Jakten på det gode liv
En reportasjeserie fra Australia
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Sigurd T. Skjefstad
Kandidatnummer: 15
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Innhold
Strandens lykkejegere ................................................................................................................ 3
Lever i en drøm .......................................................................................................................... 9
- Mangler et nettverk................................................................................................................ 13
Drømmen om Nimbin .............................................................................................................. 14
Side 2 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Strandens lykkejegere
En georgisk dansetrupp, en fotballgud fra Amazonas og en pensjonert amerikansk
gullgraver. Drømmene møtes på en 75 kilometer lang sandstrand.
Av: SIGURD T. SKJEFSTAD
Solskimrende morgenbølger skyller innover stranden i Surfers Paradise. De kommer fra
Stillehavet som på langt nær er så stille som navnet gir uttrykk for. I en sanddyne tar en eldre
kvinne fram et teppe fra vesken sin. Møysommelig bretter hun det ut og setter seg ned. Hun
har selskap av et par andre solhungrige morgenfugler, men ennå skiltes de fleste hotellrom
”do not disturb”.
Med bestemte skritt kommer en gammel mann gående oppover stranden. Han går i skjæringen
mellom land og vann, blikket veksler mellom bølgene og skoene. Som en blind med stokk,
sveiper han over bakken foran seg. 180 grader, fra ytre høyre til venstre.
Peter Kobasa er ute på sin daglige skattejakt.
Fra USA med detektor
- It´s the thrill of the hunt. Du vet aldri hva du finner.
73-åringen smiler under sin safarihatt med kengurumotiv. For 15 år siden gikk han til innkjøp
av en metalldetektor.
- Dessverre var det alt for sent.
For to måneder siden sjekket Peter Kobasa inn på flyet fra New York til Australia. Detektoren
var en selvskreven del av bagasjen. I Surfers Paradise har han gått på stranden mellom to og
tre timer hver morgen, litt avhengig av tidevannet.
- Bli med, sier han, tydelig fornøyd med å få selskap.
Side 3 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Sammen spaserer vi videre i jakten på edelt metall.
Herr Copacabana og hans fotball
Litt sør på stranden har Glauber Lemos nettopp satt i gang en fotballkamp. Brasilianeren er
paradisets selvutnevnte nummer 10. Med sandaler som målstenger, har han laget en liten bane
nede ved vannkanten.
Det varer ikke lenge før den tilsynelatende idyllen blir brutt.
- Merda!
Lemos spiller ballen til en lagkamerat som umiddelbart mister den. Resultatet er baklengsmål
og utlikning til 2-2.
- You fuckin` wanker!
Den stakkars franskmannen får så ørene flagrer. På stranden i Brasil er fotball blodig alvor.
Lemos er et lite stykke Copacabana i Surfers Paradise.
- Skal du være på mitt lag, må du skru på vinnermodus, sier han.
- Ellers har du ikke noe her å gjøre.
Lemos har vokst opp langt fra den norske sosialdemokratiske idrettsånden. Nærmere bestemt
i byen Fortazeza – Ceará i Amazonas.
Heldigvis vinner laget hans med fem mål mot fire.
Lyden av gull?
Kobasa overlater ingenting til tilfeldighetene som skattejeger. Med høyre hånd fører han
detektoren, sin siste modell, kjøpt for 1000 amerikanske dollar. Med på kjøpet fikk han en
Side 4 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
anretning som viser metallutslag i lysglimt. Men det er et par blå øreklokker som først og
fremst varsler om en mulig skatt.
Brått stopper han opp. Med en rask bevegelse tar han av seg øreklokkene og rekker dem over,
med beskjed om å lytte. Det piper. Det er vanskelig å si hvilken tone, men den er ganske dyp.
Piip. Stillhet. Piip. Stillhet. Et sekunds pause mellom hver gang.
Kobasa setter spaden i sanden. Graver opp en liten bit og siler den. Deretter sveiper han
metalldetektoren over og det piper igjen. Ut fra sanden plukker han fram et lite, rundt blylodd.
- Enda et, sier han lettere oppgitt
- Jeg har funnet mange slike. Det er fiskernes.
Men Kobasa fortsetter å spøke og le selv om gullet lar vente på seg. Blyloddet forsvinner ned
i sanden igjen, vi sveiper videre. Mens han går, drar han spaden etter seg slik at den lager et
spor i sanden.
