Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
I skyggen av et drap
Metoderapport med tema vanskelige samtaler
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2003
Emnekode JO102U 001
av
Astrid Engen
Kandidatnummer: 27
1
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Innholdsfortegnelse:
1.0 Innledning........................................................................................................ 3
2.0 Vanskelige samtaler ........................................................................................ 3
2.1 Forberedelsene.......................................................................................... 3
2.2. Telefonsamtaler som påvirket sluttproduktet.......................................... 4
2.3. Intervjuene............................................................................................... 6
2.3.1 Dårlige intervjuer ............................................................................... 7
2.3.2 Det gode intervjuet............................................................................. 9
2.3.3 Problemer ......................................................................................... 10
3.0 Det endelige produktet .................................................................................. 12
3.1 Presentasjon og form.............................................................................. 12
3.2 Etiske dilemma knyttet til det endelige produktet.................................. 13
3.2.1 Hvordan tiltale tiltalte? .................................................................... 13
3.2.2 Kan man referere fra rettssaken? ..................................................... 14
3.2.3 Familien ........................................................................................... 14
4.0 Konklusjon .................................................................................................... 14
5.0 Kildeliste ....................................................................................................... 15
6.0 Vedlegg ........................................................................................................ 16
Vedlegg 1: Head, Intro, Utro…………………………………………….17
Vedlegg 2: Opprinnelig kildeliste……………………………………….18
2
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
1.0 Innledning
Linda Didriksen-saken har vært mye i media de siste årene. Jeg fattet interesse for saken fordi
Linda Didriksen var omtrent på min alder, fordi hun var fra en kommune jeg har god
kjennskap til, og fordi saken rammet en kommune der det har skjedd flere andre drap.
I kommunesenteret i Meløy kommune, Ørnes, bordet cirka 1500 personer. Det er med andre
ord et lite samfunn der alle kjenner alle. Jeg antok at et drap ville være en større påkjenning
for
omgivelsene
på Ørnes, enn hvis drapet hadde skjedd i Oslo. Hvordan menneskene
reagerte, interesserte meg. Jeg synes også saken hadde allmenn interesse.
Metoderapporten har fått tema ”vanskelige samtaler”. Jeg har lagt mest vekt på intervjuet og
vil ta for meg hvordan jeg forberedte meg, hvilke spørsmål jeg stilte, hva som var målet for de
ulike intervjuene og hvordan intervjuobjektene oppførte seg. Jeg har også begrunnet
vinklingen av reportasjen. Dette har fått plass i del 2 av metoderapporten. Mot slutten av del
2, har jeg tatt for meg generelle problemer som gjorde at reportasjen ble som den ble.
Del 3 av metoderapporten er viet det endelige produktet. Her vil jeg begrunne tittelen på
reportasjen, hvorfor jeg valgte radio som medium og hvilke valg jeg gjorde under
redigeringen. Under del 3 kommer jeg også inn på etiske dilemma i forbindelse med
reportasjen.
2.0 Vanskelige samtaler
2.1 Forberedelsene
I følge Østlyngen og Øvrebø (Østlyngen og Øvrebø: 1999: kap. 1) er det fire journalistiske
faser: Idéutvikling, undersøking, analyse og formidling. De to første fasene omhandler
forberedelser, mens de to neste påvirker det endelige produktet. Jeg har valgt å kalle de to
første fasene for forberedelsesfasen.
I forberedelsesfasen brukte jeg mye tid på å få oversikt over saken. Jeg fant tidlig ut at jeg
måtte avgrense oppgaven mer enn jeg hadde tenkt i utgangspunktet. Det viste seg nemlig at
drapet som skjedde på Ørnes hadde ulike geografiske tilknytninger. Både offeret og den
antatte gjerningsmannen kom fra plasser utenfor Meløy kommune. Jeg vurderte om jeg skulle
reise dit de var fra, men fant ut at jeg ville avgrense saken til å gjelde Ørnes. På den måten
gikk jeg glipp av uttalelser fra dem som stod offeret og gjerningsmannen nærmest. Jeg måtte
3
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
fokusere på det jeg syntes var viktigst, og kom fram til at jeg ville vite hvordan
lokalsamfunnet på Ørnes ble påvirket av drapet som skjedde der.
Gjennom å følge sluttprosedyrene i Salten Tingrett fikk jeg overblikk over hendelsesforløpet i
saken, samt oversikt over mulige kilder. Jeg noterte både tidspunkt og steder som kunne være
aktuelle for reportasjen. For å ha lydmateriale, gjorde jeg også opptak under domsavsigelsen.
I tiden før opptakene på Ørnes, brukte jeg tid på å skaffe så mye bakgrunnskunnskap som
mulig. Et søk i atekst gav rundt 270 treff på Linda Didriksen. Jeg plukket ut rundt 100 artikler
som jeg leste igjennom for å få faktaopplysninger, samt finne mulige kilder. Jeg fant også en
del artikler fra Avisa Nordland, Nordlandsposten og Nordlands Framtid. Da jeg var ferdig
med arbeidet, satt jeg med en kildeliste på 62 navn. Ut fra denne listen plukket jeg de 10 mest
aktuelle. Noen av disse kildene satte meg i kontakt med andre kilder. Ifølge Egil Fossum
(Fossum 1991) brukte jeg dermed både en kildestyrt metode og ikke-kildestyrt metode.
Før jeg skulle dra til Ørnes, hadde jeg avtale med seks personer, hvorav tre var fra den
opprinnelige kildelisten (opprinnelig kildeliste: se vedlegg 2) Kildene jeg har brukt, er stort
sett personer knyttet til bestemte stillinger med kjennskap til lokalmiljøet. Jeg hadde i
utgangspunktet håpet å få flere ”vanlige” personer, men da dette viste seg å bli vanskelig,
synes jeg at jeg har fått mye ut av de jeg spurte.
