Det nye friluftslivet
En reportasjeserie om ekstremsport
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Anders Malm
Kandidatnummer: 23
Metoderapport
Innledning
I den opprinnelige prosjektskissen skrev jeg at jeg ønsket å dra til Kabelvåg. Vinteren
2003 verserte den famøse ”Kabelvågsaken”, i lokale så vel som nasjonale media. Den
omhandlet en ukultur i det lille lokalsamfunnet, som gikk ut på at eldre menn byttet sprit
mot sex fra ungjenter. Flere av dem mindreårige. Tanken var altså å lage en
reportasjeserie kalt ”Kabelvåg – ett år etter”. Mitt inntrykk er at det er sjelden vi får se
slike oppfølgere fra store nyhetssaker. Jeg ønsket kontakt med flere kilder i
lokalsamfunnet. Jenta som sto fram først, Hilde-Mari Jensen, først og fremst. Hvordan
hadde det vært å være henne det siste året? Videre ønsket jeg kontakt med ordfører,
lokalpolitikere, ungdommer, foreldre og også de tiltalte. Hvordan reagerte
lokalsamfunnet på saken? På medieomtalen?
Spennende tema, men etter samtale med en lett skeptisk veileder kom jeg fram til at
det kunne bli vanskelig å gjennomføre. Jeg utrolig avhengig av at kildene i en
kontroversiell sak ønsket å stå fram. Plutselig kunne jeg bli stående uten kilder, noe
som ville ha tatt seg dårlig ut i en semesteroppgave. Videre måtte jeg nødvendigvis ha
oppholdt meg i Kabelvåg en lengre periode, noe som kunne vise seg å bli vanskelig
både praktisk og økonomisk. Jeg valgte å bytte til et emne jeg fant mye mer
spennende. Veileder ga sin velsignelse.
I det følgende vil jeg reflektere rundt arbeidet det har vært å produsere reportasjeserien
Det nye friluftslivet
. Serien består av tre reportasjer:
•
Sveve over Oslo
•
På
steingrunn
•
Sykkelpatruljen
2
1.0 Valg av tema og sjanger
”En reportasje kan gjøre det som nyhetsartikkelen eller kommentaren ikke kan: nemlig
å la det ikke-rasjonelle ved menneskelig aktivitet bli åpenbart”
Litteraturkritikeren, lyrikeren og skribenten Torunn Borge.
(Bech-Karlsen, Reportasjen s. 13)
1.1 Sjanger
Reportasjeserien
Det nye friluftslivet
består av tre reportasjer:
Sveve over Oslo, På
steingrunn og Sykkelpatruljen.
Selv om det er vanskelig å trekke strenge og absolutte
skillelinjer mellom de ulike reportasjeformene, mener jeg alle de tre reportasjene
befinner seg innenfor feature-sjangeren. Og alle har innslag av gonzo. Slik beskriver
Kjetil Wiedswang gonzo-journalisten:
”De var mer forskjellige enn de var like – bortsett fra at alle hadde sin egen markante
skrivestil. De forsynte seg med språklige redskaper fra den skjønnlitterære
verktøykasse. De la vekt på å observere stemninger og følelser i sine reportasjer. Flere
– men ikke alle – brukte humor som journalistisk arbeidsredskap.”
(Wiedswang, Angst og bæven – gonzo på norsk, s. 17)
Reportasjene er knyttet opp mot et aktuelt tema, men er alt for preget av min egen
fortellerstemme til å kunne kalles nyhetsreportasjer.
”I nyhetsreportasjen vil journalisten ofte velge en sammenbindende fortellerstemme
som er nøktern og nøytral. Hun kan her bruke nyhetsstemmen fra den klassiske
nyhetsartikkelen og utnytte den autoriteten som ligger i det mer referensielle språket.
Journalistens personlige stemme og uttrykksfulle (ekspressive) språk kommer først og
fremst til uttrykk i tekstens scenebilder. Reportasjeåpningen er vinklet skarpt på selve
nyhetspoenget.”
”I featurereportasjen vil journalisten gjerne prege teksten mer med sin personlige
stemme. Ordet feature betyr ganske enkelt preg eller særtrekk.”
(Østlyngen og Øvrebø, Journalistikk – metode og fag, s. 380)
3
1.2 Tema
Det nye friluftslivet er slettes ikke nytt. Det er eldgammelt, og det strekker seg så langt
tilbake i tid som mennesket har oppholdt seg ute i naturen. Det har alltid funnes
mennesker som har flyttet grenser, som ville ha noe mer enn bare frisk luft. Heller ikke
Sondre Nordheim, telemarksvingens- den moderne skisportens far, var fornøyd med
bedagelig tempo og slake unnabakker på midten av 1800-tallet. Allerede som gutt, blir
det fortalt, hoppet han utfor avsatser og husmøner på skiene sine. Og det er disse
menneskene som fascinerer meg så veldig. De er naturfriker, men de vil se naturen på
en ny måte. De nye naturfrikene vil ha naturen intensivt og i store brukerdoser, helst
passerende forbi i fortfilm.