-
Hva drømmer du så om å finne her nede?
-
En tre karat diamantring.
Svaret kommer uten tenkepause. Kobasas kamerat fant en nydelig diamantring for ikke lenge
siden.
- En Rolex hadde vel heller ikke vært så dumt. Men du blir ikke rik av dette.
The passion of the beach
Etter kampen blir Lemos igjen med ballen. Han er høy og mørk, det lange ravnsvarte håret
festet i en hestehale. En ”latino lover” av den gamle skolen.
Men han kan ikke spille fotball hele dagen. Foreløping betaler ingen for å se. Derfor lærer han
australiere og turister å danse til rytmene av salsa og merengue.
Side 5 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
- Fotball og dans er nesten det samme, sier han.
- Jeg spiller med danserytmer.
Vi setter oss på et slags strandteppe, drapert i det brasilianske flagget. Det er 17 år siden
Lemos forlot hjemlandet.
- Lidenskap, messer han og stirrer meg nesten i senk.
- Det er dét alt handler om. Ikke bare i fotball, men i livet for øvrig. Uten lidenskap er det
ingenting.
En ny bølge truer
I løpet av den neste halve timen piper det to ganger til i Peter Kobasas øreklokker. Resultatet
er skuffende, enda et blylodd og den stusseligste av alle australske mynter, 5 centen. Kobasa
forsikrer meg om at det ofte går meget bedre. Han har et nærmest autistisk forhold til sine
funn. På to måneder har han detektert to gifteringer, et halskjede, sju ringer i sølv og 330
dollar. I tillegg til en hel haug med blylodd.
Og Kobasa har sine triks for å øke fangsten.
- Mange japanere er interessert i hva jeg driver med, sier han.
- De tar bilder av hverandre sammen med meg. Jeg pleier å fortelle dem at det betyr lykke å
kaste gullmynter i havet.
Den amerikanske pensjonisten ler igjen og sveiper videre. En bølge kommer inn og sneier
nederste del av shortsen.
- Du må passe deg for dem, sier han.
- Or they´ll smack you in the butt!
Ønsker Bush og bin Laden velkommen
Side 6 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Glauber Lemos ønsker også å gi folk et spark bak. Derfor deler han inn lagene selv. 38-
åringen higer etter engasjement i kampene.
- Svart mot hvit, jøder mot muslimer. Alle er velkomne på min strand. George W. Bush og
Osama bin Laden kunne kommet hit og spilt fotball. Så kunne de heller drept hverandre
etterpå, sier han.
Eksilbrasilianeren snakker ustanselig, det gløder i øynene hans. Temaet veksler fra
verdenspolitikk til cricket og oppveksten blant pirajaene i Amazonas.
- Jeg spiller her fordi jentene ser på, sier han med et smil.
- Gå barbent. Kjenn energien fra jorden!
Fra Georgia i steppesko
Noen timer senere og jorden har tatt mer enn den har gitt. Vannflasken er tom, svetten siler og
jeg tror jeg hallusinerer: Et trettitalls menn og kvinner stepper nede i vannkanten, kledd i hvite
saueskinnssko, røde drakter, parykker og med dolk i beltet.
Georgian State Dance Company er langt hjemmefra.
Midt i flokken går en australier og roper ut sine ordrer. Lokalavisen har kommandert ut en
fotograf for å dokumentere truppens ankomst til gullkysten. På ti uker skal de danse seg
gjennom landet.
- Vi har hatt fullt hus hver eneste kveld, forteller en strålende fornøyd manager Nino
Sukhishvili.
Med et lite pocketkamera løper hun febrilsk etter avisfotografen.
- Vi danser tradisjonell georgisk folkedans. Publikum elsker det.
Side 7 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Truppen ble stiftet da den røde armé marsjerte inn i Berlin og blikket skulle løftes fra
verdenskrigens grusomheter. Siden den gang har de spredt glede i 88 land.
På stranden sprer de latter. Surfere, svømmere og en busslast japanere stimler til for å ta
georgierne nærmere i øyesyn.
Truppens pressesjef smiler fornøyd i sin luftige sommerskjorte.
