Tittel

I en sofa fra IKEA

I en sofa fra IKEA

Et essay om pressen og den synkende valgoppslutningen

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2004

Emnekode JO102U 001

Geir Heggås Bakkevoll

Kandidatnummer 14

«Det er pressens plikt å sette

et kritisk søkelys på hvordan

mediene fyller sin samfunnsrolle

Barndommens bautasteiner. Det er disse evige minnene som meisler seg inn i et barn fordi

foreldrene viser uvanlig mye følelser. Slik opplevde jeg som seksåring faren min. I fem små ord

så jeg et engasjement så inderlig at jeg aldri skal glemme det:

Det er mandag ettermiddag den 12. september 1983, dagen for kommune- og

fylkestingsvalg. I en rød sofa sitter jeg sammen med far. Jeg ser Jørn, en venn av familien – og

førstegangsvelger, på vei opp trappa mot stua. Faren min ser svært dårlig, men kjenner stemmen.

Da han hører at det er Jørn som kommer, tar han springfart opp av sofaen og løper mot trappa.

Så stopper han på det øverste trinnet:

«Jørn, du har vel stemt.»

Det er de fem ordene far møter Jørn med. Førstegangsvelgeren

står midt i trappa. Far på øverste trinn. Selv ser jeg opptrinnet fra sofaen.

Jeg husker fremdeles ikke hva Jørn svarte. Dersom han skuffet far, er han i godt selskap.

Stadig bedre, faktisk. Ved kommune- og fylkestingsvalget i fjor var valgoppslutningen på 58

prosent, lavest siden krigen.

Oppslutningen til forrige Stortingsvalg var den laveste siden 1927,

75 prosent.

Kanskje flakket også Jørn med blikket og forklarte hvorfor han ikke hadde oppsøkt

valglokalet da han endelig hadde fått mulighet til det? I alle fall så ofte som hvert andre år

forestiller jeg meg hvilke forklaringer Jørn kunne ha kommet med. Hver gang kommer jeg også

på et par ting jeg gjerne skulle sagt ham hvis jeg hadde fått sjansen til det.

På min korte veistubbe av en journalistisk løpebane, har jeg allerede hørt mange

begrunnelser fra hjemmesitterne. Etter disse samtalene med sofapartiets representanter spør jeg

ofte meg selv om jeg som journalist og mine produserte spaltemillimeter kan være en del av

forklaringa.

Når mye vil ha mer

Nyttårsaften i fjor blir jeg bedt om å lage middag for 90 gjester på en festival. God tid i forveien

bestemmer jeg meg for å lage ei høyst spesiell og egenkomponert kyllingform, med fersken og

bananer mellom grillet kylling i bunnen og røstede salte peanøtter på toppen. Etter hvert som

kvelden nærmer seg og råvarene kommer i hus, blir jeg stadig mer usikker på om jeg våger lage

en så spesiell meny. For noen vil kanskje smaken av søt fersken være uforenelig med salte

peanøtter? Andre vil kanskje mene at bananer slett ikke skal stekes, og i alle fall ikke sammen

med kylling?

Dermed blir det grillet kylling i karri og fløtesaus. Verken mer eller mindre. Alle blir

mette, men det er også alt. De færreste vil nok senere huske hva de spiste, og langt mindre hvem

som laget det. Ingen spør etter oppskrifta og ingen kommer til å be meg lage det igjen.

«Partiene er så like at det er akkurat det samme hva jeg stemmer, eller om jeg overhodet

stemmer,»

sa kanskje Jørn til min far i trappa. Mange statsvitere gir ham rett i akkurat det.

Anthony Downs hevder partiene fornekter seg selv for å få flest mulig stemmer på valgdagen -

slik jeg selv forsøkte å bli spiselig for flest mulig på nyttårsaften.

Velgere og middagsgjester får

inntrykk av at de blir tilbudt en rett så pregløs at det ikke har noen hensikt å forlate sin egen sofa

eller kjøkkenbenk for å få tak i den.

Mitt utgangspunkt var fulle skap med spennende råvarer, men jeg lukket skapdøra da jeg

så hvor mange jeg skulle tilfredsstille på én gang. Det politiske utgangspunktet er gamle og

grunnleggende interessemotsetninger blant velgerne. Partiorganisasjonene ble i si tid forankret i

bestemte yrkesgrupper eller sosiale miljø for å samle støtte for et klart formulert standpunkt

langs ei såkalt konfliktlinje eller politisk skillelinje.

For eksempel har Arbeiderpartiet sitt

egentlige utgangspunkt i en konflikt på arbeidsmarkedet mellom arbeidstakere og arbeidsgivere,

mens Senterpartiet springer ut av ei konfliktlinje på varemarkedet mellom primærnæringer og

bynæringer. Fra dette utgangspunktet endrer partiene seg, fortsatt ifølge Down. De vil friste flest

mulig, fordi hver enkelt stemmer på det partiet som fører en politikk de oppfatter som spiselig.

Partienes politikk beveger seg dermed mot det punktet der de kan sanke flest stemmer, et minste

felles multiplum for så vel folk som partier. Fordi folk flest er som folk flest, blir partiene stadig

likere også.

Det er langt fra Viktualienmarkt i München til potettorget i Tromsø. Jeg elsker det første

stedet og unngår det siste. På bondemarkedet i Bayern kan jeg gå i timevis mellom intense,

skrikende menn. Iført sine broderte lærbukser tilbyr de sylteagurker, asparges, epler og blå

broderier fra de små bodene bak Marienplatz. Få tilbyr det samme, jeg lar meg derfor friste av

dem alle. Høstens potetmarked i Tromsø er derimot pregløst som nylagt asfalt. Fem varebiler

med Mandel og Ottar til samme kilopris. I skjul av bakdøra og Jante står en mann med grå bukse

og støvler, som jeg må lokke fram hvis jeg skal ha det nødvendige tilbehøret til kveldens

sildemål. Jeg tar meg sjelden bryet. Som regel toger jeg rett over torget, inn på bussen og hjem.

