”Stemmer fra asylmottaket”
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2003
Emnekode JO102U 001
av
Eldbjørg Fagerjord
Kandidatnummer: 34
Stemmer fra asylmottaket
Du har nok ofte sett dem, beboerne ved Rana statlige mottak i Revelen. Men vet du noe om
dem? Møt blant andre Andy, Alex, Rutt, Kadria, Bekirov og Rebsime, og hør om deres
tilværelse på et asylmottak i et fremmed land.
Fakta - Rana statlige mottak:
•
Tidligere Bech`s Hotel, ble asylmottak i mars 2002. Ligger i Revelen, ca. to kilometer
fra sentrum.
•
Her lever 90 beboere fra 27 forskjellige nasjonaliteter i fellesskap.
•
Beboerne er i alle aldre. 21 av de 90 beboerne er barn fra null til 18 år.
•
Det bor vanligvis to og to på rommene, som er ca. 16 kvadratmeter med bad. Det kan
havne opptil fire mennesker på et slikt rom, med forskjellig språk og kultur. Familiene
får tildelt litt større rom.
•
Rommene ligger i hestesko rundt en asfaltert plass. Alle dørene vender ut mot denne
plassen.
•
Kjøkken, vaskerom og oppholdsrom er felles. De 90 beboerne deler på fire stekeovner,
to vaskemaskiner og en tørketrommel. I oppholdsrommet finnes det sittekrok i et
hjørne. Ellers er det stort sett tomt, bortsett fra et bordtennisbord.
•
Aktiviteter: bordtennis. Et lekeapparat for barna.
•
6 ansatte administrerer de 90 beboerne på mottaket, i tillegg til 43 enslige menn på
Skillevollen, fra resepsjonen på det tidligere hotellet.
Bildetekst Bech`s:
Uten store forandringer er tidligere Bech`s Hotel i Revelen nå permanent hjem for 90
asylsøkere fra 27 land. Her kan de bli boende i opptil to år.
Mellom frustrasjon og håp
Dette er Andy Franck Mofor. 28 år. Han liker snøscooter bedre enn ski. Er høyt utdannet.
Jobber på ungdomsskolen og på fritidsklubben på Gruben. Hva trodde du?
Andy, som også er asylsøker og bor på Rana statlige mottak, forteller at han blir
forhåndsdømt, uansett hvor han er og hva han gjør.
Kjemper for aksept
- Norge er et stille og fredfylt land. Men mange av oss som har kommet hit er deprimerte og
ensomme. Vi blir utstøtt uansett hvor vi går, fordi vi er utenlandske. I butikken blir vi sett på
som tyver. Av og til må vi vise pass for å komme inn på utesteder. Vi kjemper for å komme
inn i samfunnet, men blir ikke akseptert, forteller Andy.
Ledigheten, utstøtelsen og tunge tanker fra fortida kan av og til bli altfor mye.
- Ventetiden og lediggang på asylmottaket skader hjernen. All sinne brister i deg, og det
kommer en reaksjon. Det er derfor mange asylsøkere begår kriminelle handlinger. Men det
finnes gode og dårlige utlendinger, så vel som det finnes gode og dårlige nordmann,
understreker Andy.
Møter redsel
Daglig føler Andy at mange er redde han. Redde fordi han er svart. Afrikaner. Redde fordi
han bor på asylmottak.
- Elevene hadde mange spørsmål til meg da jeg begynte som lærerassistent. Jeg var den første
svarte mannen på skolen - noensinne. Jeg spurte dem om hva de tror om afrikanske menn.
Veldig sultne. Dårlig utdannede. Voldelige og kvinnemishandlere, var noen av svarene jeg
fikk, forteller Andy.
Første dag i ny jobb skulle den nye lærerassistenten hilse på elevene. Andy gikk bort til ei
jente.
- Hun ble så redd at hun sprang bort. Da tenkte jeg, herregud, kommer jeg noen gang til å bli
akseptert? Nå går det bedre.
God utdanning og nok mat
Andy kommer fra det afrikanske landet Kamerun, der verken sult eller utdanning er noe
problem. Andy er høyt utdannet, med universitetsgrad i matematikk og engelsk fra sitt
hjemland.
- Det er 58 helt forskjellige land i Afrika, men mange ser på verdensdelen som ett. Det blir
like feil som å se på Europa som ett land. Ja, folk sulter og er fattige i Somalia, men i mitt
hjemland er det nok mat og folk får utdanning. I Kamerun er det det politiske systemet det er
feil med, forteller Andy.
Det har han fått føle på kroppen.
- Etter å ha oppdaget forsøk på valgfusk ble jeg gjentatte ganger brutalt avhørt og torturert
nesten til døde. Heldigvis kom jeg meg unna, forteller han.
Bekymret mor
Men tankene klarer han ikke å flykte fra. Igjen og igjen opplever han de brutale forhørene og
torturen. Han tenker på den kreftsyke mora, broren og søstera i Kamerun.
- Mamma er selvfølgelig bekymret, slik mødre gjerne er. Men jeg holder kontakt via e-post.
Det er mange Internett-kafeer i Kamerun, og det er en billig måte å kommunisere på. Hver
uke skriver jeg en slags rapport til søstera mi om hvordan jeg har det, og hva jeg holder på
med, forteller 28-åringen.
Forstår ikke hverandre
I ni måneder har Andy bodd på rom sammen med en person han ikke kan kommunisere med.
- Vi snakker ikke samme språk, har aldri pratet sammen. Når jeg kommer hjem fra arbeid
lager jeg meg mat, og går på rommet for å spise. Jeg skifter litt mellom TV-kanalene. Er det
ikke noe jeg vil se, gir jeg fjernkontrollen til samboeren min. Vi sier ingenting. Det er
vanskelig å bo slik. Heldigvis har jeg mye å gjøre, slik at jeg ikke bare blir sittende på rommet
med tankene mine. Framtida er et stort problem. Alt er så komplisert. Så frustrerende…
Bildetekst Andy:
- I begynnelsen tenkte jeg, herregud, kommer jeg noen gang til å bli akseptert? Nå går det
bedre. Asylsøker Andy Franck Mofor jobber gratis på ungdomsskolen og på fritidssenteret på
Gruben. Klubb-ungdommene Remi Einvik Eilertsen (nærmest t.v), Krister Andersen, Rune
Remmen og Kent-Arne Andersen er nysgjerrige på Andys afrikanske kokkekunster.
Håper og håper og håper
Rutt Yohanes Thadig er snart myndig, men tenker verken på lappen, eller at hun snart er
gammel nok til å gå ut på byen.
Hun bor på ett rom sammen med faren sin på Rana statlige mottak i Revelen, mens hun venter
og venter og venter på svaret som avgjør resten av livet hennes. Hun håper og håper og håper
på at hun får bli i Norge. I mellomtiden prøver Rutt å få faren til å stumpe røyken.
Pengekutt
- Røyking er dårlig for helsa, for økonomien, for alt! Heldigvis røyker han ikke på rommet
vårt, sier Rutt.
Til nå har ikke røykesluttprosjektet hennes lyktes, selv om Rutt virker aldri så bestemt.
- Pappa har prøvd sånn nikotintyggegummi. Da sluttet han i 20-30 dager, men så begynte han
igjen. Det er visst vanskelig å slutte. Nå tar jeg pengene fra han, sukker Rutt på godt norsk.
17-åringen fra Eritrea har vært i Norge i 14 måneder nå. Siden hun er såpass ung, får hun gå
på skole.
- Selv om jeg har skolen å gå til, er livet på mottaket grusomt kjedelig, betror hun.
- Den eneste aktiviteten vi har er bordtennis. Vi fikk nemlig et gammelt bordtennisbord fra en
fritidsklubb, fortsetter Rutt.
137 asylmottak i Norge kan søke om penger fra en statlig pott på 4.8 millioner kroner til
aktivitetstilbud. Det blir ikke mye på hver.
Alltid på flukt
Rutt og faren, Yohannes Naizghi Thadig, kommer fra Eritrea. Rutt forteller at hun er født i
Sudan, men religiøse og økonomiske problemer førte den lille familien til Libya. Å reise
tilbake til Eritrea var utelukket, da hjemlandet var i krig med Etiopia. Familien bodde i Libya
i ni år.
- Det var litt bedre der enn i Sudan, men vi hadde det vanskelig. Det bor mest hvite folk der,
og de er svært rasistiske. Ser de at det kommer utlendinger til landet, som jobber hardt og
kanskje kjøper et fint hus, blir de veldig sjalu. Vi dro derfra til Italia, der vi var i tre måneder,
før vi kom hit til Norge for 14 måneder siden, forteller Rutt.
