Frykten for friheten
Ytringsfriheten i et 30 år gammelt demokrati
Semesteroppgave
ved Senter for journalistikk,
Høgskolen i Bodø, våren 2004
Emnekode JO102U 001
Aleksander Løvstad Bergan
Kandidatnummer: 18
La meg gjøre det klinkende klart med en gang. Ytringsfriheten eksisterer i Spania. Den er
nedtegnet i grunnloven, svart på hvitt. Like hellig som i Norge og som i de fleste andre vestlige
land for øvrig. I alle doktriner, presseetiske regelverk og lovverk jeg har kommet over i mitt
arbeid med denne teksten anses ytringsfriheten som en fundamental grunnstein i demokratiet.
Skulle du være så heldig å ha blått blod rennende gjennom årene, er du imidlertid fritatt for
offentlig kritikk i Spania. Men det er da også stort sett det eneste som skiller norsk og spansk
ytringsfrihet så langt lovgivningen går. Jeg har begrunnet ytringsfriheten her, som den normalt
begrunnes, med henvisning til de tre prinsippene om sannhet, autonomi og demokrati. Jeg kunne
gjerne ha gått inn på hvert av prinsippene, skrevet lange utredninger om hvorfor og hvorfor ikke,
men det ville ikke vært hensiktsmessige å gjøre. Dessuten er min ytringsfrihet med denne teksten
begrenset til rundt 36.000 tegn. Jeg vil bare fastslå at ytringsfriheten eksisterer, også i Spania.
Men som frilansjournalist Josep C. Vergés skulle fortelle meg: ”Det finnes mye frihet i dette
landet, men folk er redde for å bruke den”.
For å forstå de spanske nyhetsmediene, må man forstå spansk historie og, med frykt for å
generalisere, spansk mentalitet. Spanjolene har tradisjonelt sett aldri kunnet oppleve en fri
presse. Unntaket er noen måneder under landets fem år som republikk frem til borgerkrigen i
1936, hvor fascistene, med Franco i spissen, begynte sitt korstog. Fra de første trykte mediene
kom ut på 1400-tallet og frem til 1931 var alle publikasjoner kontrollert av monarkiet. Selvsagt,
under Francoregimet ble ikke ting særlig bedre. Alle journalister måtte utdannes på statens egen
journalistskole. De ble registrert og loggført. Som journalist, eller journaliststudent, måtte du ha
prikkfritt rulleblad og viste du så mye som et ørlite tegn på misnøye med staten, være det i full
offentlighet eller innenfor husets fire vegger, var det rett ut. I noen tilfeller ble du skutt.
Observatørene ble med andre ord de observerte, og publikasjonene deres ble overvåket med
falkeblikk. Det er mange selvfølgelige årsaker til at Franco ønsket kontroll over media, men
hovedtanken som ligger til grunn for kontroll i alle totalitære regimer er at opposisjonsledere er
ansett som trussel for styresmaktene. I Spania skulle man dyrke det spanske og på den måten
samle folket. Derav ble all importert kultur klippet og limt til å passe inn i spanjolenes verden.
Publikasjoner ble oversatt til spansk, filmer dubbet og selv i dag er det vanskelig for en
utlending å gå på kino.
Men ting bedret seg også under Franco. I 1966 valgte diktatoren å løsne litt på sensurloven.
Dette var et lite steg i riktig retning fordi det på papiret gav avisene mer selvstyre, men kontroll
og straff var fortsatt forebeholdt staten. Journalistene så imidlertid ut til å tilpasse seg regimet.
De skjønte raskt at det både var enklere, og relativt sunnere for helsa, å skrive de delene av
sannheten som Franco kunne tolerere. Skrev man
hele
sannheten derimot, måtte man tåle sin
2
straff. Det er viktig å huske på at journalistyrket i Spania sjelden ble sett på med heder og ære,
men heller brukt som et springbrett videre opp i systemet.
Gamle vaner kan være vonde å vende. I Spania i dag, nesten 30 år etter Francos død,
eksisterer fortsatt restene av diktaturet. Politistyrken Guardia Sivila, Francos glade gutter,
patruljerer fortsatt gatene og mange av fotballklubbene bærer fortsatt fornavnet Real, som i bunn
og grunn var en betegnelse klubbene fikk for å vise sin lojalitet til staten Spania. Og fortsatt
heter Spanias eneste nasjonale pressebyrå ”Efe” som er den fonetiske utalen av bokstaven ”F”,
som igjen var står for Falange, fascistenes politiske parti.
Propagandaminister i Francoregimet, Manuel Fraga Iribarne, var den første som sa det: ”Spania
er annerledes”
1
. Og jeg har en tendens til å la meg fascinere av det meste som ikke stemmer med
normen. Spesielt finner jeg korrupte nasjoner svært appellerende. I Norge, verdens beste land,
ifølge FNs rangeringsliste à la 2003, skjer det svært lite. Trygt og godt, kanskje, men Gud så
kjedelig. Jeg antar at den norske tradisjonen for polfaring er et resultat av ren kjedsomhet. Jeg
ser for meg Nansen, møkka lei av trygdesystemet og den voksende velferden, tar skiene på
ryggen og sier ”Adios”. For hvor i all verden finner man utfordringene i et land hvor alt ligger til
rette for deg fra fødselen av? Har man ikke noe å sloss for innenfor landegrensene, kan man like
godt sloss mot kulde og hvalross på et gudsforlatt sted som Nordpolen. Jeg har en tendens til å la
meg facsinere av korrupte nasjoner kun for gleden av å fortelle at jeg en gang levde i en by, i et
land, i en del av verden hvor ting fungerte litt annerledes. Hvor verdiene var fremmede og hvor
kampen for tilværelsen var noen lunde mer realistisk. Og hvorav jeg, som Nordmann, overlevde
for å fortelle historien.
Så da jeg fikk vite at grunneieren til togstasjonen Sants Estació i Barcelona er en tidligere
politimann trakk jeg skamfullt på smilebåndet og lagde øyenbrynene om til spørsmålstegn. Det
var redaktør John Barrass som fortalte meg dette. Jeg har kjent ham siden jeg troppet opp på
kontoret hans i august 2001 med ønske om jobb og forståelse. En engelskmann med dårlig
tannhygiene og den type journalist som setter misjonen høyere enn helsa. I seks år har han holdt
liv i Barcelona Business, byens eneste engelskspråklige avis. Jeg kom i fare for å kalle ham en
konspirasjonsteoretiker, da han presenterte mulige årsaker til at en mann med politilønn kan
kjøpe opp det som i Norge tilsvarer Oslo S. Narkotikasalg var den som fenget mest. En teori
Barrass hadde kommet opp med var at politiet i Barcelona kontrollerte store mengder av
narkotikaimporten og jeg må ærlig innrømme at mange av argumentene virket logiske. Som
redaktør i den månedlige avisen Barcelona Business kunne han selvsagt ikke skrive om dette på
grunn av manglende bevis, men teoriene kunne han ha. Og om akkurat de stemmer eller ikke,
1
Diari de Girona, 18.04.2004
3
betyr i bunn og grunn ikke så mye for oss. En tidligere politimann eier like fullt en hel togstasjon
og garantert ikke på grunn av politilønna.
