1_multipart_xF8FF_2_Semesteroppgave.PDF

Opplag, drift og redaksjon

Om norsk avisøkonomi og nedbemanning

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2003

Emnekode JO102U 001

Rapport av

Magnus Schaft

Kandidatnummer: 12

INNHOLDSFORTEGNELSE

TEMA

SIDE 2 – 4

Saksfelt for oppgaven

PROBLEMSTILLING OG TEORI

SIDE 4 – 7

Spesielt viktige sider ved temaet – begrunnet ut fra relevant teori

METODE

SIDE 7 – 8

Framgangsmåte – sterke og svake sider ved ulike metoder

DATA OG RESARCH

SIDE 8 – 11

Egenskaper ved tilgjengelige data – gjennomføring av datainnsamling

EMPIRI

SIDE 12 – 14

Presentasjon av funn

KONKLUSJON

SIDE 14 – 18

Drøfting av funn i forhold til problemer ved opplegget

LITTERATURLISTE – ANDRE KILDER

SIDE 19

LENKER

SIDE 20

VEDLEGG

SIDE 21 – 26

Database med komplett tallmateriale

TEMA

Norsk økonomi er langt fra så liberalistisk som i en del andre vestlige land. Staten har store

eierandeler i de toneangivende selskapene, og flere bransjer er preget av reguleringer og

statlig inngripen. Derfor vegrer utenlandske investorer seg for å plassere pengene i norske

bedrifter.

Et godt eksempel var da P4 Radio Hele Norge overraskende ble fratatt sin

konsesjon til å drive riksdekkende reklamefinansiert radio. Konsesjonen gikk til Kanal 4, et

konsortium med Vårt Land som en sentral aktør. Vårt Land er en mediebedrift som i fjor

leverte et rekordresultat,

samtidig som opplaget falt for femte år på rad. Overskuddet, som i

sin helhet skyldes pressestøtte, brukes altså på å involvere seg i et annet medium. Slike

paradokser gjør den norske medieøkonomien interessant og spesiell. Hele 129 aviser mottar

pressestøtte, og samtlige norske aviser har momsfritak. Disse ordningene gjør avisøkonomien

til en av de mest statsfinansierte og omdebatterte næringslivsnisjene.

Fondet Fidelty som eide 10 prosent av P4, kritiserte Regjeringen etter avgjørelsen om å frata P4 konsesjonen,

og hevdet at avgjørelsen kunne få konsekvenser for utenlandske investeringer i norske selskaper. Fidelty hevdet

også at utenlandske investorer i norske bedrifter generelt er utsatt for en negativ holdning.

Vårt Land 19.02.2003

”Mediefeltet befinner seg i et marked preget av voldsom turbulens. Den skyldes teknologiske

innovasjoner, nyetableringer, oppkjøp, fusjoner og eierskifte, kraftige svingninger i inntekter

og lønnsomhet, og tilsvarende opp- og nedturer i børsnoterte selskaper. (…) Vi må anta at det

blir flere og kanskje dramatiske endringer også i tiden framover.”

Bak alle disse økonomiske forutsetningene ligger journalistikken, som sammen med annonser

er medienes hovedverktøy for å fange markedets interesse. Journalistikken er avhengig av

overskudd i bedriften, uansett om dette overskuddet er besørget av statlige eller private

midler.

I kampen med andre medier har avisen gjennom snart tre århundrer vist en imponerende

standhaftighet. Det er 240 år siden Samuel Conrad Schwach trykket Norges første avis,

stadig er det en stabil utvikling for norske aviser. Enorme 91 prosent leser minst én avis på

hverdager, og gjennomsnittlig leser enhver nordmann to aviser daglig.

Nordmenn er verdens

mest avislesende folk. Dette faktum gjør det selvsagt fristende for investorer å gå inn i

avisene, til tross for en ustabil faktor i form av uforutsigbar statlig innblanding. Regjeringens

største parti, Høyre, vil fjerne pressestøtten, men har inngått et kompromiss med

regjeringskameratene Venstre og Kristelig Folkeparti om å frede ordningen.

Pressestøtten skal bidra til at konkurranseutsatte og smale aviser ”holder hodet over vannet”.

De siste årene har det vært en oppadgående trend at investorene ikke i like stor grad er tilfreds

med at investeringsobjektet skal gå med et beskjedent overskudd.

Avkastningen

må bedres,

krever eierne. De vil ha mer avkastning på satsede midler, sammenliknet med å sette pengene

i banken. Mens norske aviser samlet sett har en driftsmargin

på drøye 5 prosent,

krever

stadig flere styrer at dette skal forbedres. Konserner kjøper opp aviser fra lokale familier og

forretningsfolk, og stiller raskt strengere krav til avkastning enn tidligere eiere.

Et betimelig spørsmål er om det er rimelig av eierne å stille samme krav til avkastning,

uansett bransje? Kan man forvente at avisdrift skal generere like mange kroner per hundrelapp

som detaljhandel eller finkjemi? I USA har pressen lenge hatt gode driftsmarginer.

”Thorolf Helgesen: Medieøkonomi” i Medienorge 2002:67

Schwach 1992

Forbruker og Media 2002

Driftsresultatets andel av inntektene etter avskrivinger

Statens medieforvaltning 2001

Medieverden 38/2002

Medieprofessor Doug Underwood mener at den historisk gode lønnsomheten i pressen har

skapt høye forventninger:

”Lønnsomheten har skapt forventninger om konstant høy avkastning – uavhengig av

konjunkturene. De som opererer på børsen, evner ikke å se at det er en forskjell på å

produsere soft drinks og aviser med et samfunnsansvar.”

Samtidig er det forståelig at eierne ikke vil bruke sine midler på en bransje som gir dem

mindre igjen enn å ha pengene i banken. Risikoen er jo også et poeng, og det er ikke like

sikkert å eie en avis som å ha en høyrentekonto.

Med strengere krav til avkastning og utbytte oppstår hodepinen, problemstillingen blir

hvordan dette skal gjøres? Man kan øke inntektene, eller kutte kostnadene. I et stabilt og

mettet marked er det vanskelig å bedre opplagstallene, og annonsemarkedet påvirkes i stor

grad av internasjonale konjunkturer. Dermed vender mange aviser seg mot kostnadssiden, og

den største utgiftsposten der heter lønn. Nedbemanningsbølgen har skylt over medie-Norge de

siste årene. Fra 1998 til 2001 falt de samlede lønnsutgiftene i norske aviser med 4 prosent,

mens inntektene steg med 4 prosent.