Savner venner
Det er nå ett år siden hun kunne flytte inn på tidligere Bech`s Motor Hotell, på ubestemt tid.
Dagene til 17-åringen går unna med skole, lekser, sosialt samvær, matlaging, rydding og
vasking. Hun savner jevnaldrende på mottaket.
- Det er bare barn og voksne her, så det kan bli kjedelig i blant. Jeg har snakket med de i
resepsjonen om vi ikke kunne få en jente hit fra Eritrea, men det gikk ikke. Vi som bor på
mottaket liker hverandre, men det er vanskelig å bo her. Vi ser hverandre hver dag. Nordmenn
er vanskelige å få kontakt med. Jeg har norske bekjente, men ingen norske venner, sier Rutt.
Drømmer om Trondheim
Likevel ser hun for seg en framtid i Norge.
- Jeg vil bo i Norge. Her er det fred. Det er et fint land, men med masse snø. Afrika er lik
veldig varmt, ler Rutt.
Hun har allerede sett seg ut drømmeplassen å bo, hvis hun får bli i Norge.
- Trondheim, sier Rutt drømmende.
- Jeg har aldri vært der, men jeg liker byen så godt likevel. Jeg så prinsessebryllupet på tv. Åh,
det var så fint.
Kanskje Rutt får sjansen til sitt eget prinsessebryllup i Nidarosdomen en gang? Hun bare
smiler til den ideen. Hvem vet…
Bildetekst Rutt:
Rutt Yohanes Thadig drømmer om å utdanne seg til lege i Trondheim. Hvis hun får bli i
Norge… Mens hun håper og venter, prøver hun å få faren sin, Yohannes Naizghi Thadig, til å
slutte stumpe røyken.
- Bedre å leve på mottak enn i frykt
Alemayew Dibaba Abdita (Alex) er klar for Norge, men er Norge klar for han? Alex har
ventet på svaret i åtte måneder. I mens får han verken gå på skole eller jobbe.
- Vi kjeder vettet av oss her på mottaket. Et menneske trenger mer enn å spise og sove, sier
Alex.
Et slitent hotellrom
31-åringen bor sammen med 90 fremmede mennesker fra forskjellige kulturer og nasjoner på
Rana statlige mottak. Felles for alle er at de drømmer om ei framtid i dette rike landet. Mange
har høy utdanning og lang yrkeserfaring. Her får de verken gå på skole eller jobbe. Alt de kan
gjøre er å vente. Et slitent hotellrom delt på to har vært Alex sitt hjem siden august.
- Det er ikke enkelt. Jeg må ha tålmodighet. Jeg må holde ut, sier Alex.
Etter klokka 16 og i helgene er asylsøkerne overlatt til seg selv. Ulike mennesker med
forskjellig språk og religiøs tilknytning – en etnisk smeltedigel som kan blomstre fargerikt,
men også eksplodere i farlig gemytt og konfrontasjon.
- Av og til kan det tørne for folk. Plutselig smeller det. Inventar er blitt knust, og folk
begynner slåss, forteller Alex.
Selv er han er takknemlig for at han kommer godt overens med romkameraten, som han deler
sine rundt 16 kvadratmeter med. Begge kommer fra Etiopia, og snakker i det minste samme
språk. Ikke alle er like heldige. Asylsøkerne kan havne på hotellrom sammen med opptil fire
personer fra en annen kultur, med et annet språk, forteller ansatte ved asylmottaket.
Trangt om plassen
I rommet deres står to senger langs den ene veggen. Mellom sengene står kjøleskapet.
Romkameratene har et klesskap på deling, en sofa, et bord og en stol. I hylla under tv`n står
kopper og kar. Maten må lages på felleskjøkkenet. Slik bor alle beboerne på mottaket, unntatt
familiene. De har litt større plass.
- Men vi har eget bad. Og tv. Og telefon. Akkurat det er et privilegium, selv om vi ikke kan
ringe ut med den, sier Alex.
For å holde seg i aktivitet i en ellers innholdsløs asylmottak-hverdag, forsøker Alex å lære seg
norsk på egenhånd. Ved årsskiftet mistet nemlig asylsøkerne tilbudet om norskundervisning
mens de venter på svaret på asylsøknaden.
Hjelper de andre
- At vi ikke får norskundervisning lenger må vi akseptere. Det er regelen fra regjeringen. Men
å lære språk er veldig viktig, framholder Alex forsiktig.
Han leser fortsatt i skoleboka ”Klar for Norge”, og leker med barna for å lære norsk.
- De kan språket godt, og jeg lærer mye av dem, sier Alex.
Han har også ansvaret for å drive helsestell på asylmottaket.
- Hjemme i Etiopia arbeidet jeg for Redd Barna. Der fikk jeg erfaring innen førstehjelp. Hvis
noen skader seg her, kommer de til meg. Jeg har førstehjelpsutstyr, plaster, bandasjer og
smertestillende. De i resepsjonen (de ansatte ved mottaket, red.anm.) er svært hjelpsomme når
det er noe jeg trenger.
Han viser fram hylla i klesskapet der han har utstyret sitt. I kjøleskapet ligger Paraceten.
- Det gir meg mental tilfredsstillelse å hjelpe andre, forteller Alex, som gjerne vil utdanne seg
innen helsevesenet. Hvis han får bli i Norge.
- Framtida? Bare UDI vet.
Bildetekst Alex:
- Vi har det bra, men ikke enkelt, sier etioperen Alemayew Dibaba Abdita (Alex) om
tilværelsen i den etniske smeltedigelen på Rana statlige mottak. For å ha noe å bedrive tida
med, forsøker han å lære seg norsk på egenhånd.
Kjemper mot tankene
- Ikke tenk, har legen sagt til meg. Men det er ikke så mye annet å gjøre, forteller Kadria
Mahmoud Saleh.
Den 36 år gamle enken får sterk hodepine når hun tenker på fortida. Men hva annet er det å
gjøre?
Ufrivillig sofasitter
- Jeg får ikke gå på skole. Jeg får ikke jobbe. Jeg blir sittende i sofaen og spise. Tankene blir
umulige å holde unna, forteller Kadria.
- Kjedsomheten kan knekke den sterkeste, legger hun til.
Hodepinen plager henne i dag. Kadria vil ikke prate så mye om det hun har opplevd i
hjemlandet Irak. Det er for ubehagelig. Hver eneste av asylsøkerne har sin egen historie. Noen
har opplevd krig og forfølgelse og har fryktelige sår på sjelen. Kadria har mistet mannen sin.
Hun måtte flykte fra Irak med sine to sønner på grunn av problemer med mannens bror, som
tilhørte Saddam Husseins menn. Nå bor hun på et rom på et asylmottak i et fremmed land,
sammen med sønnene Rawesh Saleh (7) og Reber Saleh (9).
- Men vi har det bra her. Barna går på skolen hver dag. De liker seg der, og lærer norsk.
Kanskje, kanskje ikke
Kadria og sønnene kom til Norge for åtte måneder siden. I sju måneder har de bodd på Rana
statlige mottak. Hjemmet deres, som tidligere var et hotellrom, er lyst og ryddig. Guttene er
kommet hjem fra skolen, og slapper av foran tv`n.
- Jeg elsker skolen, smiler Rawesh sjenert, og viser en tannløs munn.
Mens den lille familien på tre venter på svar om de får oppholdstillatelse i Norge eller ikke,
må livet gå sin gang.
- Vi har det veldig bra her, understreker Kadria en gang til.
- Men det er for lite å ta seg til, både for voksne og barn. Når ungene kommer hjem fra skolen
har de ikke noe å gjøre. Det finnes ikke noe lekerom her, ingen aktiviteter for barna. Rommet
vi bor på er for lite for en familie… Men det er bedre enn å leve i frykt.
Kanskje får de svaret de venter på – det som avgjør framtida deres - i morgen. Kanskje må de
vente i åtte måneder til.
- Jeg kan ikke planlegge noe før vi får svar på asylsøknaden. Jeg kan kun ønske og drømme.
Jeg drømmer om å begynne på et liv i frihet.
Bildetekst Kadria:
Kadria Mahmoud Saleh prøver på beste måte å få tida til å gå for seg og sønnene Rawesh (7)
(nærmest) og Reber (9) Saleh. Problemet er ensomheten, kjedsomheten, ventingen, tankene,
frykten og uvissheten.
Små rom, store kontraster
Magomede Khadizjatov Jusypovitsj heter han, og ler for det meste. Mest av alt vil tre-åringen
begynne på skole.
- Går du på skole? spør han.
