Fiskerinæringens årstider i Nord-Norge
- Årsaker til nedgangen i kystsamfunnet
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Ingunn K. Bendiksen
Kandidatnummer: 25
Ett av mine tidligste barndomsminner er fullt av gyllen sommer. Ikke bare er det varmt, frodig
og grønt ute; det dufter av bugnende sommer og ubekymret summing fra innsekter bidrar til
dette udelt lykkelige minnet. Jeg går tur med pappa. Eller rettere sagt, springer ved siden av ham
for å klare og holde følge mens han rusler ned mot naustet og båten, med lange, trygge og
stødige skritt. Den vesle barnehanden er forsvinnende liten i pappas enorme neve. Armene hans
er som slegger hvor hendene er naturlige avrundinger, herdet til stål av hardt arbeid. Vi var på
tur til hans arbeidsplass, og jeg skulle få være med. Min helt skulle vise meg hvordan han høstet
den blå åker.
Havet har vært et viktig fundament for overlevelse og bosetning helt siden det første mennesket
kom til Norge. Slik var det også i den lille fiskebygden som jeg vokste opp i, langt nord i landet.
Havet var nærmeste nabo, konstant i sitt bølgende nærvær. Til samme tid var det et eventyr som
lokket og dro med lovnader om utømmelige og rike fiskeressurser. I dag er dette synet blitt
redusert til naiv ønsketekning. En rosenrød drøm på lik linje med mine nostalgiske og
bygderomantiske erindringer fra barndommen. Begge er for lengst avsluttede kapitler i livet.
Hva var årsaken til disse endringene?
Som liten jente var det et yrende liv i min lille hjembygd. Det bodde rundt 200 mennesker på
den lille plassen, og primærnæringer, særlig fiske, var, som i andre kystsamfunn her nord,
livseleksiren til folket. Ikke bare i form av det daglige brød, men også med tanke på sysselsetting
av alle samfunnslag til alle årstider. I dag er antall innbyggere redusert til rundt 30, og
majoriteten av de som ennå klamrer seg fast hører inn under kategorien pensjonister. Farsotten
som har herjet utkantstrøkene har fått navnet sentralisering. Et sekkebegrep som inneholder en
rekke årsaker til at det har gått nedover med distriktene. Det finnes ikke bare én grunn til de
endringene som, i løpet av kort tid, forandret min hjembygd. Årsakene er mange og kompliserte,
men her vil jeg se nærmere på hvordan endringene innen fiskerinæringen kan ha bidratt til
dagens situasjon. Med tanke på de enorme forandringene som har skjedd fra min sommerlige
barndom, da solen sto midt på himmelen døgnet rundt, blir det naturlig å spørre om de små
kystsamfunnene i nord vil klare å holde seg flytende, eller om også de vil kullseile i en storm av
modernisering.
Den største trusselen i fiskerinæringa i dag er faren for ”svart hav”. Den har økt i omfang og
omfatter nå mer enn bare ett fiskefelt eller én dårlig sesong. Ifølge Havforskningsinstituttet blir
det i en internasjonal rapport hevdet at biomassen av verdens store fiskebestander i dag er
redusert med 90 prosent, og at dette i hovedsak skyldes et for stort fiskepress. Resultatet er at
fisket, generelt sett, må foregå lengre ut fra kysten enn tidligere, på dypere vann og med langt
2
større innsats enn før
1
. Om dette bør betraktes som uomtvistelig fakta er uvisst, men at det har
skjedd store endringer med hensyn til det som har vært en evig konstant også her nord,
tryggheten i havets rikdom, viser også tall fra egne breddegrader.
For rundt 6.000 år siden bosatte de første menneskene seg i Lofoten. Allerede på denne tiden var
havets ressurser essensielt for å overleve, og de første beboerne brukte steinsøkker og kroker av
horn og bein for å lure fisken på land. Det tradisjonsrike lofotfisket ble vår landsdels Klondyke;
en orgie i høsting av den blå rikdom. Selv om lofotfisket i 2003 bare utgjorde 9,8 prosent av
Norges samlede omsetting av hvit fisk, er det livsviktig for en hel landsdel. I perioden januar til
langt ut i april kommer skreien, den gyteferdige norsk-arktiske torsken, fra sitt oppvekstområde i
Barentshavet til vårkåt kopulering i kystnære strøk – strekningen fra Lofoten til Stad. Den norsk-
arktiske torsken er den viktigste av våre torskestammer. Den starter sin ferd fra barnerommet i
Barentshavet og drar tilbake til sitt fødested når den når gyteferdig alder. Det vil si 6 til 10 år
gammel. Den smyger seg forbi Finnmark og Troms, og etter nyttår dukker den opp utenfor
Lofoten i enorme mengder. Først på ”yttersia” og noen uker senere på ”innersia” i Vestfjorden.
Vestfjorden er like stor som Norges samlede jordbruksareal (9.000 km2)
2
, og fra min fars
ungdom av ble det sagt at det kokte av fisk i havet under lofotfisket. Men i dag er situasjonen en
helt annen. Bare i gjennomsnitt for årene 1946 til 1950 ble det fisket 138.000 tonn torsk årlig i
Lofoten. I de siste årene er det bare fisket mellom 40.000 og 50.000 tonn i det samme området.
Tar man hensyn til redskapsutviklingen som har skjedd i løpet av denne tiden, gir det et godt
bilde på hvor stor bestanden var tidligere. Det er derfor liten tvil om at Havforskningsinstituttet
har rett når de sier at bestanden av norsk-arktisk torsk bare er en brøkdel av det den en gang var.
I århundrelange tradisjoner har torsk- og sildefiske vært hovedpilarene i de norske fiskeriene, og
en av verdens største fiskeressurser. Selv om jeg her fokuserer på fiskerisektoren, vil jeg legge
hovedvekt på torskefiskeriene. Dette fordi den norsk-arktiske torsken hører til under
himmelstrøket her nord, selv om myndigheter og ansvarlige organisasjoner til statighet insisterer
på at den er en ”nasjonal ressurs”.
Det er liten tvil om at fiskerinæringen i dag befinner seg i en annen båt enn tidligere. Selv ikke
min far, som i et langt liv har tilbrakt det meste av sin tid på havet, kan gi noe entydig og klart
svar på hva som har skjedd. Men han er ikke redd for å uttrykke sin misnøye med den
fiskeripolitikken som føres av myndighetene, og det er han ikke alene om. Også andre fiskere,
1
Michalsen, K. (red), 2004. Havets ressurser 2004.
Fisket og havet
, s. 4, særnr. 1-2004.
2
VG, 15.03.04.
3
men spesielt kystfiskerne, har samlet seg i en stim av motbør. Som før i tiden, da lofotfisket
hadde sitt høydepunkt, koker det langs kysten.
Tar vi et historisk tilbakeblikk, befinner vi oss lysår fra den tiden da nessekonger og væreiere var
eneveldige herskere og levde høyt på bekostning av fiskeren. Datidens fisker var også bonde.
Fiskarbonden vekslet mellom å drive ”bruket” på land og til havs. Målet med dette
kombinasjonsbruket var at bygdesamfunnene skulle være selvforsynte, noe som igjen gav
bygdene livets rett. Yrket fiskarbonde kan også sies å ha vært tvekjønnet. Både mann og kone
bidro på lik linje for å livnære seg. Dette innebar at mannen dro på havet når de ulike fiskeartene
hadde sesong langs kysten, mens kona ble hjemme og tok seg av småbruket. Det de hadde felles
var slåttonna. Hver husstand hadde som regel et lite småbruk med kyr, sauer, geiter og høns.
Hesten var selvfølgelig uunnværlig i det daglige strevet, men når ”småbrukeren” selv var på
fiske, var det kjærringa som måtte overta ansvaret med bruket. Og det var sannelig ikke lite hun
måtte stri med. Fjøs og dyr krevde sitt, men i tillegg skulle hus og hjem stelles. Noe som ofte
inkluderte en skokk med unger. Kanskje bar fiskerkona en tøffere bør enn hesten? Personlig tror
jeg frasen; ”hvor kjærringa er hest” har sitt utspring i at det var
hun
, og ikke hesten, som dro de
tyngste lassene.
