Ære og berømmelse,
Bodøs ukronede stjerne
Side 2 og 3
Med Bodø som bilderamme
Side 6 og 7
Vitalis
Vitalis
Uavhengig magasin produsert av Vegard Eggen ved Senter for Journalistikk i Bodø, våren 2003. Kandidat nummer 23
Side 4 og 5
våpen og fordømmelse
Bodøs ukronede stjerne
2
Vitalis
Øyvind Evjen Håkestad ser ut som en
helt vanlig 23-åring. Men det er han ikke.
Platebagen avslører ham.
Stjerner. Flere lysår
unna.
De opptrer enkeltvis, i
par eller i grupper. De fleste er
stabile, andre kan eksplodere.
Alle med varierende lysstyrke.
Om dagen kan man ikke se dem,
men de er der. Ser du godt etter i
skumringstimen, kan du skimte
noen. Men det er først når mør-
ket gjør sitt inntog, at du kan se
de virkelige stjernene. De lyser
opp hele himmelhvelvingen.
Sånn er det med dj's også. Du
vet, disse som gjør sitt ytterste
for at du og jeg skal vrikke på
rumpa, når vi en sjelden gang
våger oss ut på dansegulvet.
Dj Graft
alias Øyvind Evjen
Håkestad er en av Bodøs under-
grunns-dj'er. Mens utvandrede
bodøværinger fikk side opp og
ned i forkant av Bylarm, var det
ikke et ord å lese om Graft. Og
det selv om han var eneste artist
fra Bodø som spilte opp til dans
under musikkfestivalen i
Trondheim. Tidligere har han
hatt med låter på skiver utgitt av
Blow Up Productions
(Trondheim) og Hiphop-slam
(USA). I tillegg har han levert
scratching til det siste solopros-
jektet til en av hiphop-veter-
anene i Oslo - Jester.
Jeg møter Graft
ved
Høgskolen på Mørkved en
lørdags ettermiddag.
Har forberedt meg med flere
timer musikkvideoer og MTV -
men tykke gullkjettinger, vide
bukser og skjerf knyttet om
hodet skal vise seg å være over-
flødig.
- Hei, sier Graft med et vennlig
håndtrykk.
Med blå topplue og Gore-Tex-
jakke ser han ut som frisk og
fjellvant norsk ungdom. Ikke
like gangster som i
musikkvideoene, nei.
- Hele illusjonen om gangstere
er skapt av platebransjen. Det er
mange kids som kjøper den,
men ingen ekte gangstere går i
platestudio for å prate om alt det
ulovlige de har gjort. Det blir jo
som å vitne mot seg selv.
Streit eller ei. Graft er avslørt.
Skinnende hvite sneakers og ei
grønn skulderveske forteller alt.
- Det er litt merkelig at man kan
gå i klær som ser helt vanlige ut,
og likevel vil de som har peiling
se hva du interesserer deg for.
Skulderveska har påskriften
"Technics", navnet på selve
Rolls-Roycen innen plate-
spillere.
- Jeg betalte seks hundre for
den. Men det er jo kun for
navnet.
Klær og merker har alltid stått
sterkt innen hiphop-kulturen. At
rap-gruppa Run DMC hadde en
stor hit med låta "My Adidas"
tidlig på 80-tallet, forteller ikke
rent lite.
Graft har sverget til joggesko av
typen Nike Cortez - en
oppjustert kopi av modellen som
kom tidlig på 70-tallet.
- Kanskje ikke så lurt akkurat i
dag, sier Graft mens han forserer
en diger vanndam.
Etter fem minutters rask
gange
er vi fremme ved
ungkarshybelen. Et gjennomsnit-
tlig gutterom hvor lyset fra en
pc-skjerm er det første som tref-
fer en.
- Jeg studerer IT på Høgskolen,
legger Graft raskt til.
Han setter i en strømkontakt og
med ett lyssettes hans eget lille
alter: To Technics-platespillere
av typen 1210 og en Ecler-
mikser.
- 8000 kroner for mikseren og
fem års garanti på crossfaderen,
smiler han stolt.
Begge platespillerne er koblet til
mikseren som råder over
diskant, mellomtoner, bass og
lydstyrke - kort sagt bestemmer
den hvordan lyden skal låte.
