Jakten på det gode liv
En reportasjeserie fra Australia
Metoderapport
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Sigurd T. Skjefstad
Kandidatnummer: 15
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Innholdsfortegnelse
Det hendte i de dager….......................................................................................................... 3
Før vi begynner ...................................................................................................................... 3
Prosjektskissen del 1 (skisse; av utkast, tegning, riss) ........................................................... 4
Prosjektskissen del 2 .............................................................................................................. 5
Sjanger.................................................................................................................................... 5
Litt planlegging må til............................................................................................................ 7
Kjære frøken Kilde, er de med på en dans? ........................................................................... 8
… og hva så med etikken? ................................................................................................... 10
... og kildekritikken?............................................................................................................. 12
Telefonnumrenes apropos .................................................................................................... 13
Epilog ................................................................................................................................... 14
Vedlegg:
Litteraturliste
Kildekartotek
Side 2 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Det hendte i de dager…
En gang på nyåret fikk jeg et tips om lånekassens reisestipend til feltarbeid i utlandet. Som en
ivrig globustrotter gjennom flere år, så jeg umiddelbart mitt snitt til å reise av gårde.
Drømmen om sol og Stillehavets brus lokket meg til Australia. En god venn der nede lovte
meg gratis losji, og vips var semesteroppgavens første avgrensning på plass. Den geografiske.
Som arbeidsform, valgte jeg variant 1 - journalistisk arbeid. Jeg er glad i å fortelle historier og
vil heller møte mennesker enn sysle med tabeller og diagrammer. Undersøkelse var derfor
helt uaktuelt. Jeg innledet en svært kort flørt med essayisten i meg, men den var ikke nok til å
ødelegge mitt stabile forhold til reportasjen. Vi har nemlig en tendens til å holde sammen. En
virkelighetstro historie som kan fortelles med litterære teknikker - reportasjen er utfordrende
både i forhold til dramaturgi og språk.
Før vi begynner
Denne metoderapporten er et resultat av timer foran tastaturet. Med refleksjoner, digresjoner
og valg. Etter en måned i Australia og tre ferdigskrevne reportasjer var det mange momenter
jeg ønsket å ta med. Dessverre er voksenlivet ensbetydende med at du ikke kan få alt du peker
på. Vi har alltid en ramme vi må forholde oss til, enten det er saldoen på brukskontoen eller
emnebeskrivelser fra SFJ. Jeg har valgt å legge vekt på følgende tre punkter: Sjanger, etikk og
kildeproblematikk.
I sjangerdiskusjonen trekker jeg inn de tre reportasjene og forteller hvorfor de er løst som de
er. Jeg mener dét er mer formålstjenlig i en metoderapport enn å gå igjennom hver enkelt
reportasje på setningsnivå. Gjennom å gjøre rede for sjangerplasseringen ønsker jeg å forklare
noe om hvordan jeg har tenkt i prosessen, fra planlegging til utskriving. Jeg tror leseren har
mer utbytte av å forstå hvorfor reportasjen i sin helhet framstår som den gjør, i stedet for at
jeg skal redegjøre for valg av tittel, ingress og de enkelte beskrivelser.
Side 3 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Etikk og kildeproblematikk er ikke til å komme unna i en metoderapport. Etikken er viktig
fordi den krever bevissthet og refleksjon. I reportasjearbeid vil du alltid bli satt på prøve, i en
eller annen grad. Stiller du uforberedt, kan dét velte en ellers utmerket reportasje. Valg av
kilder og utøving av kildekritikk er like sentralt. Valget kan styre historien, dårlig kildekritikk
kan ødelegge den.
Prosjektskissen del 1 (skisse; av utkast, tegning, riss)
Jeg ville lage en reportasjeserie om forskjellige grupper i det australske storsamfunnet, med
integrering, assimilering og segregering som høytflygende akademiske faneord. Én reportasje
om norske studenter der nede, under hypotesen ”norske studenter holder seg for seg selv”.
Historier fra solbrune kjente hjemme på juleferie kunne tyde på det. I reportasje to ville jeg
skrive om aboriginerne, Australias urfolk. Etter to hundre år med utryddelse og
undertrykking, er de i dag henvist til en plass på sidelinjen. Den siste reportasjen lot jeg stå
åpen.