Etter til dels laber rekruttering på –80 og –90 tallet, har det moderne friluftslivet fått en
oppsving den siste tiden. Trass i tidsklemmer og dyrt utstyr; ungdommen vil ut i naturen
igjen. Det er blitt hipt å være på fjellet. Hør bare på hva Terje Isachsen i
trendanalysebyrået Bengal Consulting sier:
– Den yngre generasjonen er veldig opptatt av autentisitet. Vi er ferdig med det at ting
skal være
artificial
.
Vi har hatt en lang periode på 10-15 år, hvor ungdom har vendt
nesa utover. De skulle ut å oppdage verden, oppleve det eksotiske. Det vi ser nå er en
slags gjenoppdaging av det eksotiske. Her i Norge.
Og hva kan være bedre enn det, i en tid hvor det norske folk bare blir feitere og feitere
og gjennomsnittsvekta stadig øker.
”– Vi er bekymret. Andelen overvektige og fete øker, sier rådgiver og ernæringsfysiolog
Henriette Øien ved Sosial og Helsedirektoratet.
I Norge er nesten halvparten av menn rundt 40 overvektige, blant kvinner er tallet noe
lavere, rundt 30 prosent… Sosial og helsedirektoratet anslår at mellom fem og 10
prosent av norske barn og unge er overvektige”
(Dagbladets Magasinet, 10. april 2004, s. 35)
Den Norske Turistforeningen satser stort på å rekruttere ungdom gjennom å tilby de
utfordrende aktiviteter i bratt fjell.
– Vi ser at det er der etterspørselen er. Vi klarer ikke å trigge ungdommene på noen
andre måter, det er der vi rekrutterer yngre medlemmer. Det vi ser er at våre
medlemmer er opptatt av at aktivitetene skal ta kortere tid enn før. De vil ut på tur, men
4
samtidig ha tid til å gå på kafé med venner først, sier Anne-Mari Planke i
ungdomsavdelingen.
Folkeopplysningstanken har alltid vært en sentral del av pressens selvlegitimering. Skal
man bli litt pretensiøs, og det skal man jo, så kan man gjerne knytte denne
reportasjeserien til den tradisjonen. Kanskje kan den hjelpe noen til å se at det finnes et
liv bortenfor tv´en. Kanskje kan den inspirere noen til å komme seg opp av sofaen, ut i
naturen og forbrenne litt sideflesk.
I boken
Reportasjen
argumenterer Jo Bech-Karlsen for at vi er på vei inn i
opplevelsessamfunnet. I dette samfunnet, forteller han, vil fortellingen bli stadig
viktigere. Vi får en utvikling fra
information
til
imagination
.
”Vi har lagt industrisamfunnet og informasjonssamfunnet bak oss, og beveger oss… inn
i drømmesamfunnet…” (s. 86)
Men i drømmesamfunnet, forteller Bech-Karlsen videre, vil livsstil og levesett i stadig
større grad være med å bygge menneskers identitet og tilhørighet. I dette samfunnet
”…er det neppe service- og forbrukerjournalistikken som vil gå av med seieren, en
snarere den raffinerte livsstiljournalistikken. Vi vil få reportasjer om produkter og
tjenester som gir signaler og står for noe, og om menneskers måte å skape seg
identitet på…” (Bech-Karlsen, Reportasjen, s. 94)
Det er i dette mentale landskapet jeg har forsøkt å bevege meg under arbeidet med
produksjonen av reportasjeserien
Det nye friluftslivet
.
En av truslene mot den gode historie, er den sterke forbrukerorienteringen som særlig
har preget journalistikken fra siste halvdel av 1990-tallet.
Opplevelsen
blir skubbet
bakover i rekkene, til fordel for konsumentorientering og pristester.
Min agenda under produksjonen av denne reportasjeserien har vært
å ta opplevelsen
tilbake
. Jeg har forsøkt å lage noen stykker livsstiljournalistikk som fører en samtale
med leserne. Jeg vil fortelle hvordan jeg opplevde virkeligheten de dagene jeg samlet
inn råmateriale til reportasjene. Jo Bech-Karlsen skriver i boken
Ubehaget i
journalistikken
(1996) om å ta publikum på alvor.
5
”Når publikum anses som konsumenter – som kunder – skjer det noe vesentlig med
henvendelsesformen, tiltalen får en annen karakter. En konsument er ikke en likeverdig
partner i en samtale, men et objekt for påvirkning.” (s. 73).
I boka
Reportasjen
skriver Bech-Karlsen videre om en tendens innenfor
livsstiljournalistikken på –90-tallet hvor reisereportasjen gikk fra kultur- og
samfunnsskildring til konsumentorientering. Reisereportasjen ble til
reiselivsreportasje.
”Reporteren henvendte seg til turistkonsumenten og ikke til den samfunns- og
kulturbevisste borgeren… En slik reportasje tar ikke steder og mennesker på alvor;
stedet og menneskene har utelukkende betydning som arena og servicetilbud for
turistkonsumenten fra eget land.” (s. 93)
I reportasjen ”På steingrunn”, som godt kan fungere som en reisereportasje, finnes det
for eksempel ikke en eneste guide til flypriser eller til den billigste overnattingen. Jeg
skal ikke forsøke å skryte på meg et kritisk blikk på samfunnsforhold i denne
reportasjen, men jeg har forsøkt å lage en litt annerledes reisereportasje. Opplevelsen
og den gode historien skulle være sentrum og fokuspunkt.