♦♦♦
Epilog
Pressesjefen øyner lykken i form av store avisoppslag og nye fulle hus. Danserne svetter og
skulle gjerne sittet i skyggen, men lykken har de oppnådd uansett. Et fåtall georgiere får reise
verden rundt som profesjonelle dansere.
Glauber Lemos svøper seg inn i det brasilianske flagget, tar ballen under armen og rusler
hjem. Lykkelig over å ha kjent lidenskapen på stranden enda en dag.
Peter Kobasa tar fram et knippe rustne mynter fra lommen. De skrangler i den barkede neven.
Smilende viser han sin kone dagens fangst.
Side 8 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Lever i en drøm
Aboriginerne kalte landet for Drømmelandet. I dag er det ”The Norwegian Dream” som
gjelder i Australia.
Av: SIGURD T. SKJEFSTAD
En gresslette omkranser to sandvolleyballbaner ved University of Queensland. Et førtitalls
studenter har meldt seg på til semesterets foreløpig største arrangement. Noen jenter sentrer
en ball ved nettet, andre ligger på gresset med en øl i hånden. Det går mot høst i Australia,
men ennå gjør aprilsolen susen.
Et par gigantiske høyttalere spytter ut tonene til DumDum Boys.
”… jeg lever i en drøm, en vill en. Som spiser solnedganger som drops”.
Drømmen er virkelig for de norske studentene i Brisbane.
Den nye folkevandringen
- Vi ville slå litt på stortrommen, sier Mats Kristiansen.
- Ved å få i gang et solid arrangement og gi medlemmene litt mer enn forventet. Rett og slett
skape et navn for ”Those Norwegians”.
Kristiansen er leder for den norske studentforeningen ved University of Queensland. Han tok
over ansvaret for hundre medlemmer i november i fjor. Selv om det studerer 169 nordmenn
ved Kristiansens universitet, er det et lavt tall i forhold til de andre universitetene i byen.
Som så mange andre nordmenn i Brisbane, kommer Kristiansen fra privatskolen Bjørknes i
Oslo. Siden 1997 har de sendt studenter til Australia. Både direkte og gjennom sine såkalte
twinning-program, der studentene tar ett år i Oslo før de reiser ut.
Side 9 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Hvert år sender Bjørknes mellom tre og fire hundre studenter til Australia.
Satset alt
Dommeren har begravd føttene i sanden og blåser i fløyten. Ølboksene tømmes i store slurker.
Både gutter og jenter spiller på de til sammen åtte lagene som kjemper om heder og ære.
Skjønt, turneringen er neppe et spørsmål om ære. Det viktigste er å delta. Løse planer om
spissing av mannskapet er skylt ned med Fosters og Victoria Bitter. Ingen surmuler over en
mislykket smash.
Gunhild Agdesteen tar seg ikke bryet med å smashe i det hele tatt. Med armene foldet rundt
knærne, følger hun kampene fra sidelinjen.
- Samholdet, svarer hun på spørsmål om hva som får henne til å smile så bredt.
- Og sol, øl og skolefri. Det er flott at Mats gidder å gjøre dette.
Agdesteen har også et år bak seg ved Bjørknes før hun emigrerte ”Down Under”. Hun
drømmer om å bli journalist, men manglet karakterene for skoleplass i Norge. Redningen ble
en avisannonse for samarbeidet mellom Bjørknes og University of Queensland.
24-åringen forlot samboeren og hans to små barn for å realisere drømmen.
Åpen for andre
- Du må reise når du er ung. Jeg er grådig glad for at jeg tok sjansen, sier Agdesteen på
umiskjennelig bergensk.
- Du lærer mye ved å studere ute. Samtidig er det en egosentrisk måte å leve på. Du har ingen
familie å ta hensyn til.
Agdesteen har ennå litt over ett år igjen i Brisbane. ”Those Norwegians” hjelper henne med å
beholde sin norske identitet. Men det kan fort bli for mye.
- Jeg er egentlig ikke så tilhenger av norske fester. Når du kommer til Australia vil du jo helst
bli kjent med andre enn nordmenn, innrømmer hun og kikker forsiktig rundt seg.
Side 10 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Leder Mats Kristiansen titter fram fra grillen og nikker. Han forteller at foreningen de siste to-
tre årene har tatt inn medlemmer også fra andre land. Mellom alle de norske stemmene høres
både engelsk og fransk.
