1
MiljøNær
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Mot strømmen
De er vanlige familier i
etableringsfasen. De vil bo i
halmhus, være selvforsynte
med mat og gjenskape samhol-
det fra det gamle bygdesam-
funnet.
De bygger Norges første
økolandsby.
– Det er et rotterace.
Du
jobber seint hver dag, og henter
så ungene i barnehagen. Når du
er hjemme i sju-tiden på
kvelden, hiver du i deg litt mat
og ser på nyhetene før du legger
deg. Dag ut og dag inn.
Simen Torp (24) setter spaden i
grusen.
– Det er så meningsløst, sier
han.
Simen ønsker seg noe mer for
seg og sin familie. Han vil ha
naboer som er noe annet enn
bare en skygge ut av garasjen
hver morgen. Han vil leve i pakt
med naturen i sitt selvbygde
økologiske hus, og dyrke sin
egen økologiske mat. Han vil bo
i Norges første økologiske
landsby.
Drømmen
er i ferd med å bli
virkelig. For et år siden lånte
femten personer felles - de fleste
er småbarnsforeldre - og kjøpte
den 700 dekar store Gjøding
gård, den gamle prestegården i
Hurdal. Her skal de bygge og
bo, oppdra sine barn og leve i et
nært fellesskap med hverandre.
På jordene rundt skal kyrne
beite fritt, og de usprøytede
grønnsakene skal vokse seg
sunne og gode. Etter hvert satser
de på å bli selvforsynte med
mat. Noen skal drive jordbruk
på heltid, andre beholder
jobbene sine i samfunnet uten-
for. Men alle skal bidra til
fellesskapet.
De ser for seg en landsby med
rundt førti boliger, verksteder,
kulturhus og barnehage. Simen
drømmer om å drive besøkgård.
Men først må de bygge hus.
Det er dugnad
på Gjøding. Siri
Grinde (24) og datteren skal få
sitt eget halmhus med bad,
hems, to soverom og innlagt
strøm. Og som det seg hør og
bør i en økolandsby, tar alle i et
tak når noe skal gjøres.
Simen forbereder fundamentet,
og sprer grus over de seksti
kvadratmeterne huset skal
dekke.
Mika Illmaniemi (35) lener sine
lyse rastafletter over sement-
blanderen. Emil Helbro (24)
snekrer utenfor Stabburet. På
loven klargjøres de siste halm -
ballene til veggene.
– Halmhus er veldig
miljøvennlige, forteller Simen.
– Den plastduken er det eneste
syntetiske byggematerialet vi
bruker, peker han mot fuktsper-
ren under grusen.
Vi trasker nedover tunet.
Utbygger Ina Thiis Franck (32)
viser oss rundt.
Vi går forbi stabburet, som for
tiden fungerer som kollektivt
kleslager.
– Alle har klær de ikke bruker.
Da kan vi låne av hverandre,
sier kvinnen med museflettene.
Bak et lite gjerde ved enden av
låven tripper hønene fram og
tilbake. Litt bortenfor står to
hester. Landsbybeboerne ønsker
seg også sauer, kuer og kanskje
en okse.
Ina klapper Stjernekar på over
nakken.
De er arbeidshester, forklarer
hun.
Hittil har de blitt brukt til å frak-
te tømmer. Men når jorda er
moden for økologisk dyrking,
skal de også dra plogen over
åkrene.
Fire halmhus
skal være innflyt-
ningsklare i løpet av sommeren.
I tillegg står to nybygde trehus
på plass.
Småbarnsfamiliene bak de
sørvendte vinduene spiser
økologisk mat med lite embal-
lasje. De kildesorterer det som
kildesorteres kan, dusjer minst
mulig og er motstandere av
vannklosett. Du skyller ikke
dritten ned med godt drikke-
vann, mener de.
– Vi prøver å hjelpe jorda vår
som er litt syk. Vi kan ikke bare
tappe den for ressurser, men må
også gi noe tilbake, sier Ina.
På loven
smører Siri Grinde
(24) og Eirik Gram Franck (35)
halmballer inn med leire. Leire
er visstnok et godt isolasjons-
middel.
– Å skape en økolandsby føles
meningsfylt i en meningsløs og
deprimerende verden. Jeg bruker
liten tid på å følge med på
nyheter. Jeg vil heller skape noe
konstruktivt. Økolandsbyer har
svar på mange store spørsmål,
som utnyttelse av natur
ressursene, mener Siri.
