Innholdsfortegnelse

Livsglede – en reportasjeserie

Livsglede – en reportasjeserie

Og et studium av sjangerkrav og reportasjens evne til

å smelte sammen med tema

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Kandidatnummer: 23

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Innholdsfortegnelse

Metoderapport til den første reportasjen

”Bodøs ukronede stjerne”

Metoderapport til den andre reportasjen

”Ære og berømmelse, våpen og fordømmelse”

Metoderapport til den tredje reportasjen

”Med Bodø som bilderamme”

Kontaktliste 17

Litteraturliste 18

Vedlegg 1: Oppsummering

Vedlegg 2: Den første reportasjen

”Bodøs ukronede stjerne”

Vedlegg 3: Den andre reportasjen

”Ære og berømmelse, våpen og fordømmelse”

Vedlegg 4: Den tredje reportasjen

”Med Bodø som bilderamme”

Vedlegg 5: Prosjektskisse

Vedlegg 6: Ombrukket versjon av reportasjene

- med bilder og forside

Filnavn: Reportasjeserie.pdf

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Dette er metoderapporten til en reportasjeserie med temaet ”Livsglede”, utarbeidet til en

semesteroppgave ved Senter for Journalistikk i Bodø, våren 2003.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Metoderapport for den første reportasjen

Tittel og publisering

”Bodøs ukronede stjerne” er tittelen på den første reportasjen jeg har skrevet i denne serien.

Bildekollasjen appellerer primært til unge – på grunn av emnet. Så selv om reportasjen er skrevet

ut fra prinsipper om at alle lesergrupper skal kunne ha utbytte av den (se blant annet utledning

om komposisjon under ”Problemstilling), vil den derfor passe best i et fredagsmagasin for

ungdom. Eksempelvis fredagsbilaget til Dagbladet eller ”Ut” som ungdomsbilaget til

Adresseavisen heter.

Bakgrunn for valg av tema

Jeg skrev i prosjektskissen at jeg ville ha en reportasje som gikk på

klatring/skating/rally/fallskjermhopping – ekstremsport. Nå regnes ikke platesnurring som

ekstremsport, men det er i samme segmentet. En reportasje om en ung mann med en brennende

lidenskap. Han leker seg med platespillere og vinyl fordi det gir HAM noe.

Første gang jeg så Øyvind Evjen Håkestad, Dj Graft, spille ute, var på baren Peacock i Bodø,

oktober 2002. I ettertid oppdaget jeg at jeg hadde en cd med ei låt han hadde lagd. Deretter

forhørte jeg meg i hiphop-miljøet både i Bodø og Trondheim (cd’en var utgitt av ei

undergrunnsgruppe der) for å finne ut hva for en fyr dette var. Jeg klarte dessverre ikke å få tak i

ham under Bylarm (februar 2003) da jeg var der og fotograferte. Men ved en tilfeldighet traff jeg

ham i Bodø like etter oppstarten av semesteroppgaven. Jeg var overrasket over at han ikke hadde

fått så mye som ei linje om seg selv i Avisa Nordland – da han var eneste artist/band fra Bodø

som hadde blitt hentet ned til Bylarm. Dette gav meg et utgangspunkt med nyhetsverdi som

kunne gjøre det enklere å selge saken inn til en avis. Håkestad nektet på å la saken gå på trykk i

avis, men semesteroppgave var greit.

Problemstilling

Sjangerbrudd – et stygt ord som man gjerne får slengt etter seg hvis man er ute i praksis og

prøver å være nyskapende –”Nei, her gjør vi det SÅNN”. Jeg skrev i prosjektskissen at jeg ville

forsøke å analysere reportasjene og se om jeg ”oppfyller” sjangerkravene. Samtidig er det

naturlig å se på i hvilken grad jeg klarer å få historien, de virkelige hendelsene, til å smelte

sammen med temaet livsglede – og få det til å fremstå som en helhetlig fortelling. I

prosjektskissen reflekterte jeg rundt temaet med følgende spørsmål:

Hvorfor akkurat disse aktivitetene?

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Hva er det som gir de glede ved dette?

På hvilken måte påvirker dette deres hverdag?

Hvor avhengige er de av aktivitetene for å fungere i en ellers hektisk hverdag?

Det må være et mål å få frem mest mulig av dette uten å stille spørsmålene direkte, etter

prinsippet ”show it, don’t tell”.

Jeg ble svært fascinert over Stål Talsnes’ ”Når ravnene letter” i Bech-Karlsens Feature-

reportasjen. Jeg tok meg selv i å tenke: ”Er det mulig å dra en innledning og en oppbygning

rundt et symbol så langt uten å miste lesere?” Leste videre gjorde i hvert fall jeg. Og jeg syntes

etter hvert at det hele fungerte meget bra. Idéen til komposisjonen i min egen reportasje kom

tidlig. Når solen går ned, forvandles disse tilsynelatende helt vanlige menneskene til supermenn

og oppnår en slags heltestatus. Slik ønsker i hvert fall musikkvideoene å fremstille det. Sånn sett

synes jeg hovedpersonen fungerer ypperlig. En meget stillfarende og flittig IT-student som det

ikke har blitt skrevet et ord om i avisene, men som samtidig har gjort fremstøt i musikkverdenen.

Jeg synes at alt med stjerner og himmel lett blir klisjéaktig. Men med ett så jeg muligheten til å

gjøre noe nytt. Hva med å sammenlikne stjernenes egenskaper og syklus med dj’ene? Jeg slo opp

i leksikon og fant faktisk informasjon om stjernene. Flere lysår unna, enkeltvis, i par eller

grupper, stabile eller kan eksplodere, med varierende lysstyrke osv. Alt dette kunne også leses

som egenskaper hos dj’er. Problemet i denne reportasjen er imidlertid dynamikken. Jeg har valgt

en person som jeg mener er representativ til å fortelle mer om denne mystifiserte

menneskestanden som kaller seg dj’er. Jeg støtter meg til en person og hans miljø for å fortelle

saken som er ”dj’er og gleden de har ved det de gjør”. I så måte er dette en biografisk reportasje.

Derfor har jeg heller ikke tatt med noe om hvordan Håkestad begynte som dj og hans videre

historikk. Da krysser jeg helt klart over i sjangeren portrett. I og med at det er lite som skjer og

dermed lite å drive reportasjen fremover med, har jeg prøvd å benytte meg av enkelte ”knep”.

For det første innledningen som jeg allerede har nevnt. Denne tar man igjen i siste avsnitt. Man

får en forklaring, det hele nøstes opp og ender i en sirkelkomposisjon. Det første avsnittet i

reportasjen fungerer godt som anslag. Mot slutten gjør jeg en direkte henvendelse til leseren ”Du

vet, disse som gjør sitt ytterste for at du og jeg skal vrikke på rumpa, når vi en sjelden gang våger

oss ut på dansegulvet”. Dette for at leseren skal skyte fart inn i resten av reportasjen og få lyst til

å lese videre. Det er noe uvanlig å henvende seg direkte på denne måten, men det håper jeg er

med på å pirre nysgjerrigheten eller overraske og dra leseren med videre inn. Neste avsnitt er en

ren presentasjon av Håkestad. Her legger jeg opp til at leseren skal bli nysgjerrig på hvorfor de

ikke har hørt om vedkommende før og på den måten leser videre for å finne ut hva dette er for en

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

kar. Åpningen på neste avsnitt er noe platt ”jeg møter Graft ved Høgskolen…”. Så forteller jeg

noe om forberedelsene jeg har gjort i forkant av møtet. En idé jeg fikk fra Joe Eszterhas’

”Charlie Simpson’s apocalypse” (gjengitt i Rune Hallheim og Kjetil Wiedswangs

semesteroppgave om Nyjournalistikk fra 1979). (Eszterhas er kanskje bedre kjent for å ha levert

manus til ”Jagged Edge”, ”Basic Instinct” og ”Sliver”). Mitt resultat blir imidlertid ikke helt bra.

”Har forberedt meg med flere timer med musikkvideoer og MTV – men tykke gullkjettinger,

vide bukser og skjerf knyttet om hodet skal vise seg å være overflødig.” Her forutsetter jeg at

leseren har lagt merke til gangsterstilen ved å se på musikkvideoer eller MTV. Det hele blir

temmelig implisitt ved at jeg kun plukker tak i de karakteristiske tegnene. Jeg benytter meg av

virkemidlet metonymi – del for helhet. Men jeg kunne her med fordel satt ting mer i klartekst og

bygd opp mer spenning – før man får erfare at Håkestad er en helt ”vanlig” kar. På den andre

siden kan jeg spørre meg selv hva hensikten med en kraftig forhøyning i spenningskurven skulle

tjene til på dette punktet i reportasjen. Noe stort hinder for lesbarheten er dette uansett ikke. Rett

etter beskrivelsen av Håkestad kommer jeg inn med en refleksjon ”Ikke like gangster som i

musikkvideoene, nei”. Og deretter lar jeg Håkestad forklare mer om begrepet. Spørsmålet her er

om overgangen er for brå og at for mye blir sagt implisitt. Videre driver jeg reportasjen fremover

vekselvis med refleksjon, informasjon og spørsmål. Spørsmål er ofte en vel lettvint måte å få

overganger i reportasjer på, men her er jeg avhengig av de for å skape en viss dynamikk.

Spørsmålene gjør at spenningskurven stiger ett hakk – og dette stemmer godt med måten

reportasjen ble utarbeidet på. Forløsningen kommer raskt med svarene og eventuelt supplerende

informasjon/refleksjoner. Reportasjen har intet vendepunkt. Det eneste som fungerer som et

svakt vendepunkt, er at Håkestad viser seg å ikke være noen gangster. Men det er for lite bygd

opp rundt dette. Dessuten ønsket jeg ikke å dra denne ”vrangforestillingen” om at alle dj’er er

gangstere, for langt. Spenningsutviklingen i denne reportasjen er sterkt knyttet til temaet.