- Mer enn fest
Kristiansen haster videre. Det er mye å holde kontroll på, med grill, musikkanlegg og
kampavvikling. Seks lag er slått ut og naboer klager på støynivået. De ser åpenbart ikke
sjarmen med Prepple Houmb en lørdag ettermiddag. Solen har falt på himmelen, men fortsatt
lokker den bare overkropper.
I gresset ligger to gutter med solcaps og identiske shortser. Utslått både av turneringen, sol og
alkohol. Men det er bare en siesta, festen fortsetter på et diskotek i byen.
Likevel mener Kristiansen det handler om mer enn det.
- Det er viktig at folk har tilknytning til noe større enn bare gjengen, sier han.
- Vi hjelper nye studenter til rette. Og de som kommer alene, får et sted der de kan møte
venner.
Fikk en breakdown
For Terje Herttua ble volleyballturneringen en avskjed med vennene. To dager senere sjekket
han inn på flyet til Oslo, og lot studier og kjæreste bli igjen.
Ett år før han egentlig skulle hjem, orket han ikke mer av Brisbane og Australia.
- Jeg fikk rett og slett en breakdown og bare måtte hjem, sier han.
- Jeg er veldig glad for at jeg endelig reiste.
Herttua forteller at han burde tatt signalene allerede ved Bjørknes. Journalistfaget var ikke
like morsomt som han hadde trodd. Men 23-åringen var bitt av australiabasillen og fast
bestemt på å reise.
Side 11 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Vel framme ble imidlertid aldri hverdagen som han hadde tenkt. Lite skole og billig alkohol
var en farlig kombinasjon.
- Enorm fallhøyde
-
Det ble altfor mye, sier han.
- Til slutt ble det som en kjempelang sydenferie med gutta. Det er faktisk ikke mye morsomt i
lengden.
Lave priser førte dessuten til at mange la igjen den økonomiske sansen hjemme. Saldoen
nærmet seg krise allerede halvveis i semesteret. Med pengemangelen, vokste mistrivselen.
Lenge var redningen det gode samholdet klassen hadde bygget opp i Norge. Men etter hvert
ble det en hvilepute. Herttua tror de hadde nok med hverandre og derfor ikke ble kjent med så
mange australiere. Til slutt følte han seg isolert fra den omverdenen han befant seg i.
Det var tid for å våkne.
- Jeg skulle til Australia og ha det så bra. Det var jo den fallhøyden som ventet meg, hvis jeg
ikke skulle like meg der nede, sier han.
- Nå har jeg falt hele den.
Side 12 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
- Mangler et nettverk
President Gunnar Heiberg i ANSA mener utenlandsstudentene kan bli taperne på et stadig
tøffere arbeidsmarked.
Av: SIGURD T. SKJEFSTAD
ANSA (Association of Norwegian Students Abroad) er en interesseorganisasjon for norske
utenlandsstudenter. Organisasjonen ble grunnlagt i 1956 for å ivareta utenlandsstudentenes
rettigheter og hevde deres interesser overfor myndighetene. Selv om internasjonal erfaring
ofte er en fordel på arbeidsmarkedet, legger ikke president Heiberg skjul på ulempene.
- De som studerer i utlandet, mangler ofte et nettverk blant arbeidsgivere i Norge. Sånn sett
blir vi taperne, sier Heiberg.
Ledigheten blant utenlandsstudentene ligger nå på om lag 3 prosent. Det er nesten dobbelt så
høyt som tallene for andre studenter.
Heiberg vil likevel ikke snakke om en tendens.
- Jeg tror ledigheten har økt de siste årene, men det er i takt med den øvrige arbeidsledigheten.
Det er ikke slik at forholdstallet øker, avslutter han.
Side 13 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Drømmen om Nimbin
- You boys lookin` for some weed? Vi har knapt rukket å forlate bilen før den første pusheren
er over oss. Nimbin forsyner halve Australia med marihuana.
Av: SIGURD T. SKJEFSTAD
Historien begynner i 1973. En gruppe venstreradikalere i Sydney har snakket seg varme om
det gode liv. Rundt kafébordene ved universitetet drømmer de om landsbygda og hånd-til-
munn-tilværelsen. Sammen setter de kursen mot fjellene for å arrangere en festival.
