Muslimsk valgpanikk i USA
- Om læreren vår er amerikansk? Hva tror du
vi
er da frøken? Alle her er amerikanske.
Han, hun, jeg. Men du tenker kanskje at amerikanere er bare de hvite, glefser
sidemannen til meg og stirrer meg strengt i øynene.
Statsborgerskap
-I pledge allegiance to the flag of the United States of America, resiterer Mahfood
Abderrahman(50) mens han sitter krumbøyd over en skolepult og gnir seg nervøst i hendene.
Han stopper og må spørre engelsklæreren om resten, fordi teksten sitter ikke godt nok ennå.
Han tar engelsktimer ved Amerikansk- Arabisk Familiesenter i New York, og håper det vil
gjøre ham skikket til å bli statsborger, og eventuelt stemme.
- En god del folk stemte for Bush, men jeg kan ikke tenke meg at noen vil stemme på han nå.
Han lager store problemer. Etter at Bush kom til makten får jeg ikke sove, og jeg er deprimert.
Mange mennesker har blitt sendt i fengsel etter 11.9. Jeg mistet jobben og så leiligheten. Nå
vil jeg bli amerikansk statsborger, selv om jeg er stoltere av mitt marokkanske
statsborgerskap, sier Mahfood.
Lang ventetid
Prøvene som fører til statsborgerskap er vanskelige og dyre. Etter 2001 har prisen på prøven
gått opp fra å koste 215 dollar, til å koste nærmere 400 dollar totalt. ”To file” for et
amerikansk statsborgerskap er en prosess som også krever mye venting. En venninne av
Mahfood har ventet i snart 2 år.
- Hun venter fortsatt, hun har ikke hørt noen ting fra staten, og vil heller ikke ta kontakt med
dem for å klage på ventetiden. Sånn er den muslimske karakter, man skal helst si minst mulig.
Mange av oss kommer fra land hvor man ikke skal legges merke til. Da blir du fengslet eller
drept, derfor kom vi til Amerika. Vi trodde det ville være et godt sted, sier Mahfood og
slenger med hodet i retning av det amerikanske flagget som står oppstilt i et hjørne av
klasserommet.
Panikkstemning
78 prosent av amerikanske muslimer gikk året 2000 sammen til valgurnene og ga sin stemme
til George Bush. Det var American Muslim Political Coordination Committee, en
paraplyorganisasjon bestående av mange amerikansk- muslimske organisasjoner som sørget
for det. Fire år etter har gruppen skiftet navn og er igjen ute og oppfordrer muslimer til å
stemme.
American Muslim Taskforce on Civil Rights and Elections 2004
er blitt dannet.
- Amerikanske muslimer føler seg på mange måter lurt og tråkket på etter å ha stemt på Bush
i 2000. Han fortalte en haug med løgner om hvordan han kom til å støtte den amerikanske
muslimske befolkningen, sier Adem Carrol som har jobbet med å hjelpe muslimer etter 11.9.
Han gir juridisk hjelp til familier hvor medlemmer har ”forsvunnet i det amerikanske
rettssystem”, som Carrol formulerer det. Han sikter til de ca 1000 mennesker som ble i tiden
etter 2001 fengslet, hvorav mange fortsatt sitter fengslet uten å ha møtt en advokat.
Mot Bush
Ved Amerikansk- Arabisk Familiesenter er Mahfood Abderrahman ferdig med å lære seg
teksten til Pledge of Allegiance. Han må gjennom utallige flere tekster, og må lære seg et
pensum på 800 sider om amerikansk historie og geografi for å klare testen som leder til
amerikansk statsborgerskap.
- Jeg skal iallfall ikke ha lang bart dagen jeg møter opp til prøvene. Da blir det ikke noe
Amerika på meg, ler Mahfood og de andre kommenter på arabisk mens de plystrer og hever
øyenbryn.
-American people are good but politics is bad, slår Mahfood fast.
