ADHD
En søkelysserie om barn og unge med ADHD
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Tinna Gudmundsdottir
Kandidatnummer: 33
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
2/20
METODERAPPORT
Jeg har skrevet en reportasjeserie med temaet barn og unge med ADHD. Denne metoderapporten
skal være en beskrivende og reflekterende tekst om arbeidet og etiske problemstillinger jeg har støtt
på underveis.
Det enorme omfanget på rapporten kan forklares med at den ene reportasjen er undersøkende
journalistikk. I en slik undersøkelse har man et større kildemateriale enn normalt og man støter på
flere etiske problemstillinger underveis i arbeidet.
Serien består av to nyhetsreportasjer, hvorav den ene reportasjen har to undersaker.
Ungdom selger egne medisiner som festdop
-
Pilleguide provoserer
-
Kan ikke pålegges å medisinere
Vil frata elever rett til spesialundervisning
Heretter referer jeg til de to reportasjene som Ritalin-saken og skolesaken. Da metoderapporten skal
dekke begge sakene, veksler jeg mellom hvilke sak jeg bruker eksempler fra. I tilfeller der eksempler
kan stå i kontrast til hverandre trekker jeg fram begge sakene.
Jeg har valgt å dele metoderapporten i fire faser: idéfasen, undersøkelsesfasen, analysefasen og
formidlingsfasen.
I
idéfasen
forteller jeg om bakgrunnen for ideene og presenterer problemstillingene. I denne fasen
begrunner jeg også sjangervalget. I
undersøkelsesfasen
greier jeg ut om metodevalg og kildebruk.
Analysefasen
utgjør den største delen av metoderapporten. Her er målet å finne ut om
problemstillingen holder eller om det bør undersøkes mer. Men aller viktigst er refleksjonen rundt
etiske problemstillinger som jeg har støtt på underveis i arbeidet. I
formidlingsfasen
kommenterer jeg
kort tema, vinkel og fokus, komposisjon og min rolle i teksten.
IDÉFASEN
Bakgrunn
.
Ideen til reportasjeserien om ADHD kom under et kurs i undersøkende journalistikk.
Jeg jobbet på gruppe med Tore Vikan. Det hele startet da Tore var på vei hjem og oppdaget et
pillebrett i snøen ved Bodin videregående skole. Nysgjerrig som han er, plukket han opp brettet og
noterte seg navnet Dexedrine. En sjekk på internett viste at dette er et ADHD-medikament som
inneholder amfetamin. Dermed meldte spørsmålet seg: Misbrukes ADHD-medisin av skoleelever?
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
3/20
Jeg husket å ha hørt at en av mine medelever på ungdomsskolen solgte ADHD-medisinen sin videre
til misbruk. Og dermed var vi i gang.
Begrensning av tema. Hva vil jeg finne ut?
I arbeidet med Ritalin-saken formulerte vi følgende
to hypoteser ut i fra våre antagelser om hvordan ting kan henge sammen:
I.
Ungdom misbruker ADHD-medisin.
II.
Ungdom med ADHD selger medisinen sin.
Da Tore og jeg ikke rakk å komme langt nok i arbeidet med å bekrefte hypotesene, fortsatte jeg å
jobbe med saken som min semesteroppgave.
Jeg leste mye om diagnosen ADHD. Det viste seg å være et stort felt. Men etter å ha vært tilstede på
et møte i ADHD-foreningens lokallag i Bodø, bestemte jeg meg for at den andre reportasjen i serien
skulle handle om elever med ADHD. Det var dette temaet som så ut til å oppta foreldrene mest.
Lang tid og mange telefoner senere hadde jeg klarte å begrense temaet og finne min vinkling innefor
temaet ADHD i skolen. I arbeidet med skolesaken formulerte jeg følgende hypotese:
I.
Hvilken skole man går på har betydning for om en elev med ADHD får de støttetiltak
han eller hun har krav på.
Jeg synes begge temaene er viktige fordi det er i samfunnets interesse å få vite at
ADHD-medisin misbrukes, at ungdom med ADHD føler seg presset til å selge medisinene sine og
at hvilken skole barnet ditt går på har betydning for om eleven får den undervisningen han eller hun
har krav på. Fordi temaene er kontroversielle og handler om mennesker, så jeg at potensialet for to
gode historier var til stede.
Etter en del undersøkelser i Ritalin-saken bestemte jeg meg for å tilføye en hypotese. Og endte opp
med følgende tre hypoteser.
I.
Ungdom misbruker ADHD-medisin.
II.
Ungdom med ADHD selger medisinen sin.
III.
Ungdom med ADHD føler seg presset til å selge medisinen sin.
Mens det i Ritalin-saken ikke var nødvendig å reformulere hypotesene, skulle skolesaken vise seg å
ta nye vendinger helt til siste slutt. I undersøkelsesfasen tok jeg kontakt med undervisningssjefen for
å spørre ham ut om spesialundervisning i kommunen. Da fortalte han at han to uker tidligere hadde
sendt en søknad til Undervisnings- og forskningsdepartementet om dispensasjon fra paragrafen som
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
4/20
sikrer elevers rett til spesialundervisning. Denne opplysningen var så oppsiktsvekkende at jeg valgte
å formulere fire helt nye hypoteser. Den første var da allerede bekreftet.
I.
Undervisningssjefen ønsker å frata elever i Bodø kommune retten til
spesialundervisning. (Bekreftet)
II.
Utdannings- og forskningsdepartementet ønsker å åpne for forsøk i enkelte kommuner
hvor man fjerner retten til spesialundervisning.
III.
Hvis retten til spesialundervisning fjernes, har elevene ingen rettssikkerhet hvis det er tvil
om det ordinære opplæringstilbudet fungerer godt nok.
IV.
Hvis retten til spesialundervisning fjernes, vil det bli vanskeligere å ivareta retten til
tilpasset opplæring som er en grunnleggende rett i opplæringsloven.
På bakgrunn av hypotesene, stiller jeg spørsmål til virkeligheten. I utgangspunktet bestemmer
hypotesene den videre søkingen etter kilde og kildemateriale. Slik kan jeg styre undersøkelsesfasen
ved hjelp av hva som ligger i hypotesene.
Sjanger.
Jeg syntes begge ideene passet best til sjangeren nyhetsreportasje. Både
Ritalin-saken og skolesaken så ut til å kunne oppfylle samtlige nyhetskriterier. Jeg ville bringe
nyheter samtidig som jeg ønsket jeg å fortelle en spennende historie. I nyhetsreportasjen kan jeg gi
teksten det lille ekstra ved å trekke inn egne observasjoner. Hvordan jeg lyktes med å oppfylle
sjangerkravene skriver jeg mer om i formidlingsfasen.
UNDERSØKELSESFASEN
Kilder.
Felles for sakene er at jeg har brukt mange kilder, både muntlige og skriftlige. Skriftlige
kilder utgjør omtrent en tredjedel av kildematerialet mitt. Fordelingen av muntlige og skriftlige kilder
er påvirket av at jeg bevisst har bedt om eller oppsøkt skriftlig dokumentasjon der det har vært
mulig.
Egil Fossum skriver følgende om forholdet mellom muntlige og skriftlige kilder i journalistikken.
”Ja, man kan trygt si at bruken av muntlige kilder har ført til en høyst skadelig fortrengsel av
skriftlige kilder” (Fossum 2002: 62)
Det enkleste er oftest å ringe opp en muntlig kilde og få vedkommende til å fortelle. Men, jeg ønsket
trening i å bruke skriftlig kildemateriale. Dessuten kan det i kontroversiell saker, være greit å
konfrontere eller banke i bordet med en paragraf eller et vedtak.
Jeg har også brukt meg selv som kilde. Når jeg har vært ute i felten, har jeg brukt egne observasjoner
som kildemateriell og opptrer dermed som førstehåndskilde.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
5/20
Flertallet av kildene er ikke synlige i teksten, men deres kildemateriale er brukt i undersøkelsesfasen,
og noe av det også som fakta i teksten. Noen av kildene er også anonymisert. Det kommer jeg
nærmer innpå i analysefasen.