For Eirik, mannen til Ina, er fel-
lesskapet er en viktig grunn til at
han velger denne boformen.
– Vi prøver å gjenskape
samholdet fra tidligere samfunn,
som vi har mistet i Vesten. Du
skal ikke trenge å være redd for
å spørre naboen om barnepass
når du skal på kino. Alle trenger
ikke å ha hver sin gressklipper
når vi kan spleise på en, sier
han.
Det er lunchtid.
I felleshuset
spiser folk vegetarkost tett i tett
på stuegulvet, i sofaer og len-
estoler. Ungene - det er ti av
dem minst - flyr ut og inn mel-
lom stua og lekerommet. Eirik
løfter sin vesle datter ned fra
fanget. Med ustøe skritt vogger
hun inn på kjøkkenet.
– Jeg trenger ikke passe på
henne hele tiden. Jeg kan trygt
sitte her og vite at det alltid er
voksne rundt henne, forsikrer
Eirik.
Vi skyller tallerkenene på
kjøkkenet. Her i huset brukes
ikke oppvaskmiddel. "Den store
vegetariske kokebok" ligger
oppslått på kjøkkenbenken, ved
siden av trebolla med grønnsak-
er og hjembakt brød. På en
tavle på veggen kan du skrive
deg på liste for transportbehov
og transporttilbud. "Sitrusfrukter
skal ikke i komposten. De
inneholder stoffer som stoffer
som hemmer nedbrytingen", står
skrevet på komposthuskelista på
skapet.
Mye deles
i en økolandsby.
Gården er felleseie, skjønt
husene de bygger blir selveide.
Utbyggerne har spleiset på hus-
dyr, traktor, verktøy og annet
som trengs til gårdslivet. Private
dusjer er ut - beboerne bygger
heller hagehus med fellesdusjer
og badstue. Barnepass og
dyrestell går på omgang.
– Lukter det ikke litt 70-talls
kollektiv av dette?
Eirik drar på smilebåndet og sier
nei.
– Hos oss får du mulighet til
privatliv også. På 70-tallet skulle
du dele på absolutt alt, gjerne
kona også.
Kona får han altså ha i fred.
Tekst og foto: Jørgen Svarstad
Høns:
Ina Thiis Franck og de andre utbyggerne i Hurdal har kjøpt seksten høns, to hester og en
700 dekar stor gård. Målet er å skape en selvforsynt landsby.
2
Jakten på det grønne liv
3
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Mot stømmenn
Dugnad:
Ina Thiis Franck og Mika Illmaniemi gjør klar sement-
blanderen. Ringmuren til det nye huset skal bestå av sement-
dyppede halmballer.
Far og datter:
Eirik Gram Franck med datteren Aina. Hun og
søsteren er født ved hjemmefødsler på Gjøding gård.
Uten mat og drikke...
Utbyggerne spiser vegetarkost i felles-
huset. Foran (f.v.): Siri Grinde, Mika Illmaniemi og Ole Kristian
Grønhovd. Bak (f.v.): Simen Torp og Daniel Alusha.
Opp på
loven:
Siri
Grinde
bærer
halmballer
opp på
loven, i ly
for det
plutselige
snøværet.
et grønne liv
4
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Mot strømmen
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
– Hva med å avlede politiet? Vi kan melde om soppinvasjon
på Norsk sengetøylager, og så får vi fritt spillerom, foreslår
Magne Karlsen (31) humoristisk.
Tekst og foto:
Jørgen Svarstad
Latteren brer seg
i rommet.
– Jeg vil i hvert fall ha en rolig
markering. Malingsbomber og
spraying på muren holder min
del. Politiet er jævlig hissige om
dagen, sier en jente fra sitt
palestinaskjerf.
Vi er en uke ut i Irak-krigen.
Tjue fredsaktivister holder
aksjonsmøte på Internettkaféen
"Humla", i annen etasje på det
alternative kulturhuset
"Hausmania" i Oslo. Det er
gjerne herfra de legger slagplan-
er. Dette er menneskene som
kaster stein på ambassader og
maskerer seg under demon-
strasjoner.