Prosjektskissen klekket jeg ut på hybelen i Bodø. Foruten et verdenskart som henger over
sengen, er det lite der som forteller om den virkeligheten jeg skulle reise til. Det tok ikke lang
tid fra jeg forlot Qantas` 747, før jeg forsto at Brisbane ikke var det Australia vi kjenner fra
Discovery.
- Du vil ikke møte noen, sa min mann i Brisbane da jeg fortalte han om planene mine.
- De holder til i innlandet.
Jeg hadde ingen reisekasse til å utforske innlandet. Pengene forsvant i Sydney der jeg laget
sak til klassens reportasjemagasin.
Det var tid for å stikke min korte pekefinger i jorden og endre planene. Til gjengjeld er dét
noe av min viktigste lærdom både fra SFJ, praksis og det virkelige liv: Historien blir sjelden
slik du har tenkt. Ofte ser en sak annerledes ut etter ti telefoner. Og du må henge på for å være
med. Det eneste problemet er å forklare nyhetsredaktøren som luktet blod på morgenmøtet, at
virkeligheten har forandret seg. Eller i dette tilfellet, prosjektskissen.
Side 4 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Prosjektskissen del 2
I Australia satt jeg, om ikke på bar bakke, så i hvert fall på en sliten pinnestol. Jeg ønsket
fortsatt å lage reportasjen om de norske studentene. Men jeg måtte ha to reportasjer til, under
ett og samme tema. Nå ville skjebnen det til at en av mine anonyme venner tok meg med til
landsbyen Nimbin. Etter å ha vært der en formiddag, visste jeg at jeg måtte tilbake. Historien
om Nimbin nærmest skrek etter å bli fortalt. Nå hadde jeg to av tre. Den siste dukket opp
under de daglige løpeturene på stranden. Flere dager på rad observerte jeg en gammel mann
som saumfarte sanden med en metalldetektor.
- Jeg lurer på hva han finner, tenkte jeg første dagen og løp videre.
Tre dager etter svarte Peter Kobasa som med et smil, ga meg tema for mine tre reportasjer:
Mennesker som søker lykken/det gode liv i Australia.
Sjanger
Mens Bjørnson valgte seg april, valgte jeg feature. Før jeg reiste, hadde jeg postet søknad om
sommerjobb til hver eneste magasinredaksjon i landet. Selv om responsen ikke var
overveiende positiv, tok ikke det motet fra meg. I Australia ville jeg lage featurereportasjer.
Jo Bech-Karlsen har sagt noe om hvorfor:
” Reportasjen er en personlig fortelling med utgangspunkt i reporterens egne opplevelser i
virkeligheten.”
(Bech-Karlsen, J.,
Reportasjen
, s.147)
Det var det jeg ville gjøre: Oppleve ulike miljøer og skrive en personlig fortelling.
Bech-Karlsen holder fram:
Side 5 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
” Reportasjen er øyeblikksbilder, tolket, satt sammen og formidlet av en journalist (…) Dens
fremste ambisjon er å levendegjøre stoffet, bringe det nærmere for leseren.”
(Bech-Karlsen, J.,
Feature-reportasjen
, s. 32)
I tillegg til min noe romantiske opplevelse av featurereportasjen, mener jeg denne sjangeren
best kler de historiene jeg ønsket å fortelle. ”I strandens lykkejegere” er min egen deltakelse
en nødvendig del av dramaturgien. Min rolle er med på å skape framdrift og utvikling. I møte
med disse menneskene blir mine inntrykk en viktig bro mellom dem og leseren. Jeg anså det
nødvendig å prege teksten i sterkere grad enn i vanlig reportasje.
I ”Drømmen om Nimbin” er featuren enda mer rendyrket. Og jeg inntar en svært sentral rolle
som forteller. Det er jeg som tar leseren med på en tur til Nimbin, og viser hva jeg opplever.
Fortellingen blir sterkere og mer levendegjort ved at ”vi blir tilbudt marihuana og spør om
han har et ounce”, i stedet for ”på fortauet står en mann og selger dop”. Slik bringer jeg
leseren med meg inn det spesielle miljøet, framfor å betrakte det fra utsiden.
