REPORTASJE 1:
Kandidatnummer 28
Liv laga,
Før, nå, fortsatt?
Lurøy-aksjonen i 1986 førte med seg en vind av optimisme inn i den tungdrevne
kystkommunen på Helgeland.
Det blåser fortsatt.
Av: Mariann Vatne
Inne i klasserommet til første- til fjerdeklasse ved Lurøy/Onøy skole forsøker ordfører Steinar
Joakimsen å forklare begrepet vindkraft for 17 barn. Den tidligere læreren og rektoren viser
fram en liten modell av ei vindmølle, og forteller at sør for Sleneset i Lurøy har de funnet ut at
vinden blåser i alle retninger! Vindmølleparken med 80 møller, noen opp til 90 meter høye, er
foreløpig bare i planleggingsfasen. Men Joakimsen mener en vindmøllepark kan bringe
nyttige kroner inn i en trang kommunekasse.
Og trange kommunekasser har Lurøy kommune erfaring med.
Ekstreme forhold
Steinar Joakimsen er inne i sitt 17. år som ordfører i Lurøy, og vet hvor skoen trykker når det
prates om distrikters muligheter og begrensninger. Som leder i Kommunenes Sentralforbund
Nordland vet han også at det ikke bare er Lurøy som i dag lider under fraflyttingsproblemer
og sentraliseringspolitikk.
- Vårt største problem i dag er å få sentrale politikere til å godta at vi lever under andre
forhold her enn i Oslo. Alt for mange går rett fra skolebenken og inn i departementet, og har
ikke sett virkeligheten slik den er, mener Joakimsen.
Med sine 1372 øyer, mange av dem fremdeles befolket, har Lurøy kommune et av de
mest ekstreme geografiske forholdene i landet. Medregnet hav, har kommunen et areal på
mellom 1000-1100 kvadratkilometer. Legges dette arealet over Oslo-området, dekker det
ifølge Joakimsen området fra Øyern ved Lillestrøm og helt til Tyrifjorden. Politikere sørpå
har i forbauselse anklaget ham for å manipulere målestokken.
”Lurøy-aksjonen”
Det er gått 18 år siden politikerne i Lurøy satte ned foten i protest mot storsamfunnet. 18 år
siden sivil ulydighet, medieoppslag i hundretall, og vendepunkt for kommunen.
Ved årsskiftet 1986 innførte staten et nytt inntektssystem for kommunene, og med
dette falt det bort noen kriterier som distriktskommuner tidligere hadde nytt godt av. Blant
annet falt avstandskriteriet bort når pengene skulle fordeles. Med sine åtte kretser fordelt på
både øyer og fastland, er reiseareal et viktig kriterium for Lurøy. Det nye systemet ville føre
til økonomiske tap på rundt fire millioner kroner, og store budsjettkutt lå i vente.
Kommunestyret og daværende ordfører Johannes Bentzen nektet å bryte ned det de hadde
klart å bygge opp, og gjorde et enstemmig og historisk vedtak om å gå ut i streik.
I medias søkelys
Hele medie-Norge besøkte Lurøy sommeren 1986. Over 500 artikler om ”Lurøy-aksjonen”
stod på trykk i landets aviser i løpet av sommeren. Aftenposten fløy med helikopter over
fjelltoppene, og NRK gikk rundt med store kamera. Hvert parti på Stortinget sendte sine
representanter nordover for å se på forholdene. Alle skulle de dokumentere hvor forferdelig
det stod til i Lurøy kommune.
TrønderAvisa var blant de mer positive til aksjonen, og skrev i en leder: ”Lurøy-
aksjonen oppfatter vi som noe mer enn en protest mot overføringene. Den bærer i seg en
protest fra Distrikts-Norge mot det etablerte, sentrale samfunn som graver under seg mer og
mer”.
Fjell og øyer
På fastlandet på Tonnes har plan- og kultursjef Rune Bang kontor. Han var én av de 21
kommunestyrerepresentantene som streiket i -86.
- Vi var frustrert og forbanna, og tenkte at nok er nok! Det var helt urealistisk at vi skulle
sammenlignes med kommuner som har et samlet areal, sier han, men medgir samtidig at den
økonomiske situasjonen i stor grad var selvforskyldt. Kommunen hadde tatt opp store lån til
både skoleutbygging og vannverk, og hadde en stor kassakreditt. Den økonomiske styringa
var langt fra god, i følge Bang. Det nye inntektssystemet forverret bare situasjonen.