For sitt arbeid har fiskerkona mottatt lite heder og ære med tanke på hennes uerstattelige innsats
i landet mot havets rand. Det står en statue av ”fiskarkjærringa” i Svolvær havn. Vever og uredd
for vær og vind har hun inntatt sin enslige post i havgapet. I mitt bildet av henne står hun der,
skjørtet flagrer bak henne, skautet er knyttet hardt under haka og med den ene handen skjermer
hun øynene som lengselsfullt finkjemmer innseilingsleia. Hun står stødig, men med stormen
rasende i sitt indre; vil mine kjære finne ly? Alt for mange av disse sterke kvinnene opplevde
aldri å få se sine kjære igjen. Deres liv ble å forsone seg med en hverdag hvor ektemann eller
sønn, i noen tilfeller begge deler, var fortært av bølger og fant sitt siste hvilested i det store blå
dypet. I denne umilde landsdelen ble de ofret til vår værharde kyst. Havet gjorde mang en kvinne
til enke, men hvordan klarte hun, nedbøyet i sorg, å kjempe videre for å mette munnene til resten
av ungeflokken når de som satte maten på bordet var blitt revet bort?
Pappa var heltidsfisker med egen båt. Hans elskerinne, som lokket og dro han vekk fra familien
størstedelen av året, var en 63 fot stor fiskebåt med navn ”Kvittinn”. Båten var oppkalt etter et
stødig fjell i Troms, men at hun var en ekte ”madam” var det liten tvil om. Han sa alltid ”ho” om
båten, og sammen delte de erfaringer fra jakt på alt fra hval, havets koloss, til reka, dens røde
4
rubin. Hans korte intervall som landkrabbe var en hellig tid for oss unger, og når han atter en
gang satte kursen til havs var et nytt søsken underveis. Men i mitt barndoms rike var det ikke
alltid solskinn og speilblankt hav. Selv den kjølige varmen fra midnattsolens lyserøde skinn
forsvant og ble borte, og høsten gjorde sitt inntog også i hjembygden. Butikken ble borte,
folketallet minsket og alle de store fiskebåtene, som hadde sin faste ankringsplass på bukta, falt
bort som løv fra trærne. ”Kvittinn” ble solgt, og i alt fem større fiskebåter ble i løpet av noen tiår
redusert til bare to sjarker.
I tiden etter andre verdenskrig rådet det derimot stor optimisme i næringa. Krigen hadde
nærmest vernet fiskebestandene. Det var mennesker, og ikke fisk, som led de største tapene i
denne perioden. De ulike bestandene hadde fått lov til å vokse seg tallrike, og var nå modne for
høsting.
Hand i hand med teknologiske nyvinninger innenfor næringa kom også et økt krav om
spesialisering. Dette medførte at fiskeren måtte øke sine investeringer. Alt dette opplevde også
skipperen på ”Kvittinn”. Nå skulle næringa være lønnsom. Jakten på fisk ble sekundært – det var
jakten på profitt som ble satt i høysetet. Å høste av havets ressurser skulle gi nødvendig utbytte,
ikke bare til min far og hans mannskap, men også forsørge familiene der hjemme. Denne
”industrialiseringa” medførte også at det ble satset fra sentralt hold på en fiskeristøtte som
fokuserte på støtte til nybygg, modernisering og kondemnering av utdaterte fartøy. I
industrialiseringens ånd pumpet staten mye penger inn i næringa. Statsstøtten, som opprinnelig
var ment å være midlertidig, ble en viktig del for å opprettholde inntekten i fiskerinæringa. I
perioden 1964 til 1989 utgjorde den 19 prosent av fangstverdien; 80 prosent av midlene gikk til
inntektsstøtte
3
.
Men ressursene som var tilgjengelig i havet sto ikke i proporsjon til denne rivende utviklingen,
og de langt bedre og mer effektive fiskeredskapene ble en trussel. Resultatet ble at den
eksplosjonsartede veksten i fiskerinæringa truet eksistensen til de ulike fiskebestandene.
De gode gamle dagene med uavbrutt solskinn ble til gråe og regntunge høstdager. Ekspansjonen
i næringa stoppet opp, bestandsstørrelsene visnet bort og fisken truet med å dø ut. Teknologien
var kommet for langt i henhold til bestandsstørrelsen, båtparken var blitt alt for stor og som
kjent; havet er ikke uutømmelig. Dette var blant annet årsakene til at så mange fiskebåter
forsvant fra min hjembygd. Min forestilling om midnattsolens land som en region preget av små
og spredte lokalsamfunn med tradisjonelle sysler, storslått natur og nordlendingene som et
3
Eriksen, E. O. (red), Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord. 1996. Holm, P.,
Kan torsken
temmes? Moderniseringsprosessen i fiskerinæringa 1935-1995
. s. 124.
5
gjestmildt folk er preget av minner fra barndommen. Nå, i voksen alder, innser jeg at mye av det
som var negativt har gått i glemmeboken. Da jeg var liten hadde liksom ikke det moderne slått
gjennom ennå. I min hjembygd var det en folkelig kultur, og når min hverdagen nå blir for
stressende, finner jeg ro ved å returnere dit. Selvfølgelig blir det naturlig at en stresset sjel finner
fred på en plass hvor det nesten ikke er folk igjen, men kanskje er det også at man søker
tilfredshet ved tryggheten til å returnere til familien lune rede. De romantiske bildene fra
barndommens sfære blir kanskje min måte å gjenerobre min identitet som nordlending.
Som barn husker jeg også at vi nordlendinger befant oss i en form for ”skammekrok” i forhold
til ”eliten” sør i landet. Med tanke på mange av de kommentarene man fikk servert fra sørfra
fikk jeg inntrykk av at Nord-Norge ble oppfattet som en region like nyttig som en ulønnsom
avdelingsleder. ”Gi det til russerne”, var en fast kommentar. I tillegg følte jeg at dialekt og
tilhørighet her nord ga en følelse av mindreverdighet. Spesielt ga dette seg utslag i at når vi
ungene lekte, snakket vi ”søring” Hovedgrunnen var nok innflytelsen fra barne-tv som ga oss
inspirasjon, men som til dels også dikterte hvordan vi lekte og utfoldet oss. Som voksen føler jeg
meg ikke begrenset på grunn av dialekt eller tilhørighet. Den nordnorske stereotypen som ofte
presenteres av media plager meg heller ikke. Jeg vet at denne personen ikke er en realitet, og jeg
tror også dette er en erkjennelse som har grepet om seg. I dag har Nord-Norge mye å tilby.
Tilbake til den tiden da moderniseringen begynte å gripe om seg i nord. Flere og flere fiskere
opplevde da at deres livsgrunnlag sto i fare, også min far. Dette var en alvorlig trussel som gikk
ut over selve yrket. For fiskeren handlet det også om den historiske og kulturelle arven. Fisken i
havet er navlestrengen til vår identitet her nord, og har alltid vært det. Det er tross alt havets
ressurser som har lagt grunnlaget for vår velferdsstat. Nord-Norge har tradisjonelt vært Norges
viktigste fiskeriregion, og bosetningene her nord er i all hovedsak bygd opp rundt fiskeriene som
har gitt oss levedyktige kystsamfunn. Årsaken er de rike fiskeriområdene i Lofoten og
Barentshavet.
Sjokket ved denne moderniseringens overmot kom da sildefisket kollapset mot slutten av 1960-
tallet. Det var ”svart hav” for den andre av hovedpilarene i de norske fiskeriene. Dette var en
skjellsettende begivenhet som en gang for alle satte en stopper for å betrakte havet som
uuttømmelig.
Som følge av sildebestandens sammenbrudd gjorde den vitenskapsbaserte ressursforvaltningen
sitt inntog her hjemme. I løpet av de siste 25 årene har den norske fiskerinæringen utviklet seg
fra fritt fiske til en gjennomregulert næring med kvoter og konsesjoner. Forskerne står her
6
sentralt for å fastsette, fra år til år, hvor mye av hver enkelt fiskeslag som skal høstes fra den blå
åker, og på bakgrunn av dette fastsetter myndighetene de aktuelle kvotene. Dette har medført
store endringer i næringen som har vært livsnerven i vår kystrike landsdel, og det har oppstått et
konfliktfullt forhold mellom de som overvåker og forvalter fisken og de som lever av å fange
fisk. Spenningen mellom nord og sør, eller sentra og distrikt, er også blitt en realitet i
fiskerinæringen.
