Metoderapport
til reportasjeserien
”vårt daglige brød”
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
[Ronny Johansen]
Kandidatnummer: 22
Innhold
Innholdsfortegnelse …………………………………………………………….
Side 2
Innledning ………………………………………………………………………
Side 3
Titler ……………………………………………………………………………
Side 3
Journalistisk metode ……………………………………………………………
Side 3
Uvikling av ideer/tema og valg av sjanger …………………………………….
Side 3
Problemstillinger/hypoteser ……………………………………………………
Side 5
Innsamling av materiale ……………………………………………………….
Side 5
Analyse ………………………………………………………………………..
Side 8
Kildekritikk ……………………………………………………………………
Side 8
Etikk ……………………………………………………………………………
Side 10
Spesielle erfaringer …………………………………………………………….
Side 11
Litteraturliste …………………………………………………………………..
Side 14
Personkilder Melbu Fiskeindustri ……………………………………………..
Side 15
Personkilder Hadsel kirke …………………………………………………….
Side 16
Personkilder Radio Melbu …………………………………………………….
Side 17
Elektroniske kilder ……………………………………………………………
Side 18
2
Innledning
Denne metoderapporten er en del av min semesteroppgave i journalistikk ved Høgskolen i Bodø
våren 2004. Semesteroppgaven har ”
vårt daglige brød
” som tema, og består av i alt tre
reportasjer, der jeg gjennom tekst og bilder ønsker å belyse tre utvalgte sider av allmenn-
menneskelige behov som kan ligge i metaforen ”vårt daglige brød”. I rapporten vil jeg i store
trekk følge strukturen i det som Østlyngen/Øvrebø beskriver som journalistisk metode, for å
fortelle hvordan jeg har arbeidet med reportasjeserien fra ide til ferdig produkt.
(Østlyngen/Øvrebø.2000:18) Et forbehold er at jeg ikke kan gå like mye i dybden på alle forhold
i prosessen, men har gjort et utvalg ut fra det jeg føler er viktig for meg å si noe om.
Personkildene er listet opp bak litteraturlista i tre separate tabeller for hver bedrift/institusjon.
Følgende reportasjer ligger til grunn for rapporten:
*
Metter mange munner
En reportasje fra Norges største filetfabrikk, Melbu Fiskeindustri
*
I sjelens spiskammer
En reportasje fra en påskenattsgudstjeneste i Hadsel kirke
*
Fredagsgodt
En reportasje fra ei nattsending i Radio Melbu
Reportasjene har helt klart et lokalt perspektiv og jeg vil forsøke å få dem publisert i en av de to
lokalavisene i Vesterålen. Men det metaforiske budskapet i temaet mener jeg er allment gyldig
og egentlig uten landegrenser.
Journalistisk metode
Under utarbeidelsen av reportasjene har jeg brukt både intervju, observasjon, muntlige og
skriftlige kilder, samt et par internettkilder som metode for å samle et stort nok
grunnlagsmateriale. Dette materialet var i neste omgang gjenstand for videre analyse, inkludert
valg av sjanger for publisering som kunne besvare problemstillingene.
Som nevnt i innledningen vil jeg bruke Østlyngen/Øvrebøs oppskrift på journalistisk metode
som mal for rapporten. I praksis vil nok en del av fasene som er beskrevet under, gå litt om en
annen og i noen tilfeller parallelt. Det vil aldri bli et helt rigid handlingsmønster, men man
opererer fram og tilbake i strukturen.
Utvikling av ideer/tema og valg av sjanger
Helt siden første introduksjon av semesteroppgaven, 17. september 2003, har det pågått en
langsomt gjærende prosess i hodet mitt, for å finne tema og for å bestemme i hvilken sjanger jeg
3
skulle presentere oppgaven. Jo Bech Karlsen sier i sin bok Reportasjen at ”en god reportasje
lever utover døgnet, fordi den på en eller annen måte handler om menneskelivet, berører noe
eksistensielt” (Jo Bech-Karlsen. 2002:13) Grunntanken min er at det meste i verden dreier seg
om mennesker, og at vi på tross av ulikheter egentlig ikke er så forskjellige på enkelte punkter
når alt kommer til alt. Vi har noen grunnleggende behov som i store trekk kan betraktes som
allmenngyldige. ”Menneskeliv og noe eksistensielt” treffer det jeg ønsker å skrive om.
Underveis i arbeidet med valg av tema, skjelte jeg til den amerikanske forskeren Abraham
Maslow, som har utviklet en modell som rangerer menneskenes behov hierarkisk. Jeg tok for så
vidt utgangspunkt i Maslows modell - ikke for å følge den slavisk, men for å ha menneskelige
behov som et utgangspunkt for de tre reportasjene.