Fra vinduet har han utsikt mot sjøen. Ute glitrer det knallblå havet i vårsola. Naturen i
Lurøy er idyllisk, fjell stikker opp av havet, små øysamfunn som perler på en snor, unike på
hver sin måte. Langt der ute ligger Hestmannen, som skjøt pila gjennom Torghatten i
trollfjellsagaen. Der bor det 13 lurøyfjerdinger. Lenger ute ruver Lovund med sine 367
beboere opp av havet, og lengst ute ligger Træna, som er en egen kommune. Fjell som også
Petter Dass en gang hadde kjær. Tre fjerdedeler av Lurøys 2021 beboere bor på øyer. Disse
skal ha både elektrisitet og vannforsyning på lik linje med fastlandet. Og det koster penger.
Spredt bosetning
En viktig målsetting for Lurøy har vært å opprettholde en spredt kommunestruktur og en
spredt bosetting. Kommunens 260 elever er derfor fordelt på åtte forskjellige skoler, en i hver
krets. Lurøy bruker 86.000 kroner per elev, dobbelt så mye som nabokommunen Rana. En
slik struktur har vært helt nødvendig, mener kommunen.
- Det er vanskelig å tenke seg at en 6-åring må gå borte på skole, sier Bang.
På ordførerkontoret på Lurøya pryder et overordnet mål veggen: ”Å skape gode
levevilkår for innbyggerne i Lurøy bygd på kvalitet, trygghet og trivsel.”
Steinar Joakimsen utdyper problemstillingen:
- Vi kan ikke bygge ungdomsklubb på Onøya og si at ungdommen i Lurøy har det bra fordi de
har ungdomsklubb.
Vendepunkt
”Lurøy-aksjonen” ble et vendepunkt for Lurøy, men var slett ikke alene om økonomiske
problemer. Det fantes andre kommuner langs kysten som hadde det minst like ille. I alt 222 av
450 kommuner i landet hadde klaget på overføringene. Lurøy ropte imidlertid høyest og tok i
bruk de sterkeste midlene. Både fagforeninger og andre kommuner sympatiserte med dem,
selv om det ikke var mye hjelp å få fra staten.
- Etter hvert bestemte vi oss for å ta tak i situasjonen selv. Vi ville vise at vi var mer enn
”fattigstakkaren” Lurøy, forteller Rune Bang.
Dermed begynte et veldig omstillingsarbeid. Kommunen sa opp kassakreditten,
engasjerte folk utenfra, markedsførte seg, satte opp næringsplan, og fikk opp en større satsing
omkring identitet. Fortsatt er alle dokumenter fra kommunen merket med kommunevåpen og
ei tegning av et rede med tre egg i, med teksten: Lurøy – liv laga.
Satser på næringsliv
Næringslivet har vært et viktig satsingsområde for kommunen siden aksjonen i –86. Som et
ledd i å skape andre og kvinnelige arbeidsplasser kjøpte derfor Lurøy kommune på slutten av
80-tallet Norsk Gallup, som skulle gi 50 arbeidsplasser. Opplegget ble ikke helt som planlagt,
og bedriften sa opp avtalen. Siden har Polarfakta på Mo tatt over avdelinga på 12 intervjuere i
de samme lokalene på Sleneset.
- Folk i dag er ofte to. Vi sliter med å kunne skaffe arbeid for dem begge, spesielt kvinnene,
sier Rune Bang.
Like ved kommunehuset på Tonnes ligger det gamle bygget til Televerket. De mørke
vinduene kan bare fremskaffe minner om ei tid da også her var aktivitet. Her satt telegraf-
damene en gang og snurret veivene. I dag er det tomt.
Tomt er det også i den gamle Omega-stasjonen på Brattland. For øvrig én av åtte
Omega-stasjoner i verden, og eneste i Europa. Antennespennet på 3,5 kilometer over
Aldersundet, fra Liatinden til Aldra, var en gang Europas lengste antennespenn.
Hundretusenvis av båter og fly, fra nord og sør, øst og vest, har fått sine navigasjoner herfra.
Inntil Omega ble avløst av det amerikanske GPS Satelittsystemet på 90-tallet, og enda flere
arbeidsplasser forsvant fra kommunen.
Ingen underskudd
Lurøy kommune har i dag et eget næringsfond, som representanter fra næringslivet er med på
å råde over. Ved å kjøre ett års prosess på budsjettet, der både administrasjon og politikere
blandes sammen, vedtar kommunen enstemmige budsjetter hvert år. Og med handlingsplaner
og økonomiplaner i et fireårsperspektiv, har Lurøy fått ei anna ro når det gjelder økonomien.
Kommunen har knapt hatt et eneste underskudd siden aksjonen i –86.
- Hovedeffekten av ”Lurøy-aksjonen” i –86 var at vi lærte noe! Sier Steinar Joakimsen.