Torsdag morgen 18. mars våkner jeg med følelsen av at en bombe har gått av like over meg. Ør i
hodet og halvvåken, tar jeg en spansk en i det jeg legger meg ut på E18 mot Lilleaker utenfor
Oslo. Lite søvn natten før. Jeg skal møte en tidligere utenrikskorrespondent med 25 års erfaring
fra Spania. Øyvind Johnsen jobber nå for Geelmuynden.Kiese og to år med journaliststudier
forteller meg at jeg om litt befinner meg på fiendens territorium.
- Eksemplarisk, sier Johnsen.
- Spansk presse er eksemplarisk. Jeg vil gå så langt som å kalle El Pais en av verdens beste
aviser. Bare se på hvor mange statsråder de har felt opp gjennom tidene.
Ja, vel? Jeg forteller ham alt hva redaktør John Barrass har fortalt meg. Om reklameinntekter og
svake fagforeninger. Om løgn og trusler og streng injurielovgivning. Johnsen svarer med å
humre i skjegget.
- Han der vet ikke hva han snakker om, sier han.
Nøyaktig de samme ordene skulle Barrass skyte tilbake med en uke senere.
Johnsen legger ikke skjul på at han er en slags spanjofil. Siden Francos fall og til nå
nylig, har han dekket Spania for Arbeiderbladet, senere Dagsavisen, og som de fleste journalister
med noen år på baken lyser han av autoritet. Han forklarer meg om hvor grundige og uavhengige
de spanske avisene er.
- De spanske printmediene er av de frieste i verden, sier han.
Men Johnsen er ikke i tvil om at korrupsjonen florerer i Spania og han nikker bekreftende til
påstanden om at de statlige fjernsynskanalene gjerne er litt tendensiøse. Paradokset, mener
Johnsen, er at spanjolene har liten tillit til avisene, men stor tillit til TV.
- Jeg tror det beste for deg ville vært å følge med i spanske aviser, forklarer Johnsen.
Og der ligger problemet. Jeg har sendt meg selv ut på et oppdrag hvor jeg pokker meg blir nødt
til å basere meg på informasjon fra journalister som Johnsen. For spanskkunnskapene er et ømt
og flaut tema for denne gutten, som etter halvannet år i Barcelona kan spansk på et slags
avansert turistnivå. Jeg kan forstå og gjøre meg forstått, men samtalene pleier å gå i stå etter å ha
forklart at jeg er norsk, spurt om veien til hotellet og bestilt en øl. I Barcelona fantes det med
andre ord et meget begrenset antall publikasjoner om spansk journalistikk og spansk historie på
et språk jeg kunne forstå. Disse fant jeg på biblioteket i pressesenteret.
Så kanskje var ikke EU-landet Spania så ille som min venn Barrass skulle ha det til.
Nåja, de av oss som ikke lar seg fascinere av korrupte nasjoner elsket jo Norge de også, etter OL
og før Lundkommisjonen. For det finnes noen logiske brister i Johnsens argumentasjon. Hvis
4
korrupsjonen florerer, hvor er pressen? Vil ikke avsløringer om urene bankkontor, innsidehandel
og utro tjenere være på toppen av ønskelista for enhver redaktør? Er det ikke tenkelig at dersom
pressen gjorde jobben sin, ville store deler av den korrupsjonen, vi alle er enige om at eksisterer,
dø ut?
I arbeidet med denne teksten presenterte redaktør Barrass meg for Josep C. Vergés. En
katalansk frilansjournalist, med flere bøker om statlig korrupsjon på samvittigheten.
2
Høyt
respektert i de intellektuelle kretser og fryktet av politikere med skjelletter i skapet. Vel, til en
viss grad. Vergés er blitt bannlyst av både Spanias største avis, El Pais, så vel som den mindre
venstreaktige avisen El Periodico. Årsaken var at han til tider ble vel nærgående de respekterte
politikerne. Vi liker ikke at du skriver om korrupsjon fikk han høre. Det blåser vel til helvete
ideen om at pressen er den fjerde statsmakt.
”Vi sier nei, nei til krig. For krigen er ei hore. Og hvis ingen merker det, se
opp for mennesker i ferd med å eksplodere. Fra Madrid til Paris. Fra Dadiz til
Beijing. Folk i gaten si nei, nei til krig. For Krigen er ei hore”.
3
Teksten er fra fjorårets potensielle sommerhit, ”Oju”, som du aldri fikk høre på det spanske
statlige radio- og fjernsynsnettverket. Det populære jentebandet Las Niñas ble vel en smule for
kritisk daværende statsminister Aznar og dermed bannlyst av Spanias offentlige radio- og
fjernsynskringkasting, RTVE.
Jeg landet i Barcelona til rett tid. Nøyaktig en uke etter det omdiskuterte valget, 14. mars 2004,
som førte til regjeringsskifte i Spania.
- Vi går inn i tredje fase av demokratiet, hører jeg folk si.
En ny fase for hver retning regjeringen går. Først til venstre, så til høyre og nå til venstre igjen.
José Luis Rodriguez Zapatero heter mannen som nå har overtatt tronen. Han er sosialistenes
mann og Spanias nye statsminister. For etter åtte år måtte José Maria Aznar og hans Partido
Popular (PP) gå, etter den største blunderen i nyere spansk politikk.
Tiden skrus to uker tilbake. Valgkampanjen er inne i sin siste fase og frilansjournalist Emilio
Silva er forbannet. Ofte møter han kollegaer som ikke kan skrive det de ønsker fordi de er utsatt
for uoffisiell politisk sensur.
2
Josep C. Vergés har skrevet to bøker om korrupsjon innad i de spanske styresmaktene. Curroptors i
Corrupres (1999) og Tots els homes de Duran – La corrupció política de Catalunya (2000) . Disse to
bøkene er skrevet på katalansk.
3
Barcelona Business, 6/2003
5
”Dette er rester av diktaturet”, forteller han BBC News.
4
Rimelig kvasse beskyldninger, men Silva får støtte av The International Federation of
Journalists. De kritiserer spansk presse for å være upartisk. Ok, rimelig skummelt, men på
hvilken måte kan et pressekorps i EU-staten Spania være partisk under et valg i det 21.