Pappa solgte ”Kvittinn” i 1973. For ham var det å leve som ”strandsitter” som å bo på en annen
planet. Livet som landkrabbe må fortoner seg som en mørk, kald og lang vinter når man har
saltvann i blodårene. Vi ante hvor mye han savnet havet da han fikk tilbud om jobb som skipper
på et av forskningsfartøyene til Universitetet i Tromsø. Det var like før denne sindige mannen
stilte opp på intervju til drømmejobben med to slips om halsen, men mamma fikk forhindret det i
tide. Jobben ble hans, og han returnerte til sitt naturlige element.
Den vitenskapsbaserte ressursforvaltningen snudde fiskerinæringa på hodet. Nå ble fiskerens
rolle som svak og truet skapning overtatt av fisken. I stedet for å beskytte fiskeren måtte kreftene
settes inn for å beskytte fisken – mot fiskerne.
Den vitenskapelige modellen i ressursforvaltning ble innført på slutten av 1970-tallet. I praksis
fungerte dette slik at forskerne, fiskeribiologer, benyttet vitenskapelig teori for å komme fram til
å beregne hvordan de ulike fiskebestandene ville reagere på beskatningspress. Målet var å
kontrollere fiskeriet ved å kunne forklare og forutsi svingninger i bestandene. Dette ble blant
annet gjort på bakgrunn av fangststatistikk og vitenskapelige tokter. Med bakgrunn i dette skulle
forskerne veilede myndighetene med hensyn til fastsetting av de årlige kvotene og konsesjonene.
Det endelige resultatet var å oppnå en optimal utnyttelse av de ulike fiskebestandene.
Etter endringen fra fritt til gjennomregulert fiske, med kvoter og konsesjoner, har det oppstått
store konflikter. Den vitenskapelige modellen i ressursforvaltningen har hatt en utvikling som
har gått mot et stadig strengere og mer finmasket system av kvotereguleringer. Myndighetene
var raskt ute med å innføre denne restriktive kvoteordningen i havfisket, mens etableringen gikk
mye langsommere innen kystfiskeflåten i torskefiskeriet. Fra begynnelsen av 1980-tallet ble
denne flåten underlagt visse redskapsbegrensninger og kortere perioder av fiskestopp, men fikk
ellers fiske fritt. Først i 1989, tolv år etter at den norsk økonomiske sonen var på plass, ble
kystflåten underlagt et strengt kvoteregime, der fangsten ble stanset når totalkvoten var tatt. Året
etter ble det innført en fartøykvoteordning, eller båtkvote, der de enkelte fartøyer fikk tildelt en
7
individuell kvote ved årets begynnelse. I tillegg til ulik fordeling av kvoter mellom forskjellige
fartøygrupper, åpnet myndighetene i fjor for kjøp og salg av kvoter for alle båter, uansett
størrelse. Dette har skapt en isfront mellom myndighetene i sør og distriktene i nord, spesielt
mellom de minste aktørene i fiskerinæringa, kystfiskerne, og staten.
Fiskeyrket har bydd på skiftende tider, og min far har fått deltatt både på oppturer og nedturer
som aktør i næringa. Med strukturendringene som kom etter 1990 ble forholdene mellom de
ulike aktørene i næringen forverret - vintersesongen gjorde sitt inntog i Nord-Norge.
Fiskerimyndighetenes politikk skapte lag på lag av konflikter, og truet med å dekke denne
blindtarmen av en landsdel i en fremtidig og evigvarende mørketid. Kystfiskerne, den flåten som
består av fartøy under 28 meter, var de som ropte høyest og varslet krig. De fryktet ikke bare for
sitt eget livsgrunnlag, som følge av strukturendringene, men mente at hele kysten ville bli
utarmet og lagt øde som følge av det de karakteriserte som uvettig fiskeripolitikk. Ved at det ble
åpnet for kjøp og salg av fiskekvoter ville det som før hadde vært en felles fiskeriressurs nå bli
en handelsvare for høystbydende. De mente denne ”pengegaloppen” ville bety slutten på en
differensiert fiskeflåte. De store pengesterke rederiene ville tjene, mens det var dårlig nytt for
mange fiskere og lokalsamfunn.
Det medfører riktighet at strukturendringene har skapt en gjennomgripende transformasjon av
næringen. Torleif Hansen er lokal fiskarlagsleder i Havøysund i Finnmark. Som min far har han
drevet med fiske siden han var 15 år gammel, og har selv stått ved roret og erfart de ulike
sesongene i fiskeriet . ”Jeg kan, på to båter, fiske 90 tonn torsk i 2004. I 1989 var taket 200 tonn
på én båt, og før det igjen kunne vi fiske fritt. Fiskere i Finnmark hadde dessuten
konkurransefortrinn i nærheten til rike ressurser av torsk, sei og hyse. Det er enkel matematikk at
finnmarksflåten fikk verre rammebetingelser da det ble innført rettigheter i kystfisket.”
4
Fiskerettighetene ved norskekysten er verdsatt til ufattelige 60 milliarder kroner
5
. I dag er det
havfiskeflåten som fisker hovedtyngden av de norske fiskefangstene. Avtalt kvote for norsk-
arktisk torsk har i de siste tre årene vært 395.000 tonn. I tillegg til 40.000 tonn norsk kysttorsk.
Antall torskefartøy i gruppe I (de minste båtene) er redusert med 24 prosent de siste tolv årene. I
tillegg er antall personer med fiske som hovednæring blitt redusert fra vel 85.500 i 1948 til
13.700 i 2002
6
. Regjeringens fiskeripolitikk, høy kronekurs, høyt rentenivå og markedssvikt har
i de siste to årene bidratt til 53 konkurser i fiskeindustrien
7
. Både bygd og by i Nord-Norge
4
Fiskaren. 09.02.04. s. 11.
5
NRK Finnmark, 12.06.03.
6
Michalsen, K. (red), 2004. Havets ressurser 2004.
Norsk-arktisk torsk
, s. 27, særnr. 1-2004.
7
Fiskaren. 19.12.03. s. 13.
8
opplever å bli lammet av arbeidsledighet og fraflytting. Det er ikke tvil om at innen fiskeriene, i
industrien og også i havbruk er det tøffe tider.
Siden slutten av 1980-tallet har fiskerinæringa i Norge utviklet seg til å bli veldig
markedsorientert, og dette har også vært målet bak den fiskeripolitikken som er blitt ført fra
regjeringene. Vi er den tredje største nasjonen i verden når det gjelder eksport av fisk. 90 prosent
av det vi skaper i næringa blir eksportert, og i 2001 eksporterte vi fisk basert på fangst for 19,5
milliarder kroner
8
. Det er liten tvil om at våre kyst- og havområder er høyproduktive, med rike
fiskeforekomster, og argumentet for de endringene som er innført fra myndighetene har derfor
vært å modernisere, effektivisere og øke produktiviteten til næringa. De tiltakene som er
iverksatt har som mål å bevare fisken som en fornybar ressurs. I tillegg ønsker de å redusere
fiskeflåten, spesielt kystflåten, fordi gjennomsnittsalderen der er for høy. Et annet moment er at
forhøyede kvoter vil kunne sikre et tilstrekkelig driftsgrunnlag for de gjenværende fartøyene og
øke rekrutteringen av yngre folk til fiskeryrket. De argumenterer også med at flåten må
reduseres fordi fangstkapasiteten til kystflåten har økt med 30 prosent de siste tolv årene
9
. Men
hovedbegrunnelsen til myndighetene er å bringe fiskerinæringen inn i en ny og moderne tid.