Når lønnsnivået steg i perioden, betyr det at mange

mistet jobben i kampen for bedre driftsmarginer. Konsernene Orkla, Schibsted og A-pressen

kuttet rundt 600 årsverk i sine norske aviser i 2001 og 2002.

Nå spør alle seg, har

sparekniven skåret ferdig?

PROBLEMSTILLING OG TEORI

I mylderet av problemstillinger rundt temaet avisøkonomi velger jeg å fokusere på

konsekvensene av nedbemanning. Man kan kutte kostnadene ved å skjære ned på den

redaksjonelle staben, og få de ansatte til å bli mer effektive. Er dette en genistrek, eller vil det

i det lange løp bli avisas undergang?

Hva er effektiv drift? Avisledelsen må se på andre aviser i Norge med liknende opplag,

utgivelseshyppighet og dekningsområde. Skiller redaksjonsstørrelsen seg radikalt? Hvis

avisen har større stab, får den uttelling for det i form av større opplag? Kan styrking av

Dagens Medier 1/2003

Statens medieforvaltnings årlige undersøkelser av økonomisk utvikling i dagspressen

Journalisten 4/2003

redaksjonen bidra til at leserne hopper over fra konkurrenten? Slike spørsmål må avisene ta

stilling til når endringer av redaksjonsstørrelsen er et tema. Virkeligheten er ikke så svart-hvit

som i byggebransjen, hvor man enkelt og greit rasjonaliserer arbeidsstokken når det er

ordremangel og lavkonjunktur.

På bakgrunn av dette er min problemstilling:

Blir aviser som reduserer redaksjonsstørrelsen

opplagstapere? Fører dermed rasjonaliseringen likevel til økonomisk svekkelse?

Denne problemstillingen har interesse for flere grupper. Investorene ønsker mer kunnskap om

hvilke virkemidler som fungerer for å nå det som er deres hovedmål:

En bedret bunnlinje i

regnskapet

. Mange mener at redaksjonene drives dyrt og ineffektivt. Daglig leder Peter Greve

i utviklingsavdelingen i SaxoTech, som utvikler redaksjonelle systemer er en av disse. Han

mener at det er mye å hente på å effektivisere og planlegge, slik at man kan redusere antall

journaliststillinger.

Også de som arbeider med rettighetene til de rasjonaliseringstruede er alltid på utkikk etter

kunnskap om konsekvensene av rasjonalisering. Fagforeninger, i dette tilfellet Norsk

Journalistlag, fokuserer gjerne på de langsiktige konsekvensene når arbeidsstokken slankes.

Eierne er ikke bare bortskjemte, men grådige. Mens medieeierne melker stadig mer i utbytte,

øker belastningen på medarbeiderne og sykefraværet i bransjen, advarer nestleder Ann-Magrit

Austenå i Norsk Journalistlag.

Hun får støtte av økonomiprofessor Robert Picard fra Turku

School of Economics and Business Administration:

”Norske medieeiere er blitt bortskjemte etter gode år på 1990-tallet og en gyllen inntektstopp

i 2000. Norske medieeieres krav om stadig økt utbytte, uavhengig av markedssvingninger, og

15 prosent avkastning på kapital, ligger høyere enn i de fleste andre bransjer.”

Om sammenhengen mellom nedbemanninger, opplagsvariasjoner og regnskapstall menes det

mye, men forskes mindre. Den mest utbredte teorien omhandler

opplagsspiralen

. Rike aviser

ansetter flere journalister, lager et bedre produkt, og får dermed høyere opplag. Dermed skrus

mutteren rundt, og det blir et uinntagelig forsprang til eventuelle mindre og stadig fattigere

Dagens Medier 10/2001

Dagens Næringsliv 08.04.2003

Norsk Journalistlag

konkurrenter. Teorien har vært utbredt som forklaring på hvorfor noen aviser vokser, mens

andre sliter tungt.

Derimot har det vært mindre forskning rundt kortsiktige og langsiktige konsekvenser av

nedbemanninger og endringer i redaksjonsstørrelsen generelt. Verken professor Rolf Høyer

eller seniorforsker Sigurd Høst kan framholde norsk teori rundt denne innsnevringen av

emnet.

I USA har imidlertid noen forsket på problemstillinger vedrørende nedbemanningens

påvirkningskraft på opplag og økonomi. En case-studie av Stephen Lacey og Hugh J. Martin i

1998 konkluderte med at avisene i Thompson-gruppen tapte inntekter og opplag på 1980-

tallet, da høye profittmål ble satt.

På landsmøtet til American Society of Newspaper Editors

(ASNE) i begynnelsen av april 2003, kunne medieforskere legge fram nye undersøkelser som

viser at aviser som satser på journalistisk kvalitet, er mer lønnsomme.

For aviser med opplag

større enn 100.000 er imidlertid resultatene i undersøkelsen mer komplekse. Dessuten

understreket medieprofessor Phil Meyer at kvalitet kanskje førte til økonomisk suksess, men

at det også kunne være suksess som førte til satsing på kvalitet.

Leserne betaler i praksis bare for papiret avisen er trykket på.

Avisene har et grep om

merkevareannonseringen i Norge, siden 46 prosent av total merkevareannonsering foregikk

gjennom mediene i år 2000.

De totale inntektene basert på avissalg (abonnement og løssalg)

utgjør 42 prosent, mens annonsene sto for 48 prosent av avisinntektene i år 2001.

Det illustrerer hvordan avisbedriftene må tilpasse seg to markeder på én gang, i det som

betegnes som et

dobbelt marked

Thorolf Helgesen beskriver avisene særstilling som både

annonseorgan og kilde til informasjon og underholdning for leserne:

”Avisene må skaffe seg lesere ved hjelp av interessant stoff og god presentasjon.

Produktutvikling og andre former for markedsføring som gjør potensielle lesere til faktiske

kjøpere av avisen. Leserne må være mange nok for å vekke annonsørenes interesse. De må

Meyer 2002

Dagens Medier

Dagens Medier 13/2002

Carat/Kampanje 2002

Medienorge 2002:14

Helgesen 2002:18

også være kjøpere og brukere av annonsørenes produkter. Dette får igjen virkningen for

avisens redaksjonelle linje og annonsepolitikk.”