århundre?
Mye av problemet ligger i lovverket. En lov av 1980 gir statsministeren rett og plikt til å
utnevne en ny kringkastingssjef. Så for hver nye regjering, kommer en ny regjeringsvennlig sjef
inn i statskanalen TVE. Legger man to og to sammen kommer man frem til følgende konklusjon:
Et parti med absolutt flertall i regjeringen, som Partido Popular har, gir absolutt innflytelse over
rikskringkastingen. Selvsagt, Partido Popular benekter sammenhengen.
”Det er en fornærmelse for den profesjonelle integriteten til arbeiderne i TVE å antyde at
regjeringen har noe som helst innflytelse”, sier PP-talsmann Gustavo de Aristegui til BBC
News.
5
Jeg tror folk flest stemmer utelukkende på grunn av trynefaktor. Min gamle mor stemmer
SV fordi hun liker Kristin Halvorsen. Erik Solheim synes hun var en fjott, så når han var SV-sjef
stemte hun Arbeiderpartiet. Gi meg en annen fornuftig forklaring på hvorfor Carl I. Hagen tidvis
gjør det så bra. Vi ser dem stadig vekk på TV. Hver bidige dag. Redaksjon En, Standpunkt,
Holmgang, Tabloid. Aldri kommer de til en konklusjon, men det spiller ingen rolle. Det beste
ordet vinner og vi vet hva vi skal stemme. Verre er det for spanjolene. Den politiske debatten
kan ikke sies å rase over TV-skjermen i de spanske hjem før valget. Årsaken er at Partido
Popular ville ha seg frabedt å stille opp til slike TV-debatter som vi elsker her i landet. Så selv
om Partido Popular absolutt ikke har noen innflytelse over rikskringkastingen lar TVE likeså
godt være å sende debattprogrammer.
Og så sier det KABOOM. Bokstavelig talt. Torsdag 11. mars smeller bombene som skulle
forandre folks syn på spansk politikk og spanske medier. 10 bomber alt i alt og hele 191
mennesker omkommer i det som fort blir omtalt som den verste terroraksjonen i Europas nyere
historie. Det var Spanias 9-11 og spanjolene vil for alltid vite hvor de var og hva de holdt på
med, da de først hørte om attentatet. 911 dager etter Twin Towers.
Det tok antakeligvis ikke mange minuttene for daværende statsminister José Maria Aznar
å bestemme seg for hvem som sto bak bombene. Han pekte ut den baskiske
frigjøringsorganisasjonen ETA. Jeg vil nødig gjøre samme feilen og dra forhastede
konklusjoner, men mye tyder i dag på at det var muslimske terrorister som sto bak attentatet. Ja,
4
BBC News, 25.02.2004
5
BBC News, 25.02.2004
6
faktisk var det mye som tydet på det også få timer etter at bombene smalt. Aznar og Partido
Popular hadde imidlertid bestemt seg og satte i gang et show vi sjelden har sett maken til i nyere
Europeisk historie. De tviholdt på ETA som organisasjonen bak terrorangrepet og med god hjelp
fra den statelige kanalen TVE, pressebyrået Efe og en horde velvillige redaktører rundt om i det
ganske land var det nesten så vi bet på agnet.
Nyhetsreportasjene i TVE kloret seg fast til påstandene om at baskerne sto bak attentatet.
I de fire dagene fra bombene smalt til sosialistene ble valgt, hadde de særdeles pregede nyheter
med en ankermann som ordrett koblet ETA sammen med bombene. Av intervjuer gjort med
politikere og diverse talsmenn valgte de konsekvent å sende de intervjuene som underbygget
påstandene til regjeringen. På lørdagen, ”Refleksjonens dag”, som tradisjonen tro skal være fri
for politisk propaganda, valgte de å gjøre om på sendeskjemaet. Dokumentarfilmen ”Mord i
oktober” ble å se på fjernsynsskjermen i de spanske hjem den kvelden. En dokumentar om den
baskiske konflikten og frigjøringsorganisasjonen ETA. Av de massive demonstrasjonene mot
regjeringen som ble holdt over hele Spania samme lørdag, valgte de å vise bilder av noen litt
aggresive pønkere etterfulgt av en pressetalsmann for Partido Popular som ba folk slutte med
disse ”tåpelige” demonstrasjonene.
TVE lot ingen annen mulighet stå åpen. At det spanske etterretningssenteret (CNI) så
tidlig som torsdag før lunsj, hadde funnet en van med syv detonatorer og en kassett med vers fra
koranen, så ikke ut til å interessere dem. At sprengstoffet kom fra Saudi Arabia var heller ikke
interessant. At en søsterorganisasjon under Al Qaida påropte seg skylden og at ETA fraskrev seg
ansvaret fredag formiddag, gikk så å si ubemerket forbi. Selv arrestasjonen, på lørdag
formiddag, av fem muslimske menn mistenkt for å stå bak attentatet, fikk liten fjernsynstid. I
stedet lot de regjeringens innenriksminister Angel Acebes få to minutter til å si at påstandene om
at Al Qaida står bak attentatet ”kun er et patetisk forsøk på å ødelegge informasjon og forvirre
folk”
6
. Noen lot seg imidlertid ikke forvirre. I Norge sa Jan Petersen så sent som på dagsrevyen
fredag kveld at han ”ikke ser noen grunn til å tvile på de spanske myndigheters påpekning av at
ETA står bak.”
7
Han var ikke alene. USAs president Bush støttet opp om teorien. Det samme
gjorde FN.
TVE var ikke regjeringens eneste talerør i dagene før valget. Nyhetsbyrået Efe spydde ut
ukritisk informasjon som pekte ut ETA som gjerningsmenn. I avisen El Periodico kunne man
fredag morgen lese overskriften ”ETA’S M-11”
8
og i tidligere utenrikskorespondent Johnsens
favorittavis, El Pais, sto det tydelig skrevet på forsiden at ETA sto bak bombene i Madrid. Det
finnes antakelig mange redaktører rundt om i Spania som helst lar være å putte akkurat det
6
World Socialist Web Site, 22.03.2004
7
Morgenbladet, 12/2004
8
Bokstaven “M” er den spanske måten å betegne måneden mars på.
7
fredagsnummeret i porteføljen, for overraskende mange av avisene i Spania lot seg rive med i en
feilslått heksejakt arrangert og ledet av Partido Popular og statsminister José Maria Aznar.
Riktignok var mange av avisene tvilende til regjeringens unådige angrep på ETA i lørdags- og
søndagsutgavene etter at flere sannheter hadde kommet på bordet. På søndag vant det
sosialistiske partiet POSE en klar seier ved valget.