Leseren lar blikket gli videre for å lære mer om dette, for å forstå seg på dj’enes verden. Dette

blir bare supplert av fremgang i historien. Historien fungerer som bindeledd mellom dykkene inn

i temaet. Noe av grunnen til at jeg mener dynamikken er et problem er nettopp dette. Historien

blir svært stillestående, men samtidig frir ikke reportasjen til leserens interesse for historien, men

til interessen for temaet. Derfor blir målgruppen for reportasjen helt klart ungdom. Det er en

forutsetning at man har interesse for temaet når historien i så liten grad bidrar til å drive

reportasjen fremover. Ifølge den svenske reportasjeforskeren Lars J. Hultén har iakttakelse og

refleksjon førstehånds kvalitet, mens referat og sitat har annenhånds kvalitet. Utenom første og

siste avsnitt har jeg ti setninger som inneholder refleksjoner. Noe mer hadde nok vært ønskelig,

men samtidig føler jeg at preget jeg setter på reportasjeteksten er tilstrekkelig med

kombinasjonen av de direkte spørsmålene, iakttakelsene og refleksjonene. Reportasjen har trekk

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

av både episk og dramatisk form. Reportasjen drar leseren inn og gir en opplevelse av hvordan

det er å stå bak platespillerne (dramatisk) – samtidig som det bringer leseren forståelse av miljøet

(episk). Reportasjen tvinger i liten grad leseren til å ta stilling, og dette er typisk for dramatisk

form. Reportasjen har i all hovedsak en lineær utvikling, og et avsnitt fører logisk til et annet

(dramatisk). All mystikken og spenningen som er bygd opp i første avsnitt forløses i siste avsnitt,

og det er typisk for dramatisk form.

Metode og journalistisk/etisk problemstilling

Erfaringsmessig gir reportasjer hvor det skjer noe best resultat. At det er en pågående aktivitet

gjør at jeg som reporter kan stille meg helt i bakgrunnen og bare betrakte – tenke og reflektere.

Og eventuelt i ettertid stikke hodet frem for å stille spørsmål. Det samme gjelder for

fotomulighetene. De verste bildene får man der det ikke skjer noe. Det var derfor med en viss

skepsis jeg gikk i gang med denne reportasjen. Håkestad var inne i en rolig periode og spilte kun

hjemme for seg selv. Med andre ord lite eller ingenting som skjer, og mye opp til meg hvordan

det skulle gå. Men det skulle likevel vise seg å gå bra. Og det mye på grunn av min bakgrunn og

research. Jeg har drevet med breaking (les breakdance) siden tidlig på 90-tallet og har vært inne i

hiphop-miljøet i Trondheim nesten like lenge. I og med at Håkestad er innen hiphop-miljøet, og

han vet at jeg har vært det i mange år – fikk vi umiddelbart en gjensidig respekt. Jeg respekterer

ham og interesserer meg for det han gjør, og han respekterer meg og interesserer seg for det jeg

kan. Jeg ringte ham noen dager i forveien og avtalte når vi skulle gjøre reportasjen. Han var i

utgangspunktet skeptisk til hele konseptet med REPORTASJE. Men så snart jeg fikk møtt ham

ansikt til ansikt og forklart ham hvordan jeg tenkte meg det hele – hva det skulle handle om – så

han langt lysere på det hele. Jeg møtte ham utenfor Høgskolen i Bodø kl. 18.00 en lørdags

ettermiddag. Jeg hadde funnet ut at han bodde ca. fem minutters gange derifra. Jeg ville

arrangere minst mulig og hadde på forhånd tenkt gjennom bildemulighetene – ikke de helt store.

Jeg hadde tenkt på hvor viktig poenget med platebagen er: En helt vanlig kar på 1.77 med blå

topplue og allværsjakke. Ikke annet enn et navn på platebagen som indikerer at han er en

hardbarket dj. Jeg ønsket å ta et bilde ute for at leserne skulle tenkte: ”Ah, dj’er ferdes ute blant

oss ved høylys dag, men det eneste vi kan kjenne de igjen på er platebagen.” Like før vi kom til

hybelen så jeg et skakk-kjørt buss-stoppskilt og bad ham simpelthen stoppe. Jeg stod bak ham og

knipset bildet. Bildet kan selvfølgelig leses som at han er på vei et sted i reportasjen. Og det

bryter med det dokumentariske i et foto innen reportasje. Men samtidig synes jeg den grelle

kontrasten mellom den dyre plateveska og det hanglende busskiltet gjør hele bildet. De neste fire

timene ble utrolig intense. Jeg skrev og knipset bilder om hverandre. Det skulle vise seg at jeg

faktisk kunne ta et steg tilbake og observere. Etter en halv times lett prat om alt og ingenting,

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

lettere vinklet mot reportasjen, løsnet det helt. Det virket som Håkestad begynte å få en forståelse

av hva dette skulle handle om. Med ett var det greit at reportasjen kunne trykkes i avis og det

hele. Det skyldes trolig den myke oppvarmingspraten. Jeg pratet om likhetene mellom breaking

og dj’ing – hvor mye man må slite for å få fremgang. Vi hadde før intervjuet en gjensidig

respekt, men med dette oppstod det også tillitt. Håkestad er nok som mange dj’er, temmelig rolig

og tilbaketrukket av seg. Men med tillitten tok han styringen over det hele – akkurat som jeg

håpet. Håkestad viste meg platesamlingen, detaljene med platespillerne, hvordan han mixer og

scratcher. Hele tiden supplert med forklarende kommentarer – uten at jeg trengte å spørre stort.

Under trakteringen av platespillerne løsnet han ikke et ord. Jeg benyttet tiden så godt jeg kunne

til å knipse autentiske bilder av ham i aksjon. Jeg sa én gang ”se hit” for å få et bilde med fjes.

Det var ikke mulig å gjøre dette på noen annen måte med tanke på plasseringen av platespillerne

så tett inntill veggen. Fjesbildet ble ikke av de beste og skarpeste. Så jeg dro tilbake noen dager

etter for å ta et nytt. Men jeg bestemte meg raskt for at det ville være feil å benytte et bilde som

ikke var tatt under utarbeidelsen av selve reportasjen. Å be ham ta på seg samme genser som

under de foregående bildene, og dra i gang platespillerne føler jeg blir å konstruere for mye. Jeg

valgte derfor å holde meg til de bildene jeg hadde.

Håkestad avsluttet opp- og omvisningen omtrent klokken 22. Jeg hadde gjort avtale om å følge

ham hele kvelden. Jeg var usikker på om jeg ville benytte episoder fra Kafé Kafka hvor han

skulle høre på en annen dj resten av kvelden. Det ble god tid til å stille supplerende spørsmål

under bussturen ned til sentrum. Selv om jeg hadde lagt en felles forståelse som en grunnpilar i

intervjuet, passet jeg hele tiden på å ikke gå i den klassiske fellen: Å gå ut med en hypotese om

hvordan noe er og holde på denne uansett hva man ser og hører. Og dete med bakgrunn i samme

type miljø la ingen bånd på meg. Det ville helt klart brutt med min egen integritet. Jeg tok

notater hele resten av kvelden, men dette hovedsakelig for å bygge oppunder refleksjoner og

inntrykk jeg allerede hadde av Håkestad og andre dj’er.

Mange puritanske journalister vil nok stille seg spørrende til at jeg har benyttet så mange

merkenavn og priser i reportasjen. Når merker og penger er en sentral del av et miljø, har jeg

absolutt ingen etiske betenkeligheter med å benytte dette fullt ut. Så lenge det har en hensikt i

reportasjen og ikke bare er ”for å få med merkenavnene” – evt. som en tjeneste til

intervjuobjektet som kan være sponset av noen av merkene. Dette var heller ikke problematisk i

og med at Håkestad ikke hadde noen sponsor.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Metoderapport for den andre reportasjen

Tittel og publisering

Tittelen ”Ære og berømmelse, våpen og fordømmelse” føler jeg sier veldig mye om paintball-

miljøet. De legger ned mye tid og slit for å få respekt innad i miljøet. Men samtidig er paintball

en meget kostbar sport, og på grunn av ryktene knyttet til paintball – at det er nazister og

militærfantaster som driver med det – har de vanskelig med å få seg for eksempel

dugnadsjobbing.

Med tanke på emnet så vil også denne reportasjen passe best i et fredagsbilag rettet mot ungdom.

Reportasjen har imidlertid flere trekk fra gonzo-journalistikk, noe som kan gjøre det vanskelig å

få den publisert i et vanlig fredagsmagasin. Journalistene Torgrim Eggen og Herman Willis fikk

imidlertid publisert flere subjektive reportasjer i Natt&Dag, og det hadde vært et alternativ.

Bakgrunn for valg av tema

I prosjektskissen skrev jeg at jeg ønsket å gå inn i et kloster eller trossamfunn. Dette hadde jeg

tenkt å gjøre like før påske, med muligheter til å linke reportasjen opp mot påskens budskap. Jeg

hadde sett meg ut Maria-klosteret i Bodø. Men dessverre hadde nesten alle reist fra klosteret og

til andre steder i landet på grunn av nettopp påsken. De ønsket dermed ikke å bli skrevet om.

Dette kunne jeg selvfølgelig ha sjekket ut helt i starten av semesteroppgaven. Men av erfaring er

det bedre å improvisere underveis enn å planlegge langt frem i tid. Mange andre i klassen som

har gjort det, har fått erfare at det uansett dukker opp uforutsette hinder. Jeg valgte derfor å gå

tilbake til segmentet jeg allerede hadde beveget meg i: Klatring/skating/rally/fallskjermhopping.

Nå er ikke platesnurring noen ekstremsport i tradisjonell forstand, og derfor besluttet jeg at jeg

godt kunne skrive en reportasje til innen denne bolken. Jeg hadde fortsatt en sak om Bodø

Actionsenter friskt i minne. Jeg var med og skrev og fotograferte til denne saken for halvannet år

siden. Det var ingen reportasje, men mer en informativ sak rettet mot studenter – da paintball var

noe temmelig nytt i Bodø og som få hadde kjennskap til.

Problemstilling

(I hvilken grad jeg oppfyller kravene til sjangeren. Og hvordan historien fungerer i forhold til

temaet og vice versa.)

Jeg vil gå nærmere inn på hvorfor det var riktig å velge en subjektiv reportasje-form/gonzo-

journalistikk under punktet ”Metode og journalistisk/etisk problemstilling”. Det første jeg skrev

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

ut var selve kampen. Jeg takket for meg rett etter den og gikk straks til flyterminalen, ca. ti

minutters gange unna. Der var det stille og rolig, og jeg rablet ned alle umiddelbare tanker fra

kampen. Det stemmer godt overens med impresjonistisk tankegang og det som er grunntanken i

gonzo-journalistikken – det umiddelbare, det man opplever og tankene som slår en der og da.

Neste problem var hvordan jeg skulle få flettet dette naturlig sammen med resten av reportasjen.