2.2. Telefonsamtaler som påvirket sluttproduktet
Før jeg dro til Ørnes, ringte jeg cirka 10 aktuelle kilder, både for å få bakgrunnsinformasjon
og for eventuelle avtaler. Disse forberedende samtalene ser jeg som en del av intervjuet. Selv
om noen av kildene ikke er brukt i det endelige produktet, har jeg valgt å trekke fram noen av
telefonsamtalene jeg hadde i forkant:
A) Ordfører Oddleiv Roald Torsvik i Meløy kommune ville ha minst mulig fokus på saken,
og mente all videre dekning av saken ville være negativ for kommunen. Han var ganske krass
i tonefallet og mente en videre mediedekning ville kunne forsterke sorg og depresjoner hos
befolkningen. Samtidig pratet han en del om hvordan befolkningen i kommunen var flinke til
å bruke familie og venner som støtte i den situasjonen de var oppe i. Ordføreren berørte tema
som hadde vært bra å ha med i reportasjen, men ville ikke stille til intervju. Han begrunnet
avslaget med mangel på tid, samtidig som han ville at bygda skulle få fred fram til rettssaken
kommer opp igjen. Jeg prøvde å overtale ham ved å påpeke at han hadde fornuftige svar og at
jeg også ville ha fram positive sider med Ørnes. Etter hvert følte jeg at han var på gli. Likevel
mente han at han overhodet ikke hadde tid.
4
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Samtalen med ordføreren gjorde at jeg følte meg lite velkommen til Ørnes. Spørsmålene og
framgangsmåten da jeg var på Ørnes, ble nok litt påvirket av ordførerens litt krasse holdning.
Da jeg kom til Ørnes, oppsøkte jeg ham likevel på kontoret. Da var han mye hyggeligere.
Likevel hadde han fortsatt ikke tid til å bli intervjuet, så han henviste meg til å finne tidligere
uttalelser fra ham i NRK Nordlands arkiver. Dette var ikke noe alternativ for meg, siden jeg
gjerne ville ha hans svar på mine spørsmål. Jeg ville heller ikke blande andre reporterstemmer
inn i saken.
Jeg løste ”problemet” ved å referere til ordførerens uttalelser i reportasjen.
B) Den andre vanskelige telefonsamtalen gikk til Kenneth Didriksen. Han er bror til Linda og
jobber som lærer i nabokommunen. På forhånd hadde jeg gruet meg ekstra til denne
telefonen. Slik jeg så det, var han ganske viktig for reportasjen min. Det kunne gitt reportasjen
ekstra tyngde, fordi jeg ville fått opplevelsene fra en førstehånds kilde. Broren kunne ikke
bare fortalt hvordan han opplevde mediedekningen og forsvinningen. I motsetning til resten
av familien, bodde han på Ørnes da Linda Didriksen forsvant. Han kunne derfor fortalt
hvordan det var å bo på Ørnes i tiden drapet skjedde.
Selv om broren var viktig for reportasjen min, ville jeg ikke trenge meg på. Jeg forstår at
mediedekningen har vært tøff, og hadde ikke lyst til å bidra til mer press mot familien.
Etter at jeg hadde presentert meg og fortalt hva jeg var ute etter, merket jeg hvordan stemmen
hans ble mer paff. Det var tydelig at han ikke var særlig interessert i å prate. Jeg påpekte at
han ikke trengte å stille opp hvis han ikke ville. Dette er et tilbud jeg vanligvis ikke kommer
med, siden det ofte fører til at folk trekker seg. I dette tilfellet ble imidlertid situasjonen såpass
spesiell at jeg valgte å følge magefølelsen. Da han sa at han ikke ville stille, prøvde jeg ikke å
overtale ham, men aksepterte valget hans. Jeg spurte ham i stedet hvordan han syntes
mediedekningen hadde vært. Om han hadde reagert på noe spesielt. Jeg ville vite dette for å
ha mer bakgrunn når jeg skulle spørre folk i bygda om det samme. Kenneth Didriksen har selv
vært journalist og var i så måte klar over medias oppgave. Han syntes selv dekningen hadde
vært saklig, men følte det hadde vært en del press fra journalister som hadde ringt.
Disse to samtalene gjorde at jeg fikk en litt ”uggen” magefølelse som nok påvirket
sluttproduktet fordi jeg ble reservert og fikk følelsen av å trenge meg på. I kombinasjon med
litt medfødt sjenanse, førte dette til at jeg ikke fikk maksimalt ut av intervjuobjektene.
5
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
2.3. Intervjuene
Lars Bjerg omtaler intervjuet som en profesjonell samtale der de to deltakerne i samtalen har
forskjellige roller. Samtalen har alltid et mål om at journalisten skal bli klokere. (Bjerg: Tre
grundprincipper for interwiev: s. 1-4). Mitt mål med de fleste intervjuene på Ørnes, var å få
fram følelser: Jeg ville få frem hva folk tenkte, hvordan de reagerte og hva drapssaken har hatt
å si for Ørnes’ rykte. Samtidig måtte jeg få frem fakta jeg ikke hadde funnet på forhånd.
Jeg arbeidet både med kilder som er vant til å uttale seg i media og kilder som ikke var det. På
kildene som ikke er vant til å uttale seg i media, brukte mye tid på å skape troverdighet. De
kildene som ikke hadde uttalt seg i radio før, var ganske usikre. Flere spurte om det de sa gikk
på direkten, andre var usikre på om opptaket skulle redigeres etterpå.
Jeg brukte flest åpne spørsmål i intervjuene. Lars Bjerg mener spørsmål bør være åpne, enkle
og nøytrale, slik at det skal være lett for intervjuobjektet å forstå dem. (Interviewteknikk:
Åbne, simple og neutrale spørgsmål, s.1).
De aller fleste spørsmålene begynner med ”hva” og ”hvordan”. Disse spørreordene åpner for
at intervjuobjektene kan reflektere på egenhånd. De inneholder ikke forutsetninger.
Jeg har prøvd å begrense bruken av ”hvorfor” fordi det er et ord som kan virke anklagende.
Jeg har heller ikke stilt så mange lukkede spørsmål siden jeg ikke hadde behov for det. Denne
type spørsmål bør man, ifølge Lars Bjerg, ikke stille før intervjuet har kommet godt i gang.
Under forberedelsene satte jeg opp maksimum 10 spørsmål per person. Disse ble supplert
med spørsmål som ”dukket opp” under samtalen.