Det er ikke vanskelig å tenke seg hvorfor den daværende regjeringen ønsket å manipulere
sannheten. Partido Popular har i de siste fire årene gitt både Baskerland og Catalonia innskrenket
selvstyre. De har også, mot flertallet av spanjolenes vilje, deltatt aktivt i krigen mot terror og
vært en del av okkupasjonsmakten i Irak. Skulle det vise seg at ETA sto bak M-11 ville det, kort
forklart, styrke statsminister José Maria Aznars budskap om ETA som Spanias store onde.
Skulle det derimot vise seg, som sannsynligheten vil ha det til, at det var muslimske terrorister
som sto bak, ville det være et spark bak og et slag i trynet, fordi Aznar har satt Spania i en meget
ugunstig situasjon: Han har gjort landet til et terrormål.
Paradoksalt nok var det ikke den tidligere statsministerens politikk som felte ham.
Partido Popular bikket over et flertall på meningsmålingene i tiden før bombene i Madrid. Det
var heller ikke det at Spania har blitt et mål for internasjonal terrorisme. Aznar og Partido
Popular tapte valget fordi de valgte å lyve til det spanske folket. Spanjolene reagerte med avsky
på hvordan den sittende regjeringen prøvde å skjule sannheten. Emilio Jimenez Tomas uttalte til
New York Times: ”Regjeringen gjemmer informasjon. De tror vi er idioter… Se på dette. De har
løyet til oss og vi får ikke vite sannheten før etter valget”.
9
For det er ille nok at de folkevalgte
lyver til de som gav dem tillit nok til å la dem regjere, men det er ikke der problemet ligger. En
løgnaktig regjering vil ikke alene velte et demokrati. Problemet oppstår først når nyhetsmediene
villig lar seg bruke som ukritisk talerør for makteliten. At demokratiets vakthunder lar seg lokke
av billig skinke og sovemiddel, er en større trussel for demokratiet enn en uetisk statsminister.
Redaktør Antonio Franco i avisen El Periodico legger seg flat. Han fortalte i et bilag til El
Periodico, tirsdag etter valget, hvordan Aznar desperat ønsket å kontrollere avisens innhold.
Etter to telefonsamtaler med statsministeren torsdag formiddag, bestemte Franco seg for
overskriften ”ETA’s M-11”. Han var ikke den eneste. Statsminister Aznar og utenriksminister
Ana Palacio satt store deler av torsdagen med telefonrøret i hånda. De aller fleste nyhetsmediene
i Spania fikk høre fra regjeringen denne dagen. Beskjeden var å ikke så tvil om ETA som
gjerningsmenn og overraskende mange fulgte ordre. En telefon til etterretningssentralen CNI
ville kanskje ha resultert i noe annet.
9
World Socialist Web Site, 22.03.2004
8
Skribenter for nyhetsbyrået Efe gikk ut med et presseskriv etter valget og forlangte
nyhetsredaktør Miguel Platons avskjed. De mente han ledet et regime av manipulasjon og sensur
til fordel for Partido Popular i dagene før valget. I skrivet heter det at Efe, helt siden torsdag
morgen, kjente til en mobiltelefon konfigurert på arabisk og vanen som politiet fant med
detonatorene og at en av de døde var terrorister. De fikk rett og slett ikke lov til å komme ut med
den informasjonen.
La meg bare gjenta Partido Popular-talsmann Gustavo de Aristeguis ord til BBC News:
”Det er en fornærmelse for den profesjonelle integriteten til arbeiderne i TVE å antyde at
regjeringen har noe som helst innflytelse”.
10
Over halvparten av TVEs ansatte har i nyere tid gått sammen og dannet nettside hvor de detaljert
går igjennom nyhetssendinger og maktutøvelse i Spanias nasjonale rikskringkasting. Dette fordi
de føler en ”økende manipulasjon som seriøst undergraver troverdigheten til den offentlige
kanalen og dens arbeidere”.
11
Galicia, 13. November 2002. Oljetankeren Prestige blir beordret borttauet av den spanske
regjeringen. Tankeren lekker olje og er i ferd med å søle til hele kyststripen. I det Prestige slepes
vekk, sprekker den og det som ikke skulle skje, skjer. Resultatet er 10.000 omkomne fugler og
300 ødelagte strender. I Galicia må for øvrig beboerne skru over på fransk TV for å finne ut av
hva som egentlig foregår. Kysten utenfor Galicia er et av Europas mest intensive fiskeområder
og matvaregiganten Daniel Sánches-Llibre, eier av selskapet Conservas Dani og fotballklubben
Espanyol, blir pent nødt til å plukke muslinger et annet sted.
Morcambe Bay, England, 6. februar 2004. Dani, som Sánches-Llibre populært kalles, har
funnet sitt nye muslingrede og et uvisst antall kinesere til å plukke dem for ham. Denne dagen
dør 19 plukkere av tidevannet og Europas aviser raser. Kun én avis i Spania har våget å skrive
om saken, Barcelona Business.
Han er fryktløs og viljesterk, denne John Barrass. Jeg er på søndagsfest i hagen hans en
halvtime utenfor Barcelona sentrum. Barcelona Business feirer seksårsjubileum og jeg omgås
intellektuelle, skribenter og synsere med tilknytning til avisen. Solen viser seg for første gang
siden jeg ankom Spania og stemningen er god. Barrass smiler, skjenker vin og forsikrer seg om
at gjestene har det bra. De fleste tilstede er uvitende om at han bare to dager tidligere fikk besøk.
Et øyeblikk var han villig til å legge avisen på hylla. Gi opp. Visse ting er det ikke verdt å
risikere helse og kjæreste for. Besøket besto av fire muskuløse menn som ”bare skulle se hvor
han bodde”. En mulig årsak til denne hjemmevisitten var at de fire gorillaene genuint ønsket å se
10
BBC News, 25.02.2004
11
CP Informativos, 2004
9
hvor Barrass holder til, men man skal være veldig godtroende for å påstå at de var beundrere
som ønsket autografer. Tankene til Barrass fløy rundt som hyperaktive kråker, der han sto og
viste muskler ute i hagen denne fredagskvelden. Kråkene landet på den mest kontroversielle
saken i siste nummer av Barcelona Business. Saken om muslingkongen Dani og hans 19 døde
kinesere.
”Det finnes mye frihet i dette landet, men folk er redde for å bruke den”. Frilanser Josep C.