Slik reportasjene fremstår mener jeg de kunne stått på trykk i både lokale-, regionale-
og riksdekkende aviser, i tillegg til livsstilmagasiner. Siden reportasjene er visuelle og
relativt lite kontroversielle, har de en mengde bruksområder. De gjør seg godt som et
avbrekk mellom litt tyngre stoff. Det er også grunnen til at jeg har valgt å bruke såpass
stor plass på bildene.
2.0 Kildene
Er det noe jeg
ikke
kan beskyldes for i arbeidet med kildene, så er det kjønnskvotering.
Kildene som er sitert i de tre reportasjene er utelukkende av det maskuline slaget.
Hvorfor ble det sånn? Burde ikke jeg som den oppvoksende generasjonen journalister
vite bedre? Journalistprofessor Sigurd Allern foretok i 1999 en kvalitativ undersøkelse
på emnet kjønn i media. Her scorer featurestoffet svært høyt i forhold til andre
journalistiske stofftyper, hva angår andelen kvinnelige kilder. I Allerns undersøkelse
opererer man med en andel på 34 prosent kvinnelige kilder. (Allern, Nyhetsverdier, s.
6
192) Hvordan i all verden har jeg da greid å produsere tre featurereportasjer uten en
eneste kvinnelig kilde? Svaret ligger kanskje et sted under temavalg. Ekstremsport har
en betydelig kvinneandel, men det er fortsatt sånn at aktiviteten tiltrekker seg flest
menn. Hadde jeg hatt bedre tid og større reisebudsjett, så kunne jeg helt sikkert ha
truffet både kvinnelige basehoppere og surfere. Og det er kanskje det gubbene som
sitter rundt i redaksjonene sier også: ”Jeg kan godt finne kvinnelige kilder, men da må
du gi meg bedre tid.” Men det er nå en gang sånn, at som student og
semesteroppgaveskribent, så har man begrenset med tid og penger. Så sånn ble det.
2.1 Kildevalg og etikk
”Skal publikum ha tillit til en journalist, må de være trygge på at journalisten er
uavhengig og fri i sin journalistiske virksomhet, uten binding til kilder (…), og at
journalisten ikke har personlige interesser å ivareta gjennom sin virksomhet”.
(Brurås, Etikk for journalister
,
s. 48)
Reportasjene i serien
Det nye friluftslivet
beskriver alle mitt første møte med
menneskene og miljøene jeg har oppsøkt. Alle kildene og miljøene var alle totalt
ukjente for meg før jeg begynte researchen til reportasjene. I prosessen har jeg benyttet
både muntlige og skriftlige kilder. I tillegg til meg selv. Observasjon som metode har jeg
benyttet flittig, med alle de feller og forbehold det fører med seg. Kildene er ført opp i
kildelisten bakerst. Jeg vil i det følgende komme inn på kildebruk i de enkelte
reportasjene.
2.2 Sveve over Oslo
Basehopperne i reportasjen
Sveve over Oslo
kom jeg i kontakt med gjennom Oslo
Fallskjermklubb. Basehopping er fortsatt omgitt av et snev av hemmelighetskremmeri.
Selv om ikke finnes noen lov mot aktiviteten, så sliter den med et litt slibrig rykte. Da jeg
kontaktet fallskjermklubben utga jeg meg for å være en tanke mer interessert i
fallskjermhopping enn jeg egentlig var. Jeg presenterte meg ikke som journalist, men
spurte litt om mulighetene for tandemhopping, pris også videre, før jeg peiset samtalen
inn på basehopping og forklarte det egentlige ærendet mitt.
7
”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers i forhold
til kilder og kontakter.”
(Vær Varsom-plakaten 3.3)
Noen ganger er man nødt til å bevege seg i Vær Varsom-plakatens grenseland, og snu
kappa litt etter vinden. Erfaringsmessig er det mer behagelig for alle parter å bli snakket
litt varme, før man presenterer den egentlige grunnen til at man ringer. På den måten
glir ting litt lettere, og man unngår at kildene går i forsvarsposisjon (som mange har en
tendens til å gjøre så fort man presenterer seg som journalist). Jeg la jo dessuten fram
det egentlige ærendet mitt litt ut i samtalen. Jeg fikk telefonnummeret til André Bach, og
tok kontakt.
Anonyme kilder
”Pressens troverdighet styrkes ved at kildene for informasjon identifiseres, med mindre
det kommer i konflikt med behovet for å verne kildene.”
(VVP 3.1)
”Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysningene som gis er korrekte. Ved
bruk av anonyme kilder må det stilles særskilte krav til kildekritikk.”
