Reportasje 1 av 3 i serien om dobbeltdrapet på Austbø på Helgeland 11. mars 1998
Den aller mørkeste Austbø-natta
Nesten ingen hørte at det smalt tre ganger i den mørke Austbø-natta. Beate Jørgensen lå
og sov hjemme i Sandnessjøen. Om morgenen fikk hun vite at mannen hennes var død.
TOR MARTIN LEINES NORDAAS
Austbø-tragedien er historien om to politimenn som ble skutt og drept på jobb. 11. mars 1998
ble ni mann sendt ut til lille Austbø på helgelandskysten for å pågripe en psykiatrisk pasient.
To av dem, lensmann Sigurd Wang (47) fra Herøy og lensmannsbetjent Trond Kirkeby (41)
fra Alstahaug, kom aldri hjem igjen i live.
Trusler.
Dag Helge Rønning var pasient ved Nordland Psykiatriske Sykehus i Bodø, og i
disse marsdagene hadde han permisjon for å besøke barndomshjemmet sitt på Austbø. Den
lille øya ligger i Alstenfjorden, omtrent midtfjords mellom Herøy og Alstenøya. Rønning
hadde forlatt sykehuset med god tro på framtida, og han mente at et opphold i barndommens
rike ville styrke ham. Slik gikk det ikke. I løpet av tida på Austbø bygget det seg opp et
voldsomt sinne mot psykiatrien. 10. mars klokka 17.00 ringte Rønning inn trusler mot de
ansatte ved NPS. Politiet ble varslet, og halvannen time senere utstedte politimester Knut
Jensen bevæpningsordre for mannskap i Leirfjord og Alstahaug. Ved midnatt ankom en båt
med ni politimenn Austbø. Så mange menn var nødvendig fordi Rønning senere på kvelden
hadde utvidet sin trussel til å gjelde alle som nærmet seg huset hans. Klokka 01.30 hadde
politiet etablert seg i forsamlingshuset på øya, og de planla nattas aksjon.
Følte seg trygg.
Trond Kirkeby ledet arbeidet. Han hadde gitt kona Beate og deres tre små
døtre beskjed om at dette kunne bli et langvarig oppdrag, og at de bare måtte legge seg.
– Jeg følte meg ganske trygg. Trond og jeg hadde vært sammen i 17 år, og jobben hans ble en
livsstil for oss begge. Jeg visste at Trond aldri overlot noe til tilfeldighetene. Jeg fikk sove,
sier Beate Jørgensen.
Seks år og elleve dager etter Austbø-natta besøker jeg henne hjemme i Ura i Sandnessjøen.
Her bygget en gang tre politikolleger sine hus vegg i vegg med hverandre. På postkassen står
det fremdeles Trond Kirkeby. I bokreolen står et bilde av ham. Han er uniformert, og har
blikket festet solid i kamera. Det var slik han var, Trond Kirkeby. Fokusert på det han gjorde.
– Like etter begravelsen var vi på Austbø og så på området der det skjedde. Jeg kan bare
forestille meg hvor kaotisk det måtte være, og jeg ser for meg at de løper fortvilt. Samtidig
tror jeg Trond følte seg trygg, og at gjerningsmannen kom plums på ham og Sigurd Wang,
sier Beate Jørgensen.
Fri sikt.
Dramaet natt til 11. mars 1998 skjedde innenfor et lite område, kalt Sørøya og
Steinhaugen. Dag Helge Rønnings barndomshjem ligger 3-400 meter fra huset der Wang og
Kirkeby ble skutt utenfor, og vegg i vegg med dette huset ligger den såkalte lærerboligen, der
øyas lærere innkvarteres. Mellom Rønnings barndomshjem og lærerboligen ligger gården til
politiets kjentmann, Trond Sørøy. Bare et åpent jorde og noen hundre meter gårdsvei skiller
gården og lærerboligen. Det er nærmest fri sikt fra lærerboligen til Rønnings hus.
Lettkledd og bevæpnet.
Det var nødvendig å evakuere folk fra lærerboligen og husene i
nærheten. Trond Kirkeby og Sigurd Wang tok oppgaven. Lensmannsførstebetjent Svend
Morten Reinertsen, Roger Andersen fra politiet i Mosjøen, samt sivilisten Trond Sørøy, jobbet
i disse minuttene med å etablere observasjonsposter. Samtidig tenkte Reinertsen på hvordan
Rønning kunne pågripes. Fjøsen til Trond Sørøy var en mulighet, og etter et par minutter
hadde Reinertsen dannet seg et bilde av hvordan fjøsen så ut innvendig. Da de kom ut igjen,
viste Roger Andersen tegn til at det var aktivitet utenfor huset til Rønning. Reinertsen og hans
menn returnerte sporenstreks samme vei som de hadde kommet. Etter at de hadde løpt 50
meter, stanset Trond Sørøy opp. Han hadde sett at en lettkledd Rønning kom gående langs
veien. Med ei rifle liggende vannrett i den ene hånda.
Henrettelse.
Det var nesten én meter snø, uvanlig mye til denne årstida på ytre Helgeland. De
tre sank ned i den dype snøen. Rønning gikk rett forbi, nedover veien i retning lærerboligen.
Det ble forsøkt å nå Trond Kirkeby og Sigurd Wang på sambandet, men det kom ikke svar.