Crossfader er navnet på en bry-
ter på mikseren. Den bestemmer
hvilken platespiller som skal få
sende lyd til høyttalerne.
- Du er ikke redd for at ei frem-
tidig dame skal bli skremt av din
kjærlighet til platespillerne?
- Hehe…
Det får vi ta når det
kommer.
For kjærlighet til platespillerne
er det ingen tvil om at Graft har.
Han har plukket ut de originale
lysdiodene og erstattet de med
blå pærer. Det blå lyset strøm-
mer innover platene mens de
snurrer.
- Det er kjipt at mange mobil-
telefoner har fått blått lys. Men
dette er uansett utrolig stilig,
synes jeg da.
- Går det med mye tid som du
ellers kunne brukt på damer og
venner?
Graft tenker seg om en liten
stund før han svarer.
- Det er uker og dager hvor jeg
ikke rører platespillerne…
Jeg
prioriterer jo utdanningen
høyt…
Men så kan jeg høre ei låt
på radioen med en norsk dj som
er bedre enn meg…
og da kan
jeg bli stående døgnet rundt ei
hel helg.
Han snur seg raskt mot en vegg
dekket av plater og tar ut ei
skive.
- Jeg har kanskje ikke den
største samlinga. Men jeg synes
ikke dét er det viktigste. Det er
hele tiden snakk om hvem som
er real og ikke innen hiphop-
miljøet. For meg er det viktigste
at kjærligheten til musikken er
ekte. Det holder meg gående.
Mange dj'er spiller i grupper
eller par, men jeg har først de
senere årene truffet personer
med samme interesser som meg.
Miljøet i Bodø er veldig
lite…
og når jeg står alene blir
det enda viktigere å føle at jeg
har fremgang - og selvfølgelig
hjelper positiv respons på det
jeg spiller ute.
Vinylen har funnet deck-
s'n
- eller platespillerne om du
vil. Graft dytter crossfaderen
raskt frem og tilbake, mens
høyre hånd gnikker rytmisk på
vinylen. Scratching. Graft leker
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
nede stjerne
3
Vitalis
seg med rytmen. Først går den
"dum-di-dum", et par raske
håndbevegelser senere "dum-
dum-di". Beatmixing. Graft er så
konsentrert at han ikke sier et
ord mens han leker seg med
beaten.
- Hva hadde du gjort uten
musikken?
Den kyndige trakteringen av
platespillerne stopper et lite øye-
blikk.
- Det er en måte å flykte fra ver-
den på…
avreagere.
Graft snur seg
mot platesam-
lingen igjen. Alt fra
Grandmaster Flash and The
Furious Five med "The
Message" til Pink Floyd med
"Dark Side of the Moon" skjuler
seg i platejungelen.
- Men Pink Floyd er vel ikke
hiphop?
- Nei, men det er bra musikk.
Dessuten går jeg ikke av veien
for å spille annet enn hiphop.
Pink Floyd-skiva brukte jeg for-
resten som et brekk mellom to
drum&bass-låter da jeg spilte på
Bylarm.
Pr-kåt er ikke et ord som passer
til å beskrive Graft, men motvil-
lig innrømmer han at det hadde
vært greit med litt mer oppmerk-
somhet fra media.
- Jeg er liksom en helt normal
fyr…
Jeg synes ikke jeg fortjener
så mye oppmerksomhet. Det
hadde nok vært enklere å få seg
spillejobber hvis jeg hadde stilt
opp i avisa av og til. Men jeg er
opptatt av at folk selv skal finne
ut hva de liker - ikke bare gå
etter det som blir hypet opp og
får mye oppmerksomhet i
media.
Graft tror han hadde mistet gle-
den ved å spille hvis han hadde
hatt spillejobber hver helg.
- Det er jo som med top-
pidrettsutøvere…
De hadde det
sikkert artig da de begynte, men
fort ble det ikke noe mer enn en
jobb. Sånn vil ikke jeg ende opp.
Gleden skal være ekte.