Jeg tenkte først at jeg skulle skrive det hele som en vanlig miljøreportasje, hvor jeg som reporter

ikke inntar en deltakende og synlig rolle før like i forkant av kampen. Jeg kom raskt frem til at

dette ikke var noen tilfredsstillende løsning. Som nevnt i forrige metoderapport fremholder

reportasjeforskeren Lars. J. Hultén iakttakelse og reporterrefleksjon som førstehåndskvalitet,

mens referat og sitat/replikk er annenhånds kvalitet. Jeg ser en tydelig tendens til at

reportasjemagasinene til flere konservative aviser, deriblant Adresseavisen, går i retning av

mindre førstehåndskvalitet og mer annenhånds kvalitet. Samtidig synes jeg selv også at sitater

kan ha egenverdi, de gjør reportasjen mer autentisk. Istedenfor å gjøre en ren gonzo-reportasje,

som er tilnærmet blottet for sitater, valgte jeg den gylne middelvei. Mange sitater ispedd med

subjektive refleksjoner der det passer seg. Jeg synes dette fungerer godt. Og spørsmålene jeg

stiller kontra sitatene skaper fremdrift i reportasjen.

Spenningskurven i denne reportasjen stemmer godt overens med den man får for en reportasje

som åpner in medias res – hodestups inn i handlingen. Ingressen er med på å bygge opp

spenningen. Og man når toppen med det første sitatet ”Du, vi er ikke sånne nazi’er, ass!”. Jeg

synes ingressen ble veldig stillestående, men samtidig sier den mye om det som er viktig for

paintballspillere. Det er ikke våpen og krig, men markører og spill. Derfor hopper jeg rett inn i

handlingen og når en spenningstopp med dette sitatet. Rett etter forklarer jeg hvem denne

personen er, og hvor jeg befinner meg. Overgangen mellom hvem Mats Hartz er og hvor jeg

befinner meg, er ikke optimal. Men sammen med ” Mats og en håndfull medlemmer har seget

inn i lokalet” danner dette en komplett enhet som fungerer godt som inngang til resten av

Videre utover i første avsnitt får man forståelse av hvorfor temaet i ingressen er så viktig for

paintballerne. Deretter utover i andre avsnitt begynner man å få se nyansene: Ikke alle trenger å

være i toppform selv om de øver svært mye, gleden de får av å løsne skudd osv. Med

oppfordringen fra Mats får man første frempek om at det kan komme til å bli en kamp, og man

møter den stillferdige Christoffer – som stiller seg langt mindre åpen enn de to andre

hovedpersonene. Reportasjen går videre utover i tredje avsnitt. Man får kjennskap til hva som

driver paintballerne og hva som er fascinasjonen, men reportasjen nærmer seg fortsatt bare vagt

selve essensen – kampens hete – og det sier karene lite om også. De snakker hovedsakelig om alt

rundt. Slik var det endog under utarbeidelsen av reportasjen. De beskrev knapt matchene med

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

ord. Om det var fordi de synes det er vanskelig å sette ord på noe så intenst, vet jeg ikke. Litt

over halvveis ut i fjerde avsnitt passerer man ”point of no return”. Jeg spør om jeg kan få spille.

Deretter bruker jeg et avsnitt på å bygge opp spenning før kampen. Jeg går innover banen og

merker at både jeg og Johnny er spente. Sjette avsnitt er selve kampen. Her bruker jeg

lydhermingsord, uthevet med store bokstaver, og gjentar fraser som ”Hvor er han? Hvor er han?”

for å skape intensitet. Hadde jeg skrevet ”Hvor er han?” én gang ville det blitt langt mer vagt og

svevende, mens med to ganger stemmer det godt overens med pulsslagene og hjertet som

pumper. Klimaks kommer når jeg blir truffet og svever i luften. Løsningen blir kanskje noe kort,

men jeg synes den godt oppsummerer essensen i reportasjen og gir akkurat leseren tid til å senke

Metode og journalistisk/etisk problemstilling

Jeg husket fortsatt mange ”faguttrykk” fra saken jeg lagde for halvannet år siden. Det var derfor

lite behov for research. I og med at den første reportasjen ble noe stillestående, så jeg her

muligheten til fart, lyd og spontanitet. Jeg så for meg at det ikke ville være noe problem med

autentiske utsagn og hendelser så snart spillet var i gang. Jeg var mer bekymret for om jeg ville

klare å unngå å bli truffet midt i objektivet.

Det skulle imidlertid vise seg at medlemmene av paintball-laget var veldig redde for negativ

vinkling – de trodde dette skulle være nok en nyhetssak vinklet på hvor militante de som driver

med paintball er. Jeg lyttet til all propagandaen om hvordan de avviser alt som tenderer mot

nynazisme, de strenge reglene de har, kleskoder som gjør at kamuflasjeklær ikke er tillatt og så

videre. Jeg forklarte mer inngående at dette ikke var noen nyhetssak med den type vinkling på

paintball, men en reportasje som skulle gi et realistisk inntrykk av paintball-miljøet. Stemningen

ble løsere og det ble mer spontanitet. Noe jeg innså etter hvert, var hvor sentralt spenningen i

selve spillet står. Det ville være vanskelig å beskrive dette realistisk uten selv å ha opplevd det.

Det ville aldri bli det samme å spørre ”Hvordan føles det å bli truffet?” – som å selv bli truffet.

Jeg spurte de selvfølgelig om det, men merket tydelig at det var én holdning som rådet, og det

var at skuddene knapt var kjennbare. Det er umulig, uten selv å ha opplevd det, å si om dette

bare er noe de sier for å holde fasaden og i hvilken grad de er garvet etter flere år med spilling.

Etter noen spøkefulle spørsmål om jeg ikke hadde lyst til å spille mot en av dem, tok jeg

utfordringen. Jeg har aldri lest noe som likner på gonzo-journalistikk i reportasjebilagene til

verken Adresseavisen eller Avisa Nordland, noe som sånn sett kan vanskeliggjøre en eventuell

publisering. Men her mener jeg at det ikke var noen annen utvei – for å kunne gi en mest mulig

realistisk skildring. Denne reportasjen skiller seg fra annen gonzo-journalistikk ved at den ikke

er provokatorisk. Skulle det ha noen hensikt, måtte jeg ha gått inn i et miljø som er bedre kjent

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

for folk flest. Her utnytter jeg de andre elementene fra gonzo-sjangeren for å gjøre leseren

bevisst hvordan et paintball-miljø faktisk er. Det er en kjensgjerning at journalister gjerne vinkler

kritisk for at det ikke skal bli stilt spørsmål ved deres integritet. Man kan selvfølgelig stille

spørsmål ved min integritet i og med at jeg ikke opptrer mer aggressivt og provoserende i tråd

med god gonzo-ånd, men jeg så aldri det som intensjonen med reportasjen. Jeg ville gi et bilde

av paintball-miljøet på godt og vondt. Istedenfor å provosere lar jeg paintballerne åpne seg for

meg – jeg lar de fortelle og vise meg gleden de har ved dette. Det synes jeg fungerer minst like

godt som resultatet jeg trolig ville fått ved å provosere. Istedenfor å konstatere at dette er

utstyrsfreaker som har stor glede av å skyte etter hverandre, lar jeg de selv bidra til å tegne et

bilde som jeg har tro på at leseren vil oppfatte som mer ærlig. Jeg synes det tydelig gjennom hele

reportasjen kommer frem at jeg har selvstendigheten min inntakt.

Det var påbudt med maske inne i hallen hvor det spilles. Dette gjorde det vanskelig å fotografere.

Jeg våget likevel å ta flere autentiske bilder mens de trente på å skyte på hverandre. Det hadde

helt klart vært en fordel med en skrivende journalist og en fotograf – da jeg kunne fått flere

autentiske bilder fra min opplevelse, som skrivende journalist, av selve kampen. Isteden måtte

jeg rekonstruere hovedbildet ”Ikke krig, men paintball”. Dette er imidlertid så nært opp mot den

faktiske kampen som man kommer. Jeg bad Christoffer innta en av de samme stillingene som

under kampen og tok bildet. Det er akkurat det samme bildet som jeg ville fått under kampen.

Jeg ønsket at bildet skulle formidle action og bevegelse. Jeg satt blitzen til bakre lukkergardin på

kameraet og lukkeren til ¼ sekund. Under eksponeringen roterte jeg kameraet 180 grader. Dette

er ikke å regne for manipulasjon. Bildet gir inntrykk av at det er skuddene til Christoffer

Erichsen man ser, mens det faktisk er den noe spesielle eksponeringen som skapte disse fargene

og stripene. Dette er heller ikke betenkelig fra et etisk ståsted, da det var det han faktisk gjorde –

nemlig fyrte av baller.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Metoderapport for den tredje reportasjen

Tittel og publisering

”Med Bodø som bilderamme” er tittelen på denne reportasjen. Kanskje den tittelen jeg er minst

fornøyd med i serien. Det skyldes trolig at den blir noe for vag. Ordene ”Bodø – bilderamme”

klinger veldig godt på grunn av allitterasjon, men utover det burde nok tittelen heller grepet tak i

noe mer spesifikt ved Grønmo – intensiteten i fotograferingen – denne fotograferingen som han

rett og slett ikke klarer å holde seg unna, selv om han er drevet ut i sykmelding.

Avisa Nordland og Bodø Nu er ikke direkte konkurrenter om saker, men om annonseinntekter.

Bodø Nu er et magasin, mens Avisa Norland er som navnet sier, en avis. Ut fra dette og temaet,

kunne godt reportasjen gått på trykk i helgebilaget til Avisa Nordland – direkte rettet mot et mer

voksent publikum enn de tidligere reportasjene i denne serien.

Bakgrunn for valg av tema

Torsdag før påske ringte jeg Helge Grønmo – journalist og fotograf i reportasjemagasinet Bodø

Nu. Den siste bolken jeg skisserte i prosjektskissen inneholdt yrkesmilitær. Det var i denne

sammenhengen at idéen oppstod. Hva skjer med livsgleden når man blir bundet. De

yrkesmilitære binder seg til forsvaret, mens Helge Grønmo har bundet seg til å levere bilder til

Bodø Nu. Å fotografere er en hobby som gir mange glede, men hva skjer med gleden når man

blir tvunget til å levere et produkt innen avgrensede rammer og gitt tema til enhver tid? Bodø Nu

kom samme dag som jeg ringte med en sak under tittelen ”Mitt beste bilde” – hvor de best kjente

fotografene i Bodø, uansett virke, fikk lov til å vise frem et bilde de var godt fornøyd med. Dette

hadde ingenting med opprinnelsen til idéen å gjøre. Saken sa imidlertid lite eller ingenting om

gleden ved å jakte på det gode fotografiet, og nettopp dét gjorde at jeg tenkte ”ja, dette vil jeg

Problemstilling

(I hvilken grad jeg oppfyller kravene til sjangeren. Og hvordan historien fungerer i forhold til

temaet og vice versa.)