- Vi var nødt til å ta ned et budsjett med harde tall, og siden den gang har vi hatt et nøkternt
kommunestyre. Vi lever etter ordtaket ”tæring etter næring”, forteller han.
Ny stolthet
- Det er viktig at også de små får mulighet til å overleve, sier Johannes Bentzen.
Næringslederen i Lurøy sitter på kontoret på Tonnes og husker tilbake til sommeren –86. Den
gang han var ordfører og ble beskyldt av sentrale politikere og borgerlige aviser for å være en
syter som prøvde å true til seg særbehandling. Men lurøyfjerdingen lot seg ikke presse. Han
hadde store deler av distrikts-Norge i ryggen.
- Vi lærte at det vi stod for var like mye verdt som det storkommunene mente, og vi ble stolte
av å være lurøyfjerdinger. Før sa folk at de var fra et sted utenfor Mo i Rana, nå kunne de si at
de kom fra Lurøy, forteller Bentzen.
Kampen var ikke bortkastet. Aksjonen førte til en voldsom oppmerksomhet mot
distriktene, og i ettertid ble både kriteriene for inntektssystemet endret, samtidig som små
kommuner fikk større prioritet.
Med dagens system, med Rattsø 1 og 2, har utviklingen gått noe tilbake igjen for
kommuner som Lurøy. I dag teller reise og areal enda mindre enn det gjorde i tida etter –86,
og mange av dagens kommuner er langt verre stilt enn det Lurøy var den gang.
- Midler i dag går til sentrale strøk. Derfor må vi i distriktene bli tapere, mener Steinar
Joakimsen.
Arbeiderparti-kollegaen Rune Bang er enig.
- Myndighetenes prioritering på jordbruk og fiske er i dag lagt brakk. Derfor klarer ikke vi å
opprettholde folketallet her, sier han.
Lurøy var tidligere en stor fiskerikommune, og hadde rundt 500 fiskere på 60-tallet. I
dag er det antallet 120-130. Knapt noen av dem er ungdom.
- Det er nærmest umulig for ungdom å komme seg inn i fiskerinæringen. Kampen om kvoter
er både hard og dyr, sier Johannes Bentzen og medgir at han ikke er fornøyd med forholdene.
- Viktig kulturlandskap
Ordfører Steinar Joakimsen har forflyttet seg til kommunebygget på Onøya, syv kilometer fra
bygget på Lurøya. Ei fem meter bru holder de to naboøyene sammen til én krets. Her ligger
hovedbiblioteket, skole og kirke. Han ser med bekymring på befolkningsutviklingen i
kommunen. Siden 1986 har folketallet sunket med nesten 500. Bare kretsen Lovund har hatt
vekst. Lurøy har likevel klart seg bra sammenlignet med mange andre distriktskommuner.
- Når jeg går på Karl Johan, kommer det fraflyttede lurøyfjerdinger bort til meg og spør om
muligheter for å komme tilbake hit. Ungdom vil nok til distriktene dersom det er interessant
nok. Det er Lovund et bevis på, sier han.
Næringsleder Johannes Bentzen håper ikke Nord-Norge blir som i Nord-Sverige, der
alt er nedgrodd. Han tror framtida for Helgelandskysten kan ligge i reiselivsnæringa. Og
siterer TFDS-direktør Tor Lægreid når han påstår:
- Bøndene er et være eller ikke være for reiselivsnæringa langs kysten. Det er viktig at
kulturlandskapet rundt oss blir holdt i hevd for at vi skal kunne kalle oss verdens viktigste
kyst. Chile har også en spennende kystlinje, og like fine fjorder som vi. Men det
bor
ingen
der.
- Det
skjer
ingenting der.
REPORTASJE 2
- Kysten er en regnskog
Av: Mariann Vatne
- Nå skjer det noe!
Torill Olaisen legger fra seg kikkerten og spretter ivrig opp. Langt ute i horisonten begynner
flokker med lundefugl å lette fra havflaten. I titusenvis kommer de inn mot land, danner
formasjoner i lufta, flørter med publikum. 70-80 mennesker har ventet i flere timer for å ønske
kolonien velkommen. Nå står mengden som paralysert mens lufta fylles av vilt flaksende
lundefugler rett over hodene deres.
Det er ”Lundkommardag”, og en av verdens største lundekolonier har nådd sitt hekkeparadis
– Lovund.
Utkant i en utkant
Det er ikke bare lundefuglene som trekker til Lovund. Øya ligger lengst ute i havet i Lurøy
kommune, to og en halv times ferjetur fra fastlandet. Tross avstand har denne kretsen hatt en
befolkningsvekst på 25 prosent de siste 30 årene, og er eneste krets som fremdeles øker
innbyggertallet. Det er her det skjer.