METODE

Gjennom en kvantitativ metode vil jeg finne fram til utviklingstrekk og interessante tendenser

i den norske avisfloraen. Gjennom min metode og framgangsmåte ønsker jeg å presentere

interessante funn som gjør meg i stand til å si noe om utviklingen i avisene.

Det er tre hovedfaktorer (variabler) i min analyse: Opplagstall, driftsresultater og

redaksjonsstørrelser. I tillegg vil jeg hente inn to andre faktorer: Driftsmarginer og

abonnementsgrad.

Det er i forbindelse med opplagstallene at jeg også vil beregne

abonnementsgraden

. Jeg vil

innhente tall om fordelingen mellom abonnement og løssalg, for dermed å kunne beregne et

forholdstall som indikerer i hvilken grad avisen er en utpreget løssalgs- eller

abonnementsavis.

Gjennom analyse av utviklingstrekk og sammenlikninger mellom de utvalgte faktorene kan

jeg gjøre noen betraktninger omkring sammenhengen mellom nedbemanning, driftsmarginer

og opplagsutvikling.

De nevnte faktorene vil jeg hente inn for så mange aviser som overhodet tilgjengelig, innenfor

praktiske rammer. Disse tallene vil jeg hente inn for forskjellige år, slik at jeg kan vurdere

utviklingstrekk og trender over en periode. Med de tre hovedfaktorene på plass, kan jeg også

krysse tallene og få fram en del forholdstall.

Med min valgte metode blir selvsagt den empiriske analysen viktig. Jeg må forenkle

tallmaterialet ved å plassere avisene i forskjellige grupper, avhengig av mønsteret for

endringer i faktorene. Det relativt store antallet aviser (enheter) gjør det både forsvarlig og

fornuftig med en generalisering av enhetene. Dermed får jeg grupper av forskjellig størrelse,

og kan på dette grunnlaget se nærmere på relevante eksempler innenfor gruppene. Gjennom

en slik kategorisering på et tidlig stadium i analysen, føler jeg at jeg frigjør meg fra mitt store

”Thorolf Helgesen: Medieøkonomi” i Medienorge 2002:67

innsamlingsmateriale, og kan heller gå tilbake å se nærmere på konkrete tall der det er

nødvendig.

Jeg legger vekt på å sortere rekkefølger av aviser i grupper etter grad av endring i bestemte

faktorer, slik at jeg enkelt kan lese meg fram til de interessante eksemplene. For eksempel vil

en gruppe sortert på opplagsendring, indikere i hvilke aviser endringer i bemanning og

resultat muligens kan ha hatt noe å si for avisas leserskare.

Det blir viktig i den empiriske analysen å ikke legge unødig fokus på tall som ikke forteller

noen ting. Avismarkedet i Norge er stabilt, og det er det ikke nødvendig å utdype eller fastslå

nok en gang. Derfor legger jeg fokus på interessante og sammenlikningsverdige funn.

En annen kvantitativ metode kunne vært å plukke ut aviser i stor opplagsendring, og sett

nærmere på økonomi og bemanning i disse. Jeg vurderte likevel at jeg ville ha en metode som

ikke er ekskluderende på noen måte. Ved å avgrense for tidlig, kunne jeg risikere å miste gode

eksempler, og viktige biter av helheten. Det er heller ikke gitt at ikke en avis med mindre

opplagsendring kan være dynamitt innen økonomi og bemanning.

Fra et fagforeningssynspunkt hadde nok en kvalitativ metode vært vel så interessant. Hvordan

opplever de gjenværende arbeidsbelastningen etter en nedbemanning? Hva med den

journalistiske kvaliteten? Med en kvalitativ analyse hadde det vært lettere å fastslå om det er

sviktende journalistisk kvalitet som forårsaker et opplagsfall.

På den annen side er en kvantitativ empirisk analyse det beste utgangspunkt for å finne de

mest relevante eksempler for en kvalitativ undersøkelse av årsaksforhold i forbindelse med

utviklingstrender.

DATA OG RESEARCH

Innhentingen av de utvalgte nøkkeltall bød på en del utfordringer. I Norge er det ikke noe

tilgjengelig register som årlig innhenter alle bransjefakta for enhver enkelt avis. Dermed har

man to tilgjengelige alternativer. Et alternativ er å innhente informasjon fra forskjellige

tilgjengelige registre og oversikter, og lage en amputert oversikt. Det andre alternativet er å gå

direkte på hver enkelt avis, og innhente førstehåndsinformasjon. Forutsatt velvillighet fra

avisene kan man da få en tilnærmet komplett oversikt. Av kapasitetshensyn valgte jeg å ta

utgangspunkt i det førstnevnte alternativet. Da kan jeg grunnet registermanglene ikke få

oversikt over utviklingen i samtlige aviser, men likevel få en oversikt over utviklingen i

mange nok aviser til å kunne si noe om trender og mest vanlige tendenser.

I Norge finnes det over 200 aviser som utkommer minst én gang i uka, og ikke er gratis. Dette

var utgangspunktet for min research. Et hovedproblem i innhentingen av nøkkeltall er at

avisene i Norge er delt på to ganske forskjellige hovedgrupper. Den første gruppen er aviser

som tilhører arbeidsgiverorganisasjonen Mediebedriftenes Landsforening (MBL). Den andre

gruppen er frittstående aviser som har samlet seg i Landslaget for Lokalaviser (LLA), som er

en interesseorganisasjon. Helt konkret har jeg samlet inn og systematisert opplagstall og andre

nøkkeltall for medlemsavisene i disse to organisasjonene. MBL og LLA har grunnet sin ulike

natur, ganske forskjellige rutiner for oppfølging av sine medlemmer. Dette påvirket min

datainnsamling i stor grad, da jeg til en viss grad var avhengig av bransjeorganisasjonenes

velvillighet for å innhente enhetsdata til databasen.

Tallene for redaksjonsstørrelser har jeg innhentet fra lønnsstatistkken som MBL årlig

innhenter i samarbeid med Norsk Journalistlag, for full publisering. LLA har ikke noe

arbeidsgiveransvar, og derfor er det kun opp til medlemsavisenes velvillighet om NJs

lønnsstatistikk blir supplert med deres bidrag. Hva økonomiske nøkkeltall angår, har LLA

innhentet nøkkeltall for internt bruk, men lovt medlemmene å ikke gå ut med enkelttall for de

forskjellige avisene. MBL derimot publiserer årlig nøkkeltall for sine medlemsaviser i sitt

eget fagblad Dagens Medier. Opplagstallene er heldigvis lett tilgjengelig. Begge

bransjeorganisasjonene publiserer dette, og den

komplette oversikten finnes også i

Avisregisteret hos Institutt for Journalistikk, som også har mange eldre opplagstall.