Denne reportasjen starter med en temmelig lang ingress. En ingress i stilen ”nå skal du få lære

mer om et spesifikt emne”. I siste setning av ingressen plasserer jeg reporteren, ”Vitalis’

utsendte” (det imaginære navnet på magasinet jeg har samlet reportasjene i), inn i settingen. Og

dette er den eneste gangen i reportasjen man får direkte opplysninger om reporteren. Dette gjør

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

det enklere for leseren å akseptere at jeg stikker hodet frem og stiller spørsmål direkte til

Grønmo underveis i reportasjen.

Første avsnitt åpner in medias res – hodestups inn i handlingen; uten at dette skaper noe særlig

forhøyning i spenningskurven. Hensikten her er rett og slett å skape intensitet, det er mye som

skjer, det er hektisk. Grønmo mener arbeidspresset ikke er så voldsomt, men likevel er han

sykmeldt fra mandag – ”må bare koble helt ut”. Dette forteller noe om hvor glad han er i jobben

sin. Han er så glad i den at han ikke vil si et vondt ord om den, selv om han har tatt seg ut vel

mye og må sykmelde seg. I ettertid ser jeg at dette burde vært fremhevet noe mer – spesielt når

jeg tar det igjen i slutten og gjør et poeng av det.

Etter første avsnitt tar reportasjen et steg ut av handlingen. Man får et dypere dykk inn i selve

temaet. Her får man mer inngående opplysninger om Grønmo og resten av foto-miljøet i Bodø. I

slutten av avsnittet får man kjennskap til hvorfor Grønmo vil ha nettopp denne jobben – med

mulighet for å fotografere svært mye – nemlig at det er artig.

Deretter går man inn i handlingen igjen, i tredje avsnitt. Jeg har forsøkt å gjøre det samme med

det nest siste avsnittet, fjerde avsnitt, men jeg synes dette avsnittet blir for kort og fungerer ikke

like godt som det andre avsnittet. Idéen til komposisjonen fikk jeg etter å ha lest Fredrik

Wanderups ”Krigerne på isen” i Bech-Karlsens bok Feature-reportasjen. Wanderup har

rendyrket dette i mye større grad. Han har to personer som i utgangspunktet virker som klare

kontraster, men som i bunn og grunn er ganske like – samtidig har Wanderup en langt klarere

skissert handling.

Tilbake til det tredje avsnittet. Her forsøker jeg å skildre spenningen Grønmo har i kroppen før

fotograferingen tar til på riktig, og spenningen og anspentheten som sitter i kroppen på meglerne

– de vil ta seg godt ut i annonsen. Tidlig i dette avsnittet skildrer jeg skoen til Grønmo som

tripper mot gulvflisene. Dette tar jeg igjen lenger ned. Han markerer med foten hvor de skal stå.

Videre tripper igjen skoen – nå mot steinhellene. Og når foto-seansen virkelig har kommet i

gang, tripper ikke lenger skoen mot underlaget. Isteden trommer fingeren mot utløseren. Skoen

og foten blir et symbol på hvordan Grønmo har det innvendig. Jeg synes det er et poeng med

denne gjentakende effekten. Jeg ser ikke umiddelbart noen måte jeg kunne gjort dette enda

klarere på, men å poengtere det noe mer hadde muligens vært en fordel.

Før meglerne går ut av lokalet gjør jeg en iakttakelse: ”Samtlige av meglerne trekker glidelåsen

på de sorte jakkene halvt opp, nesten på likt.” Dette er en refleksjon – i styrke av at det

fremstiller meglerne som svært konforme. Videre tar jeg med plastposen som Grønmo sparker

vekk. Flere vil nok spørre seg hvorfor jeg tar med en slik ”uvesentlig” detalj. Men dette er også

en iakttakelse som blir stående som et symbol. Grønmo lar ikke noe komme i veien for

fotograferingen, ikke trege og anspente meglere, ikke helsa og slettes ikke en plastpose.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Metode og journalistisk/etisk problemstilling

Det var mange elementer som gjorde at jeg var spent på denne reportasjen. Journalister har en

hektisk hverdag – i hvilken grad ville da Grønmo klare å jobbe uaffektert av meg, ville jeg

komme til å gå for mye i veien, ville det være problematisk å ta bilder av ham mens han

fotograferer, og ikke minst, hvor mye tid ville han ha til intervju.

Halvannen dag stod jeg stand by for oppringing fra Grønmo. Fredag kl. 12 ringer han. Han skal

gjøre en helsides annonse for Eiendomsmegler1. Og jeg har 50 minutter til å komme meg ned til

byen – akkurat tilstrekkelig til å nå en buss. Jeg hadde håpet å få være med på en journalistisk

sak, men utarbeidelsen av annonsen viste seg slettes ikke å være dum. I punkt 1.4 i Vær varsom-

plakaten heter det ”Det er pressens plikt å sette et kritisk søkelys på hvordan mediene selv fyller

sin samfunnsrolle”. Dette er en reportasje som omtaler en side ved pressen som kanskje ikke så

mange kjenner til. Nemlig at fotografene i mindre aviser og magasiner gjerne har befatning med

utarbeidelsen av annonsestoff. Det går mer og mer i retning av at fotografer i pressen vil kalle

sitt arbeide for fotojournalistikk. Det ville vært utenkelig for eksempelvis journalist Linda Stølen

i Bodø Nu, og journalister generelt, å ha noen som helst befatning med tekst til annonser. Når

fotografer vil ha sitt arbeide likestilt med det journalister utfører, må man også kunne stille de

samme kravene til det etiske. De eneste etiske heftelsene fotografer later til å ha er: Å ikke

manipulere dokumentariske nyhetsbilder og å unngå oppstilte bilder.

Jeg velger ikke å stille de kritiske spørsmålene i reportasjen – isteden prøver jeg å gi et mest

mulig ærlig bilde av arbeidssituasjonen til Helge Grønmo. For ham er et bilde et bilde – og

gleden ved å ta bildet er det sentrale. Skulle jeg stilt kritiske spørsmål underveis, ville dette totalt

ha ødelagt den åpenheten jeg hadde klart å oppnå (jamfør Hege Lamarks bok ”Som journalister

spør. Om intervju som arbeidsmetode i nyhetsjournalistikk.” Prinsippet om at man ikke skal åpne

med de kritiske spørsmålene, men isteden la intervjuobjektet åpne seg og innta holdningen ”Ja,

dette er jeg sikker på, og dette kan jeg fortelle noe vettugt om”.). Et alternativ hadde vært å stille

de etter selve fotoseansen, under intervjuet jeg gjennomførte da.

Jeg holdt meg i bakgrunnen under utarbeidelsen av hele reportasjen. De eneste jeg har håndhilst

på er grafikeren og Helge Grønmo, de var gjort klare over mitt ærende. Jeg har imidlertid ikke

snakket med meglerne hos Eiendomsmegler1. Da vi kom inn i lokalene, tok jeg en avgjørelse på

at jeg ikke kunne presentere oppgaven min. Det ville ha ødelagt hele scenen som utspilte seg der

og da. Mye fokus ville blitt rettet mot meg, og mange ville nok prøvd å ta seg sammen for å ikke

virke så paniske – når de vet at dette er noe jeg skal skrive om. Bildene er tatt på offentlig sted,

og jeg kan argumentere med at Grønmo er hovedinnholdet i bildene. Meglerne opptar imidlertid

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

så stor del av bildeflaten og er så sentrale i bildene at jeg ikke ville ha publisert disse bildene før

jeg hadde innhentet tillatelse. Utspillene er det noe kinkig med sett fra et etisk ståsted. Meglerne

fremstilles som en gruppe, og det er gruppen som sådan som kommer med utspill underveis i

reportasjen. Selv om dette er en meget liten gruppe ville jeg trolig ikke sendt over sitatene for

gjennomlesning. Hovedinnholdet i reportasjen er Grønmo, sitatene og meglerne skaper et miljø

og en setting, og det er uansett ingen faktiske opplysninger eller noe kontroversielt i uttalelsene.

Ved oversendelse av bildene ville jeg nok likevel gjort klar over at det er brukt utspill fra foto-

seansen og spurt etter eventuelle innvendinger. Meglerne så meg og mitt kamera under

utarbeidelsen av reportasjen, men de regnet meg inn under teamet til Bodø Nu. Dette bryter med

Vær varsom-plakatens punkt 3.3 om å gjøre premissene klare. Jeg har kommet frem til at det

beste i denne situasjonen hadde vært om Grønmo på forhånd hadde underrettet meglerne om at

han ville ha med seg en journalist som jobbet med en reportasje til en semesteroppgave. Da ville

alle disse problemene vært unngått. At dette ikke ble avtalt, skyldes ikke annet enn den knappe

tiden fra jeg ble oppringt til foto-seansen tok til.

Det var en klar fordel at Grønmo tok meg med på et oppdrag av denne typen. Jeg ble ikke

gående i veien, og foto-objektene viet meg ikke oppmerksomhet. Det kunne med fordel vært

brukt blitz for kvaliteten på bildene mine sin del, men jeg tok en avgjørelse på at dette kunne

forstyrre Grønmo og foto-objektene. En annen risiko var at Grønmo da kunne få blitzlyset mitt i

tillegg til sitt eget på bildene, noe som ville ha ødelagt dem.

Denne reportasjen er helt klart den som har vært tyngst å skrive ut. Det skyldes nok mye at alt

gikk så ekstremt fort under reportasjen at jeg ikke var klar over hva jeg faktisk hadde rukket å

notere. Jeg hadde ingen som helst oversikt over stoffet jeg hadde samlet inn. Til de to andre

reportasjene har jeg tatt i gjennomsnitt 150 bilder, her rakk jeg ikke mer enn ti – og det sier noe

om hvor hektisk det hele var. Det jeg rett og slett var nødt til å gjøre, var å sette meg ned og

skrive ut alt jeg hadde notert fra seansen. For å gjenoppleve det hele i mitt eget hode, for så å

finne ut hvordan jeg skulle vinkle reportasjen. Dette fungerte tilfredsstillende.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Kontaktliste

Bodøs ukronede stjerne

Øyvind Evjen Håkestad – Dj Graft – tlf. 99614997

Blow up productions (låta til Graft ble utgitt på en cd ved navnet Fat Shit 2) – kontaktperson:

Kenneth Ehrvik – tlf. 95991936

Ære og berømmelse, våpen og fordømmelse

Kontaktperson for paintballerne – Johnny Borlaug – tlf. 95232777

Bodø Actionsenter 75519990

Med Bodø som bilderamme

Helge Grønmo – tlf. 75542283

Odd Leivseth – tlf. 75542289

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Litteraturliste

Bech-Karlsen, Jo (1988): Feature-reportasjen (154 sider)

Wiedswang, Kjetil (1998): Angst og bæven - Gonzo på norsk (222 sider)

Hallheim, Rune og Wiedswang, Kjetil (1979 – semesteroppgave ved Linje for media og

kommunikasjon ved Mære og Romsdal Distriktshøgskole, Volda): Nyjournalistikk – hvem, hva,

hvor, når, hvordan og hvorfor (126 sider)

Keene, Martin (1993): Practical Photojournalism – A professional guide (245 sider)

Hedgecoe, John (2001): Teknologisk forlags store bok om Fotografi – hvordan se og ta bedre

bilder (264 sider)

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

(Bøker som overlapper med ordinært pensum, 2. studieår, kull 2001 – 2003, ved Senter for

Journalistikk, Bodø – men som har vært til stor hjelp under utarbeidelsen av semesteroppgaven.)