Klokka var 03.35. To skudd hørtes. Så stillhet. Ingen visste at Kirkeby i dette øyeblikk var
drept, og at Wang var skadeskutt. Etter en dramatisk springmarsj for å berge nøklene ut av
bilen til Trond Sørøy, hørtes et skudd til. I dette øyeblikk ble Wang regelrett henrettet med et
nakkeskudd. De døde politimennene ble liggende nærmest oppå hverandre utenfor nabohuset
til lærerboligen. Etterpå returnerte gjerningsmannen til huset sitt. Svend Morten Reinertsen
fant sine døde venner i snøen. Fortvilelsen var total.
Pågrepet.
Dag Helge Rønning ringte i løpet av natta til politiets Edvard Børø i Sandnessjøen
og tilsto sin ugjerning. Spesialstyrker fra Rana ble tilkalt i 05-tida, og ankom Austbø senere
om morgenen. Ved lunsjtider kom det telefon fra Børø, med melding om at gjerningsmannen
hadde ringt og overgitt seg. Han ønsket en slutt på det hele. Svend Morten Reinertsen ringte
Rønning, og avtalte hvordan pågripelsen skulle skje. Klokka 12.30 kom Rønning ubevæpnet
ut av huset sitt. Han gikk noen hundre meter nedover veien. Fem minutter senere ble det
meldt at drapsmannen var pågrepet. Uten dramatikk.
Lever videre.
Da var Beate Jørgensen og ungene varslet. Klokka 07.00 ringte lensmann og
prest på døra.
– Vi ble vekket, og det var bare å få på seg klærne. Vi fikk vite at Trond var død, men ingen
kunne hendelsesforløpet. Alt ble kaotisk, husker Beate.
– Detaljene datt inn gradvis. Jeg tror det er en måte å overleve selv på. Hvis alt kommer på en
gang, kollapser man. Men jeg skjønte at ungene hadde blitt farløs, og at jeg sto alene igjen,
sier hun. Beate har vært igjennom denne historien mange ganger. Hun kjemper med tårene når
hun nevner at døtrene gjerne skulle fått flere år med pappaen.
– Trond lever videre gjennom barna. Selv tenker jeg på ham nesten hver dag. Jeg synes vi har
klart oss bra. Men den første tida var alt håpløst, sier Beate.
Fotballtrener.
Dattera Therese (18) var 12 år da faren ble drept. Etter hvert som sorgen
modnet har Therese snakket mye om tragedien, og lagt mye av hendelsen bak seg. Men savnet
må hun bære.
– Det ble mange tomrom etter ham. Jeg savner ham overalt. Jeg var ei typisk pappajente, og
derfor var det en del av meg som forsvant da han ble drept. Han var blant annet
fotballtreneren min, og vi hadde et sosialt forhold i tillegg til å være far og datter, sier
Therese. Hun sysler med tanken om å følge i pappas fotspor.
– Jeg har ikke bestemt meg, men jeg tror pappa ville blitt stolt. At det er et livsfarlig yrke kan
jeg ikke ta hensyn til, sier Therese.
En intetperson.
25. november 1998 ble Dag Helge Rønning dømt til 21 års fengsel. Tre ukers
rettssak ble en tøff opplevelse for Beate Jørgensen. Hun fulgte rettssaken sammen med Sigurd
Wangs kone, Elsa. I rettssalen satt også hele den norske presse, som Rønning valgte å
samarbeide med. Han sto fram med navn og bilde, og forklarte seg med grusomme detaljer.
Stillheten var total da Rønning beskrev Austbø-natta, og de dødelige skuddene.
”Man kunne ubetinget høre den berømte knappenåla falle…”
skrev Helgeland Arbeiderblad.
– Jeg hadde bestemt meg for ikke å være til stede i retten. Jeg visste ikke om jeg turte å se
gjerningsmannen. Han spøkte så mye i hverdagen min at jeg ikke ville makte et ansikt. Men
jeg ombestemte meg. Det var veldig tøft, men mye falt på plass. Spesielt i forhold til Dag
Helge Rønning. Jeg syntes nesten litt synd på ham. Han var ingen trussel lenger, sier Beate
Jørgensen.
– Hilste du på ham?
– Nei.
– Kunne du gjort det i dag?
– Det er ganske utenkelig. Jeg tenker veldig sjelden på ham, og jeg føler en bitterhet. Men jeg
klarer ikke å hate ham. For meg er han blitt en intetperson, sier Beate.
Utdannelse.
Beate startet på sykepleierutdannelsen i år 2000, da hun skjønte at hun kom til å
bli overtallig i Posten. Det ble et vendepunkt. Før jul avlegger hun eksamen.
– Desentralisert sykepleierutdannelse var midt i blinket for meg. Å gjøre noe annet har hjulpet
meg videre, sier Beate, og takker for praten. Hun må løpe. Hverdagen er tilbake i Trond
Kirkebys hjem, og den kan være travel.
– Men det er greit å snakke om dette nå. Vi bør kanskje gjøre det i blant, sier Beate på vei ut.
Taus.
Ved Ila fengsel i Bærum sitter Dag Helge Rønning. Han blir løslatt tidligst i 2010, og
ønsker ikke å snakke om Austbø-natta. 14. mars 2004 håndskriver han et kortfattet avslag på
min forespørsel om møte.