Alle nevnt, ingen glemt? Det kan jo være aviser utenom disse organisasjonene, men

markedssjef Geir Hus i LLA vet ikke om noen frittstående aviser som burde vært medlem i

LLA. MBL tok inn sju nye medlemmer i 2002. Så langt jeg har klart å bringe på det rene er

det dermed ikke lenger noen ruvende abonnementsaviser som ikke er medlem i en av disse

organisasjonene. Derimot er løssalgsavisen Søndag Søndag verken medlem av MBL eller

LLA. Tapet av denne søndagsavisen er ikke stort, da jeg har valgt å se bort fra søndagsutgaver

i innsamlingen av opplagstall. Opplagstall for søndagsaviser lages fortsatt i egne oversikter,

og ville gjøre tallmaterialet mitt unødig komplisert i forhold til relevansen for

problemstillingen.

Mangelen på nøkkeltall reduserte altså avisutvalget mitt betydelig, og spesielt LLA-avisene

falt fra i hopetall. Dessverre har jeg ikke lyktes med å innhente økonomiske nøkkeltall for

LLA-avisene, verken gjennom LLA, Institutt for Journalistikk, Aviskatalogen eller andre

kilder. Å innhente informasjonen fra regnskapene har jeg vurdert som alt for tid- og

kostnadskrevende. Manglende rapportering til NJ rammet også LLA-avisene sterkest.

Imidlertid bringer Norsk Journalistlags årlige lønnstatistikk av personvernhensyn bare

informasjon om aviser med tre eller flere redaksjonelt ansatte. Dermed ville de fleste LLA-

avisene uansett falle utenfor, da dette i hovedsak er aviser med to eller færre redaksjonelt

ansatte.

De mange nøkkeltallene oppdateres årlig. Dermed dukker disse spørsmålene opp: Hvilke år

skal jeg plukke ut nøkkeltall for? Hvor stor periode skal jeg se nærmere på? Jeg valgte å ta

utgangspunkt i de ferskeste tilgjengelige tallene. Senvinteren 2003 var opplagstall for 2002

klare, mens lønnsstatistikken var under utarbeidelse, og regnskapstallene bare i en viss grad

offentliggjort. Dermed måtte jeg gå tilbake til 2001-tallene for å få et år med alle de ønskede

tallene tilgjengelig. Det var nødvendig å gå noen år bakover i tid for å få en tilstrekkelig

periode hvor endringer kan ha inntruffet. Jeg valgte å innhente 1998-tallene i tillegg til 2001-

tall. For opplagstall bruker jeg 2002-tallene, fordi jeg mener det tar lengre tid før

bemanningsendringer gir utslag på opplaget. Dessuten er det alltid naturlig å skule til de

ferskeste tallene som er tilgjengelige. Er en tidshorisont på tre år tilstrekkelig til at en endring

i en av variablene mine påvirker de andre? Jeg mener at tre år er nok til at avisen kan

gjennomgå en utvikling, både på bemanningssiden, og innenfor opplags- og

økonomiutvikling. Over en større periode kan langtgående trender som opplagsspiral og

inflasjon påvirke tallene slik at de blir mindre representative. Derfor mener jeg at en

treårsperiode kan være omtrent passe for en avis til å gjøre noen grep med bemanning og

økonomi, samtidig som man får indikasjoner på konsekvenser av disse grepene.

Alle nøkkeltallene ble lagt inn i en database, som følger som vedlegg til denne rapporten.

Databasen kan sorteres på mange forskjellige måter, etter opplagsendring, økonomiforbedring

og redaksjonsstørrelsesendring. Alle disse listene kan lages i absolutte tall, eller relative tall,

med unntak for relativ økonomiforbedring, som ikke fungerer i tilfeller med aviser som snur

minus til pluss i regnskapene. I tillegg kan databasen sorteres etter driftsmargin og

abonnementsgrad. Slike ”topplister” kan gi mange bilder på hvilke aviser som har

gjennomgått en utvikling i treårsperioden 1998-2001.

Med de tidligere nevnte manglene hos bransjeorganisasjonene, lot det seg ikke gjøre å skaffe

de tre hovedfaktorene for mange av de 218 avisene. Av en rekke forskjellige årsaker ble mitt

endelige utvalg av enheter med alle hovedfaktorer atskillig

mindre. Hovedårsaken var

utvilsomt manglende informasjon fra LLA. At avisene er startet etter 1998 var også en av

årsakene til uteblivelse fra listene. En del aviser har blitt medlem i MBL først etter 1998,

andre aviser har gått inn. Til sist mangler også enkelte aviser fordi de ikke rapporterte inn

lønnsstatistikk i 1998,

på et tidspunkt hvor Norsk Journalistlag hadde eneansvaret for å

produsere lønnsstatistikken. Også i 2001 var det enda en del MBL-medlemsaviser som ikke

rapporterte inn lønnstallene.

Noen aviser rapporterte ikke inn lønnsstatistikk i et eneste av de

to utvalgte årene.

Det kan virke som en tendens at det blir mer informasjon tilgjengelig i

forskjellige oversikter for hvert år som går, tilsynelatende er norsk avisbransje stadig i en

utvikling på dette området. Noen aviser har felles regnskap,

og det umuliggjør en plass i

utvalget. 101 aviser gjensto etter at de øvrige var luket ut av de nevnte årsaker. Dette antallet

vurderer jeg til å være mer enn nok til å foreta en kvantitativ analyse av hovedtrender for

utviklingen i norske aviser i det utvalgte tidsrommet. Det er ikke hvilke som helst 101 aviser

som utgjør dette utvalget. Av landets 50 største aviser

, er hele 42 med i de kategoriserte

gruppene. De som mangler er Sunnmørsposten, Oppland Arbeiderblad, Finansavisen,

Østlandets Blad, Finansavisen, Akers Avis Groruddalen, Klar Tale og Norge Idag.