Svennevig, J., Sandvik, M., Vagle, W. (1999): Tilnærminger til tekst – Modeller for språklig

tekstanalyse (357 sider)

Sogstad, Knut (1996): LAYOUT (227 sider)

Engebretsen, Martin (1995): Den forståelige nyhet (80 sider)

Bech-Karlsen, Jo (2002): Reportasjen (355 sider)

Lamark, Hege (2001): Som journalister spør. Om intervju som arbeidsmetode i

nyhetsjournalistikk (120 sider)

----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Saken som Grønmo skrev om fotografene i Bodø finnes på Internett:

http://www.bodo-nu.no/Galleri/index.html

http://www.bodo-nu.no/Reportasje/20031004/fotografi.html

Resultatet av fotograferingen til Grønmo finnes i Bodø Nu – nr. 16, årgang 2, 1. mai 2003, side

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Oppsummering

Jeg har valgt å føre opp denne oppsummeringen som et vedlegg, da den strengt tatt ikke er

nødvendig for metoderapporten som helhet. En annen grunn er at begrensningen på ti sider

(avhengig av om man regner med en rekke linjeskift og store overskrifter), da vil bli sprengt. Jeg

har skrevet denne oppsummeringen hovedsakelig for min egen del, for å reflektere over om jeg

har fått det jeg i utgangspunktet ønsket ut av denne semesteroppgaven.

I prosjektskissen skrev jeg at jeg ville ha reportasjer innen følgende tre bolker:

Kloster/trossamfunn.

Klatring/skating/rally/fallskjermhopping – ekstremsport.

Yrkesmilitær/rusmisbrukere/noen som har vært nær døden.

Nå gikk det ikke helt slik, men jeg hadde mange andre gode idéer i bakhodet. Slik

reportasjeserien fremstår nå, føler jeg imidlertid ikke at den er helhetlig som en serie. For å få

den til å balansere, hadde det vært ideelt med en godt voksen person og vedkommendes glede

ved livet. For eksempel en pensjonist som driver med noe litt utenom det vanlige, eller som har

vært nær døden og oppdaget gleden ved de små tingene i livet på ny.

Mye av grunnen til at jeg valgte ”reportasjeserie med metoderapport” som semesteroppgave, var

at jeg ønsket å utvikle meg. Lysten til å skrive bedre og ta bedre bilder var der, og nå ville jeg ta

det hele et steg videre. Jeg har utviklet meg enormt på det bildetekniske og bildeserier. Jeg har

gjort andre bildeserier parallelt med semesteroppgaven – da for kun å konsentrere på bildene. Jeg

ser tydelig at bildene da blir bedre – når jeg har kun én ting å konsentrere meg om. Skulle ønske

jeg kunne legge ved disse slik at jeg viser en større bredde og kvalitet i bildeseriene mine, men

det kommer ikke innenfor rammen av denne semesteroppgaven. En annen ting jeg har gjort

underveis er å legge ut bildeserier på fotosider på Internett. Her kan andre fotografer gi

tilbakemeldinger på hva de mener burde gjøres bedre. Dette har i stor grad ført til god utvikling

hos meg selv. Noe av det samme savner jeg med skrivingen. Alle har hatt en veileder under

semesteroppgaven. Men en veileder er ikke det samme som en skrive-coach. Veilederens

oppgave, slik jeg ser det og slik det har fungert under semesteroppgaven, er å gi konkrete

tilbakemeldinger – og da hovedsakelig i retning av enkle forandringer som ellers ville trukket

sterkt ned ved en vurdering. Skulle jeg hatt større utvikling og turt å eksperimentere mer, måtte

jeg hatt en coach som sikkerhetsnett. Jeg føler likevel at jeg har lært mye om komposisjon

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

gjennom pensum jeg selv har valgt – og dette var noe jeg hadde et stort håp om før

semesteroppgaven. Jeg ble meget inspirert av ”Angst og bæven - Gonzo på norsk” av Kjetil

Wiedswang. Jeg vurderte en periode å gå inn i en kjent setting for eksempel et utested i Bodø

eller Studentersamfunnet og fortolke dette med kritiske gonzo-øyne. Det er jo noe jeg har sagt en

del om tidligere i metoderapporten – at det nok kan kritiseres at jeg ikke går mer kritisk til verks

under reportasjene i denne serien. I ettertid er jeg ikke så sikker på om det er riktig. Glede ved

livet er en ærlig og subjektiv sak, skal jeg som journalist da stille kritiske spørsmål ved dette? Få

vedkommende til å tenke gjennom om sin livsglede er ideell nok? Jeg har kommet til at

reportasjene står godt som de er. Men mye av grunnen til at jeg droppet den rene gonzo-

reportasjen som nevnt over, og at jeg ikke turte eksperimentere mer, er mangelen på et

sikkerthetsnett i form av en coach, og at dette faktisk blir stående som en egen eksamenskarakter.

Men jeg har helt klart plukket opp kunnskap jeg ikke kunne tilegnet meg på noen annen måte –

gjennom å lese bøker for så å gå ut og prøve det jeg nettopp har lest. Det sitter fortsatt igjen

mange idéer jeg skal eksperimentere med fremover, og da håper jeg å finne noen som kan coache

For å si noe om det etiske: Slik jeg ser det, har det blitt noe lite på det etiske i den første og andre

reportasjen. Dette fordi jeg har funnet lite å ta opp her, mens dette har jeg fått god anledning til

etter den tredje reportasjen. Sånn sett balanserer den etiske delen helhetlig godt.

Avslutningsvis må jeg si noen ord om metoderapportens problemstilling – ”Et studium av

sjangerkrav og reportasjens evne til å smelte sammen med tema”. I utgangspunktet ønsket jeg å

gjøre en inngående tekstanalyse av det språklige. Men jeg så fort at dette ville bli altfor

plasskrevende. Isteden har jeg grepet fatt i de fortellergrepene og de valgene jeg har gjort i hver

enkelt reportasje. Jeg har ikke brukt noe fast analysemønster, men isteden angrepet reportasjene

fra ulike kanter og tatt tak i det jeg mener er relevant i hver enkelt. Jeg har også sagt hva jeg

synes fungerer godt og dårlig, uten at jeg har oppsummert og konkludert med at jeg har ”oppfylt”

sjangerkravene eller ei.

Jeg synes dette har fungert godt, og det har hjulpet meg til å bli mer bevisst min egen

fortellerteknikk.

Vegard Eggen, kandidat nummer 23.

Bodø, 1. mai 2003.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Bodøs ukronede stjerne

Øyvind Evjen Håkestad ser ut som en helt vanlig 23-åring. Men det er han ikke.

Platebagen avslører ham.

Stjerner. Flere lysår unna. De opptrer enkeltvis, i par eller i grupper. De fleste er stabile, andre

kan eksplodere. Alle med varierende lysstyrke. Om dagen kan man ikke se dem, men de er der.

Ser du godt etter i skumringstimen, kan du skimte noen. Men det er først når mørket gjør sitt

inntog, at du kan se de virkelige stjernene. De lyser opp hele himmelhvelvingen. Sånn er det med

dj’s også. Du vet, disse som gjør sitt ytterste for at du og jeg skal vrikke på rumpa, når vi en

sjelden gang våger oss ut på dansegulvet.

Dj Graft alias Øyvind Evjen Håkestad er en av Bodøs undergrunns-dj’er. Mens utvandrede

bodøværinger fikk side opp og ned i forkant av Bylarm, var det ikke et ord å lese om Graft. Og

det selv om han var eneste artist fra Bodø som spilte opp til dans under musikkfestivalen i

Trondheim. Tidligere har han hatt med låter på skiver utgitt av Blow Up Productions

(Trondheim) og Hiphop-slam (USA). I tillegg har han levert scratching til det siste soloprosjektet

til en av hiphop-veteranene i Oslo – Jester.

Jeg møter Graft ved Høgskolen på Mørkved en lørdags ettermiddag.

Har forberedt meg med flere timer musikkvideoer og MTV – men tykke gullkjettinger, vide

bukser og skjerf knyttet om hodet skal vise seg å være overflødig.

– Hei, sier Graft med et vennlig håndtrykk.

Med blå topplue og Gore-Tex-jakke ser han ut som frisk og fjellvant norsk ungdom. Ikke like

gangster som i musikkvideoene, nei.

– Hele illusjonen om gangstere er skapt av platebransjen. Det er mange kids som kjøper den,

men ingen ekte gangstere går i platestudio for å prate om alt det ulovlige de har gjort. Det blir jo

som å vitne mot seg selv.

Streit eller ei. Graft er avslørt. Skinnende hvite sneakers og ei grønn skulderveske forteller alt.

– Det er litt merkelig at man kan gå i klær som ser helt vanlige ut, og likevel vil de som har

peiling se hva du interesserer deg for.

Skulderveska har påskriften ”Technics”, navnet på selve Rolls-Roycen innen platespillere.

– Jeg betalte seks hundre for den. Men det er jo kun for navnet.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Klær og merker har alltid stått sterkt innen hiphop-kulturen. At rap-gruppa Run DMC hadde en

stor hit med låta ”My Adidas” tidlig på 80-tallet, forteller ikke rent lite.

Graft har sverget til joggesko av typen Nike Cortez – en oppjustert kopi av modellen som kom

tidlig på 70-tallet.

– Kanskje ikke så lurt akkurat i dag, sier Graft mens han forserer en diger vanndam.

Etter fem minutters rask gange er vi fremme ved ungkarshybelen. Et gjennomsnittlig gutterom

hvor lyset fra en pc-skjerm er det første som treffer en.

– Jeg studerer IT på Høgskolen, legger Graft raskt til.

Han setter i en strømkontakt og med ett lyssettes hans eget lille alter: To Technics-platespillere

av typen 1210 og en Ecler-mikser.

– 8000 kroner for mikseren og fem års garanti på crossfaderen, smiler han stolt.