Men det finnes de muslimer som er mer enn fornøyde med Bush: Mori Hussein som har
donert 200.000 dollar til Bushs valgkampanje. Eller Malik Hassan som ga 100.000 dollar.
”Jeg tilber Bushs bragder i politikken og ønsker han skal fortsette å være en pionèr”, var
kommentaren Malik Hassan ga til New York Times.
Fanget av frihet
- Dine folk gjorde det, roper de katolske foreldrene til Felicia Manocchio, da Madrid ble
åsted for terrorhandlinger.
- Dra tilbake til Osama, håner ukjente henne i matbutikken.
- Di jævla muslimske hore! Du har en bombe under klærne, hyler en jødisk mann i
butikken Toys R’us den 1 April 2003. Og slår henne med knyttet neve.
På telefonen er stemmen hennes hes og hun snakker fort med italiensk aksent. Jeg vet hun er
lærer på en muslimsk skole og at hun er en ung jente som ble slått av en jødisk mann, på en
jødisk helligdag i en leketøysbutikk mens hun skulle handle dinosaurer laget av plast.
- Elevene mine skulle lære seg arkeologi og jeg laget et opplegg til dem hvor de skulle grave
frem disse dinosaurene, begynner Felicia Manocchio (23) å fortelle, men kommer på at hun
skal ha time.
Sjokk
Jeg sitter så fint og anstendig som en jente i dongeribukse kan klare det på en konservativ
muslimsk skole, og venter på Felicia.
- Er du journalisten? spør en kvinnestemme. Ansiktet hennes kan ikke sees, ikke kroppen
heller, og hendene er dekket med svarte hansker. Alt er dekket med svart, bare øynene er
synlige, så jeg hilser øynene.
- Jeg konverterte til islam for å kunne gifte meg med min mann som er muslim, forklarer
Felicia som er født i Italia. Hun fikk også nytt fornavn ved konverteringen.
- Foreldrene mine fikk sjokk når de fikk vite om konverteringen og mitt nye navn Fatima. De
fikk ikke vite noe før etter at jeg giftet meg, ler Felicia.
Ekstremisme
Mars 2004 begynte rettsaken mot jøden som slo til Felicia. Han hører til den ortodokse
gruppen som kalles chassider. Chassiderne går med hatt på hodet, har lang bart, langt krøllete
hår som henger ned på begge sider av ansiktet, et jødisk sjal knytt rundt livet og svart dress.
Dessuten følger regler for alt de gjør i livet.
- Kan du se ironien i det hele? Han ropte at jeg var et dyr som ikke hørte hjemme i det
amerikanske samfunn, når han selv tilhører en marginalisert gruppe. Jeg fikk senere vite at
han fra Israel og hadde opplevd at kameraten ble drept av en selvmordsbomber. Min bakgrunn
er som katolikk og nå er jeg muslim, så jeg kan se ting fra ulike perspektiver. Derfor synes jeg
mest synd på denne mannen. Men jeg er forbannet på politiet, skikkelig forbannet, sier
Felicia.
Politiet
Da Felicia ble angrepet, ropte den jødiske mannen at hun hadde en bombe på seg. Kunder
som var i butikken sprang hylende ut av lokalet og Felicia ble igjen med en voldelig mann
som slo og kastet leker fra hyllene på henne.
- Heldigvis kom noen inn i butikken og fikk stoppet sirkuset. Jeg ringte politiet som kom
veldig avslappede og sa at jeg skulle gå hjem og hvile meg. Da jeg ønsket å rapportere hva
som hadde skjedd, ville de ikke ta imot min anmeldelse fordi jeg ”ikke blødde”, forteller
Felicia. Politiet ville heller ikke se på episoden som rasistisk motivert, men mente at mannen
hadde fått et forbigående anfall.
- Alle ville at jeg skulle holde kjeft.. Det er lov å tro som du vil, men ikke gjøre som du vil,
derfor holdt jeg ikke kjeft. Felicia klasker knyttneven i handa.
