Tittel

Blålys og blodtåke
1. Studieår
  1. Er du skeptisk til Journalister
    1. Diagram 2: Påstand: ”Journalister spekulerer ofte og skriver

Blålys og blodtåke

Politistudenters forhold til journalister

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2004

Emnekode JO102U 006

[Grethe Kielland Jenssen]

Kandidatnummer: 9

1.0 INNLEDNING OG TEORI…………………………………………………………..

2.0 METODE…………………………………………………………………………….. 5

2.1 Valg av metode……………………………………………………………….

2.2 Oppbygging av spørreskjemaet……………………………………………….

2.3 Utvalg, svarprosent og representativitet………………………………………

2.4 Presentasjon av resultatene……………………………………………………

2.5 Begreper………………………………………………………………………

Variabler………………………………………………………………………

2.7 Leserveiledning………………………………………………………………. 8

3.0 ANALYSE AV MATERIALET…………………………………………………….. 9

3.1 Redsel for feilsitering og gal bruk av opplysninger………………………….. 11

3.2 Stoler på journalister…………………………………………………………. 13

3.3 Kun ute etter å selge………………………………………………………….

3.4 Kunnskap og kjennskap……………………………………………………….

3.5 Hensyn til etterforskningen…………………………………………………… 21

3.6 Lekkasjer……………………………………………………………………… 25

3.7 Kritisk søkelys på politiet……………………………………………………..

3.8 Spent forhold mellom Senter for journalistikk og Politihøgskolen…………… 30

3.9 Respekt for yrket……………………………………………………………… 31

3.10 Etikk og begrensninger………………………………………………………

3.11 Nytteverdi……………………………………………………………………

3.12 Menn og kvinner…………………………………………………………….. 36

3.13 Forskjeller mellom klassetrinnene…….……………………………………..

3.13.1 Første- og tredjeklasse…………………………………………..

praksis……………………………………………………….

4.0 KONKLUSJON……………………………………………………………………….. 40

5.0 KILDER………………………………………………………………………………. 41

Vedlegg 2: Tabeller

1.0 INNLEDNING OG TEORI

”Vårt samfunn trenger et dyktig og effektivt politi, og det trenger en dyktig og effektiv

presse. Det er derfor viktig at politi og presse kan samarbeide, og uten at dette behøver

å gå utover de lover og regler som politiet er nødt til å følge og den friheten som

pressen må ha i samfunnet.”

Politi og journalister møter ofte hverandre i yrkessammenheng; mer eller mindre friksjonsfritt.

Forholdet mellom journalister og politi er kjent for å kunne være svært spenningsfylt.

Ofte er dette på grunn av gruppenes ulike interesser.

Problemer mellom disse to gruppene kan skyldes mangel på kunnskap om hverandres arbeid og

roller, men også dårlige erfaringer med hverandre i yrkessituasjon. Mange vil si at det er naturlig

og bra med litt skepsis til hverandre og en viss avstand mellom disse to gruppene.

Kriminaljournalistikk blir utøvd i stor grad. Mye fordi dette er stoff som selger.

Sigurd Allern undersøkte i 2001 innholdet i ti aviser.

Han fant at stoff om kriminalitet og

rettsvesen utgjorde syv prosent av redaksjonelt areal nyhetsstoff. VG bruker slikt stoff mest.

Hele 15 prosent av deres nyhetsareal går til slikt stoff.

Og skal man tro Allerns undersøkelse er

politiet en kilde som er mye brukt av media. Kildekategorien ”Politi og rettsvesen” utgjorde 9

prosent av alle kilder.

Politiet er særlig en viktig kilde for journalister. Spesielt i innledningsfasen av en etterforskning.

Da finnes få endre kilder. Men politiet var viktigere før

Andre kilder snakker

mer i dag enn tidligere.

Jan Erik Andreassen ved Senter for journalistikk ved Høgskolen i Bodø har tidligere uttalt at

politistudenter læres opp til å hate journalister. Andreassen kan ikke forstå hvor disse

holdningene kan komme fra hvis de ikke læres opp til dem.

Jeg synes dette var en interessant

Nyland 1993: 78

Allern, Sigurd (2001): Nyhetsverdier, IJ-forlaget

Allern, 2001: 125

Allern, 2001:172

20-30 år siden.

Moen, Thor Olav (1998):

Politi og røvere? Om symbiosen/bytteforholdet mellom journalister og politiet i

kriminalsaker,

Semesteroppgave, Høgskolen i Oslo.

Journalisten nr 18, 2001

påstand. Den var i tillegg til en del diskusjoner med politistudenter om journalister, bakgrunnen

for at jeg ville gjøre en undersøkelse om politistudenters forhold til journalister.

Forholdet mellom yrkesgruppene er undersøkt ved flere anledninger, men da hovedsakelig med

fokus på hvilke tanker politi eller journalister ute i jobb har om temaet.

Jeg synes derfor det ville være svært interessant å se hva slags tanker politistudentene sitter med

i forhold til media og journalister. Og også se om det er forskjeller i holdningene til studentene

før og etter at de har vært i praksis. Dette er interessant fordi praksisåret gjerne er studentenes

første møte med media som politi.

2.1 Valg av metode

Da jeg skulle velge metode falt valget mitt på spørreundersøkelse. Dette fordi jeg ville at

resultatet mitt skulle være representativt for hele Politihøgskolens avdeling i Bodø. Hadde jeg

valgt intervju som metode ville jeg aldri greie å nå over alle, og dermed bare kunne si noe om

meningene til et knippe personer. Politistudentene som jeg har snakket i forkant av

undersøkelsen har hatt svært ulike meninger om journalister. Hadde jeg valgt å intervjue et lite

antall personer, ville jeg ikke vite om disse har meninger som mange står for eller om disse

personene har ekstreme meninger som skiller seg fra flertallets.

2.2 Oppbygging av spørreskjemaet

Jeg har bygd opp spørreskjemaet på en måte som gjør at jeg får frem ulike kvaliteter også her.

Spørreskjemaet er bygd opp rundt påstander, som studentene skulle si i hvilken grad de er enige

i, og en del åpne spørsmål. Østby med flere snakker om tre ulike typer spørsmål;

Kunnskapsspørsmål, holdningsspørsmål og adferdsspørsmål.

Mine spørsmål er hovedsakelig

holdningsspørsmål, men noen dreier seg også om adferd.

Svarene på påstands-spørsmålene har kvantitative kvaliteter. Kvantitative data har egenskaper

som kan telles.

Når det gjelder de åpne spørsmålene, har disse kvalitative kvaliteter. Det vil si

at jeg er ute etter å finne en mer subjektiv og dypere forståelse for det som kommer frem i

tallmaterialet.

Mange av påstandene er kontroversielle. Men før hver påstandsdel i undersøkelsen står det at

dette er påstander. Dette la jeg også trykk på da jeg personlig informerte om undersøkelsen, da

jeg delte den ut.

Jeg har valgt å gi studentene fire alternativer i forhold til hvor enige de er; Fra 1: helt uenig til 4

helt enig, i tillegg til kategorien ”vet ikke”. Dette har jeg gjort bevisst for å unngå en nøytral

kategori. Når en svarer på en slik undersøkelse er det særlig to tendenser som er vanlige. Det ene

er at en har tendens til å ville svare positivt på spørsmål, og det andre er at en har en tendens til å

søke det nøytrale.

Følte de seg helt nøytrale hadde de muligheten til å svare ”vet ikke”.

Østbye med flere 2002: 140

Allern, 2001: 76

Østbye med flere 2002: 146-147

Rekkefølgen på spørsmålene var også noe som ble tenkt nøye gjennom. Jeg startet

undersøkelsen med å spørre etter ting som kjønn, alder og hjemsted. Deretter gikk jeg over i en

bolk med påstander. Så en bolk med åpne spørsmål, før en ny påstandsbolk. Tredjeklassingene

fikk etter dette en bolk om hvordan møtet med pressen var i praksis.

Det største problemet med

spørsmålsrekkefølgen var hvor jeg skulle plassere de åpne spørsmålene. Et argument for å sette

dem først er at studentene kan være farget av påstandene de forholder seg til i starten av

undersøkelsen før de skal svare utfyllende. Men jeg tror at svarene ville blitt dårligere om de

åpne spørsmålene kom først, fordi studentene ikke har fått satt seg inn i emnet nok til å få ned

noe fornuftig. Jeg skulle tross alt inn i undervisninga deres med undersøkelsen. Hjernen trenger

litt tid til å omstille seg på et nytt tema.

2.3 Utvalg, svarprosent og representativitet

Jeg gikk inn i både første og tredjeklasse på politihøgskolen med undersøkelsen. Totalt er det

118 studenter i første- og tredjeklasse. I førsteklasse er det 48 studenter og i tredjeklasse er det

70 studenter. Jeg fikk inn 85 undersøkelser. Dette er 72 prosent av alle studentene i første og

tredjeklasse. Jeg har fått svar fra 79 prosent av førsteklassingene og 67 prosent av

tredjeklassingene. Svarprosenten er altså relativt god. På grunn av at undervisningen ikke er

obligatorisk var ikke alle studentene på skolen denne dagen.

Studentene som ikke var på

skolen, ble aldri bedt om å fylle ut skjemaet.

Jeg tenkte på å sende undersøkelsen til Politihøgskolen i Oslo også, men valgte å ikke gjøre

dette, da det ville bli litt for omfattende for en semesteroppgave av så lite omfang som denne.

Men det kunne absolutt vært interessant å se på eventuelle forskjeller mellom holdningene blant

studentene i Bodø og i Oslo. Resultatene fra min undersøkelse er derfor ikke representativ for

alle politistudentene i Norge, men vil gi et godt bilde av hva studentene i Politihøgskolens

avdeling i Bodø mener. Når jeg skriver politistudenter viser jeg altså til politistudenter i Bodø og

ikke til politistudenter i Norge generelt.

2.4 Presentasjon av resultatene

Når jeg presenterer resultatene fra undersøkelsen har jeg slått sammen kategoriene.

”Enig” omfatter alle som har valgt svaralternativ 3 og 4 altså delvis enig og helt enig.