Båndene mellom Nord-Norge og fiskeriene er borte, selv om samfunnet her ble bygd opp av de
rike fiskeressursene rett utenfor ”stuedøra”. Den teknologiske utviklinga har gjort det mulig å
bringe torsken fra Barentshavet og rett ut på det europeiske markedet uten at den kommer i
berøring med landsdelen. Man kan si at moderniseringens revolusjon har gått raskere i Nord-
Norge enn ellers i landet, og at her har staten plottet inn kursen.
Moderniseringen braket løs med full storm i fiskerinæringa, og den har ført til et stort mannefall.
Sjørokk og snøkav tok bort all deres sikt mot fremtiden. De fleste kystfiskerne forsøker å unngå
marerittet; å kullseile og å måtte klamre seg til hvelvet på lykke og fromme. Stormen i næringa
kom overraskende og plutselig. Bare i løpet av noen sekunder var det som et inferno, men noen
tar opp kampen mot uværet.
En som befinner seg på kollisjonskurs med det denne makta er kystfiskeren Svein Johansen (66).
Han er den eneste fra mitt hjemsted som er heltidsfisker i dag, og eier 30-fotingen ”Slogfaint”,
den ene av de to sjarkene som fortsatt ligger ankret opp på bukta hjemme. Sammen med fire
andre fiskere står han bak aksjonen ”Åpen Fiskeriallmenning”. De saksøker nå staten fordi de
mener fiskeripolitikken deres bryter med våre allmenne rettigheter til å nyte godt av
fiskeressursene i havet. Bakgrunnen er adgangsbegrensningen i kystfisket, som ble innført av
8
Kilde: Fiskeridepartementet.
9
Kilde: Fiskeridepartementet. Stortingsmelding nr. 20.
Innledning og sammendrag
, s. 2.
9
myndighetene i 1990, og som nå er innstrammet ved at det er åpnet for omsettelige kvoter
uansett båtstørrelse. Dette er, ifølge dem, et brudd på et kongelig gavebrev fra 1000-tallet. Her
ble den indre- og ytre allmenningen gitt til nordlendingene. Johansen mener at dette brevet slår
fast at fisken i havet skal være eiendommen til folket i nord, og ikke noe staten har krav på total
bestemmelsesrett over. I et intervju med ham sa Johansen;
”Staten skal ikke kunne kontrollere fiskeriressursene etter eget forgodtbefinnende, og vi
saksøker dem fordi de har tatt rettighetene fra tusenvis av fiskere. Allmennhetens rett til å nyte
godt av de svært rike fiskeressursene i landet er forsvunnet. Man har privatisert en kollektiv
ressurs, og fratatt næringsgrunnlaget for folket langs kysten
10
”.
Johansen ruver bare 164 centimeter over bakken. Han har en kroppsfigur som julenissen, liten og
rund. Skjegget og håret er like hvitt som den joviale fyren som deler ut gaver én gang i året, men
der stopper også likhetstrekkene. Denne kranglefanten av en sjarkfisker liker å svømme mot
strømmen – på kollisjonskurs med makthaverne. Allerede på realskolen konfronterte han
øvrigheta. Han skrev et manifest om å avskaffe monarkiet i Norge og å innføre republikk. Men
det ble kraftig sensurert av rektor, og resultatet fremsto som et humoristisk stykke. ”Da startet
mine protester”, forteller Johansen.
Siden har det gått slag i slag, og nå har det kulminert i planer om å ta ut stevning mot
Fiskeridepartementet og statsråd Svein Ludvigsen. Johansen er overbevist om at det endelige
resultatet av myndighetenes politikk vil føre til døden for de mindre fiskebåtene, og at gevinsten
av fiskeressursene i liten grad vil overføres tilbake til kystbefolkningen.
”Myndighetenes politikk vil føre til at vi får større båter. I dag får mannskapet på disse båtene
bare mellom 25 og 30 prosent av fangsten. Resten blir slukt opp i kapital- og driftsutgifter.
Investeringsmengden for disse båtene er så stor at om de fisker hele havet tomt klarer de ikke å
betale for seg. Dagens retning vitner om en idiotkurs som vil sluke oss opp i fordervelsen”, slår
Johansen fast.
Som min far er også Johansen født og oppvokst i fjæra. Til tross for at de begge har fartet jorden
rundt, har de valgt å slå seg ned på Tennskjær. Den lille bygda i Lenvik i Troms. De har nesten
samme referanseramme, og begge kjenner de beste fiskegrunnene på fjorden. Det blir aldri
bomtur når du drar ut sammen med dem i robåten for å hente ”kokfisk”. De kjenner fjorden som
sin egen bukselomme.
10
Troms Folkeblad. 15.11.03. s. 22.
10
Hittil har ”Åpen Fiskeriallmenning” samlet inn 500.000 kroner på bok til den planlagte
rettsaken. Den største delen av beløpet har de fått fra Norges største fagforbund – de ansatte i
kommune- og helsesektoren har sponset med over en krone per medlem. Denne gangen vil de gå
helt til Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg med saka, men de mangler enda penger for å
unngå samme resultat som i 1995. Da var en lignende prøvesak oppe i Salten herredsrett, men
kystfiskerne tapte og ble idømt saksomkostninger. De vil prøve igjen når de har fått én million
på bok, valgt advokat og funnet aktuelle klienter for å representere saka.
Kanskje er ikke denne sjarkfiskeren så ulik julenissen likevel. I år sender han nemlig én julegave
sørover før året er omme:
”Vi vil sende stevninga til staten med posten før jula ringes inn. Det avgjørende slaget om
norske fiskeriressurser er ikke avsluttet. Retten til fiskeressursene skal tilhøre kystbefolkningen.
Bruken av disse ressursene er like naturlig for oss som å puste. Statens ran av fiseriallmenningen
er ikke ensbetydende med modernisering. Framtiden skal nemlig gagne befolkningen, og nå
varsler vi krig.”
Mange fiskere befinner seg i en prekær situasjon, noe som ikke er bare å forstå for den
velsituerte elite i sør. Kanskje blir resultatet at hele Nord-Norge bør gjøre som Bugøynes i
Finnmark; avertere hus, båt og hele bygda til salgs. Problemet med Nord-Norge er ikke de lange
avstandene, det til dels ganske dårlige været, de sviktende ressursene, bannskapen eller den
spesielle nordnorske mentaliteten. Det deler av befolkningen føler er at så lenge bukken har
kontroll over havresekken, finnes det ingen muligheter for å sikre at det nordnorske folks
velvære kan baseres på denne landsdelens egne ressurser. Kystfiskerne føler seg som ueren.
Etter å ha blitt rykket opp til havoverflaten fra 200 meters dyp er både øynene og magen sprengt
opp som ballonger på grunn av trykkforskjellen. Vil luften også gå ut av fiskeren, eller vil de
fortsette kampen mot de raske og voldsomme endringene?.
Jeg er enig i det som Erik Oddvar Eriksen skriver i sitt forord i boka ”Det nye Nord-Norge”:
”Nord-Norge har lenge blitt offer for mytedannelser og stereotypier. Seiglivete myter knyttet til
den eksotiske periferi, blir ikke bare vedlikeholdt av tv-programmer fra Rorbua i Tromsø, men
også av andre instanser. I mye litteratur og forskning fra landsdelen, i mange offentlige
utredninger som berører landsdelen, og mediebildet er det utkantforståelsen av landsdelen som
dominerer. Samfunnsforskningen i nord har lenge vært preget av studiet av de små samfunnene
og av de problemene som oppstår for disse i den samfunnsmessige utviklingsprosessen. Dette
gjenspeiles både i valg av tema og teoretisk perspektiv. Det er de små samfunnene som er
11
presset av utviklingen, og som nå forsvares. Sentralisering og urbanisering sees som et
problem… Nord-Norge-politikk er distriktspolitikk. Men særlig dominerer stereotypiene om
landsdelen i mediene. En reportasje nordfra skal helst ha innslag av vill natur, dramatikk, kriser
og tilbakeslag oppspritet med lokalhumoristisk koloritt… Det er småsyslerier, sjarken og
”fiskarbonden” som behersker den kollektive forestillingsverdenen
11
”
Som tidligere nevnt er det denne verden jeg kommer fra. Kanskje søker jeg min identitet som
nordlending i minner fra fortiden. Men hvorfor oppfattes sentralisering og urbanisering som et
problem i Nord-Norge? Er det fordi denne utviklingen har skjedd så rakst her, spesielt med tanke
på fiskeriet? Omleggingen fra statlig støtte til fiskerinæringen og til et system basert på
gjennomregulering og kontroll, hvor fiskeren ble betraktet som selvstendig næringsdrivende som
måtte klare seg på egen hand, skjedde også plutselig. Dette har fått betydning for fiskets
grunnleggende karakter. På godt og vondt har fisket alltid hatt karakter av sjansespill og lotteri.