Den som bedrar gamle venner for å skaffe seg nye, risikerer å miste dem begge. Dersom

vi faktisk har en politisk situasjon med like partier, er den mest fornuftige bruken av tid og

energi å gå rolig forbi alle bodene uten å velge i det hele tatt. Den forventede gevinsten ved å

oppsøke valglokalet er rett og slett ikke stor nok. Det er en alvorlig situasjon. Jeg er likevel ikke

enig med Down når han gir selvfornektende partier skylda for resignerte velgere. Mellom

partienes programkomité og velgere i villrede står nemlig pressen. Vi tar mål av oss selv for å

være

«…en av de viktigste institusjonene i et demokratisk samfunn»

. Et demokratisk samfunn

kjennetegnes nettopp av at den voksne delen av befolkningen deltar i frie valg mellom reelle

politiske alternativer

. Så dersom Vær Varsom-plakatens første punkt skal være noe mer enn en

festtale, må redaksjoner som jobber etter den, gi et riktig bilde av alternativene til velgere som

skal bestemme seg.

På oss selv kjenner vi andre

Når jeg tenker meg om, vil jeg nemlig ikke selv ta all skylda for at kyllinggryta ikke ble den jeg

egentlig er kjent for. Servitørene var også feige i dagene før nyttårsaften. Etter hvert som de

hørte festmenyen og så varene på kjølelageret, kom de med gode råd. Den ene servitøren hadde

nylig vært på flere restauranter i London og kunne fortelle meg at det nyeste er å servere nøttene

i risen. Den andre påpekte at bananer forandrer smak når de blir stekt og kan bli for mektige

sammen med fløten. Slik ble en kreativ meny redusert til årets helgardering.

Vi journalister serverer daglig et knippe retter under vignetten politikk. Vår definisjon av

hva som er den riktige menyen, har endret seg de siste tretti årene, i takt med endringene i

medienes forhold til politiske partier og politiske valg. Partiavisene eller aviser som var nært

knyttet til politiske partier, utgjorde tre fjerdedeler av pressens samlede opplag for 40 år siden.

Den gang var formålet med nyhetsmiksen å styrke den politiske retningen som partiet selv

tilhørte.

I dag er situasjonen en helt annen: Den avpartifiserte pressen er blitt et sted å tjene

penger for medieeiere. Formålet er å vinne markedsandeler i stedet for å styrke noen som helst

politisk retning. Heller ikke etter at avisdøden de siste tiårene har kuttet antall utgivelsessteder

og skjult konkurransen mellom ulike aviser i sin sorte kappe, kan redaksjonene regne med at

pengene kommer inn av seg selv. Til tross for en monopolsituasjon de fleste steder, må avisene

ha en legitimitet i markedet. Uavhengighet er da blitt det nye honnørordet for redaksjoner som

vil beholde respekt for seg selv og fra sitt publikum. Den politiske journalistikken må følgelig bli

spiselig for flest mulig - uansett politisk ideologi.

Hør her, Jørn, det er ikke sikkert at alternativene er så like som du tror. Kanskje er det

servitørene av politikken, vi journalister, som ikke vil sette fram maten hvis vi tviler på at den er

spiselig for folk flest.

Salgsmaksimerende nyhetsprodusenter bestemmer like mye som stemmemaksimerende

politikere. Inne på kjøkkenet står det kanskje politiske kokker, kommunestyrepolitikere og

parlamentarikere, som gjerne skulle vist sin kreativitet og sitt særpreg fram.

Som politiske journalister er vi ikke bare budbringere fra Løvebakken. Vi er også

fortolkere av politiske budskap. Som samfunnsborger og velger er Jørn avhengig av

tolkningsrammer: vinkler, ord og begreper som setter nyheten i en sammenheng og gjør den

forståelig. Politiske journalister tilbyr det når vi maler et virkelighetsbilde av det politiske liv

men i dette arbeidet er ofte hensynet til et bredt sammensatt marked vår viktigste rettesnor.

Catch-all-partiet er navnet på et slikt virkelighetsbilde av vestlig politikk i etterkrigstida: Partiet

som ofrer mye av sin karakter for å favne bredest mulig i velgermassen.

Jeg lurer på hvor mye

av dette bildet som er en realitet, og hvor mye som må tilskrives det jeg vil kalle de uavhengige

catch-all-redaksjonene som har vokst fram de siste tiårene. Speiler vi i pressen et virkelig bilde

av politiske partiet uten særpreg, eller tilpasser alle partiene seg de mekanismene vi bruker på

opplagsmarkedet, slik at de ser likere ut enn de egentlig er? Når alle lager mat etter den samme

oppskrifta, blir resultatet deretter. I det politiske livet er det nemlig ikke sikkert at pressen bare er

en arena for publisitet. Mektige redaksjoner er også blitt selvstendige aktører som legger sentrale

premisser for det politiske liv.

Mediedekningen har gått fra å bli en viktig, riktig og nødvendig

del, til å bli selve essensen av politikken.

Mindre ideologi og flere kortsiktige utspill blir for eksempel sagt å være et av de

viktigste våpen de like catch-all-partiene bruker på stemmejakt.

Strategien behøver slett ikke

være et offensivt våpen på stemmejakt i meningsjungelen. Den kan like godt vurderes som en

motvillig tilpasning til mediemakt, først og fremst den skjulte og indirekte dagsordensmakta.

Media bringer enkelte saker høyt opp på den politiske agendaen uten noen politikeres hjelp,

samtidig som vi kan holde andre spørsmål unna sakskartet mot de folkevalgtes vilje. Arme den

parlamentariske lederen som kommer drassende ut i vandrehallen med ideologi og hjertesaker

når vi vil ha meninger om dagens forside. I den grad de tradisjonelle politiske skillelinjer

eksisterer, eksisterer de stadig mindre i linjene vi politiske journalister sender hjem fra

Løvebakken.

Et annet sentralt kjennetegn ved catch-all-partiet skal være kraftig prioritering og

profilering av ledersjiktet i organisasjonen.

Allerede i 1978 anså Gudmund Hernes media som

katalysatoren for denne utviklinga. Personorientering var ifølge Hernes én av samfunnets

mediavrier.

I stedet for ensidig å argumentere for høna eller egget, tror jeg det er viktig reflektere

over samspillet eller vekselvirkningene mellom like politikere og avpartifiserte journalister, og

hvilke konsekvenser dette har for forståelsen av politikk. Noe må gå tapt et sted når én av de

absolutt viktigste forberedelsene for politikere som skal ut i valgkamp, er ukelange

medietreningskurs, der programmet og politikken skal reduseres til færrest mulig punkt og

presenteres i en form som kan kuttes bakfra. Noe må forandre seg i fjernsynsdebatten når

politikerne vet vi følger opp med terningkast i morgendagens avis. Noe må bli borte når frykten

for media erstatter engasjementet for politikken. Jeg tror det er viktig informasjon og den

grunnleggende samfunnsforståelsen som står på spill. Og jeg tror Jørn er den tapende part.