Vergés ord står som overordnet reiseguide inn i de spanske journalisters rike. For friheten er ikke
mye verdt, hvis den ikke blir brukt. Frykt setter en stopper for fri utfoldelse, slik den nesten satt
en stopper for Barcelona Business. I skrivende stund lever et hundretalls journalister i Spania
under politibeskyttelse fordi ETA har satt en prislapp på hodene deres. Likevel er dette
unntakstilfeller i den spanske medieverdenen. John Barrass er også et unntakstilfelle. Han er én
og ikke et helt konsern. Med andre ord skal han ikke tape mange søksmål for å gå personlig
konkurs. I tillegg er han liten av vekst og ikke den største trusselen rent fysisk. Selv om frykten
John Barrass plutselig befinner seg under er høyst reell, er ikke det
den
frykten Vergés mener
når han sier som han sier.
Ved grillen i hagen til Barrass finner jeg et glimrende eksempel som kan illustrere den frykten
Vergés snakker om. Den svenske frilanseren Natalia Kim har jobbet i Spania siden slutten av 70-
tallet og har blant annet blitt blåst opp på første siden til El Pais med overskriften ”Løgner”.
- Et stort kompliment. Det var da jeg visste jeg hadde gjort et godt arbeid, forteller Kim.
Arbeidet var en artikkel som magasinet Lib publiserte i 1984. I artikkelen avslørte hun
dødsfall forårsaket av gjødslingsmiddelet, Nemacur, produsert av den tyske
legemiddelprodusenten Bayer. Uten å gå i detaljer døde om lag 60 personer i Spania som følge
av feilbruk av Nemacur på tomatplanter. Kim presenterte 18 sider med plansjer, tekst og
statistikk og Bayer svarte med motangrep. De engasjerte et dokumentarteam fra Tyskland med
hensikt å motbevise journalisten. Dessverre, for Bayer, endte det med at dokumentaristene heller
bekreftet hennes påstander.
Først etter at Lib publiserte artikkelen, og dokumentarteamet bekreftet historien, kom
saken på trykk i det mye større magasinet El Tiempo. De hadde angivelig hatt den liggende i
skuffen i over et år uten at noen valgte å trykke den. El Tiempo hadde sikkert sine grunner. Jeg
vil nødig være kategorisk og lar alle mulige årsaker ligge oppe til høring. Det finnes dog én
grunn som rimer mer enn noen annen: Frykten for konsekvensene ved å angripe de store
bedriftene.
10
Etter at Josep C. Vergés hadde blitt bannlyst fra både El Pais og El Periodico, fikk han
endelig gjennomslag med sine artikler om statlig korrupsjon i den lille regionsavisen Diari de
Girona. Den første artikkelen ble trykket, avisen lest og mindre enn en uke senere fikk
redaktøren smake konsekvensene. Han fikk en telefon fra det katalanske selvstyre, Generalitat,
og dermed ble det slutt på all annonsering fra de spanske myndigheter.
Norge er kjent som det landet i verden hvor det leses flest aviser per innbygger. Jaume Reixach,
redaktør i venstreavisen, El Triangle, anslår at kanskje så lite som 20 % av den spanske
befolkningen følger med i printmediene. Avisene i Spania, foruten de aller største, er med andre
ord i stor grad avhengige av reklame. Et tap på det statlige annonsemarkedet kan i verste fall
bety nedenom og hjem for mange av dem. Reixach forteller meg at tyske og spanske
bedriftsledere en gang sent på 70-tallet møttes for å snakke om sitt forhold til pressen. De
utvekslet erfaringer og råd. Et ekte pappaguttmøte for godt voksne, med høy sigarføring og en
utømmelig flaske Brandy, og hvor konklusjonen ble følgende: Skal du kontrollere pressen, må
du kontrollere annonsemarkedet. På begynnelsen av 80-tallet satte de spanske bedriftseierne
planen ut til verks. Samtlige av de store annonsørene i arbeideravisen Mundo Diario sluttet å
annonsere. De skrudde av krana, som de sier i Spania. Det var et plott, ingen tvil om det, og
resultatet ble, som ventet, nedleggelse. Frykten for at det samme kan skje i akkurat din avis,
ligger nok å lurer i bakhodet på mange redaktører.
Jeg har problemer med å finne en logisk forklaring. Så vidt jeg vet er også de norske
avisene avhengig av reklame. Det finnes nok de redaktører i Norge som etter nok øl på
Tostrupkjelleren, kan innrømme ett og annet uforsiktig brudd på tekstreklameplakaten. Og det
kan nok også hende, rent hypotetisk, at for eksempel Nike slutter å annonsere i en avis som har
avslørt feil ved 80 % av joggeskoene deres. Men ville ikke Adidas da eventuelt annonsere som
bare pokker i samme avis? Det er da kapitalismens vesen, enten du liker det eller ikke?
Vi må bevege oss dypere inn i strukturen. De største selskapene i det moderne Spania var for
ikke mange år siden offentlige. Da, som under Franco, var det opp til styresmaktene å plukke ut
sjefene til de enkelte bedriftene. Blar man i gamle skolebøker ser man at det tidligere overhode
for Telefonica, Juan Villalonga, er å finne på de samme klassebildene som tidligere statsminister
José Maria Aznar. I dagens Spania er de fleste av bedriftene privatisert, men ser man nøye på
eierstrukturen finner man at Partido Popular har likevel klart å lure mange menn inn i
topposisjoner. Tidligere og nåværende partimedlemmer er å finne i blant annet telefonoperatøren
Telefonica, petroleumsprodusenten Repsol og banken BBOV. Dette er de tre største selskapene i
11
Spania. I taxfree-monopolet Aldeasa, som du finner på flyplassene, er to av styremedlemmene
fra det ledende Katalanske partiet UDC, Unió Democrática Catalan.
Styresmaktene og da særlig Partido Popular hadde med andre ord menn over alt. Jeg sier
”hadde” fordi jeg antar at valgresultatet 14. mars har ført til endringer innad i mange av de
ledende selskapene. Det finnes også to store reklamebyråer i Spania. Det største av dem er et
franskeid selskap som heter Carat. Carat er ansvarlig for å produksjon og salg av mye statelig
reklame, så vel som annonser for de største bedriftene. Når selskapet i sin tid skulle etableres i
Spania, trengte de en til å lede den spanske avdeling. De fant Miguel Rodrigez, tidligere
pressetalsmann for, surprise surprise, Partido Popular.
Mange navn og mye å holde rede på. Spørsmålet er hva dette betyr, eller rettere sagt,
hvilke følger denne uheldige sammensetningen av selskaper og makthavere har for
pressefriheten. En ting er klart: Tråkker du først på noen såre tær, kan du risikere å trampe hardt
på mange ømme føtter og dermed kappe av hele beinet på din egen avis. Skal jeg tro redaktør
John Barrass er disse sjefene mer sammensveiset enn de tre musketerer. Og jo større selskap, jo
flere annonser, jo mer penger. Risikoen man tar for å kritisere en storhøvding på
kommentarplass, i lederen eller rett og slett ved å bringe frem ugunstige nyheter, er å miste
annonseinntekter fra alle dens allierte. Selvsagt fungerer også dette motsatt vei. Når
muslingkongen Daniel Sánches-Llibre mistet 19 arbeidere i England, skal han angivelig ha
annonsert i de spanske avisene som om helvete var på vei til å fryse over.