Strenge på flyplassen
Fatima er ikke alene om å bli dårlig behandlet av politiet. En rapport som Council on
American- Islamic Relations (CAIR) har gitt ut, viser at muslimer har rapportert 218 tilfeller
av brudd på sivile rettighetter det siste året. Av disse er 5 prosent såkalte
law enforcement
discrimination
, hvor den diskriminerende parten er en autoritet.
- Når vi skal ut og reise er det stor ståhei. Da blir min sønn sjekket helt inn til bleien, fordi
han har et navn som datamaskinen reagerer på, sier Fatima.
Siden 11.9 har flyplassene operert med lister arabiske navn, som systemet skal utløse en alarm
på. Reiser man i tillegg med énveisbilett, slik som kaprerne som fløy inn i World Trade
Center gjorde, er man sikret røff behandling ved innsjekkingen på en amerikansk flyplass.
- Men jeg får lov å bli kroppsvisitert av en kvinne og ikke en mann, smiler Fatima.
Synlig
Muslimske kvinner har ikke merket så mye av rasismen. Flertallet er husmødre og ferdes
minimalt ute. Men muslimske kvinner er veldig synlige.
- Som kvinne bærer jeg min religion hele tiden. Den vises i mine klær på lang avstand,
spesielt siden jeg bære en
nicab
i tillegg til
hijab
. Nicab’en som dekker ansiktet provoserer
mange fordi blir ansett som selve arvesynden til den muslimske tro- kvinneundertrykkelse.
For meg er dette frihet. Men min frihet er nå blitt et fengsel for meg på grunn av de som tror
muslimer er syndebukkene for alt vondt i verden. Det er ikke min mann som undertrykker
meg, det er de andres blikk, fnyser Fatima.
Islamic Human Rights er en organisasjon som har laget en liste på 24 punkt med råd til den
muslimske ”søster”. Ett av punktene er: ”ikke sett deg ved vinduet når du tar buss”. Fordi du
kan oppleve å bli blokkert inne av en angriper.
- Det har skjedd meg. Jeg skulle ta buss og personen ved siden av meg ville ikke slippe meg
ut. I sånne tilfeler må du bruke humor og vise at du er et intelligent vesen og at dette er bare et
stykke tøy, avslutter Fatima. Men ansiktet hennes fikk jeg aldri se.
Mann (38) deportert. Kvinne (48) alvorlig
sorgskadet.
18.09.2001 stormes huset til Amanda Serrano Tebbakh (48) av FBI og elitesoldater.
Ett og et halvt år senere blir mannen hennes deportert til Algerie.
- FBI trodde vi drev med terrorisme. De tok min mann fra meg, forteller hun.
Amanda Serrano Tebbakh (48) er kledd i utringet bluse og trange hvite bukser. Hun er
sminket og tripper rundt med tåring på storetåa og neglelakk på lange negler. Amanda ble født
i Columbia og flyttet til USA sammen med sønnen. Hun er ikke muslim, ser ikke ut som én
og har rent rulleblad. Men 11.09 ble et stygt vendepunkt i hennes liv.
FBI
- Da jeg kom hjem fra jobben 18.09.2001 krydde huset av menn i uniformer. De hadde på seg
skuddsikre vester, hjelm, høye svarte støvler og så ut som om de hadde hoppet ut av et
voldelig dataspill. I tillegg var det FBI-folk som viste meg jobbskiltet sitt og stilte rare
spørsmål. Om hvorfor et skap var låst, eller hvorfor vi hadde vært ute og reist så mye. Karim
ble satt i håndjern og spurt ut om et flyspill på Pc-en vår.
Amanda giftet seg i 1996 med en mann fra Algerie, Karim Tebbakh. Han hadde flyttet fra
Algerie for å finne lykken i Amerika.
- Karim var langt ifra en terrorist som FBI mente. Han hadde kommet til USA for finne ro,
ikke for å drive med politikk eller religiøs fundamentalisme, sier Amanda.