Lenge var det populært nettopp å se verden med en litt ironisk distanse. Forskere snakket
endog om ironigenerasjonen. Heldigvis ble denne generasjonen igjen på 90-tallet. For noen år
siden avdekket en norskeksamen at avgangselevene ved videregående skole ikke lenger
skjønner ironi. Dét er en seier for reportasjen. For ingenting er mer lettvint enn å stille seg
utenfor og kikke inn. Reporteren gjør seg uangripelig ved aldri å ta en del i virkeligheten han
eller hun skriver om. Som deltaker er du mer sårbar. Det nytter ikke å gjemme seg bak en god
penn og egne fordommer.
”Drømmen om Nimbin” er på mange måter en litterær ”road movie”. Jeg har forsøkt å skape
en rytme og puls du ofte finner i slike filmer. Dessverre kan jeg ikke utstyre reportasjen min
med et eget soundtrack for å fortette stemningen, men forhåpentligvis ruller musikken i
bakgrunnen likevel. Reportasjen skal være litt rastløs og i bevegelse.
Denne reportasjen er dessuten et lite kommersielt eksperiment for undertegnede. Før
utskrivingen tenkte jeg på hvor den eventuelt kunne publiseres. Jeg bestemte meg for å skrive
reportasjen inn mot et typisk manneblad, type Vi Menn og Mann, og prøvde dermed å tilpasse
Side 6 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
tonen til denne stilen. ”Drømmen om Nimbin” skal være litt røffere enn de andre. Det er også
en utfordring i forhold til eget språk. Greier jeg å tilpasse farten etter forholdene?
”Lever i en drøm” skiller seg ut med at jeg ikke er aktivt til stede i teksten som en jeg-person.
Årsaken til det er delt. Jeg tror for det første at dette miljøet i større grad enn de andre skildrer
seg selv. Måten fortellingen er bygd opp, med volleyballturneringen som rammehistorie, gjør
at leseren forhåpentligvis kan ta del i det som skjer uten min hjelp. Miljøet ligger dessuten
mye nærmere hva norske lesere er vant til. Vi kjenner både volleyball og DumDum Boys.
Behovet for en brobygger blir derfor ikke like påtrengende. I forhold til dramaturgien er det
heller ikke nødvendig å understreke min egen tilstedeværelse. Turneringen og dagen byr på
framdrift i seg selv.
Litt planlegging må til
Med tre gode ideer, var tiden kommet for å gjøre noe med dem. Praktiske og geografiske
årsaker gjorde at jeg valgte å begynne med ”Strandens lykkejegere”. Innhentingen av stoff
ville nemlig i de tre reportasjene foregå på tre forskjellige steder, med betydelig avstand i
mellom.
Stranden i Surfers Paradise ligger hundre meter fra der jeg losjerte og bød dermed ikke på
problemer å nå. Men for å ta turen til Nimbin var jeg helt avhengig av en venn med bil. Veien
til Nimbin er dårlig skiltet, dessuten hadde jeg ikke lyst til å kjøre på venstre side av
gulstripen i to timer. Til Brisbane kunne jeg dra med tog og buss, men jeg måtte vente på
volleyballturneringen 2. april. I utgangspunket skulle vi derfor ta turen til Nimbin i løpet av
siste uken i mars. Sykdom utsatte det besøket til fredag 9. april.
Side 7 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Kjære frøken Kilde, er de med på en dans?
”Strandens lykkejegere”
Da jeg tok på meg danseskoene den store dagen, hadde jeg allerede bestemt meg for å by opp
to av kildene: Peter Kobasa og Glauber Lemos. Kobasa hadde jeg observert flere ganger og
vekslet et par ord med. Fra en fotballkamp skjønte jeg at Lemos er en original. Jeg visste ikke
om de kom til å være på stranden akkurat denne dagen, men oddsen for det var meget lav. Og
dersom de var der, var jeg rimelig sikker på at de ville snakke med meg.
Jeg ønsket en dans med Kobasa fordi han representerer en relativt stor gruppe lykkejegere på
stranden. Hver eneste gang jeg var der så jeg mennesker med metalldetektor. Stort sett eldre
menn som gikk om morgenen og ettermiddagen. Jeg kunne ikke lage en reportasje fra
stranden under den valgte vignetten, uten å bringe inn denne gruppen. Metalldetektoren er vel
et av de sterkeste symbolene vi har for lykkejegere, kanskje på linje med det sagnomsuste
gullgraverbrettet. Den symboliserer hvermansens sjanse til å finne den store skatten. Og hva
er vel mer populært enn fortellingen om fattigmannen som finner gull?