Mørket har senket seg
over Bodø, og stjernene har
kommet til syne. Klokken tikker
faretruende fort mot 22.00. Graft
begynner å bli stresset. Andre
dj's har for lengst pakket plate-
bagen og psyket seg opp til en
kveld med applaus og buing -
blide og skuffede fjes - alt etter-
som musikken faller i smak.
Med mørkets fall har dj'ene
steget frem til en kveld bak de
opphøyde platespillerne. Graft er
den typen stjerne som oftest
opptrer alene, av den stabile
sorten med liten lysstyrke - ikke
det helt store eksponeringsbe-
hovet. I kveld skal platebagen få
stå igjen hjemme. Graft skal ut
og høre på hva andre dj'er har å
by på. Og er de bedre enn ham,
kan du være sikker på at han blir
stående bak platespillerne sine
resten av helga. Det handler om
å elske det man gjør.
Tekst og foto: Vegard Eggen
vegardeg@online.no
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
4
Vitalis
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Ikke gevær, men markør.
Ikke patroner, men baller.
Ikke blod, men maling.
Ikke krig, men paintball.
- Du, vi er ikke sånne
nazi'er
, ass!
Mats Hartz er 18 år og yngste-
mann på Fubar - Bodøs beste
paintball-lag med 15 aktive
medlemmer.
Jeg har trasket drøye ti minutter
fra flyplassen og kommet frem
til den digre murbygningen som
rommer alt fra go-kartbane til
galleri. Opp en trapp, opp en til,
innover en lang lang gang og jeg
er der. Klokka er seks på
kvelden. Mats og en håndfull
medlemmer har seget inn i
lokalet.
- Ser ut som det blir dårlig opp-
møte i dag, det er mange som
må jobbe, sier Johnny Borlaug
(25). Han var med og startet
Bodø Actionsenter for nesten tre
år siden. Paintballerne ville ha et
mer seriøst lag - ikke et som
løper rundt og spiller ulovlig i
skogen. Så når Actionsenteret
hadde en stor hall ledig, var val-
get enkelt - paintball på den
lovlige måten. Johnny plukker
frem en skinnende blank markør
med stort magasin montert i
overkant. Det eneste som skiller
den fra et gevær er at denne er
drevet av trykkluft, det er ingen
mekanisme men elektronikk
som styrer, og den bruker baller,
ikke patroner. Han åpner ei
kasse fylt med små, gulaktige
kuler - og de er fylt med maling
av akkurat samme farge.
- Ei trening kan koste 500 kro-
ner per spiller bare i ball, og i
fjor brukte hver deltaker omtrent
50 000 kroner på reiser til
turneringer og ball. Men vi sliter
fortsatt med det ufortjente ryktet
som paintball har fått. Mens fot-
ball-lag og idrettslag får gjøre
dugnadsjobbing, får vi ingent-
ing. Alle på laget jobber hardt
ved siden av for å få råd.
Johnny forteller at paintball
nærmest er for en folkesport å
regne i USA. Men det hjelper
ikke at paintballspillerne i Bodø
holder sin sti ren. De blir ikke
sponset med annet enn markører,
og det fordi de har vist seg frem
og vunnet Norlandsserien i sin
klasse - en turnering for alle lag
nord for breddegraden til
Trondheim i Norge, Sverige og
Finland.
Johnny tenner seg en
sigarett
og merker det lett
fordømmende blikket mitt.
- Hehe…
Det er ikke sånn at alle
av oss trenger å være i topp-
form. Noen kan bare stå baki og
skyte på tvers, han tar en slurk
av Pepsi-flaska som for å under-
streke poenget sitt. Mats har
allerede kommet seg inn på
banen og fyrer av et par baller.
Gjennom pleksiglasset kan man
høre de tynne kulene som knus-
es mot betongveggene. PLAFF,
PLAFF…
- Det er jo utrolig sosialt, da. Vi
sitter gjerne en time og prater
om dritt og ingenting før
treninga tar til.
PLAFF, PLAFF, PLAFF.
- Hæ?
- VI SITTER GJERNE EN
TIME OG PRATER…
, Johnny
har hevet stemmen for å
overdøve skuddsalvene til Mats.
Mats kommer ut fra hallen igjen
og løfter på maska. Blid og
fornøyd etter å ha løsnet trenin-
gens første baller. Han finner
frem ei pussefille og gnukker i
vei på markøren. Samtidig glir
blikket hans bort på kameraet
mitt.