”Uenig” omfatter alle som har valgt svaralternativ 1 og 2 altså delvis uenig og helt uenig.

Studentene ved politihøgskolen er i praksis hele sitt andre studieår.

Spørreundersøkelsen ble delt ut på politihøgskolen mandag 29.03.04. Svarene ble også tatt inn samme dag.

Når jeg siterer studentene bruker jeg ”P” for politistudent og et nummer. Dette tallet indikerer

rekkefølgen skjemaene ble innlevert i.

At noen studenter ikke har svart på noen spørsmål, gjør at prosentene blir ulike til tross for at de

betegner det samme. Dette gjelder blant annet variabelen kjønn. Hele syv studenter eller 8,2

prosent av alle studentene har ikke svart på dette. Dette gir ganske store utslag i statistikken.

Dessuten vil en person i noen tilfeller utgjøre mange prosent. Dette skjer blant annet under

inndeling i kjønn. Dette skyldes blant annet at det er få kvinner på politihøgskolen.

2.5 Begreper

Jeg vil nå gå igjennom en del begreper som går igjen i oppgaven min.

”(Fra Italia eller Nederland) Det å lekke ut; Lekk (II) det er en l- fra tanken/finne l-n på

ledningen/overf: saken ble kjent på grunn av en l- i styret”.

Jeg benytter meg altså av den sistnevnte overførte betydningen av ordet lekkasje.

Politilekkasjer

er et begrep som er brukt nokså upresist. Jeg bruker begrepet i samme betydning som Rolf B

Wegner gjør i en kronikk fra 1997. Han mener kjernen i begrepet er at en politiansatt anonymt

og uoffisielt slipper ut straffesaksopplysninger med sikte på offentliggjørelse gjennom media.

Parallell etterforskning :

” (gr. Para, ved siden av, og allelon, hverandre) sammenlikning, motstykke;

Likeartet – Mat.; To linjer er parallelle når de aldri skjærer hverandre uansett

hvor langt de trekkes.”

Etterforskning

Det å etterforske, undersøkelse, granskning”.

Med parallell etterforskning menes altså en undersøkelse eller granskning fra pressens side ved

siden av politiets. Men vi kan også benytte ordet parallells betydning ”motstykke”. Når pressen

setter i gang en parallell etterforskning er dette ofte for å være et motstykke til politiets

etterforskning.

www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?alfabet=n&renset=j&OPP=lekkasje&bokmaal=S%F8k%21++%

28bokm%E5I%29, 27.04.04

Wegner, Rolf B (1997): Politilekkasjer svekker rettssikkerheten, Kronikk fra Aftenposten 9. Januar 1997.

http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970109/kronikk.htm. Tatt ut 20.04.2004

www.caplex.net/web/artikkel/artdetalj.asp?art_id=9326752&L=1, 27.04.04

Rettssikkerhet:

Den sikkerhet og trygghet som ligger i at samfunnet er regulert av rettsregler og at

myndighetene håndhever dem”

2.6 Variabler

Studieår og kjønn er viktige variabler som jeg vil komme innom gjennom hele oppgaven. Disse

vil jeg nevne hele veien, men jeg vil ikke gå nærmere inn på disse variablene før mot slutten av

2.7 Leserveiledning

Videre i oppgaven vil jeg presentere forhold som gjør at politistudentene er eller ikke er

skeptiske til journalister. Deretter vil jeg komme nærmere inn på svarene på de påstandene som

er interessante i disse tilfellene. Det er mange forhold i spørreskjemaet mitt som jeg ikke går inn

på. Dette skyldes oppgavens omfang.

Til tross for at utvalget mitt er relativt stort er det vanskelig å si noe om visse variabler. Men

kjønn og klassetrinn er variabler jeg vil komme innom hele veien. Disse vil bli kommentert

spesielt i slutten av oppgaven.

www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?alfabet=n&renset=j&OPP=etterforskning, 27.04.04

www.dokpro.uio.no/perl/ordboksoek/ordbok.cgi?OPP=Rettssikkerhet&bokmaal=S%F8k+i+Bokm%E5lordboka&

ordbok=bokmaal6alfabet=n&renset=j 27.04.04

3.0 FUNN OG ANALYSE AV MATERIALET

”Journalister flest er opptatt av å få en best mulig ”story”, enten den er basert på sannhet eller

ren løgn.”

P66 førsteklasse

Over halvparten av studentene på politihøgskolens avdeling i Bodø svarer ja til at de er skeptiske

til journalister.

Diagram 1: ”Er du skeptisk til journalister”

Det er størst andel blant menn som sier ja til at de er skeptiske. Nærmere 60 prosent blant

mennene sier at de er skeptiske til journalister. Blant kvinnene er 55 prosent skeptiske.

Hvis vi antar at studentenes skepsis har sammenheng med hvor de har vært i praksis er det

interessant å se på tallene for skepsis i forhold til praksislandsdel. Midt-Norge merket seg ut

både når det gjelder studentene som kommer derfra

, og studentene som var der i praksis.

Tabell 1; 3.klassingenes praksislandsdel og spørsmålet ”Er du skeptisk til journalister?”

Er du skeptisk til Journalister?

Praksis i landsdel

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på dette spørsmålet. 6 studenter hadde ikke svart på

dette spørsmålet. For råtall se vedlegg 2 tabell 1.

Se vedlegg 2 tabell 1a

Se vedlegg 2 tabell 1c

En årsak til dette kan være at studenter som kommer fra Midt-Norge også ønsker seg dit i praksis. 42,9 prosent av

studentene som var i praksis i Midt-Norge kommer også derfra. Se vedlegg 2 tabell 21a.

Antall studenter per landsdel varierer sterkt. Prosentene er derfor ikke direkte sammenlignbare. Gjør

oppmerksom på svakt statistisk grunnlag. Se vedlegg 2 tabell 1g.

Blant studentene som var i praksis i Midt-Norge sier 66,7 prosent at de ikke er skeptiske til

journalister. Praksisstudenter som har vært på Østlandet i praksis utmerker seg i motsatt retning.

Blant dem sier 83,3 prosent at de er skeptiske til journalister. Grunnen til dette kan være at det er

svært ulike forhold mellom presse og politi på ulike steder, mulig også i ulike landsdeler. At så

få av studentene som har vært i Midt-Norge i praksis er skeptiske kan ha noe med at det er et

svært godt samarbeid mellom politiet og pressen der. Dette er noe Wold peker på i sin

Det er ikke store forskjeller mellom første og tredjeklasse, men det er store forskjeller

innad i klassene mellom kjønnene.

Tabell 2 ; Studieår og kjønn i forhold til spørsmålet ”Er du skeptisk til journalister”

Er du skeptisk til Journalister

Det er blant kvinner i tredjeklasse og menn i førsteklasse at flest sier at de er skeptiske. Men vi

ser også at det er blant kvinnene i første klasse at flest sier at de ikke er skeptiske til journalister.

Studentene oppgir mange ulike grunner for hvorfor de er skeptiske til journalister.

Blant førsteklassingene er det svært mange ulike årsaker som trekkes fram. Tredjeklassingene er

Bare gode venner? Politiet som kilde i kriminaljournalistikken. Forholdet mellom Sør-Trøndelag politidistrikt og

journalistene i Adresseavisen.

Hovedoppgave i Medievitenskap, Institutt for medievitenskap, NTNU 2002

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på begge disse spørsmålene. 6 studenter hadde ikke

svart på dette spørsmålet, og 7 studenter hadde ikke fylt inn kjønn. Prosentene her vil derfor avvike fra prosentene

for alle studentene eller bare klassene for seg. Og på grunn av få kvinner på Politihøgskolen kan prosentene virke

misvisende. En person utgjør mange prosent. Se råtall i vedlegg 2 tabell 1i.

3.1 Redsel for feilsitering og gal bruk av opplysninger

En begrunnelse som går igjen i svært mange besvarelser, både blant første- og tredjeklassinger,

er redselen for feilsitering eller omdreiing av det de har sagt. Både de som sier at de er skeptiske

og de som sier at de ikke er det, trekker frem feilsitering. Mange sier at de har opplevd dette i

praksis, og dette gjør at de er skeptiske til journalister.

En tredjeklassing begrunner sin skepsis til journalister på denne måten:

Usikker på om det jeg oppgir til media er det de faktisk skriver. Har opplevd å bli

feilsitert.”

P35 tredjeklasse

En annen uttrykker seg slik;

”…Jeg kunne gjerne tenke meg å åpne meg mer for journalister, men er redd for at mitt

budskap kan bli tolket feil.”

P84 tredjeklasse

Svært mange studenter kommer med ulike forklaringer av denne typen.

For svært mange studenter mener at

Journalister vender og vrir på det man sier.

Tabell 3; Studieår og kjønn i forhold til påstanden ”Journalister vender og vrir på det man sier”

Journalister vender og

vrir på det man sier

Total førsteklasse

Total tredjeklasse

Alle kvinnene i tredjeklasse er enige i denne påstanden. Når det gjelder studentene som helhet,

er nærmere 90 prosent

enige. Når det gjelder fordelingene i klassene, er rundt 80 prosent enige

i førsteklasse mens rundt 90 prosent er enige i tredjeklasse.

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på alle disse spørsmålene. 7 studenter (8,2 prosent av

studentene) hadde ikke fylt inn kjønn og inngår derfor ikke i denne tabellen. Og på grunn av få kvinner på

Politihøgskolen kan prosentene virke misvisende. En person utgjør mange prosent. Se råtall i vedlegg2 tabell 2.

Diagram 2: Påstand: ”Journalister spekulerer ofte og skriver ting de ikke har grunnlag for”

Åtte av ti studenter sier seg enige i påstanden om at journalister spekulerer ofte og skriver ting

de ikke har grunnlag for. Det er størst andel blant tredjeklassingene som sier seg enige. Nærmere

av dem sier seg enige.

Den gruppen hvor flest sier seg uenige i påstanden er blant menn i første klasse. Her sier 20

prosent seg uenige, og mener dermed at journalister ikke spekulerer ofte. Det er tredjeklasse som

utpeker seg i forhold til disse påstandene. Det er også blant dem at flest nevner redsel for

feilsitering, når de blir bedt om å begrunne sin skepsis til journalister.