På kveldens møte står to poster
på programmet: Oljebrenning
utenfor Regjeringsbygget senere
på kvelden, og dekorering av
den britiske ambassaden i mor-
gen.
– Vi er veldig aktive for tiden,
forklarer Sjur Papzian (30) etter
møtet.
– Før vi vet ordet av det slipper
amerikanerne en atombombe.
Da er det for seint, sier han
alvorlig.
Formiddagen etter
er det
slunkent med folk på "Humla".
Gårsdagens aksjon ble ingen
suksess.
– Vi fikk gjennomført det, men
hadde problemer med oljen, sier
Kristoffer Øybø (22) fra sofaen.
Magne Karlsen ved siden av
kikker opp fra sjablongen sin.
"11/09 2001 WW3" vil han ha
sprayet på britenes ambassade.
– Kall en spade for en spade.
Det var en fiasko. Oljen tok jo
ikke fyr, sier han surt.
– Vi får sende ut en ny
pressemelding. Vi kan skrive at
det var oljedumping og ikke
oljebrenning, foreslår Sjur
Papazian muntert.
Han sitter bak en PC-skjerm
noen meter bortenfor og printer
ut bildene han tok som men-
neskelig skjold i Irak.
– Du kan klatre
opp fasader,
ikke sant Kris, spør Magne.
Joda, Kristoffer kan teknikken.
– Men jeg liker bedre å skli ned
igjen, ler han.
Magne har et forslag:
– Tjue stykker klatrer opp på
den danske ambassaden. Så bret-
ter vi ut et norsk flagg, der det
hvite i korset er fjernet.
Magne veiver med armene.
– "Go home Denmark", liksom.
Snakk om symbolverdi deluxe,
roper han ut.
Magne begynner å snakke om
lørdagens fredsdemonstrasjoner,
som ble et rent gateslag.
– Jeg ble blinket ut av snuten to
ganger, men løp fra dem. Jeg var
rene Bruce Willis, sier han til
meg.
– Men de ble tatt, flirer han mot
Sjur og Kristoffer.
– Blir dere aldri lei
av å
aksjonere?
Sjur himler med øynene.
– Vi har viktigere ting å tenke på
enn at vi kan bli lei. Dette
handler om å redde kloden,
mener han
– Vi er lysbærere, og går til krig
mot Bush for å få fred. Vi er en
slags fredssoldater.
Sjur er tydelig stolt over formu-
leringen.
– Men hvorfor tyr dere til vold
og ulovlige framgangsmåter?
Magne tar ordet.
– Jeg er en militant anarkist. Jeg
tror ikke demokratiske
virkemidler og en ikkevoldslinje
fører fram. Det gjelder spesielt i
krigstider, sier han.
Vafler og revolusjon:
Poet Frederik Hossmann
steker vafler på “Humla” .
– Jeg har faktisk skrevet en
diktsamling om vafler, for-
teller han.
Sjablongtesting:
Fredsaktivist Magne Karlsen mener Den tredje verdenskrig startet den ellevte september 2001. Det vil han ha sprayet på den britiske
ambassaden.
Fredskrigerne
5
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Mot strømmen
Det er blitt kveld
, og sofaene
på "Humla" begynner å bli
fylles opp.
Magnes sjablong er ferdig testet
i bakgården.
Huspoeten på "Hausmania",
Frederik Hossmann, steker
vafler til de revolusjonære.
– 10 kroner per plate, annonser-
er han.
Det murres rundt om i lokalet.
– Vi byr fem spenn, sier en.
Huspoeten bøyer av.
– Dette er folkemakt i praksis,
smiler han.
Magne verver soldater til
kveldens framrykning.
– Vi skal møtes utenfor Blitz
klokka åtte. Er du med?
Mannen med skinnbuksene gnir
seg i hendene. Øynene lyser
opp.
– Den britiske ambassaden har
jeg siklet på lenge. Jeg har lyst
til å ta dem for Sellafield, sier
han.
Magne forklarer at det er Irak-
krigen som gjelder i kveld.
– Da vil jeg i så fall gjøre en
egen greie på Sellafield, replis-
erer mannen.
En hvit Volvo
smyger seg forbi
Blitzhuset.
– Det er garantert en sivilsnut,
peker en sortkledd gutt.
Klokka har så vidt passert åtte.