Glauber Lemos representerer ikke en gruppe på samme måte. Han representerer seg selv. Men
samtidig blir han en eksponent for alle de som på et eller annet vis lever ut sin lidenskap til
det ekstreme. Jeg visste ikke så mye om han før intervjuet, bortsett fra at han alltid var på
stranden og ikke likte å tape fotballkamper. Dessuten visste jeg at han opprinnelig var fra
Brasil. Mer enn nok til å pirre nysgjerrigheten.
Den georgiske dansetruppen snublet jeg over ved en tilfeldighet. Slik som ofte skjer når du
har danseskoene på og valsen er i gang. Jeg var på vei for å snakke med noen surfere da de
plutselig sto der foran meg. Hele situasjonen var så absurd at jeg måtte stoppe for å ta noen
bilder. Hvis jeg noen gang skal ta i bruk ordet malplassert, må det nemlig være her. Georgiske
dansere i tykke ullkostymer på stranden i Australia, under en stekende sol og 30 varmegrader.
Jeg ble nysgjerrig på hva i all verden som foregikk, og dristet meg til å spørre.
Side 8 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Egentlig var det en fotoseanse arrangert for en australsk avis, og ingen ville gi kommentarer
til utenforstående. Men heldigvis ga manageren etter for en blåøyd journalist fra nord. Jeg
fikk det jeg behøvde for å fortelle historien.
Selv om jeg fikk en overraskende dansepartner, holdt jeg meg til planen og oppsøkte surferne.
Men i utskrivingen av reportasjen ble passasjen tatt ut. Tre forskjellige historier var nok til å
formidle drømmene. Dessuten synes fortellingen både ble for lang og rotete med enda et
element. Reportasjen har driv til tre historier, til fire gikk det for sakte.
”Drømmen om Nimbin”
Langfredag satte jeg meg i bilen uten navn på blokken. Jeg hadde bestemt meg for å skrive en
rendyrket opplevelsesfeature, med reporteren selv som en sentral kilde. Men samtidig var jeg
klar over at mine egne opplevelser alene slett ikke var nok til å belyse fenomenet. Jeg trengte
en representant for det ”offisielle” Nimbin.
Mitt reisefølge som hadde litt kjennskap til Nimbin, mente det ikke ville by på vansker å få
menneskene jeg var på jakt etter i tale. Han tipset meg om ”The Hemp Embassy”, en
organisasjon som jobber for å legalisere bruk av marihuana. De har en kombinert butikk og
kontor i Nimbin. Ved ambassaden møtte jeg Katrina Hawk. En nimbiner i 12 år og typisk
representant for stedets eldre generasjon hippier. Hun ga meg både sin historie, ambassadens
meninger og skriftlige kilder om Nimbin. Hawk ble dermed en helt sentral kilde i reportasjen.
I tillegg ønsket jeg å intervjue noen som kun besøkte Nimbin denne dagen. Jeg ville høre
hvorfor de var der og deres inntrykk av stedet. Hensikten var å få en supplerende kilde som så
Nimbin utenfra. Leseren fortjener flere øyne en mine. Dessuten ville jeg ha et par kilder til å
veksle på, for å skape mer dynamikk i den ferdige teksten. Jeg valgte de to tyske jentene fordi
de er svært representative for hvem som besøker Nimbin. Rundt på kafeene, sitter mange
backpackere med et litt alternativt syn på verden.
”Lever i en drøm”
Åstedskildene til denne reportasjen var alle identifisert på forhånd. Jeg bestemte meg tidlig
for å løse saken gjennom en rammehistorie, og håpet på et ”norsk” arrangement. En bekjent i
Side 9 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Brisbane ga meg navnet til lederen av studentforeningen ”Those Norwegians” og formidlet
kontakt. Da Mats Kristiansen foreslo volleyballturneringen, avtalte vi samtidig intervju.
Rollen gjør Kristiansen til en viktig kilde i en slik reportasje.
Før turneringen avtalte jeg også intervju med to andre norske studenter. Med mine sosiale
antenner begynte jeg allerede å få et nettverk i Brisbane, og måtte bestrebe meg for å komme
utenfor denne kretsen. Valget falt på Gunhild Agdesteen og Terje Herttua. Agdesteen fordi
kildebalansen trengte en jente, Herttua fordi han skulle reise hjem til Norge to dager etter
turneringen. Halvveis i en studieløpet hadde han fått nok av livet i Australia. Jeg var svært
nysgjerrig på årsaken.