Rapporten ”Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker”

viser at noe under halvparten av politiet og advokatene mente at feilsitering forekommer noen

ganger. Et stort flertall av de forespurte svarte at de ulike mediene noen ganger/ofte gir riktig

bilde av en sak. 8 prosent av politiet mente sjelden.

Det kan derfor se ut til at mange politistudenter frykter noe som politiet ikke ser som et stort

problem. At journalister får mindre informasjon fra politiet, fordi de er redde for å bli feilsitert,

er i tilfelle svært uheldig.

De som Halvorsen

har snakket med er bekymret over at partene ikke er profesjonelle nok til å

ha fortrolige samtaler. Lensmennene i undersøkelsen nevner at en av grunnene til at konflikter

oppstår er at uerfarne journalister ofte siterer feil, misbruker uttalelser eller mangler evne til å

vurdere opplysninger som er gitt.

Politistudentene som nevner feilsitering og feil bruk av opplysninger nevner kun journalister

For råtall se vedlegg 2, tabell 3 b.

Innstilling fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og riksadvokaten om veiledende normer for uttalelser

til offentligheten fra politiet og forsvarerne på etterforskningsstadiet. Publisert 23.10.01, www.politi.no

Halvorsen, Tor Helmer (1999):

Politi og journalister – Samarbeid, samrøre eller konflikt?

Semesteroppgave i

medievitenskap, Høgskulen i Volda.

3.2 Stoler på journalister

Store deler av studentene sier seg likevel uenige i at de ikke stoler på journalister.

Diagram 3; Påstand: ”Jeg stoler ikke på journalister”

64,6 prosent sier seg nemlig uenige i påstanden; ”Jeg stoler ikke på journalister”.

prosent sier seg enige.

Det ser ut til at det er flest kvinner som stoler på journalister. Nærmere 80 prosent

sier seg uenig i påstanden, mens tallet blant mennene er nærmere 60 prosent

. Det er ikke store

forskjeller mellom første og tredjeklasse. Men en litt større andel

i førsteklasse enn i tredje

mener de stoler på journalister.

Leif A. Lier uttaler i Moens oppgave at de fleste journalister er til å stole på.

Dette ser også ut til å være standpunktet blant politistudentene. Særlig blant kvinnene. Hvorfor

menn stoler mindre på journalister enn kvinner er usikkert, men mennene sier også i større grad

at de er skeptiske til journalister.

Hva det innebærer å stole på et menneske vil være svært subjektivt.

En politiinspektør uttaler i Moens oppgave at pressen var mer til å stole på før. Han trekker frem

økende antall medier, og dermed økende antall journalister som en av årsakene. Han mener dette

igjen fører til dårlige journalister. Han mener dette skyldes dårligere utdannelse og erfaring.

Halvorsen 1999:14

Dette er prosentfordelingen blant dem som har svart på dette spørsmålet. 3 studenter hadde ikke svart. For råtall

se vedlegg 2 tabell 4c.

78,3% uenige mot 17,4 % enige

59,3% uenige mot 37% enige

Første klasse: 66,7% uenige, tredje klasse: 63% uenige

3.3 Kun ute etter å selge

Kriminalstoff selger. I en spørreundersøkelse utført av Opinion AS svarte 83 prosent at de var

svært, ganske eller passe interessert i å lese stoff om politisaker i avisene.

Journalister skriver

ikke bare for å opplyse og underholde allmennheten, skape debatt og være samfunnskritiske

men også for at avisen skal selge. Kriminalstoff kommer inn under flere av disse funksjonene.

Noe som går igjen i studentenes svar i tillegg til feilsitering, er at pressen går langt for å selge.

Svært mange nevner dette som grunn til at de er skeptiske til journalister. Mange nevner bruk av

virkemidler som er salgsfremmende.

Jens Barland, sjefredaktør i Stavanger Aftenblad har uttalt:

”Hvis krimjournalistikken skal gi leseropplevelse og være spennende, så er vi på feil

Han mener pressen bruker virkemidler fra underholdningsjournalistikken når det legges

bakgrunnsmusikk på kriminalstoffet, og når avisene dekker bursdagsfeiring hos en tiltalt i en

alvorlig straffesak.

En student begrunner sin skepsis til journalister slik:

”Journalister er ute etter stoff som selger. Jeg tror mange er villige til å vri litt på fakta

for å få en god sak…”

P24 tredjeklasse

En annen student uttrykker seg slik:

”…Medias sensasjonshunger blir bare verre og verre. Virker som om journalister ofte

ikke har omtanke for pårørende/offer i de sakene de skriver om…”

P11 tredjeklasse

Det ser ut til at svært mange av studentene mener at pressen bare tenker på salg. Ser vi på alle

studentene sammen sier 84,7 prosent seg enige i påstanden ”Journalister er bare er ute etter at

stoffet skal selge”

Det er ikke store forskjeller mellom klassetrinnene i dette tilfellet. Men her

ser vi forskjeller mellom kjønnene.

Kvam og Røssland, 1998: 216

Pressen har selvsagt mange andre viktige oppgaver i samfunnet, men dette er ikke noe jeg vil gå videre inn på i

denne oppgaven.

I fagbladet Journalisten 18. Mai i fjor

Tabell 4: Kjønn i forhold til påstanden ”Journalister er bare ute etter at stoffet skal selge”

Journalister er bare ute etter at stoffet

Alle kvinner som har valgt å ta stilling til hvorvidt de er enige eller ikke sier seg enige i

påstanden; ”Journalister er bare ute etter å selge”

Blant mennene er 20 prosent

Det er ikke til å legge skjul på at salg og salgbarhet er høyt prioritert i mange medier.

En student uttaler seg på denne måten:

”Ikke til alle, men spesielt TV2 og andre riksdekkende medier da de kan ”gå over lik”

for å få en god sak…”

P22 tredjeklasse.

Flere nevner at journalister er nærgående og pågående. Dette nevner også flere som ikke mener

de er skeptiske til journalister.

Diagram 4: Påstand: ”Journalister er sjelden for nærgående i kriminalsaker”

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på begge disse spørsmålene. 7 studenter hadde ikke

fylt inn kjønn. Prosentene her vil derfor avvike fra prosentene for alle studentene eller bare klassene for seg. Og på

grunn av få kvinner på Politihøgskolen kan prosentene virke misvisende. En person utgjør mange prosent. Se råtall i

vedlegg 2 tabell 5a.

Blant menn i førsteklasse sier 24 prosent seg uenige i påstanden.

Dette er prosentfordelingen for dem som har svart på dette spørsmålet. En student hadde ikke svart. For råtall se

vedlegg 2 tabell 6c.

Nærmere 90 prosent

av studentene er uenige i påstanden om at journalister sjelden er for

nærgående i kriminalsaker. Alle kvinnene som har tatt stilling til dette er uenige. De mener altså

at media ofte er nærgående i kriminalsaker. Blant mennene er det 11,1 prosent som sier seg

enige i påstanden. At mange av studentene mener at media er nærgående, trenger ikke å ha noe

med at de er politistudenter å gjøre, til tross for at mange som sier seg uenige i påstanden, nevner

eksplisitt at de har opplevd journalister for nærgående på ulykkessteder. Jeg tror at også den

gjengse samfunnsborger ville svart at media i mange tilfeller er for nærgående.

3.4 Kunnskap og kjennskap

Flere studenter trekker frem at de er mer skeptiske til riksdekkende medier enn til lokalpressen.

”De gangene jeg gav opplysninger til lokale media, ble dette gjengitt korrekt. Dette var

en positiv erfaring. Men i en større sak, der jeg visste hva som var fakta, skrev noen

landsdekkende aviser opplysninger som for meg må ha vært fiksjon. Dette er for meg

uheldig da det virker som de dikter opp opplysninger for å selge mer aviser.”

Kunnskap er ofte en faktor som spiller inn, når det gjelder å komme med etterrettelig og korrekt

informasjon. Moen mener kunnskaper er viktig for alle journalister, men kanskje spesielt viktig

for kriminaljournalister.

Kriminaljournalisten er ofte spesialisert på sitt område. Spesielt i

riksmediene som satser stort på kriminaljournalistikk. I Allerns undersøkelse av ti aviser, finner

han at kriminalitet og rettsvesen utgjør hele 15 prosent av VGs nyhetsareal.

Kriminaljournalistene vil dermed ha en god del kunnskap om det området de jobber med. Det er

derfor litt merkelig at flere politistudenter trekker frem lokalpressen som bedre i forhold til

kriminaljournalistikken enn riksmediene. Særlig siden mange journalister i lokalpressen er

allround-journalister, og mange av dem dermed ikke er spesialister på kriminalstoff.

Halvorsens undersøkelse viser andre holdninger til lokalpresse og rikspresse enn det flere

politistudenter nevner. Halvorsen presenterer flere utsagn fra politiet, som tilsier at de mener

journalister har for dårlige kunnskaper. Dette gjelder spesielt lokalpressen. De klager spesielt

over unge journalister med liten erfaring. Det nevnes saker som blir misforstått og tjenestemenn

som opplever å bli feilsitert.

Kunnskap understrekes som viktig både fra politiet og journalistenes side i ”Politi og Røvere” av

Tor Olav Moen. Politiet mener det er viktig at journalistene har tilstrekkelig med kunnskap. Da

er det mye greiere for politiet å forholde seg til dem.

Politiet mener at VG, Dagbladet og

Aftenposten står sterkest i forhold til kunnskap om kriminalsaker.

Politistudentene som nevner

forskjeller mellom lokal og rikspresse, mener at lokalpressen gjør en bedre jobb med

kriminalsaker enn rikspressen. Dette kan også komme av kjennskap.

Dette svaret kom ikke under begrunnelse av hvorfor/hvorfor ikke skeptisk til pressen, men på spørsmål om egne

erfaringer med pressen i praksis.

Moen 1998: 32-33 og 47

Allern 2001:125

Halvorsen 1999: 8

Uttalelse fra Tom Brunsnell, nestkommanderende, Kripos.

Flere nevner kjennskap til journalister og godt samarbeid:

”Lokalavisa lå vegg i vegg med lensmannskontoret. God kjennskap til journalistene.