Let, så skal du finne

Jeg og bestemor sitter sammen i hennes stue. Vi spiser mandariner og snakker om havrekjeksene

vi skal bake i morgen. Kveldsnytt har et innslag fra finansdebatten på Stortinget. På bordet

mellom meg og bestemor ligger ei penn og et ark med kveldens lottotall. Som lyn fra klar

vandrehall uttaler finansminister Per Kristian Foss seg om Heidi Grande Røis fra Sosialistisk

Venstreparti. Ordene får meg til å gripe penna og notere mellom lottotallene:

«Grande Røis er en

dyktig representant som man gjør vel i å lytte til. Hun har kloke og interessante innvendinger til

Regjeringens budsjettforslag.»

Ja, det var sjelden kost fra den kanten, sier min bestemor tørt som

de før nevnte havrekjeksene. Både jeg og ordene mellom lottotallene gir henne rett i det.

«Politikerne krangler bare,»

var kanskje Jørns unnskyldning i 1983, som den har vært

for mange hjemmesittere både før og etter ham. Bestemor og Sigurd Allern peker på at politiske

journalister er ute etter konfrontasjon og skarpe replikkvekslinger mer enn substansen i

politikken.

Allern bruker faktisk budsjettforhandlingene som et eksempel på en periode der

konfliktene overfokuseres i spalter og eter. Det var da nettopp på dette tidspunktet jeg og

bestemor ble så overrasket over uttalelsen fra finansministeren.

Det er vanskelig å holde det for like sannsynlig at Jørn svarte at partiene er altfor like,

som at han mente politikerne krangler for mye. Den siste unnskyldningen slår tilsynelatende den

første i hjel. Stadige rapporter om konflikter i det politiske liv burde jo vise Jørn og andre

hjemmesittere hvilke ulike alternativer de har, og veien til stemmelokalene burde være mer langt

mer fristende når forskjellene vises bedre. Jeg tror likevel ikke vi er på sporet av noen intern

strid i sofapartiet. Hovedretten på menyen er fortsatt de like partiene, men en konflikt eller to av

den riktige typen er passende garnityr. Min tanke om catch-all-redaksjoner kan faktisk

kombineres med en påstand om at media overfokuserer på konflikter, hvis jeg tar Allerns

påstand et stykke videre enn han gjør selv. Den som leter, han finner som kjent, enten det er i

vandrehallen eller i kommunestyresalen. Derfor er det ikke først og fremst mengden, men hvilke

konflikter vi leter etter, som blir det sentrale. Jeg tror det som regel er to typer konflikter vi i

catch-all-redaksjonene interesserer oss for. Begge er like hemmende for Jørn og andre usikre

velgere.

Den første typen er når de store og tilsynelatende like partiene står sammen og skiller seg

fra de mediedefinerte parlamentariske avvikere: De små partiene hvis banner aldri har stått på

noens skrivebord i Akersgatas katedral og hvis velgermasse neppe kan skape røde tall på børsen.

Skillet mellom de store, ansvarlige og de små, sære partier er vår tids viktigste politiske

konfliktlinje. Dette medieskapte topartisystemet fungerer utmerket på spalteplass, i alle fall inntil

EU/EF-saken med ujevne mellomrom skaper kaos både på partikontorer og i presselosjer.

Disse konfliktene kan hindre valgoppslutningen på to måter. For det første fremstiller vi

frontene så skarpt at den jevne velger vanskelig kan sympatisere seg med angriperne fra de store

partiene. Samtidig er angrepet så hardt at det heller ikke er særlig fristende å bli satt i bås med

avvikerne. Da er det nok en gang et godt alternativ å forholde seg helt rolig.

Den andre typen er de interne konfliktene i partiene, enten de er store eller små.

Oppslagene om disse konfliktene baserer seg ofte på skjulte kilder i partiene, og det historiske

forholdet mellom partiet og redaksjonen ser ikke ut til å spille noen rolle her. Det er vanskeligere

å forstå hvorfor slike konflikter er godt stoff, all den tid det senere blir vanskelig å skape et godt

politisk drama med klart utdelte og stereotype roller. Her tror jeg noe av forklaringa kan ligge i

den profesjonaliseringa av pressen som har funnet sted i takt med frikoblinga fra politiske

partier. Uavhengighet fra kildene er stadig den viktigste fanen, fremfor alt i møtet med mektige

partiorganisasjoner med et velsmurt informasjonsapparat som forsøker å dreie nyhetsbildet i sin

egen retning. Informatører tilbyr bearbeidet informasjon til hardt pressede redaksjoner, i håp om

at slike såkalte informasjonssubsidier finner veien til nyhetssidene. På samme måte har

partiorganisasjonen et godt apparat for å hindre at vi journalister får tak i informasjon som vil

skade organisasjonens omdømme.

I denne kampen om nyhetsbildet er oppslagene om interne

konflikter et godt symbolsk våpen i møtet med disse profesjonelle kildeorganisasjonene.

Vissheten om tidligere oppslag vil bevisst eller ubevisst styrke vår selvtillit. Samtidig sender vi

på denne måten et signal til partienes informatører om at festningen i informasjonsapparatet har

synlige sprekker.

Uansett hvorfor redaktører og journalister med eller uten hjelp av skjulte kilder

framhever interne konflikter i politiske partier, er det ikke vanskelig å se hva velgerne leser ut av

slike oppslag: Partiet er ikke en gang enig med seg selv. Når veien ser ut å være kort mellom fete

program og brutte løfter, blir den desto lengre mellom sofaen og grendehuset.

Hvor alle tenker likt, tenker ingen meget

Ofte når vi journalister maler et bilde av det politiske livet på Løvebakken eller i

kommunestyresalen, bruker vi sjablonger for å vise et mønster i det vi ser og hører. Hensikten er

god nok: Vi vil på denne måten sette mengder av informasjon i system, slik at i alle fall litt av

den kan bli tilgjengelig. Av disse arketypiske grepene er konfliktene langt på vei det viktigste.

En like populær sjablong er politikere som bryter sine egne løfter fra program og paroler. Derfor

er det ikke vanskelig å tenke seg at Jørn ganske enkelt trakk på skuldrene og svarte:

«Politikerne

bare lover og lyver uansett».