I etterkant brukte jeg tre kilder for å bygge ut reportasjen. President Gunnar Heiberg i ANSA
(foreningen for norske utenlandsstudenter), fortalte meg litt om jobbsituasjonen for
utenlandsstudenter. Hans uttalelser la jeg i en undersak. I tillegg brukte jeg to kilder i
researcharbeidet. Deres opplysninger er lagt inn som blokker i hovedreportasjen. Lånekassen
ga meg tallet på nordmenn ved University of Queensland og i Australia totalt, mens
studiekonsulent Nathalie Gathe ved Bjørknes skrev en e-post om den årlige trafikken til
Australia, hvor lenge de har holdt på og mer generell informasjon om skolens samarbeid med
australske universitet.
… og hva så med etikken?
Selv om dansen gikk smertefritt, med Vær Varsom-plakatens lommeutgave trygt plassert i
hattebremmen, er det ikke til å stikke under en stol at du støter på etiske problemstillinger i
reportasjearbeid på den andre siden av jorden.
La oss ta en kikk på VVP:
Kapittel 3.3.:
”Det er god presseskikk å gjøre premissene klare i intervjusituasjoner og ellers
i forhold til kilder og kontakter.”
Side 10 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Jeg mener jeg gjorde premissene så klare som mulig. Jeg fortalte alle kildene hvorfor jeg
kontaktet dem og i hvilken sammenheng deres uttalelser ville bli brukt. Overfor kildene i
Nimbin understreket jeg at dét var en reportasje jeg ville prøve å få publisert. Hvorfor jeg
likevel nevner kapittel 3. 3. her, er den åpenbare utfordringen det medfører å jobbe med
mennesker i et annet land og en annen kultur.
Selv om herr Lemos fra Amazonas og frøken Angela fra Tyskland lytter når jeg presenterer
meg og min sak, forstår de omfanget av vårt intervju? Veien er lang fra en samtale om livet
og fotball på stranden i Surfers Paradise til en ferdigskrevet reportasje i Bodø. Det ble en
utfordring for meg først og fremst i min tilnærmelse til kildene. I to av reportasjene ble alle
intervjuene foretatt uten avtale på forhånd, og det er vel ikke usannsynlig at jeg kom noe
bardust på intervjupersonene. Selv om de var hyggelige og gjerne ville hjelpe, kan det tenkes
at de følte situasjonen beklemmende. Heldigvis uttrykte både Peter Kobasa og Glauber Lemos
en glede over intervjuene i ettertid.
Besøket i Nimbin bød dessuten på enda en utfordring. Igjen tyr vi til VVP:
”… Vis særlig hensyn overfor personer som ikke kan ventes å være klar over virkningen av
sine uttalelser. Misbruk ikke andres følelser, uvitenhet eller sviktende dømmekraft”.
(
Vær Varsom-plakaten
. Kapittel 3.9)
Det er ikke til å legge skjul på at alle mine tre kilder i Nimbin røyker marihuana, per
definisjon et rusmiddel. Jeg har selvsagt ingen anelse om hvor mye de hadde røkt tidligere
denne dagen. Derfor må jeg stole på min egen dømmekraft.
Angela og Jamesy røykte en joint på deling mens jeg intervjuet dem. Den alene er ikke nok til
at de skal få nedsatt vurderingsevne eller sviktende dømmekraft i forhold til et intervju. Det
var dessuten midt på dagen, vi satt på en kafé, og de virket å være ved sine fulle fem.
Ingenting av det de sa tydet på det motsatte. Det er også verdt å merke seg at de to jentene
ikke ville gi meg etternavnene sine. De var klar over at bruk av marihuana er forbudt og
ønsket ikke en fullstendig identifisering. Jeg er derfor overbevist om at de to jentene ikke
faller inn under kapittel 3.9 i VVP. (Mangel på fullt navn kan imidlertid være et kildekritisk
problem. Hvis du er interessert i en videre drøfting av det, er det bare å henge på litt til).
Side 11 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Katrina Hawk tok også et par trekk mens jeg snakket med henne. Vel og merke helt på slutten
av intervjuet. Igjen er ikke mengden marihuana nok til at Hawk bør vurderes som uegnet i
forhold til et intervju. Ingenting ved hennes oppførsel eller uttalelser får mine varsellamper til
å blinke. Dessuten er det viktig å huske at vi befinner oss på Hawks arbeidsplass. Både før og
etter intervjuet stod hun bak disken som en representant for The Hemp Embassy. Alt i alt,
mener jeg at heller ikke Hawk bør beskyttes av kapittel 3.9.