For fullstendig kildeoversikt, se vedlagt tabell.
Metodevalg.
”Forutsetningen for et godt metodearbeid er journalistens kunnskap. Kunnskap om
teamet, og kunnskap om metodene for å finne ut av den og fortelle om den.” (Østlyngen og Øvrebø
1998: 16)
Når jeg skal forteller om min metodebruk må jeg omtale de to sakene hver for seg. Grunnen er at
Ritalin-saken er et resultat av undersøkende journalistikk som har foregått over lengre tid.
Skolesaken tok form med andre metoder og over et kortere tidsrom.
I Ritalin-saken er
undersøkende metode
den mest framtredende metoden. Paul Williams er en av
grunnleggerne av IRE, den amerikanske organisasjonen for Investigative Reporting and Editing.
Han mener tre krav må være oppfylt for at man skal kunne kalle noe undersøkende journalistikk.
(Østlyngen og Øvrebø 1998: 335) Ett av kravene er at undersøkelsen skal være journalistens egen.
Ideen til Ritalin-saken snublet Tore bokstavlig talt over. Deretter tok vi og senere jeg initiativ til å
komme i kontakt med en rekke ungdommer i ulike miljøer for å få bekreftet hypotesene våre.
Videre skriver Williams at emnet skal være av rimelig stor viktighet for leser. Dette kravet er oppfylt
da det er i samfunnets interesse å få vite at ADHD-medisin misbrukes og at ungdom med ADHD
føler seg presset til å selge medisinene sine.
Det tredje kriteriet Williams beskriver er at noen prøver å hemmeligholde saken fra offentligheten.
Her ligger Ritalin-saken litt i grenseland. Det er ingen som har arbeidet aktivt for at jeg ikke skal
finne opplysninger. Men da salg av medikamenter er ulovlig, er det få som ønsker å stå fram og
fortelle at de har solgt Ritalin. Videre er ADHD-foreningen skeptisk til publisering da de synes det
blir for mye negativt fokus på barn og unge med ADHD. Hos politiet og Fylkeslegen bagatelliserte
man problemet, det kan ha vært uttrykk for at man ikke ønsket publisitet rundt saken.
Den tidligere redaktøren av Philadelphia Inquirer, Eugene Roberts, lister opp tre andre vilkår som
han mener må være oppfylt for at man skal kunne kalle noe undersøkende journalistikk. Han nevner
blant annet at materialet må utprøves kildekritisk og at arbeidet tar lengre tid enn vanlig
rutinedekning av en sak.. (Østlyngen og Øvrebø 1998: 334)
Jeg har jobbet med Ritalin-saken over en periode på tre måneder, og vil anslå at omtrent 100 timer
har gått med til arbeidet. Videre har jeg måttet foreta mange kildekritiske vurderinger underveis, noe
jeg kommer tilbake til i analysefasen.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
6/20
Over har jeg har argumentert for at Ritalin-saken kan falle inn under kategorien undersøkende
journalistikk. Jeg skal også fortelle svært kort om hvordan jeg organiserte arbeidet, noe jeg anser
som en viktig del av en så omfattende undersøkelse. Tålmodighet har vært veldig viktig i denne
saken. Jeg husker det kilte i magen da jeg hadde funnet den første kilden som fortalte om misbruk
og salg av Ritalin. Jeg hadde funnet en som bekreftet antagelsene mine. Men, jeg visste at for å ha en
sak, måtte jeg få hypotesene bekreftet av flere kilder. For meg var det viktig at disse var uavhengige
av hverandre. Jeg var også bestemt på at Ritalin måtte nevnes uoppfordret i samtalen som dreide seg
om rus og ungdom på mer generell basis.
Jeg vil også kalle det en del av undersøkende metode å holde tilbake bakgrunnen og hensikten med
et intervju og å vente i det lengste med konfrontasjon. Dette kommer jeg tilbake til i analysefasen.
Underveis i arbeidet noterte jeg alt jeg foretok meg i et undersøkelsesnotat. Notatet inneholdt
fullstendig kildeliste og korte sammendrag av skriftlige kilder og samtaler. I tilegg arkiverte jeg
alternative problemstillinger, tankekart og hvordan jeg så for meg veien videre. Dette notatet har
vært nødvendig for å ha kontroll underveis og ikke minst når man skal vurdere materialet
kildekritisk til slutt. En fortløpende kildekritisk vurdering er også en viktig del av undersøkende
metode. Jeg kommer tilbake til kildekritikk i analysefasen.
Metoder som er brukt i både Ritalin-saken og skolesaken er refererende metode, intervju og
observasjon.
I refererende metode
skiller man mellom faktiske opplysninger som kan dokumenteres, påstander som
må undersøkes og kildenes egne meninger. (Østlyngen og Øvrebø 1998: 146) For eksempel er det at
undervisningssjefen har sendt en søknad til departementet verifiserbar fakta. Jeg fant fram til
søknaden i Bodø kommunes postlister. Undervisningssjefen sier at han har stor tro på prosjektet.
Det er et meningsutsagn som jeg kan referere videre og balansere med ADHD-foreningens negative
innstilling til initiativet. Når undervisningssjefen sier at spesialundervisning ikke har effekt, er det
derimot en påstand som jeg må be ham underbygge. Det er også en påstand jeg selv undersøkte ved
å kontakte ulike forskere og lese rapporter om teamet.
Jeg kan referere noe som en kilde har sagt. Men jeg kan også referere fra skriftlige kilder. Også
skriftlig materiale må jeg vurdere kritisk. Som hvis jeg velger å lese forskningsrapporter om teamet
spesialundervisning, og refererer disse som skriftlige kilder. Jeg var obs på at innenfor forskning er
det også interessemotsetninger og konflikter. Derfor oppsøkte jeg litteratur fra flere fagfolk på feltet.
Når jeg derimot skriver at paragraf fem i opplæringsloven sikrer elevers rett til spesialundervisning,
er det fordi jeg har lest lovteksten og føler meg sikker på at jeg kan stole på denne.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
7/20
Observasjon som metode
har jeg også brukt i begge sakene. Observasjon handler om å gjøre seg selv til
førstehåndskilde: være til stede i et miljø, holde munn, se og høre, og spørre etterpå. Det var enklest
å få til dette i skolesaken. Der er jeg til stede både under møtet i fylkeslaget til ADHD-foreningen i
Nordland og i et klasserom. På møtet vil jeg si at jeg var aktivt til stede ved å stille spørsmål. Men, i
klasserommet holdt jeg munn. Det er et dilemma at jeg aldri kan få noe sikkert svar på om
virkeligheten ville vært den samme om jeg ikke hadde vært der. Men jeg fikk inntrykk av at både
elever og lærere glemte at jeg var til stede.
I Ritalin-saken gikk jeg aldri inn for å ”gjemme” meg i miljøet. De observasjonene jeg har brukt er
hentet fra samtalene jeg hadde med ungdommer. I disse samtalene var jeg så opptatt av å få med
meg det de fortalte meg at det var vanskelig å få noen glitrende skildringer på papiret. Det hører
også med til historien at i begynnelsen av samtalene, lot jeg penn og papir ligge i vesken for ikke å
skremme intervjuobjektene. Når vi hadde snakket sammen en stund spurte jeg om å få notere og
tok opp penn og papir. Hvis det var noe svært relevant de hadde sagt tidligere, styrte jeg samtalen
tilbake til teamet for å være sikker på at jeg fikk notert relevante utsagn eller opplysninger.
Intervju som metode
er brukt i begge sakene
.
Metoden brukes til å samle inn informasjon fra muntlige
kilder. For å finne fram til de riktige kildene har jeg spurt meg selv: Hvem er berørt av saken? I
Ritalin-saken var det først og fremst ungdommer jeg ønsket å komme i kontakt med for å bekrefte
eller avkrefte hypotesene om at det foregår salg og misbruk av Ritalin. Et annet spørsmål for å finne
fram til kildene er å spørre seg selv hvem som kan ha kunnskap om saken? Det var naturlig å spørre
utekontakten, politiet, helsesøster, rådgivere, leger, ADHD-foreningen med flere. Det siste
spørsmålet man bør stille i jakten på kildene er hvem som bestemmer over saken? Jeg synes det var
vanskelige å ansvarliggjøre noen. Men, Fylkeslegen er i bunn og grunn den som har ansvaret for
reseptbelagte legemidler og hvordan disse håndteres.