- Lovund er en utkant i en utkant, som har vært heldig med å ha dyktige, lokale entreprenører,
forteller Torgrim Olaisen ved Lovund Rorbuhotell.
Han sikter til broren Steinar Olaisen og Hans Petter Meland. De to barndomsvennene kom
tilbake til hjemplassen Lovund etter endt utdannelse på begynnelsen av 70-tallet, med en idé
om å prøve oppdrett på laks. Det begynte med 1200 smolt i plastposer fraktet med fly, til den
første oppdrettslaksen ble slaktet med ei treklubbe på et båtdekk i 1974. Slik startet Nord-
Norges første forsøk med lakseoppdrett.
Eneste tettsted
I dag er alt på Lovund basert på laksen, enten direkte eller indirekte. Her fins det ingen
arbeidsledighet, tvert imot. Den lille øya har 210 arbeidsplasser. Rundt 30 personer bor og
arbeider her uten å være registrert som innbyggere. 60 prosent av beboerne er under 40 år.
Ellers i kommunen er forholdene motsatt.
Med sine 367 beboere er Lovund det eneste stedet i Lurøy kommune som av Statistisk
Sentralbyrå karakteriseres som et tettsted. Husene ligger tett i tett, langs en smal og krokete
vei. Alt ligger i gåavstand; ferjekaia, butikken, Café Børsen, Kystkultursenteret, squash-
hallen, kirka, skolen, bassenget, RorbuHotellet, restaurant, bar og pub.
- Jeg kunne aldri tenkt meg å bo på et sted som for eksempel Aldersundet der husene ligger
langt fra hverandre. Jeg er vant til å ha 20 meter til naboen, sier Torgrim Olaisen.
Jordbruk har nemlig aldri vært ei sterk næring på Lovund, og på grunn av det
karakteristiske Lovundfjellet som stikker opp midt på øya, er det kun på den nordøstre delen
det går an å bo. Her ligger det lille tettstedet trygt i ly for fjellet. Plassmangel er også årsaken
til at det ikke selges noen hyttetomter her ute. Etterspørselen er det nemlig ingenting å si på,
der øya ligger midt mellom holmer og skjær ute i havet, på en unik og vakker Helgelandskyst.
Kysten som Nordland Fylke mener er det nye Lofoten i turistsammenheng.
”Toe Miler fra Trene opreises en Øe,
Ey heller den bør af Hukommelsen døe,
Lovunden saa meget mon lude;
Deraf er et Ordsprog i meenige Mund,
See hvordan hand luder den gammel Lovund,
Og Trenen er længer der ute.”
(Petter Dass, Nordlands Trompet)
Yrer av liv
På industriområdet på Naustholmen yrer det av liv. Det lukter fisk. Det lukter penger. I
merdene spretter mengder av laks, plasker i vannet, og spruter livlig rundt seg. Tre
utenlandske jenter kjører smilende fra fabrikkområdet på hver sin scooter, med håret
flagrende i vinden. Nok en arbeidsdag er over. På kaikanten står Birger Jenssen ved båten
”Atlantic” og laster kasser. Dønnaværingen arbeider for isoporfabrikken Atlantic Styro på
Lovund, vegg i vegg med Lovund-slakteriet Nova Sea, Prima Laks, og mel- og oljefabrikken
Aquarius. Daglig kjøres rundt 7000 isoporkasser fra bedriften på Lovund og ut til slakteriene
på Kvarøya, Herøy, Sleneset, Selsøyvik og Træna. Derfra går laksen videre til det store
utland, hovedsakelig Europa.
- Lovund er en liten plass hvor det skjer veldig mye. Mange kommer utenfra for å jobbe her,
sånn som meg. På Dønna er det nemlig ikke noe arbeid å få, forteller Birger Jenssen.
I sjøen like ved jobber store maskiner på spreng med den nye havna.
- Det skal bygges molo helt ut til den røde staken, forklarer Jenssen, og peker med handa.
Rundt 20 meter gjenstår før moloen er på plass.
- Så her blir det nok fint, tror han.
Den nye havna på Lovund er fullfinansiert av staten, til en pris på rundt 100 millioner
kroner. Lurøy kommune var for øvrig den første kommunen i landet som fikk penger fra
Kommunaldepartementet for å bygge ei større kraftlinje ut til Lovund. Det var tydelig at
staten så verdier her ute, og fremdeles gjør det. Ei ny havn vil åpne produksjonsmulighetene
ytterligere, med plass til større og flere båter.