I min videre idemyldring for tema, kom jeg til å tenke på ”vårt daglige brød” – en metafor fra
Fadervåret. Kanskje den kunne favne de behovene jeg hadde tenkt å skrive om? Jo mer jeg
tenkte på det, jo mer spennende syns jeg det hørtes ut. Dermed valgte jeg å jobbe videre med
”vårt daglige brød” som tema. Temaet ga meg egentlig mange valgmuligheter for type
reportasjer, men med Maslow i tankene, fant jeg ut at første reportasjen skulle handle om de
mest grunnleggende behovene – de fysiologiske - og at jeg gjennom denne ville vise hva folk
konkret lever av – det inntektsgrunnlaget som setter dem i stand til å kjøpe sitt ”daglige brød”.
Min første tanke var å lage en reportasje fra et bakeri. Men for nettopp å understreke at uttrykket
”vårt daglige brød” ikke gjelder bare brød i ordets rette forstand, bestemte jeg meg for at jeg
ville skrive om fiskeindustrien. For Nord-Norge er den eksistensiell, og en reportasje om folk i
fiskeindustrien kan gi assosiasjoner til lignelsen i Bibelen der Jesus mettet 5000 i ørkenen med
to fisker og fem brød. Den andre reportasjen så jeg for meg kunne handle om et annet ytterpunkt
av metaforen, nemlig vårt daglig brød i form av åndelig føde. Jeg tenkte umiddelbart på en
reportasje fra den vakre Hadsel kirke, for å beskrive menneskers åndelige behov. For å balansere
de to første reportasjene fra arbeids- og åndsliv, så jeg for meg en reportasje fra menneskers
kulturliv i den tredje og siste reportasjen. Veileder syns det åndelige og kulturelle lå ganske nær
hverandre, og det kan jeg for så vidt være enig i. Men etter først å ha vurdert en helt annen
reportasje, diskuterte vi oss fram til å holde fast på utgangspunktet, og at jeg skulle forsøke å
vinkle den mer mot behov for tilhørighet. Blant mange ideer på kultursiden, syntes jeg en
reportasje fra et annet medium virket spennende. Ut fra dette valgte jeg å skrive om/fra den
dugnadsdrevne Radio Melbu, i den siste reportasjen.
Når det gjelder valg av formidlingsform (sjanger) kan denne enten være fastlagt på forhånd, eller
valget kan tas senere i prosessen. I forbindelse med denne semesteroppgaven hang tema og
4
sjanger nøye sammen, og presset fram et tidlig valg for mitt vedkommende. I følge kravene til
semesteroppgaven hadde jeg tre sjangere å velge mellom: Journalistisk arbeid med tilhørende
metoderapport, et omfattende essay om et journalistisk emne eller en undersøkelse med
journalistisk tema. Siden jeg ikke hadde tanker om å ta for meg noe journalistisk emne/tema
hadde jeg i realiteten bare ett valg. Det vil si; jeg kunne vel valgt artikkelserie, men reportasjen
som sjanger tiltaler meg, selv om den er krevende, og jeg ser for meg at dette er en felt jeg
ønsker å videreutvikle meg innenfor.
Så snart jeg hadde klarlagt hvilke bedrifter/institusjoner jeg ville lage reportasjer fra, tok jeg
kontakt med dem i uka før påske og spurte om tillatelse. Alle stilte seg umiddelbart positive, og
dialogen var i gang.
Problemstillinger/ hypoteser
Som nevnt i prosjektskissa, syns jeg hypotese og problemstilling høres ut til mer å tilhøre
undersøkelser enn reportasjer. Når jeg skulle formulere problemstillinger for de tre reportasjene
slet jeg veldig. Kan en reportasje tvinges inn under en problemstilling? Jeg er på linje med Jo
Bech-Karlsen når han i boka Reportasjen sier at: ”bortsett fra det forpliktende forholdet til
virkeligheten, er reportasjen
en fri fugl
, som flyr dit den helst vil; den lar seg ganske enkelt ikke
fange i et nett av kategorier og systemer. (Jo Bech-Karlsen. 2000:24) For meg ble
problemstillingen en kategori som jeg følte ville forhåndsprogrammere meg som journalist, og
som kunne true mitt åpne sinn under arbeidet. Jeg ønsket ikke å gå inn i miljøene for å bevise
eller motbevise noe; jeg gikk inn for å skildre hvordan mennesker dekker sitt behov for ”daglig
brød”.