”De hendelser som fant sted på Austbø for seks år siden har jeg intet ønske om å gi uttrykk
for. I kraft av tilgang til nye opplysninger om saken, og som kan gi et annet utfall i en ny
rettssak, føler jeg at tidspunktet er galt for mine tanker i ettertid. Med hilsen D. Rønning.”
Reflektert mann.
Advokat Christian Wiig har overtatt Austbø-saken etter at Øystein
Skogrand sluttet i yrket. Wiig er forsiktig med å snakke om en eventuell anke. Men at det i
dag sitter en frisk mann fengslet for noe han gjorde i en av livets dype bølgedaler, mener
mange det er liten tvil om.
– Jeg har møtt ham. Han er et meget reflektert menneske, som ikke kan forstå hva han har
gjort. Jeg har hatt 30-40 drapssaker, og møtt mange drapsmenn. Mitt inntrykk er at det ofte er
tilfeldigheter som avgjør om drap blir begått, sier Christian Wiig. Derfor er Austbø-saken
langt fra unik. Bare et fåtall drapsmenn har et langt kriminelt rulleblad.
– Det er veldig sjelden at vi snakker om tikkende bomber. Det som igjen skiller Rønning fra
andre, er at han framstår som en mer reflektert og ordentlig person. Han er fylt med sympati,
og har ingen psykopatiske trekk, sier Christian Wiig.
Stille gjenlyd.
Foreløpig står Austbø-saken rettslig stille. Dommen har vært rettskraftig lenge.
Anken som etter planen skulle komme like etter domsavsigelsen i 1998, ble trukket. Dag
Helge Rønning orket ikke en ny runde i retten.
En dag går kanskje Dag Helge Rønning i land på barndommens øy, som en fri mann. Hvis
han tør. Han vil møte et samfunn som er merket av det han gjorde. De tre skuddene som
nesten ingen hørte smellene av, vil kanskje for alltid ha en stille gjenlyd på Austbø. Hvis vi
våger ei sammenligning, og tar de nære forhold i betraktning, var 11. mars en dødens dato
lenge før det smalt i Madrid.
– En hendelse som Austbø-drapene kan være helt ødeleggende for et lite lokalsamfunn, sier
advokat Christian Wiig.
Reportasje 2 av 3 i serien om dobbeltdrapet på Austbø på Helgeland 11. mars 1998
Proffe hoder holdt seg kalde
Mannen som drepte Svend Morten Reinertsens kolleger, var Olav Andresens pasient.
Politimannen og psykiateren sto dermed midt oppi Austbø-tragedien, men beholdt roen.
Det gjorde også journalistene, som skulle formidle grusomme nyheter.
TOR MARTIN LEINES NORDAAS
Da lensmann Sigurd Wang og lensmannsbetjent Trond Kirkeby ble drept på Austbø natt til
11. mars 1998, ble et digert apparat satt i sving. Austbø-saken var en sammensatt hendelse der
små detaljer ikke kunne slurves med. Helt fra politiaksjonen den tragiske natta, og til Dag
Helge Rønning ble dømt et halvt år senere, ble det møysommelig etterforsket, selvransaket,
informert og formidlet. Samtidig skulle følelser få slippe til, og bli bearbeidet.
Sivil.
Det er 22. mars 2004. Seks år og elleve dager siden Austbø-tragedien. Helgeland viser
seg fra en helt annen side enn den tragiske natta, da sørøsten blåste uhyggelig, og snødybden
var en knapp meter. Nå er det snøfritt, og sola har så vidt begynt å vise seg denne morgenen.
Svend Morten Reinertsen plukker meg opp på Søvik utenfor Sandnessjøen, og setter
politibåten i kurs mot Austbø. Det er bare et kort fjordstykke, unnagjort på 10-12 minutter.
Reinertsen er uniformert så lenge han kjører båten, men før han går i land på Austbø denne
mandagen, skifter han til fjellklær.
– Jeg er ikke her som politimann i dag, sier Reinertsen. Han vet at folk på Austbø tidligere har
reagert på uniformert politi, som kom i privat ærend. Å se politi er en guffen påminnelse om
det som skjedde. Derfor er Reinertsen føre var.
– Hvis vi besøker Austbø som privatpersoner, bør vi gå i sivil. Men hvis det skjer noe her ute
som krever politiets hjelp, går vi selvsagt i uniform. Vi kan ikke skåne Austbø helt fra å se en
politimann, sier Reinertsen.
Sortere tankene.
Ni mann ble sendt til Austbø drapsnatta. Politiet har et hierarkisk system
som bestemmer at eldstemann på stedet skal lede oppdraget. Svend Morten Reinertsen ble
plutselig eldst i nattemørket 11. mars 1998. Han opplevde å finne sine døde venner i snøen.
Mens følelsene herjet i kroppen skulle Reinertsen lede arbeidet med å avvæpne og pågripe
Dag Helge Rønning.
Tilbake på åstedet seks år etter viser han meg hvordan de døde kroppene lå med hodene mot
hverandre. Sigurd Wang lå på magen, med beina mot nord. Trond Kirkeby lå på rygg.
Kirkebys ansikt var skutt helt i stykker. Reinertsen satte seg ned og strøk Sigurd Wang over
hodet. Han hadde problemer med å skjønne hva han så. Synet av de døde vennene vil alltid
sitte på netthinna.
– Men det går greit å være her nå. For meg er dette en profesjonell ting. Da jeg sto midt oppi
det, klarte jeg å sortere tankene til hva jobben dreide seg om. Det eneste som betydde noe for
meg, var å pågripe Rønning i live, og få ham dømt. Jeg var veldig fokusert på det rett etter
drapene, sier Reinertsen.