Elleve aktivister, for det meste
ungdommer, står samlet utenfor
Pilestredet 30c.
Magne deler ut lommebrosjyrer
med gode råd mot lovens lange
arm.
"Politiet er ikke til for å
beskytte deg og meg. Din viktig-
ste rettighet er å holde kjeft",
står uthevet.
– Bare for sikkerhets skyld,
beroliger Magne.
Troppen marsjerer ut av
Pilestredet, nedover St.Olavs
gate og inn i beste ambassade-
strøk: Drammensveien.
– Folkens. Hvis politiet stopper
oss skal vi på fest, roper Magne
lengst foran.
– Se, godteributikk, utbryter en
gutt foran en container fylt med
svære steiner.
– Glem det! Jeg vil ikke se en
jævla stein i kveld, sier Magne
strengt
Det er mange patruljerende
politibiler i Drammensveien
denne kvelden. Sjur er skeptis
– De har garantert oppdaget oss,
sier han.
Den tiende politibilen passerer,
og aktivistene bestemmer seg for
å avblåse aksjonen.
De vil allikevel ta turen forbi
ambassaden for å lire av seg
noen slagord. Men hærverk er
herved forbudt.
Vi runder en sving
i Thomas
Heftyesgate, og står tredve
meter fra ambassaden.
– Men i helvete.
Følget gjør store øyne. Sju
politimenn blokkerer veien foran
oss. Det glinser i skjold og
hjelmer. Nye politibiler ruller
inn bak oss. Køller, uniformer
og sperringer tyter ut. De er tjue
politimenn, minst
– Opp mot veggen,
kommanderer de.
– Dette er en fullt lovlig gate å
gå i. Vi har ikke gjort noe galt,
protesterer Sjur.
Politiet ransaker de fortumlede
demonstrantene. Deretter bærer
det inn i bilene, og glattcella blir
neste stopp.
En ung gutt slår et telefonnum-
mer. Han skjelver på hendene.
To politimenn henger over han.
– Kan jeg få snakke med
mamma, spør han med spinkel
stemme.
Barske krigere gir beskjed til
mor når de kommer seint hjem.
Bildet til venstre:
Klar for aksjon:
Tre aktivister på vei mot Blitz, med sjablong i bagasjen. Fra venstre: Magne,
Elisabeth og Sjur.
Bildet til høyre:
Opprørspoliti:
Aktivistene fikk seg en overraskelse da de ankom ambassaden. Foto: Andreas
Tselentis.
Opp mot veggen:
Samtlige aktivister ble innbrakt av politiet etter “firetimers-regelen” for “forberedelse til hærverk”.
6
CYAN
Mot strømmen
Fri hasj, løsbikkjer og anarki. Det
er Christiania, det. Men snart er
kanskje eventyret ute for
“
fristaden”
.
– Fin hasj.
Dette er veldig god
"marrock".
Mannen i boden bryter av en
brun klump til kunden.
Møtet med Christiania er det
samme som alltid. Det er tidlig
på formiddagen, og hasjselgerne
i "Pusher Street" er på plass. De
vaiende flaggene i mange farver
slår i vinden. Ved en benk deler
noen innfødte en "joint".
I “fristaden” har alternative
mennesker levd side om side i
31 år. Her har de oppdratt sine
barn og bygd sine hus. De lever
etter egne lover - i praksis betyr
det ingen lover.
Men det ulmer
under
overflaten. Hasjselgerne skuer
mistenksomt på forbipasserende.
Over bodene henger
kamuflasjenettinger. Det har
vært mange politirazziaer i byen
den siste tiden.
"Christiania er truet like nu"
roper plakater fra graffitimalte
murvegger.
Danmark har fått ny regjering.
Regjeringspartiet Venstre vil
"normalisere" Christiania. De vil
ha en slutt på hasjsalget.
Christianittene skal ikke lenger
få bo gratis i det sentrumsnære
området. Selvstyret skal
opphøre.
Gjennom en storstilt byfornyelse
verdt 300 millioner kroner, skal
"fristaden" bli en vanlig bydel i
København. Boligene skal
restaureres eller rives, og
Christianittene må forlate stedet
til jobben er gjort. De få som har
råd kan så flytte tilbake og
betale markedsleie.