Etter anbefaling fra veileder, ble problemstillingen avrundet til å bli
en undring uttrykt i noen
spørsmål
. Dette gjorde at jeg kom i gang, og kunne dra ut på første oppdrag. Jeg skjønner jo at
jeg ikke kan gå blindt inn i enhver reportasje, med det påskudd at den ikke lar seg fange. Men
jeg må være forberedt på at forhåndsdefinerte problemstillinger ikke lar seg besvare fullt ut, slik
jeg føler ble tilfellet både i den første og den siste reportasjen.
Innsamling av materiale (kilder)
Med forhåndsavtalene på plass begynte jeg å kartlegge mulige kilder, dette som
Østlyngen/Øvrebø benevner som finneferdighet. (Østlyngen/Øvrebø.2000) I dette arbeidet fant
ut at jeg ville ha behov for både ekspertkilder i form av både konsekvenseksperter og eksperter
innenfor sitt fagfelt. Som det vil fremgå av listene over personkilder for Melbu Fiskeindustri har
5
jeg også hatt kontakt med byråkrater og andre. Her sikter jeg spesielt til rådmannen i Hadsel,
leder og nestleder for Aetat i distriktet og en uavhengig HMS-rådgiver. Sistnevnte brukte jeg
som uavhengig sparringspartner og hjelper – en jeg kunne diskutere ideer og tanker med, som
sto helt utenfor prosjektet. Jeg fant dette veldig nyttig, fordi det både ga meg bekreftelse når jeg
var på rett vei, og ga meg motforestillinger når han syntes jeg beveget meg i utenfor oppgavens
omfang. Rådmann og Aetatsleder/nestleder ble brukt til å fremskaffe noe tallmateriale og til å
kartlegge Melbu Fiskeindustris betydning for lokalsamfunnet. Det meste av informasjonen fra de
to sistnevnte ligger som basiskunnskap, og er dermed ikke brukt direkte i reportasjene.
For hver av de tre reportasjeobjektene blinket jeg meg ut sentrale personer jeg ville bruke som
hovedkilder for basisinformasjon. Fra Melbu Fiskeindustri valgte jeg administrerende direktør
Trond Hansen. I tillegg hadde jeg ført opp produksjonsleder Jan Roger Knutsen, i og med at han
skulle være min veiviser gjennom bedriften. Fra Hadsel kirke valgte jeg sogneprest Bjørn
Mathiassen og fra Radio Melbu programleder Berit Øraker. Jeg intervjuet tre av disse for å
skaffe meg en viss grunninformasjon om virksomhetene. Tilleggskilden fra Melbu Fiskeindustri
falt imidlertid tidlig ut, fordi han ble så opptatt på reportasjedagen at jeg knapt fikk sett ham og
snakket med ham. Hele tiden forsøkte jeg å tenke på at valg av kilder måtte ses i sammenheng
med hypotesene, for å få de mest relevante svarene. For Melbu Fiskeindustris vedkommende
hadde jeg følgende hypotese:
*
Hva finansierer vårt daglige brød?
*
Betyr jobben noe for det ansatte, utover lønna?
I tillegg ønsket jeg å få svar på
*
Hva betyr bedriften for stedet og kommunen?
*
Hvem betaler for Melbu Fiskeindustris eksistens?
I denne reportasjen ønsket jeg i det øvrige kildevalget, å velge kilder uavhengig og underveis i
bedriftsbesøket, og håpet at jeg kombinert med intervjuer og observasjon ville finne svar på
undringene. Administrerende direktør Trond Hansen tilbød seg velvillig å forhåndsplukke kilder
jeg kunne snakke med, men jeg avslo høflig og ytret ønske om å få velge fritt. Det fikk jeg
ubegrenset adgang til. Min tanke var at jeg best kunne få vist livsgrunnlaget til folk gjennom å
intervjue dem og gjennom tekst og bilder vise hva de konkret jobbet med.
