Sveve over Oslo
Basehopping handler om fellesskap og naturopplevelse. Og om det å overleve.
En mørk Audi stasjonsvogn vrenger oppover korketrekkersvingene mot Holmenkollen. Den
akselererer, bremser og kutter svingene så innholdet i baksetet slenges fram og tilbake i de
myke setene. Innholdet, det er oss: en litt uvel journalist, og en basehopper som vi kan kalle
”Henrik”. Han vi kan kalle Henrik har en bestemor som ikke vet at han pleier å kaster seg ut
fra bygninger og stup med fallskjerm på ryggen. Og sånn vil han gjerne at det fortsatt skal
være. Bestemødre skal skånes. Bak rattet sitter André Bach og stapper innpå New Energy-
sjokolade. Selv om det tilsynelatende ikke er det han trenger mest. Mer energi altså. Han
snakker som han kjører. Fort.
– Det er jo ikke forbudt å falle ned derfra.
– Men politiet da?
– Jo, de pleier alltid å komme veldig raskt, men det er for å være tilskuere. Veldig mange av
politifolkene synes det er kult å se på. Det har aldri fått noen konsekvenser for meg å hoppe i
Kollen.
– Har det fått konsekvenser for deg å hoppe andre steder?
– Nå skylder jeg staten omtrent 45 000 kroner i bøter. Jeg fikk 20 000 kr for å hoppe i
Trollveggen og 7 500 kr for å hoppe Postgirobygget. Og så har jeg noen fartsbøter da, sier
André, og heller nedpå isté.
Bob Marley pumper ut av høyttalerne i bilen.
André forteller at basehopperne møter mye skepsis når de er ute og hopper. Grunneierne er
ofte redde for at noe skal bli ødelagt på objektene det hoppes fra.
– Men, vi gjør aldri noe ulovlig. Er en dør låst, så er den låst.
Da forteller jeg André om en basefilm jeg så for noen år siden, hvor de blant annet skrudde ut
et vindu for å komme ut på taket av Oslo Plaza. André var også med.
– Vel, det finnes jo unntak. Men det trenger du ikke å skrive. Vi var på en helt annen bølge
den gangen. Grensetesting. Nå har vi en avtale med direktøren der, om at vi får hoppe fritt en
gang i året. Mot at vi holder oss unna ellers.
I et samfunn hvor alt er nyanser og ingenting er entydig, er det nødvendig å kunne koble helt
ut, konsentrere seg fullt og helt om en ting. Bare for et lite sekund å kunne glemme alt rundt
seg. I et lite sekund er verden forståelig.
– Base er så utrolig lett å forholde seg til. Man trenger bare å tenke på to ting: man skal
hoppe, og så skal man lande. Man må se skjønnheten i det. Det er så rent, så ekte som det kan
bli. Det er
pure,
sier André.
– Det er jo sånn med mennesket, at det lærer mest om seg selv i ekstreme situasjoner. Base
trigger
så utrolig gode ting i meg. Jeg har lært utrolig mye om hvordan jeg responderer på
stress, på risiko. Jeg har lært mye om livet. Og om døden, fortsetter han.
Døden. Alle basehoppere har et forhold til døden. Den er liksom alltid der. Hver gang man
spenner på seg fallskjermen, tasser bort til avsatsen, kanskje spytter man ned for å sjekke
vinden. Så er døden der. Den lurer liksom alltid i kulissene. Et brått vindkast man ikke så
komme, tåke som ligger lengre ned i dalen enn man regnet med. Og noen ganger, når ting
ikke går helt som det skal, så tar døden steget fram fra kulissene og kaprer hovedrollen.
– Jeg har mistet flere gode venner, og det er ikke noe artig. Men de døde ikke på grunn av
tilfeldigheter. De gjorde en bitteliten feil, de håndterte ikke situasjonen, sier André.
Audien sneier inn på parkeringsplassen nedenfor Holmenkollbakken. Der står allerede
tredjemann og tripper utålmodig. Hender klapses og kropper klemmes. Han presenterer seg
som Karl Amund Arneberg, men når han hopper base er han alteregoet ”Vertikal”. Karl
Amund har det markerte ansiktet til en friluftsmann. Eller det markerte ansiktet til en mann
som har truffet friluft i 200 kilometer i timen de siste 30 åra. Han ler høyt og skingrende.