Jeg og Ulf Lundell trives best i åpne landskap, og det var i et åpent redaksjonslandskap

jeg for alvor erfarte hvor styrende sjablongene er i den daglige nyhetsproduksjonen:

Jeg deler kontorøy med en kvinnelig kollega. Der bestemmer vi oss en nyhetsfattig

morgen for å lage et politisk regnskap for fylkets representanter på Stortinget. Planen er å

sammenligne representantenes valgkampvisjoner med interpellasjoner og spørsmål til

spørretimene. Etter redaksjonsmøtet samme dag har jeg fått andre oppdrag, så min kollega er

alene om arbeidet. Tre dager senere kommer rapporten fra den andre siden av øya:

Representantene fra fylket vårt hadde riktig nok ikke levert mange interpellasjoner eller stilt

mange spørsmål under Stortingets spørretimer. Det er likevel ingen god politisk sak for henne og

nyhetsredaktøren, fordi de samme representantene ikke hadde kommet med særlig mange friske

visjoner og store løfter før valget.

Alle som har lagt en sjablong på veggen før de stryker maling over, vet at mønsteret bare

dekker litt av veggen. Nettopp det er hensikten med sjablongen, selv om det meste av flaten

dermed forblir uberørt av håndverkeren. Min kollega gikk glipp av politikere uten visjoner fordi

de ikke ble dekket av sjablongen om løftebrudd. Har man ikke gitt noen løfter, kan man jo heller

ikke bli avslørt som løgner, ser ut til å være logikken. Dermed ble det ikke et poeng at politikere

tier i valgkampen og når de senere kommer i sentrale posisjoner. Det er et ofte sitert refreng at

fjernsynets makt er de politiske partiers avmakt.

For meg blir selv det en altfor grunn

konklusjon etter denne opplevelsen i mitt åpne landskap. Avmakten ligger til syvende og sist hos

dem som ønsker og trenger å forstå hva politikere tenker og mener.

Jeg vil likevel stå fast på at jeg og kollegaen min hadde en god idé denne morgenen. Den

mer eller mindre ubevisste tanke var jo at én av våre sentrale oppgaver er å holde politikere

ansvarlige overfor sine velgere og sitt program. Pressens samfunnsrolle innebærer blant annet å

overvåke makthavere og gi den informasjonen som er nødvendig for at folk skal bli og forbli

informerte velgere og aktive deltakere i samfunnslivet.

Fordi vi har slike muligheter til å

opprettholde det reelle folkestyret, er det all grunn til å studere medielogikkens sjablonger

nærmere.

All den tid det representative demokratiet betyr at folket delegerer makta over til sine

valgte representanter, byr systemet på problemet.

De folkevalgte kan bli fristet til ikke å legge

seg i selen for sine velgere, siden disse ikke er i stand til å følge med hvor godt deres interesser

faktisk blir fulgt opp.

Dette er først og fremst et informasjonsproblem som jeg kan og bør bøte

på som journalist. Jeg kan gi informasjon til velgere som på dette grunnlaget vil uttrykke at de

holder de folkevalgte ansvarlig for sine handlinger. De uttrykker dette enten ved å holde tilbake

sin støtte for en periode eller ved å flytte sin støtte over til et annet parti. Velgere som i slike

tilfeller, for en begrenset periode, holder seg hjemme i bevisst protest, er for meg uproblematisk.

For når folkevalgte på denne måten mister sin støtte i folket blir de byttet ut. Demokratiet er med

andre ord levende og effektivt.

Sjablongen om løftebrudd blir imidlertid brukt så ofte at mønsteret den etterlater, viser

noe annet enn enkeltmennesker som ikke fortjener gjenvalg fordi de bryter sitt eget ord. Det ser

tvert imot ut som om politikken systematisk trekker til seg feil type mennesker: Individer som

slett ikke tar på seg samfunnsansvar, men som går til valg motivert av maktbegjær og

egeninteresse.

Slik blir flukten fra valgurnene til sofaen et uttrykk for politikerforakt fra

resignerte velgere, ikke en protest og et ønske om å bytte ut enkelte representanter.

Demokratiet er med andre ord dødt og ineffektivt.

Jørn, det finnes et virkelighetsbilde som du ikke får se når vi bruker våre sjablonger hver

gang vi maler. Kanskje det er for kjedelig, kanskje det er for komplisert for oss journalister –

eller kanskje vi tror det er for komplisert for deg?

Det er nemlig slik at selv de mest ivrige, intense og idealistiske politikere sjelden og aldri

får det som de vil. De må tvert imot gi og ta av program og prinsipper, selv når de havner rundt

kongens bord. Siden krigen er mindretallsregjeringer blitt normalen, og de siste tiårene sågar

mindretallsregjeringer i koalisjon.

Arbeiderpartiets dominans i etterkrigstida er for lengst over.

Ingen partier har vetorett mot politikk de ikke liker, og ingen partier har makt til å gjennomføre

politikk de er alene om å like. Derfor kan enkelte politikere komme til kort når vi journalister

skal gjøre opp det politiske regnskapet deres. Dette dreier seg likevel ikke om mennesker med en

tvilsom karakter. De røde tall i regnskapet er rett og slett et resultat av den parlamentariske

situasjonen landet har vært i siden begynnelsen av 1970-tallet.

Derfor er det på tide å skifte sjablonger i norske redaksjoner. Dersom vi fortsetter å bruke

dem for å male et mønster av politikere som notoriske løgnere, skaper vi en situasjon der det

smarteste for en politiker er å tie om hvilket samfunn han eller hun har til hensikt å skape.

Akkurat det må være langt fra pressens grunnleggende prinsipp om åpenhet.

Det man ikke vet, har man bruk for, og det man vet, har man ikke bruk for

Jeg tror altså at det ofte er en medieskapt misforståelse at politikere bare lover og lyver. En

misforståelse er i det minste bedre enn ingen forståelse.

«Jeg skjønner ikke noe av politikken, så

jeg kan ikke stemme,»

svarte kanskje Jørn i trappa. Ikke bare er dette ei av de vanligste

forklaringene jeg hører fra hjemmesitterne. For meg er dette også ei av de farligste. Farlig fordi

holdningen signaliserer den ytterste passivitet. Den omfatter ikke bare valgdagen, men også alt

som foregår i politikken mellom hvert valg og som har direkte innflytelse på store deler av Jørns

og alles liv.