Alt syntes klappet og klart. Men så var det dette med reportasjen som en fri fugl da. Den første
kilden som fløy av gårde var produksjonssjefen. Dette kan sies å ha vært både en fordel og en
ulempe. Personlig tror jeg reportasjen ble bedre uten ham, fordi jeg dermed fikk styre som jeg
ville gjennom hele bedriften. Ikke at jeg tror han ville nektet meg å snakke med noen, men jeg
6
ville kanskje blitt mer enkildestyrt ut fra hans beskrivelser. Slik det nå ble, fikk jeg snakket med
mange, og fikk flere til å fortelle om sin plass i produksjonen. Dette fikk samtidig en viss
kildekritisk funksjon, i og med flere uavhengige fortalte det samme. Ulempen av tilfeldighetenes
spill ble kanskje at jeg etter bedriftsrunden satt med altfor mye sprikende informasjon som ga
meg visse problemer i forhold til vinkling og utskriving. Hvilken historie skal jeg fortelle? Fri
fugl-teorien viste seg også ved at jeg ikke fikk intervjuet så mange som jeg ville om hva jobben
betyr utover lønna. Det var rett og slett for hektisk og bråkete til å få en tilfredsstillende
intervjusituasjon. Følgen av det ble at undring nummer to, om jobbens betydning, ikke ble
besvart slik jeg ønsket gjennom reportasjen. Heller ikke spørsmål nummer tre ble skikkelig
besvart, til tross for at jeg her hadde tilgang til informasjon som kunne kaste lys over det. Men
her valgte jeg bevisst å vinkle mot hva de ansatte faktisk gjorde for å skaffe sitt utkomme.
Bedriftens betydning lokalt og for kommunen ble nedtonet. Kun noen få informasjonsdrypp er
lagt inn for å gi en hentydning. Dette viser at man ikke kan bestemme alt på forhånd.
Utfordringer av denne type er reportasjens natur. Kanskje det er nettopp dette som gjør
reportasje så spennende?
Reportasjen fra Hadsel kirke tok utgangspunkt i følgende undringer:
*
Hva er det med kirka og gudstjenesten som metter noens menneskers behov
for "daglig brød"?
*
Hvordan oppleves en gudstjeneste i Hadsel kirke for en som ikke er fast
kirkegjenger?
Denne reportasjen bestemte jeg meg for å gjennomføre med observasjon som hovedmetode,
spesielt med tanke på spørsmål to i undringene. I bakhånd hadde jeg intervjuet med sognepresten
og flere skriftlige kilder. Jeg hadde ingen planer om å intervjue noen av kirkegjengerne. Mine
betenkeligheter med
det,
var at jeg følte at jeg ville trå folk helt inn i sjela med det. ”Trø meg
inkje før nære!” Denne strofa fra diktet ”Olav og Kari” ringte som rene kirkeklokka i bakhodet
mitt når jeg begynte å tenke på å intervjue noen av kirke-gjengerne. Jeg syntes det var galt nok å
være tilstede for å observere, skrive og ta bilder. Det føltes nesten verre enn om jeg skulle fulgt
dem inn på toalettet. Litt spissformulert, men jeg tenkte at kanskje ikke alle følte seg like
bekvemme med å ha en journalist tilstede. For dem som står åpent fram som kristne ville det
neppe være noe problem, men hva om der var ”skap-kristne” tilstede, som ikke ønsker å stå
offentlig frem? Dette må jeg ta særlig hensyn til ved eventuell publisering av reportasjen. Det er
ikke nok at sognepresten har sagt at det er ok, jeg må også ta kontakt med alle som er nevnt i
teksten eller er med på noen av bildene, før publisering kan finne sted.
7
Den siste reportasjen i serien ble laget fra Radio Melbu, som er en liten dugnadsdrevet nærradio.
På samme måte som for reportasjen fra Hadsel kirke, bestemte jeg meg for å bruke observasjon
som hovedmetode. I tillegg har jeg intervjuet de av medarbeiderne som var på vakt den kvelden
reportasjen ble til. Jeg la følgende undringer (hypotese) til grunn:
*
Hva betyr det å skape noe i lokalmiljøet for dem som utfører dugnaden?
*
Skaper radioen tilhørighet?
Ingen skriftlige kilder ble brukt for å lage denne reportasjen. Jeg kunne i utgangspunktet ha valgt
å bruke årsmeldinger og regnskap som grunnlag, men valgte å intervjue programlederen via
mail, for å finne svar på det jeg ønsket som basisinformasjon forut for selve reportasjekvelden.
Programlederen har vært med i Radio Melbu siden starten i 1985, og har således inngående
førstehånds kunnskap om organisasjonen. For å få et helhetlig inntrykk av hvordan det var å
jobbe med ei sending, fulgte jeg programlederen fra første research en times tid på etter-
middagen, for så å ta opp tråden igjen under de videre forberedelser to og en halv time før
sending. I de vel to timene på kveldstid, fikk jeg også fulgt og intervjuet tekniker og telefonvakt.