I Ritalin-saken har jeg 55 muntlige kilder, 23 av dem er tilfeldige ungdommer jeg har oppsøkt på
skoler og i Glasshuset. Hvis jeg ser bort fra ungdommene og foreldrene, har jeg snakket med nesten
samtlige av de øvrige kildene mer enn én gang. Grunnen til det er at jeg først ringte kildene og for å
skaffe meg nødvendige opplysninger. For eksempel ringte jeg til rådgivere og helsesøstere og sa at
jeg skrev en reportasje om ungdom og rus. Dette for å kartlegge hvor mye de visste. Jeg spurte blant
annet om hvordan de jobber med problemstillingen, om de har registrert episoder på skolen med
misbruk eller salg av rusmidler, hvilke rusmidler de tror at er de mest vanlige og liknende. Jeg ventet
helt til jeg følte at hypotesene mine var bekreftet med å konfrontere dem med mine funn. Jeg gjorde
det slik fordi jeg var redd for en situasjon der helsesøster sladrer til rådgiver som sladrer til rektor
som sladrer til politi som sladrer til Fylkeslegen om at det er en journaliststudent som tror at
ungdommer med ADHD selger medisinen sin videre. Det kunne i verste fall ført til at det ville vært
vanskeligere å få tak i nødvendig kildemateriale og at kilder kan forberede seg på en eventuell
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
8/20
konfrontasjon. Her gir jeg eksempler på en første samtale som ble gjort som en del av
undersøkelsen og senere en konfrontasjonssamtale. Jeg vil si at metodearbeidet i forhold til disse to
ulike typene samtaler er svært forskjellig. I forkant av en undersøkelsessamtale er det viktigste jeg
gjør å spørre meg selv hvilke opplysninger jeg er ute etter. Intervjuet kan gjerne foregå over telefon
og det minner mer om enn hverdagslig samtale enn en intervjusituasjon. Med
konfrontasjonssamtalene har jeg et ganske bestemt mål. For å komme dit vil jeg helst ha formulert
spørsmålene på forhånd og ha tenkt gjennom en logisk rekkefølge. Men, jeg merker at det er flere
ting man må passe på i en slik konfrontasjonssamtale. For det første må man ikke ha forberedt seg
så godt at man glemmer å ta vare på spontaniteten. Dessuten er det lett å stille forutinntatte eller
overdrevne spørsmål. Jeg var svært bevisst på dette da jeg i Ritalin-saken skulle ringe Fylkeslegen en
siste gang. Jeg visste av undersøkelser at rutinene ikke er helt klare når det kommer til samarbeid
mellom leger når det gjelder foreskriving av resepter til samme pasient og at rutinene for
medikamenthåndtering for ungdom mellom 16 og 18 år er uklare. Det var veldig viktig å spørre
riktig og i logisk rekkefølge.
ANALYSEFASEN
”Journalisten må være klar over at hun gjør valg og hvorfor hun velger som hun gjør. Det er dette
som er grunnlaget for journalistens holdning og profesjonalitet.” (Østlyngen og Øvrebø 1998: 16)
I analysefasen er målet å finne ut om problemstillingen holder og om det bør undersøkes mer. Har
jeg fått svar på spørsmålene mine? Jeg gikk gjennom materialet, og fant at jeg hadde bekreftet
hypotesene jeg hadde formulert i Ritalin-saken. Skolesaken hadde som nevnt tidligere i rapporten
tatt en ny vending i undersøkelsesfasen. Jeg måtte reformulere hypotesene og fortsette å undersøke.
Nye undersøkelser endte med at jeg fikk bekreftet hypotesene I, III og IV, og avkreftet hypotese II.
Etiske problemstillinger.
Når jeg i begge sakene følte at jeg hadde fått svar på problemstillingen
min, måtte jeg bestemme meg om jeg var klar for å gå videre til formidlingsfasen. Her kommer alle
de etiske problemstillingene inn. Jeg har plukket ut noen etiske problemstillinger som jeg skal drøfte.
På grunn av omfanget av rapporten velger jeg å bruke mer plass på enkelte.
Etiske problemstillinger, Ritalin-saken:
Er det sant?
Før jeg kan gå videre til formidlingsfasen spør jeg meg selv om jeg har belegg for å si at Ritalin
selges og misbrukes som festdop? Jeg ser gjennom kildematerialet mitt og tenker gjennom
arbeidsmetodene. Jeg velger å bruke tall for vise at jeg føler at jeg kan ha dekning for det jeg skriver.
Viktig er også hvordan disse opplysningene har kommet frem. Altså ved at jeg oppsøkte ulike
miljøer og spurte tilfeldige ungdommer om de kunne fortelle meg litt om ungdom og rus: hva som
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
9/20
er de mest vanlige rusmidlene, hvordan man får tak i det og liknende. Det er viktig å presisere at jeg
bevisst ikke peilet samtalen i retning den egentlige problemstillingen min. Jeg brukte ikke ord som
Ritalin, legemiddel, resept, ADHD eller liknende. Med dette utgangspunktet fikk jeg følgende
resultat i den uformelle undersøkelsen:
Om ADHD: Av 23 tilfeldige ungdomskilder fortalte fire at de har ADHD. Diagnosen ble nevnt
uoppfordret og da alltid i sammenheng med at de fortalte at Ritalin blir brukt som rusmiddel. Det
vil si at i overkant av 17 prosent av dem jeg snakket med har ADHD, det er ikke et representativt
tall da man regner med at mellom 3-5 prosent av barnebefolkningen har diagnosen. Men, det kan
forklares med at prosentberegningen er gjort ut i fra et så lite tallmateriale. Men det kan også i følge
Tove Risbøl Hanssen i
ADHD-foreningen, forklares med at unge med ADHD ofte finner venner som også har diagnosen.
Det kan stemme da jeg traff to og to sammen.
Om misbruk: Ni av 23 personer nevnte uoppfordret Ritalin som et festdop i rekken av andre
rusmidler. Fire av de ni har diagnosen ADHD. Ingen av de fem øvrige hadde ruset seg på
medikamentet. Alle som nevnte Ritalin som et rusmiddel sa at det kunne kjøpes av jevnaldrende
med diagnosen ADHD. Utekontakten og politiet bekrefter også at misbruk finner sted. Skole,
Fylkeslege og foreldre vet ikke om misbruk.
Om salg: Av 23 ungdomskilder hevdet én at han hadde solgt Ritalin flere ganger. Én hevdet at hun
ga bort Ritalin én gang. To andre fortalte at de har bekjente som har solgt Ritalin. Utekontakten og
politiet bekrefter også at salg finner sted. Skole, Fylkeslege og foreldre vet ikke om salg.
Ut i fra et samlet kildemateriale oppfatter jeg ikke salg og misbruk av Ritalin som et marginalt
problem slik politi og Fylkeslege skal ha det til. Jeg sitter på muntlig kildemateriale som ikke
kommer fram i teksten fordi jeg ikke har fått det bekreftet fra flere hold. Men, dette materialet er
også med på å farge min vurdering av om jeg har en god sak. Et eksempel er blant annet at både en
mor og en politikilde har sagt at noen med diagnosen ADHD føler at de ikke får effekt av Ritalin og
derfor driver selvmedisinering med hasj. Denne påstanden gjør det mer sannsynlig at man da har
Ritalin til overs som kan selges. Selv om påstanden styrker saken min, har jeg valgt å ikke ta den
med av to grunner. Den mest tungtveiende grunnen er at jeg ikke har fått den bekreftet av
ungdomskilder. Den andre grunnen er at jeg er redd for at opplysningen kan være ny for mange og
kanskje inspirere dem til å prøve hasj.