En annen av mine kollegaer i det før omtalte åpne landskapet er den første journalisten

som får et intervju med byens nye vikarierende varaordfører. Hun er en spennende politiker som

ikke er eldre enn meg selv, og som dermed ikke har all verden av politisk erfaring. Likevel er

hun kjent for å være svært tydelig i kommunestyret og internt i partigruppa. Jeg ble derfor

skuffet neste morgen. Saken handlet litt om den tidligere varaordførerens reise til Italia, mye om

den nye varaordførerens barn og venner, og nesten ingen ting om den politiske situasjonen i

byen.

Det jeg vil si til deg Jørn, eller det jeg vil innrømme overfor deg, hvis du synes du forstår

lite av politikken, er at det slett ikke er politikk alt det vi skriver under denne vignetten.

Dette er bare ett av så mange eksempler på hvordan vi rydder spalter og eter for

politikeres argumenter om samfunnslivet, til fordel for tanker om vin og venner i det private livet

– og på en god dag følelser og fristelser fra det indre livet.

Slike prioriteringer visker ut grensa mellom det private og det offentlige livet, og vi

nærmer oss det Richard Sennett kaller intimitetens tyranni.

Da jeg diskuterte saken med min

kollega, sa han at det er greit å få se noen menneskelige sider av politikerne også. Det er et

argument som implisitt sier at de politiske verv, som strengt tatt er det som gjør disse

menneskene interessante for oss, er de umenneskelige sidene. Hvor er egentlig logikken i denne

tankegangen, all den tid disse vervene for en begrenset periode gir representantene makt til å

legge rammer for selve menneskelivet?

Nå vet jeg strengt tatt ikke hvem som tok initiativet til at artikkelen om varaordføreren

ble som den ble. Dersom det var min kollega som spurte disse spørsmålene fra den private

sfæren, synes jeg det er betenkelig at han ville bruke sine tilmålte tegn på denne måten, i stedet

for å spørre om politikerens synspunkter eller problematisere det faktum at partiet skiftet ut

varaordføreren midt i perioden. Dersom det var varaordføreren selv som til stadighet vendte

tilbake til disse temaene, synes jeg det er trist hvis hun tror at hun har mest å tjene på å flytte

fokuset fra de politiske sakene som angår byen, over på seg selv og sitt eget indre liv. Uansett

hva som foregikk i denne konkrete intervjusituasjonen, er det ikke vanskelig å se resultatet av

slike saker: Velgere får stadig mindre informasjon på veien mot valgurnene.

Vi skyter ideer med gevær

Fra tid til annen er det likevel tydelig at noen av våre folkevalgte mener de har et så viktig

politisk budskap at de gjør sitt ytterste for å nå ut, midt i strømmen av private betroelser og

intime avsløringer. En pressekonferanse kan da være arenaen for å fortelle og forklare. Sigurd

Allern lærer journaliststudenter at dette er en pseudobegivenhet som gir kildene kontrollen over

nyhetsbildet.

Dermed rapporterer vi altfor ofte, nesten som regel, om pressekonferansen som

arrangement, med en ironisk distanse og en åpenbar interesse for backstagen: Alt det som

foregår alle andre steder enn der politikeren forsøker å få fram et budskap. Dette kan være en

riktig måte å gjøre det på, av og til. Jeg synes likevel at hovedregelen fortsatt bør være at vi

rapporterer om innholdet i det politiske budskapet framfor regien på arrangementet. Den ironiske

og kritiske distansen til kilden og begivenheten går sterkt ut over sakens realiteter og publikums

forståelse. Når vi selv bruker all vår konsentrasjon på føre hvert eneste trinn hver eneste gang de

politiske kildene byr opp til dans, utvikler vi et tunnelsyn uten øye for Jørn, veggpryden for det

dansende par.

På pressekonferanser og i andre situasjoner der politikere faktisk får lov til og selv ønsker

å snakke politikk, forsøker de å gjøre det forståelig for sine velgere. Vanligvis beskylder vi

politikerne for å sveve altfor høyt i sin egen gallakse av interpellasjoner, Stortingsmeldinger og

Odelstingsproposisjoner. I sitt forsøk på å vende tilbake til velgernes univers tar de av og til i

bruk metaforer for å gjøre politikken levende og aktuell. Noen ganger klarer de på denne måten

å sette andre i brann i møtet ved vår egen atmosfære, slik at både metaforene og politikken de

skal illustrere, blir tema i lunsjpauser og rundt middagsbord.

Altfor ofte blir det annerledes. Politikere som forsøker å bane seg vei fra sin egen

gallakse til velgernes univers, blir møtt med kraftig antiluftskyts fra Akersgata. Metaforer blir

latterliggjort og plukket fra hverandre, enten det dreier seg om verdikommisjoner, norske hus,

stø kurs eller bærekraftig utvikling. Samtidig tillater vi oss selv å overlesse spaltene med

politiske metaforer. Det er ikke mange som latterliggjør våre historier om valgkåte politikere

som kryper til korset ved å ommøblere Regjeringa.

Etterlignet visdom er den største dårskap

Samtidig som de få bildeglade folkevalgte sjelden får fullføre sine forsøk på å gjøre politikken

forståelig, forsømmer vi altfor ofte denne jobben selv. De fleste politikere går fortsatt trygge og

uberørte i sin egen bane av fremmede begreper om så vel parlamentariske rutiner som politiske

saker. Hvis det er i ett tilfelle vi journalister ikke bør sikte mot stjernene, så er det i møte med

disse kildene. Altfor ofte noterer vi flittig under intervjuet og forandrer lite når vi senere sitter

ved vårt eget skrivebord for å skrive ut saken. Kanskje vi forsøker å imponere oss selv eller våre

kolleger. Mest sannsynlig er det nok at vi vil vise kilden at vi skjønner hva han eller hun snakker

om.

Uansett – vårt publikum blir verken imponert eller klokere av slike saker, og det er derfor

vanskelig å skjønne hvorfor det er så mange av dem.

I tidligere tiders partipresse var det to veier inn i journalistikken: Enten var du så god å

spille fotball at det var mulig å komme seg inn i sportsredaksjonen, eller så var du partipolitisk

aktiv og dermed velegnet som skribent på nyhetssidene. I begge tilfellene hadde journalisten en

bakgrunn som gjorde at han eller hun så inderlig vel visste hva kilden snakket om. Det var slett

ikke alltid til det beste for publikum. Innforståttheta mellom journalisten og kilden stengte fort

leseren på utsida.