- Fett kamera. Dyrt?
- Litt over tredve tusen et
sted…
, svarer jeg.
- Ahh, flere her som har markør
til over tredve tusen. Min koster
omtrent tjue.
- Trenger man en så dyr for å
hevde seg i turneringer, eller?
- Nei, slettes ikke. Man betaler
for antall ball per sekund. Disse
kan skyte opp mot 22 ball i
sekundet og kan stilles
usannsynlig følsomme på
avtrekkeren. Men man får en
helt grei startpakke til atten hun-
dre og oppover. Du må da ha
deg utpå og prøve en match
etterpå.
Mats smiler selvsikkert, og jeg
kan spore en viss skadefryd.
- Tror jeg lar det vente…
men får
dere ofte besøk av folk utenfra
som vil prøve seg mot dere?
Mats ser bort på Christoffer
Erichsen (21). Han har ikke sagt
et ord så langt. Dypt konsentrert
har han sittet bøyd over maga-
sinet til markøren sin. Med et
skrujern finjusterer han
mekanismen som fôrer
markøren med baller.
- Her kommer det ikke an på
ballene, men hvor raskt jeg klar-
er å få fingeren til å trykke på
avtrekkeren.
- Christoffer har tatt ned flere
marinejegere…
Det hender de
kommer innom, men de lærer
aldri. MÅ absolutt holde
markøren som om det er et
maskingevær, og MÅ spille med
samme taktikk som de har lært.
Men det funker ikke, dette er
ikke krig - det er et spill. Og vi
tar de hver eneste gang.
Christoffer smiler ikke engang.
Det er visst ikke så stort å ta
marinejegere. De er tross alt
ikke paintballere i pro-klassen.
Johnny skyter inn i samtalen.
- Det er jo det som er den store
drømmen, da. Å komme seg opp
i pro-klassen. Få alt betalt…
bare
reise rundt og spille hele året. Vi
er amateur nå og har bare et
trinn igjen. Under oss har vi
novice og rookie. Det geniale er
at vi får treffe forbildene våre
når vi reiser rundt og spiller
turneringer.
Johnny strekker seg frem til
TV'en og setter på en video med
idealene.
- Under Joymaster, som er en
turnering i Sverige, fikk Mats
møte den store helten sin før en
match. Han kom bort og pratet
med ham, klappet Mats på skul-
dra og ønsket ham lykke til.
Mats gikk jo nesten ned på
kne…
hehe…
Var ikke måte på
hvor mye han gutset i den kam-
pen.
Mats må le litt han også, og det
er tydelig at det var stas.
- Hva er det som driver
dere
, egentlig? Dere legger ned
mye penger, og det eneste det
ser ut som dere får igjen er jul-
ing og en og annen pokal. Det
blir vel neppe mye damer av å
gå på byen og si at man driver
med paintball?
- Damer, nei? Hehe…
lite med
det her. Motivasjonen er å gjøre
det best mulig som et lag. På
sikt er det selvfølgelig ære og
berømmelse. Men det blir da tid
til litt festing også. Under sist
turnering var vi i seng før ti hver
eneste kveld. Men den siste
kvelden var turneringen over, og
arrangørene hadde fikset et
kjempesvært player's party.
En av de andre medlemmene
kan avsløre at det var masse
strippere der. Og de hadde ikke
på seg annet enn ei markørhette
- en liten duk som beskytter
løpet på markøren - og selvføl-
gelig med påskriften ANGEL -
et paintballmerke.
Mats og Johnny gliser om kapp.
Johnny drar frem en pod, et
plastrør som man bærer med seg
baller i, hvis man skulle gå tom
under kamp.
- En annen gang dro hele laget
på byen og forlangte å få servert
øl i pods. Det var kjempeartig,
men det ble et hellsikkes styr
når det kom inspektører for
skjenkebevilgningen. De ville jo
ikke gå med på at vi drakk av
halvliters glass.
I mellomtiden har Christoffer
kommet seg på beina, trukket
albuebeskyttere polstret med
skumgummi oppover armene og
funnet frem maska si.