Jeg har argumentert for at kildematerialet mitt er solid på grunn av antallet liknende utsagn fra folk i
ulike miljøer. Men vurderingen av kildematerialet bør ikke bare handle om min vurdering av
materialet kildene har gitt. Men også om hvor troverdige kildene er.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
10/20
Ingen av kildene har gitt opplysninger som er motstridende. Tvert i mot har opplysningene vært
påfallende like. Eksempler på dette kan være kallenavnet ”fjortisspeed” og prisen på en tablett eller
et brett med Ritalin.
I kildekritisk analyse snakker man om kildens
avhengighet, tendens, kompetanse og tidssamband
(Fossum
2002: 134) Når jeg drøfter dette velger jeg å ta utgangspunkt i de viktigste kildene mine, nemlig
ungdomskildene.
En type
avhengighet
handler om hvor kilden har opplysningene fra. De aller fleste ungdomskildene er
førstehåndskilder. De har selv solgt eller gitt bort Ritalin, blitt spurt om å selge Ritalin eller sett
jevnaldrende i Ritalin-rus.
Tendens
kan defineres som kildens eventuelle interesse i en sak. Da de fleste ungdomskildene mine er
førstehåndskilder, er de i høyeste grad berørt av saken. Hvis man skulle tenke seg at tendensen går i
den ene eller andre retning, vil jeg tørre å påstå at salg og misbruk av Ritalin, heller er noe ungdom
med ADHD foretrekker å holde skjult enn å skryte på seg. Det gjelder spesielt kilden som
innrømmet ulovlig salg av Ritalin. Når det gjelder presset de forteller om, kan det hende at kildenes
tendens peker mot at det er fornuftig å fortelle at de selger eller gir bort piller på grunn av press.
Kildens
kompetanse
kan være utdannelse, posisjon, personlige erfaringer eller liknende.
Ungdomskildene mine har jeg oppsøkt fordi de har personlige erfaringer med det temaet jeg ønsker
å belyse. På grunn av deres rolle som konsekvenseksperter er de mine viktigste kilder.
Tidssamband
er hvor lang tid det har gått mellom kildens observasjon og tidspunktet intervjuet finner
sted. Da jeg ikke er ute etter opplysninger om en bestemt hendelse, men om noe som foregår over
lengre tid, er tidssamband ikke relevant i min kildekritiske vurdering.
Kildekritisk er det forskjell mellom å balansere og å verifisere. Fordi jeg ikke kan si noe sikkert om
omfanget av misbruk og salg av Ritalin, har jeg valgt å
balansere
uttalelser fra ungdomskildene og
Utekontakten på den ene siden og politiet, Fylkeslegen og ADHD-foreningen på den andre.
En del av opplysningene som kommer fram i teksten, er opplysninger som både kan sjekkes og
dobbeltsjekkes. I Vær Varsom-plakaten(VVP) punkt 3.2 står det blant annet ”…kontroller at
opplysninger som gis er korrekte.” Eksempler på slike opplysninger kan være alt fra opplysningene
som står i faktaboksen til Fylkeslegens påstand om rutiner. Jeg har vært veldig grundig i arbeidet
med å sjekke de opplysningene som kan sjekkes.
Brurås skriver ”Ut fra sedvane og presseetisk praksis i dag, kan vi slå fast at en kilde ikke har noen
rett til innsyn i den ferdige, men upubliserte artikkelen, så sant det ikke er inngått avtale om noe slikt
på forhånd.” (Brurås 2002: 164) Jeg har likevel valgt å sende mange av sitatene til kilden fordi det er
viktig for meg takknemlig at det virkelig er det kilden ønsker å si og at jeg har oppfattet
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
11/20
vedkommende korrekt. Jeg har da sendt utelukkende vedkommendes sitater og gjort det klart at det
bare er interessant å få rettet opp faktiske feil eller misforståelser.
Jeg er et mellomledd mellom publikum og virkeligheten. Et sentralt spørsmål er hvor god kilde jeg
egentlig jeg er? For å finne ut dette, kan jeg forsøke å vurdere meg selv ut i forhold til avhengighet,
tendens, kompetanse og tidssamband.
For leseren er jeg andrehåndskilde og i noen tilfeller tredjehåndskilde. Det er derfor veldig viktig at
jeg har gjort et grundig kildearbeid og vært kritisk i vurderingen av kildematerialet. Jeg føler at jeg
har mitt på det rene i forhold til
avhengighet.
Da jeg i begynnelsen av arbeidet med reportasjen formulerte tre hypoteser, var de formulert på
grunnlag av mine antagelser. Det er ikke til å legge skjul på at det er i min interesse å bekrefte
hypotesene for å kunne skrive en god sak. Jeg er derfor farget av min
tendens
som kilde. Her er
samvittighet svært viktig. Det er ikke i min interesse å bekrefte hypotesene til enhver pris. Én av
grunnene til at jeg har valgt å bli journalist er at jeg er fryktelig nysgjerrig. Hvis jeg har bestemt meg
for å finne ut av noe, gir jeg meg ikke før jeg er kommet til bunns i saken. Enten det betyr at jeg
bekrefter eller avkrefter mine teorier. Igjen nevner jeg hvordan jeg arbeidet med få opplysninger hos
ungdomskildene. Det enkleste ville vært å spørre om de har hørt om salg og misbruk av Ritalin. Det
ville spart meg for masse tid og jeg tror ville fått flere kilder som bekreftet hypotesene.
Min
kompetanse
som kilde i denne saken er bygget på meget grundig kildearbeid. Undersøkelsene
mine bygger på mer enn 50 muntlige kilder. Jeg hadde ingen kunnskap om ADHD, reseptrutiner
eller virkningen av stoffet Ritalin før jeg satte i gang arbeidet.
Tidssamband
er det eneste jeg har noe klart å utsette på i forhold til min troverdighet som kilde. Jeg
tenker da spesielt på at jeg i samtalene med ungdommene glemte å notere observasjoner. Dette kan
som tidligere nevnt begrunnes med at jeg ikke noterte i første del av samtalen. Det gikk derfor
lengre tid enn det burde gjøre mellom observasjon og nedskriving av observasjonene. Men, jeg føler
det har gått mer ut over skildringene enn troverdigheten min.
Egil Fossum skriver ”Noe er fastslått hinsides enhver rimelig tvil. Jeg som journalist går god for
fremstillingen og for de kildene og det kildematerialet jeg har brukt..” (Fossum 2002: 128) Jeg føler
at jeg kan skrive under på Fossums utsagn. Men jeg skulle ønske jeg kunne si noe mer nøyaktig om
omfanget av salg og misbruk av Ritalin.
Anonymisering
”Møtet mellom journalisten og kilden som har fått løfte om anonymitet er fullt av farer sett fra et
kildekritisk synspunkt. Dette er ikke noe argument mot å bruke anonyme kilder. De er ofte, men
ikke alltid uunnværlige, og kan være den eneste måten å skaffe seg nødvendig informasjon på.”