Vertikal er en glad gutt. Gutten fyller 50 år i juli og har hoppet base siden -81. I bakgrunnen
lurer fartstårnet til hoppbakken: den eneste hvite skyen på en ellers containerblå himmel.
På vei opp hoppbakkens ovarenn. Vi tråkker oppover de overdimensjonerte trinnene. De er
myke og kledd i grønt stoff. Melkesyra har akkurat begynt å sige ut i lårene. Om noen ganske
få minutter kommer tre menn til å henge et sted mellom himmel og jord her, mellom liv og
død. Jeg spør André hva han tenker på nå.
– Akkurat nå tenker jeg på at jeg har med meg to gode kompiser som skal få oppleve noe
kult. Det er en utrolig god følelse, sier han, og kikker oppover mot Vertikal og Henrik, som
går noen meter foran.
I dag er Holmenkollbakken Babels tårn. Tårnet som menneskene, ifølge første Mosebok,
forsøkte å bygge for å nå like opp til himmelen. Men Gud ville ikke ha noe av det. Han
spredte menneskene rundt på jorda, og ga dem forskjellige språk så de ikke skulle forstå
hverandre.
Her snakker alle norsk, og det virker ikke som eventuelle høyere makter har tenkt til å legge
seg borti i det hele tatt i dag. Vinden er perfekt, himmelen er skyfri som i en Bjørn Eidsvåg-
sang, og skibakken nærmest glitrer. Nesten som gulvet på McDonalds. Paradis er et fall på 50
meter og en fallskjerm som løser ut. Tre basehoppere skal få lov til å nå himmelen i dag.
Men det vet ikke Henrik ennå, der han står på toppen og puster tungt med åpen trutmunn. Han
er fersk i basegamet, har bare hoppet siden i sommer. Han har riktignok over 300
fallskjermhopp, men det ser ikke ut til å bety særlig mye nå. Vi er på toppen av Oslo. Her har
Anette Sagen sittet og pumpet seg opp før et hopp. Kanskje har hun tvunget seg til å tenke på
erkerivalen i FIS, Torbjørn Yggeseth. Bare for å få adrenalinet til å bruse litt ekstra. Henrik
ser ut som han tenker mest på å overleve.
– Jeg føler meg ikke mye kul nå, ass. Jeg er redd, jeg, sier han og forsøker å smile, men får
det ikke helt til.
André slenger fallskjermen sin på ryggen, fester stroppene i skrittet, og smetter på seg en rød
hjelm. Han er førstemann.
– Du får sette meg ut du, Vertikal, sier han.
Fallet i Kollen er på bare 50 meter. Alt for lavt til at man har tid til å løse ut skjermen selv.
Derfor må basehopperne bruke noe de kaller pilotassistanse. Det betyr at en av de andre to må
stå og holde i skjermen, mens man hopper. Bare slik kan den løse ut tidsnok. Vertikal tar
skjermen, og André stiller seg på kanten. Det er helt stille. Vi kjenner så vidt luftdraget over
ansiktet. Så lener han seg ut og satser, beina slipper taket, og et lite øyeblikk er han vektløs.
Så tar tyngdekraften tak, og suger ham til seg, raskere og raskere, som en kjempediger
støvsuger. Noen meter med fritt fall, og der, fallskjermen løser ut og bremser farten. André
seiler rolig ned mot bakken, unngår trærne, lander stødig, og hyler.
Her oppe vaier vimplene forsiktig. Der nede er bakken. Den er dekket av et tynt, tynt lag med
hvit snø. Og så har vi grantrærne da. Som små barkdekte spyd står de der, og bare lengter etter
å flerre opp dalende gjenstander. Det vet Vertikal. Han har vært nede og hilst på dem før. Han
peker ned på ei tørrgran som står litt ut fra de andre. For en tid tilbake krasjet han rett inn i
det, flerret leppa og rev opp fallskjermen så innvollene tøt ut. Vertikal begynner å gjøre seg
klar.
– Det at ungdommen fortsatt tar meg med ut er en kjempefin følelse. Og det har jeg sagt til
André mange ganger også. Det at man ikke blir glemt, gir meg utrolig mye, sier han, og
kikker utover byen..