Følgende aviser er nye i MBL siden 1998, medregnet aviser som er grunnlagt etter 1998: Avisa Nordland,

Hamar Dagblad, Norge Idag, Magazinet, Min Aigi, Norsk Fiskeoppdrett, Sola Bladet, Stall-Skriket, Tips,

Ukeavisen Ledelse og Næringsliv, Ullern Avis Akersposten, Vennesla Tidende, Øyene

Følgende MBL-aviser rapporterte ikke inn lønnsstatistikk i 1998: Sunnmørsposten, Oppland Arbeiderblad,

Indre Smaalenenes Avis, Østlandets Blad, Rogalands Avis, Klassekampen, Hamar Dagblad, Tips, Ryfylke,

Fjordabladet, Strandbuen, Min Aigi, Lillesands-Posten, Jarlsberg Avis og Aust Agder Blad

Følgende MBL-aviser rapporterte ikke inn lønnsstatistikk i 2001: Rana Blad, Gjengangeren, Hordaland,

Kragerø Blad Vestma r, VestNytt, Dag og Tid, Bygdanytt, Haramsnytt

Følgende MBL-aviser rapporterte ikke inn lønnsstatistikk verken i 1998 eller 2001: Assu, Finansavisen, Firda

Tidend, Folket, Framtid i Nord, Hitra -Frøya, Hordaland Folkeblad, Kvinnheringen, Malvik-Bladet,

Morgenbladet, Møre-Nytt, Nordstrands Blad, Rakkestad Avis, Ringsaker Blad, Ságat, Saltenposten, Setesdølen,

Tvedestrandsposten, Vestlandsnytt, Øvre Smaalenene, Ytre Sogn Avis, Åndalsnes Avis

Aura Avis og Opdalingen har felles regnskap, det samme har Østlendingen og Ringsaker Blad/Brumunddølen

Etter opplaget i 2002

TABELL 2

–

UTVIKLING I VARIABLER

Antall

Opplag

Opplagsøkning

Opplagsreduksjon

Økonomi

Bedret økonomi

Forverret økonomi

Redaksjonsstørrelse

Økt redaksjonsstørrelse

Redusert redaksjonsstørrelse

Uendret redaksjonsstørrelse

EMPIRI

Det store antallet aviser i databasen påkaller behov for gruppering og forenkling. Mange

aviser har gjennomgått en liknende utvikling, hvor tallene går i samme retning. Derfor

definerte jeg 12 kategorier som jeg ville fordele avisene på, avhengig av positiv, negativ eller

uendret utvikling innenfor de tre hovedfaktorene mine.

Se tabell 1

Bare de 101

avisene med

alle tre

hovedfaktorene

tilgjengelige for

begge utvalgte

år kunne

plasseres i

kategoriene. Avisene fordeler seg forbausende jevnt over de 12 kategoriene. Det kommer

klart fram at det norske avislandskapet ikke tegner noe entydig bilde. Likevel er det noen

kategorier som er større enn andre. Det vanligste scenariet (hvert femte tilfelle) er at en avis

har forbedret resultatet, mens både redaksjonen og opplaget har krympet. Det er et sterkt

signal om at vi er inne i en fase hvor aviseierne setter hovedfokus på økonomi framfor volum

og arbeidsplasser. Mens 14 aviser har bare negative faktorer, er det kun 6 aviser som har bare

positive faktorer.

tabell 2

er det meningen å vise hva som utvalget

sett under ett er den utviklingen som forekommer

oftest innenfor de forskjellige hovedfaktorene. Det

klare flertall har altså opplevd en forverring av

opplaget, selv om det norske opplaget er stabilt, og

fallet ikke er stort. I økonomispørsmålet deler avisene

i utvalget seg på midten, mens det er flest aviser som

har redusert redaksjonsstørrelsen, men samlet har over halvparten enten opprettholdt eller økt

den journalistiske staben. Dette er tall som rimer godt med den generelle utviklingen i medie-

Norge, og således styrker troverdigheten til mitt utvalg og undersøkelse. Totalt sett har det

vært en nedbemanning i medie-Norge, men det er stadig aviser som har behov for en styrking

TABELL 1

–

KATEGORISERING AV AVISERS UTVIKLING 1998

2002

Situasjonsbeskrivelse (Redaksjon, Opplag, Økonomi)

R O Ø

1 Økt redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforbedring

+ + +

2 Økt redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforbedring

+ – +

3 Økt redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforverring

+ – –

4 Økt redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforverring

+ + –

5 Redusert redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforbedring

– + +

6 Redusert redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforbedring

– – +

7 Redusert redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforverring

– – –

8 Redusert redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforverring

– + –

9 Uendret redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforbedring

0 + +

10 Uendret redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforbedring

0 – +

11 Uendret redaksjonsstørrelse, opplagsreduksjon, resultatforverring

0 – –

12 Uendret redaksjonsstørrelse, opplagsøkning, resultatforverring

0 + –

TABELL 3

–

AVISER I GRUPPER ETTER UTVIKLING 1998

2002

Kategoriseringsgrupper etter situasjon [Redaksjon, Opplag, Økonomi]