(Fossum 2002: 79)
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
12/20
I Ritalin-saken bruker jeg fem anonyme kilder i teksten. Alle ungdomskildene mine er anonyme. I
VVP punkt 3.2 står det ”Ved bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.” Å
bruke anonyme kilder krever altså spesiell kildekritisk oppmerksomhet fordi kildene ikke behøver å
stå til ansvar for det de har sagt. Men, for meg var det å love kildene anonymitet den eneste måten å
skaffe nødvendig informasjon på. I VVP punkt 3.1 står det ”Pressens troverdighet styrkes ved at
kildene for informasjon identifiseres, med mindre det kommer i konflikt med behovet for å verne
kildene” Én selvfølgelig sak er at ”Anders” som innrømmer at han har gjort noe ulovlig ved å selge
Ritalin, bør være anonym. Han har løpt en viss risiko ved å fortelle at han har solgt sterke
medikamenter. Men man kan sette spørsmålstegn ved om også ”Ole”, ”Anne” og ”Peder” burde
vært anonyme. De forteller at de har ADHD, om rustendenser i ungdomsmiljøet, at det foregår salg
og misbruk av Ritalin og om et press om å selge medisinen. De tre forteller åpenhjertig, men har
ikke gjort noe ulovlig som skal skremme dem fra å stå fram. Det er to grunner til at de likevel er
anonyme. For det første argumenterer saken i seg selv for deres anonymitet. Selv om hovedfokuset
er at Ritalin selges og misbrukes, kommer det også tydelig fram at ungdommene føler et visst press
om å selge. Anne holder det hemmelig at hun har ADHD fordi hun vil unngå å bli spurt om å selge,
både hun og Peder er glad for at foreldrene oppbevarer medisinene og Ole forteller at han heldigvis
aldri er blitt spurt om å selge. Dessuten forteller to av kildene at de blir oppringt av kjente og
ukjente fordi det ryktes at man har ADHD og tilgang på Ritalin. Dette presset er mitt
hovedargument for ikke å ha forsøkt å overtale dem til å stå fram. Videre sa jeg også ganske tidlig i
samtalene at de fikk være anonyme. Dette for å skape tillitt og fordi jeg tror det var nødvendig for å
få fram viktig informasjon. Om det at kildene får være anonyme har fristet dem til overdrive eller
fortelle løgner får jeg aldri svar på. Men, jeg tror sjansen for det ville økt betraktelig hvis jeg hadde
sagt hva jeg var ute etter, det gjorde jeg ikke. Dessuten er alle relevante opplysninger som er synlige i
teksten også sjekket opp mot ungdomskilder i andre miljøer. Som nevnt tidligere i rapporten valgte
jeg å utelate flere opplysninger da jeg ikke følte at jeg hadde fått bekreftet disse godt nok.
Brurås skriver ”Er kilden anonym, fratas publikum muligheten for å vurdere troverdigheten i de
informasjonene som settes fram.” (Brurås 2002: 187) Dette har jeg vært svært bevisst på. Det var
derfor en lettelse da også Utekontakten kunne bekrefte at salg og misbruk av Ritalin har skjedd i
forholdsvis stort omfang. I tilegg har jeg gjort et grundig kildearbeid i forhold til å finne ut om det i
det hele tatt er mulig å misbruke medikamentet og hvordan. Jeg håper reportasjen isolert fra
metoderapporten gir et inntrykk av at det ligger et omfattende og grundig kildearbeid til grunn.
Jeg har diskutert om kildene som er lovet anonymitet kan ha blitt fristet til å pynte på historiene.
Fossum skriver ”Journalisten selv er utsatt for de samme fristelsene, blant annet fristelsen til å spisse
ting for mye. Ja, til og med fristelsen til å fortelle usannheter dekket av den anonyme kilden”
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
13/20
(Fossum 2002: 79) Da jeg møtte de første kildene som fortalte om salg og misbruk av Ritalin, ble jeg
veldig ivrig. Jeg husker å ha tenkt at nå har jeg en god sak. Med god samvittighet kunne jeg skrevet
at kilder Avisa har vært i kontakt med forteller om salg og misbruk av ADHD-medikamentet
Ritalin. Det var sant. Men det hadde vært fare for at en slik sak ville gitt et skjevt bilde av
virkeligheten da jeg ikke hadde sjekket opplysningene opp mot flere kilder. Hvis jeg hadde skrevet
saken med utgangspunkt i bare disse kildene ville jeg ha skjult dårlig kildearbeid og svak
dokumentasjon bak ordene ”Kilder Avisa har vært i kontakt med forteller…..”.
Et annet problem jeg har oppdaget med det å bruke anonyme kilder, oppstår når man skal
konfrontere åpne kilder med kildemateriale fra anonyme kilder. For eksempel opplevde jeg at
verken ADHD-foreningen i Nordland eller leger jeg snakket med, hadde særlig tiltro til påstanden
om salg og misbruk av Ritalin før også Utekontakten kunne bekrefte opplysningene.
Et problem med bruk av anonyme kilder er bilder. Jeg liker ikke bilder hvor kildene blir fotografert
med ryggen til. Jeg bestemte meg for at i Ritalin-saken synes jeg den dårligste løsningen var å ha et
bilde av Anders bakfra. Det resulterte i konstruerte illustrasjonsbilder uten mennesker. I ettertid vet
jeg ikke om det var den beste løsningen.
Å gjøre premissene klare
I VVP punkt 3.3 står det ” Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og
ellers i forhold til kilder og kontakter.” Uttrykket å gjøre premissene klare må bety at jeg bør
informere kilden om hvorfor jeg ønsker et intervju, om bakgrunnen for saken og i hvilken
sammenheng uttalelsene skal brukes. Dette punktet har jeg syndet bevisst mot flere ganger i arbeidet
med Ritalin-saken. Jeg fortalte ungdomskildene at jeg skrev en sak om ungdom og rus. Dette har jeg
argumentert for tidligere i rapporten. Da samtalen var avsluttet sa jeg til dem jeg følte at kom til å bli
mine viktigste kilder, at opplysningene deres om misbruk av ADHD-medisin hadde vekket min
interesse. Kildene må ha reagert på at jeg hadde spurt ekstra mye rundt dette teamet da det først var
brakt på banen, og det føltes riktig å fortelle at det var noe jeg ønsket å undersøke nærmere.
Tidligere i rapporten har jeg også nevnt at jeg snakket med mange av kildene mer enn én gang, og at
jeg første samtalerunde ikke fortalte om bakgrunnen for saken. Da jeg skulle konfrontere kildene
senere gjorde jeg premissene klare for kilden. For at ikke kilden skulle føle seg lurt etter første
samtale fortalte jeg at problemstillingen med ADHD-medikament var noe jeg hadde støtt på
underveis i arbeidet med oppgaven om ungdom og rus. En liten hvit løgn, men en helt nødvendig
en. Jeg synes det må være mulig for journalister å gå slike omveier, å søke svar på spørsmål uten at
kilden er klar over den egentlige grunnen til at jeg arbeider med saken.
”Smitteeffekt”
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
14/20
”Et viktig spørsmål i presseetikken er dette: Skal vi som journalister ta hensyn til følgene og
konsekvensene av det vi publiserer? ” (Brurås 2002: 269) I Ritalin-saken har jeg en undersak om at
gratisavisen Natt&Dag oppfordrer til rusmisbruk når de publiserer sin guide til rus på resept. Jeg
fortalte en mor til en ungdom med ADHD om at det foregår salg og misbruk av Ritalin. Den første
reaksjonen var at hun skulle spørre sin 16-år gamle sønn om han visste om dette. Men, så sa hun
”Nei, forresten. Jeg vil ikke gi han gode ideer til en gang han er blakk.” Samtalen fikk meg til å gå i
tenkeboksen. Kan det være at min sak også oppfordrer til rusmisbruk og salg av rusmidler? Hva
med alle ungdommene som ikke vet at Ritalin kan misbrukes og de med ADHD som ikke vet at de
kan tjene penger på medisinene sine? Er det fare for at omfanget av salg og misbruk øker hvis jeg
publiserer reportasjen min, såkalt ”Smitteeffekt”. Én av mine oppgaver som journalist er å
informere. Bør jeg også la meg styre av konsekvensene av publisering? Det er nettopp konsekvenser
som styrer en del av de journalistiske valgene jeg har gjort underveis i undersøkelsen. Men, hva når
det kommer til publisering? Er det fortsatt mitt ansvar å tenke konsekvenser? Svaret mitt på det er
ja. Men jeg synes det er viktig å veie argumentene for og i mot publisering opp mot hverandre.
Spørsmålet jeg må stille meg er om omfanget av salg og misbruk av Ritalin vil øke ved publisering.
Som moren sa, vil noen som ikke vet om dette, kunne få gode ideer. Men, samtidig må jeg tro at
publisering av saken kan føre til: At helsemyndighetene ser på sine rutiner i forhold til forskriving av
resepter, at helsemyndighetene ser på om det bør finnes unntak fra den helserettslige
myndighetsalder når det gjelder medisiner som er klassifisert som narkotika, at helsemyndighetene
bør gjennomgå rutiner for medisinering og oppbevaring av medikamenter i skolen, at foreldre
forstår at de kan hjelpe barn med ADHD å stå i mot press hvis de sørger for å ta vare på medisinene
og at leger forstår hvor viktig det er å forsøke å få flest mulig pasienter til å bruke depottabletten
Concerta i stedet for Ritalin. Jeg synes det er argumenter gode nok for at jeg tar sjansen på å
publisere saken og risikere en viss smitteeffekt.