Med moderne ressursforvaltning har naturens luner blitt underlagt kontroll. Sjansen til vinning
og tap har blitt erstattet med lisenser og kvoterettigheter, som er like sikre og forutsigbare, men
også like tomme for løfter og magi, som en månedlig lønnslipp
12
.
Men situasjonen i Nord-Norge har endret seg på noen få tiår. I dag bor to tredjedeler av
befolkningen i nord i byer og tettsteder, og det er blant annet fire ganger så mange
helsearbeidere som det er fiskere i Finnmark. Både den materielle og sosiale basisen i landsdelen
er endret. Nye næringer, nytt bosetningsmønster, ny kommunikasjon, ny kunnskap og nye
livsstiler har omformet landskapet. Noen nye scenarier har åpnet seg, som oljeutvinning i
Barentshavet. Selv om det ”sorte gullet” bærer i seg lovnader om fremtidig vekst for landsdelen,
innebærer det også en reell trussel. I dag mangler vi redskap for å takle trusselen fra mulige
oljekatastrofer som følge av den ekspansive russiske oljetransporten langs kysten i nord. Dersom
katastrofen skulle bli en realitet kan vi komme til å ofre vår fiskerinæring og våre naturressurs er
på oljens alter.
Oljeeventyret, som startet i Nordsjøen på 60-tallet, kan beskrives som skaperverkets gave til det
norske folk. Ifølge statistikk fra EU var Norge Europas rikeste land i 2002. For å vedlikeholde
nasjonens høye økonomiske vekst har man nå flyttet blikket nordover i jakten på olje og gass.
Statoil mener at en fjerdedel av det som er igjen av denne ressursen i verden er i arktiske strøk.
Man spår at om 30 år vil Barentshavet ha overtatt Nordsjøens rolle som Norges viktigste
oljeprovins. Problemet er at ved en eventuell miljøkatastrofe vil denne gigantiske ressursen
11
Eriksen, E. O. (red), 1996. Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord.
Forord
, s. 6 og 7.
12
Eriksen, E. O. (red), 1996. Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord. Holm, P.
Kan torsken
temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa 1935-1995
, s. 131.
12
innebære en reell miljøtrussel for fisken – som i motsetning til olje og gass er en fornybar
ressurs. Med bakgrunn i dette blir det svært viktig å beskytte alle områdene i nord fra
forurensning og utslipp.
Det største problemet i denne sammenhengen, etter mitt syn, er ikke at det i 1980 ble åpnet for
olje- og gassvirksomhet i Norskehavet og i Barentshavet. At det i over 20 år er boret rundt 60
brønner i Barentshavet, og at det er funnet både olje og gass. Dette har skjedd uten uhell.
Gassfeltet Snøhvit utenfor Hammerfest er allerede under utbygging. For regionene betyr dette et
nytt og viktig ben å stå på. Olje- og gassindustrien tilfører ikke bare penger fra produksjon på
sokkelen – samspillet mellom andre næringer er også gitt merverdi i form av økt etterspørsel av
tjenester, ny teknologi, kompetanse, produkter og arbeidsplasser i andre deler av norsk
næringsliv. Men en forutsetning er at olje- og gassvirksomheten ikke skader miljøet og at god
sameksistens med fiskeriene sikres. Og Norge har i dag en moderne fiskeflåte som har hatt nytte
av teknologiutviklingen fra byggingen av oljefartøyer.
Den største miljøtrusselen i horisonten utgjør ikke petroleumsaktivitet på norsk sektor i nord. Jeg
mener den største trusselen kommer fra ”kjempen i øst”. Ifølge Kystverket transporterte russiske
skip seks til åtte millioner tonn råolje langs kysten i fjor, og vi vet lite om standarden til disse
skipene. Oljetransporten og petroleumsvirksomheten, både på norsk og spesielt på russisk sektor,
vil øke enormt fremover, og dette stiller enorme krav til oljevernberedskapen i Nord-Norge. Den
massive russiske oljetransporten langs norskekysten kan ikke hindres, og selv om
territorialgrensen er utvidet fra fire til tolv nautiske mil fra kyststripa, vil den fortsette å utgjøre
en stor trussel mot våre ressurser i havet. Fiskeriminister Ludvigsen sier at dette ikke er et
problem. Han mener beredskapen automatisk vil bli utbedret når oljeproduksjonen blir igangsatt
for fullt på norsk sokkel. Jeg mener at dette er en uheldig innstilling. Er det ikke bedre å beskytte
og øke sikkerheten før man kommer i en situasjon hvor man må redde stumpene av ødelagte
økosystem? Det haster med å få en trafikksentral som kan overvåke denne risikofylte transporten
langs kysten, få flere slepebåter, forbedre redskap dersom uhellet skulle være ute og utbedre
oljevernutstyr. Det gjør ikke situasjonen bedre at forholdene i Nord-Norge er ekstremt krevende
med tanke på mørke, lave temperaturer og isning.
Oljefeltet på norsk sektor i Barentshavet, som nå er åpnet for utvinning, bærer navnet Goliat. Jeg
forestiller meg giganten Goliat som den russiske trusselen, og Norge blir bildet på gjetergutten
David. I bibelhistorien seiret David over Goliat med en primitiv steinslynge, men han visste hva
og hvordan han skulle gjøre dette. Det er ikke tilfelle med Norge dersom oljekatastrofen skulle
ramme oss. Vi har ikke engang en ”sprettert” til å forsvare oss med mot ”kjempen i øst”.
13
Et oljeeventyr, også i arktiske strøk, kan bli en ny vår for landsdelen. At næringsliv, bosetning
og ny kompetanse igjen vil spire og gro langs kysten. Det bærer håp i seg om en ny årstid i
positivitetens tegn. Landsdelen vår befinner seg nå i et utfordrende spenningspunkt hvor nye
momenter til utvikling er tilstede. Vi befinner oss i en sesong med potensial til ny blomstring.
I dette ligger også nye farer. Miljøtrusselen i petroleumsnæringa er en ting. Et annet viktig
moment er trusselen som miljøgifter og klimaendringer innebærer. Ifølge forskere ved
Polarinstituttet i Tromsø ender det meste av all forurensning i verden opp i arktiske strøk. Luft-
og havstrømmer drar forurensningen nordover. Dette har blant annet resultert i at miljøgifter har
ført til rapporter om tvekjønnede isbjørner og at det oppfordres til at gravide kvinner helst ikke
bør spise ”mølje” (giften binder seg i fettstoffene til fisken, og derfor blir den konsentrert til
leveren i fisken). Klimaendringene, som oppvarming i havet, kan føre til at den norsk-arktiske
torsken i fremtiden vil forflytte seg fra våre områder og inn på russiske fiskefelt
13
. Alt dette er
svært bekymringsfull informasjon. Det er alarmerende hvis Norge ikke lengre kan fremme sine
produkter og naturressurser, som fisk, som fri for forurensning og av svært høy kvalitet. En
tredje problemstilling er de nye truslene som følge av utviklingen i fiskerinæringa. Sjarkfisker
Svein Johansen frykter også at den ”mørke middelalderen” skal gjøre sitt inntog i landet. At en
ny ”adel” og ikke kystfiskerne skal overta som aktører i fiskerinæringa.