(VVP 3.2)
Basehopping er en aktivitet som er forbundet med veldig stor risiko En av
basehopperne ba om å få være anonym av hensyn til familien. Jeg har valgt å
etterkomme ønsket. Når det gjelder anonymitet, er det på en måte slik at man må ofre
litt troverdighet av hensyn til kilden. (Eller i dette tilfellet familien til kilden.) Anonyme
kilder er ofte forbundet med lavere troverdighet, fordi det kan tyde på at man har noe å
skjule. Når det gjelder akkurat denne reportasjen tror jeg ikke troverdigheten er svekket
nevneverdig. Jeg har vært nøye med å ta med i reportasjen hvorfor han ønsket å være
anonym. På den måten ser leserne hvorfor, og kan selv være med å bedømme
troverdigheten hans ut fra det. Det ble jo til og med et eget poeng i seg selv. Han
ønsket å skåne bestemora si og det er jo, om ikke artig, så i hvertfall litt paradoksalt.
Det står i grell kontrast til ryktet basehopperne har som egoister som bare er opptatt av
egen nytelse. Setter man det litt på spissen, så kan jo dette være et spørsmål om liv og
død for bestemora. Bestemødre er ikke så unge lenger, og å bekymre seg for
barnebarnet sitt gir deg i hvertfall ikke noe sterkere hjerte.
8
Når det gjelder verdiutsagn inneholder de ofte opplysninger det er vanskelig å
etterprøve. Kildekritikken må da stort sett etterkommes ved hjelp av observasjon. Når
det gjelder ”Henriks” historie til slutt, er den også, for eksempel, temmelig vanskelig å
etterprøve. Foruten å observere de andre guttene som både var med på fjellet den
dagen, og lyttet til historien da N fortalte den.
Sjansen er stor for at de andre to ville ha sagt fra hvis noe ikke stemte. Han hadde da
heller ingen grunn til å lyve.
Journalisten som aktør
I forbindelse med selve basehoppingen var det viktig for meg å ikke presse på. Jeg
spurte når de hadde planla å hoppe, for da å henge meg på som en slags flue i bakruta.
Skulle det ha skjedd ett eller annet, at en av basehopperne ble skadet, eller enda verre,
mistet livet, ville jeg ha fått store problemer med samvittigheten. Når det i tillegg
forekommer bøtelegging av utøverne, var det viktig for meg å ikke være
aktør
, men
observatør
.
Nå er det jo sånn at man også som observatør til en viss grad blir aktør. Med sin
tilstedeværelse påvirker man alltid andre mennesker. Det var jo også sånn at de ventet
med å hoppe til jeg var klar med kameraet og så videre. Men det var helt uoppfordret.
Før jeg dro ut for å treffe basehopperne, diskuterte jeg etikken rundt det å ta seg inn på
ulovlig område med veileder Maria Konow Lund. Det er jo sånn at basehopperne ofte
klatrer opp i antenner og lignende hvor adgang er forbudt. Jeg uttrykte et ønske om å
være med opp til avsatsen overfor veileder, selv om det skulle være adgang forbudt.
Først og fremst for å kunne skildre hva som foregikk i minuttene før hoppet. Jeg mener
man ville ha mistet en ganske vesentlig del av reportasjen, nærhet, ved å stå og
betrakte dem nedenfra. I tillegg regnet jeg med å få bedre bilder ovenfra. Veileder
oppfordret meg imidlertid tydelig til å holde meg på bakken.
Dette valgte jeg å trosse, og ble med basehopperne opp til toppen av
Holmennkollbakken. Vi hoppet over en grind hvor et skilt fortalte oss at adgang var
forbudt og begynte klatringen til toppen. Når jeg valgte å følge basehopperne, var det
etter samtale med André Bach som kunne fortelle at politiet var særdeles vennlig innstilt
til basehopperne i Kollen, og forsikringer om at det aldri hadde fått noen konsekvenser
for ham å hoppe der. I tillegg er det to veier opp i bakken, hvorav bare den ene er
9
sperret med grind og skilt. Å ta seg opp i hoppbakken er altså en valgfri ”forbrytelse”.
Jeg valgte å benytte meg av det Jo Bech-Karlsen kaller
deltakende observasjon
.
”I deltakende observasjon inntar du altså rollen som deltaker og medopplever. Du har
nærhet til begivenhetene, og velger å skildre slik det oppleves fra innsiden.”
(Bech-Karlsen, Featurereportasjen, s. 48)
Dette valget står jeg for fullt og helt. Jeg mener reportasjen ville ha mistet et viktig
element i form av
nærhet
, ved å stille seg på sidelinjen. Eller i dette tilfellet: på bakken.
Jeg ville ha gjort det samme igjen.
”Informasjonsoppgaven er det primære. Journalisten skal berette fra virkeligheten, om
gleder og sorger, om negative og positive saker, uten å la seg stoppe av noe - i
utgangspunktet.”
(Brurås, Etikk for journalister, s. 9)
2.3 På steingrunn
Surferne kom jeg i kontakt med ved hjelp av internett. Ved hjelp av noen navn jeg fant
ut fra en surfesamling som hadde vært der oppe, kom jeg i kontakt med veteranen
Tommy Olsen. Og videre gjennom han kom jeg i kontakt med svenske Mattias
Hörnquist, elev på Lofoten Folkehøgskole.