Etiske problemstillinger, skolesaken:
Barn
Barn hører også hjemme i mediene. Jeg ser på det som min oppgave å få fram barns meninger i
saker som angår dem. Jeg synes derfor det var helt nødvendig å snakke med barn med ADHD da
jeg gjorde undersøkelser til skolesaken. ”Hensynet til hvilke konsekvenser en medieomtale kan ha
for barnet, ble understreket under revisjonen av det presseetiske regelverket i 2001.”(Brurås 2002:
252) I VVP punkt 4.8 står det ”Når barn omtales, er det god presseskikk å ta hensyn til hvilke
konsekvenser medieomtalen kan få for barnet. Dette gjelder også når foresatte har gitt sitt samtykke
til eksponering….”
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
15/20
Som en del av undersøkelsene til skolesaken var jeg på et møte i ADHD-foreningens lokallag i
Bodø. Her traff jeg foreldre til barn med ADHD. Jeg presenterte meg og ba dem som kunne tenke
seg å snakke med meg å melde sin interesse etter møtet. Da jeg kontaktet foreldrene senere var de
aller fleste villige til å la meg snakke med barna. Men, jeg valgte å spørre om de ville gjort det samme
hvis det hadde vært til en avis og ikke til en skoleoppgave. Jeg bestemte meg for å snakke med flere
barn. Men jeg synes det ble feil å bruke barn som foreldrene ikke ville latt stille opp hvis det var til
en avis.
Jeg vet at de beste historiene handler om mennesker, mennesker er med på å berike en sak og gjøre
den mer forståelig. En av mødrene, Lillian Rusti, sa at hun trodde hennes barn ville gå med på å
være sakens ansikt utad. Da jeg traff barna, Silje, 11 år og John Christer, 16 år, fortalte jeg at det var
en skoleoppgave, men spurte også om de kunne tenke seg publisering av artikkelen i en avis med
navn og bilde. Det synes de var greit. Men, det skal sies at jeg ikke la mye vekt på dette da oppgaven
i første omgang var en skoleoppgave. Jeg bestemte meg for å bruke Silje i saken.
Dagen før skoleoppgaven skulle leveres viste Avisa Nordland interesse for reportasjen. Jeg måtte ta
en runde med kildene for å spørre om de ga sitt samtykke til publisering. Samtalen med Silje førte til
at kvelden før deadline på skoleoppgaven bestemte hun seg for at hun ikke ville ha navn og bilde i
Avisa Nordland. Silje sa at hun gjerne kunne stille opp i skoleoppgaven. Det førte til et dilemma.
Hvis hun ikke vil ha navn og bilde i Avisa Nordland, er det da greit å bruke henne i skoleoppgaven?
Det enkleste hadde vært å bruke Silje i skoleoppgaven. Jeg hadde tatt levende reportasjebilder i
klasserommet. Bildene var av assistentlæreren og Silje. De var så opptatt av å løse oppgavene at det
ser ut som de glemte at jeg var til stede med kamera.
Jeg bestemte meg for at det eneste riktige var å anonymisere Silje også i skoleoppgaven. På grunn av
tid, rakk jeg ikke å ta et illustrasjonsbilde eller bilde av en anonymisert Silje. I en skolesak som
handler om barn har jeg derfor bare voksne mennesker som ser rett inn i kameraet. Bilder som i
utgangspunket skulle presenteres i lite format for å vise hvem jeg hadde snakket med. Men, hvis det
hadde vært en avis hadde man utsatt deadline slik at journalisten kunne tatt et nytt bilde.
Det første som slo meg da Silje trakk seg var at avgjørelsen om å anonymisere henne burde jeg ha
tatt. Jeg hadde tenkt mye på om det var riktig å identifisere henne, og kommet frem til at jeg synes
det var greit. Én av grunnene til det, var at moren virket så sikker på at det var i skjønneste orden.
Men, nå lurer eg altså på om jeg tok feil. Silje hadde fortalt meg at hun var veldig åpen om at hun
har ADHD, men hun hadde også fortalt om mobbing. Det var mobbing hun var redd for da hun til
slutt trakk seg. Silje forklarte at hvis de hadde vært flere barn med ADHD som stilte opp i
reportasjen ville saken vært en annen. I samtalen med Silje var jeg veldig oppmerksom på å takke
henne for at hun tenkte seg godt om og at det ikke gjorde noe at hun trakk seg.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
16/20
Min magefølelse av at jeg burde ha tatt valget om anonymisering før Silje, ble bekreftet da moren sa
” Jeg kunne ha overtalt henne, men jeg synes ikke det er riktig.” Da først forsto jeg viktigheten av
revideringen av Vær Varsom plakatens punkt om barn. Som journalist er det jeg som har ansvaret
for konsekvensene saken vil få for barnet, uansett hva foreldrene sier. Brurås skriver ”Denne
bestemmelsen er særlig viktig i situasjoner der voksne kan komme i skade for å bruke et barn for å
fremme egne interesser, og kanskje ikke helt ser konsekvensene dette kan ha for barnet.”(Brurås
2002: 252) Moren til Silje var svært hissig på undervisningssjefens initiativ. Man kan derfor under
tvil si at hun bruker datteren for å fremme sine interesser. Selv om tanken bak det innerst inne er å
beskytte Siljes rettigheter på skolen.
Jeg vil understreke at dette ikke skremmer meg bort fra å bruke barn i andre saker. Men her var det
flere argumenter som talte for å anonymisere Silje: det hender at hun blir mobbet på skolen, hun er
11 år og ville blitt gjort til part i en konfliktfylt sak og selv om hun snakker åpent om diagnosen, er
ADHD en diagnose som er tabubelagt, spesielt på grunn av sterk medisinering.
Etter å ha analysert materialet og tenkt gjennom etiske problemstillinger føler jeg meg klar til å gå
videre til den siste fasen, formidlingsfasen.
FORMIDLINGSFASEN
I denne fasen har jeg bestemt hvordan jeg ville formidle saken min. Jeg må også tenke på om saken
oppfyller sjangerkravene.
Tema, vinkel og fokus.
Temaet for begge reportasjene er ungdom og barn med ADHD. I Ritalin-
saken er vinkelen at ADHD-medikamentet selges som festdop. I skolesaken er vinkelen at
undervisningssjefen vil frata elever retten til spesialundervisning. Fokus i Ritalin-saken er
ungdommne på Asphaugen og Bodin videregående skole som forteller at det foregår salg og
misbruk av Ritalin. Fokuset i skolesaken er Silje og hvor viktig spesialundervisning er for henne.
Sjanger.
En nyhetsreportasje skal både oppfylle kravene til en nyhet og kravene til en reportasje.
Begge sakene oppfyller samtlige nyhetskriterier: vesentlighet, identifikasjon, sensasjon, aktualitet og
konflikt. (Østlyngen og Øvrebø 1998: 103)
Kravet til
vesentlighet
er oppfylt fordi det er i samfunnets interesse å få vite at ADHD-medisin
misbrukes, at ungdom med ADHD føler seg presset til å selge medisinene sine og at
undervisningssjefen har gått til det kontroversielle steg å søke departementet om dispensasjon fra en
paragraf som sikrer elevers rett til spesialundervisning.
Kravet til
identifikasjon
er oppfylt fordi historiene som underbygger nyhetene er hentet fra
nærmiljøet. Et problem er likevel at personene som er brukt i fra nærmiljøet er anonymisert. Slik
som ungdommene i Ritalin-saken og Silje i skolesaken.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
17/20
Kravet til
sensasjon
er oppfylt fordi det bryter radikalt med det normale at ungdom med ADHD
selger medisinene sine selv og at undervisningssjefen i Bodø ønsker å forsøke seg bort fra elevenes
rettigheter.