Godt samarbeid mellom begge parter. Lite eller ingen problemer med

informasjonsutveksling mellom partene.”

P15 tredjeklasse

Wold slår fast at politiet gjerne gir bedre og mer utfyllende informasjon til journalister de stoler

på og kjenner godt.

At flere politistudenter nevner lokale medier som bedre enn riksmedier, kan i tillegg til

kjennskap ha noe med salgsaspektet som løssalgspressen jobber etter. Som jeg viste tidligere, er

mange politistudenter skeptiske til at mye handler om salg. Det kan dessuten tyde på at politiet

flere steder i landet har et bedre forhold til lokale journalister enn andre journalister. Dette kan

være fordi tillit gjerne opparbeides gjennom erfaring og kjennskap. Journalister og politi som

møtes daglig vil ha et litt annet samspill, enn journalister og politi som kun møtes ved enkelte

anledninger. Det er dessuten mulig studentene som har nevnt dette, har hatt mest erfaringer med

lokalpresse og synes dette har fungert fint, mens de reagerer på hvordan riksmediene jobber med

krimsaker. Uttalelsene fra politistudentene kan tyde på at kjennskap er viktigere for tillit, enn

I Høst og Bodahl-Johansens undersøkelse

, svarer mange at kunnskap er en av årsakene til at

noen får bedre svar fra politiet enn andre.

Slik er journalisters kunnskap viktig både for politiet, journalistene og publikum. Politiet ønsker

å bli sitert på riktig måte, og at informasjonen de gir ut ikke skal brukes på feil måte eller dras

for langt. Journalistene ønsker et best mulig produkt i tillegg til troverdighet, salg og god

informasjon fra politiet, noe kunnskap om temaet de jobber med er med på å øke sjansene for.

Publikum ønsker et etterrettelig og troverdig produkt.

Ingen studenter nevner journalisters kunnskaper spesifikt. Men en student skriver:

”Dårlige erfaringer med dårlige journalister”

P34 tredjeklasse

Wold 2002: 56 og 59

Høst, Sigurd og Bodahl-Johansen, Gunnar (2001):

Kulturforskjeller og tilpasning. Journalisters forhold til politi,

påtalemyndighet og domstoler,

IJ-rapport, Institutt for journalistikk, Fredrikstad.

Men rundt halvparten av studentene sier seg enige i påstanden ”Journalister har gode kunnskaper

om kriminalsaker”

Rundt halvparten er uenige.

Men forskjellen mellom klassetrinnene er stor:

Tabell 5: Studieår i forhold til påstanden: ”Journalister har gode kunnskaper om kriminalsaker”

Journalister har gode kunnskaper om

Studieår på politihøgskolen

Her ser vi at det er store forskjeller mellom klassetrinnene, når det gjelder studentenes meninger

om journalister har gode kunnskaper om kriminalsaker. Kvinnene skiller seg ut i dette tilfellet.

Hele 83,3 prosent av kvinnene i tredje klasse sier seg uenige i påstanden, mens det er kvinnene i

første som gjør at stor andel er enige. Blant dem er hele 72,7 prosent enige i at journalister har

gode kunnskaper om kriminalsaker.

Wold konkluderer med at politiet mener at journalister ikke har nok kunnskaper om

Dette er sammenfallende med mitt resultat på den måten, at de som har vært ute

i praksis ser ut til å mene det samme som politifolk ute i yrket, mens førsteklassingene har

inntrykk av at journalister har gode kunnskaper. Dette tyder på at journalister ute i yrket har

dårlig med kunnskaper om kriminalsaker.

Per Olav Reinton legger i sin journalistiske formel stor vekt på kunnskap. Han kaller kunnskap

grobunnen som en sår sine journalistiske ferdigheter i. Hvis det ikke finnes kunnskap

heller ingen journalistikk skriver Reinton.

Men slik er det dessverre; Journalister har generelt

skralt med spesialkunnskaper. Ofte vet journalister lite om mye. Slik vil det alltid være.

Journalister jobber på så mange ulike områder at de sjelden har inngående kunnskaper om disse

Høst og Bodahl-Johansen 2001:27

44,7 prosent uenige, 49,4 prosent enige.

For råtall se vedlegg 2 tabell 7a.

Se vedlegg 2 tabell 7b

Med kunnskap mener Reinton holdningen til mennesket, miljøet og saken, og kreativitet i forhold til disse. Han

snakker ikke så mye om kunnskapens mengde.

Reinton 1996:15- 17

På direkte spørsmål fra Wold svarer politiet også, at journalistene ofte mangler kunnskap om

hvordan politiet jobber og systemet egentlig fungerer.

Det ser ut til at mange av studentene

mener at journalister har for lite kunnskaper om hvordan politiet jobber og systemet fungerer.

Tabell 6: Studieår på politihøgskolen i forhold til påstanden: ”Journalister mangler kunnskap om hvordan

politiet jobber og systemet egentlig fungerer”

Journalister mangler kunnskap om

hvordan politiet jobber og systemet

egentlig fungerer

Studieår på politihøgskolen

Av alle studentene ved Politihøgskolens avdeling i Bodø, sier nærmere 60 prosent

påstanden om at journalister mangler kunnskap om hvordan politiet jobber og systemet egentlig

fungerer. Det er i dette tilfellet tredjeklasse som skiller seg ut, hvor flest sier seg enige i

påstanden. Også her skiller kvinnene seg ut. Blant kvinnene i tredjeklasse er 75 prosent enige i at

journalister mangler kunnskap om hvordan politiet jobber og systemet fungerer.

Halvorsen presenterer uttalelser fra politiet hvor de klager over at mange journalister ikke

aksepterer eller forstår politiets rolle, og at man på visse stadier i en sak ikke kan gi

Dette fører oss over på politiets etterforskning.

For råtall se vedlegg 2 tabell 8a.

Halvorsen 1999: 11

3.5 Hensyn til etterforskningen

Hensynet til etterforskningen er noe som går igjen som begrunnelse for skepsis.

En student uttrykker seg slik;

”Nødvendig å være skeptisk for å sikre at etterforskning ikke blir skadet”

En annen skriver dette på spørsmål om sin mening om kriminaljournalistikk:

Synes journalistene blir alt for nærgående i noen saker. De ødelegger ofte

etterforskningen ved å for eksempel legge frem bilder som ikke burde legges frem og

fortelle om detaljer om de mistenkte og saken som politiet ikke vil skal komme ut.”

I rapporten ”Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker”,

legges det vekt på at aktive journalister i sakens innledende fase, kan gi politiet informasjon som

kan bli nyttig i etterforskningen. På den andre siden kan journalistikken vanskeliggjøre både

politiets taktiske

etterforskning. Vitner kan påvirkes slik at kvaliteten på senere

politiavhør blir redusert. Troverdigheten til det som forklares forringes.

Men også informasjonsbrosjyren fra Oslo politidistrikt legges det vekt på nytteverdien av

journalister i etterforskningen;

”Tenk på! At noen journalister er meget dyktige etterforskere.”

Også en student trekker frem dette:

”…Det er nok mange dyktige etterforskere blant journalistene.”

P85 tredjeklasse

Taktisk etterforskning; Strategisk planlegging og tilrettelegging av etterforskning – hvem skal avhøres når, hvilke

undersøkelser skal gjøres, hvordan skal man nærme seg problemstillingene. Kvam 2002:248

Teknisk etterforskning innebærer sikring, dokumentering og analyse av fysiske funn som kan ha betydning for å

oppklare en forbrytelse. Kvam 2002: 89

Innstilling fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og riksadvokaten om veiledende normer for uttalelser

til offentligheten fra politiet og forsvarerne på etterforskningsstadiet. Publisert 23.10.01, www.politi.no

Dette svaret kom på spørsmål om hva de synes om pressens dekning av kriminalsaker.

Men spørsmålet om pressen kan ødelegge politiets etterforskning, er et stadig tilbakevendende

tema. Kvam mener problemet i realiteten er langt mindre enn politiet vil ha det til. I mange

sammenhenger et presseomtale åpenbart til fordel for etterforskingen.

Ofte setter pressen i gang en etterforskning parallelt med politiets. Sigurd Høst og Gunnar

Bodahl-Johansen presenterer i rapporten Kulturforskjeller og tilpasning, resultater fra en

spørreundersøkelse de foretok blant journalister våren 2001. Journalistene ble blant annet spurt

om sitt forhold til parallell etterforskning. 20 prosent av de som har svart sier at de vanligvis

driver parallell etterforskning, og vel 40 prosent sier at de gjør det i noen spesielle saker. 35

prosent svarer nei på spørsmålet.

Høst og Bodahl-Johansen mener pressen burde drive parallell

etterforskning i større grad.

Flere studenter bekymrer seg for parallell etterforskning fra pressens side. En uttaler dette:

”Blir stadig mer utbredt at media starter sin egen etterforskning som pågår parallelt

med politiets. Dette er en fare for rettssikkerheten…”

P11 tredjeklasse

Rolf B. Wegner uttrykker også sterk skepsis til parallell etterforskning i en kronikk fra 1997

publisert i Aftenposten som i utgangspunktet handler om politilekkasjer. Han skriver:

”Fra en samfunnsmessig synsvinkel er den alvorligste følge av politilekkasjer at de lett

setter i gang en prosess: De informasjoner som slippes ut, medfører at forsvareren med

eller uten grunn føler seg beføyet til å gi sine kommentarer- enten åpent eller i form av

en forsvarslekkasje. Får avisoppslagene tilstrekkelig leserinteresse, sørger den aktive

journalist for videre oppfølging og kommentarer fra ulike hold. I verste fall stimuleres

journalisten til en form for oppsøkende journalistikk som i realiteten er en etterforskning

nærmest parallelt med politiets egen etterforskning. Resultatet blir lett at noe av den

bevisbehandlingen og prosedyre som skulle finne sted i rettssalen i verdige og

kontrollerte former, flyttes ut i løssalgsavisenes spalter før domstolsbehandlingen tar til.