... og kildekritikken?
Det er interessant at det er reporteren selv som i disse reportasjene utgjør det største
kildekritiske problem. I stor grad har jeg brukt meg selv som en av de mest sentrale kildene,
spesielt i reportasjene om Nimbin og livet på stranden. Jeg har besøkte steder på andre siden
av verden og bringer tilbake mine observasjoner fra et fremmed og ukjent miljø. Men er mine
observasjoner til å stole på? Er de korrekte?
Egil Fossum er slett ikke så sikker: ”…
persepsjonspsykologien betrakter persepsjonen, den
bevisste oppfattelsen av det vi sanser, som en sterkt subjektiv, personlig preget prosess,
gjennomsyret av kulturelle determinanter”.
(Fossum i Elisabeth Eide (red.):
De der nede 2001
Sagt litt enklere: Hvem du er, påvirker hva du ser og hvordan du tolker det. Mine
observasjoner er ikke automatisk de riktige, selv om jeg har sett det med egne øyne. Med
denne innrømmelsen på bordet må reporteren utvide kildekritikken til også å gjelde mot seg
selv. Igjen lar vi kildekritikkens nestor Fossum forklare: ”
Når jeg bruker andre mennesker
som kilder, gjør jeg en kildekritisk vurdering av dem og det de beretter. Jeg er også et
produkt av min tid og situasjon. (…) Burde ikke spørsmål jeg normalt ville stille til mine
kilder også stilles til meg selv – gå inn i min selvrefleksjon?
(ibid)
Det burde definitivt gå inn i egen selvrefleksjon. Derfor prøvde jeg å være bevisst min egen
rolle både under innhentingen og utskrivingen. Alle notater ble betraktet som annet skriftlig
kildemateriale, og underlagt en kvalitetskontroll. Jeg prøvde å gjenoppleve situasjoner og se
det litt mer fra utsiden. Under utskrivingen har jeg gjort noen grep for å luke vekk mulige
Side 12 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
feilkilder. Blant annet har jeg forsøkt å strippe ”Standens lykkejegere” for såkalte ”tell its”.
Jeg prøver konsekvent å vise hva karakterene gjør, framfor å fortelle det. Selv om kildekritikk
må utøves også mot observasjonene, er det tryggere å sørge for at de er mest mulig objektive
og la leseren ta seg av tolkningen, i stedet for å videreformidle en ferdigtolket sannhet.
”Strandens lykkejegere” og ”Drømmen om Nimbin” utfordrer kildekritikken ytterligere fordi
handlingen foregår i miljø som ligger utenfor gjennomsnittsleserens referanseramme. Leserne
blir mer avhengig av mine observasjoner for å forstå, enn i en korpsreportasje i en norsk
lokalavis. Det er bare reporteren som kan yte miljøene rettferdighet. Derfor kan det være lurt å
besøke dem flere ganger. Ifølge Per Olav Reinton har førsteinntrykket en
”ufortjent høy
status”
. (ibid.) Jeg var to ganger i Nimbin og på stranden i Surfers Paradise hver eneste dag.
Et siste kildekritisk problem er at etternavnene til de to jentene i ”Drømmen om Nimbin”
mangler. Men jeg mener det i denne reportasjen er greit at jentene kun omtales med fornavn.
De hevder bare egne meninger og kommer ikke med faktaopplysninger som behøves
kontrollsjekket. Meningene representerer heller ikke et angrep i noen form som krever tilsvar.
Selvfølgelig ville det vært ønskelig med etternavn, men på grunn av temaet aksepterer jeg
deres restriksjoner. Meningene og refleksjonene er her viktigere enn familienavnet.
Telefonnumrenes apropos
I statuettene til semesteroppgaven står det at alle kilder skal oppgis med telefonnummer. Men
til slutt i denne oppgaven finner du ikke en fullstendig telefonliste. Jeg har heller valgt å
notere epostadresser til flere av kildene. De er bosatt i Australia og foretrekker denne
kommunikasjonsformen. Fire kilder står oppført uten kontaktinformasjon. Forklaringen
kommer her.