Gruppe 1 [+ + +] 6 stk Lofot-Tidende, Drammens Tidende,

Raumnes, Arbeidets Rett, Driva, Laagendalsposten

Gruppe 2 [+ – +] 6 stk Adresseavisen, Bergens Tidende,

Bergensavisen, Brønnøysunds Avis, Tidens Krav, Fiskeribladet

Gruppe 3 [+ – –] 12 stk Hamar Arbeiderblad, Haugesunds Avis,

Agderposten, Varden, Romsdals Budstikke, Stavanger Aftenblad,

Bladet Vesterålen, Vikebladet Vestposten, Sunnhordland,

Lindesnes, Andøyposten

Gruppe 4 [+ + –] 8 stk Fiskaren, Fredriksstad Blad, Moss Avis,

Eidsvold Blad, Sogn Avis, Farsunds Avis, Tromsø, Troms

Folkeblad

Gruppe 5 [– + +] 6 stk Verdens Gang, Demokraten, Østlands -

Posten, Askøyværingen, Stjørdalens Blad, Rjukan Arbeiderblad

Gruppe 6 [– – +] 20 stk Dagbladet, Porsgrunn Dagblad,

Fædrelandsvennen, Glåmdalen, Fremover, Hadeland, Trønder-

Avisa, Gudbrandsdølen Dagningen, Helgelands Blad, Namdals -

Avisa, Fosna-Folket, Harstad Tidende, Finnmarken, Halden

Arbeiderblad, Dagsavisen, Helgeland Arbeiderblad, Tønsbergs

Blad, Innherreds Folkeblad Verdalingen, Firda, Fanaposten

Gruppe 7 [– – –] 14 stk Aftenposten, Nordlys, Lofotposten,

Sarpsborg Arbeiderblad, Romerikes Blad, Sandefjords Blad,

Nationen, Ringerikes Blad, Folkets Framtid, Røyken og Hurums

Avis, Sør-Trøndelag, Telen, Firdaposten, Strilen

Gruppe 8 [– + –] 6 stk Dagens Næringsliv, Telemarksavisa,

Moss Dagblad, Hallingdølen, Akershus Amtstidende, Altaposten

Gruppe 9 [0 + +] 6 stk Nordhordland, Indre Akershus Blad,

Varingen, Hardanger Folkeblad, Ytringen Avis, Jærbladet

Gruppe 10 [0 – +] 5 stk Asker og Bærums Budstikke, Finnmark

Dagblad, Agder Flekkefjords Tidende, Levanger-Avisa, Valdres

Gruppe 11 [0 + –] 4 stk Bygdeposten, Computerworld,

Trønderbladet, Grimstad Adressetidende

Gruppe 12 [0 – –] 8 stk Dagen, Vårt Land, Fjordenes Tidende,

Vest-Telemark Blad, Sør-Varanger Avis, Vesteraalens Avis,

Fjordingen, Dalane Tidende

av redaksjonen også, selv om dette ikke alltid påkaller like stor interesse og blest som

nedskjæringer.

Uten å dra inn mange tall for de

enkelte avisene, ville

jeg også

lage en konkret oversikt over

hvilke grupper de forskjellige

avisene har plassert seg i.

tabell 3.

I tabellen er avisene

sortert i gruppene i en bestemt

rekkefølge, for å få de mest

interessante eksemplene først.

Antallet medarbeidere som

redaksjonen er endret med i

perioden, er første

sorteringsprioritet. Ved likt antall

er avisene sortert på

opplagsutvikling. I begge

tilfellene er sorteringen foretatt

basert på absolutte tall, og det er

viktig å være oppmerksom på at

dette øker sannsynligheten for at

større aviser vil framtre tidligere

i grupperekkefølgen.

78 av avisene i utvalget har

endret redaksjonsstørrelse i perioden, og er naturlig nok ekstra interessante i forhold til

problemstillingen min. Jeg er derfor mest opptatt av hva slags økonomisk og opplagsmessig

utvikling det er i aviser som har endret redaksjonsstørrelsen. Dette er forsøkt gjengitt i en

egen tabell.

Se tabell 4.

Samtidig må hele tiden avisene med uendret redaksjonsstørrelse være

med, for å bekrefte om det er gradvise trender eller utslag av tilfeldigheter som gir tallene i

tabellene. I aviser som oppbemanner, er det likevel vanligst at både opplag og resultat går den

gale veien. I aviser som nedbemanner er den største gruppa avisene som snur resultatet, men

TABELL 4

–

KONSEKVENS AV ENDRET REDAKSJONSSTØRRELSE

Situasjonsbeskrivelse (Redaksjon, Opplag, Økonomi)

Aviser med økt redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforverring

Opplagsøkning og resultatforverring

Aviser med redusert redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforverring

Opplagsøkning og resultatforverring

Aviser med uendret redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforbedring

Opplagsreduksjon og resultatforverring

Opplagsøkning og resultatforverring

TABELL 5

–

ANTALL POSITIVE FAKTORER

Fordelt på situasjonsendringstype Antall

Andel

Økt redaksjonsstørrelse

To positive faktorer

19 %

Én positiv faktor

44 %

Ingen positive faktorer

38 %

Redusert redaksjonsstørrelse

To positive faktorer

13 %

Én positiv faktor

57 %

Ingen positive faktorer

30 %

Uendret redaksjonsstørrelse

To positive faktorer

26 %

Én positiv faktor

39 %

Ingen positive faktorer

35 %

taper opplag. Overraskende få

aviser får uttelling for økt

redaksjonsstørrelse i form av

økt opplag.

tabell 5

ville jeg se nærmere

på hvilken gruppe med

redaksjonsendring som oftest

hadde positiv utvikling

innenfor variablene opplag og

økonomi. Det viste seg at avisene med uendret redaksjonsstørrelse oftest hadde to positive

faktorer. Avisene med redusert redaksjonsstørrelse klarte sjeldnest å oppnå to positive

faktorer. Disse tallene ga ikke noe entydig og klart svar. Aviser med redusert

redaksjonsstørrelse hadde nemlig forholdsvis sjeldnest

ingen

positive faktorer også, så teorien

om at redusert redaksjonsstørrelse gir bedret økonomi og redusert opplag preger også denne

tabellen, i og med at aviser med redusert

redaksjon så ofte får én positiv og én negativ

faktor. Utover at det er vanskelig å øke

opplaget hvis redaksjonen kuttes, ga ikke

tallene noe entydig svar. Aviser hadde

forholdsvis sjeldnest redusert

redaksjonsstørrelse, men forskjellene er så

små at det er vanskelig å legge stor vekt på

differansene.

KONKLUSJON

Avslutningsvis ville jeg ha et klart svar i henhold til problemstillingen min. Hva skjedde i

avisene i perioden, gruppert etter type redaksjonsforandring?

Se tabell 6.

Tallene avtegner en ikke uventet trend:

Forstørret redaksjon øker sannsynligheten for bedret

opplag, men også forverret økonomi. Redusert redaksjon øker sannsynligheten for redusert

opplag, men likevel bedret økonomi.

TABELL 6

–

ANDELER MED SITUASJONSENDRINGER

Fordelt på situasjonsendringstype Antall

Andel

Økt redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning

44 %

Opplagsreduksjon

56 %

Bedret økonomi

38 %

Forverret økonomi

62 %

Redusert redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning

26 %

Opplagsreduksjon

74 %

Bedret økonomi

57 %

Forverret økonomi

43 %

Uendret redaksjonsstørrelse

Opplagsøkning

43 %

Opplagsreduksjon

57 %

Bedret økonomi

48 %

Forverret økonomi

52 %

Grafen viser hvilken prosentvis sannsynlighet det er for endringer i

opplag og økonomi, avhengig av endringer i redaksjonsstørrelsen.