Oppbyggingen av intervjuene er bevisst. Jeg har stort sett begynt med å stille spørsmål som
åpner for at intervjuobjektene kan fortelle. Jeg har prøvd å sette dem tilbake til tiden da drapet
skjedde. Likevel er det ikke alltid jeg føler at jeg lyktes med dette. Etter å ha hørt gjennom
alle intervjuene, sitter jeg nemlig igjen med ett spørsmål jeg ikke har stilt. At jeg ikke stilte
dette spørsmålet, har irritert meg ganske mye i ettertid: Jeg skulle ha spurt folk hvordan de
fikk høre om forsvinningen. Gjennom å spørre et slikt spørsmål, kunne jeg fått en bedre
forklaring på hvordan det var etter forsvinningen. Jeg ville fått fram eventuelle rykter i
forbindelse med forsvinningen, om noen fikk vite det gjennom aviser og så videre. Jeg ville
samtidig satt folk tilbake i den situasjonen som var . Ifølge Lars Bjerg (Bjerg: Intervjustrategi
s. 3) hjelper det å få folk til å tenke tilbake i tid og på den måten sette seg inn i en situasjon.
6
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Ved å stille flere spørsmål av den typen, kunne jeg kanskje fått bedre svar, spesielt i de
intervjuene der jeg følte det gikk dårlig.
Da jeg gjorde intervjuene, konsentrerte jeg meg om å lytte. Ifølge Jan Krag Jacobsen, er den
mest hyppige årsak til at intervjuene ikke lykkes, at intervjueren ikke hører etter (Jan Krag
Jacobsen: 1996). Jeg prøvde å holde øyekontakt med intervjuobjektene samtidig som jeg ofte
gjentok ting intervjuobjektene hadde sagt i det neste spørsmålet. På den måten fikk de jeg
intervjuet forståelse for at jeg lyttet.
For å illustrere hvordan jeg jobbet med intervjuobjektene, har jeg valgt å fokusere på to
intervjuer som ikke gikk så bra og ett intervju som gikk bra.
2.3.1 Dårlige intervjuer
De mest usikre kildene, var Sonja Edvardsen i den kommunale krisegruppa og Tor-Steffen
Olaisen i ungdomsrådet.
Målet med intervjuet av Sonja Edvardsen, var å få frem hva folk søkte hjelp om etter Linda
Didriksens dødsfall. Dette viste seg å bli vanskelig: Sonja Edvardsen var redd for at hennes
uttalelser skulle kunne spores til personer som brukte krisegruppa etter drapet. Hun var redd
for å bryte taushetsplikten.
For å få henne til å stole på meg, brukte jeg derfor en del tid i forkant. Jeg forklarte hvordan
stoffet skulle brukes, hvilken type program Agenda var og hvilke type lyttere som hører på.
Vi snakket litt om hvilke andre kilder jeg hadde pratet med og om hvordan det er å være
helsesøster. I tillegg fikk hun spørsmålene utlevert én dag før intervjuet. Et problem med
dette, er at hun mistet spontaniteten i svarene. Det kan hende hun ble mer usikker fordi hun
satt og tenkte på hva hun hadde tenkt at hun skulle svare.
Under intervjuet var hun også ganske usikker. Hun stirret mye ned i arket og var opptatt av at
ting skulle bli riktige.
Etter intervjuet diskuterte vi svarene og kom fram til at hun ikke hadde sagt noe som truet
taushetsplikten hennes. Hun påpekte at hun fra avis var vant til å lese igjennom saken, men
stolte på meg når det gjaldt redigeringen.
Jeg synes ikke jeg fikk frem det jeg ville i intervjuet. Uttalelsene ble rett og slett for generelle.
Hun fortalte hva folk trenger hjelp til i en krise, men ikke hva folk søkte hjelp om etter drapet.
Da jeg skulle sette sammen programmet, valgte jeg å ikke bruke intervjuet, både fordi
uttalelsene var for generelle og fordi krisegruppen ikke passet i den dramaturgiske
oppbyggingen av programmet.
7
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Da jeg så over spørsmålene etterpå, oppdaget jeg at jeg nesten bare hadde spurt
faktaspørsmål om krisegruppen. Jeg hadde tre spørsmål som gikk mer på følelser. De
omhandlet hva folk hadde mest behov for å prate om, hva som var vanskeligst for folk å takle
og hvordan de reagerte på mediedekningen. På disse spørsmålene svarte Sonja Edvardsen
veldig formelt og kjedelig. Jeg tror dette har sammenheng med de små forholdene på Ørnes.
Det kan hende at folk ellers i samfunnet visste hvem som hadde brukt krisegruppen og at noen
derfor ville kjent seg igjen i uttalelsene hennes, nesten uansett hva hun refererte til.
Jeg hadde store problemer med å få tak i ungdommer som ville uttale seg i media. Jeg
oppsøkte ungdommer både på gatekjøkkenet, på veg hjem fra skolen og i sentrum. De aller
fleste vek unna, både fordi de ikke torde å uttale seg om saken og fordi de ikke torde å være
på radioen. Samtidig var det et problem at ungdommen, som bodde på Ørnes da Linda
Didriksen forsvant, hadde flyttet fra Ørnes.
Jeg fikk kontakt med Tor-Steffen Olaisen gjennom rådgiveren på Meløy videregående skole.
Fordi han var leder i ungdomsrådet i kommunen, trodde jeg på forhånd at han var en person
som pratet mye. Dette viste seg å ikke stemme så godt. Tor-Steffen var ung (cirka 18 år) og
ganske beskjeden. Jeg må nok ta på meg litt av skylden for beskjedenheten.
Da jeg avtalte å møte ham, prøvde jeg å få til intervju på en plass det var annen ungdom. Jeg
ville helst gjort intervjuet på en ungdomsklubb eller ungdomskafé. Ett problem var at det ikke
fantes så mye slikt på Ørnes. Selv foreslo Tor-Steffen kommunehuset. Ungdomsrådet bruker
og møtes der, så jeg tenkte han ville føle seg hjemme. Da jeg kom til kommunehuset hadde
han ordnet et lite og trangt rom til oss. Det viste seg dessverre at han ikke var spesielt
komfortabel med situasjonen. Han spurte mye om hva jeg skulle gjøre med råstoffet og svarte
nølende under opptaket. Han hadde en del svar av typen ”dette må du klippe bort”. På
forhånd informerte om hva jeg skulle spørre om og hvor jeg skulle bruke stoffet. Han ble
veldig usikker da jeg sa at jeg kom til å spørre om Linda Didriksen-drapet. Det var tydelig at
han ble redd for å si noe galt. Jeg gjorde ham derfor bevisst på at han ikke trengte å svare hvis
han ikke ville, og at jeg kunne klippe det bort hvis han ikke ville ha det med. Etterpå sa han at
han hadde vært spesielt redd for å si noe om Linda Didriksen-drapet fordi han gikk i klasse
med Lindas lillesøster.