Kravet til
aktualitet
er oppfylt fordi salg av ADHD-medisin skjer i dag i byens skolegårder og ingen
har tidligere fortalt om det offentlig. Kravet til aktualitet
er også ivaretatt i skolesaken da
undervisningssjefen nylig har sendt søknaden til departementet om at Bodø kommune skal fritas fra
paragraf som sikrer elever rett til spesialundervisning.
Kravet til
konflikt
er oppfylt i Ritalin-saken fordi ungdommen forteller en ting og de voksne noe
annet. Dessuten, vil ingen påta seg ansvaret for at slikt skjer. I skolesaken er kravet til konflikt
oppfylt ved at ADHD-foreningen som representerer foreldre og barn er i harnisk over at
undervisningssjefen har tatt seg friheten til å sende søknaden uten å spørre dem. Videre er
Undervisnings- og forskningsdepartementet uenig med undervisningssjefen om det faktum at det
skal kunne gjøres fritak fra paragraf fem i opplæringsloven.
Det som skiller reportasjen fra en nyhetssak er
nærværet
til journalisten. Ved hjelp av skildringer skal
jeg vise at jeg har vært til stede. Det forutsetter at jeg har vært ute og sett, lyttet og notert. Det gjør
jeg både i Ritalin-saken og i skolesaken. Det fungerer svært godt i skolesaken der jeg både er til stede
i klasserommet og på møtet i ADHD-foreningen. Det fungerer ikke like godt i Ritalin-saken. Den
mangler de glitrende skildringene. Tidligere i rapporten har jeg forklart dette med at jeg ikke noterte
og at jeg i begynnelsen av undersøkelsesfasen ikke hadde bestemt meg for at det skulle bli en
nyhetsreportasje. Da jobbet jeg bare med et researchnotat til et kurs i undersøkende journalistikk.
Men, det holder selvfølgelig ikke.
En reportasje skal veksle mellom
scener, fakta kildeutsagn og reporterrefleksjoner
. Dette samspillet takler
jeg bra i begge reportasjene. Jeg vil si at jeg i begge reportasjene bruker et nøkternt og nøytralt
nyhetsspråk. Jeg har bevisst valgt å ikke benytte meg av reporterrefleksjoner da jeg ikke synes det
passet til vinklingene.
Åpningen
av en reportasje er viktig. Den skal fange leseren og pirre hennes
nysgjerrighet. Jeg åpner i begge reportasjene med scener fra virkeligheten. Scenene fra Asphaugen
og Bodin videregående skole og scenene med Silje fungerer som
rammefortellinger
i reportasjene.
Komposisjonen
i begge reportasjene er bygget opp etter fiskemodellen med anslag, stor kropp med nye
opplysninger og en hale med et sluttpoeng.
Sluttpoenget
i reportasjen er viktig. I skolesaken får Silje
siste ord. Hun sier at kaoset i hodet ofte gjør at hun må gi opp skoleoppgavene hvis assistentlæreren
ikke er tilstede for å hjelpe henne. I Ritalin-saken er vi tilbake hos ungdommene som forteller at de
holder det hemmelig at de har ADHD på grunn av frykten for å bli spurt om å selge medisinen.
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
18/20
KILDELISTE
MUNTLIGE KILDER,
MEDISINSALG
Institusjon Navn
Telefonnummer/E-post
Tollvesenet
Informasjonssjef Hege Turnes
22 86 02 62
ADHD-foreningen
Knut Bronder
67 12 85 85
ADHD-foreningen. Fylkeslaget Nordland
Tove Risbøl Hansen
75 64 54 07
Forelder til barn med ADHD
Lisbeth Fjell Leite
75 53 94 20
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Jorun Elden
75 64 54 07
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Hilde Johansen
75 64 54 07
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Torild Bårdevik
75 17 84 14
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Miriam Fagerli
75 64 54 07
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Sidsel Kirkeby Fritzen
48 21 63 75
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Geir Sandvei
41 56 61 35
Forelder til barn med ADHD
Styremedlem Tove Johansen
75 64 54 07
Statens Helsetilsyn
Liv Rygh
Per e-post
Sosial og Helsedirektoratet
Anne Grethe Kvanvik
24 16 30 00
Sosial og Helsedirektoratet
Informasjonskonsulent Berit Kolberg
Rossine
90 05 39 26
NTNU
Forsker Helle Welle Andersson
73 59 50 00
Universitetet i Tromsø, Farmakologisk
institutt.
Einar Jensen
77 64 63 54
Fylkeslegen
Assisterende fylkeslege Odd Herder
75 53 15 22
Nordlandssykehuset
Avdeling psykiatri
Harald Åsheim
75 50 18 00
Utekontakten
Bodø kommune
Feltarbeider Lene Wisth
75 55 54 90
utekontakten@bodo.
Kommune.no
Politiet i Bodø
Per Sverre Steinbakk og Bent Are
Eilertsen
75 54 58 00
Bodø videregående skole
Helsesøster Nina Olsen
75 65 16 27
Bodin videregående skole
Rådgiver Knut Dalaker
75 65 10 30
Bodin videregående skole
Rektor Brynjulf Hildal
75 65 10 03
90 50 68 43
Asphaugen videregående skole
Inspektør for spesialundervisning, Anne
Marie Strømhaug
75 65 15 00
Asphaugen videregående skole
Rektor Anne Berit Vikhals
75 65 13 10
97 52 66 97
Utdanningsforbundet
Bjørn Saugstad
24 14 20 95
24 14 20 00
Raugland Advokater AS
Vidar Raugland
90 55 52 55
22 99 35 90
Ungdom mot narkotika
Ane Hammerø
23 31 00 90
Natt & Dag
Redaktør Audun Vinger
23 32 66 66
Natt & Dag
Tidligere redaktør Gaute Drevdal
93 49 86 90
gautdre@online.no
Natt & Dag
Distribusjonsansvarlig Bodø, Espen
90 84 49 48
Elever på Asphaugen videregående
skole
12 elever. Lengre samtaler (mer enn 10
minutter) med fire av dem.
*
Elever på Bodin videregående skole
Syv elever. Lengre samtaler med fire av
dem
*
Ungdommer som jeg traff i andre miljøer
Fire ungdommer. Lengre samtaler
*
SKRIFTLIGE KILDER,
MEDISINSALG
Hva? Hvem?
Hvor?
Opplæringsloven
Utdannings- og forskningsdepartementet www.lovdata.no
Natt&Dag Februar
Natt&Dag
Forlag
AS
Medikamenthåndtering i barnehager og
skoler
Norsk Helseinformasjon
www.lex.no
Fylkesinfo 101/2002.
Skolers/barnehagers håndtering av
spørsmål omkring elever som er
avhengig av medisiner
Utdanningsforbundet Utdanningsforbundet
Legemiddelomsetningen i 2003
Folkehelseinstituttet
www.fhi.no
Informasjon og samtykke ved behandling
av barn og ungdom
Den norske lægeforening
Anne Kjersti Befring
http://www.tidsskriftet.no/lts-pdf/
pdf2004/667-8.pdf
Stortingsmelding nr.16 (1996-1997)
(14.februar 1997)
Narkotikapolitikken.
2. Vanedannende legemidler
http://odin.dep.no/hd/norsk/publ/stmeld/
030005-040005/index-ved017-b-n-a.html
Skolereglement for elever ved
fylkeskommunale videregående skoler.
Nordland Fylkesting
www.nfk.no
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
19/20
MUNTLIGE KILDER,
SPESIALUNDERVISNING
Institusjon Navn
Telefonnummer/E-post
Forelder til barn med ADHD
Lillian Rusti. Mor til Silje og John
Christer.
95 81 24 14
lillrus@online.no
lillian.elisabeth.rusti@nordlandssykehuset.no
Barn med ADHD
Silje Rusti, 11 år **
95 81 24 14
Ungdom med ADHD
John Christer Rusti, 16 år
95 81 24 14
Forelder til barn med ADHD
Hilde Robertsen. Mor til Daniel.