Magomede har lært litt norsk av norske barn som bruker å leke med ungene på asylmottaket,
kan faren, Jusup Khadizjatov Gasanovi Gasahovitsj, fortelle. ”Går du på skole” er en av
frasene som har festet seg. Magomede spør flere ganger, mens han ler, og viser hvor mange år
han er med fingrene.
Gleder seg
Magomede og foreldrene hans har grunn til å være glad. Etter et år på asylmottaket har de fått
oppholdstillatelse. Nå venter de på å få utdelt en kommune de kan flytte til.
- I mellomtiden har vi det bra her. Vi har et rom, tv, varme, kjøleskap – alt hva en familie
trenger, sier Jusup.
Kona Radiat Khadizjatova Nurigatoyna smiler samtykkende. Jusup gir et tegn til henne, og
hun kommer ilende til med kaffe og hjemmebakt eplekake. Radiat har vært hjemme med
barnet, og har ikke lært seg norsk.
- Men når vi får en plass å bo skal gutten begynne i barnehage, og Radiat kan begynne på
skolen og lære seg norsk. Jeg må også lære språket bedre. Så vil jeg jobbe. Hjemme i
Dagistan var jeg lastebilsjåfør.
Pappa eller Ole Brumm?
Når den lille familien kan starte sitt nye liv i Norge, vet de ikke.
- Om seks måneder kanskje, eller et år. Vi vet ikke hvor lang tid det tar før vi får utdelt et
bosted. Det er litt lenge å vente, men nå har vi noe å se fram til. Vi trives i Norge, og vil si
tusen takk for at vi får bo her, sier Jusup.
Magomede vrir seg i sofaen og ler igjen. Strømper med en kjent honningspisende bjørn
kommer fram.
- Ole Brumm?
- Pappa, konstaterer Magomede.
Livet for vanskelig
Noen få rom unna ser ett år og ni måneder gamle Eliza Khachaturian på mora si med store,
alvorlige øyne. Mora sitter på gulvet og gråter. Livet føles rett og slett for vanskelig for 24 år
gamle Anna Tulieva fra Aserbajdsjan . Familien har fått avslag på asylsøknaden. Nå har de
ventet i ett år på at anken skal bli behandlet.
- Ingen hører på meg. Jeg er trøtt og sint. Mange dager vil jeg bare drepe meg. Jeg vil ikke at
mitt barn skal dø i mitt hjemland. Det er farlig for barnet der. Hun kan bli drept. I hjemlandet
mitt kan politiet slå og drepe. Her er politiet rolige, sier Anna.
I tillegg til psykiske problemer har hun alvorlige hjerteproblemer, og trenger medisinsk tilsyn.
Skrekken er et nytt avslag. Å bli hentet av politiet og sendt tilbake. Drømmen er enkel – et
rolig liv, slik at hun kan bli frisk.
Tenker om nettene
Eliza går alvorlig rundt i rommet uten å gi fra seg en lyd. Hun ble født på Rikshospitalet, to
dager etter at foreldrene kom til Norge.
- Hun forstår ikke hva som skjer, hvor vi bor, eller hva som skal skje. Hun er et barn. For oss
voksne er det lite å ta seg til. Når jeg våkner om morgenen vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Jeg
venter og håper, 24 timer i døgnet. Om nettene blir jeg liggende våken å tenke. Hvorfor sitter
jeg sånn? I mitt hjemland skal familiefaren jobbe for sin kone og sitt barn. Jeg liker ikke å
sitte stille. Jeg vil jobbe, men får ikke arbeidstillatelse, fortviler Artak Khachaturian fra
Armenia.
Eliza setter i et hyl. Faren har tatt fra henne skåla med Twist som er satt på bordet. Hun får en
sjokoladebit, og det blir stilt igjen.
Bildetekst Magomede:
Magomede prøver å vise med fingrene at han er tre år, og gleder seg til å begynne på skolen.
Sammen med mamma Radiat Khadizjatova Nurigatoyna og pappa Jusup Khadizjatov
Gasanovi Gasahovitsj har han fått oppholdstillatelse i Norge.
Bildetekst Eliza
Lille Eliza ble født to dager etter at pappa Artak Khachaturian og mamma Anna Tulieva kom
til Norge. Familien har fått avslag på asylsøknaden, og venter nå på å få anken behandlet. I
mens er livet rett og slett nesten for vanskelig for dem. Anna Tulieva ville ikke være med på
bildet.
”Hjemme hadde vi kanskje hatet hverandre. Her feirer vi geburtsdager og høytider sammen”
Et verdensproblem er løst på Rana statlige mottak.
Rebsime Asatrian fra Armenia og Bekirov Ramiz fra Aserbajdsjan er gode venner, til tross for
at landene deres er inne i en langvarig strid om landområdet Nagorno-Karrabakh - et armensk
område som ligger inne i Aserbajdsjan.
Der fiender, her venner
- Her er det likegyldig hvilken nasjon du kommer fra. Alle kjenner alle. Trives vi sammen, er
vi venner, sier Rebsime.
- Vi blir rett og slett sammensveiset. Her har vi samme problemer og vi fra tidligere
Sovjetunionen har samme mentalitet. Vi snakker russisk med hverandre og tilbringer
geburtsdager og høytider sammen, forteller Bekirov.
Det var i 1988 konflikten mellom Armenia og Aserbajdsjan startet. Før kunne aserbajdsjanere
og armenere bo i samme områder, ja til og med gifte seg. Territoriumkonflikten førte til
skilsmisser og oppdelinger. De to folkene kunne ikke lenger bo i samme nabolag.
- Situasjonen nå er urolig, som et spørsmålstegn. Begge sider har avtalt å stoppe krigen, men
ingen kan garantere at den ikke starter på nytt. Det tar uansett mange år før folkene i
hjemlandene våre blir venner igjen, sier Bekirov.
Redd når det banker på
Armeneren og aserbajdsjaneren er på asylmottaket i samme situasjon. Det de frykter mest av
alt, er å bli sendt tilbake.
- Asylsøkere som ikke har reelle problemer i sine hjemland, blir ikke boende her lenge. Man
får både psykiske og fysiske problemer av å bo på mottak, sier Rebsime.
Asylsøkere får brakkesjuka etter å ha mistet retten til norskopplæring og arbeid. De kan bli
boende på mottaket i 1-2 år under stort press og usikkerhet. De har ingen planer å forholde
seg til. Beboerne snur døgnet, sitter opp til tre-fire på natta og sover til langt på dag.
- Vi er plassert her for å vente. Det er alt vi kan gjøre. Ikke får vi gå på skole, ikke får vi
jobbe. Barna har ingen aktiviteter. De går ikke i barnehage. Hele tiden sitter de hjemme. De
utvikler seg ikke i det hele tatt. Helsesøstera har sagt at de må gå i barnehage, men ingenting
skjer. Selv blir jeg redd når det banker på døra, eller når jeg ser politi. Kanskje er det meg de
skal ta, og sende tilbake, sier Bekirov.
Bingo!
Både han og Rebsime har mye på hjertet. De kjenner seg godt igjen i Dagbladets ”Bingo-
reklame” om asylpolitikk, der bingopremien er oppholdstillatelse i Norge.
- De har virkelig truffet spikeren på hodet med den reklamen altså, mener Rebsime.
Begge har ventet et år på svar på asylsøknaden.
- Når du er asylsøker er du et ikke-menneske. Bare lærerne vi hadde da vi fikk
norskundervisning kjenner oss. I butikken blir de irriterte, de tror vi stjeler. Avisene tar ofte
feil. Men mange som bor på mottaket er veldig bra mennesker, samtykker Rebsime fra
Armenia og Bekirov fra Aserbajdsjan.
Bildetekst Rebsime:
På tross av at deres hjemland er i konflikt med hverandre, er Rebsime Asatrian fra Armenia
og Bekirov Ramiz fra Aserbajdsjan omgangsvenner på Rana statlige mottak, der i alt 27
nasjonaliteter er representert.
Fakta – saksbehandling:
•
Norske myndigheter har undertegnet FNs Flyktningekonvensjon av 1951 og er derfor
forpliktet til å gi opphold i Norge hvis et menneske har en ”velgrunnet frykt for
forfølgelse på grunn av rase, religion, nasjonalitet, tilhørighet til en spesiell sosial
gruppe eller på grunn av politisk oppfatning.”
•
Utlendingsdirektoratet (UDI) må også vurdere om personen risikerer å bli utsatt for
umenneskelig behandling, vold, krig, tortur eller terror, ved retur til hjemlandet.
•
Norske myndigheter gir ikke opphold til personer som flykter fra hjemlandet kun på
grunn av vanskelig økonomisk og sosial situasjon.