Slik lyder i hvert fall lov-
forslaget. Og med De
Konservative og Dansk
Folkeparti på laget, tyder mye
på at Venstre får viljen sin når
saken kommer opp i Folketinget
om kort tid.
Norske Siv Jarto
(37) bor i
"Mælkebøtten"; et leilighet-
skompleks noen hundre meter
fra Christiania sentrum. Den
svære murbygningen med
treutsmykninger på veggen og
krone på taket, ligner et
eventyrslott.
Siv står ved et åpent vindu i en
rotete loftstue og ser utover
byen hun har bodd i de siste ti
årene. Sønnen på åtte er opp-
vokst Christiania. Her har Siv
bygd seg opp som sopran. For
tiden er hun i studio.
Siv peker mot taket til naboen
– Der har jeg lyst til å bygge en
stor luksusveranda. Hvis det er
luksusboliger regjeringen vil ha,
så skal jeg gi dem luksusbolig.
Så kan jeg bo her som en fin
frue sammen med finfolket ,
humrer hun.
Men blir straks mer alvorlig.
– Jeg blir så provosert. Der sitter
det en gjeng politikere og sier at
slik jeg lever ikke er den riktige
måten å leve på. Jeg er ikke
kriminell, og har aldri solgt hasj.
Bare fordi vi har fått en ny reg-
jering blir jeg kastet ut av hjem -
met mitt, sukker hun.
"Fristaden"
er egentlig en
okkupert militærleir. Byen har
riktignok status som "sosialt
eksperiment". En særlov om
Christiania fastslår at
Christianittenes rett til å bo i
området. Like fullt: Området er
statens eiendom, og innbyggerne
betaler ikke en krone i leie.
– Jeg bor slett ikke gratis! Jeg
betaler skatt, moms og andre
avgifter som alle andre, utbryter
Siv.
– Men du har ikke kjøpt tomta
du bor på. Dette er jo statens
eiendom
Siv ser oppgitt ut. Jeg har visst
ikke skjønt noe som helst.
– Jeg regner med at det er det
danske folk er staten. Eller skal
vi dele det opp og si at
statsministeren eier Danmark?
Jeg gjør et nytt forsøk.
– Hva med eiendomsretten? Du
kan ikke bare bygge hus hvor
som helst. Du må kjøpe tomta
også.
– Ja vel, da er det vel sånn det er
da, svarer Siv sarkastisk
– Alle kjøper det de har råd til,
så får vi disse milliardærene
som beslaglegger enorme natur-
områder. "Her skal jeg sette opp
huset mitt. Jeg har jo kjøpt
tomta", sier hun med tilgjort
stemme.
– Det skal ikke handle om
penger. Jeg har også rett til et
sted å bo.
Siv roer seg ned med en sigarett.
– Kanskje du bør snakke med
noen andre? Jeg er ikke politik-
er, jeg er kulturmenneske, sier
hun.
Jeg vandrer videre
innover i
Tekst og foto: Jørgen Svarstad
Sykkelby:
Christiania har
ingen biler, men mange
sykler.
Anarki:
Christiania er
et anarkistisk sam-
funn. Slik lyder
Christianias “lov”.
Hundeliv:
En av “
frista-
dens” mange løsbikkjer.
På grensen:
Bak denne
muren ligger “fristaden”.
Gratis luksus:
Siv Jarto med
noteheftet
hjemme i
“Mælkebøtten” i
Christiania. Som
alle andre
Christianitter er
hun truet med
utkastelse.
– Her synger jeg
noen timer hver
dag. Så jogger
jeg en tur rundt
kanalen og går i
fellessaunaen.
Det er jo luksus.
Ikke rart de vil
ta det fra meg,
sier Siv.
Hasj, harmoni og husriving
7
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
ni og husriving
Mot strømmen
byen. Forbi løsbikkjer og park-
erte "Christiania bikes". I “fris-
taden” er alle frie, hundene også.
Biler er forbudt.
Jeg går forbi kolonialer og
kafeer, tyske turister og “Henrik
Pyramides” sekskantede hus.
På den andre siden av kanalen
ligger Fakirskolen. I murhuset
med gress på taket bor kunstner,
forfatter og trebarnsfar Henrik
Schutze. Han sitter gjemt bak en
PC i en mørk stue, og er i ferd
med å sette det siste punktum i
boka han jobber med.