Jeg har verken epostadresse eller telefonnummer til Peter Kobasa. Jeg befant meg på den
andre siden av verden, på en sandstrand på jakt etter lykkejegere. Kobasa fra New York var
på ferie i Surfers Paradise. For meg var det verken naturlig eller relevant å be om hans
telefonnummer i USA. Vårt møte var der på stranden, vi gikk sammen på jakt etter hvert vårt
gull, og skiltes igjen etterpå. Datateknologi var dessuten ikke 73-åringens sterkeste side
Side 13 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Katrina Hawk har rett og slett ikke telefon. Mitt inntrykk er at det ikke er uvanlig i Nimbin.
Det henger sammen med hvordan de har valgt å leve sine liv. Men Hawk er lett å treffe for de
som ønsker det. Hun er tilknyttet The Hemp Embassy og jobber hver eneste dag ved deres
kontor/butikk i Nimbin. Ambassadens URL-adresse har jeg ført opp i kildekartoteket.
Angela og Jamesy er på rundreise i Australia. Angela vender hjem i januar neste år, mens
Jamesy etter eget utsagn skal være borte i ti år til. Hun har allerede vært på reise i halvannet
år. Jeg aner ikke om de har med seg mobiltelefon på tur, ikke falt det meg inn å spørre heller.
Forutsetningen for at de i det hele tatt stilte opp til intervjuet, var at de fikk holde etternavnene
sine for seg selv. Noe telefonnummer var derfor ikke et tema.
Epilog
Overlevde min romanse med reportasjen en måned under Australias brennende sol? Jeg vil
svare et ubetinget ja. Kanskje også driste meg til å si at forholdet er blitt ytterligere styrket.
Vi har fått opplevd et annet land, andre mennesker og et annet miljø. Med de utfordringene og
mulighetene det fører med seg. Jo Bech-Karlsen skriver om å
”skape ut fra faktiske forhold”.
(Bech-Karlsen, J.:
Reportasjen,
kapittel 13).
Det er nettopp det jeg har forsøkt.
Side 14 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Litteraturliste
Selvvalgt pensum
Wold, Sidsel:
W
arra! Warra! Da de hvite kom til Australia
Oslo, Omnipax 1999
Coelho, Paulo:
Alkymisten: En fabel om å følge sine drømmer
Oslo, Ex Libris 1995
Dahl, Øyvind:
Møter mellom mennesker: interkulturell kommunikasjon
Oslo
,
Gyldendal akademisk 2001
A
nnen benyttet litteratur
Bech-Karlsen, Jo:
Feature-reportasjen
.
Oslo, Universitetsforlaget 1998
Bech-Karlsen, Jo:
Reportasjen
.
Oslo, Universitetsforlaget 2000
Eide, Elisabeth (red.):
De der nede
Kristiansand, IJ-forlaget 2001
Side 15 av 16
Metoderapport
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad
Kildekartotek
Muntlige kilder:
Mats Kristiansen – Leder ”Those Norwegians”. Epost:
matskristians1@hotmail.com
Gunhild Agdesteen – Norsk student i Brisbane. Epost: gunhildagd@hotmail.com
Terje Herttua- Norsk, hjemvendt student. Tlf.: 22 10 56 19 Epost: hertug81@hotmail.com
Nathalie Gathe – Studiekonsulent ved Bjørknes world wide education. Tlf.: + 47 22 94 32 26.
Epost: nathalie@bjorknes.no
Gunnar Heiberg – President i Ansa. Tlf: +47 22 47 76 05 Epost: gustav.heiberg@ansa.no
Lånekassen, informasjonsavdelingen – Blodsuger og informant. Tlf: +47 22 72 45 45
Glauber Lemos – Fotballgud. Epost: theriobrazildc@hotmail.com
Peter Kobasa - Skattejeger
Nino Sukhishvili – Manager, Georgian State Dance Company.
URL: http://www.sukhishvili.ge/
Katrina Hawk – Tilknyttet The Hemp Embassy. URL: http://www.hempembassy.net/hempe/
Angela – Tysk backpacker
Jamesy – Skotsk backpacker
Skriftlige kilder:
”The Goblin Press” (ganjafairy@looksmart.com):
The hitchikers guide to Nimbin
http://www.hempembassy.net/hempe/
http://www.nimbinaustralia.com/
www.ansa.no
Side 16 av 16