Når det gjelder det å oppgi navn og beliggenhet på surfeplasser, eller
spots
som det
heter på fagspråket, er det omtrent som å angi sin beste venn til Gestapo eller noe
sånt. Det er fullstendig tabu. Surferne vil helst ha bølgene for seg selv. Når jeg har valgt
å gjøre det, er det for å skape bedre muligheter for identifikasjon (”Å ja, det er der!”), og
fordi surferne selv synes det var helt greit. Med de ekstreme værforholdene som
Lofoten har, regnet de ikke akkurat med at det skulle strømme på med surfere. Og
hadde det kommet noen flere, så hadde det bare vært fint, sa de.
Språket i en reportasje kan ligge tett opp til skjønnlitteratur. Det som skiller reportasjen
fra fiksjonen er sannhetskravet. Men hva er egentlig sannhet? Dette har vært et
problem gjennom hele filosofiens historie. To mennesker kan ofte oppleve samme ting
på forskjellig måte. ”Den samme vinden kan være både varm og kald”, sier filosofen og
sofisten Protagoras som levde i Athen på 400-tallet f. Kr. (Svare, I Sokrates fotspor, s.
34). Hvem har rett da? Hvilken verden er den virkelige?
10
Journalistikken forholder seg til den såkalte ”korrespondanseteorien” for sannhet.
Denne teorien forutsetter at våre beskrivelser av virkeligheten og virkeligheten selv
”korresponderer”. Det må herske samsvar.
”Reportasjen er en personlig fortelling med utgangspunkt i reporterens egne
opplevelser i virkeligheten”
(Jo Bech-Karlsen, Reportasjen, s. 147)
Men hva skjer når fortellingen blir så personlig og scenebeskrivende så blomstrende, at
den nesten beveger seg over i fiksjonen. Har jeg krysset grensen i
På steingrunn
? Er
jeg over i fiksjonen? Nei, definitivt ikke. Jeg har beskrevet scenene akkurat sånn jeg
opplevde dem, og som jeg skrev i arbeidskrav nr 16: ”På en strand i Lofoten i finvær er
det vanskelig å holde poesien tilbake. Og takk for det. Jeg har pøst på med
scenebeskrivelser fulle av patos, og prøvd å gi publikum mentale bilder av bølger og
bløt sand. Og kanskje en følelse av tilstedeværelse.”
”Reportasjen er…ikke et stykke virkelighet, men en
journalistisk konstruksjon
av
virkeligheten. Det er imidlertid noe helt annet enn at reporteren er fri til å dikte og
fantasere. En grunnleggende lojalitet mot virkeligheten må ligge i bunnen, en vilje til å
skille så korrekt og samvittighetsfullt som mulig… Journalistikk er konstruksjoner, eller
menneskeskapte bilder, av virkeligheten, ikke objektive avspeilinger av den.”
(Bech-Karlsen, Reportasjen, s. 151)
2.4 Sykkelpatruljen
I motsetning til i nyhetssjangeren, behøver man ikke å tilstrebe seg balanse i
reportasjen. Man har lov til å være ubalansert, man har lov til å se virkeligheten fra det
miljøet man skildrer. En av byens ”frie sjeler” spiller en liten gjesterolle i
Sykkelpatruljen
.
Han er brukt som en slags miljøskildring. En litt komisk en sådan. Noen vil kanskje
mene at han blir latterliggjort. Jeg synes ikke det. Han har blitt litt komisk, og det var jo
også meningen. Men jeg har ikke forsøkt å gjøre narr, bare trekke fram det litt kuriøse
at ”uteliggerne” når er gått digitalt. Han er uansett uidentifiserbar. Guttene i Bodø
Freeride Team har tatt i bruk et stykke jord som uteliggerne før regjerte over.
Sykkelentusiastene skaper litt liv i en død park. Forholdene for byens uteliggere får
heller være fokus i en annen reportasje, denne dagen var jeg med sykkelgutta.
11
3.0 Presentasjon
Et aber med å skulle levere reportasjeserien med tekst og bilder avskilt, er at man ikke
kan spekulere i samme grad i samspillet mellom bilde og tekst. På en ombrukket side
kan man spille de to delene ut mot hverandre, skape samspill, eller pirrende kontraster.
I arbeidet med denne reportasjeserien har jeg jobbet akkurat som om sidene skulle
brekkes om, med de farene det innebærer for at titler og ingress mister noe.
Språket i en
nyhetsartikkel
skal være nedstrippet og helst ikke ”synes”. Nyhetsspråket
henger sammen med det illusoriske objektivitetsidealet, og kravet om balanse. På
mange måter kan dette språket skygge for at nyhetsartikler også i høy grad er preget av
journalistens valg og vurderinger. Nyhetsspråket kan gi inntrykk av å være
virkeligheten. Det tolkende og vurderende subjektet (journalisten) er skjult bak flatt og
objektivt språk. På mange måter kan man argumentere for at en featurereportasje i
denne sammenhengen er mer ”sann”. Reportasjespråket er skjønnlitterært og levner
ingen tvil: dette er virkeligheten innenfor akkurat denne journalistens
forståelseshorisont. Subjektet er så synlig. Mellomleddet ligger framme i dagen.