•
Saksbehandlingstiden i UDI varierer, og det er ikke uvanlig at det tar mer enn seks
måneder før man får svar på asylsøknaden. Ventetid på ett til to år er vanlig.
•
For å få arbeidstillatelse er minstekrav at man må ha bodd i Norge i seks måneder.
Folk fra enkelte land får det overhodet ikke.
•
Hvis man får innvilget oppholdstillatelse i Norge, blir personen boende på mottak
inntil den blir bosatt i kommune. Ventetid på bosetting kan være opptil ett år.
(Kilde: Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS))
Fakta - økonomisk støtte til asylsøkere:
•
Enslige voksne får 2790 kroner i måneden. Dette skal dekke mat, klær, legebesøk,
fornøyelser og så videre.
•
Par, gifte eller samboende, får 4550 kroner i måneden. For at ugifte par skal kunne
motta denne summen, må de ”være heteroseksuelle, over 18 år, ha bodd sammen i
minst to år og fullt ut akte å fortsette forholdet.”
•
Barn fra 0-18 år får 1300 kr i måneden
•
Enslige forsørgere får et tilleggsbeløp på 600 kroner i måneden.
•
Summene viser hvor mye asylsøkerne får per måned, men utbetalingene kommer hver
14.dag.
•
Asylsøkere kan få ekstra økonomisk støtte i form av engangsutbetalinger:
Sengetøy: 1000 kroner per voksen og 750 kroner per barn.
Kjøkkenutstyr: 1250 kroner til de viktigste kjøkkenredskapene, og 500 kroner til
tilleggsmøblement.
Klær: Opptil 1700 kroner.
(Kilde: UDI)
Fakta – harde tall:
•
16 379 asylsøkere bor per mars i år på asylmottak.
•
3657 asylsøkere er kommet til Norge per mars i år. De fleste av disse kommer fra
Europa. Landene det har kommet flest asylsøkere fra er Serbia og Montenegro (523).
•
Til nå i år har 3503 søknader blitt behandlet av UDI. 1675 av disse har fått avslag.
•
Utlendingsnemda, som er klageinstans for asylsøkere som har fått avslag i UDI, har
innvilget asyl i bare ti av til sammen 8000 saker.
(Kilde: UDI)
METODERAPPORT:
1.0 REPORTASJENE OG ORGANISERING AV DEM
Reportasjeserien har jeg kalt ”Stemmer fra asylmottaket”.
Serien utgjør i alt seks større og mindre reportasjer om forskjellige mennesker i samme
situasjon. De er asylsøkere, og bor på Rana statlige mottak i Mo i Rana.
Titlene på reportasjene er:
1.
”Mellom frustrasjon og håp”
om Andy Franck Mofor (28) fra Kamerun, som føler
seg forhåndsdømt hvor han enn går.
2.
”Kjemper mot tankene”
om Kadria Mahmoud Saleh (36) fra Irak, som daglig
kjemper mot sine tunge tanker. Hun taper kampen, da hun i hverdagen ikke har noe å
ta seg til.
3.
”Håper og håper og håper”
om Rutt Yohanes Thadig (17) fra Eritrea, som går på
skole, men savner venner og prøver å få faren til å slutte og røyke, mens hun håper og
håper og håper på at hun og faren skal få oppholdstillatelse i Norge.
4.
”- Bedre å leve på mottak enn i frykt”
om Alemayew Dibaba Abdita (31) fra Etiopia,
kalt Alex, som i likhet med mange andre av beboerne bor sammen med en tilfeldig
valgt person på et lite og slitent hotellrom. Han er ydmyk, og gjør sitt beste for å
tilpasse seg den norske kulturen.
5.
”Små rom, store kontraster”
om to familier på mottaket, som bor nærmest vegg i
vegg, men som er i to vidt forskjellige livssituasjoner. Familien Khadizjatov fra
Dagistan, Russland har fått oppholdstillatelse, og venter på å få tildelt
bostedskommune. Den tre år gamle sønnen i huset er livlig og smilende, foreldrene
likeså. Noen dører bortenfor bor familien Khachaturian/ Tulieva fra Armenia/
Aserbajdsjan. De har fått avslag på asylsøknaden, og har ventet et år på å få anken
behandlet. På rommet deres hersker dyp fortvilelse. Mora har psykiske og fysiske
problemer. Hun gråter. Faren sliter med tunge tanker. Begge føler at de ikke blir hørt.
Den snart to år gamle jenta deres tusler rundt med store, alvorlige øyne, uten å si ett
ord.
6.
”Hjemme hadde vi kanskje hatet hverandre. Her feirer vi geburtsdager og høytider
sammen”
om Bekirov Ramiz fra Aserbajdsjan og Rebsime Asatrian fra Armenia, som
i hjemlandet ikke kunne ha vært venner, men som på asylmottaket feirer merkedager
sammen. De har ellers mye på hjertet, og kjenner seg godt igjen i Dagbladets ”Bingo-
reklame”, om norsk asylpolitikk.
I tillegg har jeg skrevet en kort introduksjon til reportasjeserien, i form av en overskrift og en
ingress.
Jeg har laget to faktabokser; en faktaboks med tre elementer om asylsøkernes situasjon og
statistikk rundt det, og en faktaboks om Rana statlige mottak.
1.1
Presentasjonen av stoffet har jeg tenkt slik at reportasje 1-4 blir presentert på en dobbeltside,
sammen med introduksjonen av reportasjeserien og faktaboksen om selve asylmottaket. Dette
er fire ulike skjebner, som av ulike årsaker tilfeldigvis er havnet sammen. De får komme med
deres betraktninger om livet som asylsøker i Norge, på godt og vondt.
Reportasjene 5 og 6, som har litt andre vinklinger enn reportasjene 1-4, ser jeg for meg på to
helsider.
Faktaboksen om asylsøkernes situasjon kommer til slutt, sammen med reportasje 6.
Jeg tror serien passer best som en løpende reportasje over mange sider i stedet for en side i
dag og en side i morgen.
Reportasjeserien er tenkt publisert i Rana Blad, lokalavisa i Mo i Rana.
2.0 IDEEN OG TANKER BAK SERIEN
Ideen om å lage reportasjeserie fra asylmottaket dukket opp mens jeg sov. Jeg hadde egentlig
tenkt å skrive om hjertesyke barn ved St. Olavs Hospital, men valgte altså asylsøkerne.
Bakgrunnen for det er egentlig enkel. Jeg bor i nærheten av asylmottaket, og ser ofte beboerne
i nærmiljøet. De er synlige i bybildet, jeg ser dem langs veien og i butikken. Jeg ser dem, men
vet ingenting om dem og livet deres her i landet.
Hvem er de? Hvor hører de til? Hvorfor er de kommet hit? Hva vil de egentlig her i Norge?
Disse spørsmålene pirrer nysgjerrigheten.
I tillegg er mange jeg kjenner nærmest rasistiske når det gjelder beboerne ved asylmottaket.
Gjør en av beboerne noe kriminelt, skjæres absolutt alle over en kam. Slike fremmedfiendtlige
holdninger provoserer meg sterkt, og jeg forsvarer disse menneskene så godt jeg kan. Man
kan ikke dømme et menneske uten å i det hele tatt vite noe om det. Det jeg har opplevd under
slike diskusjoner er at jeg rett og slett vet for lite. Argumentet om at vi er alle mennesker, og
alle fortjener å bli behandlet som de forskjellige individene vi er, er godt, men folk biter ikke
alltid på det. De har lest i avisa eller hørt på nyhetene at de fleste kriminelle handlinger begås
av utlendinger. Det beviser at alle innvandrere er kriminelle. Dermed basta!
Men hvor ofte får vi høre innvandrernes synspunkter – hvordan de har det her, hvordan de
lever og hvordan de opplever oss? Jeg tror ikke at jeg er alene om å vite lite. Denne
uvitenheten er farlig, og blir forsterket av ensidig informasjon som gir forvrengte bilder av
innvandrerne.
Da er det bare en ting å gjøre, å finne ut av hvem innvandrerne er og hvordan de lever. Er de
virkelig så annerledes enn oss? Hvordan er livet på et asylmottak – egentlig?
3.0 JOURNALISTISK PROBLEMSTILLING
Når man skal lage en reportasjeserie om menneskene som sannsynligvis har opplevd store
kriser og traumer, må man trå varsomt.
Beboerne på asylmottaket har reist fra hus, hjem og familie. Noen har mistet slektninger, barn
eller ektefeller. Andre har blitt torturert, undertrykt, opplevd krig eller ulykker.