Ringte ikke hjem.
Politiet hadde to fiender denne Austbø-natta. Den ene fienden var en mann
med våpen, den andre var den emosjonelle siden av dem selv. Etter funnet av de døde løp
Reinertsen og den sivile kjentmannen Trond Sørøy til forsamlingshuset, der politiet hadde
basen sin. De satte på kaffen, lettet på antrekket og la hodet i hendene. Reinertsen tenkte. Han
husket en mandagsmorgen i gymsalen ved Politihuset i Oslo. Tjue mann sto oppstilt, klare for
tre ukers kurs i antiterror på Sessvollmoen. Knallhardt. Daværende sjef i Oslopolitiets
Beredskapstropp, Torleiv Vika, ga en hilsen på veien. Han sa at når man føler seg totalt
utkjørt både psykisk og fysisk, har man brukt bare 60 prosent av seg selv. Da har man fortsatt
40 igjen. Svend Morten Reinertsen husket disse ordene, og sendte samme beskjed ut på
sambandet.
– Jeg tror mennesket er veldig selektivt når det kommer til stykket. Vi velger bort det som
ikke er vesentlig, og holder fokus på det viktige. Jeg valgte blant annet ikke å ringe hjem i
løpet av natta. Jeg visste at mange spørsmål fra kona ville gå ut over konsentrasjonen min,
sier Reinertsen. Først etter at Dag Helge Rønning var pågrepet klokka 12.35 dagen etter,
ringte Reinertsen. Først da var han sikker på at han kom hjem.
Grankvist.
Dag Helge Rønning ringte selv og overga seg. Reinertsen disponerte ut folkene
han hadde tilgjengelig, men ble selv igjen på forsamlingshuset. Han ringte Rønning opp igjen,
og forklarte hvordan pågripelsen skulle foregå. Det tok tre kvarter fra siste politimann forlot
huset, til meldingen kom om at Rønning var pågrepet.
– Det var de tre mest ensomme kvarterene i mitt liv. Jeg hadde behov for å avreagere, og
kjeftet på en grankvist i panelveggen. Ord og lyder veltet ut av meg. Forestillingen kunne
skremt hvem som helst, men det funket utrolig godt, sier Reinertsen, og ler forsiktig.
– Aldri før har en grankvist blitt utsatt for så mye aggresjon. Det er jeg sikker på, legger han
til. Mannskapet ble fraktet tilbake til Sandnessjøen i 16.30-tida 11. mars. Først da Reinertsen
kom til lensmannskontoret i byen, tok følelsene overhånd.
– Der sto det to politimenn fra Mosjøen. De skulle være med til Herøy og ta vare på kontoret.
Sigurd og Trond var drept, og jeg skulle bearbeide opplevelsen og sorgen. Da de tok i mot
meg, kom tårene. Jeg begynte å gråte med en gang, sier Reinertsen.
Solid ballast.
I tida som fulgte var politifolkene igjennom krisehåndtering. Reinertsen roser
verneombud Ole Valen for å ha gjort en kjempejobb. I plenum gikk de involverte igjennom
påkjenningene, og var veldig åpne for hverandre. De satt sammen i 7-8 timer.
– Det var fint å få være menneske oppi dette. På jobb fikk vi lov til å være til stede, uten at det
ble stilt store krav. Det vil være feil å si at dette ikke har forandret meg som politimann. En
sånn hendelse gjør at politimenn blir enda bedre. Austbø-saken er en solid ballast, sier
Reinertsen. Han har vært i væpnet oppdrag også i ettertid.
– Jeg er godt trent i det, fra min tid i Oslo. Å håndtere våpen er som å spise middag med
gaffel og kniv. Jeg vet hvor revolveren henger, og armen min verner om den. At noen skyter
deg med ditt våpen er det absolutt verste du kan oppleve, sier Svend Morten Reinertsen.
Holdt nyheten tilbake.
Norge hungret etter informasjon 11.mars 1998. Frilansjournalisten
Anne Severinsen i Mosjøen fikk oppgaven å være politiets pressetalskvinne. Hun ble vekket
klokka 06.30 med forespørsel, og sa ja i halvsøvne. Omtrent samtidig vekket Helgeland
Arbeiderblad journalist Rune Pedersen i Mosjøen, og ba ham komme seg til Sandnessjøen.
– Det er omtrent halvannen time før jeg pleier å stå opp til vanlig, sier Rune Pedersen.
– Heldigvis hadde jeg hode til å pakke tannbørste og klesskifte. Jeg skjønte at oppdraget
kunne ta sin tid, sier Anne Severinsen. Hun har lang erfaring som journalist. Blant annet var
hun den første NRK-journalisten som kom til Torghatten etter den tragiske flystyrten 6. mai
1988, der 36 mennesker omkom. Rune Pedersen dekket samme ulykke, og hadde lang fartstid
i yrket da han ble satt til å dekke Austbø-saken. I slike saker gjelder det å beholde roen, og
ikke gå seg bort i blodtåka. I morgentimene visste alle at noe hadde skjedd på ytre Helgeland,
men ikke at det var på Austbø. Nøyaktig geografisk bestemmelse ble holdt tilbake på grunn
av faren for at flere liv kunne gå tapt.