Virkeligheten kan ikke konverteres direkte over til tekst. Den må transformeres, og det
ved hjelp av et menneskesinn.
Et problem kan oppstå hvis språket blir for malende. Reportasjespråket bærer alltid
med seg den faren at det kan ta fokus fra det man egentlig er der for: å beskrive et
fenomen, en tilstand, et menneske. Journalister som bruker skjulte metoder for å
avsløre noe, får ofte mer oppmerksomhet på grunn av nettopp metodene man har
brukt. Selve avsløringen kan komme helt i skyggen. På samme måten kan journalisten
med det fjonge språket sitt fort bli selve reportasjen. Gonzo-sjangeren er full av
eksempler på det. Og da tenker jeg spesielt på sjangerens opphavsmann; Hunter S.
Thompson. Han var Rolling Stone Magazines absolutte stjerne i en tiårperiode fra
slutten av 60-tallet. I boken
Angst og bæven - gonzo på norsk
, skriver danske Morten
Sabroe om Thompson at han ”blev endnu mere berømt end dem han skrev om, så
berømt at han ikke længere kunne deltage i pressemøder, fordi han blev overfaldet af
fans…” (s. 68).
”Fortellingen må vokse ut av erfaringen og opplevelsen, og fortelleteknikken må
tilpasses det stykke virkelighet man skal fortelle om.”
(Bech-Karlsen, Reportasjen, s. 90)
12
Ekstremsport går raskt unna. Det går dritfort. Og det skal reportasjene i
Det nye
friluftslivet
gjøre også. Jeg har forsøkt å gjøre innhold til form, presse essensen av
aktivitetene inn i teksten. Da kan man argumentere for at det innimellom går litt vel fort,
at jeg bare risper i overflaten. Jeg kan vel være med på at de tre reportasjene i
Det nye
friluftslivet
ikke representerer noe dypdykk i den menneskelige psyke. Kanskje har de
ulike rollene i reportasjene blitt for like. Kanskje har jeg ikke ytet individet rettferdighet.
Kanskje har jeg båssatt utøverne som
basehoppere
, som
surfere
og som
syklister
, uten
å interessere meg nok for detaljene hos hvert enkelt individ.
Men en ting er sikkert; reportasjene beskriver alle en
tilstand
. Kanskje kan de i små
bruddstykker si litt om hvordan det er å være mann i 2004. Jeg skal ikke begi meg inn
på å analysere så mange enkeltsitater, men jeg har lyst til å trekke fram noe snart 50-
årige ”Vertikal” sier i
Sveve over Oslo
:
”– Det at ungdommen fortsatt tar meg med ut er en kjempefin følelse. Og det har jeg
sagt til André mange ganger også. Det at man ikke blir glemt gir meg utrolig mye, sier
han og kikker utover byen.”
Med fare for å høre ut som Dr. Phil: kanskje tegner det et omriss av en generasjon
menn som føler seg lite verdsatte, kanskje til og med overflødige?
Over til en kort gjennomgang av de enkelte reportasjene.
Reportasjene
Sykkelpatruljen
og
Sveve over Oslo
er såpass like både språklig og
strukturmessig. Så, for å spare plass og ikke gjenta meg selv for mye, gjennomgår jeg
kun Sveve over Oslo relativt grundig i denne delen.
På steingrunn
skiller seg litt ut fra
de andre to både språklig og strukturelt, så den vil jeg også sveipe innom.
3.1 Sveve over Oslo.
Denne reportasjen var den andre jeg laget og strekker seg over nærmere tre A4 sider.
Tittel
”Feature-tittelen skiller seg vesentlig fra titlene i nyhets- og bakgrunnsjournalistikken.
Dens fremste oppgave er ikke å bibringe fortettet informasjon, men å gi uttrykk for tema
og idé på en interessevekkende måte. (…) Feature-tittelen kan være bilde- og
stemningsskapende.”
(Bech Karlsen, J., Feature-reportasjen, s. 70)
13
Sveve over Oslo
– Veileder synes ikke denne tittelen passet så godt, og argumenterte
for at den skulle endres. Når jeg ikke har gjort det, er det først og fremst fordi jeg synes
den funker på sitt vis. Skulle jeg ha fulgt hollywood-modellen strukturmessig hadde den
ikke funket. Men jeg hadde ikke lyst til å beskrive basehopping som bare det å bryte
håndbak med døden, med oppbygning, stigende spenningskurve og løsning. Jeg har
forsøkt å gi et litt mer nyansert bilde av aktiviteten. Basehopping handler om så mye
mer: naturopplevelse, kameratskap, spenning. Jeg synes tittelen bør stå fordi:
Den er bittelitt poetisk og gir meg et flott mentalt bilde. Den står godt til det
basehopperne sa om at dette var det nærmeste de kom meditasjon. Den spiller litt på
det å være
høy
,
rusa. Her i betydningen adrenalin og endorfiner. Til slutt, den utgjør en
liten kontrast til hovedbildet, der ting ikke svever i det hele tatt, men derimot beveger
seg særdeles hurtig mot bakken.