Mens politiet ofte viser til at parallell etterforskning er en trussel for etterforskningen, mener

pressen at parallell etterforskning styrker rettssikkerheten. Kvam viser til straffeprosessloven

§226. Den krever at politietterforskningen skal

”søke å kartlegge alt som taler mot ham

[siktede] og det som taler for ham”

. Dette skjer dessverre ikke alltid, blant annet derfor må

journalister være med i hele prosessen.

Høst og Bodahl-Johansen, 2001: 42

Wegner, Rolf B (1997): Politilekkasjer svekker rettssikkerheten, Kronikk fra Aftenposten 9. Januar 1997.

http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970109/kronikk.htm. Tatt ut 20.04.2004

Synet til politistudentene ser ut til å være svært delt i forhold til påstanden

etterforskning fra journalistens side kan styrke rettssikkerheten”.

Selv om de fleste

uenige i påstanden, og dermed altså ikke går gode for det som journalister legger til grunn for å

drive parallell etterforskning, er også nesten halvparten

Men det vi ser her, er at det er de kvinnelige studentene som gjør at resultatet for denne

påstanden, er at de fleste er uenige. Blant kvinnene er det hele 56,5 prosent som er uenige, og

bare 34,8 prosent som er enige. Mennene har fordelt seg mer likt, men her er hoveddelen

I Moens oppgave uttaler politiet

, i en oppsummering av de ulempene som pressen påfører

politiet, at det vanskeligste er at journalister forsøker å løse saker for dem.

Thomas Wold presenterer uttalelser fra politiet, som tilsier at de stiller seg

etterforskning. De har i alle fall ingen prinsipielle motforestillinger.

Blant politistudentene i Bodø er det derimot mange som mener at de er skeptiske til parallell

etterforskning fra journalistenes side. Over halvparten

av studentene sier seg enige i påstanden

” Jeg er skeptisk til parallell etterforskning.”.

Tabell 7: Studieår på politihøgskolen og kjønn i forhold til påstanden ”Jeg er skeptisk til parallell

etterforskning”

politihøgskolen

Skeptisk til parallell etterforskning

Roger Andersen, kriminalsjef ved Oslo politikammer

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på begge disse spørsmålene. En student hadde ikke

svart på dette spørsmålet, og 7 studenter hadde ikke fylt inn kjønn. Prosentene her vil derfor avvike fra prosentene

for alle studentene eller bare klassene for seg. Og på grunn av få kvinner på Politihøgskolen kan prosentene virke

misvisende. En person utgjør mange prosent. Se råtall i vedlegg 2 tabell 10b

Ser man hele politihøgskolen som en helhet, er det kvinnene som er mest skeptiske. Hele 60,9

prosent av kvinnene sier seg enige i at de er skeptiske til parallell etterforskning.

Tredje klasse er mer skeptiske til parallell etterforskning enn førsteklasse. Her ser 66,7 prosent

av kvinnene seg enige i påstanden, mens 58,6 prosent av mennene gjør det samme. Det er blant

menn i førsteklasse flest er uenige i påstanden, og dermed åpner for parallell etterforskning. 44

prosent sier seg uenige.

Det er altså kvinnene som er mest skeptiske når hele skolen blir sett på som helhet, og kvinnene i

tredjeklasse er mer skeptiske til parallell etterforskning enn kvinnene i førsteklasse.

Men også tredjeklassingene som helhet er mest skeptiske til parallell etterforskning. Mens 52,6

prosent av førsteklassingene ser seg enige i påstanden, er det 56,5 prosent av tredjeklassingene

som gjør det samme.

At tredjeklassingene er mer skeptiske til parallell etterforskning kan ha en sammenheng med at

de har vært ute i praksis. Her kan de ha hatt erfaringer med journalister som de opplevde som

truende for etterforskningen. Mange fra tredjeklasse nevner dette i begrunnelsen av hvorfor de er

skeptiske til journalister. De setter vern av etterforskningen svært høyt.

Til tross for at tredjeklasse er mer skeptiske enn førsteklasse samsvarer studentenes holdninger

til parallell etterforskning med det som andre undersøkelser har funnet om politiets holdninger.

Funnet mitt stemmer derimot ikke overens med Wolds funn om politiet i Trondheim, men dette

kan skyldes at forholdet mellom media og politi i Trondheim ikke nødvendigvis er representativt

for andre steder.

Disse prosentene skiller seg fra summering av totalprosent for klassetrinn i vedlegg tabell 7. Dette skyldes at 7

personer ikke har fylt inn kjønn, noe som gir relativt store utslag på statistikken.

3.6 Lekkasjer

En årsak til at pressen starter en parallell etterforskning kan være at for lite informasjon kommer

ut fra politiets side. Dette kan skyldes forhold rundt etterforskningen eller rett og slett for

restriktiv informasjonspolitikk fra politiets side. En journalist

uttaler i Moens oppgave at det

ser ut som politiet gir blaffen i pressens betydning. Han mener informasjonsformidlingen er for

restriktiv, noe som igjen gjør at pressen driver med egen etterforskning.

I tillegg til at pressen

får informasjon som politiet velger å gå ut med, hender det også at pressen skaffer seg

informasjon gjennom lekkasjer fra politiet. Dette forekommer enten politiet liker det eller ikke.

Diagram 5;Påstand:”Jeg kan tenke meg å lekke informasjon til pressen i mitt fremtidige arbeid som

95,3 prosent av studentene er uenige i påstanden; ”Jeg kan tenke seg å lekke informasjon til

pressen i sitt fremtidige yrke som politi”. Kun enkeltelever har sagt seg enige i påstanden.

Bjarne Kvam trekker frem lekkasjer som en grunnleggende forutsetning for god

krimjournalistikk. Han mener lekkasjer er samfunnets sikkerhetsventil – en viktig

rettssikkerhetsfunksjon. For offentlig tjenestemann er det straffbart

å lekke fortrolig

Håkon Letvik, som da oppgaven ble skrevet var kriminalreporter i Aftenposten.

For råtall se vedlegg 2 tabell 16a.

Straffeprosessloven §121, strafferamme et halvt år, tre år dersom det er til egen vinning

Kvam 2002: 126-127

Rolf B. Wegner mener det i vår tid er en økning i politilekkasjer. Han mener en av grunnene er

den stadig mer pågående kriminaljournalistikken. Han mener lekkasjer ligger i tiden og at alle

etater og organisasjoner synes å lekke fra tid til annen. Wegner mener at neppe noe politikammer

kan hevde at lekkasjer ikke skjer fra deres arbeidssted.

I motsetning til Bjarne Kvam mener

Wegner at lekkasjer fra politiet er en utglidning som svekker rettssikkerheten. Høst og Bodahl-

Johansens undersøkelse viser også at lekkasjer

ikke er uvanlig. Vel 40 prosent svarer at de i

løpet av de siste 12 månedene har opplevd lekkasjer fra politiet.

At så godt som alle studentene har svart at de ikke kan tenke seg å lekke informasjon til

journalister, kan tyde på at studenter under utdanning eller nyutdannet politi vil være veldig etter

boka. De læres jo tross alt opp til at dette ikke skal forekomme og at det er straffbart. Men er det

tilfellet at politistudentene aldri vil lekke informasjon til journalister, kan politiet se fram mot en

endring av trenden som Wegner snakket om i 1997. Noe som vil være positivt for politiet, men

samtidig kritisk for pressen som nærmest er avhengige av lekkasjer for å drive god

krimjournalistikk.

Wegner, Rolf B (1997): Politilekkasjer svekker rettssikkerheten, se fotnote 39

Lekkasjer i dette tilfellet brukt om en type informasjon som politiet selv har bidratt med uten et direkte initiativ

fra journalistens side, termen er også brukt om anonyme tipsere.

3.7 Kritisk søkelys på politiet

Pressen skal fungere som en motpol til maktsenter i samfunnet. Denne funksjonen omtales

gjerne som vaktbikkjefunksjonen. I følge Moen er dette en funksjon som er akseptert av politiet.

De representantene som Moen har snakket med, mener det er viktig at noen passer på at politiet

ikke misbruker makten sin, siden politiet er det eneste organ som bruker tvangsmidler i fredstid.

Moen oppsummerer med at alle er tjent med at pressen fungerer som en vaktbikkje. Dette styrker

En student skriver dette:

” De erfaringene jeg har så har de journalistene vært ute etter å sette politiet i et dårlig

lys. Har problemer med å stole på journalister.”

P45 tredjeklasse

I følge Wold ser politiet på media som en viktig kanal til publikum, og som en instans som skal

overvåke politiet.

Mange politistudenter ser også ut til å være enige i dette.

Hele 85,7 prosent av politistudentene sier seg enige i at det er positivt at journalister gransker

politiets arbeid.

Det er blant tredjeklassingene det er flest som sier seg enige.

Og det er blant kvinnene i

førsteklasse, det viser seg å være flest som er uenige. Tre av ti

kvinner mener altså at media

ikke bør granske politiets arbeid.

Når det gjelder påstanden om at journalister ikke bør sette et kritisk søkelys på politiets arbeid,

er de fleste uenige i det. 85,9 prosent av politistudentene er uenige. Mellom første og tredje

klasse er forskjellene relativt store.

Tabell 8: Studieår på politihøgskolen i forhold til påstanden: ”Journalister bør ikke sette kritisk søkelys på

politiets arbeid”

”Journalister bør ikke sette et kritisk

søkelys på politiets arbeid”

Studieår på politihøgskolen

Høst og Bodahl-Johansen 2001:41

93,6 prosent av tredjeklassingene, 75,7 prosent av førsteklassingene.

For råtall se vedlegg 2 tabell 13a

Mens bare 4,3 prosent sier seg enige i påstanden av tredjeklassingene, er det 23,7 prosent av

førsteklassingene som er enige i at journalister ikke bør sette kritisk søkelys på politiets arbeid.

I Høst og Bodahl-Johansens undersøkelse, mener flere journalister at det er de politi-vennlige

journalistene som får best behandling, mens kritiske journalister har problemer.

Siden så mange stiller seg positive til at journalister skal kunne granske politiet og sette et kritisk

søkelys på deres arbeid, tyder dette på at dette kan være et problem som kan forsvinne når

dagens studenter kommer ut i arbeid. Siden de stiller seg så positive til dette vil jeg anta at de vil

behandle journalister likt uansett om de er kritiske til politiet eller ikke. Jeg antar da selvsagt at

kritikken er berettiget.