Dermed kan man slutte denne tesen: Dess

mer avisen satser på redaksjonen, dess bedre

blir opplaget. Dess mindre avisen satser på

redaksjonen, dess dårligere blir opplaget.

Dette er en tese som journalister har hevdet i

alle år, og som er et argument for å styrke

redaksjonen. Avisen vil jo alltid ha flere

lesere! Eller? Tallene forteller nemlig noe

annet også: Dess mer avisen satser på

redaksjonen, dess dårligere blir det

økonomiske resultatet. Dess mindre avisen satser på redaksjonen, dess bedre blir det

økonomiske resultatet. Med dårligere økonomisk resultat menes at avisen har gjennomgått en

svekkelse av økonomien i perioden. I mange tilfeller kommer altså denne svekkelsen samtidig

som redaksjonen er styrket. Det kan tyde på at lønnsutgiftene gjerne spiser opp

opplagsgevinsten.

Se graf.

I grafen illustreres det hvordan de forskjellige endringene øker og

synker i hyppighet avhengig av satsingen på redaksjonen. Det er utvilsomt interessant fra

eiersynspunkt at økonomisk styrking forekommer betydelig hyppigere i tilfeller hvor

redaksjonen er nedbemannet enn i tilfeller der redaksjonen er styrket.

Fra et fagforeningssynspunkt er ikke hovedpunktene i konklusjonen veldig lystige. Mye tyder

på at lønnsbesparelser veier tyngre enn økt opplag på endringenes vektskål, også kjent som

regnskapets bunnlinje.

Avisene kan stå foran en ny

tørn med nedbemanninger.

Det er ingen grunn til å tro

at ikke eierne vil fortsette å

nedbemanne helt til de når

en smertegrense. Før eller

senere når man det punktet

hvor de gjenværende

journalistene ikke kan jobbe

hardere, og avisen faller

TABELL 7

–

UTVALGETS TROVERDIGHET

Faktor

Utvalg

Totalt

Veid opplag (1998–2002)

– 2.4 %

– 2.0 %

Driftsresultat (1998–2001)

– 25.0 %

– 29.8 %

Abonnementsgrad (2002)

69.4

74.9

drastisk i kvalitet som følge av nedbemanningen. I takt med nedbemanningen vil sidetall og

dekning av stoffområder måtte innskrenkes. Spørsmålet er når opplagstallene vil synke så

mye at punktet er nådd hvor det ville lønnet seg å ha flere redaksjonelt ansatte. Hvor er

smertegrensen hvor opplagsfallet påvirker bunnlinjen i regnskapet mer enn besparelsen ved

færre ansatte? Tallene i min kvantitative undersøkelse tyder imidlertid ikke på at dette punktet

er nådd i denne runden med nedbemanninger. Kvaliteten faller, men aviseierne stopper ikke

før opplagsfall og annonsetilgang oppveier lønnsbesparelsene. Generalsekretær Olav Njaastad

i Norsk Journalistlag spissformulerte denne problemstillingen:

”Poenget er at ’pizzaprodusenten’ er opptatt av pengemengden i kassen – ikke av mengden

solgte aviser. Dersom bedriftsøkonomen kunne øke profitten ved bare å selge én avis ville han

garantert velge det framfor å bry seg med å selge mange.”

Samtidig er det viktig å være bevisst på feilkilder og usikkerhetsmomenter.

Årsakssammenhenger er noe helt annet enn statistisk sammenheng og samvariasjon. Et stort

usikkerhetsmoment er hvor lang tid det tar fra den redaksjonelle kvaliteten faller til dette gir

seg utslag i opplaget. I tallmaterialet er det tatt utgangspunkt i opplagstall fra 2002, mens

økonomi- og redaksjonsstørrelsestall er fra 2001. I teorien betyr det altså ett års differanse

mellom en nedbemanning og ”lesernes dom” i form av lavere opplag. Det kan tenkes at ett års

differanse ikke er tilstrekkelig, men at det tar kanskje 2-3 år før leserne går lei av det reduserte

journalistiske innholdet i en slik grad at opplaget faller tilstrekkelig til at det overstiger

besparelsen ved færre redaksjonelt ansatte.

Gjennom

tabell 7

vil jeg gjøre

oppmerksom på at min konklusjon er

basert på utviklingen i avisene i midt

utvalg, og gjennom tabellen blir

noen totaltall for mitt utvalg satt opp mot totaltall for alle avisene i utvalget.

Som det

framkommer rimer tallene bra, med kun mindre avvik. Dette styrker troverdigheten til

utvalget som basis for å slutte konklusjoner på andre områder. Tallene viser at utvalget er noe

for sterkt innenfor økonomi, men litt for svakt på abonnementsgrad og veid opplag. Dette kan

Journalisten 4/2003

Totaltallet for økonomi er hentet fra Statens medieforvaltnings årsoversikt

forklares med at det er hovedsakelig små lokalaviser som mangler i utvalget mitt, og de har

gjerne svak økonomi og lavt løssalg.

I tillegg til utvalget er en annen feilkilde at tallene som er brukt for faktoren

redaksjonsstørrelse ikke er fullstendig presise. Jeg fant raskt ut at jeg måtte bruke tallene for

antall redaksjonelle medarbeidere i hver enkelt avis fra den årlige lønnsstatistikken. Da måtte

jeg bruke Norsk Journalistlags lønnsstatistikk fordi MBL-versjonen av lønnsstatistikken ikke

er spesifisert på hver enkelt avis. Fordi ikke alle journalister er organiserte, blir varierende

organisasjonstilknytning en feilkilde. I utvalgsperioden økte Norsk Journalistlag

medlemsmassen med 9 prosent. Ifølge MBLs lønnsstatistikk er rundt ni av ti redaksjonelt

ansatte organisert i NJ. Dette tallet steg bare fra 89,9 prosent i 1998 til 91,1 prosent i 2002.

Det betyr at det har vært et visst tilsig av avismedarbeidere til NJ i perioden, men at den store

økningen i NJs medlemstall må skyldes flere ansatte i etermedier og elektroniske medier.

Samtidig viser MBL-tallene at det var 6,7 prosent færre redaksjonelt ansatte i 2002 enn i

1998, en god pekepinn på den generelle nedbemanningen i perioden. Derfor var det også i

rene tall 5,4 prosent færre NJ-organiserte i MBL-bedriftene ved utgangen av 2002, selv om

andelen organiserte hadde økt noe.