Fortsatt
litt
uklart? Når frilanser Josep C. Vergés endelig får publisert sin artikkel om
korrupsjon, og med det tråkker på veldig mange viktige føtter, skjer det i en liten regional avis i
Girona. En liten avis, med lite opplag, i en liten by med små uavhengige operatører. Statlige
annonser eller ikke, den journalistiske idealismen kommer i første rekke fordi hovedinntektene
kommer fra den lokale slakteren på hjørnet og blomsterbutikken nede i gata.
Tvilerne er ikke overbevist og det med god grunn. Til tross for at Bondevik har satt
Norgesrekord i privatisering, finnes det heldigvis fortsatt mange offentlige bedrifter i Norge.
Teoretisk sett burde regjeringen kunne klare å følge den spanske oppskriften og utnytte seg av
mulighetene vel så bra som spanjolene. Her i landet er jo til og med eierne fortsatt den norske
stat. Sannheten er at ingen kan garantere for at dette ikke skjer og det skal mer enn et par pils på
Tostrupkjelleren for å få en redaktør til å innrømme noe sånt. Jeg har selv jobbet i en respektert
lokalavis i Lofoten og har fått en viss fornemmelse for at de lokale kreftene til en viss grad kan
klare å styre avisens innhold. Blant annet ble det heftig debattert på et morgenmøte om hvorvidt
vi skulle tale den lokale presten i mot, og noen artikler ble helt klart skrevet av hensyn til
annonsørene. Når det er sagt, ble så vidt jeg vet ingen artikler
ikke
skrevet av samme hensyn.
12
Da redaktør John Barrass startet sin karriere som journalist, skrev han fiktive leserinnlegg
til et fotomagasin hjemme i England. Selvsagt skjedde dette bak redaktørens rygg, men Barrass
følte det var viktig å påpeke produksjonsfeil og defekte kameraer. En noe kontroversiell måte å
sette ting på dagsordenen på, men ingen andre påpekte disse feilene. Den ene gangen
redaksjonen fikk et ekte leserbrev i posten, havnet det i søpla samme dag. Årsaken var at leseren
hadde en høne å plukke med en kameraprodusent, som redaktøren nødig vil komme på akkord
med; magasinets hyppigste annonsør. Poenget er at spansk presse ikke er unike i å danse etter
annonsørenes pipe, men det skjer på et mye høyere og langt mer alvorlig plan enn det
tilsynelatende gjør i Norge.
Det er fristende å avslutte resonnementet med å si at den spanske makteliten kontrollerer pressen
fordi de har muligheten, og pressen føyer seg fordi den må. En slik avslutning ville vært altfor
enkel og langt fra sann. Jeg kan imidlertid bare komme med mulige årsaker til at dette skjer
basert på personlige erfaringer fra min tid som ulovlig innvandrer i Barcelona. Jeg er ingen
sosialantropolog, men en ting er sikkert; folkesjela, og den strukturelle oppbygningen av
demokratiet Spania, tillater urene koblinger. Ikke fordi folk flest ønsker det, men fordi fokuset er
et annet sted og fordi det tar tid å etablere et feilfritt system.
Etter å ha jobbet i landet i halvannet år, har jeg fått en forståelse av at en god CV aldri
slår en god bekjent fra innsiden. Jobben er din hvis du kjenner en som kjenner (jeg hører folk si
det samme om NRK). Klør du ryggen min, klør jeg ryggen din. Det er en grunn til at jeg blir
tilbudt hasj og kokain hver eneste gang jeg entrer Plaza Reial midt i sentrum. 20 meter bortenfor
står politiet å drikker kaffe. Folk har en tendens til å se igjennom fingrene på en del ting vi i
Norge ville demonstrert imot på Youngstorvet i Oslo. Jeg mener ikke å si at folk sitter med
kalde, uanfektede hjerter og lar verden løpe forbi, men de store kampsakene oppstår gjerne på et
lavere, mer personlig nivå. Det er på gulvet at medmenneskeligheten får et ansikt. I Norge liker
vi å klage på pensjonistenes dårlige kår, men bestemor besøker vi gjerne ikke mer enn tre ganger
i året. I Spania fungerer det annerledes. Der besøkes bestemor oftere og da kan det være det
samme om hun får en tusenlapp mer eller mindre i pensjon.
Jeg jobbet engang med å restaurere privatyachter i havnebydelen Barcelonetta. Når jeg
besøker den gamle stambaren, Bar Colombo, nede ved havna, treffer jeg mange gamle kollegaer.
Jeg spør en av dem hva de syntes om valgresultatet.
- Vel… hjerte sa sosialistene, men personlig hadde det vært best om de konservative vant.
Mannen jeg pratet med snakket om sitt forhold til sjefen og sjefens penger. Jeg tror ikke han
mener å være egoistisk, men for ham og hans nærmeste betyr det mye hvis tidene skulle forandre
seg og sjefens konto minke.
13
Korrupsjon i Spania ligger langt nede på lista over hva som betegnes som farlig og
uetisk. ”Det kan være det samme hvem som styrer, bare vi, folket, holder sammen”. Dette ser ut
til å være mottoet og det er, etter min mening, klart at denne holdningen gjenspeiler seg i
forholdet mellom den fjerde statsmakt og makten generelt.
En småkriminell venn av meg som heter Alex, en verdensborger bosatt i Barcelona, presenterte
en gang en teori på hvorfor Barcelona kryr av Marokkanske lommetyver. En ting er at de strengt
tatt aldri får oppholdstillatelse og dermed ikke arbeidstillatelse. En annen ting, mente Alex, er at
de lot Allah bli igjen i Marokko. Islam tillater ikke stjeling, men er du 14 år og oppdager at Gud
ikke ser deg lenger, er det klart du griper muligheten. Alex har tre bankkontoer under tre
forskjellige navn. Han gir julegaver til banksjefene, eier et firma under falskt navn og
myndighetene tror han befinner seg i Frankrike. Uten noen sammenheng for øvrig.
Ting må modnes før de kan høstes, og drar vi Alexs teori ut i denne sammenhengen,
finner vi en viss forståelse for at man i et land med et knapt 30 år gammelt demokrati har lært å
leve med det faktum at reglene forandrer seg hele tiden. I mellomtiden er det best å ikke være på
opposisjonssiden. Det vet de store eierselskapene.