Fengslet
Karim ble arrestert mistenkt for terrorisme og overgitt til det lokale politiet, mens mer bevis
mot han skulle føres. Han ble satt i isolat med lenker som gikk fra hendene rundt magen og
ned til føttene.
- Han satt først i ett fengsel, så ble han overført til et annet og så til et annet. Det kunne gå
lang tid før jeg fikk høre noe om han. Da jeg ringte fengselet benektet de at han var på deres
navneliste. Så fikk jeg til slutt dra på besøk. En gang gikk det tre måneder før jeg fant ut hvor
han befant seg. Da ble jeg oppringt av en fengselsbetjent. Karim hadde sultestreiket i ti dager,
og han lå på sykestua. Da jeg kom var buksa mi for lik den fengselsbetjenten brukte og jeg
måtte hjem og skifte, gestikulerer Amanda opprørt.
Ingen rettigheter
Karim kunne blitt løslatt mot kausjon, men advokaten hans løy i rettsmøtet. Karim ønsket
visstnok ikke å bli løslatt. Amanda sparket advokaten og ansatte en ny.
- Den nye advokaten var heller ikke så glad i Karim, men han var iallfall Karims forsvarer.
Han møtte opp når Karim ba om det og han var synlig, sier Amanda og stemmen knyter seg
til. Hun henter et bilde av sin mann. Han er ti år yngre enn henne og gjorde kur til henne etter
å ha kommet hver dag i mange måneder til kaffebaren hvor hun jobbet og gitt henne
selvskrevne dikt.
- Karim skrev mye. Når vi var på ferie var dette et rituale som tok mye tid. I skapet som FBI
fant låst, oppbevarte Karim skriveriene sine sammen med flybilletter og andre småtterier.
Karim fant sønnen min en dag mens han lekte med en dagbok, og da laget han lås til skapet.
Deportert
En dag uten forvarsel fra verken advokaten eller myndigheter, ble Karim sendt til flyplassen
for å deporteres til utlandet.
- Han ringte meg og sa det var 20 minutter til flyet skulle ta av. De hadde ikke ville la han
ringe, men så kranglet han seg til en samtale. Min Karim hadde da vært gjennom en rettssak
hvor FBI ikke hadde funnet flere ”bevis” enn dem de fant hos oss første dagen . Men han
hadde ikke amerikansk statsborgerskap da han ble arrestert og dermed få rettigheter, sier
Amanda.
Karin hadde
green card,
arbeidstillatelse, da han møtte Amanda. Men statsborgerskap hadde
han ikke og ville heller ikke la Amanda ordne det for han.
- Jeg hadde amerikansk statsborgerskap og han kunne fått det siden vi var gifte. Jeg tok med
papirer hjem en dag, men det var resolutt nei. Muslimske menn tror på Allah og på seg selv.
De liker ikke å skylde folk noe. Amanda smiler.
Algerie
I dag bor Karim i Algerie hos foreldrene sine. De vet ingenting om hva sønnen har vært
gjennom og tror at deportasjonen skyldtes problemer med oppholdstillatelsen.
- Da Karim ankom Algerie var han i en forferdelig fatning og kunne ikke dra hjem til
foreldrene sånn, så han ringte søsteren som kjøpte en ny dress til han og ordnet med penger.
De prøver å skjerme foreldrene, sukker Amanda.
Når man er blitt deportert er regelen at man ikke kan returnere på minst fem år. Og Karim er
blant de heldige. De deporterte som ikke har klart å renvaske seg fra stempelet som
terrormistenkt vil ikke kunne se amerikansk jord på 10 år. Senest tirsdag 15. April 2004 ble et
fly fullastet med 80 pakistanere deportert fra Buffalo fengselet i Batavia, New York. Mange
var terrormistenkte og familiene har ikke fått ha kontakt med dem før avreise.
BYLINE
CATALINA MUSINOI
CATATUNIA@HOTMAIL.COM