- Jeg trodde ikke dere brukte
beskyttere, prøver jeg forsik-
tig…
Johnny ler lett unnskyldende.
- Det der er jo bare for at bal-
lene lettere skal bounce…
Altså,
hvis man blir streifet så spretter
ballene unna uten å etterlate
malingflekker. I turneringer er
det kun vanlig t-skjorte og bukse
som er tillatt. Ingen beskyttere
utover maske, for da SKAL
hvert eneste treff vises.
Da var det oppklart. Men jeg
klarer fortsatt ikke helt å forstå
hva som er så fascinerende med
paintball, sånn utover adrenalin-
kicket som de sikkert får når de
jager og skyter etter hverandre.
Og selvfølgelig berømmelsen og
det sosiale. Etter å ha fyrt opp
karene med spørsmål om det
ikke er pinglete å bruke beskyt-
tere, er det kanskje ikke det
lureste man gjør å spørre om
man får prøve. Men nå har jeg
altså tatt motet til meg og spør
lett stotrende:
- Er det mulig å få spilt litt?
- Ja, selvfølgelig.
Johnny henter maske, hansker
og markør i en fei.
- Jeg kan spille mot deg, sier
Christoffer.
Ikke en mine å lese i ansiktet.
Ikke annet enn at han er klar.
Øynene er harde og allerede
fokusert på kampen som kom-
mer.
Christoffer var kanskje ikke
akkurat mitt førstevalg, men det
Ære og berømmels
e
våpen og fordømmels
e
5
Vitalis
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
er for seint å trekke seg nå.
Spesielt når jeg selv var så dum
å melde meg frivillig etter å ha
gitt avslag én gang.
Jeg trasker innover
banen.
Det knaser svakt når
jeg går. Knuste baller etter
tidligere feider ligger spredd
over hele banen. Jeg stopper
ikke før jeg står bak den borter-
ste veggen på banen.
Johnny kommer gående etter.
Han virker nesten litt bekymret.
Muligens redd for at imaget som
snille og joviale karer skal
sprekke.
- Hold inne denne knappen i tre
sekunder så får du av sikringen.
Dere skal spille et break.
Johnny forklarer at vi skal starte
på hver vår side av banen og
bevege oss på tvers mens vi
prøver å treffe hverandre. Det er
om å gjøre å komme seg i dekn-
ing bak en boks, ei tønne eller
en vegg, før man blir beskutt.
Nok prat. Mats og Johnny har
dukket ned bak en boks på siden
av banen. Derifra skal de bare
observere, for nå er det opp til
meg.
Jeg kjenner at pulsen
har
begynt å stige. Ser Christoffer
gjøre seg klar på den andre siden
av banen. Vifta inne i masken
virrer, svakt rislende.
- 1…
2…
3…
SPILL!
Helt stille.
Jeg kikker ut fra bak veggen.
PLAFF, PLAFF. Den første
ballen treffer kanten ved der jeg
er så malingsspruten står. Den
andre treffer meg midt i maska.
Jeg kjenner at det begynner å bli
klamt. Hører ikke lyden av vifta
lenger. Prøver å orientere meg.
Hvor er han? Hvor er han?
Stikker frem markøren fra bak
kanten. PLAFF, PLAFF. Jeg
fyrer av en salve.
Fem…
ti…
.femten skudd. Et par
sekunder. Stille. Har han beveget
seg mot neste boks? Jeg kjenner
spenningen som elektriske støt i
kroppen. Kommer han rundt på
siden og setter noen velplasserte
baller i kroppen på meg? Jeg
hiver meg ned på kne. Kravler
mot nærmeste boks å gjemme
meg bak. Christoffer skjønner
hva jeg har tenkt. Ikke før har
knærne nådd bakken så dupper
det en ball knallhardt ned i hodet
på meg. Tenker med meg selv
"dæven, den slo". Hjertet
pumper, raskere, raskere. Har
kommet meg bak neste boks på
tross av fulltrefferen hans. Hvor
er han? Hvor er han? Smerten er
borte, enset den bare et sekund.