At så mange stiller seg positive til at pressen skal være kritiske til politiet, kan tyde på at dette

blir understreket som en av journalistenes viktigste oppgaver i undervisninga på politihøgskolen.

Funnet samsvarer dessuten med det som politi ute i yrket har svart i andre undersøkelser.

Det som er et paradoks i forhold til tallene over er at hele 62,6 prosent av politistudentene er

enige i at media bør bestrebe seg på å omtale politiet på en positiv måte. Men her er det et stort

skille mellom de ulike klassetrinn og kjønn.

Tabell 9: Studieår på politihøgskolen og kjønn i forhold til påstanden: ”Media bør bestrebe seg på å omtale

politiet på en positiv måte”

Studieår på politihøgskolen

Omtale på positiv måte

Høst og Bodahl-Johansen 2001: 27-28

Dette er prosentfordelingen for studentene som hadde svart på alle disse spørsmålene. To studenter hadde ikke

svart på dette spørsmålet, og 7 studenter hadde ikke fylt inn kjønn. Prosentene her vil derfor avvike fra prosentene

for alle studentene eller bare klassene for seg. Og på grunn av få kvinner på Politihøgskolen kan prosentene virke

misvisende. En person utgjør mange prosent. Se råtall i vedlegg2 tabell 14a.

I første klasse er Sju av ti

enige, mens i tredje klasse er rundt halvparten

kjønnene er også hoppet relativt stort. Blant kvinnene i førsteklasse er det flest som er enige,

nærmere bestemt 81,8 prosent. Mens det er færrest som er enige blant kvinnene i tredjeklasse.

Blant dem er halvparten enige. Mennene havner mellom disse to ytterpunktene.

I rapporten ”Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker”,

mener flertallet av de spurte at omtalen av politi og forsvarere i mediene stort sett enten er

positivt eller nøytralt.

Dette kan tyde på at media ikke oppfyller rollen som gransker av

samfunnets maktsenter. At politiet nesten alltid er fornøyd med hvordan pressen dekker deres

område, er ikke nødvendigvis et sunnhetstegn for en normativt kritisk presse.

At politiet har et ønske om å bli omtalt positivt er vel kanskje ikke så oppsiktsvekkende. Enhver

yrkesgruppe vil vel ha et slikt kollektivt ønske. Så fremt det er riktig at de i tillegg er enige i at

media bør granske politiets arbeid, synes jeg i utgangspunktet ikke at dette er galt.

3.8 Spent forhold mellom Senter for journalistikk og Politihøgskolen

Flere nevner spesifikt en episode i 2001 hvor daværende studieleder ved Senter for Journalistikk

ved Høgskolen i Bodø, Jan Erik Andreassen gikk ut med en påstand om at politistudenter læres

opp til å hate journalister. Dette er en påstand han først kom med under Svarte natta-

konferansen i 2001, og senere har gjentatt ovenfor fagbladet Journalisten. Han uttalte til

Journalisten nr 18, 2001 at han har opplevd svært negative holdninger hos politistudentene i

forhold til journalister i forbindelse med høgskolens ulykkesøvelser. Andreassen kan ikke forstå

hvor disse holdningene kan komme fra, hvis de ikke læres opp til dem. Daværende

avdelingsleder ved Politihøgskolens avdeling i Bodø, Geir Valaker stiller seg uforstående til

dette, og mener at disse holdningene eventuelt kan være plukket opp i praksis. En student skriver

dette som begrunnelse til hvorfor holdningene hans/hennes har endret seg i positiv retning etter

”Måten som journalistene opptrådte på og skrev sine artikler på. Det skal sies at jeg fikk

et dårlig inntrykk gjennom det som skjedde her i Bodø da jeg gikk i førsteklasse. Lederen

for journalistutdanningen i Bodø uttalte seg svært klønete om PHS-studenter/utdanning”

P23 Tredjeklasse

Flere nevner uttalelsene fra Andreassen. Dette kan tyde på at uttalelsene var med på å gjøre

forholdet mellom politihøgskolen og journalistutdanninga spent, noe som igjen har ført til at

noen studenter har fått dårlig inntrykk av journalister eller blitt skeptiske til dem.

Innstilling fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og riksadvokaten om veiledende normer for uttalelser

til offentligheten fra politiet og forsvarerne på etterforskningsstadiet. Publisert 23.10.01, www.politi.no

3.9 Respekt for yrket

skeptiske til journalister. Disse begrunner det på mange ulike måter, men en

begrunnelse som går igjen er at journalister bare gjør jobben sin.

En student uttaler seg slik:

”Journalister har sin jobb å gjøre i samfunnet. At man kan finne ”blindgjengere” er det

ikke noe tvil om, men det vil du finne i politiet også. Det viktige er at det er et godt

samarbeid mellom politi og journalister”

P15 tredjeklasse

En annen sier det på denne måten:

”Så lenge de vil respektere vår jobb så vil jeg respektere deres.”

P54 førsteklasse

Journalistene i Lamark og Morlandstøs undersøkelse savner ofte forståelse og respekt hos

personer og yrkesgrupper de er avhengige av i jobben. Mange ganger føler de at deres motiver

trekkes i tvil.

En av journalistene i Lamark og Morlandstøs undersøkelse har en frase som han

bruker i situasjoner der slike problemer oppstår. Han sier ”Gjør du din jobb, så skal jeg gjøre

Dette ser ut til å være et syn blant mange politistudenter også. Mange er opptatte av at

journalister har en jobb å gjøre og at dette er greit, så fremt politiet også får gjort sin jobb.

Dette legges det også vekt på i infoheftet fra Oslo politidistrikt;

”Husk! Pressen har også en jobb å gjøre”

Leif A Lier har jevnt over gode erfaringer med pressen fra sin tid som politiinspektør ved Oslo

politikammer. Han mener at de fleste journalister er seriøse utøvere av sitt yrke. Selv om det

I Wolds undersøkelse sier journalistene at selv om de opplevde at noen så på dem som en plage,

påpekte de også at de fleste i politiet behandlet dem med respekt

Alle kvinnene på politihøgskolen er enige i at journalister har en viktig jobb å gjøre.

Lamark og Morlandstø, 2002: 43

Lamark og Morlandstø, 2002: 75

Informasjonstjenesten ved Oslo Politidistrikt 1997:14

Lier 1993, I: Nyland 1993: 78

Alle tredjeklassingene er også enige i dette. 7,9% av førsteklassingene er derimot uenige i

påstanden. Alle disse er menn. At alle tredjeklassingene er enige i at journalister har en viktig

jobb å gjøre, kan tyde på at dette er et inntrykk som understrekes i praksis.

Alle kvinnelige førsteklassinger sier seg enige i at de har respekt for journalisters jobb.

Nærmere 90 prosent

av alle studentene på politihøgskolen sier seg enige i at de har respekt for

journalisters jobb.

3.10 Etikk og begrensninger

Flere studenter sier at det er journalistenes begrensninger og etikk som gjør at de ikke er

En student uttrykker det på denne måten:

”Siden journalistene har sine begrensninger på hva de kan skrive, for eksempel etikk osv,

så blir ikke jeg skeptisk til de”

P38 tredjeklasse

Men Lier setter store spørsmålstegn ved journalisters forhold til etikken og uttaler:

”Kriminaljournalistikk er salgsfremmende, og avisene driver butikk. Vær Varsom-

plakaten er bull shit. Store overskrifter selger.”

Åtte av ti politistudenter sier seg uenige i påstanden; ”Journalister følger ingen etiske

retningslinjer”

Blant kvinnene sier syv av ti seg uenige. Det er blant menn i førsteklasse flest

sier seg uenige. Blant dem er 9 av 10 uenige i påstanden.

Politistudentene ser dermed ut til å mene at journalister følger etiske retningslinjer. Dette kan

være noe som har vært tatt opp i undervisninga. Men disse svarene gir ingen indikasjoner om

hvor godt politistudentene synes pressen følger de etiske retningslinjene.

3.11 Nytteverdi

Flere trekker frem at det er viktig at journalister og politi kan samarbeide. Mulig dette trekkes

frem, fordi de vet at politiet har bruk for media. Politiet trenger media som kanal til

offentligheten. Media trenger politiet som kilde i kriminalsaker. Wold understreker dette

gjensidige avhengighetsforholdet.

Lensmann Dale i Askøy uttaler i Halvorsens oppgave at man mer og mer ser på media som en

støttespiller. Flere har de siste årene blitt oppmerksomme på at media er der, og at man må prøve

å dra nytte av aktøren.

En student gir denne beskrivelsen av sin erfaring med pressen i praksis:

”Vi tok kontakt med avis for å legge ut en vinningssak. I den forbindelse ba vi om tips

angående saken. I det tilfellet fikk vi flere nyttige tips fra publikum. ”

P26 tredjeklasse

Hvis det er tilfellet at politiet bare kan kontakte pressen for å ”få lagt ut en sak”, er dette ganske

kritisk, men dette er ikke noe jeg vil gå videre inn på i denne sammenhengen.

En annen student skriver dette som begrunnelse for at praksisplassen hadde positiv holdning til

”Vi trenger media for å nå ut til folk. Det er viktig å skape forståelse og tillit for politiets

P6 tredjeklasse

Infobrosjyren fra Oslo politidistrikt oppfordrer til å bruke media. De snakker om to kriser, den

faktiske krisen og informasjonskrisen. De sier at hvis du ikke greier å løse informasjonskrisen,

vil det se ut som om du ikke har løst noen av krisene.

De oppfordrer dessuten til å forsøke å

lede strømmen gjennom å planlegge arbeidet ovenfor media.

Og i forordet står det ”Enten vi

liker det eller ikke: Media er en av politiets viktigste kanaler fram til publikum.”

Pressen bør være oppmerksom på denne offensiven fra politiets side i informasjonssammenheng,

og være kritiske til opplysninger fra politiet på linje med opplysninger fra andre kilder.