En uke etter valget er det redaktørskifte i den konservative høyreavisen La Razon. Et
regjeringsskifte i Spania, fra konservativt til sosialistisk, betyr nye syn og nye meninger. La
Razon vil alltid holde til høyre, men nå er det kanskje på tide å få inn en mann i toppen som ikke
nødvendigvis vil være så kritisk til alt hva sosialistpartiet og den nye regjeringen vil finne på. La
Razons gamle redaktør Luis Maria Auson blir pent nødt til å takke for seg. Fire år tilbake da
Partido Popular fikk absolutt flertall i regjeringen, ble den sosialistiske redaktøren, Joan Tapia, i
den relativt store avisen La Vanguardia også bedt om å gå.
Torsdag morgen 25. mars. Det er fotballkamp i Barcelona. Hjemmelaget møter Celtics og
Barcelona er invadert av 25.000 skotter. Den mest høylytte, selvsagt, har sjekket inn i rommet
ved siden av. Celtics kommer til å vinne. Det vet jeg fordi naboen har stått på balkongen og
skreket det i hele natt. Kanskje bør ytringsfriheten ha sine innskrenkninger? Absolutt ikke hører
jeg en stemme i meg si. Det vi i beste fall kan ta ham for er forstyrrelse av ro og orden. Og hvor
er Franco når vi trenger’n?
I dag skal jeg gjøre noe dumt. Tirsdag ringte det en engelskmann ved navn Daniel Nicholls. Han
lurte på om ikke jeg kunne holde et foredrag for en gjeng spanske journaliststudenter på
universitet i Vic.
- Jo da, svarte jeg med den største selvfølgelighet.
14
Så etter å ha forbannet meg på min profetiske nabo setter jeg meg på morgentoget mot Vic.
Det slår meg at de mest pressekritiske personene jeg har snakket med er av utenlandsk
opprinnelse. De spanske journalistene, uansett hvor dyktige og uavhengige de selv måtte være,
har et langt mer avslappet forhold til de spanske mediene. Det hviler en slags aksept over at
nasjonens tilstand rett og slett er som den er. Det kan nok hende at ting er så innprentet at de
ikke legger merke til det selv. Daniel Nicholls er av typen kritisk utlending og jeg tar meg selv i
å være det samme. Nå skal jeg i tillegg være en
arrogant
utlendig som skal troppe opp i en
journalistklasse og fortelle studentene hvor på tryne spansk presse tilsynelatende er.
Jeg skal aldri bli lærer. Etter å ha snakket uavbrutt i tre kvarter om meg selv, min
oppgave og hvordan jeg ser på de spanske nyhetsmediene, blir jeg stående å se utover et hav av
måpende øyne.
- Eh… noen spørsmål? Ingen? Var dette ting dere visste fra før?
Jeg fortsetter med å fortelle om norsk presse og føler meg mer eller mindre som den type
bedrevitende møkkamann Martin Eide snakker om i artikkelen ”Det journalistiske mistaket”. Jeg
opphøyer meg selv, min profesjon og mitt land. Jeg er her for å fortelle dere at i Norge er alt så
mye bedre enn i deres land. Tenker jeg tilbake på det nå, blir jeg kvalm. Hvilken rett har jeg?
- Hvis ikke noe av dette står i avisen, hvordan vet du det da, spør plutselig en av studentene.
Godt spørsmål. Hvem er mine kilder og hvilket forhold har jeg til dem?
Jeg har en viktig hovedkilde. En som har koblet meg sammen med mange av de andre
kildene jeg har snakket med. Jeg blir nødt til å vurdere hvorvidt det er holdbart eller ei. Eller
trenger jeg det? Alt jeg hørt er jo etterprøvd og dokumentert fra flere hold. Jeg er jo tross alt ikke
ute etter å finne de tingene som
fungerer
i den spanske medieverden.
- Du må huske på det, Aleks, at folk som John Barrass ser på saken med helt nye øyne, sier
Nicholls over en kaffe etter endt undervisning.
- Han ser det ut i fra et helt annet system.
Tankene min går plutselig til Åsne Seierstad. Hvor suksessfull var hun egentlig, og ut i fra
hvilken kulturell bakgrunn beskrev hun familielivet til en bokhandler i Kabul. Jeg bestemmer
meg for at jeg ikke trenger å akseptere alt. Slik folk i Spania kanskje aksepterer et visst nivå av
korrupsjon. Seierstad opplevde heller ikke Afghanistan kun negativt. Det er sikkert mye bra i
den spanske medieverdenen også, men systemet er lagt opp til at de som vil, kan komme unna
med mye. Jeg mener ikke å påstå at det er de spanske mediene i seg selv som er korrupte, men
de har vist en større velvilje til å la seg kjøpe enn det vi er vant med i Norge. For at deler av
Spanias maktelite bevisst har styrt unna offentligheten og kommet unna med det, er helt klart.
Jeg vil ikke bli for bastant, men media har i mange tilfeller stått paralysert og sett på fordi det
ikke finnes en ordning som limer sammen restene av en konkurs avis.
15
Det er 40 minutter til toget går i retning Barcelona. Siesta. Ingen butikker er åpne og jeg kommer
til å kjede vettet av meg uten lesestoff.
- De gir ut gratis eksemplarer av La Vanguardia på universitet, forteller Nicholls meg, du kan
bare plukke med deg et derfra.
Når jeg møter redaktør Jaume Reixach og journalist Victor Saura i El Triangle en uke
senere forteller de meg at Generalitat, altså det katalanske selvstyre, indirekte favoriserer og
støtter La Vanguardia ved å kjøpe opp et sted mellom 25.000 og 30.000 eksemplarer hver dag.
Det kan man jo kalle en slags pressestøtte. Kanskje ikke slik vi kjenner begrepet i Norge og
kanskje ikke like rettferdig tildelt. Når det er sagt, må jeg legge til at man også i Spania har en
tilnærmet lik pressestøtteordning som vi finner i Norge. El Triangle, og Diari de Girona for den
slags skyld, får støtte fordi de skrives på katalansk. De kan være så kritiske de bare vil, for
minoritetsgruppene skal vi jo ta vare på. Og jeg mistenker redaktør Reixach for å være meget
klar over det faktumet, for noen annen statelig støtte, verken direkte eller gjennom annonser,
finner man ikke lenger i de avisene.
Det plaget meg at den gamle utenrikskorrespondenten Øyvind Johnsen kalte El Pais for
eksemplarisk.
- En av de beste avisene i verden, mente han.
Dette plaget meg fordi jeg ble redd for at jeg kanskje lette etter en sannhet som ikke eksisterte.