Målet med intervjuet var å få fram hva ungdommen i dag tenker rundt drapet på Linda
Didriksen. Jeg ville også få fram hvordan de har reagert på mediepress og hvordan det er å
være ungdom på Ørnes i dag. Jeg føler jeg fikk svar på det første og det siste, men at jeg
kunne fått mer utfyllende svar.
8
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Når det gjelder intervjuet med Tor-Steffen Olaisen, kunne jeg brukt mer tid på
forberedelsene. Intervjuet med Tor-Steffen var det siste intervjuet jeg skulle ha, og jeg hadde i
forkant tenkt en del på at det var viktig å få noe bra fra ham siden han var en av få
ungdommer som ville prate. Da det viste seg at han var mer beskjeden enn forventet, gikk jeg
fort tom for spørsmål. Jeg ble rett og slett litt usikker fordi han var usikker.
Hovedlærdommen etter intervjuet, er vel at jeg burde gjort intervjuet et annet sted. Det beste
hadde vært å gjøre intervjuet i Ørnes sentrum mens vi gikk litt rundt.
2.3.2 Det gode intervjuet
Diakon Berit Hegle var også usikker i begynnelsen. Da jeg pratet med henne i telefonen før
jeg kom til Ørnes (fredag), var hun veldig pratsom og åpen. Hun ville gjerne være med på
reportasjen og ville prøve å sette meg i kontakt med en person som var rammet av
bygdesladderet i etterkant av drapet. Da jeg møtte henne mandagen etter, var hun mer
reservert. Hun hadde nok diskutert det kommende intervjuet med noen andre. Nå var hun
nervøs for å gjengi rykter og nervøs for at folk hun hadde pratet med følte hun pratet om dem.
Hun hadde derfor ikke funnet noen som var rammet av bygdesladderet. Hun var usikker på
opptakssituasjonen og ville trekke seg. Hun spurte blant annet om jeg skulle redigere opptaket
etterpå. For å berolige henne, brukte jeg en del tid på å fortelle hvor jeg hadde jobbet tidligere
og hva jeg hadde gjort der. Når man ringer og sier man er journaliststudent, har man ikke den
største troverdigheten i utgangspunktet. Spesielt ikke hos personer som har dårlige erfaringer
med erfarne journalister. Vi pratet en del om Norgesglasset, der reportasjen i utgangspunktet
skulle sendes, og Agenda. Hun hadde hørt mye på Norgesglasset, og hadde inntrykk av
programmet som seriøst og ordentlig. Jeg var også nøye med å påpeke at jeg ikke kom til å
sende alt som ble sagt. Jeg valgte å intervjue Berit Hegle i kirken der hun arbeidet. Dette
gjorde jeg både for å få god lyd og for at hun skulle føle seg hjemme.
Intervjuet med Berit Hegle gikk veldig bra. Hun var trygg i intervjusituasjonen og sa mye
fornuftig og relevant. Noe av grunnen til dette, var at jeg spurte spørsmålene på en måte som
fikk henne til å tenke tilbake. Ifølge Lars Bjerg er det å bevege intervjupersonen tilbake i
hendelsen, et av de viktigste prinsippene i et intervju (Bjerg: Interviewstrategi, s. 3)
Uheldigvis for meg, var det ikke god lyd i kirken. Tvert imot ble opptakene ganske dårlige,
både på grunn av den dårlige akustikken og fordi Berit Hegle snakket lavt. Dette kunne til en
viss grad vært unngått ved å holde mikrofonen nærmere.
9
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Jeg valgte likevel å bruke Berit Hegle som en av hovedkildene i reportasjen. Også to av
kildene fra et annet vellykket intervju, det med studierådgiver Monica Rossting og rådgiver
Mette Solheim, ble også brukt som hovedkilder.
2.3.3 Problemer
Det generelle problemet jeg støtte på, var at kildene i utgangspunktet ikke ville prate. Det har
tydeligvis vært mange journalister på Ørnes før. Folk var litt slitne av å uttale seg til media og
ville ikke ha mer negativ oppmerksomhet på bygda. Før jeg dro til Ørnes hadde jeg tenkt på
problemet, men ikke trodd det var så omfattende. Første gang jeg fikk dette direkte, var fra
ordfører Oddleiv Roald Torsvik. Heldigvis viste det seg at de andre jeg pratet med var
atskillig mer åpne og villige til å prate. Generelt var folk veldig imøtekommende og fleksible i
forhold til å få til et intervju.
Et annet problem jeg støtte på, var at folk i utgangspunktet ikke brydde seg så mye om drapet
som jeg hadde trodd. De som ikke hadde vært direkte involvert i drapet eller rettssaken, hadde
enten lagt drapet bak seg eller fått nok av å prate om det.
Hovedproblemet mitt som intervjuer, var at jeg ofte trakk meg unna. På flere av opptakene
merker jeg at det blir lettere å prate om generelle ting, enn drapet. Dette er spesielt et problem
i intervjuet med Tor-Steffen Olaisen (ungdom).
Jeg syntes ofte jeg trengte meg på, selv om de jeg intervjuet ikke var direkte involvert i
rettssaken eller drapet. Årsaken til dette kan ligge i at folk ikke ville prate. Da jeg skulle ordne
avtaler med folk, hadde jeg ofte fokus på én spesiell sak. I Tor-ssSteffen Olaisens tilfelle, ville
jeg fokusere på tiltak satt i gang for ungdom. Jeg ville få fram hva man hadde gjort for å bedre
ungdomsmiljøet på Ørnes etter drapet. Da jeg begynte å prate om drapet, følte jeg dermed at
jeg hadde gått litt utenfor premissene jeg hadde lagt på forhånd.
En annen grunn til at jeg trakk meg, er at denne type intervjuer er nytt for meg. Jeg har aldri
tidligere dekket drap eller alvorlige ulykker. Å skulle rapportere hvordan folk føler det etter et
drap, ble litt fremmed. Jeg lurte på om folk tenkte ”hvorfor skulle hun bry seg? Det angår vel
ikke henne! Hun gjør det nok bare for å tjene penger”.