De tre som hadde ansvar for sendinga denne fredagen, blir representanter for de øvrige frivillige
i en stab på vel 30 personer. Jeg følte meg på en måte bundet til å lage reportasjen med akkurat
disse tre, siden jeg brukte deres sending som reportasjeobjekt. Prinsipielt kunne jeg jo intervjuet
hvem som helst eller alle i dugnadsgjengen. Det at jeg valgte kun disse tre, gjør at jeg har et
spinklere materiale å fortelle om tilhørighet ut fra, enn om jeg hadde snakket med flere.
Analyse
Når alt innsamlingsarbeidet var gjort, gjensto sortering og analyse av materialet. Hadde jeg
funnet de svarene jeg var på jakt etter, hadde jeg observert de detaljene som ville gi meg
historien, og ikke minst; kunne jeg stole på det store materialet jeg satt med? Som før nevnt må
man være forberedt på at den frie fugl (reportasjen) ikke alltid lar seg fange helt og fullt under
hypotesens vinger.
Det samlede råmaterialet ble noe større enn ventet, og det har jeg valgt å omtale nærmere under
mellomtittelen ”spesielle erfaringer” nedenfor.
Jeg føler meg rimelig sikker på at jeg har opptrådt etisk riktig på de plassene jeg har vært, likeså
opptrådt korrekt ovenfor intervjuobjektene. På dette punkt har jeg etterlevd kortversjonen av det
som Hege Lamark omtaler som ”viktigst og vanskeligst når jeg intervjuer”. (Jamfør forelesning
med Hege Lamark 7/10-02) Jeg har hørt godt etter, og jeg har oppført meg skikkelig. Det er ikke
8
det som er utfordringen, men heller hvordan jeg skal tolke det jeg har hørt og sett mens jeg har
oppført meg skikkelig. Det er mange spørsmål en kan stille under en analyse av et materiale,
men hovedspørsmålet mitt var om jeg hadde funnet svar på undringene. Til det må jeg vel svare
både ja og nei. I store trekk vil jeg si at jeg har truffet blink, men skal det bli en inner-tier måtte
jeg vel ha fått fram klarere svar. Når man ikke er helt fornøyd med svarene reportasjene gir, er
alternativet å omformulere hypotesene, eller å undersøke bedre. Men etter min mening var ikke
måloppnåelsen så ute av kurs at jeg syntes det var nødvendig å endre noe på utgangspunktet. Jeg
tar resultatene med meg videre, som en nyttig erfaring.
Kildekritikk.
Et ufravikelig prinsipp råder når det gjelder ting som settes på trykk: Det er journalistens ansvar
at det som publiseres er korrekt og balansert fremstilt. For å innestå for dette er det enhver
journalist plikt å sjekke opplysninger. I de tre reportasjene til semesteroppgaven må jeg bare
medgi at kildekritikken kunne vært bedre.
For Melbu Fiskeindustris og Radio Melbus vedkommende har jeg ikke drevet direkte
dobbeltsjekking av kildenes utsagn. Det vil si med ett unntak. Historien om at halve Melbu
blinket med utelysene da stedets eneste flykaptein fløy over, måtte jeg bare sjekke riktigheten av.
Den var nesten for fantastisk til å være sann, men piloten kunne verifisere historia og til og med
fortelle hvem programlederen var.
For ovennevnte bedrifter var det få skriftlige kilder å forholde seg til/sjekke mot. Når det gjelder
Melbu Fiskeindustri fant jeg en FaFo-rapport via internett og ble tilbudt andre interne rapporter
fra bedriftsledelsen, uten at jeg så særlig mye nytte i disse. Jeg har ingen problemer med å se at
det kan være en svakhet fra min side at så ikke ble gjort, siden dokumentene kunne bekreftet
eller avkreftet noe. Dessuten kunne jeg sjekket mot andre muntlige kilder. Samlet betrakter jeg
alle reportasjene for å være av typen hverdagslig gladreportasje som har til hensikt å vise hva
som skjer i bedriftene/institusjonene. Ingen av reportasjene tar mål av seg til å være kritisk
avslørende. På bakgrunn av at jeg selv søkte til bedriftene/institusjonen ser jeg ingen fare i at jeg
som journalist kan ha blitt brukt i den hensikt å promotere noen av dem. Jeg har heller ingen
grunn til å mistenke noen av kildene for dekke over eller drive med feilinformasjon. Det skulle
ikke være noen som helst grunn til det.
I både kirkereportasjen og reportasjen fra Radio Melbu, er det brukt få muntlige kilder, få eller
ingen skriftlige kilder og observasjon er brukt som grunnleggende metode. På denne bakgrunn
9
burde jeg kanskje diskutert journalisten som kildekritisk problem i denne rapporten, slik Egil
Fossum tar opp temaet i ”Er nå det så sikkert” (Fossum 1991) Men i tråd med forbeholdet i
innledningen, er dette valgt bort.