Jeg tenkte det skulle bli hode-
pine, men nå kjenner jeg ingent-
ing. Likevel er jeg uklar,
omtåket, prøver å tørke malin-
gen vekk fra masken. Masken
dekker for ørene, klarer ikke
høre hvor han er. Trekker pusten
dypt. En gang til. Motet er
tilbake. Jeg dukker opp fra bak
boksen. Høyre pekefinger hamr-
er som besatt mot avtrekkeren.
"Desto raskere på fingeren,
desto flere skudd." Ordene
klinger i hodet. Christoffer har
kommet nærmere, jeg vet det.
Som en jeger målbevisst nærmer
seg sitt bytte har han prikket seg
inn på meg. Aner ikke hvor mye
det kommer til å svi. "Det er
ikke så ille som de sier." Mats
og Johnnys oppmuntrende ord
før kampen. Men er de egentlig
til å stole på?
Skumgummipolstret fra topp til
tå som de er. Christoffer er klar
til å løpe frem og plaffe rett mot
meg - når som helst. Jeg vet det.
Setter alt på et kort. Skal komme
meg lenger til høyre, helt bort til
den siste boksen. Derifra må det
være lett å treffe ham. Trekker
pusten dypt. Som en antilope
klyver jeg til siden. Det føles
som hvert steg tar timer, alt går i
slowmotion. Hører ikke en lyd.
Ett steg. To steg. Snart fremme
nå. Øynene låst på målet. Tre
steg. Fire steg. Jeg hører den
komme, langt borte fra. Lyden er
umiskjennelig. SVIIIISJ. Det er
en ball som bryter muren med
luft mellom meg og markøren til
Christoffer. Han gliser sikkert
for første gang i dag. Tenker
"Jeg har'n". Den første ballen
treffer meg i siden. Mister fot-
festet, svever. PLAFF, PLAFF,
PLAFF. Korsryggen. Skulderen.
Skulderen. Går i bakken med et
brak. En blanding av knuste
baller og kunstgress, seige gum -
miskall og flytende guffe.
- Du har tapt!
Johnny løper inn i banen som
for å stoppe Christoffer fra å
sette nådeskuddet.
Ingen gledesbrøl. Ingen takk for
kampen. Jeg er fersk. Han feller
marinejegere.
Christoffer setter seg ned og
tørker av markøren. Smilet blir
breiere jo blankere markøren
skinner.
For lykken er en blankpusset
markør, og en erfaren paintball-
spiller som gir nye utfordringer.
Og sannheten er, at jeg hadde
det egentlig ikke så vondt dagen
etter.
Tekst og foto: Vegard Eggen
vegardeg@online.no
6
Vitalis
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
Med Bodø som bilderamme
Å være fotograf fremstår som et fasjonabelt yrke.
Alltid i nærheten av fremtredende mennesker,
dyrt utstyr for hånden, vakre bilder og om mulig
enda vakrere modeller. Er virkelig fotografers
hverdag en dans i mykt blitzlys, og er det mulig å
leve av og med foto som eneste yrke?
Vitalis' utsendte ble med fotograf og journalist
Helge Grønmo ut på oppdrag.
- Da har jeg sendt over
saken
så du kan lese gjennom
den.
Grønmo tar en rask telefon. Det
er fredag og siste innspurt til
helg.
- Har noen sett mobilen min?
Hendene går famlende ned i
lommene.
- Jeg får ringe opp meg selv.
Det omtrent ti kvadratmeter
store kontoret har akkurat plass
til en pult og stol til Grønmo og
det samme til journalistkollega
Linda Stølen. Pulten til Grønmo
er overraskende ryddig. To-tre
ark som flyter, ellers kun en lap-
top som står og suser.
- Nei, vi må komme oss ut og få
gjort det reklamebildet.
Grønmo åpner en yoghurt og
heller innpå mens hans trasker
over gangen til grafikerne. Han
diskuterer med Odd Leivseth
hva slags bilde de trenger. Det
nikkes bekreftende ved skjermen
og de er klare til å dra.
- Det er mye å gjøre?
- Arbeidspresset er egentlig ikke
så voldsomt. Men jeg er syk-
meldt fra mandag da. Må bare
koble helt ut. Jeg blir så svim-
mel, alt går rundt.
Grønmo henter kamera og blitz.