Begge platespillerne er koblet til mikseren som råder over diskant, mellomtoner, bass og

lydstyrke – kort sagt bestemmer den hvordan lyden skal låte. Crossfader er navnet på en bryter

på mikseren. Den bestemmer hvilken platespiller som skal få sende lyd til høyttalerne.

– Du er ikke redd for at ei fremtidig dame skal bli skremt av din kjærlighet til platespillerne?

– Hehe…Det får vi ta når det kommer.

For kjærlighet til platespillerne er det ingen tvil om at Graft har. Han har plukket ut de originale

lysdiodene og erstattet de med blå pærer. Det blå lyset strømmer innover platene mens de

– Det er kjipt at mange mobiltelefoner har fått blått lys. Men dette er uansett utrolig stilig, synes

– Går det med mye tid som du ellers kunne brukt på damer og venner?

Graft tenker seg om en liten stund før han svarer.

– Det er uker og dager hvor jeg ikke rører platespillerne…Jeg prioriterer jo utdanningen

høyt…Men så kan jeg høre ei låt på radioen med en norsk dj som er bedre enn meg…og da kan

jeg bli stående døgnet rundt ei hel helg.

Han snur seg raskt mot en vegg dekket av plater og tar ut ei skive.

– Jeg har kanskje ikke den største samlinga. Men jeg synes ikke dét er det viktigste. Det er hele

tiden snakk om hvem som er real og ikke innen hiphop-miljøet. For meg er det viktigste at

kjærligheten til musikken er ekte. Det holder meg gående. Mange dj’er spiller i grupper eller par,

men jeg har først de senere årene truffet personer med samme interesser som meg. Miljøet i

Bodø er veldig lite…og når jeg står alene blir det enda viktigere å føle at jeg har fremgang – og

selvfølgelig hjelper positiv respons på det jeg spiller ute.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Vinylen har funnet decks’n – eller platespillerne om du vil. Graft dytter crossfaderen raskt frem

og tilbake, mens høyre hånd gnikker rytmisk på vinylen. Scratching. Graft leker seg med rytmen.

Først går den ”dum-di-dum”, et par raske håndbevegelser senere ”dum-dum-di”. Beatmixing.

Graft er så konsentrert at han ikke sier et ord mens han leker seg med beaten.

– Hva hadde du gjort uten musikken?

Den kyndige trakteringen av platespillerne stopper et lite øyeblikk.

– Det er en måte å flykte fra verden på…avreagere.

Graft snur seg mot platesamlingen igjen. Alt fra Grandmaster Flash and The Furious Five med

”The Message” til Pink Floyd med ”Dark Side of the Moon” skjuler seg i platejungelen.

– Men Pink Floyd er vel ikke hiphop?

– Nei, men det er bra musikk. Dessuten går jeg ikke av veien for å spille annet enn hiphop. Pink

Floyd-skiva brukte jeg forresten som et brekk mellom to drum&bass-låter da jeg spilte på

Pr-kåt er ikke et ord som passer til å beskrive Graft, men motvillig innrømmer han at det hadde

vært greit med litt mer oppmerksomhet fra media.

– Jeg er liksom en helt normal fyr…Jeg synes ikke jeg fortjener så mye oppmerksomhet. Det

hadde nok vært enklere å få seg spillejobber hvis jeg hadde stilt opp i avisa av og til. Men jeg er

opptatt av at folk selv skal finne ut hva de liker – ikke bare gå etter det som blir hypet opp og får

mye oppmerksomhet i media.

Graft tror han hadde mistet gleden ved å spille hvis han hadde hatt spillejobber hver helg.

– Det er jo som med toppidrettsutøvere…De hadde det sikkert artig da de begynte, men fort ble

det ikke noe mer enn en jobb. Sånn vil ikke jeg ende opp. Gleden skal være ekte.

Mørket har senket seg over Bodø, og stjernene har kommet til syne. Klokken tikker faretruende

fort mot 22.00. Graft begynner å bli stresset. Andre dj’s har for lengst pakket platebagen og

psyket seg opp til en kveld med applaus og buing – blide og skuffede fjes – alt ettersom

musikken faller i smak. Med mørkets fall har dj’ene steget frem til en kveld bak de opphøyde

platespillerne. Graft er den typen stjerne som oftest opptrer alene, av den stabile sorten med liten

lysstyrke – ikke det helt store eksponeringsbehovet. I kveld skal platebagen få stå igjen hjemme.

Graft skal ut og høre på hva andre dj’er har å by på. Og er de bedre enn ham, kan du være sikker

på at han blir stående bak platespillerne sine resten av helga. Det handler om å elske det man

Tekst og foto: Vegard Eggen

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

vegardeg@online.no

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Ære og berømmelse, våpen og fordømmelse

Ikke gevær, men markør.

Ikke patroner, men baller.

Ikke blod, men maling.

Ikke krig, men paintball.

– Du, vi er ikke sånne nazi’er, ass!

Mats Hartz er 18 år og yngstemann på Fubar – Bodøs beste paintball-lag med 15 aktive

Jeg har trasket drøye ti minutter fra flyplassen og kommet frem til den digre murbygningen som

rommer alt fra go-kartbane til galleri. Opp en trapp, opp en til, innover en lang lang gang og jeg

er der. Klokka er seks på kvelden. Mats og en håndfull medlemmer har seget inn i lokalet.

– Ser ut som det blir dårlig oppmøte i dag, det er mange som må jobbe, sier Johnny Borlaug (25).

Han var med og startet Bodø Actionsenter for nesten tre år siden. Paintballerne ville ha et mer

seriøst lag – ikke et som løper rundt og spiller ulovlig i skogen. Så når Actionsenteret hadde en

stor hall ledig, var valget enkelt – paintball på den lovlige måten. Johnny plukker frem en

skinnende blank markør med stort magasin montert i overkant. Det eneste som skiller den fra et

gevær er at denne er drevet av trykkluft, det er ingen mekanisme men elektronikk som styrer, og

den bruker baller, ikke patroner. Han åpner ei kasse fylt med små, gulaktige kuler – og de er fylt

med maling av akkurat samme farge.

– Ei trening kan koste 500 kroner per spiller bare i ball, og i fjor brukte hver deltaker omtrent 50

000 kroner på reiser til turneringer og ball. Men vi sliter fortsatt med det ufortjente ryktet som

paintball har fått. Mens fotball-lag og idrettslag får gjøre dugnadsjobbing, får vi ingenting. Alle

på laget jobber hardt ved siden av for å få råd.

Johnny forteller at paintball nærmest er for en folkesport å regne i USA. Men det hjelper ikke at

paintballspillerne i Bodø holder sin sti ren. De blir ikke sponset med annet enn markører, og det

fordi de har vist seg frem og vunnet Norlandsserien i sin klasse – en turnering for alle lag nord

for breddegraden til Trondheim i Norge, Sverige og Finland.

Johnny tenner seg en sigarett og merker det lett fordømmende blikket mitt.

– Hehe…Det er ikke sånn at alle av oss trenger å være i toppform. Noen kan bare stå baki og

skyte på tvers, han tar en slurk av Pepsi-flaska som for å understreke poenget sitt. Mats har

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

allerede kommet seg inn på banen og fyrer av et par baller. Gjennom pleksiglasset kan man høre

de tynne kulene som knuses mot betongveggene. PLAFF, PLAFF…

– Det er jo utrolig sosialt, da. Vi sitter gjerne en time og prater om dritt og ingenting før treninga

PLAFF, PLAFF, PLAFF.

– VI SITTER GJERNE EN TIME OG PRATER…, Johnny har hevet stemmen for å overdøve

skuddsalvene til Mats.

Mats kommer ut fra hallen igjen og løfter på maska. Blid og fornøyd etter å ha løsnet treningens

første baller. Han finner frem ei pussefille og gnukker i vei på markøren. Samtidig glir blikket

hans bort på kameraet mitt.

– Fett kamera. Dyrt?

– Litt over tredve tusen et sted…, svarer jeg.

– Ahh, flere her som har markør til over tredve tusen. Min koster omtrent tjue.

– Trenger man en så dyr for å hevde seg i turneringer, eller?

– Nei, slettes ikke. Man betaler for antall ball per sekund. Disse kan skyte opp mot 22 ball i

sekundet og kan stilles usannsynlig følsomme på avtrekkeren. Men man får en helt grei

startpakke til atten hundre og oppover. Du må da ha deg utpå og prøve en match etterpå.

Mats smiler selvsikkert, og jeg kan spore en viss skadefryd.

– Tror jeg lar det vente…men får dere ofte besøk av folk utenfra som vil prøve seg mot dere?

Mats ser bort på Christoffer Erichsen (21). Han har ikke sagt et ord så langt. Dypt konsentrert har

han sittet bøyd over magasinet til markøren sin. Med et skrujern finjusterer han mekanismen som

fôrer markøren med baller.

– Her kommer det ikke an på ballene, men hvor raskt jeg klarer å få fingeren til å trykke på

– Christoffer har tatt ned flere marinejegere…Det hender de kommer innom, men de lærer aldri.

MÅ absolutt holde markøren som om det er et maskingevær, og MÅ spille med samme taktikk

som de har lært. Men det funker ikke, dette er ikke krig – det er et spill. Og vi tar de hver eneste

Christoffer smiler ikke engang. Det er visst ikke så stort å ta marinejegere. De er tross alt ikke

Johnny skyter inn i samtalen.

– Det er jo det som er den store drømmen, da. Å komme seg opp i

betalt…bare reise rundt og spille hele året. Vi er

nå og har bare et trinn igjen. Under oss

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

. Det geniale er at vi får treffe forbildene våre når vi reiser rundt og spiller

Johnny strekker seg frem til TV’en og setter på en video med idealene.

– Under Joymaster, som er en turnering i Sverige, fikk Mats møte den store helten sin før en

match. Han kom bort og pratet med ham, klappet Mats på skuldra og ønsket ham lykke til. Mats

gikk jo nesten ned på kne…hehe…Var ikke måte på hvor mye han gutset i den kampen.

Mats må le litt han også, og det er tydelig at det var stas.

– Hva er det som driver dere, egentlig? Dere legger ned mye penger, og det eneste det ser ut som

dere får igjen er juling og en og annen pokal. Det blir vel neppe mye damer av å gå på byen og si

at man driver med paintball?

– Damer, nei? Hehe…lite med det her. Motivasjonen er å gjøre det best mulig som et lag. På sikt

er det selvfølgelig ære og berømmelse. Men det blir da tid til litt festing også. Under sist

turnering var vi i seng før ti hver eneste kveld. Men den siste kvelden var turneringen over, og

arrangørene hadde fikset et kjempesvært player’s party.