– Det spesielle i krisejournalistikk er at journalistene er umettelige i sitt begjær etter
informasjon, samtidig som at stofftilgangen er liten. Vi kunne ikke fortelle at dette gjaldt
Austbø. Da ville småbåter med journalister begynne å gå utover. På øya satt en mann med
automatvåpen og kikkertsikte. Han kunne plaffet ned folk midt på fjorden. Det tok vi ikke
sjansen på, og holdt nyheten til klokka 10. Da ville det meste uansett være lekket ut. Skolen
på Austbø var stengt, og folk på øya visste, sier Anne Severinsen.
Hun så samtidig saken fra journalistens ståsted. Severinsen kunne ikke si så mye, men rådet
en VG-journalist til å bestille flybillett til Sandnessjøen. Det ville han ikke angre på…
Fikk fingeren.
Rune Pedersen og noen andre journalister leide skysskar, og tøffet utover.
Men Austbø var altså lukket for besøk. Ingen båter fikk komme nær, og luftrommet over øya
var stengt.
– Så der lå vi og duppet i bølgene og bantes. Det så jo fredelig ut. Da de hadde pågrepet
gjerningsmannen fikk vi komme i land, sier Pedersen. Han reiste til Austbø for å samle
inntrykk. Han tuslet rundt i noen timer. Det ble tatt bilder av bevæpnet politi, men ellers var
det lite som skjedde.
– Da en bil kjørte forbi oss, ga en av passasjerene oss fingeren. Det reagerte jeg på. Hvorfor i
fanken? Motviljen til pressefolk kan være stor, og vi blir ofte oppfattet som gribber. Vi
kommer til slike småsteder bare når det skjer katastrofer. Ellers gir vi blanke. Men jeg hadde
ikke til hensikt å grafse, sier Rune Pedersen. Turen til Austbø gjorde ikke så stort inntrykk.
Det var verre å dekke rettssaken i ettertid.
– Jeg ble ikke berørt følelsesmessig der ute. Jeg så ingen likposer, ikke blod. Alt hadde roet
seg. Men i rettssaken kom alle de grusomme detaljene fram. Det var mye sterkere å få det så
usminket presentert, enn å være på Austbø nært i tid, sier Rune Pedersen.
Distanse.
Anne Severinsen var fokusert på at alle journalistene skulle få sitt, og at det som ble
fortalt, var helt sant.
– Kravet til etterrettelighet er hundre prosent, og de pårørende skal vernes. Mitt hensyn lå hele
tida hos dem. Vi måtte for all del ikke si noe feil, og ikke noe som de pårørende ikke visste fra
før, sier Severinsen. Hun følte aldri at hun mistet kontrollen i den store pågangen. I løpet av
fire hektiske formiddagstimer svarte hun på over 300 telefoner. Det utgjorde ingen forskjell
om hun snakket med en liten lokalavis, eller var på direkten med Pål T. Jørgensen i TV2.
– Jeg måtte uansett være varsom med hva jeg sa. I starten måtte jeg tenke på at både
pårørende og gjerningsmannen kanskje hørte på. Derfor kunne jeg ikke si at ”nå er vi utenfor
huset hans, på venstre side av kjøkkenvinduet.” Jeg måtte være meget forsiktig, sier Anne
Severinsen.
– Hendte det at du ble berørt av saken du jobbet med?
– Man klarer ikke sette seg inn de pårørendes situasjon, uten å ha opplevd noe lignende selv.
Det har jeg heldigvis ikke gjort. Det lengste jeg kom var å vise skikkelig hensyn. Man må
holde en følelsesmessig distanse, eller så knekker man i hop. Det er en læringssak, sier
Severinsen.
En annen effekt.
Journalist Rune Pedersen tenker sjelden på Austbø-saken. Når han en
sjelden gang blar i arkivpermer, er han fornøyd med jobben som ble gjort.
– Pressen må være til stede i slike saker, men vi skal ikke fråtse i groteske detaljer, eller vise
bilder av ødelagte ansikter. Men folk har rett til informasjon, og det skal vi gi dem, sier
Pedersen.
– Austbø-saken var en sterk opplevelse, men den har ikke vært problematisk for meg i
ettertid. Jeg har ikke et ønske om å være tøff, men jeg tenker faktisk lite på det. Av og til ser
jeg enkene, og da kommer noen tanker. Men i Austbø-saken ble vi heldigvis mye skånet. Jeg
så ingen døde politifolk. Da jeg dekket Torghatten-ulykka lå det likposer overalt. Slike syn gir
en helt annen effekt i ettertid, sier Rune Pedersen.
Vurderte riktig.
En av dem som fikk merke mediekjøret, var psykiater Olav Andresen, som
behandlet Dag Helge Rønning ved den såkalte B-posten ved Nordland Psykiatriske Sykehus.
Jeg treffer psykiateren på hans kontor i Rønvika. Han har jobbet her siden 1986. Flere ganger
har han tenkt igjennom hva som ble gjort, men kommet fram til at det ble gitt riktig
behandling. Like etter drapene hadde psykiateren likevel ei tung tid.
– Dette er en sak som popper opp med jevne mellomrom, uten at jeg har noen glede av det.
Jeg kan ikke beskrive følelser så godt, men da jeg fikk beskjeden, ble jeg nok rammet av en
katastrofefølelse, sier Andresen.
– Hadde du medansvar?