Erfaringsintervjuer kaller Marianne Hansen intervjuer der man tar opp tunge sosiale eller
personlige problemer (Hansen: Erfaringsintervjuet, side 1). I denne type intervjuer snakker
den man intervjuer ut fra egne erfaringer. Mine intervjuer på Ørnes kan til en viss grad
oppfattes som erfaringsintervjuer fordi jeg ville ha intervjuobjektene mine til å fortelle
hvordan de oppfattet tragedien som rammet bygda. Slik jeg ser det, blir dette en forsiktig form
for erfaringsintervju. Jeg forstår erfaringsintervju i denne sammenhengen først og fremst som
10
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
intervju med de pårørende. Likevel kan Marianne Hansens refleksjoner rundt
erfaringsintervjuer forklare litt av hvorfor jeg trakk meg:
”
Hvis et menneske snakker om sin kræftsygdom, minder han intervieweren om, at det kan
ramme andre.
Taler et menneske om sin skilsmisse, kan det minde intervieweren om, at det kan ramme alle.
Selv om dette er ubevidste reaksjoner, så påvirker de intervieweren, og han vil gerne fjerne
sig fra emnet. Det kan ske ved, at han ikke lytter, eller det kan ske ved, at han spørger om
noget helt andet
(Hansen: Erfaringsintervjuet, s. 3).
Jeg tror jeg satte meg mye inn i de pårørendes situasjon. Drapet på Linda Didriksen viser at
drap kan skje alle. Det kunne like godt vært meg som var pårørende. Da hadde jeg kanskje
ikke likt at noen andre skulle bruke drapet som journalistisk arbeid.
For å unngå denne situasjonen, mener Marianne Hansen at man på forhånd bør tenke gjennom
hvordan man selv ville reagert i en tilsvarende situasjon. Dermed kan man bli bedre forberedt
på hvordan intervjuobjektet vil reagere.
Tidspunktet for reportasjen var kanskje også litt problematisk. Den var aktuell med tanke på
Østlyngen og Øvrebøs nyhetsverdi nummer én: Akutalitet (Østlyngen og Øvrebø: 1999). Man
kan knytte den til ankesaken som kommer opp i juni. Samtidig behøver man litt tid for å
kunne se tilbake på en hendelse. Spørsmålet er hvor mye tid man trenger: En slik reportasje
kunne vært passende å lage rett etter at Linda Didriksen ble funnet, eller rett etter at
samboeren hennes ble siktet for drapet. Nå er det gått tre år siden drapet. Det gjorde at folk
hadde en viss distanse. Hovederfaringen min var likevel at folk ikke hadde nok distanse. Jeg
kunne nok fått en mye bedre reportasje ved å lage den etter ti år. Da ville folk kanskje pratet
mer åpent. Det ville også vært lettere å prate med nære pårørende både av tiltalte og drepte.
Når jeg skulle få folk på gata til å prate, hadde jeg et visst problem med å presentere meg. Når
jeg sa hva reportasjen dreide seg om og hva jeg skulle bruke den til, trakk folk seg unna. Jeg
følte likevel at jeg måtte gjøre premissene klare (Jmf VVP punkt 3.3). I de fleste tilfellene
forklarte jeg dette i forkant av intervjuet. Noen ganger ventet jeg til etterpå. Da jeg skulle få
folk til å fortelle hva de forbandt med Ørnes og hva de trodde folk forbandt med Ørnes, ville
det virket ødeleggende på svarene hvis jeg på forhånd hadde sagt at reportasjen dreide seg om
Linda Didriksen. Da ville de fleste sagt at de forbandt Ørnes med Linda Didriksen eller drap.
Ved å ikke opplyse om dette, fikk jeg mange spennende svar, blant annet svaret om
Hurtigruta, som jeg brukte i anslaget.
11
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Jeg hadde også en slags dobbeltrolle da jeg gjorde intervjuene: Jeg ville vite hvordan folk
hadde reagert på den massive mediedekningen, samtidig som jeg selv bidro til den massive
dekningen. Dette ble imidlertid ikke noe stort problem. De fleste jeg intervjuet hadde
forståelse for min vinkling om å gå bak nyhetene og så ikke min reportasje som en
forsterkning av det negative.
3.0 Det endelige produktet
3.1 Presentasjon og form
”I skyggen av et drap” er en 27 minutter lang radioreportasje om kommunesenteret i Meløy
kommune, Ørnes. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å lage en reportasjeserie på 5x5 minutt
som innslag til Norgesglasset på NRK P1. Da jeg hadde samlet inn stoffet, viste det seg at det
ikke egnet seg så godt som serie. Jeg bestemte meg for å sette sammen stoffet til en lengre
reportasje, tilpasset programposten ”Agenda” på NRK P2. Derfor er lengden på programmet
27 minutter.
Jeg valgte å lage reportasjen på radio og ikke i avis fordi jeg føler man har flere muligheter
med radio, spesielt med tanke på å få fram følelser. Siden jeg ikke er en spesielt god fotograf,
ville det bli vanskelig å få gode bilder til en avisreportasje. Det er ofte lettere å illustrere noe
med lyd. I tillegg trodde jeg det ville bli lettere å få folk til å prate i radio. Bilde er høyt opp
på Øys identitetstrapp (Brurås 2002, kap.8). Å stå fram i radio med navn, er mer anonymt, og
jeg tenkte folks terskel for å stille opp ville være lavere. Om dette stemmer, fikk jeg ikke
testet siden jeg ikke laget avisreportasje.
Først hadde jeg tenkt å bruke tittelen ”Drapskommunen”. Jeg ville ha en kort, slående tittel
som fanget oppmerksomhet. Likevel følte jeg at tittelen ble litt voldsom. Den legger et
stempel over Meløy kommune som kan bidra til at kommunen blir kalt ”Drapskommunen”
ved senere anledninger. Selv om jeg hadde moderert tittelen i introen, ville en vanlig lytter
sittet igjen med et inntrykk av at Meløy var en drapskommune. Ofte leser man ikke mer enn
tittelen på et innslag og man hører sjelden hele. Det er derfor viktig at tittelen ikke bidrar til å
skape forestillinger man ikke har dekning for (jmf. VVP, punkt 4.4). Tittelen ”I skyggen av et
drap”, kan si mye, både om bygda og menneskene der.