Wold 2002: 69-70 og 75

Halvorsen 1999: 10

Informasjonstjenesten ved Oslo Politidistrikt1997:9

Informasjonstjenesten ved Oslo Politidistrikt1997:3

Informasjonstjenesten ved Oslo Politidistrikt 1997

Moen presenterer et utsagn fra Leif A. Lier. ”Uten pressen ville ikke politiet kunne utføre jobben

sin i store drapssaker” Alle fra Politiet som Moen har snakket med

, ser absolutt nytteverdien

av pressen. Journalistene som Moen har snakket med mener politiet har mer bruk for pressen enn

Også politistudentene mener helt klart at politiet har bruk for media. Mange nevner at det er

viktig at journalister og politi kan samarbeide.

Det ser ut til at det er tredjeklasse som ser størst nytteverdi i media.

Sett som helhet er rundt 90 prosent

av studentene uenige i påstanden om at politiet ikke har

bruk for media. Så godt som 100 prosent av tredjeklassingene er uenige i påstanden, og ser

dermed helt klart nytteverdien av media. I førsteklasse er rundt 80 prosent

uenige i påstanden.

Det er kvinnene i førsteklasse, som er årsaken til lavere prosent i førsteklasse. 27,3 prosent av

kvinnene i førsteklasse sier seg enige i påstanden, og mener dermed at politiet ikke har bruk for

De fleste sier seg enige i påstanden, om at det som politi er viktig å ha et godt forhold til

journalister. 92,9 prosent av studentene som helhet sier seg enige i dette. Men det er også en

gruppe som sier seg uenige. 20 prosent av mennene i førsteklasse er uenige. Ellers er alle enige i

denne påstanden.

Også her ser vi derfor at det er tredjeklassingene som ser nytteverdien av media, noe som tyder

på at det er mange studenter som har sett betydningen av media i praksis, men tallene tyder også

på at dette er noe som understrekes i utdanninga.

Mange som svarer ”nei” eller ”vet ikke” til om de er skeptiske til pressen begrunner dette med at

de foreløpig ikke har noen grunn til å gjøre seg opp en mening om hvor vidt de er skeptiske eller

ikke. 11,4 prosent av studentene svarer ”vet ikke” på spørsmålet om de er skeptiske til

journalister. 32,9 prosent svarer ”nei”.

4 stk, tre politimenn og en privatetterforsker.

3.12 Menn og kvinner

Menn ser ut til å være mer skeptiske enn kvinner i flere situasjoner. Dette viser seg både på

svarene i forhold til om de ser på seg selv som skeptiske til journalister

og i forhold til andre

spørsmål. Blant annet er det større andel av kvinnene som sier at de stoler på journalister.

Mens 80 prosent av kvinnene sier de gjør det, er det 60 prosent av mennene som sier det samme.

Men i de fleste situasjoner er det størst andel blant kvinnene som er skeptiske. Blant annet

gjelder dette i forhold til parallell etterforskning

. Kvinnene mener dessuten i større grad enn

menn, at journalister mangler kunnskaper; Både om kriminalsaker

og politiets jobb og

hvordan systemet fungerer.

Kvinner mener dessuten i større grad enn menn, at journalister

bare er ute etter å selge.

Når det gjelder journalisters granskning av politiets arbeid, stiller

mennene seg mye mer åpne i forhold til dette.

Og kvinnene mener i større grad enn mennene

at media bør bestrebe seg på å omtale politiet på en positiv måte.

Men i ofte er meningene blant kjønnene svært like. Det er oftere klassetrinnet som er avgjørende

faktor. Blant annet ser vi dette på spørsmålet om en er skeptisk til journalister. Her svarer 58

prosent av mennene at de er skeptiske, mens 54,5 prosent av kvinnene gjør det samme.

det som viser seg blant kvinnene, hvis man ser på klassefordelingen, er at hele 72,7 prosent av

kvinnene i tredjeklasse er skeptiske, mens bare 36,4 prosent av kvinnene i førsteklasse sier de er

Derfor skal vi nå se på ulike forhold rundt klassetrinnene.

se vedlegg 2, tabell 1a

se vedlegg 2 tabell 4a

se vedlegg 2 tabell 9c

se vedlegg 2 tabell 7c

se vedlegg 2 tabell 8c

Se vedlegg 2 tabell 5a

Se vedlegg 2 tabell 12b

Se vedlegg 2 tabell 14c

Se vedlegg 2 tabell 1a

Se vedlegg 2 tabell 1i

3.13 Forskjeller mellom klassetrinnene

Det er i flere tilfeller store forskjeller mellom første- og tredjeklassingenes meninger om forhold

rundt politiet og pressen. I noen tilfeller er meningene innad i klassene svært like. Det er derfor

grunn til å tro at i de tilfellene tredjeklasse skiller seg fra førsteklasse, skyldes dette forhold rundt

praksis eventuelt forhold i undervisninga på politihøgskolen i tredjeklasse.

3.13.1 Første- og tredjeklasse

I de fleste tilfeller er første og tredjeklassingene ganske samkjørte på om de er enige eller

uenige, men det ene klassetrinnet utmerker seg mer enn det andre i de fleste tilfeller. I mange

tilfeller er det rundt 80 prosent av førsteklassingene som mener noe, og rundt 90 prosent av

tredjeklassingene som mener det samme. Dette kan tyde på at holdninger som er vanlige blant

studentene før praksis blir sterkere i møte med pressen i praksis. Det er blant annet tilfellet når

det gjelder påstandene:

Journalister spekulerer ofte og skriver ting de ikke har grunnlag for

Journalister vender og vrir på ting man sier

Journalister er bare ute etter at stoffet skal selge

I alle disse tilfellene er rundt 90 prosent av tredjeklassingene enige i påstandene, mens rundt 80

prosent av førsteklassingene er det. Dette stemmer ganske godt overens med hva henholdsvis

første og tredjeklassinger har skrevet på de åpne spørsmålene om skepsis. Svært mange av

tredjeklassingene nevner feilsitering og feil fremstilling av saker som årsak til skepsis, mens

førsteklassingene ikke gjør dette i like stor grad. Lar vi være å se på disse klassene som to

klasser, men heller som en utvikling fra man går i førsteklasse til man går i tredje, kan det se ut

som at politistudentene blir mer skeptisk i forhold til feilsitering, feil fremstilling og salg i

Men det er ikke til å stikke under en stol at mange førsteklassinger som er skeptiske til

journalister og har formeninger om dem uten å ha møtt dem i praksis. Det er en større andel

blant førsteklassingene enn blant tredjeklassingne som sier at de er skeptiske til journalister.

Se vedlegg 2 tabell 3c

Se vedlegg 2 tabell 2b

Se vedlegg 2 tabell 5c

Disse holdningene er det vanskelig å si hvor kommer fra, men vi kan ikke se bort i fra at denne

skepsisen stammer fra undervisninga.

Det er spesielt i forhold til spørsmål om kunnskap at forskjellene mellom første og tredjeklasse

kommer til syne.

Der er klassene svært uenige. Mens nærmere 70 prosent av førsteklassingene

mener at journalister har gode kunnskaper om kriminalsaker, mener over 60 prosent av

tredjeklassingene at journalister ikke har gode kunnskaper om kriminalsaker. Hvis vi fortsatt ser

på tallene som en utvikling fra første til tredjeklasse kan dette tyde på en helomvending i praksis.

Noe som igjen taler for svært dårlig kunnskaper blant journalister i forhold til

kriminaljournalistikk.

Også medias nytteverdi for politiet blir understreket i praksis. Også her utmerker

tredjeklassingene seg

3.13.2 Etter praksis

Et interessant funn blant tredjeklassingene, er at det er blant de som svarer at de har hatt

erfaringer med pressen i praksis, at flest sier de ikke er skeptiske til journalister.

prosent av dem som

har møtt pressen i praksis sier at de er skeptiske, sier 45,5 prosent av

erfaringer med pressen det samme. Dette tyder på at politistudentene sitter

med visse holdninger, uavhengig av møter med pressen, eller at de som har møtt pressen i

praksis dermed har blitt mindre skeptiske.

Alle de som sier at praksisplassen hadde negative holdninger ovenfor pressen, er også skeptiske

til journalister.

Blant dem som har oppgitt at praksisplassen hadde positive holdninger til

pressen, oppgir nærmere halvparten

at de er skeptiske overfor journalister.

av studentene svarer at de har endret holdning til pressen, etter at de var i

praksis. Av disse har flest endret holdninger i negativ retning.

Diagram 6; Holdninger etter praksis endret i hvilken retning?

Se vedlegg 2 tabell 7a og 8a

Se vedlegg 2 tabell 19a og 20a

For råtall og prosenter se vedlegg 2 tabell 18 a.

Kun tre personer (6,4 prosent) hadde svart at praksisplassen hadde negative holdninger til journalister.

Se vedlegg 2 tabell17a

22 studenter (46,8 prosent av tredjeklassingene) svarte at de hadde endret holdninger etter praksis. For råtall se

vedlegg 2 tabell 17 a og b.

negativ retning

positiv retning

Dette kan tyde på at pressen i virkeligheten har gitt studentene et dårligere inntrykk enn

studentene hadde fått på skolen. Noe som taler

dette er, som jeg viste ovenfor, at det er blant

de studentene som

har hatt erfaringer med pressen, at flest er skeptiske. Men det er likevel

mulig at disse holdningene kan stamme fra praksisplassen og ikke fra politihøgskolen.

Noen nevner også påvirkning fra kolleger som årsak til at holdningene har endret seg i negativ

retning, noe som tyder på at studentene har latt seg påvirke av holdninger fra praksisplassene.

Men de fleste studentene betegnet holdningene på praksisplassen som positive.

ikke denne påvirkningen dra studentenes holdninger mye i negativ retning. Men enkelt episoder

på praksisplassen, kan selvsagt ha blitt opplevd som negative, selv om holdningene på

praksisplassen totalt sett er positive.

Studentene, som sier de har fått mer positive holdninger til journalister, nevner blant annet faglig

dyktige journalister, journalister med respekt for politiets jobb, journalister som siterer riktig,

journalister som tar hensyn i felten, samarbeid og bevisstgjøring på medias nytteverdi.

En student formulerer seg slik:

”Funnet ut hvordan de jobber. At de tar mye hensyn når de er ute i felten. Har selv vært i

media, og leste i ettertid det jeg har sagt. Lite eller ingen forandring på det jeg hadde

uttalt. Positivt!”