Struktur
Jostein Gripsrud beskriver hollywood-modellen slik:
”Først et appetittvekkende anslag, så en presentasjon av helt(er) og skurk(er) og deres
konflikt, deretter utdypning, point-of-no-return, konfliktopptrapping, klimaks og uttoning.”
(Gripsrud, Mediekultur, mediesamfunn, s. 193)
Som jeg kom inn på under tittel er ikke dette noen typisk hollywood-modell-reportasje. I
hvertfall ikke tvers igjennom. Til det har den for inkonsekvent struktur. Den inneholder
selvfølgelig elementer fra modellen. Jeg har for eksempel forsøkt å få til et
appetittvekkende anslag.
” I feature er åpningen helt sentral, for det er der vi griper fatt i leseren. Åpningspoenget
(…) må sitte som støpt.”
(Bech-Karlsen, Feature-reportasjen, s. 22)
Ingressen var egentlig helt annerledes. Den gikk egentlig som følger: ”Det går an å
hoppe i Holmennkollen uten ski på beina.” Men verken veileder eller jeg synes den
funka noe særlig. Jeg måtte få inn et faremoment, litt mer
danger
.
Jeg begynner
in-medias-res
i bilen, og deretter går det slag i slag. Jeg presenterer
”heltene”, men har ingen skurker. Deretter følger en viss konfliktopptrapping, men her
har jeg helt sikkert mye å hente. Hadde jeg ønsket å lage en hollywood-reportasje
kunne jeg spilt enda mer på død, for eksempel. Jeg kunne holdt publikum mye mer på
14
pinebenken: kommer de til å overleve hoppet? Jeg avslører jo relativt tidlig at de
kommer til å overleve.
I blow my cover
som det heter, når jeg i femte avsnitt skriver:
”Paradis er et fall på 50 meter og en fallskjerm som løser ut. Tre basehoppere skal få
lov til å nå himmelen i dag.” Veldig lite smart hvis man planlegger å bygge opp til et
kjempeklimaks. Det vi kan kalle klimaks i
Sveve over Oslo
kommer omtrent midt i
fortellingen, da førstemann, André, skal kaste seg ut. Men jeg ser nå at det blir veldig
kort og kjapt. Jeg kunne helt sikkert jobbet meg opp mot et tydeligere klimaks.
Men jeg vil at reportasjene mine skal være uforutsigbare på en annen måte. Jeg tar
meg tid til avstikkere og digresjoner. Hvor går vi hen nå? Hvor er vi i neste avsnitt? skal
leserne tenke ved slutten av hvert avsnitt. Jeg vil prøve å holde på leserne på
den
måten; prøve innimellom å putte inn noen fakta som ikke nødvendigvis er direkte
knyttet til aktiviteten, men som er interessante og som leserne kanskje ikke visste fra
før. Jmfr. det om Babels tårn i
Sveve over Oslo
og det om Mesopotamia i reportasjen
Sykkelpatruljen
. Struktur er definitivt et område der jeg kan hente mye ennå, men litt
gladanarki har da aldri skadet noen.
Innenfor narratologien finnes det også en annen tekstmodell: aktantmodellen.
Aktantmodellen går ut på at det i en fortelling er et
subjekt
som har et
prosjekt
, altså et
ønske om eller et begjær etter noe. Dette ”noe” kan kallet
objektet
. ”Prosjektene lar seg
imidlertid som regel ikke gjennomføre uten problemer. De realiseres først gjennom en
konflikt
der subjektet både har
motstandere
og
hjelpere
. Endelig overføres objektet fra
noe eller noen til noe eller noe andre – en form for
kommunikasjon
foregår altså, noe
leveres fra en sender eller
giver
til en
mottaker
” (Gripsrud, Mediekultur, mediesamfunn,
s. 201) Dette kan framstilles i en enkel modell, med tre akser og seks roller (aktanter).
Innenfor aktantmodellen er subjektene i
Sveve over Oslo
basehopperne. Objektet som
de vil ha tak i er fritt fall, overlevelse (og dermed lykke). Men prosjektet lar seg ikke
gjennomføre uten problemer; hard bakke og spisse grantrær er motstandere.
Fallskjermen er hjelperen, som skal føre våre venner til trygt fram til objektet.
Fallskjermen løser ut, og lykken overleveres subjektene (basehopperne) fra den
motvillige avsenderen.
Veileder Maria har snakket om menneskers livsprosjekt.
15
– Alle mennesker har et livsprosjekt, noe vi søker etter. Det er opp til oss som
journalister å lete etter det hos kildene. Det kan gjerne vises i små detaljer, sier hun.
Jeg beklager hvis jeg har sitert henne så hun høres ut som Paulo Coelhos
Alkymisten
,
men jeg skjønner hva hun mener. Hun savner detaljer som skiller de ulike rollene i
reportasjene mine. Personene blir for like. Noe jeg også har vært inne på tidligere. Til
mitt forsvar så sier jeg at det innimellom kan være vrient som ensom journalist å lete
intenst etter kildenes livsprosjekter, samtidig som man gjør sitt beste for å sjonglere
kamera og notisblokk på kanten av Holmennkollbakken.