Jeg begynte arbeidet med det endelige produktet ved å logge råstoffet. Det var på cirka 120
minutter. Etter dette satte jeg opp et tankekart med de ulike kildene og hva de sa. Ut fra disse,
valgte jeg fem hovedkilder: Berit Hegle (diakon), Tor-Steffen Olaisen (ungdom), Bente
Haldorsen (redaktør Meløyavisa), samt Monica Rossting (studieveileder ved Meløy
videregående skole) og Mette Solheim (rådgiver Meløy vgs). Jeg var i tvil om jeg skulle
12
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
bruke Tor-Steffen Olaisen så mye, fordi han ikke sa så mye spennende. Siden han var den
eneste ungdommen jeg hadde et lengre intervju med, valgte jeg likevel å bruke ganske mye
tid på ham. Jeg følte det var viktig å ha en ungdom med i reportasjen, siden Linda Didriksen
var ungdom da hun ble drept og drapet hadde mye å si for ungdomsmiljøet. Selv om det var
viktig å få med ungdommer, føler jeg at jeg mister litt framdrift når Tor-Steffen Olaisen
kommer inn.
Før jeg begynte å redigere reportasjen, kategoriserte jeg de ulike tema etter en
presentasjonsmodell bestående av anslag, fordypning, vendepunkt og avslutning. I anslaget vil
jeg presentere kontrasten mellom hvordan Ørnes ble framstilt før drapet og hvordan bygda ble
framstilt etter drapet. I fordypningen har jeg prøvd en slags kronologisk fortelling ved først å
fortelle hvordan det var på skolen da Linda forsvant, så fortelle hvordan mediedekningen var,
hvordan folk forholder seg til dommen og til slutt reaksjoner på dommen. I vendepunktet
prøver jeg ved hjelp av en enquête å illustrere at folk ikke forbinder Ørnes med drap lenger.
Jeg setter fokus på turisme og ungdomsmiljøet. Avslutningen skal illustrere at folk på Ørnes
aldri vil glemme det som skjedde. Jeg la mye vekt på lydbruk i reportasjen og brukte en hel
dag i NRKs arkiver for å finne passende musikk og lydeffekter. Jeg synes spesielt
nyhetsmeldingene jeg fant, bidrar til å skape fremdrift i reportasjen. Når det gjelder musikken,
har jeg prøvd å knytte ulik musikk til ulike tema i reportasjen for å skape gjenkjennelse.
3.2 Etiske dilemma knyttet til det endelige produktet
3.2.1 Hvordan tiltale tiltalte?
Den nå 22-årige samboeren som er tiltalt for drapet, ble frifunnet da saken var oppe i Salten
Tingrett. Samtidig måtte han betale erstatning til Linda Didriksens foreldre. Han ble på en
måte frikjent samtidig som han ble dømt. Dette måtte jeg ta hensyn til i reportasjen. Hvis han
hadde blitt dømt, kunne jeg omtalt ham med fullt navn. Siden han ble frifunnet, la jeg til
grunn at enhver er uskyldig inntil det motsatte er bevist. Jeg har likevel brukt mye plass på
folks reaksjoner på tiltalen mot samboeren. Selv om det ikke er min jobb å være etterforsker,
har jeg ikke sannsynliggjort at noen andre enn samboeren drepte Linda Didriksen. Jeg legger
vekt på at samboeren er frifunnet, men at retten var i tvil om skyldspørsmålet. Jeg omtaler
samboeren én gang. Da har jeg vært bevisst på å omtale ham som ”mulig drapsmann” for å
påpeke at skyldspørsmålet ikke er endelig. Selv om samboeren ble frikjent, er han tilstrekkelig
anonym i reportasjen. Poenget mitt er å få fram reaksjoner på at samboeren ble tiltalt, ikke om
han var skyldig eller ikke. Når han verken blir presentert med navn eller stemme, er det svært
vanskelig for folk å vite hvem det er hvis de ikke vet det fra før.
13
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Når det gjelder omtale av Linda Didriksen, har jeg vært bevisst på hele tiden å kalle henne
med fullt navn. Dagens krimjournalistikk er i stor grad underholdning. Både VG og Dagbladet
omtalte Linda Didriksens forsvinning som ”Linda-saken” og kjørte nærmest serier med Linda
Didriksen som hovedperson. På en måte kommer man nærmere offeret når man omtaler henne
med fornavn. Samtidig bidrar personifiseringen til at man ofte glemmer at noen faktisk er
drept. Jeg har konsekvent sagt ”Linda Didriksen-saken” i stedet for ”Linda-saken”. Grunnen
til dette, er at jeg vil ha troverdighet i forhold til mitt søkelys på mediedekningen. Hvis jeg
hadde referert til ”Linda-saken”, ville jeg bidratt til underholdningsjournalistikken jeg
misliker i tabloidavisene.
3.2.2 Kan man referere fra rettssaken?
Jeg gjorde lydopptak da dommen ble opplest i Salten Tingrett. Dette hadde jeg fått tillatelse til
på forhånd. Da jeg begynte redigeringen ble jeg likevel usikker på hva jeg kunne publisere.
Ifølge domstollovens §124, er hovedregelen åpne rettsmøter. I §131 A er det forbud mot
opptak for radio, tv med videre fra hovedforhandlingene i domstolene. (Nils E. Øy 2002: 108-
113). Slik jeg forstår det, kan ikke selve domsavsigelsen defineres som en del av
hovedforhandlingene. Ifølge generalsekretær Nils Øy i Norsk Redaktørforening (Bård
Michalsens samtale med Nils Øy) er det i dag bred enighet om at det er en alminnelig
tillatelse til å gjøre opptak (lyd, bilde) av domsavsigelser og publisere dem hvis retten ikke
har bestemt noe annet.
3.2.3 Familien
Jeg må ikke ha tillatelse fra familien for å lage den typen reportasje jeg laget. Likevel ser jeg
visse betenkeligheter med å produsere et innslag som kan bli sendt på radio. Det kan bli en
påkjenning for familien hvis de skrur på radioen og plutselig får høre ei sak om sin egen,
avdøde datter. Det kan være en ganske ubehagelig opplevelse. Samtidig er de vant til
mediedekningen. Hvis man skulle spurt de pårørende hver gang man skulle produsere en
artikkel, ville det blitt ganske belastende. De pårørende kan uansett ikke stoppe innslaget.
Likevel kunne man ringt dem for å si ifra, for å skåne dem.