Tilfeldighetene vil ha det til at de snubler over Nimbin. En spøkelsesby som i flere år har
ligget brakk.
Når The Aquarius Festival tar slutt, ønsker ingen av studentene å reise hjem.
Tre tiår senere lever Nimbin i beste velgående. Ryktet om den lille fjellandsbyen som
flommer over av narkotika, har spredt seg over hele Australia. Studenter valfarter til fjellene
for å kjøpe marihuana. I praksis er drømmen blitt en uoffisiell fristat.
♦♦♦
Regnbuewestern
Etter å ha stått i stampe på motorveien ut fra Brisbane, svinger vi endelig av inn mot fjellene.
Langfredag er en av årets største utfartsdager. Vi fortsetter inn mot de grønnkledde åsene på
et lappeteppe av en asfaltvei som neppe er prioritert på budsjettene i New South Wales.
Tretten kilometer unna kommer det første skiltet som viser at vi er på rett vei. Hvordan kunne
studentene i 1973 snuble over et sted som dette?
I det vi tar inn på avkjøringen mot Nimbin ser vi baksiden av skiltet. Noen har vært der med
sprayboksen. Budskapet er krystallklart: Heia Norge.
Side 14 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Klokken er tolv når vi endelig ruller inn i Nimbin. Det kan vanskelig kalles en by, i hovedsak
består stedet av en 300 meter lang hovedgate. Fasadene er som tatt ut av en amerikansk
westernfilm. Det eneste som skurrer er fargene. I Nimbin er ingenting grått eller brunt, men
regnbuefarger i sprakende mønstre. Vi setter fra oss bilen i den ene enden og begynner
vandringen nedover.
En skallet mann i førtiårene sitter på en benk utenfor butikken og leser avisen. I det vi
passerer kommer han med tilbudet, nærmest som om han lurte på klokken.
Kjøpsgaranti
- Lookin` for some weed?
Vi vet hva tiden er og nikker. Mon tro om han har et ounce? Mannen åpner vesken som er
stappfull av gladpacks med bush, naturlig dyrket. Ikke videre diskret tar han fram én av dem.
200 dollar for 28 gram. 1000 norske kroner.
- Helt fersk. Dere blir garantert fornøyd, sier mannen med et smil.
Han bretter han sammen avisen og stikker den under armen. Med raske skritt forsvinner han
opp gaten.
Vi fortsetter nedover på vei mot en av de mange kafeene. Hver tiende meter byttes dollars mot
fryseposer med marihuana. En eldre dame spør om vi ikke vil kjøpe kake. Sjokoladekake bakt
med såkalt ”green butter” – hjemmelaget marihuanasmør. Vi takker høflig nei. Spiser du
marihuana blir rusen mye sterkere.
Blindt politi
På kafeen bestiller vi tre kopper kaffe av en dame som klart er ruset. I løpet av tiden hun
bruker på å servere, kunne en vanlig barista plukket bønnene selv. Mens vi venter, kjenner vi
en søt duft bre seg over bordene. En lokal helt har fyrt opp en joint og nyter den i lange trekk.
Stille glir en politibil forbi. Mannen senker hånden og hviler den på kneet under bordet. Når
politibilen er borte, tar han jointen fram igjen.
Side 15 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
Katrina Hawk (37) mener politiet later som de ikke ser.
- De snur som oftest det blinde øyet til. De vet jo at vi gjør det uansett.
Hawk står bak disken på The Hemp Embassy. En pussig blanding av butikk og læresenter.
Fremst i lokalet selger de vannpiper og mange andre hjelpemidler du skal være kreativ for
ikke å kople til marihuana. Lenger bak står et bord og tre stoler. På veggene henger store
plakater som lister opp de positive sidene ved hamp, planten bak stoffet. Den skal være
revolusjonerende innen både medisin, jordbruk, framstilling av papir og som erstatning for
fossilt brennstoff.
The Hemp Embassy ble etablert i 1990. Den politiske delen jobber sammen med det
australske Green Party for å få legalisert bruk av marihuana.
- Et sosialt eksperiment
- Vi kaller det sivil ulydighet, sier Hawk og setter seg i en av stolene.