Derfor er det merkelig at det samme blir resultatet når hovedveien til journalistikken etter

hvert er blitt ei toårig praktisk utdanning uten grundig innføring i verken fotball eller politikk.

Nettopp denne bakgrunnen byr på gode muligheter til å ta på seg novisens rolle og gjøre kildens

budskap forståelig for våre lesere. Når det så altfor sjelden skjer, tror jeg noe av forklaringa kan

være en følelse av mindreverd i møtet med de mektige kildene. Elitespråket blir dermed nok et

våpen for å styrke vår egen selvtillit og maktfølelse.

All makt i denne sal?

Jeg tror nettopp følelsen av sin egen og andre aktørers makt og avmakt betyr mye for hva Jørn

gjør på valgdagen, eller om han overhodet gjør noe som helst.

«De får ikke gjort noe uansett,

politikerne, så for meg kan det være akkurat det samme,»

sa kanskje Jørn. I et slikt svar ligger

det et inntrykk av at politikere har lite eller ingen makt, og at det derfor heller ikke er viktig å

påvirke hvem av dem som kommer i hvilken posisjon.

Jeg er 19 år og har to måneder bak meg i lokalavisas redaksjon da jeg får en telefon fra et

par ulykkelige foreldre fra min egen hjemplass. Et par år tidligere har de fått en døv sønn. Nå

viser det seg at kommunens undervisningsavdeling har avvist alle søknadene de har sendt om å

få spesialopplæring for seg selv og for sønnen. Engasjert av historien og berørt av foreldre som

ønsker hjelp til å kommunisere med sin egen sønn, starter jeg på saken. Etter ei stund tar jeg

også kontakt med kommunens skolesjef, som er etatssjef for undervisningsavdelinga og dermed

avsender av avslagene til de ulykkelige foreldrene. I intervjuet med skolesjefen gir han klar

beskjed om at han ikke har noen penger til tilrettelagt opplæring til så små barn, og at det heller

ikke er noen lovpålagt oppgave. Dermed er det ikke noe han kan gjøre med saken. Jeg har

likevel fått mer enn nok til å beskrive en kynisk mann som fraskriver seg ansvaret for en døv

gutt og hans foreldre.

Slike oppslag er dessverre ikke unike, verken fra min egen hånd eller fra andre

redaksjoner. Sammen skaper vi et inntrykk av at det er byråkratene som virkelig sitter rundt i

landet og fordeler goder og byrder. Slike permanent uavsettelige politikere ser ut til å være langt

mektigere enn de vi bytter ut ved valg hvert andre år.

Økt forvaltningsmakt er også ei virkelighet som statsvitere har diskutert og profetert i

mange tiår. Robert Michel er kanskje den største pessimisten av dem alle. I «oligarkiets jernlov»

sier han at et fåmannsvelde er en nødvendig følge av organisasjon, fordi ei begrenset gruppe

alltid vil få makt i kraft av sin ekspertise og kontinuiteten i arbeidet de gjør.

Heller ikke dette er

et selvsagt virkelighetsbilde av maktforholdet mellom demokratiet og byråkratiet. Det er vel like

sannsynlig at flere byråkrater øker politikernes muligheter til å sette tanker ut i praksis? Likevel

bekrefter vårt kildevalg inntrykket av at makta ligger i forvaltninga. Skolesjefer,

sykehjemsledere og rektorer må svare for seg hver gang vi avslører det som i realiteten er

politikernes problem og prioriteringer. Det er fortsatt parlamentarikere og kommunestyrets

representanter som sørger for lange ventelister i barnehagen, korridorpasienter på sykehusene og

utslitte geografibøker på ungdomsskolen.

Jeg kan kanskje unnskylde meg med at jeg var ung og uten erfaring med skillet mellom

politikk og forvaltning. Hvis jeg likevel skal være helt ærlig, så var det ikke min egen uvitenhet

som sørget for at skolesjefen fikk rollen som skurk i denne saken. Det var tvert imot et helt

bevisst ønske om at noen måtte tas, noen måtte svare, noen måtte stå til rette for at denne

familien ikke fikk den hjelpa de ønsket seg. Denne noen ble skolesjefen, ganske enkelt fordi han

alltid var til stede på kontoret og kunne svare på mine spørsmål. Til overmål var de svarene han

ga meg, fantastisk lite imøtekommende, og i så måte perfekte for fortellinga om den fortvilte

lille familiens kamp mot en sta og gjerrig maktperson uten vilje til å hjelpe. Selv stod jeg i

midten og forsøkte å være familiens hjelper.

Det er kanskje ikke så rart at det nettopp var denne episoden som dukket opp i erindringa

da jeg leste den svenske maktforskeren Olof Peterssons tanker om journalismen som ideologi.

denne ideologien deler yrkesutøverne et verdensbilde hvor samfunnet består av tre klasser:

makthavere, vanlige mennesker og vi journalister. De største og alvorligste problemene i vårt

demokratiske samfunn dukker opp i forholdet mellom makthaverne og den jevne borger. Derfor

er det ifølge journalismen vår oppgave å stille oss i midten for å granske og avsløre

makthaverne.

Glupske ulver som jakter i flokk. Journalismens verdensbilde som instinkt, makthavere

som bytte og den store avsløringa som vårt viktigste trofé. Slik blir vi ofte fremstilt og kritisert i

forlengelsen av Peterssons teori om journalismen som vårt styrende prinsipp. Metaforglade

kritikere glemmer da ofte at ulver og andre rovdyr har velutviklet instinkt. Så velutviklet at det

er til forveksling likt intelligens, nettopp fordi ulven evner å tilpasse jakta til ulike terreng og

ulike byttedyr. Det gjør sjelden vi.

Da er vi heller å ligne med pinnsvinet. Det kjenner bare en løsning på alle situasjoner: Ut

med alle piggene og oppfør deg mest mulig utilnærmelig! I avsløringas tjeneste tilpasser vi slett

ikke jakta etter type bytte og terreng. Alle som passer i kategorien makthavere skal stå til rette,

enten de er byråkrater eller politikere. Det er i våre øyne kun én eneste forskjell på disse to typer

makthavere. Den er av praktisk art og derfor viktig for arbeidet vårt: Byråkratene er tilgjengelige

på sine kontor hele dagen og er lett tilgjengelig for oss. I tillegg jobber de etter regler og

forskifter, og har dermed forutsigbare svar som passer rollen vi har laget for dem. Politikerne er

derimot altfor ofte på møter med avslått mobil, og de har en lei tendens til å modifisere sine

utsagn og være altfor imøtekommende.