De er nå stuet sammen på et slitent hotell, omgjort til asylmottak, og får ikke tilbud om verken
skole eller jobb. Det eneste de har å gjøre er å vente på svaret på asylsøknaden. De rår
overhodet ikke over sin egen framtid. Problemstillingen som ligger til grunn for den videre
drøftingen i denne metoderapporten er:
Hvordan nærmer man seg som journalist mennesker i en vanskelig livssituasjon, uten å
trampe på privatliv og personlige forhold? (Jamfør Vvp pkt. 3.1)
”Vis respekt for menneskers privatliv og personlige forhold. Ta spesielt hensyn til mennesker
i en vanskelig livssituasjon” heter det i Vær varsom-plakaten pkt. 3.1.
På Rana statlige mottak bor det 90 mennesker med 27 forskjellige nasjonaliteter. De er vidt
forskjellige, men må leve i felleskap, med felles kjøkken, vaskerom og oppholdsrom. Det bor
to og to på de små hotellrommene. Familiene har litt større rom. Felles for alle er at de
sannsynligvis har opplevd noe så fælt i hjemlandet sitt, at de har måttet flykte. Nå oppbevares
de på asylmottak mens de venter på svar på asylsøknaden. Det kan gå tre måneder, det kan gå
et år, det kan gå lengre tid. Det eneste sikre er at de ikke vet når saken deres blir behandlet av
myndighetene. Noen snakker engelsk, noen har lært seg litt norsk, mens andre kun kan
morsmålet sitt.
Hit skulle jeg og lage reportasjeserie, med ambisjonen om å vise hvordan livet på
asylmottaket er – egentlig.
4.0 KILDER OG KILDEKRITIKK
Det første jeg gjorde var å kontakte lederen på mottaket, Turid Tennfjord. Hun satte meg i
kontakt med de andre ansatte på mottaket, da hun var bortreist den perioden jeg skulle gjøre
intervjuene. Jeg snakket med dem som en del av researchen, både om rene fakta og deres
betraktninger om livet på mottaket. Ellers researchet jeg på Internett.
De ansatte jeg møtte, Alf Johan Skogseth, Sissel Killi og Habib Hissaoui, var svært åpne og
hjelpsomme. De hørte på mine ideer, hva jeg var ute etter, og satte meg etter det i kontakt med
beboere. Dette er i seg selv et kildekritisk problem. På denne måten kunne de ansatte styre
hvem jeg skulle lage reportasje om. Da var det kanskje naturlig å tenke at de styrte meg mot
de mest ressurssterke beboerne, slik at jeg ikke fikk et reelt bilde av livet på asylmottaket og
de som bor der. I utgangspunktet er ikke dette akseptabelt. Jeg som journalist har rett og plikt
til å selv vurdere hvilke kilder som har størst troverdighet.
Men dette var den beste måten å gjøre det på, fant jeg ut. Å gå rundt og banke på dører kunne
virke skremmende på mulige kilder. Språket er dessuten et problem – slett ikke alle kan norsk
eller engelsk.
4.1
Man må også i høyeste grad tenke på at dette er mennesker i en særdeles vanskelig
livssituasjon. Man kan ikke bare buse på hvem som helst, og
begynne å grave og spørre om
fortida og livet deres. Ikke alle er interessert i det, naturlig nok. De første menneskene jeg
snakket med ble dermed plukket ut av personalet. Men etter hvert som dagene gikk, spredte
ryktene seg om prosjektet mitt. Jeg var på mottaket hver dag i en uke, og syntes jeg fikk god
kontakt med beboerne. Folk som hadde noe på hjertet tok kontakt med meg på egenhånd. Her
prøvde jeg selvfølgelig å være på vakt. Hvilke motiver og interesser har vedkommende for å
fortelle dette?
På denne måten fikk jeg kontrollen over kildestyringen tilbake, føler jeg.
Likevel var det kanskje de sterkeste som tok initiativ, og som ville fortelle historien sin. De
som har det vanskeligst kan av den grunn være problematiske å fange opp, å få i tale, men jeg
tror ikke akkurat det skadet reportasjeserien. Jeg har snakket med mange kilder, og laget saker
om noen av dem. Ved å prate med mange fikk jeg forskjellige historier å velge mellom, og jeg
dannet meg et visst bilde av hvordan livet på mottaket og livet i Norge er for asylsøkerne.
Menneskene hadde veldig forskjellige historier, men deres betraktninger om mottaket,
tilværelsen som asylsøker og lokalbefolkningen var overraskende like.
Jeg var i kontakt med rundt 18 kilder pluss tre av de ansatte på mottaket, lærer Åsa Persson
ved Gruben ungdomsskole og ansatte ved Gruben Fritidssenter. Før jeg intervjuet asylsøkerne
fikk jeg litt informasjon om intervjuobjektene fra de ansatte ved mottaket.
4.2
Språkproblemer satte naturligvis også grenser. Jeg kunne kun snakke med de som kan engelsk
eller norsk, siden jeg ikke hadde økonomiske muligheter til å leie tolk. I noen tilfeller tolket
de som kunne norsk eller engelsk for sine landsmenn.
4.3
Skriftlige kilder jeg brukte var Flyktningestiftelsen, Statistisk sentralbyrå, Norsk organisasjon
for asylsøkere (NOAS) og Utlendingsdirektoratet (UDI) sine internettsider. Her kunne jeg
lese om asylsøkernes situasjon, hvordan de blir tatt hånd om når de kommer til Norge, og
hvilken rettigheter de har. På denne måten kunne jeg sette meg inn i situasjonen på et generelt
grunnlag, slik at jeg hadde noen forkunnskaper før jeg gikk ut i felten. Her fant jeg også
faktastoff, som kan sette reportasjene inn i en sammenheng, og informasjon som
forhåpentligvis kan kaste et oppklarende lys over den følsomme innvandringsdebatten.
4.4
På forhånd bestemte jeg dessuten at det var asylsøkerne som skulle komme til orde i denne
reportasjeserien.
De skulle ikke
bli snakket over hodet på, slik de ofte blir i saker som angår
dem.
Det er greit å ha ”ekspertuttalelser” i bakhodet, men det er alltid de som kommer fram. Ikke
denne gangen, nei, tenkte jeg. Det var ikke hva ekspertene tror, mener og vet som var
interessant for meg. Det var derimot beboerne, som jo er førstehånds kilder.
De fleste av dem
fortalte blant annet om hverdags-rasisme og forhåndsdømming. Undersøkelser forfatterne av
boka ”Pressen og de fremmede” gjorde av utvalgte mediers dekning av saker knyttet til
innvandrere og flyktninger, fremmedfrykt og rasisme i 1996, viser at mediene prioriterer
dekning av saker knyttet til høyre-ekstreme og rasistiske miljøer, mens det er svært liten
dekning av saker om innvandrere som blir diskriminert. Dette kan bidra til å formidle et bilde
av at problemer knyttet til rasisme i stor grad er knyttet til ekstreme grupper. Dette tilslører
den diskriminering innvandrere utsettes for av vanlige samfunnsborgere. Hverdags-rasisme
har knapt nyhetens interesse. Så synd, tenkte jeg, på tide at det blir skrevet noe om det.
4.5
Et annet kildekritisk problem som i stor grad gjelder når man lager reportasjer om asylsøkere,
er hvordan man kan sjekke opplysningene man får. Særlig gjelder dette historier om hva
asylsøkerne har opplevd som gjør at de kommer hit – hvorfor de skal få oppholdstillatelse,
som naturligvis er ekstremt viktig for dem.
Jeg har bevisst unngått asylsaker. Det får vi ellers ofte servert, og de reiser vanskelige
kildekritiske spørsmål. Journalisten har som regel små muligheter til å kontrollere den
historien asylsøkerne og deres talsmenn forteller. Med henvisning til taushetsplikten vil
myndighetene som regel ikke gi konkret informasjon om hvilke opplysninger de har i
enkeltsaker, og det kan være vanskelig, om ikke umulig å finne fram til uavhengige kilder
som har kunnskap nok til å kunne bekrefte eller avkrefte opplysninger gitt av asylsøkeren.
Dette betyr selvfølgelig ikke at vi skal slutte å omtale asylsaker. Men man må huske å vise en
viss aktsomhet og ikke uten videre ta for gitt at de opplysningene man får er riktige.
Journalister stiller seg i stor grad på innvandrernes side når det gjelder enkeltskjebner i disse
sakene. Vi får presentert asylsøkerens historie i det vide og brede, men selv om journalisten
ønsker å formidle om innvandrere som lider urett, kan publikum gjennom slike saker få
bekreftet sine oppfatninger om at det alltid følger problemer med innvandrere
Jeg har valgt å ikke fokusere noe særlig på beboernes fortid. Jeg har kun tatt med kort hvorfor
de er kommet til Norge. Jeg har forsøkt å unngå og gjøre deres versjoner til mine egne, ved å
bruke for eksempel ”Rutt forteller…”.