Plutselig er André oppe igjen. Han tar fallskjermen, og Vertikal går bort til avsatsen. 30 års
erfaring kaster seg ut, og lander perfekt på bakken under noen sekunder senere. No problem.
Så er det sistemann. Ferskingen. Siden Henrik er så uerfaren med base har André pakket
skjermen for han. André forsikrer om at den kommer med utløsergaranti. Som Henrik sier
selv:
– Man pakker ikke en skjerm man tror kommer til å løse ut. Man pakker en skjerm man
vet
løser ut.
Og det gjør den sannelig også. Henrik flyter rolig ned, lander, og fallskjermen faller slapt ned
bak ham.
– Rock’n roll! roper André ned til han.
Nede på bakken igjen. André snakker om at det er nå, det er nå han er på topp.
Henrik forteller om den gangen i Romsdalen. Gjengen hadde klatret i flere timer for å komme
opp på fjellet. Nå lå avsatsen der og ventet. Men ting føltes ikke helt rett. Noe i magen til
Henrik lå ikke helt som det skulle. Han begynte å få kalde føtter, og bestemte seg til slutt for å
droppe basehoppet. Han trakk seg. Feiga ut. Ja, gjør det, sa de andre. Da blir du gammel i
gamet. Ikke noe tyn å få. Fra de andre basehopperne vanket det bare ros.
– Jeg husker jeg fortalte det der til mora mi, og hun ble så overraska. Alle tror vi er så
ekstreme, men det er ikke det det handler om. Det handler om å ha det gøy. Og om å kunne
gjøre det en gang til, sier Henrik.
På steingrunn
Fem grader i lufta og seks grader i vannet. Bli med på bølgesurfing i Lofoten.
Sokkekledde føtter tegner spor i den bløte sanden på Undstadstranda i Lofoten. Snart kommer
sola til å finte seg gjennom det flisete skylaget, og gi følelsen av å være et sted mye, mye
lengre sør. Bølgene inne på stranden ruller seg varsomt innover land, og hyller sandkornene
inn i hvitt, bløtt skum.
De ligner ikke i hele tatt på storebrødrene der ute. De som slår hardt og ubarmhjertig over
fjæresteinene, som om de gjør alt de kan for å drukne dem. Ingen har lyst til å havne mellom
dem, bølgene og steinene.
I vannet.
Mattias Hörnquist (27) og Tommy Olsen (34), er allerede på vei ut. Kledd i våtdrakt fra topp
til tå, hopper de fra stein til stein. De når sjøen, legger seg flat på surfbrettet og padler det de
kan utover. Nå gjelder det å finne stedet der bølgene gjør seg krumme, ridbare. Mattias og
Tommy ligger stille og venter et stykke fra hverandre. En bue er i ferd med å reise seg i
vannet noen meter ute. Synkront begynner de å padle kraftig inn mot land. Det gjelder å ha
god fart, overtale bølgen til å ta dem med seg. Bølgen bygger seg opp, kraftigere og større.
Snart er den oppe i halen på brettene, løfter dem opp i vinkel og skyver dem inn mot land.
Guttene spretter opp på brettene sine. De rir, de glir, vannet fosser rundt dem noen korte
sekunder. Men bølgen er morgengretten. Den har fått nok nå. Den fråder i hvitt og lukker seg
rundt Tommy, tvinger han ned under seg og spytter brettet ut som en kork. Mattias rir noen
meter til før bølgen legger seg rundt han også, og drar han av. De kommer seg opp på brettet,
og padler ut igjen. Klar for neste sett.
På kjøkkenet.
En time før. Vi sitter i et blått kjøkken i andre etasje på Undstad Camping. Det er rolig her på
denne tiden av året. Kaffen putrer på Grepa-komfyren, og ut av kjøkkenvinduet kan man se
bølgene som ruller der ute. Alle de man går glipp av.