3.2 På steingrunn
Reportasjen er trykket i reportasjemagasinet
Utpost
. Men den passet så godt inn i
temaet at jeg har valgt å bruke den en gang til. Det hadde vært upraktisk å dra tilbake
for å lage akkurat den samme reportasjen. Tillatelse er innhentet fra Bengt Engan.
Tittel
Tittelen
På steingrunn
har jeg lånt fra diktet
På stengrunn
av arbeiderdikteren Rudolf
Nilsen. For de som kjenner diktet ville det kanskje ha gitt en ekstra dimensjon. Det
handler, helt overflatisk, om bjørkene som vokser opp på byens stengrunn. Det er
harde forhold og de blir ifølge Nilsen ” … aldri som de store trærne, som står og suser
ute i det fri.” Men tross alt, det gror da likevel. Kanskje ligner surfeforholdene her nord
for polarsirkelen litt på oppvekstforholdene for bybjørkene? Men sannsynligvis vil det
være svært få som ville ha oppfattet denne analogien. Men det spiller for så vidt ingen
verdens rolle. Bølgesurfingen foregikk bokstavlig talt på steingrunn, og tittelen står
uansett i kontrast til hovedbildet, som viser en av surferne midt i en bølge. Kun omgitt
av vått, bløtt vann og mykt, hvitt skum. Siden reportasjen handler om surfing, blir
leserne, på grunn av tittelen, nødt til å tenke litt selv. Noe jeg håper vil skape interesse
og vilje til å lese videre.
Språk og struktur
Jeg kunne selvfølgelig kommet inn på bruk av språklige attraksjonsfaktorer som
metonymi
(del for helhet) og
metaforer
, men det ville ha tatt forferdelig mye plass. Jeg
vil derfor nøye meg med å si noe helt kort om strukturen. Et litt enklere strukturbegrep
er ”fisken”. Den skal ha en snute som ”biter seg fast”, deretter skal det komme en fyldig
kropp, før den avsluttes med et rapp med halen. Som jeg skrev i arbeidskrav 16:
16
”Tekststrukturen er ikke eksperimentell eller uvanlig på noe vis, og modellen som
passer best er nok ”fisken”. Reportasjen har en slags sirkelform. Den både begynner og
slutter med en beskrivelse av Undstadstranda. Kanskje hinter sirkelformen om
uendeligheten og regelmessigheten til bølgene og havets kretsløp? La oss kalle
strukturen i denne reportasjen for ”månefisken”. Den er rimelig rund.”
Jeg har forsøkt å lage et lite stykke kunst. Jeg har brukt beskjeling ekstensivt. Jeg lar
naturen spille hovedrollen, mens menneskene kun blir for statister å regne. Meningen
var hele tiden å lage en selvhøytidelig reportasje full av patos og uten humor. Jeg har
forsøkt å la den gode stemningen jeg følte der på stranden gjennomsyre reportasjen.
Sett sammen med bildene synes jeg at jeg lykkes rimelig godt. Det er altfor lett å bli
poetisk i Lofoten.
Til slutt
Til slutt har jeg lyst til å komme med et langt og flott sitat som jeg synes treffer mitt
prosjekt midt i panna.
”Som journalist har man alle sine livserfaringer med seg i sekken. Den første gang man
blir sviktet av en pike, bærer man med seg i dag. Det er av den grunn jeg avskyr
”objektiv” journalistikk. Refererende journalistikk. All den journalistikk som gamle
fantasiforlatte menn har sagt var journalistikk, og som ble skrevet på én måte og bare
én, inntil noen unge brøt ut, og gjorde opprør og skapte en ny journalistikk som de kalte
Nyjournalistikk fordi den var ny. Men nå er nyjournalistikken gammel, Gonzo er en
fortidsøgle og Hunter S. Thompson en dinosaur som går oppe i fjellene og skriver om
seg selv, fordi han ikke har annet i hodet.
Men hva er tilbake, når alt det nye er dødt? Svaret er: Det er kun en slags journalistikk
som er verdt å beskjeftige seg med, og det er deg selv og dine erfaringer brettet ut over
verden som et filter du ser alt gjennom. Det er ingen grunn til å innbille oss noe annet.
Sannheten er det likevel aldri noen av oss som vil fange.”
(Morten Sabroe i Wiedswangs Angst og bæven – gonzo på norsk, s. 30)
17
Litteratur
Selvvalgt pensum
Bech-Karlsen, Feature-reportasjen
Wiedswang, Angst og bæven – gonzo på norsk
Saxgren, Tid – om fotojournalistikk
Andre bøker
Brurås, Etikk for journalister
Bech-Karlsen, Reportasjen
Gripsrud, Mediekultur, mediesamfunn
Allern, Nyhetsverdier
Østlyngen og Øvrebø, Journalistikk – metode og fag
Svare, I Sokrates fotspor
Bech-Karlsen, Ubehaget i journalistikken
Digitale kilder
www.telefonkatalogen.no
www.utfor.no
www.oslobase.no
Telefonliste
Mattias Hörnquist, 41 67 15 40
Gaute Mortensen, 91 19 92 57
André Bach, 97 73 72 64
18