Etikk
Vær Varsom-plakaten (VVP) er journalistenes etiske kjøreregler. I forhold til de tre reportasjene
om vårt daglige brød, er det noen punkter i kapittel 3, om forholdet til kildene, og
publiseringsreglene i kapittel 4, jeg vil kommentere litt.
Ifølge
VVP 3.2
skal opplysninger som gis kontrolleres. I prinsippet kan vel alle opplysninger
kontrolleres bedre. I kirkereportasjen kunne jeg kontrollere faktiske opplysninger mot flere
skriftlige kilder, mens opplysningene jeg selv har avgitt som kilde (observasjon) ikke kan
kontrolleres mot annet enn min egen integritet og ærlighet i fremstillingen. Jeg har i alle
reportasjene bestrebet meg på å notere ned observasjoner underveis, og ikke overlatt detaljer til
hukommelsen senere. I reportasjen fra Melbu Fiskeindustri kunne jeg gått til produksjons-sjefen
og spurt om arbeiderne på de enkelte stasjonene i bedriften hadde de arbeidsoppgaver de hadde.
Dette fant jeg helt unødvendig. Jeg har selv bakgrunn fra produksjon av nærings-midler og har
således nyttig grunnkunnskap. I de tilfellene jeg har vært i tvil om fremgangs-måte eller
sammenhenger i produksjonen, har jeg spurt min kone til råds. Hun jobber på forskjellige felt i
produksjonsavdelinga i bedriften.
I
VVP 3.3
heter det at det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og
ellers i forhold til kilder og kontakter. For de kildene som jeg var i direkte kontakt med under
reportasjene, har jeg gjort premissene klare. Alle fikk informasjon om at dette var en del av en
semesteroppgave og at jeg hadde til hensikt å få reportasjene offentliggjort i lokalpressa. Men
reportasjene omtaler også personer jeg ikke har snakket med. Jeg ser det som min soleklare plikt
kontakte samtlige som nevnes eller avbildes før reportasjene kommer på trykk. Når det gjelder
Melbu Fiskeindustri vet jeg at jeg har sagt fra til de mange kildene, men for sikkerhets skyld vil
jeg ta en ny runde for å forsikre meg om at de har forstått hva det innebærer. Både fordi mange
kan ha misforstått eller ikke oppfattet premissene gå grunn av produksjonsstøy eller språklige
vanskeligheter. Jeg har erfaring for at mange utlendinger nikker, smiler og sier ja av ren
høflighet, uten at de nødvendigvis forstår hva som sies.
Med henvisning
til
VVP 3.8
har jeg så langt latt sognepresten lese gjennom reportasjen fra kirka,
for å få korrigert faktiske feil. Gjennomlesningen avdekket et par mindre feil, som ble rettet. Jeg
10
har også inngått avtale med administrerende direktør på Melbu Fiskeindustri, om
gjennomlesning av reportasjen derfra, for å få korrigert eventuelle faktiske feil før publisering.
Det øvrige innhold vil han ikke få anledning til å endre.
Til slutt i dette kapittelet vil jeg bare nevnte at ingen bilder er manipulerte, med henvisning til
VVP 4.11
. Den eneste behandling de har gjennomgått er skjerping av kontrast og at de er
omgjorte til lettere filer av hensyn til overføringsmulighetene på fronter. Filstørrelsen er redusert
til ca ti prosent av den opprinnelig. Dette kan medføre en dårligere billedkvalitet enn det
materialet jeg faktisk sitter på, men jeg går ut fra at det ikke vil ha noen innflytelse på
vurderingen.
Spesielle erfaringer
Som nevnt har jeg brukt flere typer kilder i arbeidet med reportasjene. Elektroniske kilder har
imidlertid vært ubetydelig brukt. Reportasjene fra Melbu Fiskeindustri og Radio Melbu er har
det til felles at der var få eller ingen skriftlige kilder tilgjengelig. Dette var med på å skape en
slags uro hos meg, forut for reportasjene. Ville jeg finne nok materiale til å skrive reportasjene?