– Jeg tenkte i de baner, og gikk igjennom en selvransakelse. Det ville alle gjort, uansett om
det er grunn til det eller ikke. Mange ganger spurte jeg meg selv om jeg hadde feilvurdert ved
å gi Rønning permisjon. Men meningen var at han skulle utskrives. Han virket frisk og
optimistisk da han reiste. Ettertida viste at noe gikk galt, men jeg kunne ikke vurdert
annerledes, sier Andresen.
Lever med mistro.
Det ble et kjør. Pressekonferanse ble holdt samme dag, og media
fokuserte knallhardt på at gjerningsmannen var psykiatrisk pasient. Olav Andresen mener at
lang erfaring berget ham igjennom den første tida.
– Jeg hadde en periode hvor alt var slitsomt, men det er normalt. Jeg jobbet hele tida, lå ikke
nede, men jeg var veldig konsentrert på det mest nødvendige, sier Andresen.
– Fikk du og sykehuset riper i lakken?
– Nei, men jeg må leve med at noen synes det. Du kan ikke jobbe i psykiatrien og tro at alle
beundrer og liker deg. Å bli stilt til ansvar er en del av yrkesrisikoen, sier Andresen.
– Men hvordan føles det ikke å bli stolt på?
– Det er vi ganske vant til, for å si det sånn. Der du som psykiater kjenner på mistroen, er først
og fremst gjennom ukritiske medieoppslag. Ofte kan det være ganske kunnskapsløst og lite
gjennomtenkt, sier Andresen.
– Har Austbø-saken forandret deg?
– Vi forandres hele livet. Denne saken førte ikke til store radikale endringer. Jeg prøver å
være proff. Jeg kan ikke se at vi har lagt om rutiner etter hendelsen, sier psykiater Olav
Andresen.
Gjort opp.
Austbø-saken er et eksempel på at en mann som får bare de beste skussmål, tipper
over en kant og begår en grusom handling. De fleste beskriver Dag Helge Rønning som en
ordentlig kar. Journalist Rune Pedersen snakket med han mens rettssaken pågikk. Etter hvert
tok gjerningsmannen og pressen en blås sammen i pausene.
– Det var gemyttlige samtaler. Mitt inntrykk er at han er lun og stillferdig. Helt klart en
likanes kar, sier Rune Pedersen.
Dag Helge Rønning tar nå ansvar for det han gjorde. Når han en dag kommer ut som en fri
mann, vil han kanskje møte ei kald skulder i blant, men politimann Reinertsen og psykiater
Andresen vil møte ham med respekt.
– Det som skjedde var en tragedie, men jeg kan ikke bære nag. Jeg vil ikke ha problemer med
å møte ham, og det gjør meg ingenting å møte lovbrytere. Min jobb er psykiatri, ikke å
dømme folk, sier Olav Andresen. Svend Morten Reinertsen tror Austbø-samfunnet vil trykke
Rønning til sitt bryst når han kommer ut.
– Ved å overføre sympati, fratar du deg sjøl for belastning som vedkommende har påført deg.
På Austbø vil Rønning bli tatt godt i mot, men kanskje ikke andre steder. Det kan godt hende
jeg hilser på ham. Når han har sonet, har han jo gjort opp for seg, sier Reinertsen.
Reportasje 3 av 3 i serien om dobbeltdrapet på Austbø på Helgeland 11. mars 1998
Snakker lite om 11. mars 1998
– Jeg er redd for at disse mordene vil henge over Austbø for alltid, sier gammelordfører
Bill Rønning. Folk på den lille øya snakker ikke ofte om 11. mars 1998. De vil ikke
glemme, men ønsker å legge Austbø-natta bak seg.
TOR MARTIN LEINES NORDAAS
Norge våknet opp til en rystende nyhet 11. mars 1998. To politimenn var skutt og drept på
Austbø på Helgeland, og folk møtte denne marsdagen med sjokk og vantro. De lurte på hva
nattemørket hadde skjult, og hva de tre skuddene var fortellingen om.
En siste kamp.
Da dagslyset kom, og etter hvert som nye dager snek seg sakte forbi, begynte
svarene å falle på plass. En av øyas egne hadde gjort det fatale å drepe to mennesker, i det han
trodde skulle bli en siste desperat kamp, og slutten på sitt eget liv. Dag Helge Rønning hadde
vært psykiatrisk pasient ei tid, og han hadde bygget opp et voldsomt sinne mot psykiatrien.
Rønning mente den behandlingen han fikk ved Nordland Psykiatriske Sykehus hadde gjort
vondt verre. Et besøk i barndomshjemmet på Austbø hadde ikke blitt den vitaminpillen han
håpet på, og nå ville Rønning gjøre slutt på alt. Han ville ikke forlate Austbø i live, og han
ville ha det som han i den senere rettssaken kalte verdig motstand. Han var kommet til et
punkt der verken hans eget eller andres liv var verdt noe. Derfor framprovoserte han en
politiaksjon. Rønning ønsket krig mot politiet.
Vekker hukommelse.
Lensmann Sigurd Wang og lensmannsbetjent Trond Kirkeby mistet
livet. Dag Helge Rønning mistet 21 frie år, og Austbø mistet sitt idylliske ansikt. Fra 11. mars
1998 har Austbø blitt husket bare for tre skudd.
Tidligere ordfører i Alstahaug, Bill Rønning, tror det vil vedvare.