Mattias, egentlig fra nord i Lappland, byr på tørket reinkjøtt som han skjærer løs med en
tollekniv. Tommy sitter i ullgenser og raggsokker, og forteller om den gangen det Sør-
Afrikanske surfemagasinet Zigzag var på besøk, og han ble omtalt i artikkelen som "the guy
with the enormous chewing tobacco lip". Han forteller om finnene fra Helsinki, som tid til
annen kjører opp, 18 timer i strekk, og hopper rett i vannet. Og der kan de gjerne bli i sju
timer ad gangen. Han forteller om surferne fra Hawaii som bodde en måned på Unstad, og
bare fikk bølger de tre siste dagene før flyet gikk.
Legenden.
Og inn døra kommer jammen meg Thor Frantzen, Tommys svigerfar. Unstads, og kanskje
Norges, første bølgesurfer. På 60-tallet laget han og en kompis seg egne surfbrett, inspirert av
omslaget til Beach Boys-plata "Surfin´ Safari". Nå driver han Unstad Camping sammen med
kona.
- Hæ? Har du ikke sett brettene? Bli med her.
Thor geleider meg ned trappa, inn til høyre og inn i en grå stue; surfe-mausoleumet. På
veggen henger det, gult og litt falmet i lakken, med finner og det hele.
- Vi prøvde oss uten finnene i begynnelsen. Det gikk ikke noe særlig, humrer han.
Skader.
Tilbake i vannet. Mattias har fanget en bølge farlig nær land. Han dyttes nærmere og nærmere
steinene. Plutselig slenges han av. Det er først da han reiser seg igjen at man oppdager det;
han har bare vann til livet.
– Bølgene er litt for små i dag. De skulle vært en meter høyere, da bryter de lenger fra land.
Skader? Nei, jeg har aldri opplevd noen skader. Ikke noe annet enn noen skrubbsår, forteller
Mattias.
Leppene er blå nå. På tide å komme seg på land. Bak oss fortsetter bølgene å danse
lengselsfullt innover stranden, forsøker å viske ut sporene vi har laget i sanden. Det er som
om de har begynt å savne oss allerede og prøver å kvitte seg med minnene. Slapp av, vi
kommer tilbake, tenker jeg. Vi kommer tilbake.
Sykkelpatruljen
Og du som trodde du hadde lært å sykle.
Lørdag for noen dager siden. Fire-fem gutter står og spikrer på et stillas i en av Bodøs parker.
Palle på palle, høyere og høyere. En av guttene vingler seg opp på det uferdige stillaset.
– Eh, tør vi virkelig det her? sier de til hverandre, og kjenner det vugge forsiktig under
føttene.
Lukten av ubehandlet treverk og råttent gress fyller hele parken. På trærne holder de første
knoppene på å springe ut. Små grønne skudd presser seg gjennom vinterhuden og ut i våren.
Ja visst gjör det ondt når knoppar bristar, var det noen som skrev en gang. Visst fankern gjør
det vondt å briste noen ribbein også. Guttene legger siste plate på stillaset: en to meter høy
shore-drop
står ferdig. Her skal de, enten de tror det eller ei, snart kaste seg utfor på
jernhestene sine. De skal sveve gjennom lufta og lande flere meter nedenfor så søla skvetter.
Dette er
freeridesykling
, og selve grenen, det å kaste seg utfor høye avsatser, kalles
hucking
.
– Det gjelder å tenke at dette skal gå bra. De som tror at de skal tryne, de tryner. Det handler
mye om psyke, sier Gaute Mortensen (23).
Han er eldstemann, har ring i øyenbrynet og den dyreste sykkelen. Nå smetter han på seg
hjelmen og tar med seg sykkelen opp i lia for å få fart. Noen sekunder senere sitter han der.
Kikker ned mot hoppet. Prøver å se forbi treet som står plassert rett foran rampen. Treet er
portvakt, og nøkkelen er sykkelferdigheter nok til å runde det. Han klemmer litt ekstra rundt
hendlene. Sjekker at banen er klar, men det er den jo ikke, for treet står jo der. Men han
sparker fra, klikker sykkelskoene fast i pedalene og tråkker på nedover. Han sneier treet,
peiser på ut den smale rampen, løfter forhjulet så vidt, og så er han der. Eller det er han ikke,
han er ingen steder, for Gaute er i fritt fall. Og det er dette alt handler om, den tiden man har i
lufta:
hang-time
. Magen henger igjen der oppe, men følelsen
er uslåelig. Og det er nå han gjør
noe han aldri har gjort før, han slipper venstrehånda fra styret, gjør en lynrask kongehilsen,
før den sitter klistret til hendelen igjen. Gaute bøyer knærne så vidt, landingshjulene er ute,
landingsposisjonen er inntatt. Han smeller ned på bakken. Kraftige dekk, og fjæringer du ikke
vil vite hvor mye koster, sender han videre nedover bakken. Ned mot det hvite stakittgjerdet
nedenfor. Får han ikke bremset så stopper ferden i hvertfall der. Gaute låser hjulene, skrenser
nedover bakken og sneier gjerdet med en venstresving.