4.0 Konklusjon
Jeg intervjuet ni personer på Ørnes. De fleste intervjuene er jeg fornøyd med. I
metoderapporten, som har hatt fokus på intervjuet, har jeg lagt mest vekt på å vurdere to av
intervjuene som gikk dårlig. Hovedproblemene med de to intervjuene som gikk dårlig, er at
14
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
jeg har unngått å stille spørsmål. Hvorfor jeg har unngått å stille spørsmål, har jeg drøftet ut
fra Marianne Hansens refleksjoner rundt erfaringsintervjuet.
I metoderapporten har jeg også begrunnet vinklingen av reportasjen og hvorfor jeg valgte å
lage reportasjen i radio. Jeg har også tatt for meg etiske dilemma knyttet til publisering av
materiale fra rettssaken, hvordan jeg skulle tiltale den drapssiktede samboeren og hvordan jeg
forholdt meg til familien.
5.0 Kildeliste
Skriftlige:
Bjerg, Lars:
Tre grundprincipper for interview
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/4b13051d35e74553c12566dd0051a249/48edc29ff4f4653
2c1256726005f2092?OpenDocument
Bjerg, Lars:
Interviewteknik: Åbne, simple og neutrale spørgsmål
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/4b13051d35e74553c12566dd0051a249/52d8473b998828
34c1256726005f27dc?OpenDocument
Bjerg, Lars:
Interviewstrategi
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/4b13051d35e74553c12566dd0051a249/3cc153c8ca431f8
2c1256712003c1626?OpenDocument#Begynd%20med%20beg
Bjerg, Lars:
Interviewteknik: Fokus
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/4b13051d35e74553c12566dd0051a249/c35302d3058cd4
8ec1256712003bc2d8?OpenDocument
Brurås, Svein:
Etikk for journalister,
2. utgave. Fagbokforlaget 2002.
Fossum, Egil:
Er det nå så sikkert?
Cappelen forlag 1991
Gibskov, Ole og Jensen, Vagn:
Hvad er radiointerview?
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/(VBFriTekstMultiDB)/731D2D400198A476C125678900
323AE8?OpenDocument
Gran, Gunnar:
Vær varsom. Forarbeid til revisjon av Vær Varsom-plakaten
IJ 1995
Hansen, Marianne:
Interviewets psykologi: Om at lytte
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/(VBFriTekstMultiDB)/6490E69BA1A6265B4125672E00
823F27?OpenDocument
Hansen, Marianne:
Erfaringsinterviewet
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/(VBFriTekstMultiDB)/C5F7F751BE90FCBBC12567290
04DD65D?OpenDocument
Hansen, Marianne:
Interviewets psykologi: Mødet med den anden
http://www.cfje.dk/cfje/vidbase.nsf/(VBFriTekstMultiDB)/7D8F29E28E55FDFE4125672E0
0812F0E?OpenDocument
15
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Jacobsen, Jan Krag:
Interview. Kunsten at lytte og spørge
Hans Reitzels Forlag, 1993
NRKs programregler
Østlyngen, Trine og Øvrebø, Turid:
Journalistikk. Metode og fag.
2. utg. Ad Notam
Gyldendal 1999
Øy, Nils E:
Offentlighet i rettspleien. Om åpenhet og lukkethet hos politi, påtalemyndighet og
i domstolene.
IJ-forlaget 2002.
Andre skriftlige kilder:
Artikler fra atekst (http://webatekst.aftenposten.no). Søk på ”Linda Didriksen”
Artikler fra Avisa Nordland, Nordlands Framtid og Nordlandsposten: (http://www.an.no) .Søk
på ”Linda Didriksen”
Muntlige kilder:
Kilder brukt i reportasjen og i forberedelsene:
Sonja Edvardsen, helsesøster og medlem av POSOM-gruppen (lokal krisegruppe) [slettet]
Martin Selstad, Ørnes blomster- og begravelsesbyrå [slettet]
Berit Hegle, diakon i Meløy prestegjeld [slettet]
Tor-Steffen Olaisen, leder ungdomsrådet Meløy kommune [slettet]
Randi Tinnan, avdelingsleder Meløy turistkontor
[slettet]
Monica Rossting, studieinspektør Meløy videregående skole
[slettet]
Mette Solheim, rådgiver Meløy videregående skole [slettet]
Valter Pedersen, Lensmann Meløy kommune
[slettet]
Bente Haldorsen, Daglig leder/redaktør Meløyavisa [slettet]
Kilder brukt i forberedelsene:
Olav Seljesæter, etterforsker under Linda Didriksen-saken. Pensjonist nå. [slettet]
Arnt Marvin Fuglaas, etterforsker Meløy Lensmannskontor [slettet]
Peter Julander, sokneprest i Rødøy kirke. Ledet Lindas begravelse [slettet]
Oddleiv Roald Torsvik, ordfører Meløy kommune [slettet]
Kenneth Didriksen, Lindas bror
[slettet]
Bård Michalsen, medarbeider Senter for Journalistikk, Høgskolen i Bodø
[slettet]
Musikk brukt i reportasjen:
(Jeg har dessverre ikke forlag og utgivelsesdato på all musikken)
Chopin, Frederik:
Pianovals i a-dur, opus 34 nr. 2
Bremnes, Lars:
Hurtigruta blås,
spor 8 fra ”På Røverkistebunn” (Kirkelig kulturverksted)
Sivertsen, Halvdan:
Hurtigruta,
fra Kjærlighetslandet
Nyhetsmeldinger fra NRKs arkiver:
•
Bulletin fra Her og Nå, 04.06.2001. Lest av Kari Sørbø
•
Bulletin fra NRK Petre 16, 06.06.2001. Lest av Arvid Samland
•
Bulletin fra NRK Petre 13, 06.06.2001 Lest av Arvid Samland
•
Bulletin fra dagsnytt 04.06.2000. Omskrevet til bokmål av Astrid Engen. Lest av Stian
Fjelldal.
16
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
6.0 Vedlegg
Vedlegg 1: Head, intro, utro:
TITTEL: ”I skyggen av et drap”
HEAD: For tre år siden ble Linda Didriksen drept på Ørnes. Hva gjør et drap med et samfunn
på 1500 innbyggere?
INN: Urovekkende mange drap har funnet sted i Meløy kommune i Nordland.