- Litt fremmed
At den nye havna er finansiert av staten, ser imidlertid ikke ut til å imponere lovundfolket så
alt for mye. Iallfall ikke lovundværingen Hermann Mindrum.
- Det er penger som staten tar igjen på to år. Så vi sitter ikke akkurat igjen med dårlig
samvittighet her ute. Distriktene blir alt for dårlig behandla i forhold til sentrale strøk. Byene
overlever nemlig ikke uten oss. By og land går hand i hand, sier han, og spytter nærmest ut:
- Den dagen alle er samla nedi Oslo-gryta, skal vi bare melde oss inn i EU.
Hermann Mindrum har bodd på Lovund hele sitt liv, og har arbeidet som
vedlikeholder i kommunen de siste 30 årene. Han tror øya hadde vært fraflyttet i dag, hadde
det ikke vært for oppdretten. Men han er ikke like begeistret for alle sidene ved utviklingen.
- Nå når jeg går på butikken, kjenner jeg kanskje halvparten av folka der. Før kjente jeg alle.
Lovund har forandra seg, og jeg kjenner ikke øya helt igjen. Det er så mye fremmedfolk, at
jeg kjenner meg litt fremmed her selv, forteller han.
Mange forbindelser
Havnæringa har vært gjennom bølgedaler siden 70-tallet, både på Lovund og ellers i landet.
Lakseoppdretten nådde eventyrlige høyder mot midten av 80-tallet. Omsetninga ble nærmest
fordoblet for hvert år. Så kom alle sykdommene, markedskollaps, og konkurser. Rundt 1990
var om lag 130 oppdrettsanlegg i Nordland konkurs. På Lovund bestemte de seg for å redde
det som kunne reddes, og selskapet Seafarm Invest AS, med Olaisen-familien som
hovedaksjonærer, ble stiftet på ruinene av det som hadde vært. Hensikten var å samle så
mange oppdrettsanlegg som mulig under samme hatt. I dag eier Seafarm Invest over 20
konsesjoner langs Nordlandskysten, fra Gildeskål i nord til Vega i sør, og har en årlig
omsetning på rundt 350 millioner kroner. Ifølge Steinar Olaisen har utviklinga skjedd som en
følge av langsiktig planlegging og mange tilfeldigheter.
En viktig forutsetning for utviklinga innen havbruket på Lovund, er samarbeid med
andre parter. For å styrke finansene i Seafarm Invest, gikk i 1995 Hydro Seafood AS inn som
minoritetsaksjonær i Seafarm Invest AS og Nova Sea. Nova Sea er slakteriet på Lovund, som
igjen eier en betydelig aksjepost i Seafarm Invest. Olaisen-familien sitter imidlertid med 51
prosent av aksjene i Nova Sea. Gründeren Hans Petter Meland driver dessuten sin egen
bedrift, Lovundlaks AS. I 1997 ble Hydro Seafood Helgeland dannet som en
paraplyorganisasjon for selskapene Seafarm Invest med datterselskaper, Hydro Seafood (nå
Marine Harvest) Bolga, og Gildeskål Forskningsstasjon (Gifas). Administrasjon og
driftsledelse er plassert på Lovund. I 2000 solgte Hydro sine aksjer til belgiske Nutreco, som
igjen eier Bergen-selskapet Marine Harvest Norway. Marine Harvest sitter derfor med 30-40
prosent av aksjene i både Seafarm Invest og Nova Sea. I 2001 kjøpte dessuten Seafarm Invest
opp hele Torris Products for 150 millioner kroner. Forvirret? Hensikten med
organisasjonsstrukturen og alle forbindelsene er blant annet å hindre dominoeffekt av ett
enkelt fall her og der.
- Enormt potensial
Tross en innviklet organisasjonsstruktur, og et konglomerat av samarbeidsavtaler, er det
fremdeles lokale Lovundværinger som eier majoriteten av aksjene.
- At laksenæringa er beholdt på lokale hender, har betydd alt for utviklinga her ute. Hadde
storsamfunnet fått rådd, hadde det sannsynligvis ikke vært noen virksomhet igjen her. Det er
for eksempel ikke økonomisk naturlig å ha et slakteri på Lovund, som gir to-tre timers ekstra
frakt. Dyrt er det i tillegg. Så det er ren lokal styring, forteller Torgrim Olaisen.
Hvert år fraktes 22.000 tonn laks fra Lovund. Rundt fire trailere må daglig ta den lange
ferjeturen utover og tilbake. Lovund er suksessen som hele Lurøy hviler på, og ifølge
næringsleder Johannes Bentzen vil det være en tragedie for Lurøy dersom Lovund rakner.