– Den handler om menneskets
porøsitet. Det betyr at du kan ha
mange hull, men allikevel være
sterk, forklarer han.
Henrik
kaller byen han har
bodd i nesten 20 år for en "sosi-
ologisk hage". Christiania er en
oppsamlingsplass for de som
ikke passer inn i det etablertte
samfunn, mener han.
– Her finner du alle typer
mennesker. Alle får en sjanse:
Alkoholikeren som bor i en
pappkasse, bakeren fra Tibet,
tyskeren som vil bygge hus og
idioten som får lov til å være en
større idiot.
– Har du hørt om Janteloven,
spør han.
Det er det denne byfornyelsen
handler om, tror Henrik.
– Det som skjer med Christiania
nå, er det samme som skjedde
med Montmartre i Paris rundt
1923. Årene før var det ingen
som ville ha bakken med vind-
møllene. Derfor flyttet kunst-
nere, klovner, prostituerte - ja
alle typer mennesker flyttet dit
opp. De begynte med sirkusopp-
tredener, startet Moulin Rouge,
og kulturen blomstret. Men en
dag forstod pariserne at
Montmartre var det mest verdi-
fulle området i hele Paris. På
samme har politikere i Danmark
har funnet ut av tomtene i
Christiania de beste i hele
København. Det er fullkomment
den samme historien, hevder
Henrik.
– Det brenner,
roper en
langhåret fyr med fyrverkeri i
neven.
Røyken siger opp fra en søp-
pelkasse rett i utkanten av
"Pusher Street".
De to barna hans forsvinner inn i
et lite skur, og kommer ut med
hver sin vannkanne.
– Lukt på kannene først. Jeg vil
ikke ha whitesprit på bålet.
Flammene slukkes og dra-
matikken er over.
– Du må ikke kaste kinaputter i
søppelkassa, sier pappa strengt
til sønnen på tolv.
Mannen presenterer seg som
“Jønson”. Egentlig heter han Jan
Nilson, og flyttet fra Sverige til
Christiania tidlig på 1980-tallet.
– Det kan ikke finnes noe bedre
sted for meg å bo. Her kan mine
barn vokse opp uten biler og en
masse narkomane rundt seg, sier
han.
Jan hevder han bor i et narkofritt
samfunn. Men på "Café
Nemoland" tjue meter unna oss,
ligger hasjrøyken tykt.
Christianittene regner ikke hasj
som narkotika.
Jan ser skeptisk på den
fremmede journalisten.
– Men hvis du vil leve som
slipsfolket der ute, som holder
seg med en masse F16-fly og
den slags dritt, så er dette et
dårlig samfunn. Det der er vi
ikke med på.
– Hva synes du om den fores-
låtte normaliseringen av
Christiania?
Jan trekker på skuldrene. Han
vet smertelig godt at skuret han
bor i blir revet ved en
byfornyelse.
– Vil de ikke ha oss, så vil de
ikke ha oss. Men fjerner de oss,
amputerer de samtidig en del av
seg selv. Vi vil uansett fortsette å
leve som vil gjør, tror Jan.
Jeg er tilbake
i "Mælkebøtten".
Siv Jarto sitter ved kjøkken-
bordet med sønnen Louis (8) på
fanget.
– Jeg vil flytte, sier hun plut-
selig.
Det knitrer fra peisen. Siv tar en
kunstpause. Hun kikker irritert
mot turistfølget som har flokket
seg utenfor huset hennes.
– I 23 år har jeg bodd som jeg
har bodd. Det er på tide å beg-
ynne et mer streit liv.
I tillegg til sine ti år i
Christiania, har Siv vært
husokkupant i Oslo flere ganger.
– Jeg vil bli en fin frue. Så kan
jeg leve som sopran med en
fornem herre ved min side.
Det er min absurde drøm, ler
hun.
– Og jeg tror faktisk jeg ville
blitt meget lykkelig.
Fyrverkeri:
Christianitt Jan Nilson leker med sønnen Robin. – Dette samfunnet bygger på
kjærlighet og forståelse; å leve og la andre leve, sier jan.
Jantelov:
Kunstner Henrik Schutze mener normalisrings-
forslaget handler om misunnelse.
Hus
: Christiania er berømt for sine karakteristiske hus.
Mange av dem vil bli revet med en byfornyelse.