5.0 ETISKE PROBLEMER OG HINDRINGER
Jeg opplevde at flere av asylsøkerne ikke ville si noe særlig om hvorfor de måtte reise fra
hjemlandet. Det ble brukt ganske generelle forklaringer som ”av religiøse grunner”,
”problemer med myndighetene” og lignende. Jeg lurer på hvorfor egentlig. Har de noe å
skjule? Eller er det rett og slett for ubehagelig å rippe opp i fortida?
Siden jeg hadde med mennesker jeg visste var i en vanskelig livssituasjon å gjøre, fant jeg det
svært vanskelig å spørre og grave når jeg merket at de ikke ville snakke om temaet. I noen
tilfeller var dette det riktige, i andre kunne jeg kanskje gått litt hardere på.
5.1
Jeg tok som sagt kontakt med lederen på mottaket, fikk gjennom henne kontakt med en av de
ansatte der, Habib Hissaoui, og avtalte et møte med han for å fortelle om prosjektet mitt, og
for å få innspill. Da jeg kom til mottaket var tre av de ansatte samlet, og vi hadde en fin
research-samtale.
De satte meg først i kontakt med en atypisk asylsøker, i hvert fall etter våre vanlige
stereotypier. Vedkommende er virkelig en ressursperson, som jobber frivillige to steder for å
holde seg i aktivitet. Kanskje et naturlig valg for de ansatte på asylmottaket, men han er også
en jeg selv ville valgt å prate med. En interessant person, som viser at asylsøkere både kan og
vil få til noe positivt og nyttig. Han var veldig lett å prate med, han snakket som en foss, og
var veldig åpenhjertig om sin situasjon.
De fleste andre jeg snakket med var litt mer tilbakeholdne. I utgangspunktet stilte de velvillig
opp til intervju, men når alt kom til alt var de svært reserverte og generelle i begynnelsen av
intervjuene, noe som jo er forståelig. Jeg ble litt fortvilet over dette, men oppdaget snart at
hvis jeg tok meg god tid, og ikke bare pøste på med spørsmål om hva de har opplevd og
hvordan det er å bo på asylmottak, tinte de opp. Jeg følte at tilliten ble bygget opp. Med å vise
interesse, et smil, og noen hyggelige ord ble situasjonen mindre skummel – og vi fant fram til
den gode samtalen, mer eller mindre.
Før intervjuene forsikret jeg meg om at kildene var klar over at de snakket med en
journaliststudent, og at jeg først og fremst skulle bruke intervjuene i en semesteroppgave med
temaet livet på et asylmottak. Jeg fortalte også at hvis publisering ble aktuelt, skulle jeg
kontakte dem på nytt, slik at de da kunne vurdere om det var greit for dem eller ikke. På
denne måten ble intervjusituasjonen klarlagt i henhold til Vær varsom-plakaten pkt. 3.3:
”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold til
kilder og kontakter.”
Dessuten ble kildene etter at jeg hadde klarlagt premissene tryggere, og ga mer av seg selv.
Slik er det nesten alltid, men spesielt når det gjelder mennesker som har det vanskelig, og
kanskje føler seg utrygge på fremmede som ”snuser” rundt. Jeg tror det var en fordel at
intervjuene først og fremst ”kun” skulle publiseres i en semesteroppgave, ikke i en avis.
5.2
Kilder som ikke er synlige i teksten ble behandlet på samme måte. Også de ansatte ved
asylmottaket fikk samme informasjon, selv om jeg i ettertid stort sett brukte samtalen som
research, med unntak av et utsagn.
Informasjonen jeg hentet fra Internett er fra seriøse nettsteder som Statistisk Sentralbyrå og
Utlendingsdirektoratet (UDI), og jeg stoler i denne saken på at informasjonen, altså
faktaopplysningene, stemmer.
5.3
Etter at jeg er ferdig med semesteroppgaven skal jeg dra til asylmottaket med reportasjene og
bildene, slik at de menneskene som var så greie å stille opp, får se resultatet. Alle var som sagt
veldig hyggelige og hjelpsomme, både ansatte og beboere. Jeg tror at en påskjønnelse, som en
blomsterbukett som takk for hjelpen, er på sin plass.
Man skal pleie sine kilder. Viser jeg at jeg setter pris på at de stilte opp for meg, er de kanskje
like villige neste gang jeg kommer – gode kontakter å ha i et miljø som sjelden får komme til
orde.
5.4
Vennskap og kildepleie er to ulike dimensjoner som ikke går i hop. Det jeg opplevde på
asylmottaket var at disse menneskene sliter med sin tilværelse i et fremmed land. Mange
opplever nordmenn som kalde. De føler seg utstøtt fra samfunnet, nærmest som ikke-
mennesker. Når det da kommer et smilende fjes som viser interesse og engasjement for deres
situasjon, følte jeg at det i noen tilfeller ble forvekslet med vennskap.
Spesielt i ett tilfelle forstod jeg at en person begynte å se på meg som en venn. Jeg må
innrømme at jeg ble i villrede. Det siste denne personen trengte, som jeg i andre omgang
oppdaget ikke hadde det så greit som det tilsynelatende kunne virke som, var å få slengt i
fleisen at jeg kun viste interesse på grunn av en oppgave jeg skulle skrive. Men etter at jeg
fikk summet meg litt, prøvde jeg å forklare at hvis man blander sammen jobb og privatliv blir
det vanskelig å skrive saklige reportasjer.
Kommer man for nær kildene sine, kan de få for mye makt og innflytelse. Og ikke minst kan
det skade integriteten din og troverdigheten til det du skriver, hvis det blir kjent blant leserne
at man omgås dem man skriver om som venner. Selv om man i utgangspunktet tror at man
klarer å skille jobb og privatliv, er det hva leserne mener som styrer troverdigheten til deg og
det du skriver. Spesielt i et såpass lite lokalsamfunn som Mo i Rana er, kan slike rykter om
bindinger fly fort.
Jeg følte meg likevel litt råtten, da det noen av disse menneskene virkelig trenger er vennskap
og støtte. I stedet ble det litt ”wham bam, thank you, ma`m” – intens jobbing og masse møter i
løpet av en uke, så er det ha det bra, nå har jeg fått mitt. Jeg kan kose meg i min fine leilighet,
kjøre bil til byen, arbeide litt, gå litt på skole, være sammen med alle mine venner og ikke
minst hele familien min.
Men slik må det vel være. Hvis den dagen kommer at jeg sitter med en sak som er ubehagelig
for disse kildene, slipper jeg å komme i klemme, slipper unna trangen til å beskytte mine
venner.
5.5
Jeg opplevde også at intervjuobjektet ombestemte seg. Det var ikke snakk om å trekke
uttalelser eller noe sånt, men når alt kom til alt, og jeg skulle ta bilde av en jeg hadde
intervjuet, ombestemte personen seg etter først å ha gitt tillatelse til fotografering.
Det hadde seg slik at jeg den dagen jeg intervjuet personen hadde jeg glemt (!) kameraet
hjemme. Vi avtalte derfor at jeg skulle komme tilbake neste dag for å ta bildet jeg trengte til
saken. Det var helt i orden, intervjuobjektet hadde ingen motforestillinger. Da jeg banket på
døra neste dag var det imidlertid ikke greit lenger. Vedkommende hadde tenkt seg bedre om,
og var redd for at uvedkommende skulle få se bildet i avisa, og rapportere om det til
hjemlandet – til skade for han og familien. Vedkommende ville gjerne at jeg skulle lage sak
om han, det var kun bilde han fryktet. Jeg fortalte at det slett ikke var sikkert at jeg kom til å
bruke intervjuet hvis jeg ikke kunne ta bilde av han – som avtalt – og forsikret om at saken
kun kom til å bli brukt i en semesteroppgave hvis han ikke ville ha bilde i avisa. Etter litt om
og men og ekstra forsikringer, der jeg på tro og ære lovte å ikke publisere bildet i annet enn
semesteroppgaven, gikk personen med på å stille opp på fotografi. Det hadde han nok ikke
gjort hvis jeg skrev saken for en avis.
5.6
Jeg har ikke hatt problemer med at folk vil trekke uttalelser. Dette kan kanskje komme av at
kildene ikke har lest gjennom reportasjene. Hvis jeg bestemmer meg for å selge reportasjene
til en avis, og det er greit for intervjuobjektene, ville jeg nok at de skulle ha lest gjennom
sakene først… Noe som ved nærmere ettertanke hadde blitt veldig vanskelig for flere av dem,
som ikke kan norsk.