Det er viktig å presisere at disse feilkildene i databasematerialet kunne vært eliminert. Dette

hadde imidlertid fordret produksjon av den ultimate og komplette oversikt over det norske

avislandskapet. En slik oversikt ville bare latt seg lage ved personlig kontakt med hver enkelt

avis, for å få bekreftet de forskjellige faktorene fra førstehåndskilden. En slik arbeidsprosess

ville naturlig nok være svært arbeidskrevende.

En svakhet ved redaksjonsstørrelse som faktor er at en redaksjon er preget av ustabilitet med

sykefravær, permisjoner, vikariater og andre ting

som gjør det vanskelig å bruke

redaksjonsstørrelsen som et mål for den faktiske journalistiske satsingen. Økonomitall er en

atskillig mer håndfast faktor, som likevel kan falle veldig uheldig ut når to årsregnskap

sammenliknes som i min database. Årsregnskap fra enkeltår kan nemlig være preget av

ekstraordinære hendelser som gjør året til et unntak fra normalen når det kommer til

driftsmarginen og bunnlinjen. For eksempel kan en avis i jevn økonomisk bedring framstå

I følge Mediebedriftenes Landsforenings lønnsstatistikk var 2.878 av 3.158 redaksjonelt ansatte NJ-organiserte

i 2002, mens 3.043 av 3.386 redaksjonelt ansatte var NJ-organiserte i 1998.

som en avis med forverret økonomi, fordi avisen i 2001 gjennomførte en flytteprosess eller

omstrukturering.

De generelle og kategoriserte tallene fra avisutvalget tyder på at en opplagsøkning på kort sikt

koster mer enn det smaker. Opplagsendringer kan ha mange årsaker, som satsing på nye

saksområder eller geografiske regioner. I slike tilfeller kan utgifter til distribusjon og lønn

spise opp opplagsgevinsten i regnskapet. Endret konkurransesituasjon eller dekningsområde

med stor befolkningsendring kan være andre årsaker til en opplagsøkning. Avisen kan være

relativt nystartet, og av den grunn ikke ha funnet sitt naturlige opplagsnivå enda. Avisen kan

være dårlig styrt – i det hele tatt er det mange momenter som gjør at sammenhengen mellom

redaksjonsstørrelse og opplag er mer kompleks enn det en kvanitativ analyse fanger opp.

På lang sikt er avisene avhengig av et høyt opplag, for å friste annonsørene med god dekning

hos kundene deres. Derfor er det mer sannsynlig at økt opplag gir god økonomi på lengre sikt,

og det kan ta enda lengre tid enn mitt treårsperspektiv. Doug Underwood framholder at det vil

være forretningsmessig fornuftig av avisene å satse på kvalitetsjournalistikk i en tid med

konvergens og mange nye medier.

Det er selvsagt hyggelig å registrere at økt redaksjonsstørrelse øker sannsynligheten for større

opplag. Norske aviseiere ser seg imidlertid sjelden tjent med å være hyggelige, så lenge

redusert redaksjonsstørrelse er den endringen som gir det vakreste utslaget på bunnlinja i

regnskapet. Bedre driftsmarginer er nødvendig for den norske avisøkonomien, og debatten vil

fortsette om virkemidlene for å oppnå dette. Investorene tenker på seg og sitt, mens

journalistene verner om jobbene sine. I striden mellom aviseierne og de ansatte er det grunn

til å spørre seg om tiden ikke er inne for å se på ”en tredje vei for næringslivsprioriteringer”.

Er egentlig avisen til for de ansatte, eller for eiernes skyld? Hva om avisen drives for leserne?

Dagens Medier 1/2003

Financial Times 17.12.2002

LITTERATURLISTE

Alison Alexander, James Owers, Rodney Carveth (red.): Media economics: theory and

practice (LEA 1998, 304 sider)

Sigurd Allern: Nyhetsverdier: om markedsorientering og journalistikk i ti norske aviser (IJ-

forlaget 2001, 246 sider)

Nina Bjørnstad (red.): Medienorge 2002: Fakta om norske massemedier (IJ-forlaget 2002, 255

sider)

Thorolf Helgesen og Terje Gaustad: Medieøkonomi (Stølen 2002, 173 sider)

Philip Meyer og Yuan Zhang: Anatomy of a Death Spiral: Newspapers and Their Credibility

(University of North Carolina at Chapel Hill 2002, 10 sider)

Conrad Nicolai Schwach og Arild Stubhaug (red.): Erindringer af midt liv: et tidsbilde fra

Norge 1790-1830 (Kilden 1992, 309 sider)

Helge Østbye: Metodebok for mediefag (Fagbokforlaget 2002, 294 sider)

Trine Østlyngen og Turid Øvrebø: Journalistikk: metode og fag (Ad Notam Gyldendal 1999,

405 sider)

ANDRE KILDER

Britt Øien, sekretær, Mediebedriftenes Landsforening

Mediebedriftenes Landsforening, opplagstall/økonomitall/redaksjonsstørrelse

Geir Hus, markedssjef, Landslaget for Lokalaviser

Landslaget for Lokalaviser, opplagstall for 2001 og 2002

Kristin Akselsen, kurs- og forhandlingssekretær, Norsk Journalistlag

Norsk Journalistlags lønnsstatistikk for 1998 og 2001

Sigurd Høst, seniorforsker på Institutt for Journalistikk

Avisregisteret, Institutt for Journalistikk, opplagstall for 1998

Rolf Høyer, professor på Handelshøgskolen BI

MedieNorge

Statens Medieforvaltning, økonomitall

Medieverden, 38/2002

American Society of Newspaper Editors

Journalisten

Dagens Medier

Kampanje

Vårt Land

Dagens Næringsliv

Financial Times

LENKER

Mediebedriftenes Landsforening

www.mediebedriftene.no

Landslaget for Lokalaviser

www.lla.no

Norsk Journalistlag

www.nj.no

Statens Medieforvaltning

www.smf.no

Dagens Medier

www.mediebedriftene.no/dagspressen

Journalisten

www.journalisten.no

Institutt for Journalistikk

www.ij.no

MedieNorge

medienorge.uib.no

American Society of Newspaper Editors

www.asne.org

Senter for medieøkonomi/Medieverden

web.bi.no/sfm

Kampanje

www.kampanje.no

Carat

www.carat.com

Vårt Land

www.vartland.no

Dagens Næringsliv

www.dn.no

Financial Times