En av de andre medlemmene kan avsløre at det var masse strippere der. Og de hadde ikke på seg

annet enn ei markørhette – en liten duk som beskytter løpet på markøren – og selvfølgelig med

påskriften ANGEL – et paintballmerke.

Mats og Johnny gliser om kapp. Johnny drar frem en pod, et plastrør som man bærer med seg

baller i, hvis man skulle gå tom under kamp.

– En annen gang dro hele laget på byen og forlangte å få servert øl i pods. Det var kjempeartig,

men det ble et hellsikkes styr når det kom inspektører for skjenkebevilgningen. De ville jo ikke

gå med på at vi drakk av halvliters glass.

I mellomtiden har Christoffer kommet seg på beina, trukket albuebeskyttere polstret med

skumgummi oppover armene og funnet frem maska si.

– Jeg trodde ikke dere brukte beskyttere, prøver jeg forsiktig…

Johnny ler lett unnskyldende.

– Det der er jo bare for at ballene lettere skal bounce…Altså, hvis man blir streifet så spretter

ballene unna uten å etterlate malingflekker. I turneringer er det kun vanlig t-skjorte og bukse som

er tillatt. Ingen beskyttere utover maske, for da SKAL hvert eneste treff vises.

Da var det oppklart. Men jeg klarer fortsatt ikke helt å forstå hva som er så fascinerende med

paintball, sånn utover adrenalinkicket som de sikkert får når de jager og skyter etter hverandre.

Og selvfølgelig berømmelsen og det sosiale. Etter å ha fyrt opp karene med spørsmål om det

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

ikke er pinglete å bruke beskyttere, er det kanskje ikke det lureste man gjør å spørre om man får

prøve. Men nå har jeg altså tatt motet til meg og spør lett stotrende:

– Er det mulig å få spilt litt?

– Ja, selvfølgelig.

Johnny henter maske, hansker og markør i en fei.

– Jeg kan spille mot deg, sier Christoffer.

Ikke en mine å lese i ansiktet. Ikke annet enn at han er klar. Øynene er harde og allerede fokusert

på kampen som kommer.

Christoffer var kanskje ikke akkurat mitt førstevalg, men det er for seint å trekke seg nå. Spesielt

når jeg selv var så dum å melde meg frivillig etter å ha gitt avslag én gang.

Jeg trasker innover banen. Det knaser svakt når jeg går. Knuste baller etter tidligere feider ligger

spredd over hele banen. Jeg stopper ikke før jeg står bak den borterste veggen på banen.

Johnny kommer gående etter. Han virker nesten litt bekymret. Muligens redd for at imaget som

snille og joviale karer skal sprekke.

– Hold inne denne knappen i tre sekunder så får du av sikringen. Dere skal spille et break.

Johnny forklarer at vi skal starte på hver vår side av banen og bevege oss på tvers mens vi prøver

å treffe hverandre. Det er om å gjøre å komme seg i dekning bak en boks, ei tønne eller en vegg,

før man blir beskutt. Nok prat. Mats og Johnny har dukket ned bak en boks på siden av banen.

Derifra skal de bare observere, for nå er det opp til meg.

Jeg kjenner at pulsen har begynt å stige. Ser Christoffer gjøre seg klar på den andre siden av

banen. Vifta inne i masken virrer, svakt rislende.

– 1…2…3…SPILL!

Jeg kikker ut fra bak veggen. PLAFF, PLAFF. Den første ballen treffer kanten ved der jeg er så

malingsspruten står. Den andre treffer meg midt i maska. Jeg kjenner at det begynner å bli klamt.

Hører ikke lyden av vifta lenger. Prøver å orientere meg. Hvor er han? Hvor er han? Stikker frem

markøren fra bak kanten. PLAFF, PLAFF. Jeg fyrer av en salve. Fem…ti….femten skudd. Et par

sekunder. Stille. Har han beveget seg mot neste boks? Jeg kjenner spenningen som elektriske støt

i kroppen. Kommer han rundt på siden og setter noen velplasserte baller i kroppen på meg? Jeg

hiver meg ned på kne. Kravler mot nærmeste boks å gjemme meg bak. Christoffer skjønner hva

jeg har tenkt. Ikke før har knærne nådd bakken så dupper det en ball knallhardt ned i hodet på

meg. Tenker med meg selv ”dæven, den slo”. Hjertet pumper, raskere, raskere. Har kommet meg

bak neste boks på tross av fulltrefferen hans. Hvor er han? Hvor er han? Smerten er borte, enset

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

den bare et sekund. Jeg tenkte det skulle bli hodepine, men nå kjenner jeg ingenting. Likevel er

jeg uklar, omtåket, prøver å tørke malingen vekk fra masken. Masken dekker for ørene, klarer

ikke høre hvor han er. Trekker pusten dypt. En gang til. Motet er tilbake. Jeg dukker opp fra bak

boksen. Høyre pekefinger hamrer som besatt mot avtrekkeren. ”Desto raskere på fingeren, desto

flere skudd.” Ordene klinger i hodet. Christoffer har kommet nærmere, jeg vet det. Som en jeger

målbevisst nærmer seg sitt bytte har han prikket seg inn på meg. Aner ikke hvor mye det

kommer til å svi. ”Det er ikke så ille som de sier.” Mats og Johnnys oppmuntrende ord før

kampen. Men er de egentlig til å stole på? Skumgummipolstret fra topp til tå som de er.

Christoffer er klar til å løpe frem og plaffe rett mot meg – når som helst. Jeg vet det. Setter alt på

et kort. Skal komme meg lenger til høyre, helt bort til den siste boksen. Derifra må det være lett å

treffe ham. Trekker pusten dypt. Som en antilope klyver jeg til siden. Det føles som hvert steg tar

timer, alt går i slowmotion. Hører ikke en lyd. Ett steg. To steg. Snart fremme nå. Øynene låst på

målet. Tre steg. Fire steg. Jeg hører den komme, langt borte fra. Lyden er umiskjennelig.

SVIIIISJ. Det er en ball som bryter muren med luft mellom meg og markøren til Christoffer. Han

gliser sikkert for første gang i dag. Tenker ”Jeg har’n”. Den første ballen treffer meg i siden.

Mister fotfestet, svever. PLAFF, PLAFF, PLAFF. Korsryggen. Skulderen. Skulderen. Går i

bakken med et brak. En blanding av knuste baller og kunstgress, seige gummiskall og flytende

– Du har tapt!

Johnny løper inn i banen som for å stoppe Christoffer fra å sette nådeskuddet.

Ingen gledesbrøl. Ingen takk for kampen. Jeg er fersk. Han feller marinejegere.

Christoffer setter seg ned og tørker av markøren. Smilet blir breiere jo blankere markøren

For lykken er en blankpusset markør, og en erfaren paintballspiller som gir nye utfordringer.

Og sannheten er, at jeg hadde det egentlig ikke så vondt dagen etter.

Tekst og foto: Vegard Eggen

vegardeg@online.no

Ikke gevær, men markør:

Det er elektronikk som styrer markørene, og pistolgrepene kan

programmeres til det meste.

Ikke skudd, men ball:

Mats Hartz (18) forbereder seg til trening. En pod, et plastrør, fylles med

baller i tilfelle han skulle gå tom for ammunisjon ute på banen.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Siste finpuss:

Christoffer Erichsen (21) gir utstyret en siste overhaling. På armene har han

beskyttere som lettere skal få ballene til å sprette unna.

Ulike løp for skyting på kort og langt hold.

Klar til kamp:

Johnny Borlaug (25) har fått på seg maska, og treningen kan begynne.

Ikke krig, men paintball:

Christoffer stikker frem fra bak boksen, for å fyre av et par baller i

retning reporteren – ca. 15 meter unna.

Ikke blod, men maling:

fire fulltreffere gjorde sitt til at ryggen var øm dagen etter.

Puss, puss:

Etter trneing er det atter tid for å pusse utstyr. Og selvfølgelig en prat om dagens

beste skuddvekslinger.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Med Bodø som bilderamme

Å være fotograf fremstår som et fasjonabelt yrke. Alltid i nærheten av

fremtredende mennesker, dyrt utstyr for hånden, vakre bilder og om mulig enda

vakrere modeller. Er virkelig fotografers hverdag en dans i mykt blitzlys, og er det

mulig å leve av og med foto som eneste yrke? Vitalis’ utsendte ble med fotograf og

journalist Helge Grønmo ut på oppdrag.

– Da har jeg sendt over saken så du kan lese gjennom den.

Grønmo tar en rask telefon. Det er fredag og siste innspurt til helg.

– Har noen sett mobilen min?

Hendene går famlende ned i lommene.

– Jeg får ringe opp meg selv.

Det omtrent ti kvadratmeter store kontoret har akkurat plass til en pult og stol til Grønmo og det

samme til journalistkollega Linda Stølen. Pulten til Grønmo er overraskende ryddig. To-tre ark

som flyter, ellers kun en laptop som står og suser.

– Nei, vi må komme oss ut og få gjort det reklamebildet.

Grønmo åpner en yoghurt og heller innpå mens hans trasker over gangen til grafikerne. Han

diskuterer med Odd Leivseth hva slags bilde de trenger. Det nikkes bekreftende ved skjermen og

de er klare til å dra.

– Det er mye å gjøre?

– Arbeidspresset er egentlig ikke så voldsomt. Men jeg er sykmeldt fra mandag da. Må bare

koble helt ut. Jeg blir så svimmel, alt går rundt.

Grønmo henter kamera og blitz. I ekspressfart åker det ut døra, med retning for

Eiendomsmegler1 og bilde til en helsides annonse.

Bodø har ikke mange aktive fotografer i forhold til andre steder i landet, men de få som er, får

godt med oppmerksomhet. I midten av april lagde Grønmo en stor sak i reportasjemagasinet

Bodø Nu. Over ti sider fikk et knippe av Bodøs best kjente fotografer vise frem et bilde de var

godt fornøyd med. Grønmo satte av hele forsiden til seg selv.

– Hehe…det er sikkert mange som tror jeg er høy på pæra på grunn av det. Men saken er at det

var det eneste høydebildet vi hadde, alle de andre var breddebilder, og derfor måtte mitt gå på

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Alle fotografene fortalte om tanken bak og hva som gjorde at de tente på bildet. Men ingen våget

å nærme seg hva det gir dem å fotografere, sånn utover pene bilder.

