halmhus, og at

hun får hjelp av nesten alle sine framtidige naboer til å bygge det. Med reportasjen ville jeg

presentere prosjektet, i tillegg til å besvare spørsmålene i hovedproblemstillingen.

Førstkommende fredag var jeg på plass på Gjøding.

På stedet

Jeg var på gården fra tidlig på formiddagen til et stykke ut på kvelden. Jeg gikk rundt og

snakket med utbyggerne mens de arbeidet, observerte og merket meg karakteristiske detaljer.

Observasjonsteknikken var først og fremst

ytre observasjon

; jeg deltok ikke på dugnaden,

og betraktet med en viss avstand. Men den hadde også innslag av

deltakende observasjon

Jeg spiste for eksempel lunch med utbyggerne.

Feature-reportasjen, Jo Bech-Karlsen 1988

Kildene

I reportasjen intervjuer jeg Simen Torp, Siri Grinde og ekteparet Ina Thiis Franck og Eirik

Gram Franck. Under besøket intervjuet jeg faktisk nesten alle utbyggerne, men brukte mest

tid på disse fire. Mitt inntykk er at deres utsagn er typiske for miljøet. De har dessuten vært

involvert i prosjektet lenge. Etter å ha snakket med de fleste i miljøet, har jeg ingen grunn til å

tro at de fire ikke er representative.

Av skriftlige kilder brukte jeg diverse nettsteder om økologiske byer og halmhusbygging, i

tillegg til de nevnte under ”Ide og research”.

Uttrykk

I "Jakten på det grønne liv" er presenterer jeg økolandsby-prosjketet, i tillegg til at jeg skildrer

miljøet. Det er en del faktabiter her, men også mye intervju og observasjon. I hovedsak er det

fortelleren som legger fram faktaopplysningene, mens utbyggerne slipper til med meninger og

karakteristiske replikker. Dramaturgisk kan reportasjen beskrives om en fisk. Den har en

pirrende åpning, men mulig burde den vært enda litt mer spennende ".Viktigheten" faller etter

at jeg som forteller har fortalt om prosjektet. Om slutten ikke er overraskende, har jeg i hvert

fall valgt meg ut et litt artig poeng: ektefellene får landsbybeboerne ha i fred.

Er mine reportasjer for ukritiske?

Jeg kan med rette beskyldes for å ha med få kritiske spørsmål og motforestillinger i mine

reportasjer. Men intensjonen er ikke å lage utpregede kritiske artikler. Jeg ønsker ikke å stille

folk til veggs for sine "avvikende" holdninger. For å gjenta meg selv: jeg prøver jeg å få fram

særpreget ved miljøene. Jeg vil også besvare hvorfor disse menneskene lever "annerledes",

eller i det minste få fram deres egne begrunnelser. Når jeg tar med kritiske spørsmål, er det

ikke for å gardere meg mot å bli kalt ukritisk. Snarere er det fordi jeg mener svarene jeg får er

typiske for menneskene i miljøet.

Dessuten mener jeg noen av argumentene som framføres i ”Fredskrigerne” og ”Hasj,

harmoni og husriving” er så åpenbart ”svake”, at de paradoksalt nok kan stå uimotsagt. Som

for eksempel når Magne Karlsen argumenterer for å møte vold med vold. Eller når Jan Nilson

påstår han bor i et samfunn uten dop og kriminalitet. Jeg har tiltro til at leserne gjennomskuer

slike argumenter. Misforstå meg rett: Jeg forsøker ikke å latterliggjøre mine intervjuobjekter.

Jeg mener mine utvalgte sitater er dekkende for det de faktisk mener, og har ikke gått inn for å

plukke ut svake argumenter.

Det er karakteristisk for aktivistene i "Fredskrigerne" å kalle en container med steiner for

”godtebutikk”. Det sier en del at Sjur mener aktivistene har en opphøyd rolle som

”lysbærere”. Tanken er at mine observasjoner og utvalgte sitater skal tale for seg. Ut fra min

presentasjon får leseren eventuelt avgjøre hva hun synes om disse menneskene. Er de bare en

gjeng med pøbler? Jeg prøver ikke å besvare spørsmålet, eller å styre svaret i en bestemt

retning.

Det er ikke sikkert det fungerer. Noen vil sikkert kalle meg mikrofonstativ for mennesker med

ekstreme holdninger og metoder. Men hensikten er ikke å romantisere miljøet eller tale deres

sak.

I Christiania-reportasjen er Christianittene er de eneste som får komme til orde. Vær Varsom-

plakatens punkt 4.14 fastslår plikten til å sørge for samtidig imøtegåelse av faktiske

opplysninger. Det gjelder reportasjer så vel som nyheter, reportasjer fra Norge like mye som

fra Danmark. Under sterk tvil, og etter rådføring med min veileder, unnlot jeg å la Venstre

imøtegå kritikken. Det har for det første med påstandenes karakter å gjøre. Noen er

stadfesting av ren fakta. Det er uomtvistelig at menneskene bak lovforslaget mener at slik

Christianittene lever "ikke er den rette måten å leve på". Det ligger som en premiss i hele

reportasjen: Regjeringspartiet godtar blant annet ikke at folk lever gratis på okkupert grunn.

Andre meninger er mer svevende, som at forslaget bunner i Janteloven. Men påstandene om

luksusboliger og attraktive tomter burde kanskje imøtegåes?