På bakgrunn av myndighetenes adgangsbegrensninger i kystfisket, som nå er innstrammet ved at
det er åpnet for fritt salg av kvoter uansett båtstørrelse, vil kystfiskerne bli taperne i kampen mot
de store trålerne om hvem som skal forvalte de svært rike fiskeressursene i landet. Han spår at de
store trålerne vil komme til å dominere næringa, og sier at vi i fremtiden vil få en ny
”fiskeriadel”; et fåtall redere og aksjeselskap som vil sitte med kontroll over all fisken i landet.
”Myndighetenes politikk har allerede ført til døden for de mindre fiskebåtene, fiskebrukene og
en generell utarming av kysten,” sier Johansen.
I dag er vi en demokratisk nasjon som vektlegger likestilling i en slik grad at ”søta bror”
karakteriserer oss som den siste kommuniststat. Selv om den norske adelen forsvant i
middelalderen, roper kystfiskerne nå et varsku om at vårt klasseløse samfunn er i ferd med å
endre seg. Et illustrerende eksempel på hvor galt det kan gå, er dagens situasjon på Island. Her
ble omsettelige kvoter introdusert på begynnelsen av 90-tallet. Resultatet er nå at et fåtall store
13
Fossli Johansen, B., (seksjonsleder for forvaltningsseksjonen), 25.03.04. Foredrag på Norsk Polarinstitutt i
Tromsø i forbindelse med seminaret ”Mussa på stampen”.
En innføring i arbeidsoppgavene til Polarinstituttet
.
14
fiskeriselskaper har tatt kontroll over næringa. En handfull islandske familier kontrollerer
fiskeriene, og denne ”adelen” bestemmer over fiskeri- og distriktsutviklingen. Dette aner vi også
konturen av i Norge. Avisa Fiskaren forteller at storfiskerne i Fiskebåtredernes Forbund sto for
over 20 prosent av den samlede norske fangstverdien av villfisk i fjor, den totale fangstverdien
var på rundt ti milliarder kroner. De 35 representantene som sitter i representantskapet i
forbundet styrer og leverer fisk for over to milliarder kroner; i gjennomsnitt over 60 millioner i
fangstverdi for hver representant
14
. Med bakgrunn i dette kan det virke som om kystfiskernes
dommedagsprofetier for landsdelen er langt mer reell.
Myndighetene står fast ved at deres politikk vil øke lønnsomheten i næringen. De sier den
teknologiske utviklingen inne fiskeriet krever omlegging og en annen kompetanse enn tidligere.
Jeg mener at fiskerinæringens tilpassing ikke utelukkende må gjøres med basis i
bedriftsøkonomisk teori og markedskrefter. Målet må være en mer lønnsom næring, men det
trenger ikke å utelukke en differensiert fiskeflåte eller stå i motsetning til god distriktspolitikk.
Det er ikke tvil om at politikerne har lagt forholdene til rette for at ”fiskeriadelen” skal få
oppleve en ny vår i næringa.
For fiskerinæringen og livet i Nord-Norge er dette en sak med stor samfunnsmessig betydning,
men som generelt blir oversett og utelatt av media. Sambygding og kystfisker Svein Johansen
sier at ”hovedstadsavisene” har boikottet å skrive om den krisen medlemmene av hans
yrkesgruppe erfarer. De har heller ikke nevnt stevningen fra ”Åpen Fiskeriallmenning” til staten.
Som kjent er det media som setter dagsorden, og ifølge de etiske normene for pressen; Vær
Varsomplakaten
15
, har de en plikt til å ivareta viktige oppgaver som informasjon, debatt og
samfunnskritikk.
1.4. Det er pressens rett å informere om det som skjer i samfunnet og avdekke
kritikkverdige forhold. Det er pressens plikt til selv å sette søkelys på hvordan
mediene selv fyller sin samfunnsrolle.
1.5. Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep
eller forsømmelse fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller
andre.
14
Fiskaren. 19.01.04. s. 8
15
Vær Varsomplakaten. Kapittel 1. p. 1.4 og 1.5.
Pressens samfunnsrolle
.
15
Johansen fronter en svært aktuell sak. Ifølge ham omhandler dens kjerne allmenne rettigheter til
ressursene i havet. Disse har staten fratatt befolkningen i landsdelen. At denne problemstillingen
opptar mange mener jeg pengestøtten til søksmålet viser, men til tross for dette blir
konsekvensene neglisjert? av media. Fiskeripressen og lokalaviser i Nord-Norge har omtalt
saken, men problemstillingen når ikke opp i rikspressen. Kanskje dette skjer fordi kystfiskerne
har prøvd å føre denne saken i retten tidligere. Kanskje oppfattes ikke saken som aktuell nok og
tilfredsstiller derfor ikke nyhetskrav (AVIS + K: Aktualitet, Vesentlighet, Identifikasjon,
Sensasjon og Konflikt).
Pressen har satt fokus på enkelte problemområder i nord, som den økende arbeidsledigheten,
men et helhetlig bilde av problemene i landsdelen blir ikke vist. Kanskje illustrerer dette
konflikten mellom nord og sør, eller sentra og distrikt. ”Hovedstadspressen” har en tendens til å
utelate aktuelle hendelser i distriktene til fordel for mindre viktige saker fra eget område. Denne
selvsentreringen kan Dagsrevyen være et godt eksempel på. I februar presenterte de, høyt oppe
på prioriteringslista over saker, en reportasje om en stort stillas i Oslo som hadde ramlet ned.
Ingen var blitt skadet i denne ulykken, men like før hadde barn lekt i nærheten. Dersom dette
hadde funnet sted i Tromsø, er jeg sikkert på at den aldri ville nådd opp som sak i riksmedia.
Pressen i Nord-Norge er bevisst denne problemstillinga. Det fikk jeg erfare da jeg i november i
fjor deltok på journalistkonferansen ”Svarte Natta” i Tromsø. Et av temaene var formet som et
spørsmål som ble stilt til de deltakende journalistene; ”Sjarkromantikk eller fiskerikapitalens
nyttige idioter?” En av deltagerne i panelet for debatten var dagbladjournalist Sjalg Fjellheim.
Han har, som en av svært få journalister, skrevet om utviklinga for fiskerinæringa i Nord-Norge
på kommentarplass i Dagbladet. Da Fjellheim inntok sin plass på podiet sa han:
”Jeg synes det er svært interessant at ”fiskeriavisa” Dagbladet er inviter til å delta i nettopp
denne debatten.”
Denne kommentaren synes jeg var svært illustrerende for situasjonen. Ikke bare utelater de fleste
riksavisene å omtale saken, men landsdelsavisa Nordlys har også sviktet. Kystfiskeren Svein
Johansen fortalte at Nordlys også hadde nektet å ta imot et leserinnlegg fra ham. Begrunnelsen
var at det var for langt, men de ville heller ikke ha det da han tilbød seg å kutte i saken. Dersom
dette er tilfelle mener jeg Nordlys har sviktet i sin journalistiske oppgave.
En annen journalist som engasjerer seg i denne debatten er Fiskeribladets Gunnar Grytås. Han er
også fortvilt over at emnet får så lite oppmerksomhet. Grytås skriver en bok i fiskeri-
journalistikk. Dette fordi han mener at de som omtaler fiskere og havbruk, bioteknologi og marin
16
prospektering, kystnæringsliv og samfunnsutvikling i kystregionene alt for ofte bærer preg av
mangel på kunnskap. Ifølge ham er det å skrive om disse emnene;
”en ekstrem tverrfaglig øvelse som krever bruk av flere journalistiske redskap paret med
kunnskap om – og forståelse av denne delen av nærings- og samfunnslivet.”
16
Selv er jeg i denne sammenheng for novise å regne. Nærheten til havet er jeg vokst opp med, og
en far som har berettet om sine erfaringer og sitt liv på verdens hav, men den store kompetansen
med tanke på fiskerinæringen og alt det den innebærer har jeg ikke. Men etter å ha deltatt på
seminaret ”Mussa på Stampen”, i regi av Stiftelsen Nor-Fishing og Fiskeridirektoratet, er den
økt. Her deltok sentrale aktører innen norsk fiskerinæring og forvaltning som foredragsholdere,
og det ble også forklart om et konfliktfylt forholdet mellom de som overvåker og forvalter
fisken, forsker og myndigheter, og de som lever av å fange fisk.