I ekspressfart åker det ut døra,
med retning for
Eiendomsmegler1 og bilde til en
helsides annonse.
Bodø har ikke mange
aktive fotografer
i forhold
til andre steder i landet, men de
få som er, får godt med opp-
merksomhet. I midten av april
lagde Grønmo en stor sak i
reportasjemagasinet Bodø Nu.
Over ti sider fikk et knippe av
Bodøs best kjente fotografer
vise frem et bilde de var godt
fornøyd med. Grønmo satte av
hele forsiden til seg selv.
- Hehe…
det er sikkert mange
som tror jeg er høy på pæra på
grunn av det. Men saken er at
det var det eneste høydebildet vi
hadde, alle de andre var bredde-
bilder, og derfor måtte mitt gå
på forsiden.
Alle fotografene fortalte om
tanken bak og hva som gjorde at
de tente på bildet. Men ingen
våget å nærme seg hva det gir
dem å fotografere, sånn utover
pene bilder.
- Jeg studerte juss i Bergen fra
90 til 93. En kveld ble jeg med
en kompis på fotballkamp, og
han lurte på om jeg ikke kunne
levere noen ord til en artikkel.
Så jeg gjorde det. Jeg oppdaget
fort at journalistikk og bilder var
noe jeg hadde talent for. Det kan
ha med at jeg tegnet og malte en
del før. Det hjelper meg å se lin-
jer og komposisjon. Jeg er
veldig glad jeg ble bitt av
basillen for nå kan jeg boltre
meg på nesten så mye plass jeg
vil, og jeg hadde nok uansett
blitt en elendig jurist.
- Du skriver noe i Bodø Nu,
men fotograferer hovedsakelig.
Har du tenkt å gå i retning av å
skrive mer?
- Nei, nå er det mye artigere å ta
bilder. Og så lenge det er det,
kommer jeg til å fortsette med
det.
Etter to minutters rask
gange
er vi fremme. Grønmo
kikker på grafikeren og myser
mot sola.
- Jeg tror vi må ha de ganske
nært veggen, ellers blir det altfor
mye gjenskinn.
De går inn. Lokalene er fylt av
snekkere og elektrikere som
pusser opp. De ansatte i
Eiendomsmegler1 flyr spente
rundt og er tydelig klare over at
det er nå bildet skal tas.
- Det er mange det er stas for å
få ansiktet i magasinet, forteller
Grønmo.
7
Vitalis
CYAN MAGENTA GUL SVART
x
m bilderamme
- Vi er klare, vi, men det er san-
nelig ikke lokalene, sier en av
meglerne og gliser fornøyd over
sitt eget ordspill.
- Alle sammen, på med de nye
sorte jakkene, roper en annen.
Grønmo står helt i ro, armene i
kors og lett trippende med den
ene skoen mot gulvflisene.
- Hvor mange er dere?
Spørsmålet blir hengende i lufta.
Alle skal hente jakke og få tak i
de som mangler til bildet.
- Det er et kunststykke å finne
jakka si når alle har large, sier
en annen i forbifarten.
Grønmo har satt beina i kryss og
prøver å slappe av mens
meglerne stresser fra seg det
siste.
- Er alle klare da, eller?
Samtlige av meglerne trekker
glidelåsen på de sorte jakkene
halvt opp, nesten på likt. Og så
bærer det ut døra.
En plastpose kommer flyvende i
den friske Bodøvinden, og den
lander akkurat der foto-objek-
tene skal stå.
Grønmo sparker den raskt vekk.
Etter litt over ti minutter med
venting er han klar til å fyre løs.
- Hvordan skal vi stå, da? Hvem
skal stå fremst? Hvordan skal vi
holde hendene?
Spørsmålene hagler.
Grønmo trykker hele gjengen
sammen og markerer med foten
mot steinhellene hvor langt frem
han vil ha dem.
Han går fire meter tilbake og
skoen tripper igjen nervøst mot
asfalten. Han retter blitzen mot
de anspente meglerne og fyrer
av det første blitzskuddet.
- Se på meg, se i kamera, roper
han.
Blitzen flasher igjen.
Meglerne er fortsatt like stive og
Grønmo er ikke fornøyd.