Nå er reportasjen ment som en stemningsrapport fra en by som er døden nær. Meningene som

kommer fram skal først og fremst illustrere stemningen i byen, og si noe om hvem disse

menneskene er. Begrunnelsen for lovforslaget kommer dessuten fram tidlig i reportasjen (

"De

vil ha slutt på hasjsalget. Christianittene skal ikke lenger få bo gratis i det sentrumsnære

området").

I ettertid ser jeg allikevel at det hadde vært en fordel med en kort uttalelse fra den annen part.

Om ikke annet for å gardere meg mot å synde mot VVP. Kanskje partiet også kunne gjort

meg oppmerksom på momenter jeg har oversett?

"Hasj, harmoni og husriving" er utvilsomt en reportasje med slagside. Det ligger nærmest i

problemstillingens natur: Når jeg undersøker hvordan Christianittene opplever

utkastelsestrusselen, er det ikke annet å vente enn at meningene vil peke i en bestemt retning.

Men kanskje jeg burde tatt med flere motforestillinger? Rett nok stiller jeg Siv Jarto et par

kritiske spørsmål. Men jeg kunne gått videre. Det er nok å ta av. Jeg kunne undersøkt om

anarkiet fungerer i praksis. Jeg kunne funnet en som virkelig er kritisk til Christiania. Eller

satt et kritisk søkelys på hasjmarkedet, som omsetter for mange millioner i året. Men dette

faller egentlig utenfor målet for reportasjen; å formidle det særegne med miljøet, inkludert

den trykkede stemningen. Mitt anliggende er som sagt ikke å sette et kritisk søkelys på

"fristaden".

”Jakten på det grønne liv” er en presentasjon av Økolandsbyen i Hurdal, med miljøskildringer

og uttalelser fra utbyggerne. Jeg så ingen grunn til å velge en mer kritisk innfallsvinkel.

Hvorfor skulle jeg det? Journalister trenger ikke til enhver tid å være kritiske til alt og alle. Du

må selvfølgelig forsikre deg om at det du skriver er sant. Men det er lov å lage saker med

positiv vinkling.

Litteratur

Jo Bech-Karlsen: Reportasjen Universitetsforlaget 2000 s 95-258

Jo Bech-Karlsen: Feature-reportasjen Universitetsforlaget 1988 153 sider

Jan Holm og Inge Kvaran: Opprør: En bok om blitzere, pønkere, politi, presse og politikere i

Oslo, Jan Holm og Inge Kvam, Cappelen 1989 253 sider

Olav Korsnes, Heine Andersen og Thomas Brante: Sosiologisk leksikon Universitetsforlaget

1997 s. 212-213

Egil Fossum: Er nå det så sikkert? Cappelen 2002, s. 36-44

Jostein Ryssevik: I samfunnet 3 Universitetsforlaget 1997 s. 63

Kjetil Wiedeswang: Angst og bæven Gonzo på norsk, Institutt for Journalistikk 1998 s. 13-57

Elektroniske kilder

Atekst (www.mediearkivet.no)

” Økolandsbyen”, Dagsavisen 09.03.02

”Grønne drømmer i Hurdal”, Aftenposten 10.10.01

”Her vil de bygge sin økolandsby”, Aftenposten 15.09.01

”Lysere framtid for Hausmania” Aftenposten 13.01.03

”Hasjstreik i Christiania”, Aftenposten 27.03.03

”Pengeregn over Christiania”, Aftenposten 17.03.03

”Trues”, Dagbladet 16.03.03

”Vil bevare fristaden”, NTB 14.03.03

”Christiania: opplevelse og eventyr”, Aftenposten 30.09.01

”Guidet tur blant hasj og hester”, Aftenposten 25.03.00

Kilden Økossamfunn: www.kilden-okosamfunn.no

Global Ecovillage Netvork :www.gen-europe.org

Idebanken:http://ide.idebanken.no/Redskapsbua/halminnhold2.html 6 sider

Christianias: www.christiania.org

Humla: www.humla.2ya.com

Politiken (www.politiken.dk)

”Politiet: Ingen effekt av hasj-streike” 01.04.03

”Christiania” 17.03.03

”Christiania siger nej tak til millioner” 14.03.03

”Venstre vil bruge 300 millioner på Christiania” 14.03

”Christianitten er et truet dyr” 06.03.03

”Fristaden – debatten ulmer igjen” 14.03.03

”Venstre vil bygge nye boliger på Christiania” 12.02.03

Berlingske Tidende (www.berlingske.dk)

”Det endelige opør om fristaden” 14.03.03

”Fristaden skal afvikles” 14.03.03

”Man kan da ikke nædlegge et sted med eget flagg” 14.03.03

”For frihed og fri hash” 30.03.03: www.jyllandsposten.dk

Kontaktliste

Reportasje 1 ”Jakten på det grønne liv”

Simen Torp: 950 40 000

Eirik Gram Franck 932 63 587

Ina Thiis Franck 932 63 587

Siri Grinde (tlf ukjent, kan nås på numrene ovenfor)

Reportasje 2 ”Fredskrigerne”

Sjur Papzian: 97960845

Trond Klykken: 98878432

Magne Karlsen og Kristoffer Øybø: tlf ukjent

Andreas Tselentis: 95815708

Reportasje 3 ”Hasj harmoni og husriving

Siv Jarto: SivJarto@hotmail.com

Henrik Schutze: schutze@christiania.org

Jan Nilson: tlf ukjent