Den lille damen er kledd i en lilla sommerkjole og er bustete på håret. Smilet avdekker to
fortenner som peker hver sin vei.
- Alle som bor her, har denne ideen om hva slags samfunn vi vil ha. Mange er født i Nimbin,
og flyttet tilbake på 1970-tallet for å bygge det opp. De nye som kommer hit nå, må
respektere det.
Selv har Hawk bodd i Nimbin i 12 år. Og hun er ikke i tvil om hva myndighetene pønsker på.
- De bruker oss som et sosialt eksperiment, sier hun.
- Bare for å se hvordan det går. Men vi har ingen kriminalitet, junkiene slipper å stjele fordi
de tjener nok på å selge til turistene. Vi andre er hjemme og røyker om kveldene i stedet for å
drikke oss fulle. Dessuten holder vi hjulene i gang med alle turistene som kommer hit.
Side 16 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
-
Hva tror du turistene synes om dere?
Hawk tenker seg om før hun bryter ut i latter
- De er vel her for å se på klovnene. Men mange er nysgjerrige, og de takker for at et sted som
Nimbin eksisterer. They feel the love!
Mens vi snakker har en mann plukket fram en vannpipe. Men han får ikke kjøpe den.
Vannpipen er nemlig ulovlig å selge. Kunden må derfor putte 25 dollar på en donasjonsbøsse,
til støtte for ambassadens arbeid. Deretter får han vannpipen i gave som takk for donasjonen.
Bak i lokalet tenner Katrina Hawk opp sin egen.
Gnistfrie ildsjeler
Ute på gaten har solen begynt å få skikkelig tak. Luften er fuktig og ren. Grønne åser
omkranser Nimbin så langt øyet kan se. Et eller annet sted der i fjellene ligger gårder med
enorme avlinger av hamp. Strengt bevoktet på alle kanter. Det er mindre enn en uke siden en
av de største haiene ble tatt, med marihuanabeslag i millionklassen. Likevel er det ennå nok
av småfisk i Nimbin.
Nede ved en sidevei finner vi noen halvferdige skateboardramper på en sliten byggeplass. Det
er Nimbins Peace Park Project. Et samarbeid mellom en entreprenør og lokale frivillige.
Ikke et hammerslag bryter stillheten. Ting tar tid i Nimbin.
Vi forlater parken og finner en ny kafé. Ved et av bordene sitter to unge jenter. Den ene i ferd
med å rulle en joint. Angela og Jamesy er på vei til bluesfestival i Byron Bay.
Slipper stress
- Vi måtte stoppe her for å få tak i marihuana, forteller Angela.
Den tyske jenta er på rundreise i Australia. For sjette gang har hun lagt turen innom Nimbin.
Side 17 av 18
Skrevet av Sigurd T. Skjefstad, Kandidatnummer 15
- Her kan alle være fri. Du trenger ikke stresse med klær og hvordan du ser ut.
Angela er ferdig med rullingen. Med et smil tar hun et trekk og lar blikket vandre rundt i
rommet. Det er mange mennesker, men alle har nok med seg selv. Tre menn i førtiårene
klimprer på en gitar og holder den slentrende rytmen med håndtrommer. En gjeng
ungdommer spiller backgammon. En eldre mann springer ut og inn som med en horde veps i
baken. Ingen bryr seg, de har sett han før.
Angela mener det finnes to slags typer mennesker i Nimbin.
En skjelven idyll
- Den ene er de spirituelle som lever sunt. De bor på gårdene rundt her og nyter naturen. Det
liker jeg. Og så er det junkiene i gaten.
Jamesy fra Skottland nikker på hodet.
- Noen ganger liker jeg det, andre ganger ikke, sier hun.
- Det er fint når det er avslappet som nå. Men av og til blir det litt for mye for meg.
På vei tilbake til bilen er det lett å forstå hva Jamesy mente. En hvit firehjulstrekker svinger
inn ved fortauet foran oss. Ut velter fem velbygde ungdommer. De roper og ler, og klasker
håndflatene høylytt sammen. Aksenten er amerikansk.
- Hey man, have you smoked any weed today?
Jeg er sliten, rister på hodet og mumler fram et nei.
- Than what are you here for?
Side 18 av 18