– Austbø er et ord som vekker hukommelse. Hver gang jeg sa at jeg var ordfører i Alstahaug,
assosierte folk med drapene med en gang. Jeg er redd for at disse mordene vil henge over
Austbø for alltid. Husk at øya egentlig var ei uberørt bygd før dette, sier Bill Rønning.
Gammelordføreren har samme etternavn som gjerningsmannen, men de to er ikke i slekt.
Bill Rønning husker godt den tragiske dagen. Han og rådmannen ble sittende på kontoret. De
skisserte opp hva de nærmeste dagene kom til å inneholde av utfordrende oppgaver, og de
svarte på utallige henvendelser fra pressen. Midt oppi alt spekulerte Bill Rønning på hva som
kunne få en mann til å gjøre noe så grusomt. Han betegner Austbø-tragedien som den største
påkjenningen i sin ordførerperiode.
– Vi hadde folkemøte på Austbø like i etterkant, og det var meget sterkt. Gymsalen var full.
Vi hadde med psykologisk personell fra Bodø. Jeg var opptatt av at folk skulle få snakke ut.
Hvis man bærer sånne ting inni seg, får man aldri fred, sier Bill Rønning.
Fraflytting.
Nå, seks år etter, er det nettopp det folk på Austbø vil ha. Fred. Det var en
påkjenning å se at hjemstedet ble beskrevet som ”Dødens øy” i de store avisene. Den lille øya
ligger sør i Alstenfjorden, og består utenom selve Austbø av stedene Blomsøy og Hestøysund.
Austbø huser i underkant av 200 innbyggere, derav mange eldre. De yrkesaktive livnærer seg
i hovedsak av fiske og jordbruk, og noen er ansatt i det offentlige. Austbø er riktignok truet av
fraflytting, men nærbutikken er fremdeles åpen, og ved Austbø skole går 20 barn i lære. Alle
kjenner alle. Austbø er ingen dødens øy.
Stemplet.
Rektor Randi Hestvik Johansen hadde håpet verden var ferdig med 11. mars 1998.
– Drapene er ikke et tema i hverdagen, men det dukker opp nå og da. Etter drapene var det
ungdom som slet med å fortelle at de kom fra Austbø. Folk utenfra husker Austbø for drap, og
det var ubehagelig å bli stemplet på en sånn måte, sier Johansen.
Skolen ble selvfølgelig stengt morgenen etter drapene. Dag Helge Rønning var i
morgentimene ennå ikke pågrepet. Han overga seg først klokka 12.35. Randi Hestvik
Johansen reagerte på at hun ikke fikk vite hva som egentlig hadde skjedd. Hun ble vekket
midt på natta av en telefon fra politiet, som ville ha nummeret til de som bodde i den såkalte
lærerboligen. Det var ved lærerboligens nabohus at dramaet fikk sin tragiske slutt, og i løpet
av natta ble 29 personer evakuert fra sine hjem.
– Jeg synes det var dårlig at jeg ikke fikk vite hvem som var drept. Jeg fikk selvfølgelig ikke
sove etter den telefonen, sier Johansen. I ettertid har skolen fått skryt for måten de taklet
tragedien på.
– Vi måtte gi elevene tid. Enkelte ble henvist til barne- og ungdomspsykiatri. Det var snakk
om hastesaker, men hendelsen har så vidt jeg vet ikke gitt seinskader, sier Johansen.
Lys mot mørket.
Etter ei travel tid ble det plutselig helt stille. Da stormen hadde stilnet, og
etterdønningene hadde roet seg, fikk tankene fritt spillerom.
– Etter minnestunda ble det bom stilt. Det var ubehagelig og stusslig. Jeg må si at vi følte oss
litt glemt, og alene med sorgen. Det var ingen som ringte og spurte hvordan det gikk. Jeg
hadde kanskje ventet at noen tok en telefon til oss, sier Randi Hestvik Johansen.
Hun håper at Austbø kan riste av seg tragedien med tida. I de hektiske dagene tok hun visse
grep for å begrense skadelige ringvirkninger.
– NRK ringte og ville ha et intervju. På engelsk. Det skulle kringkastes til utlandet. Jeg sa nei.
Jeg ville ikke at Austbø skulle bli verdenskjent for dette. Jeg opplevde rikspressen som nokså
pågående. En av storavisene sto plutselig på arbeidsrommet mitt hjemme. Det var et sjokk,
sier Johansen.
Folk levde videre, men ikke helt som før. Nattemørket ble en påkjenning.
– Noen ble mørkeredde. Kommunen ga oss ekstra tid med gatelys. Det var spesielt viktig i
området rundt åstedet. Sørøy-veien var opplyst lenge, sier Randi Hestvik Johansen.
Angrer.
Sørøy-veien fører fram til gården til Trond Sørøy, som er nærmeste nabo til Dag
Helge Rønnings barndomshjem, hvor gjerningsmannen forskanset seg drapsnatta. Noen
hundre meter unna ligger lærerboligen, vegg i vegg med huset der Wang og Kirkeby ble skutt
utenfor. Trond Sørøy var politiets kjentmann på det livsfarlige oppdraget, i bekmørke og
sørøst stiv kuling. Det var også han som lånte ut våpen til Dag Helge Rønning, en mann han
hadde kjent hele livet, og som han stolte på. Rønning hadde lånt våpenet for å skyte kråker.