P15 tredjeklasse.

De som sier de har endret holdninger i negativ retning nevner blant annet feilsitering,

journalister som ikke følger pålegg, mas fra media og fokus på salg.

En student skriver dette i sin begrunnelse:

”Journalister som ikke følger pålegg fra politiet. Journalister som får greie på litt her og

litt der og syr sammen en historie. En del kan stemme, men slettes ikke alt.”

4.0 KONKLUSJON

Mange politistudenter er skeptiske til journalister, og det finnes mange grunner til dette. Jeg har

gjennom denne oppgaven prøvd å belyse noen av disse. Det kan selvsagt finnes mange årsaker

og elementer som spiller inn, som ikke er berørt i denne oppgaven, men jeg har tatt

utgangspunkt i forhold som studentene selv eksplisitt har trukket frem. Men årsaker er vanskelig

å slå fast da de ofte kan være svært sammensatte. Det som viser seg som mest interessant i denne

oppgaven, er utviklingen fra første til tredjeklasse. Siden jeg undersøker to ulike klassetrinn og

ikke samme klassetrinn over flere år, er det begrenset hvor mye jeg kan si om dette, men jeg har

likevel valgt å prøve å se utviklingstrekk.

Det er tydelig at det er store forskjeller mellom politistudenter i førsteklasse og tredjeklasse. Det

er derfor trolig at dette henger sammen med forhold rundt praksisåret til studentene.

Mange av studentene har endret holdninger i praksis. I tillegg til dem som svarer at de har endret

sine holdninger til journalister etter praksis, er det nærliggende å tro at mange har fått bekreftet

sine holdninger ytterligere. Tallene tyder på dette på den måten at førsteklassingene mener noe i

stor grad, men at tredjeklassingene mener det samme i enda større grad. Dette tyder på at

studentene sitter med visse holdninger uavhengig av møte med journalister.

I andre tilfeller ser det ut til at førsteklassingene har meninger i en retning, mens tredjeklasses

meninger går helt i motsatt retning. Dette gjelder blant annet deres meninger om journalisters

kunnskap. I dette tilfellet er det svært tydelig at praksisåret har hatt sterk innvirkning.

Som jeg sa tidligere er det vanskelig å konkludere i forhold til årsakssammenhenger, men det er

svært interessant å se hvordan politistudenters holdninger omformes etter møte med journalister

i arbeidssituasjon.

Rapporten til Høst og Bodahl-Johansen (2001) viser at holdningene til media er svært

personavhengige i politietaten. Dette tyder svarene på de åpne spørsmålene i min oppgave også

på. Selv om svarene på påstandene kan gå i én retning, er svarene på de åpne spørsmålene svært

nyanserte. Noen er svært negative til pressen, mens andre stiller seg svært åpne. Jeg tror at man

også vil finne et lignende resultat hvis man undersøker holdningene til en annen gruppe i

samfunnet. Det vil alltid være personer som stikker seg ut i begge retninger.

Se vedlegg 2 tabell 22a

Mange av holdningene samsvarer med holdningene som politi ute i yrket har, men det finnes

også en del unntak.

Blant annet blir feilsitering og feil bruk av informasjon, som jeg opplever som politistudentenes

største frykt i forhold til journalister, ikke sett på som et stort problem blant politi ute i yrket.

Dette kan tyde på at det er en slags generasjonsforskjell mellom mer erfarne og

nyutdannede/studenter. Dette er noe rapporten til Høst og Bodahl-Johansen peker på i ulike

tilfeller. Blant annet peker de på at erfarne politibetjenter har større forståelse for medias rolle i

samfunnet, og disse er også mer trygge i mediesituasjon og gir bedre informasjon.

En annen tendens i min undersøkelse er at holdningene til tredjeklasse i mange tilfeller er mer

sammenfallende med politi ute i yrket enn førsteklassingenes holdninger. Dette understreker mitt

poeng om at det er møte med journalister som former politiets holdninger i større grad enn

Feilsitering og feil bruk av informasjon ser ut til å være en faktor som gjør at mange

politistudenter er skeptiske til journalister. Dette trekkes frem svært ofte, sammen med medias

sensasjonshunger og salgsaspekt. Hensynet til etterforskningen er dessuten noe som

politistudentene setter svært høyt. Mange legger vekt på at media kan ødelegge i denne fasen.

Flere studenter ser dessuten ut til å ha blitt mer skeptisk til journalister på grunn av uttalelsene

fra Jan Erik Andreassen om at politistudenter læres opp til å hate journalister.

Til tross for at mange politistudenter er skeptiske, og har mye å innvende i forhold til

journalister, er det mange forhold som gir håp i forhold til fremtidig samarbeid mellom disse

politistudentene og journalister. Mange som svarer ”nei” eller ”vet ikke” til om de er skeptiske

til pressen, begrunner dette med at de foreløpig ikke har noen grunn til å gjøre seg opp en

mening om dette. Denne begrunnelsen går igjen i ulike variasjoner i mange av svarene. Dette

synes jeg virker svært lovende. Det tyder på at politistudentene ikke forhåndsdømmer

journalister, men venter til de får erfaringer med pressen før de gjør seg opp en mening. Dette

svekker også Jan Erik Andreassen sin påstand om at politistudentene læres opp til å hate

Studentene stiller seg dessuten svært åpne til at pressen kan granske politiets arbeid.

Likevel er det mange som sier at de er skeptiske til journalister, men det trenger ikke å ha noe

med at de er politistudenter å gjøre. Svært mange ellers i samfunnet er også skeptiske. Til og

med journalister er skeptiske til mye av det som skjer i pressen.

Høst og Bodahl-Johansen 2001: 23

Og til tross for at mange uttrykker skepsis, ser det likevel ut til at politistudentene har respekt for

journalister, og synes de har en viktig jobb. De understreker dessuten viktigheten av samarbeid

mellom disse yrkesgruppene.

Som jeg sa innledningsvis kan det være sunt med litt skepsis til hverandre. Blir journalister og

politi for gode venner vil dette kunne gjøre det vanskelig å holde samarbeidet profesjonelt.

Allern, Sigurd (2001):

Nyhetsverdier,

Halvorsen, Tor Helmer (1999):

Politi og journalister – Samarbeid, samrøre eller konflikt?

Semesteroppgave i medievitenskap, Høgskulen i Volda.

Hareide, Bjarne (2001):

Spesialinstruks om politi- og lensmannsetatens forhold til media.

politidistrikt.

Høst, Sigurd og Bodahl-Johansen, Gunnar (2001):

Kulturforskjeller og tilpasning. Journalisters

forhold til politi, påtalemyndighet og domstoler,

IJ-rapport, Institu

tt for journalistikk,

Informasjonstjenesten ved Oslo politidistrikt (1997):

Politi og Media, Media og politi

Kvam, Bjarne (2002):

Krimjournalisten,

Kvam, Bjarne og Røssland, Lars Arve (1998)

Tilfeldig gapestokk. Pressens identifisering i

kriminalsaker.

John Grieg Forlag

Lamark, Hege og Morlandstø, Lisbeth (2002)

Hederlig menneske god journalist,

Lier, Leif A. (1993):

Av hensyn til etterforskningen kan ikke politiet opplyse…

Kriminaljournalistikk,

Ad Notam Gyldendal.

Moen, Thor Olav (1998):

Politi og røvere? Om symbiosen/bytteforholdet mellom journalister og

politiet i kriminalsaker,

Semesteroppgave, Høgskolen i Oslo.

Nyland, Jan-Egil (1993):

Kriminaljournalistikk. Kilder, kildekritikk, kildeetikk.

Reinton, Per Olav (1992)

Undersøkende formidling. Den journalistiske formel.

Universitetsforlaget. 2.opplag 1996

Riksadvokaten (1981): Rundskriv av 12. Februar 1981

Østbye, Helge, Helland, Knut, Knapskog, Karl og Larsen, Leif Ove (2002)

Metodebok for

2.utgave.Fagbokforlaget.

Wold, Thomas (2002):

Bare gode venner? Politiet som kilde i kriminaljournalistikken.

Forholdet mellom Sør-Trøndelag politidistrikt og journalistene i Adresseavisen,

i medievitenskap, NTNU.

Politiets og forsvarernes forhold til mediene under etterforskning av straffesaker.

Innstilling fra fellesutvalget nedsatt av Advokatforeningen og riksadvokaten om veiledende

normer for uttalelser til offentligheten fra politiet og forsvarerne på etterforskningsstadiet.

Publisert 23.10.01, www.politi.no

Wagner, Rolf B (1997):

Politilekkasjer svekker rettssikkerheten, Kronikk fra Aftenposten 9.

http://tux1.aftenposten.no/bakgr/970109/kronikk.htm

Tatt ut 20.04.2004

Journalisten 09.11.01

Journalisten 18.05.03

Godkjent pensumliste:

Halvorsen, Tor Helmer (1999):

Politi og journalister – Samarbeid, samrøre eller konflikt?

Semesteroppgave i medievitenskap, Høgskulen i Volda. (16 sider)

Hareide, Bjarne (2001):

Spesialinstruks om politi- og lensmannsetatens forhold til media.

politidistrikt.

Høst, Sigurd og Bodahl-Johansen, Gunnar (2001):

Kulturforskjeller og tilpasning. Journalisters

forhold til politi, påtalemyndighet og domstoler,

IJ-rapport, Institutt for journalistikk,

Fredrikstad. (74 sider)

Kvam, Bjarne (2002):

Krimjournalisten,

IJ-forlaget (214 sider)

Moen, Thor Olav (1998):

Politi og røvere? Om symbiosen/bytteforholdet mellom journalister og

politiet i kriminalsaker,

Semesteroppgave, Høgskolen i Oslo. (47 sider)

Informasjonstjenesten ved Oslo politidistrikt (1997):

Politi og Media, Media og politi

Wold, Thomas (2002):

Bare gode venner? Politiet som kilde i kriminaljournalistikken.

Forholdet mellom Sør-Trøndelag politidistrikt og journalistene i Adresseavisen,

i medievitenskap, NTNU. (117 sider)