Så med deadline i bakhodet, avsløringsoppdraget i ryggmargen og altfor mye syre i

magesekken velger vi derfor byråkrater som vårt bytte. Resultatet er at Jørn og andre velgere får

inntrykk av at de som faktisk påvirker deres hverdag, aldri står på listene i valglokalet.

Brød og sirkus

«Nei, det gidder jeg rett og slett ikke,»

er kanskje det mest nådeløse svaret Jørn kunne gitt de

engasjerte øynene i trappa – nærmest som en ubevisst konklusjon av de andre alternativene jeg

har tenkt meg. Jeg ser imidlertid dette korte og kontante svaret som noe mer enn ei

oppsummering av de andre. Det sier i tillegg noe om hvilken verdi Jørn setter på den muligheta

han har til å velge hvem som skal styre kommunen, fylket og landet.

«Din bortskjemte tenåring,»

er det i så fall fristende å si hvis sjansen byr seg, før jeg

fortsetter med å fortelle om alt hva fedrene har krevet og mødrene har grett inntil også de vant

sin rett i 1913. I stedet svarer jeg noe mer ydmykt:

«Vet du hva, Jørn? Akkurat det forstår jeg

veldig godt. For vi journalister er ikke spesielt flinke til å vise at de politiske valgene er noe

ganske annet og noe mye viktigere enn alt det andre vi skriver og snakker om.»

Jeg stiller meg i midten av den lille tilmålte biten parkettgulv i idrettshallen og trekker

forhenget rundt meg. To ganger med noen måneders mellomrom finner jeg meg selv i denne

situasjonen. Første gang er jeg på den lokale Lions-klubbens årlige varemesse, og jeg prøver

buksestørrelser. Andre gang er det valg, og bak forhenget skal jeg nok en gang finne det

alternativet som passer best for meg.

Det er ikke forhenget eller idrettshallen som forbinder disse hendelsene med hverandre,

men vi journalister gjør det når vi omtaler handelsstandens mange innfall og utspill i like stor

grad og på samme måte som politiske prosesser. Måten vi omtaler dongeri og demokrati på, gjør

at det ene snart kan oppfattes som like viktig som det andre. Politikere sitter ikke lenger i

posisjon i våre spalter og eterminutter. Det er det derimot slankeeksperter, blomsterdekoratører

og sykkelreperatører som gjør. Service- eller nyttejournalistikken om alt fra buksestørrelser via

surdeigsbrød til sykkelens vårpuss fyller formiddagens morgenmøter og morgendagens forside

stadig oftere. Mennesket lever ikke av brød alene, men våre prioriteringer tyder på det. Jeg synes

ikke bare det er betenkelig at servicejournalistikken får stadig større plass. Like rart er det at råd

om gode kjøp og riktig kosthold finner plass til leder- og kommentarspalter, de delene av avisene

som inntil nå har vært forbeholdt analyse og kritikk om samfunnet og politiske prioriteringer.

Ved å gi sin stemme til et politisk alternativ er Jørn med på å fylle sin egen rolle som

statsborger og deltaker i et aktivt demokrati. Ved å gi riktig informasjon om de ulike politiske

alternativene hjelper vi Jørn og andre velgere til å fylle denne rollen. Servicejournalistikken

henvender seg imidlertid til forbrukeren og privatpersonen Jørn. Jeg lurer på hva hvordan jeg og

mine kolleger kan innbille oss at statsborgeren Jørn plutselig skal våkne opp og få et klarsyn en

mandag i september, når vi kommuniserer med forbrukeren Jørn resten av året?

I en sofa fra IKEA

Altfor ofte blir de likevel stående disse tre: Troen på våre egne prioriteringer og formler, håpet

om den store avsløringa - og kjærligheten til et yrke som vel så ofte er til fornøyelse og

fortjeneste som til publikums forståelse.

Men størst av alt er ærligheten – og ærlig talt så lurer jeg fortsatt på hva Jørn svarte far

den gangen i trappa. Kanskje sa han ikke noe som helst. Kanskje gikk han bare forbi de

engasjerte øynene og tok plass ved siden av meg i sofaen. I den har han husets beste plassering

foran fjernsynet. Snart kan jeg og Jørn sitte der og se politisk reklame før og etter nyhetene. Blir

det da lettere å reise seg fra den røde sofaen?

Vær Varsom-plakaten punkt 1.4

Aftenposten

onsdag 17. september 2003

Statistisk sentralbyrås valgstatistikker

Anthony Downs i sin klassiker

An Economic Theory of Democracy

, her etter Heidar og Svåsand

1994:14.

Stein Rokkan etter Heidar og Berntzen 1998:34

Denne ideen om velgere og partier som rasjonelle aktører som handler ut fra egeninteresser, bunner i

et omdiskutert syn på demokratiet: Down ser her ut til å skrive seg inn i teorien om social-choice-

demokratiet, eller det målstyrte demokratiet. Her er politikkens utgangspunkt uforenelige private

interesser. Demokratiet som politisk prosess blir rent instrumentell, altså et redskap for å oppnå

velgernes bestemte mål. I motsetning til dette står Jürgen Habermas’ tanker om det deliberative

demokratiet, hvor det beste argumentet vinner fram uavhengig av partenes private interesser. Den

politiske prosessen blir her en vei mot konsensus og en felles løsning etter en fri debatt.

Vær Varsom-plakaten punkt 1.1

Østerud 1996:170

Allern 2001:12

Allern 2001:53

Begrepet ble innført av Otto Kirchheimers i artikkelen

The Transformation of the Western European

Party Systems

fra 1966.

Martin Eide kaller denne tendensen en medialisering av politikken. Eide 1991:27

Maktutredningen fra 1982 nevner informasjon og overvåking som to av de fire mest sentrale

funksjonene pressen har i et demokrati.

De problemene som oppstår blir kalt agentproblemer ved delegasjon. Strøm 1998:126ff.

Dette delegasjonsproblemet blir kalt ”moral hazard”.

Dette er en helt annen type delegasjonsproblem, ofte kalt ”adverse selection”.

Jörgen Westerståhl har sammenlignet politisk journalistikk i dansk fjernsyn med 25 års mellomrom.

Han sier den såkalte konfrontasjonsjournalistikken har medført langt kritiske og negative innslag, og at

dette har vært med på å fremme mistillit til politikere. Adamsen 1996:64-65.