– Drapene kommer til å følge meg resten av livet. Denne natta har ført til at man kanskje ikke
stoler helt på hverandre lenger. Jeg er i hvert fall blitt mer varsom. Før kunne jeg låne ut et
gevær eller to. Det har jeg slutta med, sier Trond Sørøy.
– Du har angret i ettertid?
– Som en hund. Det var mitt våpen, og dermed ble jeg en del av det hele. Jeg har på en måte
medskyld, sier Sørøy, som ikke fikk straff for uforsvarlig utlån av gevær. Politiet tok
drapsvåpenet med seg. Sørøy hadde ikke behov for å beholde det. Han tenker på opplevelsen
med jevne mellomrom.
– Det var et sjokk. Vi ble alle tatt med buksene nede. Jeg trodde aldri Dag kunne gjøre noe
sånt, sier Sørøy.
– Har du snakket med han etter drapene?
– Nei, jeg ønsker ikke kontakt. Han lurte meg jo trill rundt. Jeg mener bestemt at han hadde
bare én misjon da han lånte våpen av meg. Han visste hva han gjorde da han henrettet Wang
med et nakkeskudd, sier Sørøy.
Må huskes.
Han som opplevde dramaet på kroppen, ble trøtt av at folk lagde sine egne
versjoner av hendelsen. I et lite samfunn blomstrer ryktene lett.
– Det var mye reinspikka tøv. Det var slitsomt å høre usannheter, men det roet seg da det ble
skrevet om Austbø-saken i kriminalkrøniken, sier Sørøy.
Han forteller at gjentatte besøk av uniformert politi slet på lokalbefolkningen.
– Det ble vel mye av det, og mange ble lei. Det virket som at de aldri skulle bli ferdige. Men
Austbø blir aldri kvitt drapene. De kommer alltid til å bli nevnt, sier Trond Sørøy.
– Mener du at Austbø-natta må huskes?
– Ja. Dette har skjedd hos oss, og det kommer sikkert til å skje lignende episoder på små
steder i framtida. Men Austbø er ingen dødens øy. Det er ingen som liker den benevnelsen.
Men avisene kan jo sette ting helt over styr. Media kan ha fjorten vinklinger, selv på
bagateller. Jeg opplevde deler av media som gribber, sier Trond Sørøy.
Egen plass.
På det lille postkontoret sitter Reidun Mortensen og sorterer brev. Hun skal rekke
ei ferje, og har det ganske travelt. Seks år etter drapene er hverdagen tilbake på Austbø.
– Jeg var hjemme i Troms da drapene skjedde. Det var skremmende å høre om. Jeg tenker
ikke på drapene i det daglige, men av og til slår det meg at verden ikke er så stor. Dette
skjedde på bittelille Austbø, sier Reidun Mortensen. Hun mener det må godtas at drapene er
blitt en del av Austbøs historie, men forteller at påminnelser sliter på enkelte.
– Vi får høre det. Det er nesten sånn at Austbø ikke skal få være en egen plass lenger, sier
Mortensen.
Unni Kvitnes, som driver Austbø S-lag, forteller at butikken ble et samlingssted etter drapene.
– For noen er drapene et sårt tema fremdeles, men vi kan ikke la det prege hverdagen. Jeg tror
vi mennesker prøver å komme over slike ting så fort som mulig, sier Unni Kvitnes.
Ikke så redd.
Anny Karlsen (67) husker også drapsnatta godt. Hun bor i huset der Wang og
Kirkeby ble skutt utenfor. Det plager henne ikke. Tønsberg-damen har bodd på Austbø i 45
år.
– Jeg vet ikke hva som feiler meg, men jeg klarte ikke å reagere så voldsomt. Natta var
kanskje mer dramatisk enn jeg følte, sier Karlsen. Hun har ikke vanskeligheter med å stelle
hagen der drapene skjedde.
– Jeg har fått høre ”huff, at du tør å bo her…” Men jeg tenker ikke sånn. Det var to menn som
døde, det gikk noen rundt her med hvite dresser, men nei. Jeg er kanskje ikke så redd av meg,
sier Karlsen. Hun tenker på Dag Helge Rønning, og hun synes synd på han.
– Dag var en kjempekar. Jeg jobbet på Posten da dette skjedde, og han var innom i dagene før.
Han var kanskje litt stillere enn vanlig, men jeg fikk ikke inntrykk av at noe var galt, sier
Anny Karlsen.
Omsorg.
Livet rusler videre på Austbø. En marsdag i 2004 er det stille og solfylt, og De Syv
Søstre holder vakt på andre siden av fjorden. Folk her ute er ikke redde mer. Gammelordfører
Bill Rønning fokuserte på samhold da han holdt 17. mai-tale på Austbø i 1998. Hans generelle
vendinger har kanskje blitt til konkret praksis på Austbø. Folk holder sammen.
- Det er naturlig at saken dør hen. Jeg skjønner godt at folk på Austbø er lei, og vil bygge opp
en ny image, sier Bill Rønning. Han tror gjerningsmannen i framtida blir tatt godt i mot på
Austbø.
– Folk har ikke forståelse for det han gjorde, men de vil gjerne hjelpe ham tilbake til
samfunnet. Jeg har merket en utbredt omsorg for Dag Helge Rønning der ute, sier Bill
Rønning.
Når gjerningsmannen en dag kommer tilbake, er ringen på en måte sluttet. Dag Helge
Rønning er frisk i dag. Som fri mann kommer han i fred.