Ordfører Steinar Joakimsen mener kysten er Norges framtid, og at mulighetene er
uendelige.
- Det er kysten som har gjort levestandarden i Norge. Medregnet havareal eier Norge 34
prosent av hele Europas areal. Befolkningsmessig har vi bare én prosent. Det betyr at vi er
svære grunneiere. Kysten er som en regnskog når det gjelder produktivitet, mener han, og
fortsetter ivrig:
- Dersom alle oppdrettsanlegg i Norge blir satt ved siden av hverandre, blir ikke rekken lengre
enn den ene flystripa på Gardemoen. Vi har et enormt potensial her ved kysten, dersom
mulighetene blir utforsket bedre, forteller ordfører Joakimsen.
Sårbart samfunn
At livet på Lovund er basert på laks, betyr at det er et sårbart samfunn, som står på få føtter.
Det vet lovundværingene godt. Likevel frykter de ikke framtida.
- Så lenge vi klarer å beholde ressurspersoner som i dag, så går det bra. Alle samfunn står på
få føtter. Alle samfunn er sårbare, hvis vi tenker oss om. Men jeg tenker at om vi bare har én
fot å stå på her ute, så skal vi være sjeleglad for at vi har en fot å stå på, forteller Torgrim
Olaisen, og legger til:
- Alternativet er så mye verre.
REPORTASJE 3
I det fri
I Konsvik kan man stå midt på veien og skyte med luftgevær uten å komme i trøbbel.
Derfor er Truls Molvik (15) stolt av å være lurøyfjerding.
Av: Mariann Vatne
- Vi kan stort sett gjøre som vi vil. Jeg tror det er mye strengere i byen. Her lever vi ganske
fritt, mener Truls Molvik.
- Det fins én politimann i kommunen, og han bor på ei øy! Ler kompisen Erik Sivertsen (14).
Bredbånd og ungdomshus
De to vennene bor i Konsvikosen på Lurøy innland. Heldigvis for dem trives de godt sammen,
for alternative venner er det ikke så mange av. Totalt fem ungdommer på deres alder bor her.
Og alt de ønsker seg, er bredbånd og ungdomshus.
- Vi prøvde å få kjelleren på barneskolen som ungdomshus en gang, og søkte kommunen.
Men vi fikk det ikke, for det var bare én inngang, forteller Erik og himler med øynene over
sikkerhet og brannforeskrifter.
- Vi skulle ha malt veggene rosa, hatt biljardbord, sofa og stereo, drømmer han, før han
våkner frustrert til:
- Og da vi arrangerte PC-lan på ungdomsskolen, måtte vi ha BRANNVAKT!
Nå arrangerer guttene stort sett PC-lanene hjemme hos seg selv, med tre-fire deltakere. Da
spiller de i flere dager, og sover ikke. I helga var de imidlertid på et lan på Mo, med over 60
deltakere.
- Det var så dårlig, at vi dro hjem igjen etter én dag. Nettet var ikke bra. Vi lager bedre lan
selv, forteller Truls.
Videregående på Mo
Truls Molvik går siste året på ungdomsskolen i Konsvik, som er eneste ungdomsskole på
Lurøy innland. I klassen er de seks stykker. Alle skal reise bort for å gå videregående til
høsten, de fleste til Mo. Selv har han søkt byggfag på Mjølan Videregående Skole på Mo, og
ser fram til hybellivet i en by.
- Folk sier det er slit og stress, men jeg gleder meg. Jeg skal bo sammen med en annen, for jeg
vil ikke bo alene. Og om et år kommer Erik etter, sier Truls.
Truls skal bli bygningsingeniør, og kunne godt tenke seg å leve i Lurøy resten av livet.
Kanskje få seg jobb på Tonnes.
- Jeg tror det kan bli artig å komme tilbake en dag, tjene penger, få feit bil, gliser han fornøyd.
Erik vil bli massør, og er litt mer skeptisk til å leve resten av livet sitt i Lurøy. Selv om Truls
mener at Lurøy absolutt trenger massører. Å bli bonde eller fisker kunne ingen av guttene
tenkt seg, og synes bare tanken er latterlig.
Det er i hovedsak Mo i Rana som lurøyfjerdingene drar til etter ungdomsskolen. Men
hvis noen har en slektning i Sandnessjøen eller på Nesna, kan en også dra dit.
- Ei i klassen min skal gå videregående på Nesna, sier Truls.
- På sånn kristelig skole? Spør Erik forundret.
- Gratis bredbånd, forklarer Truls, og Erik nikker forstående, som om han kunne vurdert
Nesna nå, han også.