Slik sett føler jeg det på samme måten som Frode Grytten, som i Jo Bech-Karlsens
”Reportasjen” siteres slik: ”Min erfaring er at jeg må ha mye kunnskap om et emne for å kunne
skrive bra om det. Jeg mister mitt eget språk om jeg vet for lite” (Jo Bech-Karlsen. 2002:313)
Resultatet av denne uroen ble at jeg samlet inn ”en hel haug” med notater fra Melbu
Fiskeindustri og Radio Melbu. Fra førstnevnte hadde jeg 8 sider renskrevne notater (12 punkts
skrift, Times) og 111 bilder og fra Radio Melbu hadde jeg 11 sider og 86 bilder. Til
sammenligning hadde jeg kun 4 sider notater og 32 bilder fra Hadsel kirke, og den reportasjen
var den letteste og skrive og den jeg personlig er mest fornøyd med. Det ble samlet inn etter
”just in case”-prinsippet, i stedet for etter ”just enough”-prinsippet. Ute på objektene klarte jeg
ikke å sortere informasjonen i forhold til vinkling og problemstilling. Jeg visste rett og slett ikke
hva jeg ville komme til å få bruk for, og tok derfor vare på alt - en masse sitater, tall og
opplysninger i hytt og pine. Når jeg i ettertid ser på materialet og registrerte detaljer, skjønner
jeg at det var etterforsker i skatteetaten jeg burde ha vært, og ikke journalist.
Min manglende erfaring i reportasjeskriving får ta skylden for mye ekstraarbeid i så henseende.
Avsløringene om materialet kom for en dag da jeg satte meg ned for å vinkle, og derved måtte
sortere ut hvilken informasjon som var relevant. For meg selv har jeg døpt denne dyrkjøpte
erfaringa for ”vinklingens tyranni”. Hva med all den informasjonen jeg ikke får benyttet? Jeg
kunne sikkert fortalt to eller tre forskjellige historier fra hvert objekt.
11
Heldigvis øyner jeg en viss framgang fra min første reportasje våren 2003. Til årets reportasjer
har jeg begynt å renskrive mine håndskrevne notater, og på det siste notatet har jeg dessuten
sortert/gruppert informasjonen slik at jeg lettere finner frem. For eksempel under mellomtitler
som: Observasjoner, sitater, hendelsesforløp osv.
Et teknisk problem gjør at neste side (13) ikke tar imot teksten slik jeg ønsker å få den plassert.
Derfor vil den siden bli stående tom.
12
13
Litteratur
Obligatorisk pensum/Grunnpensum
Gripsrud, Jostein: Mediekultur, mediesamfunn. Universitetsforlaget 1999. Del 2.
Perspektiv på medienes tekster.
Østbye, H. Med flere. Metodebok for mediefag. Fagbokforlaget 2002
Bech-Karlsen, Jo: Reportasjen. Universitetsforlaget 2002.
Bruraas, Svein: Etikk for journalister. 2. utgave. Fagbokforlaget 2002
Østlyngen, Trine med flere: Journalistikk, metode og fag. Gyldendal Norsk Forlag 2000
Vestad, Jon Peder m flere: Mediespråk. Det Norske Samlaget 2002
Valgfritt pensum
Kolstad Tine: Det var en mørk og stormfull dag. IJ.forlaget 2002.
(156 sider)
Grydeland, Ane Solvik. Hadsel kirke 1824 – 1999. Hadsel kirkes venner 1999
( 54 sider)
Nielsen, Sigvard. Eventyr og legender. Stokmarknes Aktietrykkeri.
(113 sider)
Hovland, Edgar. Bygdebok for Hadsel I, Grafisk Hus as, Bergen. 1995
Kapittel
23,
side
307
–
317
(
10
sider)
Bremnes, Ola med flere. Kirkemellom. God Strek. 2002
(212 sider)
Kjærlighetens
åttekant,
spesielt
side
90
–
97
Karlsen, Thore K. Arbeid, helse og læring. FaFo-rapport nr 248
Empirisk undersøkelse av Melbu Fiskeindustri
( 61 sider)
Hadsel historielag: Hofdasegl bind I (lokalhistorisk tidsskriftsamling)
Kapittel om prost Sigvard Nielsen, side 115 – 124
( 9 sider)
Kapittel om Hadsel kirke og prestegjeld i middelalderen, side 293 - 306
( 13 sider)
Remen, Geir: På spor etter fortida. Hefte om kulturminneparken på Hadsel
( 13 sider)
Annet til inspirasjon og hjelp
Cappelens leksikon. J. W. Cappelens Forlag 1983
Kryssord Gigant. Dreyers Forlag as. 1990
Telefonkatalogen for Nordland 2003
Coelho, Paulo: Alkymisten
Gibran, Kahlil: Profeten
Bladet Vesterålen: Biskopen på Melbu Fiskeindustri. Artikkel 11/3-04
Bladet Vesterålen: Kutter fraværet. (Melbu Fisk) Næringslivsbilag mars 2004
Bladet Vesterålen: Melbu skal slå kineserne. Artikkel 25/3-04
14
Personkilder Melbu Fiskeindustri
Navn
Stilling
Sted/Instans
Telefon
Trond Hansen
Adm. direktør
Melbu Fiskeindustri
761 60 942
Jan Roger Knutsen
Produksjonssjef
Melbu Fiskeindustri
761 60 951
Vegard Andreassen
Kaiformann
Melbu Fiskeindustri
761 60 958
Tore Einarsen
Bas
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Eva Adolfsen
Opplæringsleder
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Hans Andreas Torsen
Truckfører