Om en måned skal anken i Linda Didriksen-saken opp i Lagmannsretten i Bodø. Russejenta
var gravid i tredje måned da hun forsvant fra sitt hjem i kommunesenteret Ørnes. I dag bor det
cirka 1500 personer på Ørnes. Drapet har gjort noe med det lille tettstedet, som var kjent for
noe annet enn drap:
UT: Innbyggerne på Ørnes glemmer ikke drapet for tre år siden. Reporter på Ørnes var Astrid
Engen. Musikken du hørte til slutt i innslaget var fra Chopins pianovals i a-dur, opus 34 nr. 2
17
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
Vedlegg 2: Opprinnelig kildeliste
Kildeliste semesteroppgave:
Navn Stilling/posisjon
Telefonnummer
1.Meløyavisa
Telefonnumrene er slettet på
oppfordring fra forfatteren.
(2005-10-10 HBO-
biblioteket)
2.Eivinds far
3.Eivinds mor
4.Eivinds søster
5.Geir Fornebo
Aktor og førstestatsadvokat
6.Bente Haldorsen
Daglig leder/redaktør
Meløyavisa
7.Lensmannen i Meløy
Etterforskn
8.Arnt Marvin Fuglaas
Etterforskn. Sentral i
etterforskn. Førstebetjent
Meløy Lensmannskontor
9.Morten Alvenes
Etterforskn. Hundefører i
Bodø-politiet
10.Per Sverre Steinbakk
Etterforskn. Hundefører i
Bodø-politiet
11.Jan Martin Skoglund
Etterforskn. Jobbet hos
Lensmannen i Meløy da
Linda forsvant
12.Tore Per Bakken
Etterforskn. Kripos-
overbetjent. Ledet teknisk
etterforskn på funnstedet
13.Eva Kilvik
Etterforskn. Lensmann
Meløy
14.Walter Pedersen
Etterforskn. Lensmann
Meløy kommune
15.Asbjørn Hansen
Etterforskn. Lensmannen i
Meløy
16.Merete Ranum
Etterforskn. Politiadvokat
Bodø politidistrikt
17.Svein Sørmo
Etterforskn.
Politiavdelingssjef ved Bodø
politistasjon
18.Ann Rødvei
Etterforskn. politiinspektør
19.Bjørn Hareide
Etterforskn. Politimester
Bodø politidistrikt
20.Kjell Sahl
Etterforskn. Politioverbetjent
Lensmannen i Meløy.
Omstridt etter Nesblom-
drapet, ikke sentral i Linda-
saken
21.Hans Riksen
Etterforskn. Salten
politidistrikt. Startet ny
18
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
etterforskn to år etter.
22.Arnt Marvin Fuglaas
Etterforskn. Sentral i
etterforskn av saken
23.Arve Westgaard
Etterforskn. Stabssjef i Bodø
Politidistrikt da Linda
forsvant
24.Tone Elisabeth Vangen
Etterforskn.leder og
politiinspektør
25.Olav Seljesæter
Etterforskning. Kripos-
mann, skulle pensjoneres,
men tok på seg etterforskn.
Fra Meløy.
26.Bernt Fredrik Moe
Etterforskning. Politimester
(?) i Bodø. Svarer på kritikk
av etterforskn.
27.Roald Angell
Forsvarer
28.Kenneth Didriksen
Lindas bror
29.,30.Guttorm og Anita
Didriksen
Lindas far
31.Havna Gatekjøkken
Mye omtalt i rettsaken
32.Oddleiv Roald Torsvik
Ordfører Meløy kommune
33.Karl Heinrik Melle
Rettspsykiater
34.Andreas Hamnes
Rettspsykiater
35.Siw Bøe
Samboer til Kenneth
36.Odd Skogstad
Veiarbeider Christian K
snakket med
37.Peter Julander
Vitne (ikke i rettssak).
Sokneprest i Rødøy kirke.
Ledet Lindas begravelse
38.Sigmund Akselsen
Vitne. (ikke vitne i rettsaken,
men kilde fra Magasinet-
artikkel)Tidligere prest i
Meløy
39.Ronald Ellingsen
Vitne. Avdelingsleder Meløy
videregående skole
40.Irene Tvenning (18 el 19
år)
Vitne. Bekjent av Eivind.
Han skal ha befølt henne i
sin bil et par dager etter
drapet. Hun studerer nå i
Bodø.
41.Solveig Dybvik
Vitne. Har sett jente på
vegen
42.Ole Haugland
Vitne. Har sett jente på
vegen drapsdagen
43.Birger Kristoffersen
Vitne. Kamerat av Eivind.
Har sagt at det finnes nok
av syklubber med
ondsinnede rykter.
19
Metoderapport til ”I skyggen av et drap”, Astrid Engen, Jibo 2
45.Sissel Waage Isachsen
Vitne. Klasseforstander for
Linda og Eivind vår 2000
46.Sandra Farestveit
Vitne. Leder ungdomsrådet
i Meløy kommune
47.Randi Gjeset Ellingsen
Vitne. Lærer på barneskolen
48.Clas Gøran Bye
Vitne. Militærkamerat av
Eivind
49.Thomas Berg
Vitne. Militærkamerat av
Eivind
50.Joar Prins Andøl
Vitne. Militærkamerat av
Eivind
51.Bjørn Isachsen
Vitne. Rektor Meløy
videregående skole
52.Rigmor Arntzen
Vitne. Sett Eivind med
kamerat i Storvikskaret
53.Oddlaug Hansen
Vitne. Skal ha obs Eivind om
morgenen
54.Kjell Nordeng
Vitne. Skal ha sett Eivind i
bil på et tidspunkt han skal
ha sovet
55.Lisbeth Lund
Vitne. Skal ha sett Eivind i bil
første juni 2000.
Klasseforstander for ham i
fire år
56.Aina Pettersen
Vitne. Tillitsvalgt for
klassen til Linda Didriksen
og Eivind
57.Andreas Eik
Vitne. Venn av Eivind
58.Heidi Ruud
Vitne. Venninne av Linda
59.Tonje Nordli
Vitne. Venninne av Linda
60.Linda Aldine Hansen
Vitne. Venninne av Linda
61.Bjarne Breivik
Vitne. Vesentlig. Skal ha sett
Eivind i bil den natten Linda
forsvant
62. Astrid Berbusmel
Slekt, Ørnes
20