”I Aldersundet var det fint, der var mye folk, det var andre ungdommer der og vei hvor de
kunne gå på. Veien var som en møteplass for ungdommene, de hørte på radioen og lærte seg
de populære sangene og jentene gikk langs veien og sang slagere, og av og til sang de
flerstemt. Hvis det var fint vær, dro de til kaia og danset til trekkspill, gitar og sang.”
(Aldersundposten, mars 2004, 5.-7.klasse ved Konsvik skole)
Erik Sivertsen sitter i Ungdomsrådet i Lurøy kommune. Rådet består av syv ungdommer, som
hver representerer sin eller sine kretser. I fjor fikk rådet 85.000 kroner av kommunen, som de
selv stod fritt til å disponere. Fordelt på kretsene, fikk hver 14.000 kroner. I Konsvik gikk
pengene til innkjøp av ei trampoline og et airhockeybord.
- Men det er ingen som bruker bordet nå, og trampolinen er pakket ned, forklarer Truls.
Erik ramser opp de fritidstilbudene som finnes for ungdommen her. Fotball, boksing,
korps, teater. Mamma Mariann kommer inn på kjøkkenet for å ordne mer kaffe til de voksne
inne i stua.
- Det er ganske mye når dere begynner å ramse opp, sier hun.
- Fire ting! WOW! Utbryter Erik ironisk.
- Også er det håndball, legger Mariann til.
- Det er bare for sånne småunger som egentlig ikke trenger det, fortsetter Erik irritert.
Selv er han med på både boksing og fotball. Truls er ikke med på noe, og er dessuten eneste i
sin klasse som ikke driver med teater. Erik skjønner ham godt, og forteller at han hater å stå
på scenen.
- Vi må finne på det meste her selv. Det er ikke mye hjelp å få fra de voksne. Jeg tror det er
fordi de selv aldri var vant til å få hjelp da de var ung. Før måtte de gjøre alt selv, tror Truls.
Likevel kjeder ikke guttene seg i hjel. Her kan de kjøre båt, og stå på hjemmelaget
wakeboard. Som de synker på, riktignok. En gang fikk også guttene et gammelt hus av en fyr,
som de sagde hull i taket på og hadde softgunkriger i. Etterpå søkte de kommunen etter midler
for å danne en softgunklubb. Men det gikk ikke så bra.
- Vi har søkt etter alt mulig rart. Jeg tror de bruker fem minutter på å ta opp sakene og si nei,
sier Erik.
”Øyerter”
Truls ser et øyeblikk ut av kjøkkenvinduet, som har utsikt ned mot sjøen, og sier:
- Men det er jo fint her, da. Folk utenfra sier iallfall at det er fint her.
- Tyskerne sier at Aldersundet er det vakreste stedet i verden, legger Erik til.
De to guttene ser på hverandre og hånflirer som om det var det teiteste de hadde hørt noen
gang.
- Men såklart er jeg stolt av å være lurøyfjerding! sier Truls smilende og ser bort på Erik.
Erik sier ingenting, og Truls ser bort et øyeblikk før han avslutter:
- Jeg er i hvert fall det.
- Moværingene kaller oss øyerter! Men det er vi jo ikke! Erik er tydelig frustrert, men legger
til at han ikke kunne tenkt seg å bo i en stor by.
- Jeg tror det er for mye bråk der.
Truls tror dessuten utviklingen kommer til å gå tilbake når det gjelder fraflytting fra
kommunen.
- Jeg tror flere kommer til å flytte hit. Jeg vet ikke hvorfor, jeg bare tror det. Jeg tror jeg ville
gjort det.
Ingen hemmeligheter
På kaia nedenfor butikken på Onøya henger en gjeng med barn og ungdom. Hårene blafrer i
vinden. Det er 12 grader ute, og våren er i gang. Noen av dem fryser. De har nemlig hatt årets
første bad i sjøen – i april. Egentlig er det et russekrav for de syv oransjerussene her, men
også andre har møtt opp
Onøya ligger 45 minutter med ferje fra Stokkvågen på fastlandet, og henger sammen
med Lurøya via ei fem meter lang bru. På ungdomsskolen her går det rundt 20 elever. Alle er
gode venner,
egentlig
, forteller Victoria Nygård (15). Men hun synes det er litt slitsomt at alle
har så mye kontakt.
- Alle vet alt om alle, og de fleste er i slekt. Det er ingen hemmeligheter her. Hvis noen
røyker, vet alle det. Og av og til går det masse usanne rykter om folk, det legges på stygge
detaljer, og ryktene blir bare verre og verre, helt til personen det gjelder er helt knekt.
Venninnen og ”nesten-stesøster” Ellen Hågensen (16) legger til at det ikke alltid går
så
ille.