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Odd Antonsen
Truckfører
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Steinar Gundersen
Truckfører
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Tor Erik Schei
Truckfører
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Arild Hansen
Maskinoperatør
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Yngve Vestgård
Knivsliper
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Geir Nilsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Erling Wollik
Maskinoperatør
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Svein Ole Hansen
Maskinoperatør
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Arild Hansen
Maskinoperatør
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Kent Andersen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Rosita Haugerud
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Ibrahim Kalfa
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Pepe Dias Rodrigues
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Henrik Hansen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Merethe Husby
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Nina Hanssen
Arbeidsleder
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Walther Andreassen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Dindar Kalil
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Saengjan Johnsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Gøran Pedersen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Timo Nurmela
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Berit Aas
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Usa Stavem
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Martha Larsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
15
Personkilder Melbu Fiskeindustri, fortsettelse
Navn
Stilling
Sted/Instans
Telefon
Marit Jakobsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Vanja Jensen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Ayda Fantahun
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Marina Krane
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Live Gerhardsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Ditti Johansen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Svanhild Værnes
Arbeidsleder
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Dag Yngve Bjørstad
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Rabin Muhammed Ali
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Øystein Nilsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Inger Lise Larsen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Ragnar Johansen
Prod.arbeider
Melbu Fiskeindustri
761 60 900
Kjell Odding
Rådmann
Hadsel kommune
761 64 000
Jan Brun
Konsulent
Hadsel Trygdekontor
761 18 610
Jørun Drevland
Avdelingsleder
Aetat
761 61 470
Birte Pedersen
Nestleder
Aetat
761 61 470
Stig Guldberg
HMS rådgiver
Selvstendig
416 15 573
Lotte Mari Arctander
Lærervikar
Laupstad skole
908 21 808
Personkilder Hadsel kirke.
Navn
Stilling
Sted/Instans
Telefon
Bjørn Mathiassen
Sogneprest
Hadsel prestegjeld
761 64 036
Olav Holten
Prost
Hadsel prestegjeld
761 64 036
Arild Strand
Kapellan
Hadsel prestegjeld
761 64 036
Wenche Ødegård
Kirketjener
Hadsel kirke
761 54 787
Gunnar Tveit Sandvin
Rektor
Stokmarknes skole
761 64 420
Skjalg Morfjord
Organist
Hadsel prestegjeld
761 58 132
16
Personkilder Radio Melbu
Navn
Stilling
Sted/Instans
Telefon
Berit Øraker
Programleder
Radio Melbu
416 68 320
Alf Martin Martinsen
Tekniker
Radio Melbu
761 57 946
Kirsten Myrvang
Styreleder
Radio Melbu
761 57 946
Viggo Anderssen
Programleder
Radio Melbu
761 57 342
Tarjei Olsen
Programleder
Radio Melbu
761 57 784
Aksel Berg
Intervjuobjekt
Lekang skilag
761 55 481
Tor Jensen
Intervjuobjekt
Lekang skilag
761 55 469
Jens-Are Johansen
Brannsjef
Hadsel kommune
761 64 000
Rita H. Widala
MC-fører
Ståle Raiders MCC
761 57 628
Wigdis Schjelderup
MC-rype
Ståle Raiders MCC
761 57 834
Ole Jan Lund
MC-fører
Ståle Raiders MCC
990 41 386
Anita Kristoffersen
MC-rype
Ståle Raiders MCC
761 52 312
Stian Fleines
Bluesmusiker
Bluesifer
761 57 383
Bjørn Jørgensen
Bluesmusiker
Bluesifer
988 18 849
Olav Elstad
Bluesmusiker
Bluesifer
761 18 965
Rune Steinum
Bluesmusiker
Bluesifer
761 17 560
Ole Holdø
Flykaptein
Widerøe
906 54 606
Magne Krey
Eks-politiker
Melbu
761 57 626
Elektroniske kilder
http://www.sprakrad.no
http://www.fafo.no/pub/248.htm
17