Det er lett for at det sniker seg inn små detaljfeil i slike saker. For eksempel har kildene lange,
og for meg, vanskelige navn. Jeg løste det på den måten at de før hvert intervju selv fikk
skrive navnene sine på blokka mi.
Til vanlig praktiserer jeg i de fleste tilfeller Vær varsom-plakaten punkt 3.8:
”Endring av avgitte uttalelser bør begrenses til korrigering av faktiske feil. Ingen uten
redaksjonell myndighet kan gripe in i redigering og presentasjon av redaksjonelt materiale.”
Skal intervjuobjektet lese gjennom sine uttalelser får de på forhånd beskjed om at de kun kan
korrigere faktiske feil og misforståelser. Stort sett går dette bra. I praksis er det likevel
nødvendig å vurdere hver enkelt sak og situasjon. Ingen saker er like, og både sakens innhold,
det aktuelle utsagnet og hvem kilden er, har betydning. Det er forskjell mellom de
profesjonelle kildene som bør forstå konsekvensene av sine uttalelser, og mannen i gata, som
er uerfaren i sin omgang med media.
Dersom kilden selv ikke ber om innsyn, har jeg som journalist ingen plikt til å tilby dette.
Vanligvis må intervjuobjektene spørre selv om de kan få lese gjennom sine uttalelser før de
kommer på trykk (det blir forresten bare flere og flere som gjør det), mens jeg i spesielle saker
spør om kildene vil lese gjennom utsagnene sine. På denne måten skapes det trygghet, spesielt
hos kilder som er i tvil om han/hun vil la seg intervjue. Særlig gjelder dette personlige saker,
der privatpersoner forteller om seg og sine opplevelser, og gjerne er uvante med media –
jamfør Vær varsom-plakaten punkt 3.9:
”Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av sine
uttalelser.”
5.7
Apropos klar over virkningen av sine uttalelser: de fleste jeg intervjuet fortalte at de opplever
nordmenn som kalde, og vanskelige å få kontakt med. For meg er dette en tankevekker. Er vi
virkelig så kalde og avvisende ovenfor fremmede? I så fall synes jeg det er svært trist .Andre
blir kanskje provoserte. ”Hva gjør de her da, de jævla utlendingene, når de bare skal klage,
når vi, selveste nordmenn, ikke er gode nok?”, og blir enda mer fiendtlige mot asylsøkerne. Er
intervjuobjektene klare over dette? Uansett synes jeg det er viktig informasjon å ha med i
reportasjene. Noen får kanskje en ”aha-opplevelse” på samme måte som meg, mens andre
tolker informasjonen negativt, og bruker det for å underbygge det negative synet de allerede
har på asylsøkerne. Folk er forskjellige, det får man godta. Dette gjelder forresten nesten
uansett hva man skriver. Alltid er det noen som leser noe ut av teksten din - som du selv ikke
har tenkt en gang! Dette får ekstra virkning i saker om innvandrings-spørsmål, da det er et
svært følsomt tema.
5.8
En annen side av Vær varsom-plakaten punkt 3.9 er ”å beskytte kilden mot seg selv”. Under
arbeidet med denne reportasjeserien kom jeg opp i en slik situasjon.
Jeg kom i kontakt med en familiefar, som jeg traff på oppholdsrommet på asylmottaket. Han
sa ja til å stille opp på et intervju sammen med sin kone og sitt barn. Vi gjorde en avtale til
neste dag, og jeg troppet trøstig opp. Men med en gang jeg kom inn på rommet sanset jeg den
dårlige stemningen. Kona virket i begynnelsen veldig uvillig, og jeg kunne se på hele henne at
hun hadde det vanskelig. Den snart to år gamle jenta i familien hadde de største, bruneste og
mest alvorlige øynene jeg noen gang hadde sett, og tuslet stille og sjenert rundt uten å si et ord
– en skikkelig kontrast til familien jeg hadde pratet med tidligere på dagen, som var glade og
fornøyde.
Vel, praten gikk ikke lett i begynnelsen. Kona begynte å gråte. Så snart hun skulle snakke
avbrøt mannen henne, og det virket som hun ble sint og at de kranglet på deres språk. Det var
en vanskelig situasjon å være i. Hva skulle jeg si? Uansett kunne det ikke hjelpe, uansett
hadde det virket platt og dumt. Etter hvert ble stemningen litt bedre, samtalen gikk videre og
begge åpnet seg. Kona, som var like gammel som meg, fikk sagt det hun hadde på hjertet. Det
kom fram at hun hadde store psykiske problemer på grunn av situasjonen hun og hennes
familie var havnet i. Det er ikke sikkert at hun, hvis dette skulle ha blitt publisert i avisa,
hadde sett konsekvensene av et oppslag med disse opplysningene, et oppslag som kanskje
hadde kunnet virke nedverdigende på vedkommende. Hvem vil vel, når alt kommer til alt, at
lokalsamfunnet skal få vite om dine psykiske problemer? Jeg tok likevel med dette i
reportasjen om familien, og jeg forsøkte å gjøre det med respekt og omtanke. Jeg syntes det
var et viktig moment å få med, å vise hva tilværelsen har gjort med en ung kvinne. At
beboerne på asylmottaket er svært forskjellige. Både hun og mannen var åpne om sine
problemer i sin samtale med meg. De visste at jeg var journaliststudent, og at opplysningene
de ga skulle brukes i en oppgave.
I reportasjen satte jeg visse grenser for kildenes utlevering av seg selv. Jeg unnlot å ta med
deler av informasjonen jeg fikk. Noe ble for privat og utleverende, og var dessuten irrelevant
for saken.
5.9
Språkproblemer var det nok av, men det gikk overraskende bra. Noen snakket veldig bra
norsk eller engelsk, andre snakket nok til at vi kunne forstå hverandre, mens noen igjen kun
snakket morsmålet. Et lite eksempel på språkproblem som kunne oppstå, var da jeg pratet
med en mann som kunne litt norsk, men som konsekvent så undervise i stedet for å gå på
skole. Det ble en del forvirring, før jeg endelig forstod hva han egentlig mente.
I ett tilfelle var en av de ansatte ved mottaket tolk. Jeg hadde litt betenkninger rundt det, da
personen som ble tolket antagelig vis la litt bånd på seg når informasjonen skulle gå gjennom
en av de ansatte, Hissaoui, på mottaket. Men det gikk sånn høvelig bra, føler jeg. Likevel
hadde nok intervjuet blitt betraktelig mer åpenhjertig om vi hadde snakket samme språk.
I ett annet tilfelle var en person tolk for en gruppe av sine landsmenn. Også det virket som det
fungerte, selv om det er vanskelig å vite. Jeg har jo ikke peiling på om han oversatte riktig,
men jeg regner virkelig med det.
I den ene familien jeg snakket med var det kun mannen som snakket norsk. Litt synd egentlig,
jeg savnet kvinnesynspunktet.
5.10
I mange tilfeller oppdaget jeg at jeg burde visst mer om intervjuobjektenes hjemland, og
hvilke konflikter de har der. Det hadde gjort intervjusituasjonen lettere, og jeg kunne kanskje
stilt mer spesifikke spørsmål, som viste at jeg kunne noe om dem, og samtalen kunne ha blitt
mer interessant.
Spesielt i saken om de to som kommer fra land som er i konflikt hverandre, men som er
venner på asylmottaket, savnet jeg å ha bakgrunnsinformasjonen på forhånd. Jeg følte at de
ikke forstod hvor lite jeg egentlig visste om konflikten og landene deres, selv om jeg i
begynnelsen fortalte at jeg var blank på området.
Under noen av intervjuene kunne jeg selvfølgelig ha vært mer forberedt, men i andre
situasjoner var det umulig. For det meste dro jeg til asylmottaket, slang litt rundt og snakket
med de ansatte og beboerne, mens jeg var på utkikk etter intervjuobjekter. Når jeg kom i
kontakt med dem, foretok jeg som oftest intervjuet der og da.
Hvis jeg skal være litt selvkritisk i etterkant burde jeg nok heller ha avtalt å møtes neste dag,
slik at jeg kunne researche litt om hvordan det er der de kommer fra.
5.11
Når man lager en reportasjeserie tar man opp noen emner og unnlater å ta opp andre, ved
vinkling, kildevalg og gjennom utvalg av fakta som formidles. Man må hele tiden gjøre valg.