– Jeg studerte juss i Bergen fra 90 til 93. En kveld ble jeg med en kompis på fotballkamp, og han

lurte på om jeg ikke kunne levere noen ord til en artikkel. Så jeg gjorde det. Jeg oppdaget fort at

journalistikk og bilder var noe jeg hadde talent for. Det kan ha med at jeg tegnet og malte en del

før. Det hjelper meg å se linjer og komposisjon. Jeg er veldig glad jeg ble bitt av basillen for nå

kan jeg boltre meg på nesten så mye plass jeg vil, og jeg hadde nok uansett blitt en elendig jurist.

– Du skriver noe i Bodø Nu, men fotograferer hovedsakelig. Har du tenkt å gå i retning av å

– Nei, nå er det mye artigere å ta bilder. Og så lenge det er det, kommer jeg til å fortsette med

Etter to minutters rask gange er vi fremme. Grønmo kikker på grafikeren og myser mot sola.

– Jeg tror vi må ha de ganske nært veggen, ellers blir det altfor mye gjenskinn.

De går inn. Lokalene er fylt av snekkere og elektrikere som pusser opp. De ansatte i

Eiendomsmegler1 flyr spente rundt og er tydelig klare over at det er nå bildet skal tas.

– Det er mange det er stas for å få ansiktet i magasinet, forteller Grønmo.

– Vi er klare, vi, men det er sannelig ikke lokalene, sier en av meglerne og gliser fornøyd over

sitt eget ordspill.

– Alle sammen, på med de nye sorte jakkene, roper en annen.

Grønmo står helt i ro, armene i kors og lett trippende med den ene skoen mot gulvflisene.

– Hvor mange er dere?

Spørsmålet blir hengende i lufta. Alle skal hente jakke og få tak i de som mangler til bildet.

– Det er et kunststykke å finne jakka si når alle har large, sier en annen i forbifarten.

Grønmo har satt beina i kryss og prøver å slappe av mens meglerne stresser fra seg det siste.

– Er alle klare da, eller?

Samtlige av meglerne trekker glidelåsen på de sorte jakkene halvt opp, nesten på likt. Og så

bærer det ut døra.

En plastpose kommer flyvende i den friske Bodøvinden, og den lander akkurat der foto-

objektene skal stå.

Grønmo sparker den raskt vekk. Etter litt over ti minutter med venting er han klar til å fyre løs.

– Hvordan skal vi stå, da? Hvem skal stå fremst? Hvordan skal vi holde hendene?

Spørsmålene hagler.

Grønmo trykker hele gjengen sammen og markerer med foten mot steinhellene hvor langt frem

han vil ha dem.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Han går fire meter tilbake og skoen tripper igjen nervøst mot asfalten. Han retter blitzen mot de

anspente meglerne og fyrer av det første blitzskuddet.

– Se på meg, se i kamera, roper han.

Blitzen flasher igjen.

Meglerne er fortsatt like stive og Grønmo er ikke fornøyd.

– Det er lite blide folk her, prøver han…

Ingen reaksjon. Grønmo kikker bort på Odd, grafikeren han har med seg.

– Hvis dere ikke slutter å være så alvorlige, blir Odd nødt til å kle seg naken!

Smilene kommer forsiktig frem, akkompagnert av litt latter.

– Hvordan vil dere egentlig ha det? Helt formelt og stivt?

– Det er ingen fare for det hvis Odd skal kle av seg, repliserer en av meglerne.

Alle hylflirer av den lille grovisen.

Grønmo begynner å ha dem der han vil. Foten tripper ikke lenger mot asfalten, nå er det

pekefingeren som trommer mot utløseren på kameraet. Klikk, klikk, klikk. Tre raske bilder. Tre

til. Han går nærmere. Helt opp i den eneste kvinnen i kobbelet av meglere.

– Hvorfor kommer du så nærme, sier hun og bryter ut i høylytt latter.

– Se i kamera, roper Grønmo.

Han har dem akkurat der han vil nå. De er ikke så nervøse og anspente lenger. En av meglerne

henger avslappet over skuldrene på to arbeidskolleger foran seg.

– Nei, nei, nei, det der blir altfor mye lagbilde, hveser Grønmo.

– Jammen, jeg er jo vandt til å være stjerna på laget, prøver han.

Det er ingen bønn.

Grønmo har bildene han trenger. Nå fyrer han løs litt på måfå. Sånn i tilfelle de første bildene

ikke skulle være bra nok.

– Det må være noe bra her nå, sier Grønmo med dempet røst, vendt mot grafikeren.

– Er vi ferdige da, eller? spør meglerne nærmest i kor.

Humøret er ti ganger høyere og stemningen er ikke trykket lenger, nå som bildet er tatt. Før

Grønmo rekker å svare, har alle meglerne forsvunnet inn i lokalet. Grønmo står igjen og knaster

på kameraet. Han blar raskt gjennom bildene.

– Alle kan lære seg ustyret, men det å ta GODE bilder, DET er noe helt annet.

Kameraet henges på skulderen og turen går tilbake til redaksjonen.

– Det er utrolig hvor tett man kommer innpå folk når man fotograferer. Kanskje ikke på sånne

oppdrag som dette, men i går lagde vi en sak på folk som mister jobben plutselig, og da merker

man det skikkelig. Det er jo artig dette også da. Det er om å gjøre å finne kjemien. Spøke og

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

flørte. Jeg har fotografert disse før og vet at hun dama drar med resten. Hun er så blid, hun viser

vill og ekte begeistring. Du vet, et godt bilde vekker følelser i den som ser det.

Grønmo forteller at det på større reportasjer fort går med en hel dag til etterbehandling av bilder.

Men i andre aviser regjerer fortsatt holdningen at journalisten får en time til å gjøre saken og

fotografen ti minutter til å ta bildet.

Tilbake på kontoret dumper Grønmo ned i stolen. Den intense fotoseansen tok på. Ute skinner

sola fra skyfri himmel.

– Jaja, det blir langhelg nå. Jeg er jo sykmeldt.

Tekst og foto: Vegard Eggen

vegardeg@online.no

Ovenfra til venstre.

Bilde 1: Helge Grønmo tar et steg tilbake og prøver å tenke ut hvordan han vil ha bildet til

Bilde 2: ”Still dere langs denne linjen,” sier Grønmo og markerer med foten.

Bilde 3: En av meglerne stikker hodet frem mellom to av kollegene. ”Nei, dette skal ikke være

noe fotball-lagbilde,” hveser Grønmo.

Bilde 4: Glisene har kommet frem, men fortsatt stive og påtatte.

Bilde 5: Etter mye flørt og spøk løsner det med ett. Fingeren til Grønmo trommer intenst mot

utløseren på kameraet.

Bilde 6: Fotograferingen er over og Grønmo blar gjennom bildene på kameraet. Han håper på

minst ett bra bilde som kan brukes på en helside. ”Det er viktig for meg at bildet får den som ser

det, til å føle noe.”

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Prosjektskisse for Journalistisk arbeid

Reportasjeserie

Tema/idé og problemstilling

For nesten fire måneder siden pådro jeg meg en alvorlig kneskade under trening. Til da hadde jeg

viet all min fritid til dansing. Selv om jeg etter få dager klarte å gå temmelig uanstrengt, er det

fortsatt uvisst om jeg må operere og om jeg noen gang kan utøve dansing på en slik måte jeg

gjorde før jeg ble skadet. Å bli frarøvet sin kjæreste hobby var for meg som å bli satt i rullestol.

Jeg ble tvunget til å gå i meg selv og tenke på hva jeg ønsker å oppnå her i verden og hva jeg

ønsker å bruke fritiden min til. Og det er her idéen til semesteroppgaven min finner grobunn. Jeg

vil tilbake til det evinnelige spørsmålet om hva som er meningen med livet. Jeg tenkte først å

skrive reportasjeserien under temaet ”Tro, håp og kjærlighet”. Men dette føler jeg at gir for

sterke løfter om at man skal få høre om noens livstro og kjærlighet mellom to mennesker. Og det

er ikke det jeg er ute etter. Jeg har kommet til at det er ”Livsgleden” jeg vil søke etter. Jeg ønsker

å gå inn i ulike miljøer og utforske gleden de opplever ved sine aktiviteter. Hvorfor akkurat

disse aktivitetene? Hva er det som gir de glede ved dette? På hvilken måte påvirker dette deres

hverdag? Hvor avhengige er de av aktivitetene for å fungere i en ellers hektisk hverdag? Osv. Jeg

håper gjennom å være til stede i ulike miljøer å kunne tegne et bilde av hva som gir disse

menneskene glede – og besvare mange av spørsmålene. Ikke bare gjennom å stille spørsmålene

direkte, men mer gjennom forståelse og opplevelse av miljøene.

Tema for metoderapporten

Jeg ser denne semesteroppgaven som en god anledning til å fordype meg i sjangeren reportasje.

Har allerede lest flere bøker om emnet og fordyper meg i skrivende stund i Jo Bech-Karlsens

Feature-reportasjen. I metoderapporten håper jeg å kunne analysere kravene sjangeren stiller og

se i hvilken grad jeg har oppfylt disse. Slik jeg ser det nå vil reportasjene bli forsøk på

miljøreportasje/feature.

Journalistisk problemstilling

Det handler om å gli ubemerket inn i et miljø – om ikke ubemerket, så i hvert fall at aktørene i

miljøet skal spille minst mulig, men heller bare være seg selv. I hvilken grad jeg klarer å fange

opp ”ekte” situasjoner eller om jeg blir skjermet unna ting jeg ”ikke bør se eller høre” vil jeg ta

opp i metoderapporten.

Semesteroppgave ved Senter for journalistikk, Høgskolen i Bodø, våren 2003. Emnekode JO102U 001. Av Vegard Eggen. Kandidatnummer: 23

Jeg har brainstormet litt rundt hva jeg bør ha med i serien.

Kloster/trossamfunn.

Klatring/skating/rally/fallskjermhopping – ekstremsport.

Yrkesmilitær/rusmisbrukere/noen som har vært nær døden.

Jeg har tenkt å skrive tre reportasjer og plukke et emne fra hver av disse tre linjene.

Det vil være naturlig å støtte seg til kildene som befinner seg i de ulike miljøene – supplert

generell research som jeg må gjøre før jeg går ut og gjør sakene. Har jeg noe kunnskap om

miljøet, vil jeg lettere kunne få aksept og svar på ting jeg ellers ikke ville fått svar på.

Utfordringer/problemer

Jeg ser allerede nå i prosjektskissen at ”Livsglede” er noe veldig abstrakt som kan være

vanskelig å fange med penn og papir – men den store utfordringen blir å gripe det særegne ved

hvert miljø og vise hvordan dette påvirker deltakernes holdning til livet. Hva som gir en glede i

livet, er svært personlig, og jeg kan se for meg at det er flere som ikke er spesielt interessert i å

slippe meg innpå seg.

Bodø 3. mars 2003