Etter at den vitenskapelige modellen i ressursforvaltningen ble innført er havet blitt inngjerdet.
Fisken er blitt temmet og fiskeren disiplinert ved hjelp av vitenskap og byråkrati samt kvoter og
lisenser. Fra å være et upålitelig naturvesen som bare kunne eies av dem som fanget den, har
fisken blitt tett omringet av rettighetskrav og restriksjoner. Dette har lagt grunnlaget for store
konflikter innenfor næringa. Myndighetenes politikk har ført staten og fiskeren på
kollisjonskurs. Deres politikk er basert på vitenskap, og isfronten har derfor smittet over i
forholdet mellom forsker og fisker. I tillegg føler kystfiskeren seg ignorert og oversett av media.
Det kan slås fast at kommunikasjonen mellom de forskjellige partene ikke fungerer.
Det er ikke tvil om at vi har behov for dagens vitenskapsbaserte ressursforvaltning. Fiskeflåten
er for stor og fangstteknologien for effektiv i forhold til hvor mye fisk som er i havet. Til tross
for at stadig flere fiskerier i verden reguleres, lurer fortsatt trusselen om globalt overfiske som
mørke, illevarslende uværsskyer i horisonten. Skrekkscenarioet er forholdene på østkysten av
Canada, hvor torskefisket ble stoppet i 1992. I dag, tolv år sener, glimrer fortsatt torsken med sitt
fravær. Forklaringen på denne bestandskollapsen sies å ligge i en kombinasjon av hardt fiske og
endringer i miljøet i området. Canadas torskebestand har ennå ikke vist tegn til gjenvekst, og om
dette noen gang vil skje er uvisst.
I Norge har vi ennå ikke opplevd lignende situasjoner, men vi har erfart at enkelte fiskebestander
mer eller mindre har forsvunnet i lengre perioder. Sildebestanden er ett eksempel, men i 1980-
årene var også bestanden av norsk-arktisk torsk hardt nedfisket. Det ble innført sterke
16
Søknad til Pressens Faglitteraturfond – PFF. 30.09.03. Grytås, G. 2003.
Journalist på fiskefeltet
(søknad om
bokstøtte til PFF), s. 1.
17
begrensninger av fisket, og det førte til en rask gjenoppbygging av bestanden. Ved starten av
2004 ble det anslått en økning til om lag 1,8 millioner tonn
17
.
Det er opplagt at samfunnet generelt ikke er tjent med et overfiske som vil gjøre det umulig å
høste av bestanden. Derfor er det viktig at forskerne, til enhver tid, forsøker å kartlegge de
ressursene vi har i havet og kommer med anbefalinger om hvordan myndighetene skal disponere
tildelingen av kvoter. Men kravet til en presis ressursrådgivning er betydelig skjerpet, og her har
forskerne et stort problem. Forskernes prognoser er langt fra sikre, og kildene til usikkerhet er
mange. De klarer heller ikke å få fullstendig kontroll over denne usikkerheten; overraskelser må
vi fremdeles vente oss
18
. Noen av de rådene som er gitt av forskerne har vært for pessimistiske,
andre for optimistiske, og dette har fiskerne reagert sterkt på. Det er ikke uvanlig at
fiskeripressen har oppslag som forteller om tapt tillit til havforskerne, eller fiskere som hevder at
forskere røver kvoter fra dem.
Den som definerer hva som er moderne, bestemmer også hva som har livets rett og hva som er
verdt å satse på. I denne situasjonen befinner forskere og myndigheter seg. De avgjør hva som
er gammeldags og klart for skraphaugen; en kategorien kystfiskerne selv mener de befinner seg
i.
I min praksisperiode før jul laget jeg en reportasje for Troms Folkeblad om Norges
nasjonaldrikk, vår ”sosiale olje”, det vil si ”kaffien”. Da Finnsnes ble by i år 2000, toppet Norge
verdensstatistikken for kaffekonsum per innbygger. Hvordan vi nyter denne drikken er også blitt
et tegn på modernisering og urbanisering; om kaffen er blitt sentrum for sosialt samvær på
kafeer eller om vi fortsatt nyter dens varme, aroma og fyldige smak til ensom ettertanke i den
private sfære.
Jeg oppdaget at på kafeene i den lille byen i Midt-Troms hadde de sluttet å reklamere for salg av
”Kaffe óle”. Nå var navn som latte, espresso og cappuccino inkorporert av bransjen og kjent av
de fleste aldersgrupper som besøkte kafeene. I tillegg var egne kaffemenyer blitt utbredt på
kafeene. Men Finnsnes har et stort omland, og jeg besøkte også den pensjonerte fiskeren John
Haugan (80) som bor helt alene i den lille bygda Medskjær. Han går aldri på kafé, men nyter sin
kaffe i ensom majestet, og ”kaffi” var noe han hadde drukket siden han var en neve stor. Som
den eneste beboeren igjen i den lille bygda, var dette en kar som var vant til å klare seg selv. Det
ga han et illustrerende eksempel på:
17
Michalsen, K. (red), 2004. Havets ressurser 2004.
Norsk-arktisk torsk
, s. 28, særnr. 1-2004.
18
Michalsen, K. (red), 2004. Havets ressurser 2004. Hiis Hauge, K.
Farer; usikkerhet og kvoter
, s. 168, særnr. 1-
2004.
18
”Jeg var alene ute med båten. Langt ute på Malangsfjorden datt jeg over bord. Båten rak fort fra
meg, og jeg hadde ikke annet valg enn å svømme etter i oljebukse, sjøstøvler, gummihansker og
skinnlua. Til slutt fikk jeg tak i rekka på båten, men jeg kom meg ikke om bord. Jeg turte ikke
klatre inn bak på båten av redsel for å bryte løs påhengsmotoren, men jeg klarte å få ene foten
over rekka. Etter mye om og men kom jeg meg opp i båten, men da var den halvfull med vann.
Det første jeg måtte gjøre var å øse den tom. Deretter rodde jeg ut på fjorden for å hente skinnlua
som lå og fløt på havet. Først da dette var gjort satte jeg kursen inn mot land. Da jeg endelig kom
hjem var jeg iskald. Jeg satt i kjøkkenkroken og skalv, og tenkte ikke på at jeg kunne ta meg en
dusj for å få igjen varmen. Kanskje jeg følte at jeg hadde fått nok vann over hauet den dagen”.
Kuren ble en kopp kaffe blandet med Smirnoff. Kaffen var god medisin, og snart var varmen
tilbake i kroppen.
”Så for jeg ut og dro opp bruket,
19
” fortalte hardhausen.
Hardhausen Haugan minner meg om min far. Begge to tilhører ”vikinggenerasjonen”, fra den
tiden da menn var menn og kvinner bare et ribbein. De er av et helt annen kaliber enn vår
generasjon, på linje med de gamle ishavsheltene. De befinner seg på en annen skillelinje
historisk enn oss. De er fra ”de gode gamle dager” da primærnæringene sto i fokus og små,
tradisjonelle bygder langs kysten var det som dominerte. Denne tiden er over. Det har
industrialiseringen, moderniseringen og urbaniseringen forårsaket, og det er i denne verden min
generasjon lever.
Det moderne har tilholdt i hjernen snarere enn i hjertet, i tanken snarere enn i følelsen.
Modernitet driver ut tilværelsens mystiske og magiske elementer og etterlater sine subjekter i et
rasjonalitetens jernbur
20
. Kanskje er det nettopp dette kystfiskerne strir med? Men hvordan kan
de akseptere utviklingen? De forandringene som de opplever truer jo med å ødelegge deres
livsgrunnlag.
Mye har forandret seg i Nord-Norge, og utfordringene står i kø med tanke på fremtidig utvikling.
Det bærer i seg lovnader om ny verdiskapning i nordnorsk økonomi. Hoveddelen av norsk
verdiskapning har alltid skjedd på havet. Skipsfart, olje og gassutvikling, havbruk og sist men
ikke minst; fiskeri. Fisket har de lengste tradisjonene her i landet, men alle de andre
19
Troms Folkeblad. 18.10.03. s. 18.