41 31 78 56
Bigsmil67@hotmail.com
Barn med ADHD
Daniel Robertsen, 10 år
41 31 78 56
Forelder til barn med ADHD
Snorre Bjørkmo. Snorre og
Wenche er gift.
95 72 81 63
sn-bjoe@online.no
Forelder til barn med ADHD
Wenche Bjørkmo
95 72 81 63
Forelder til barn med ADHD
Lisbeth Fjell Leite
75 53 94 20
Forelder til barn med ADHD
Renate Bjørklund
97 18 70 77
Forelder til barn med ADHD
Kari Elby
95 28 75 75
Pedagogisk-Psykologisk Tjeneste
(PPT)
Leder Bjørg Hannås
75 55 74 50
Bodø kommune
OK-avdelingen ved Espen Fjærvoll
75 55 60 46
Bodø kommune
Undervisningssjef Per-Oskar
Schjølberg
97 65 15 85
per.oskar.schjolberg@bodo.kommune.no
Utdannings- og
forskningsdepartementet
Statssekretær Helge Ole
Bergesen
22 24 74 06
Utdannings- og
forskningsdepartementet
Politisk rådgiver Elisabeth Aspaker
22 24 74 04
Utdannings- og
forskningsdepartementet
Informasjonsrådgiver Anne Sofie
Holter
22 24 77 26
98 49 60 58
ash@ufd.dep.no
Utdannings- og
forskningsdepartementet
Avdelingsdirektør Jan Ellertsen
22 24 75 30/22 24 76 01
jel@ufd.dep.no
Utdannings- og
forskningsdepartementet
Informasjonskonsulent Åse
Solberg
22 24 74 34
sol@ufd.dep.no
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Leder Tove Risbøl Hanssen
75 64 54 07
tove.r.hansen@c2i.net
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Jorun Elden
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Hilde Johansen
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Torild Bårdevik
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Miriam Fagerli
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Sissel Kirkeby
Fritzen
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Geir Sandvei
75 64 54 07
Fylkeslaget i ADHD-foreningen i
Nordland
Styremedlem Tove Johansen
75 64 54 07
Nordlandsforskning
Ingrid Fylling
75 51 74 26
Hunstad skole
Rektor Oddbjørn Kristoffersen
75 55 65 30
Hunstad skole
Klasseforstander 6B, Torill Lund.
Klasseforstanderen til Silje Rusti.
75 56 12 81
90 66 54 23
Hunstad skole
Lærer Ernst Hole. Én av lærerne til
Silje Rusti.
91 36 70 18
Hunstad skole
Assistentlærer Nina Haugland.
Assistentlæreren til Silje Rusti.
91 59 26 61
Rønvik skole
Rektor Arne Martinsen
75 55 68 60
99 23 29 95
arnmarth@online.no
arne.marthinsen@bodo.kommune.no
Mørkvdemarka skole
Rektor Henni Aune
75 55 68 01
Trondheim kommune
Herleiv Karlsen
72 54 65 02
SKRIFTLIGE KILDER,
SPESIALUNDERVISNING
Hva? Hvem?
Hvor?
Søknad om forsøk. Brev til
Utdannings- og
forskningsdepartementet fra Bodø
kommune, OK-avdelingen,
Grunnskolekontoret ved Per-Oskar
Schjølberg. 05.03.2004.
Undervisningssjef Per-Oskar
Schjølberg, Bodø kommune
Postlisten Bodø kommune
Arkivkode 233
NOU 2003: 16. I første rekke
Utdannings- og
forskningsdepartementet
http://odin.dep.no/ufd/
norsk/publ/utredninger/NOU/045001-020003/
Metoderapport
Tinna Gudmundsdottir, Kandidatnr. 33
20/20
Stortingsmelding nr.30 (2003-2004)
(2.april.2004)
Utdannings- og
forskningsdepartementet
http://odin.dep.no/ufd/
norsk/publ/stmeld
Rundskriv F-001-02 (04.01.2002)
Forsøk etter opplæringsloven
paragraf 1-4-delegasjon.
Utdannings- og
forskningsdepartementet
http://odin.dep.no/ufd/
norsk/regelverk/rundskriv
Stå på! Medlemsblad for ADHD-
foreningen
Nr.1-2004-17.årgang ADHD-foreningen
”Idealer og realiteter: evaluering av
spesialundervisningen i Oslo
kommune”
Thomas Nordahl og Terje
Overland
Norsk institutt for forskning om
oppvekst, velferd og aldring, 1998
”Mesteparten av det jeg gjør, gjør jeg
ikke for å irritere deg. ”
Fra prosjekt nr 00/05116, Støtte til
ungdom med tourettes syndrom,
AD/HD og narkolepsi ved overgang
ungdomsskole til videregående skole
eller arbeid.
Tornås, Dihle og Krogstad ved
Nasjonal Kompetanseenhet for
AD/HD, Tourettes Syndrom og
Narkolepsi
http://www.nasjkomp.no/ung.htm
”Prosjektarbeid som metode for
elever med
oppmerksomhetsvansker”
Anne Lise Angen Rye ved
Trøndelag Kompetansesenter
http://skolenettet.ls.no/skolenettet/data/
f/1/03/61/2_802_0/Anneliserap.pdf
Elever med diagnosen ADHD
Anne Lise Angen Rye ved
Trøndelag Kompetansesenter
http://skolenettet.ls.no/imaker?id=99063&malgruppe
=0&trinn=0&omr=51631&mal=infoside&method=modulshow
Elever med ADHD i prosjektarbeid
Anne Lise Angen Rye ved
Trøndelag Kompetansesenter
Spesialpedagogikk nr.1, 2002
”Forskriving av sentralstimulerende
medikamenter”
Harald Åsheim, Kjell Bjørgvin
Nilsen og Harald Stordahl
Tidsskrift Norske Lægeforening nr.8, 2001
”Eeemiiiil i Lønneberget og skolen-
inn som original- ut som?”
Njål Arne Utgård, PPT Nannestad.
Medlemsblad for ADHD-foreningen, Stå på, nr.2, 1998
”Noen veiledende prinsipper ved
håndtering av barn med ADHD-
vansker i skolen”
Psykolog Kjell Totland
Medlemsblad for ADHD-foreningen, Stå på, nr.1, 2001
”Skoletiltak for barn med ADHD uten
hyperaktivitet og impulsivitet”
Psykolog Kjell Totland
Medlemsblad for ADHD-foreningen, Stå på, nr.2, 2002
”Lærernes holdninger – elevers
atferd”
Toril Grøtte og Vigdis Vold
Spesialpedagogikk nr.8, 2001
”Skolehverdagen med AD/HD og
Tourettes syndrom”
Spesialpedagog Berit Langlete
Hage
Medlemsblad for ADHD-foreningen, Stå på, nr.3, 1997
”Ingen ting skal være uprøvet”
Susan Hughes
Gjengitt utdrag i medlemsblad for ADHD-foreningen,
Stå på, nr.1, 1998.
Fra boken ”What makes Ryan Tick”.
”Hvordan hjelpe barn med AD/HD til
å lykkes på skolen?”
Sandra Rief
Gjengitt utdrag i medlemsblad for ADHD-foreningen,
Stå på, nr.1, 1998.
Foredrag ved C.H.A.D.D’s internasjonale konferanse i
Texas, 23-25.10.1997
”The gendered category of special
needs: Teacher intepretations of
male and female students”
Ingrid Fylling ved
Nordlandsforskning
Nordlandsforskning
“The role of parents in special
education: the notion of partnership
revised”
Ingrid Fylling og Johans Tveit
Sandvin ved Nordlandsforskning
Nordlandsforskning
”Forvaltningsregime og skolepraksis.
Tildeling og bruk av ressurser i
grunnskolens spesialundervisning”
Ingrid Fylling ved
Nordlandsforskning
Nordlandsforskning
*Ungdomskildenes identitet oppgis heller ikke i metoderapporten da disse har bedt om full anonymitet.
**Silje Rusti vil være anonym i en reportasje som skal publiseres, men foreldre og hun selv ga sitt samtykke til at identiteten
kunne komme fram i metoderapporten og eventuelt i en skoleoppgave.