– Der var jeg
jævlig
nervøs. Jeg har sikkert prøvd det der en 15-20 ganger, men aldri fått det
til. Hånden har en tendens til å sitte jævlig godt fast i styret når du er fem meter oppe i lufta,
gliser han og retter litt på hanskene.
Guttene er godt polstret. De har hjelm, hansker og alle unntatt en har ”rustning”.
”Rustningen” ser omtrent ut som andre rustninger, bortsett fra at den er i plast og bekler dem
fra midt på låret og opp til halsen. Den skal beskytte lår, hofte, mage og stiver av i ryggen.
Men den har ingen luker til å slippe ut eventuelle kroppsvæsker. Gaute sier det som det er:
– Du gjør lurt i å drite før du går ut, ja.
Konstruksjonen har stått noen dager nå. Og guttene i Bodø Freeride Team håper den får stå en
stund til. Gjengen har tatt et stykke brakkland, pløyd og sådd det med entusiasme og
skapertrang. Og nå gror de fruktigste vekster, som både ungdommene og kommunen tjener
på. De har ikke fått et øre i økonomisk støtte, men de er redde for at grådressene skal synes at
de her tatt seg litt vel til rette. Derfor ber de meg om å ikke skrive hvor droppen står.
– Men det verste som kan skje er jo at vi må rive den, sier Gaute rolig.
– Hva slags følelser sitter du med da?
– At det var verdt det. Kommer det noen og klager på det vi gjør, bør de ta seg en tur ned i
Glasshuset. Kanskje de forstår at dette ikke er det verste ungdommen kan drive med, fortsetter
han.
I skuret bortenfor holder mange av byens frie sjeler til. En av dem skriker et eller annet
uforståelig. Vi er på deres territorium nå. Etter hvert kommer en av dem bort. I hånda har han
et fotoapparat. Digitalt. Dette er 2004, i dag er alle digitale.
– Hei, du må stå lenger bak, så får du med hele svevet! roper han bort til meg, før han presser
sitt eget kamera mot øyet og fyrer av.
Junkiene er ikke som før i tiden.
Det hersker en slags fredelig sameksistens mellom sykkelkarene og dem borte i skuret.
Kanskje er det en slags gjensidig forståelse. Sykkelpatruljen er avhengig av endorfiner,
guttene i skuret er avhengige av andre ting.
– Også fikk de jo masse ved da vi bygde dette her. Det var de veldig fornøyde med, forteller
Gaute.
Araberne. Bodøs sykkelentusiaster har utrolig mye å takke araberne for. Nærmere bestemt
noen lyse hoder som levde for 5-6000 år siden i Mesopotamia, det nåværende Irak. De
oppfant skriftspråket, delte opp timene i 60 minutter og, ikke minst, de fant sannsynligvis opp
hjulet. Kanskje burde amerikanerne stoppe opp et lite sekund før de slipper neste bombe og
kaller irakerne usiviliserte. Vel, nok om det.
– Freeridesykling er litt som snowboard var i begynnelsen, før det kom inn i ordnede former.
Den er på en måte et oppgjør med vanlig sykkelsport, en slags oppsamlingsplass for folk som
bare vil ha det artig, sier Gaute.
I horisonten henger sola lavt. Den har hatt nok
hang-time
i dag og er på vei ned.
– Hadde noen sagt det her i fjor, at vi skulle hoppe ut fra noe sånt som dette, så hadde jeg sagt
”yeah right”. Og det er akkurat det denne sporten handler om: å tøye grenser. Det blir en slags
selvrealisering, du kan gå hjem og tenke ”yes, jeg gjorde det!”, sier Gaute.