- Det er lite blide folk her,
prøver han…
Ingen reaksjon. Grønmo kikker
bort på Odd, grafikeren han har
med seg.
- Hvis dere ikke slutter å være så
alvorlige, blir Odd nødt til å kle
seg naken!
Smilene kommer forsiktig frem,
akkompagnert av litt latter.
- Hvordan vil dere egentlig ha
det? Helt formelt og stivt?
- Det er ingen fare for det hvis
Odd skal kle av seg, repliserer
en av meglerne.
Alle hylflirer av den lille gro-
visen.
Grønmo begynner å ha dem der
han vil. Foten tripper ikke lenger
mot asfalten, nå er det pekefin-
geren som trommer mot
utløseren på kameraet. Klikk,
klikk, klikk. Tre raske bilder. Tre
til. Han går nærmere. Helt opp i
den eneste kvinnen i kobbelet av
meglere.
- Hvorfor kommer du så nærme,
sier hun og bryter ut i høylytt
latter.
- Se i kamera, roper Grønmo.
Han har dem akkurat der han vil
nå. De er ikke så nervøse og
anspente lenger. En av meglerne
henger avslappet over skuldrene
på to arbeidskolleger foran seg.
- Nei, nei, nei, det der blir altfor
mye lagbilde, hveser Grønmo.
- Jammen, jeg er jo vandt til å
være stjerna på laget, prøver
han.
Det er ingen bønn.
Grønmo har bildene han trenger.
Nå fyrer han løs litt på måfå.
Sånn i tilfelle de første bildene
ikke skulle være bra nok.
- Det må være noe bra her nå,
sier Grønmo med dempet røst,
vendt mot grafikeren.
- Er vi ferdige da, eller? spør
meglerne nærmest i kor.
Humøret er ti ganger høyere og
stemningen er ikke trykket
lenger, nå som bildet er tatt. Før
Grønmo rekker å svare, har alle
meglerne forsvunnet inn i
lokalet. Grønmo står igjen og
knaster på kameraet. Han blar
raskt gjennom bildene.
- Alle kan lære seg ustyret, men
det å ta GODE bilder, DET er
noe helt annet.
Kameraet henges på skulderen
og turen går tilbake til redaksjo-
nen.
- Det er utrolig hvor tett
man kommer innpå folk når man
fotograferer. Kanskje ikke på
sånne oppdrag som dette, men i
går lagde vi en sak på folk som
mister jobben plutselig, og da
merker man det skikkelig. Det er
jo artig dette også da. Det er om
å gjøre å finne kjemien. Spøke
og flørte. Jeg har fotografert
disse før og vet at hun dama drar
med resten. Hun er så blid, hun
viser vill og ekte begeistring. Du
vet, et godt bilde vekker følelser
i den som ser det.
Grønmo forteller at det på større
reportasjer fort går med en hel
dag til etterbehandling av bilder.
Men i andre aviser regjerer fort-
satt holdningen at journalisten
får en time til å gjøre saken og
fotografen ti minutter til å ta
bildet.
Tilbake på kontoret
dumper Grønmo ned i stolen.
Den intense fotoseansen tok på.
Ute skinner sola fra skyfri him -
mel.
- Jaja, det blir langhelg nå. Jeg
er jo sykmeldt.
Tekst og foto: Vegard Eggen
vegardeg@online.no
Ovenfra til venstre.
Bilde 1:
Helge Grønmo tar et steg tilbake og prøver å tenke ut hvordan han
vil ha bildet til annonsen.
Bilde 2:
"Still dere langs denne linjen," sier Grønmo og markerer med foten.
Bilde 3:
En av meglerne stikker hodet frem mellom to av kollegene.
"Nei, dette skal ikke være noe fotball-lagbilde," hveser Grønmo.
Bilde 4:
Glisene har kommet frem, men fortsatt stive og påtatte.
Bilde 5:
Etter mye flørt og spøk løsner det med ett. Fingeren til Grønmo
trommer intenst mot utløseren på kameraet.
Bilde 6:
Fotograferingen er over og Grønmo blar gjennom bildene på kamer-
aet. Han håper på minst ett bra bilde som kan brukes på en helside. "Det er vik-
tig for meg at bildet får den som ser det, til å føle noe."