20
Eriksen, E. O. (red). 1996. Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i nord. Holm, P.
Kan torsken
temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa 1935-1995
. s. 111.
19
dominerende næringene er også knyttet til utnytting av naturressurser utenfor kysten vår. Selv
om andre næringer, som fiskerinæringen, har lukket seg og er blitt innskrenket, er ikke dette
ensbetydende med at den negative utviklingen er blitt permanent. Disse næringene er ikke
viktige bare i forhold til vår økonomi, sysselsetting og verdiskapning, men også for
bosettingsmønster, levemåte og den norske identitet. Vår landsdel er både moderne og umoderne
på samme tid. Dette bærer i seg både en rasjonell og en tradisjonell del som vi har mulighet til å
bygge videre på. Vi er i en spennende søke- og letefase, full av enormt store utfordringer, men –
la oss heller ikke glemme - mange muligheter.
20
Litteraturliste
Aviser
•
Troms Folkeblad. Lørdag 18. oktober 2003. Bendiksen, I.,
Alltid på kollisjonskurs
, s.
22-23.
•
Troms Folkeblad. Lørdag 15. november 2003. Bendiksen, I.,
Kaffe”bønner” for
byfolk
, s. 15-18.
•
Fiskaren. 12.12.03. Forberg, B. T.,
Rasende torskefiskere i Vesterålen
, s. 6-7.
•
Fiskaren. 19.12.03. Berg, A., Forberg, B. T.,
Serverer i turbofart
, s.12-14.
•
Fiskaren. 19.01.04. Lindbæk, E,
Styrer fisk for over to milliarder
, s. 8-9.
•
Fiskaren. 23.01.04. Lindbæk, E., Torsvik, N.,
Kan få fiskekvoter for all framtid
, s. 8-
9.
•
Fiskaren. Mandag 9. februar 2004. Forberg, B. T.,
Masse fisk, men små kvoter og lave
priser
, s. 10-11.
•
VG. 15.03.04. Berg, P. A.,
Skreien sent ute
, s. 16-17.
Foredrag
•
Andreassen, J., 25.03.04. Foredrag av politisk rådgiver i Fiskeridepartementet i
forbindelse med kurset ”Mussa på stampen”.
Politiske utfordringer for fiskeri-Norge
.
•
Fossli Johansen, B., (seksjonsleder for forvaltningsseksjonen), 25.03.04. Foredrag på
Norsk Polarinstitutt i Tromsø i forbindelse med seminaret ”Mussa på stampen”.
En
innføring i arbeidsoppgavene til Polarinstituttet
.
Litteratur
•
Agnalt, A., Ervik, A., Kristiansen, T. S., Oppedal, F. (red.), 2004. Havbruksrapport
2004.
Fisken og havet
, særnr. 3-2004. Havforskningsinstituttet.
•
Eriksen, E. O. (red.), 1996. Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i
nord. Holm, P.,
Kan torsken temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa
1935-1995.
Fagbokforlaget.
•
Eriksen, E. O. (red.), 1996.
Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i
nord
. Fagbokforlaget.
•
Michalsen, K. (red.), 2004. Havets ressurser 2004.
Fisken og havet
, særnr. 1-2004.
Havforskningsinstituttet.
•
Sjøtun, K. (red.), 2004. Havets miljø 2004.
Fisken og havet
. Særnr. 2-2004.
Havforskningsinstituttet.
21
Nettsider
•
Fiskeridepartementet. Stortingsmelding nr. 20, 2002-2003.
Strukturtiltak i
kystfiskeflåten
. http://odin.dep.no/fid/norsk/publ/stmeld/
•
NRK Finnmark. Ytreberg, R., 12.06.03.
Flertall for omstridt kvotesalg
.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_finnmark
•
Friheten (innenriks). Johansen, S., 10.02.04.
Allmenningen sikrer folkets rett til
fiskeriressursene
. http://www.friheten.no/iriks
•
Hamnes, L. A., 06.03.04.
Kysten til kamp!
http://www.kystentilkamp.com
Søknad
•
Pressens faglitteraturfond – PFF. 30.09.03. Grytås, G.,
Journalist på fiskefeltet
.
Søknad om støtte fra PFF til bokprosjekt.
22
Pensumliste
Aviser
•
Troms Folkeblad. 18.10.03. Bendiksen, I.,
Alltid på kollisjonskurs
, s. 22-23.
•
Troms Folkeblad. 15.11.03. Bendiksen, I.,
Kaffe”bønner” for byfolk
, s. 15-18.
•
Fiskaren. 06.02.04. Madsen, V.,
Islendingene til kamp mot fiskerigiganter
, s. 12.
•
Fiskaren. 06.02.04. Skjærvø, J.,
Fiskeripolitikk og distriktene
, s. 20 (leserbrev).
•
Fiskaren. 09.02.04. Forberg, B. T.,
Masse fisk, men små kvoter og lave priser
, s. 10-
11.
•
Fiskeridagsavisa. Waage, A. S. (red.), 09.03.04.
Munnen full av sort gull?,
23 sider.
Litteratur
•
Agnalt, A., Ervik, A., Kristiansen, T. S., Oppedal, F. (red.), 2004. Havbruksrapport
2004.
Fisken og havet
, særnr. 3-2004. Havforskningsinstituttet. 144 sider.
•
Agnalt, A., Ervik, A., Kristiansen, T. S., Oppedal, F. (red.), 2004. Havbruksrapport
2004.
Fisken og havet
, særnr. 3-2004. 142 sider.
•
AMAP (Artic Monitoring and Assessment Programme), 2002.
Artic Pollution 2002
.
AMAP. 111 sider.
•
AMAP (Artic Monitoring and Assessment Programme), 2002.
Human Health in the
Artic,
Nørhaven Book. 119 sider.
•
Bech-Karlsen, J., 2003.
Gode fagtekster. Essayskriving for begynnere.
Universitetsforlaget.
181 sider.
•
Brox, O., 1984.
Nord-Norge: Fra allmenning til koloni?
Universitetsforlaget. 9 sider.
•
Edvardsen, E., 1997.
Nordlendingen
, Pax Forlag AS. +217 sider.
•
Eriksen, E. O. (red.), 1996. Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i
nord. Holm, P.,
Kan torsken temmes? Moderniseringsprosesser i fiskerinæringa
1935-1995
, Fagbokforlaget. 33 sider.
•
Eriksen, E. O. (red.), 1996.
Det nye Nord-Norge. Avhengighet og modernisering i
nord
, Fagbokforlaget. 3 sider.
•
Grytås, G., 1992.
Under minstemål. Fiskeria og EF
. Samlaget. 197 sider.
•
Haagensen, G., 1995. Gutten fra havet. Orkana Forlag. 111 sider.
•
Kompendium. 2. klasse journalistutdanningen. Prosjekt magasin 2000.
På nord
.
Pensumtekster. PDC Printing Data Center a.s. 67 sider.
•
Liljegren, S. I. (red.), 1999. Kvinne i et nordlig landskap. Liljegren, S. I.,
Med havet
som sin arbeidsplass
. Femina Borealis Publication. 4 sider.
23
•
Michalsen, K. (red.), 2004. Havets ressurser 2004.
Fisken og havet
, særnr. 1-2004.
Havforskningsinstituttet. 177 sider.
•
Sjøtun, K. (red.), 2004. Havets miljø 2004.
Fisken og havet
. Særnr. 2-2004.
•
Sjøtun, K. (red.), 2004. Havets miljø 2004.
Fisken og havet
. Særnr. 2-2004.
Havforskningsinstituttet. 120 sider.
•
Wicken, O., 1997.
Regionenes industrialisering – et historisk perspektiv
.
Høyskoleforlaget. 132 sider.
Nettsider
•
NRK Finnmark. Wormdal, B., 15.12.03. Oljeboring for dummies.
http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/nrk_finnmark
•
Friheten (innenriks). Johansen, S., 10.02.04.
Allmenningen sikrer folkets rett til
fiskeriressursene
. http://www.friheten.no/iriks
•
Hamnes, L. A., 06.03.04.
Kysten til kamp!
http://www.kystentilkamp.com
24