Men at det ville være bedre å bo på et større sted.
- Vi har neppe noen framtid her, sier hun, og Victoria er enig. Men de er enige i at det nok er
et fint sted å bo dersom du er pensjonist.
Charlie
Ellen Hågensen har bodd flere steder, både på Kvarøya og på Mo, før hun flyttet til Lurøya.
Egentlig passer hun ikke helt inn her, fordi hun verken interesserer seg for fotball eller korps.
Helst ville hun gått på dansing.
- På Charlie er det toppen tre stykker som danser. Og hvis man danser, får man høre på skolen
etterpå: ”Herregud, trur du at du kan dans, eller?!”, hermer Victoria med sarkastisk stemme.
Ungdomsklubben Charlie er åpen hver fredag, og der kan ungdommen sitte i sofaen, høre på
musikk, spille bordtennis og spise mat. Stort sett alle er der.
- Charlie har vært her helt siden mora mi var ung. Jeg tror folk danset der da. Nå sitter vi bare
i sofaen, sier Victoria.
Hun tror det hadde vært artigere der dersom folk danset mer.
Privat gitarundervisning
Sola skinner, og jentene soler seg på benken i skolegården. Benker er populære møbler her.
Også utenfor kiosken der ungdommene møtes på kveldstid for å kjøpe godte, spise det, og
prate sammen.
Victoria skal snart på korpsøving, og Ellen skal på gitartime. Dagfinn Johansen har
selv vokst opp her ute, og arrangerer nå gitarundervisning for alle som vil, gratis. Opp til
femten ungdommer deltar.
- Jeg hadde ikke noe lignende tilbud da jeg vokste opp her, derfor gjør jeg det, forteller
Dagfinn. Han tror nemlig Onøya ville vært et flott sted for ungdommer, dersom det bare
fantes noen flere tilbud.
Senere i kveld skal jentene på besøk til ei som har fått seg karaokemaskin. Alle som
vil, kan komme dit og synge. Karaokebasillen har nemlig også nådd Onøya. For noen uker
siden var det karaokekveld på ungdomshuset på Lurøya. Hele skolen var der.
Ønsker basseng
Ungdommene i Lurøy kjenner ikke hverandre så godt på tvers av kretsskillene. De møtes på
konfirmasjonsleir og fotballcuper i helgene. Dersom det er teater på innlandet, kan ikke
ungdommen på Onøya være med. Og en ungdomsklubb på Onøya har lite å si for
ungdommen på innlandet. Hver krets må bygge opp sine tilbud som om de var en egen
kommune. På Onøya ønsker de seg basseng.
- Det bassenger vi har er like lite som senga mi! Det er som et kott. Og det er ikke vann i det
heller, forteller Victoria.
Dersom Ellen og Victoria hadde bodd i en by, skulle de gått på kafé, handlet, badet i
basseng, gått på dansing og vært på klubber. De drømmer seg bort et øyeblikk.
- Men det er jo fint her, og vi blir naturmennesker av å bo her ute. Det er artig å bade i havet
og overnatte på holmer, smiler Ellen.
- Ja, vi må jo utnytte de mulighetene vi har her, sier Victoria, og blir overrasket over sitt eget
utsagn:
- Det er første gangen jeg har sagt noe sånt om Onøya!
Og om de er stolt av å være lurøyfjerdinger? Victoria er litt i tvil:
- Ikke når vi kommer til en by! Vi vil jo ikke egentlig være ”øyerter”. Det er fint her, og vi har
egentlig ingen grunn til å skjemmes. Men det er bare det ordet – ”øyert”! Alle kaller oss det –
”Forbanna øyert”!
- Ingen framtid her
Ellen drømmer om å bli psykolog, og Victoria journalist. De ser ingen framtid for dem i
Lurøy, selv om de synes det er trist dersom Onøya skulle være fraflyttet om 50 år. Aller helst
vil de bo i Trondheim.
- Jeg har alltid syntes at trøndere var så høflige mennesker. Iallfall i forhold til her på Onøya.
Her er det mest sånn: ”Hælvete, kom d inn!”, forteller Victoria og gjør om stemmen sin til å
bli sur og streng.
Jentene er glad Lurøy ikke har noen videregående skole, slik at de får en sjanse til å
flytte herfra etter ungdomsskolen. Alle de kjenner reiser bort når de er 16 år.
- Jeg har alltid vært et bymenneske, selv om jeg har vokst opp på landet! Sier Victoria, og
legger til:
- Det er sikkert best for små barn å bo her. Men de kan ha det bra i en by også.
Jeg vet iallfall om mange som har overlevd.