Heidar og Berntzen 1998:57ff

Svein Brurås sier presseetikkens fire overordnede verdier er åpenhet, humanitet, uavhengighet og

sannhet. Brurås 2002:288ff

Richard Sennett i

The Fall of Public Man. On the Social Psychology of Capitalism,

her etter Eide

1991:17. Sennetts tanker er parallelle med Jürgen Habermas’ beskrivelse av den reføydaliserte

offentligheta. Habermas stiller det offentlige resonnement i sentrum for det liberale demokratiet. Borgere

skal opptre som samfunnsborgere, ikke privatpersoner, fordi det er det beste argumentet som skal ha

gjennomslag. Den reføydaliserte offentligheta oppstår når sosialstaten og organisasjonssamfunnet

bringer de private interessene inn i politikken. Slik brytes grensene mellom det offentlige og det private

sammen.

Allern 1997:40ff

Knut Røe kaller det en lekkasje i intervjusituasjonen når forholdet til kilden får en slik verdi i seg selv at

det går på bekostning av publikum. Røe 1994:60ff

Larsen og Mikalsen 1998:161

Petersson 1994:29ff

Litteratur:

Adamsen, Billy: TV-valg & TV-vælger. Om seere-vælgeres umiddelbare forståelser af

valgudsendelser, Samfundslitteratur, 1996, kapittel 2

Allern, Sigurd: Flokkdyr på Løvebakken, Pax Forlag, 2001

Allern, Sigurd: Når kildene byr opp til dans, Pax Forlag, 1997

Bilstad, Karl Anders: Konfliktstruktur og partiavstand i Heidar, Knut og Svåsand, Lars

(red.): Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994

Brurås, Svein: Etikk for journalister, Fagbokforlaget, 2002

Eide, Martin: Det journalistiske mistaket, i Møen, Atle og Slaattelid Rasmus (red.): Det

sivile samfunn. Oppseding, verdiar og offentleg meining, Aschehoug, 1999

Eide, Martin: Medievalgkamp, Tano, 1991

Faldbakken, Knut: Tør du være kreativ? Et personlig essay om kreativitet, Gyldendal

Norsk Forlag, 1994

Gripsud, Jostein: Mediekultur - Mediesamfunn, Universitetsforlaget, 2002

Heidar, Knut og Berntzen, Einar: Vesteuropeisk politikk, Universitetsforlaget, 1998,

kapittel 2, 3 og 8

Heidar, Knut og Saglie, Jo: Mot mediepartier i Heidar, Knut og Svåsand, Lars (red.):

Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994

Hernes, Gudmund: Det mediavridde samfunn i Hernes, Gudmund (red.):

Forhandlingsøkonomi og blandingsadministrasjon, Universitetsforlaget, 1978

Kleven, Øyvin og Normann, Tor Morten: Om valgundersøkelsene i Samfunnsspeilet

2/2002, Statistisk Sentralbyrå, 2002

Larsen, Helge og Mikalsen, Knut: Byråkrati og demokrati i Midgaard, Knut og Rasch,

Bjørn Erik (red.): Demokrati – vilkår og virkninger, Fagbokforlaget, 1998

Norberg-Schulz, Christian: Et sted å være, Gyldendal Norsk Forlag, 1986

Petersson, Olof: Journalistene som klass, Journalismen som ideologi, i Edvardsen, Terje

Steen (red.): Media og samfunnsstyring, Fagbokforlaget, 1994

Røe; Knut: Intervjuet i radio og fjernsyn, Vett & Viten, 1994

Sitater og ordspråk, visdomsord fra alle tider, Orion forlag, 1995

Strøm, Kaare: Regjeringsansvarlighet og demokrati i Midgaard, Knut og Rasch, Bjørn

Erik (red.): Demokrati – vilkår og virkninger, Fagbokforlaget, 1998

Vogt, Gunnar: Catch-all-partiet. En analyse av det norske partisystemet i Heidar, Knut og

Svåsand, Lars (red.): Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994

Østerud, Øyvind: Statsvitenskap. En innføring i politisk analyse, Universitetsforlaget,

1996

Aalandslid, Vebjørn: Norsk valgdeltakelse på 49. plass i Samfunnsspeilet 2/2002,

Statistisk Sentralbyrå, 2002

Aardal, Bernt, Valen, Henry og Karlsen, Rune: Aldri har så mange skiftet parti i

Samfunnsspeilet 2/2002, Statistisk Sentralbyrå, 2002

Fra litteraturlisten 512 sider selvvalgt særpensum:

Adamsen, Billy: TV-valg & TV-vælger. Om seere-vælgeres umiddelbare forståelser af

valgudsendelser, Samfundslitteratur, 1996, kapittel 2:

41 sider

Bilstad, Karl Anders: Konfliktstruktur og partiavstand i Heidar, Knut og Svåsand, Lars

(red.): Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994:

34 sider

Eide, Martin: Medievalgkamp,

Tano,

1991:

200 sider

Heidar, Knut og Berntzen, Einar: Vesteuropeisk politikk, Universitetsforlaget, 1998,

kapittel

124 sider

Heidar, Knut og Saglie, Jo: Mot mediepartier i Heidar, Knut og Svåsand, Lars (red.):

Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994:

30 sider

Kleven, Øyvin og Normann, Tor Morten: Om valgundersøkelsene i Samfunnsspeilet

Larsen, Helge og Mikalsen, Knut: Byråkrati og demokrati i Midgaard, Knut og Rasch,

Bjørn Erik (red.): Demokrati – vilkår og virkninger, Fagbokforlaget, 1998:

14 sider

Narum, Håvard: Svekket statsminister etter de likegyldiges valg, kommentar i

1 side

Strøm, Kaare: Regjeringsansvarlighet og demokrati i Midgaard, Knut og Rasch, Bjørn

Erik (red.): Demokrati – vilkår og virkninger, Fagbokforlaget, 1998:

16 sider

Vogt, Gunnar: Catch-all-partiet. En analyse av det norske partisystemet i Heidar, Knut og

Svåsand, Lars (red.): Partiene i en brytningstid, Alma Mater Forlag, 1994:

40 sider

Aalandslid, Vebjørn: Norsk valgdeltakelse på 49. plass i Samfunnsspeilet 2/2002,

Aardal, Bernt, Valen, Henry og Karlsen, Rune: Aldri har så mange skiftet parti i

Samfunnsspeilet 2/2002, Statistisk Sentralbyrå, 2002:

6 sider