Noen valg er greie, andre ting burde kanskje vært gjort annerledes. Det er om å gjøre og stole
på seg selv, og de valgene man må ta. Men hele tiden dukker det opp: tja, kanskje jeg burde
gjort det sånn i stedet for sånn. Eller sånn.
Likevel, min erfaring er at det man først tenkte på faktisk blir de beste. Men andre ideer og
innspill må selvsagt tas med i vurderingen!
6.0 METODE
Jeg valgte observasjon og intervju som metode. Jeg oppsøkte mennesker i miljøet jeg skulle
skrive om. Jeg følte at jeg kom tett inn på det livet og de menneskene jeg var nysgjerrige på. I
teorien prøver jeg å finne fram virkelighetsbilder, jeg prøver å vise, ikke fortelle. Leseren skal
oppleve og se selv. Jeg som journalist har som mål å være diskret og tilbakeholden. Jeg
registrerer, fornemmer, ser og opplever. Om jeg lykkes helt med alt dette i praksis er jeg ikke
sikker på… Jeg skulle kanskje ha holdt litt mer kjeft, sett og hørt.
Et dilemma ved observasjon er om virkeligheten ville ha vært den samme dersom jeg ikke
hadde vært til stede. En måte å løse dette problemet på er å unngå å selv bli midtpunkt, og
gjerne bruke såpass mye tid at kildene ”glemmer” at du er der.
En observasjonsmetode jeg ofte bruker er å notere ordene slik de faller, for å fange opp små
nyanser. På denne måten blir språket i reportasjene mer levende. Jeg er også på jakt etter
utsagn og dialoger som er større enn seg selv, som sier mer om menneskene enn det som
faktisk blir sagt. Å lete etter kontraster i hvert enkelt menneske eller miljø kan også gi gode
knagger å henge reportasjer på. Jeg har også tatt med følelsesladde scener, der jeg var særlig
oppmerksom på utsagnene som kom fram.
Men min sans for detaljer må skjerpes. Under arbeidet med denne reportasjeserien var jeg,
slik jeg ofte er når jeg arbeider, veldig konsentrert om intervjusituasjonen – å spørre spørsmål
og få svar på alt som er relevant for saken. Så konsentrert var jeg, at jeg rett og slett ikke fikk
med meg særlig mange detaljer. Dette la jeg merke til da jeg skulle skrive sakene ut, og jeg
savnet gode observasjoner og detaljer.
Et av målene jeg hadde da jeg begynte arbeidet med reportasjeserien, var å finne det kjente i
det ukjente. Jeg var sikker på at det finnes likheter mellom ”dem” og ”oss”. Det fant jeg også.
For eksempel Rutt, som forsøkte alt for å få faren sin til å slutte å røyke. Jeg har selv vært i en
liknende situasjon, og jeg og Rutt er neppe de eneste. Så har vi jo lille Magomede, som så
gjerne ville begynne på skole – noe jeg tror er ganske vanlig for barn under skolepliktig alder.
Så er det det å våge å bruke seg selv og sine iakttakelser som kilde. Det er jeg nok litt for
dårlig på. Det jeg føler fungerer for meg når det gjelder observasjon, er å notere ordene slik de
faller. Ut fra dette vil jeg gjerne utvikle meg, og bruke mer observasjon som metode i mitt
arbeid. Gode observasjoner er noe jeg både i utskrivingen av denne reportasjeserien og ellers
ofte savner.
6.1
Den mest brukte metoden under arbeidet med denne reportasjeserien er intervjuet. Kildenes
meninger, liv og følelser kommer i fokus. Å stille spørsmål og få svar er refleks nummer en.
Jeg velger ofte ord og setninger i stedet for bilder og øyeblikk. Jeg lever meg inn og har lyst
til å forstå, men bruker i stor grad ord til dette i stedet for observasjon.
Innvandrere er lite brukt som kilder i norske medier. Selv i spesifikke innvandrerspørsmål er
norske kilder dominerende. De av innvandrere som får komme til orde er ”talsmenn” og
gjengangere.
De beste historier handler om mennesker, og man kan få relevant mediestoff om usynlige
hverdagsmennesker i aksjon. Men det er et stort ansvar finne fram til og formidle
enkeltmenneskers historier. Det brukes godt når man klarer å vise ”det store gjennom det
lille”. Det brukes dårlig når dette perspektivet mangler, når saken baserer seg på en kilde og
målet er å grafse i privatliv og sosial nød.
Jeg håper selvfølgelig at mine reportasjer om asylsøkerne på Rana statlige mottak ikke er
grafsing i privatliv, men at de viser hverdagsmennesker i aksjon, som viser det store gjennom
det lille – og at de hadde kunnet bli mindre fremmede og mer forståelige for folk flest etter
denne reportasjeserien.
6.2
Med denne reportasjeserien ville jeg få fram både fakta og følelser, uten å være ”snillist”, ala
”alle asylsøkere er Allahs beste barn, og bidrar til et fargerikt fellesskap”. Med dette i
bakhodet vil jeg informere om asylsøkernes situasjon på godt og vondt, og dermed kanskje
avlive myter. Dette var det jeg var opptatt av før jeg gikk ut i felten:
•
Finne likheter mellom ”dem” og ”oss” – de er vanlige mennesker. Skriv om livet deres
og hva de er opptatt av. Meninger om hva som foregår i Norge.
•
Hvordan er tilværelsen deres? Sannsynligvis ikke så komplisert og konfliktfylt som
man kan få inntrykk av gjennom media… Hva gjør de for sin egen situasjon?
•
Hvilken hjelp og økonomisk støtte får de? På dette området florerer det myter på
grunnlag av uvitenhet,
•
Norske asyl- og flyktningekrav?
•
Ulike skjebner, liv og historie.
•
Forsøk å formidle hvordan asylsøkere opplever diskriminering, rasistiske og
fremmedfiendtlige holdninger, og hvordan det påvirker deres hverdag. Fokus på
hverdagsrasismen.
Jeg synes at jeg har dekket disse punktene godt i reportasjene fra asylmottaket. Jeg formidler
både fakta, meninger og følelser – noe som i høyeste grad var målet mitt når jeg startet med
dette prosjektet.
Grunnen til at jeg mener at nettopp dette er så viktig, er at jeg føler at dette er informasjon
som aldri kommer ut - det er på en måte ikke relevant mediestoff i en travel hverdag - fra
stemmer som sjelden høres.
7.0 ERFARINGER
Arbeidet med denne reportasjeserier har gitt meg mye. Jeg må innrømme at selv om jeg
forsvarer innvandrerne på det sterkeste i diskusjoner, er jeg ikke helt fri for fordommer.
Spesielt har det med at innvandrere er kriminelle festet seg. Jeg låste bilen når jeg parkerte
utenfor asylmottaket, og jeg kviet meg litt for å gå alene inn på rom der jeg visste det bodde
bare menn. Det jeg oppdaget var at dette er helt vanlige folk i en spesiell og vanskelig
livssituasjon, som de taklet på forskjellige måter. Jeg har funnet noe som går på tvers av mine
og sikkert lesernes stereotypier – og håper jeg har klart å formidle dette.
Muntlige kilder:
Asylsøkerne
Andy Franck Mofor
Alemayew Dibaba Abdita
Jusup Khadizjatov Gasanovi Gasanovitsj
Radiat Khadizjatova Nurigatoyna
Magomede Khadizjatov Jusypovitsj
Kadria Mahmoud Saleh
Rutt Yohanes Thadig
Yohannes Naizghi Thadig
Saadaq Cumar
Hasan Bashir
Abdulkadir Jama
Hassan Yusuf
Istahil Ahmed
Ibrahim Ahmed
Artak Khachaturian
Anna Tulieva
Bekirov Ramiz
Rebsime Asatrian
Ansatte ved Rana statlige mottak
Habib Hissaoui
Alf Johan Skogseth
Sissel Killi
Alle disse treffes på Rana statlige mottak, tlf. 75121500
Lærer Åsa Persson ved Gruben ungdomsskole, tlf. 75144180
Ansatte ved Gruben Fritidssenter, tlf. 75145980
Skriftlige kilder:
Flyktningestiftelsen, www.flyktningestiftelsen.no
Statistisk Sentralbyrå, www.ssb.no
Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS), www.noas.org
Utlendingsdirektoratet (UDI), www.udi.no
Særpensum:
Lindstad, M. og Fjeldstad, Ø.:
Pressen og de fremmede.
IJ-forlaget 1999. (211 sider)
Neegaard, G.:
Flerkulturell håndbok.
Kommuneforlaget AS 1998. (164 sider)
Franzen, E. C.: Att bryta upp och byta land. Bokforlaget Natur och Kultur 2001. (174 sider)