Josep C. Vergés forteller meg at korrespondenter i Madrid gjerne lever et internt liv.
- Du må fortelle ham at en av verdens beste aviser lyver på forsiden, oppfordrer Vergés.
Det er onsdag kveld og jeg sitter ved duket middagsbord hjemme hos den katalanske frilanseren.
Han er en smule forbannet for tiden. I det siste har han skrevet til flere aviser, deriblant El Pais
og forlangt en unnskyldning fra redaktørene. En unnskyldning for å ha misledet det spanske
folket.
- Jeg tolerer ikke løgn, verken fra politikere eller journalister, sier Vergés.
- Når en journalist i New York Times ble tatt i å lyve fikk han sparken og redaktøren sa opp med
umiddelbar virkning.
- Jeg antar at det ikke er første gangen El Pais lyver, sier jeg.
- De gjør det hele tiden, svarer han.
Journalistikk og sterke meninger ligger godt inngrodd i Vergés stamtavle. Faren var
redaktør i Francos Spania og det finnes nok historier der til å fylle en god kriminalbok.
- Avisene i Spania var mye bedre for 20 år siden. Til og med under Franco var i hvert fall det de
skrev sant, sier Vergés.
16
Han utfordrer til diskusjon. I Italia heter det at under Mussolini gikk i hvert fall togene til rett tid.
- En halv sannhet er ikke mye bedre enn en full løgn, sier jeg.
- Nei, men det er i hvert fall en halv sannhet, svarer Vergés med trykk på sannhet.
Han viser meg en e-post han har fått fra El Pais.
- El Pais trykte en brevveksling mellom min far og en intellektuell fra Menorca, sier han.
- Problemet var at de aldri fikk tak i brevene som faren min hadde fått. Dermed fant de like så
godt opp halvparten av dialogen.
I e-posten Vergés fikk etter å ha klagd inn dette til El Pais heter det at ”kanskje journalisten har
funnet noen andre brev som Vergés ikke visste om”.
- Det er helt latterlig, og ren og skjær løgn, sier frilanseren.
- Halvparten av det de trykte var i hvert fall sant, ler jeg.
Noen dager etter at jeg snakket med Vergés over en vegetarisk pastarett og en flaske vin,
trykker El Pais en unnskyldning fra redaktør Jesus Ceberio. Redaktøren innrømmer at José
Maria Aznar klarte å styre avisens innhold ved å misbruke sin tillitt. Ceberio, på lik linje med
mange andre nyhetsredaktører og ansvarlige redaktører den 11. mars, la den sunne journalistiske
skepsisen til siden.
For meg gjenstår det å snakke med Alberto Moncoye. Beto som han liker å kalles. Filmstudenten
fra Colombia, et land som litt ufortjent kun assosieres med korrupsjon, kokain og geriljakrig. Jeg
har prøvd å fa tak i ham i to uker, men språkbarrieren har hindret oss i å få kontakt. Sist gang jeg
prøvde misforsto han alt og slengte på røret. Jeg lykkes imidlertid etter noen forsøk med spanske
gloser og vi møtes over noen pils på Casa Almirall i bydelen Raval. Mellom oss sitter Heidi.
Hun fungerer som tolk. Fattige norske studenter i Barcelona lar seg lett lokke av løfter om gratis
øl og sigaretter.
Vi hadde en felles misjon, Beto og jeg. Vi skulle begge finne ut av spansk presse. Jeg
gjennom et essay og han gjennom en dokumentarfilm for den private, dog statssubsidierte
filmskolen SEC. Det var i hvert fall den originale planen for Beto, før skolen gikk inn og avbrøt
prosjektet. Han begynte å bli vel politisk, fikk han høre. Nå vil han prøve å finne frem til det
”perfekte” pressesystemet og han har kommet til rett mann. Jeg slenger en artikkel på bordet og
forteller ham at ”Journalister uten grenser” har rangert Norge som nummer en, i hvert fall hva
pressefrihet angår. Spania ligger som nummer 29. Ingen dårlig plassering, men jeg antar at
landet sank i kurs etter valget.
Vi blir sittende lenge å snakke sammen. Han får antakeligvis mer ut av samtalen enn det
jeg gjør. Spiller ingen rolle. Det føles litt slemt å legge ut om hvordan systemet fungerer her i
landet og hvordan det etter mitt syn fungerer i Spania. Jeg minnes episoden fra universitet i Vic,
17
men her er vi begge i samme båt. Vi beskuer et system ut i fra våre egne assosiasjoner om
hvordan ting bør fungere. Beto forteller meg at hans førsteinntrykk av spansk presse var
utvannet informasjon og særdeles pregede nyheter. Jeg er enig, og så skåler vi.
Vel tilbake i Norge får jeg en e-post fra frilanseren Josep C. Vergés. Han har satt meg på
mailinglista og overraskelsen er stor da han presenterer en kommentar han har skrevet i Diari de
Girona. Navnet mitt er nevnt. Ingenting stort, bare at han har møtt en journalist fra Norge som
spør om sensuren fortsatt er å finne i Spania. Vergés skriver: ”…[Spania] er et imperium av
løgner, men etter flere århundrer med despotisme har ikke lenger folk tiltro til makthaverne od se
avisene som taler i deres favør. Partido Populars fall er det beste beviset på at det spanske folket
ikke tolerer løgn”.
12
Jeg blir sittende å tenke en stund på det. Når nåværende statsminister José Luis
Rodriguez Zapatero lover å forandre systemet, faller det godt i smak hos de spanjolene som følte
seg lurt etter 11. mars. Mannsminne er sjelden lenger enn to uker. Når José Maria Aznar i sin tid
vant valget, var et av valgløftene han gav akkurat det: Å forandre systemet.
12
Diari de Girona, 18.04.2004
18
Litteraturliste
•
Mateo, Vila, Corbella og Jones: The Press in Catalonia in the Eighties, Generalitat de
Catalunya, Departament de Cultura, 1988
•
Merrill, Bryan og Alisky: The Foreign Press, Louisiana State University Press, 1964
•
Schulte: The Spanish Press 1470-1966, BT University of Illinois, 1968
•
Merrill og Fisher: The World’s Great Dailies, Communication Arts Books, 1980
•
Gurgel og Rees: Franco’s Spain, Arnold Publishers, 1997
•
Barcelona Business: Summer hit stymied by state TV and radio, 06/2003
•
Barcelona Business: Leder (Editorial), 09/2003
•
Barcelona Business: Drowning for Dani, Barcelona Business, 03/2004
•
Barcelona Busniess: Black Tidings, 12/2002
•
El Periodico: Dos llamadas desde la Moncloa, El Periodico, 16.03.2004
•
Morgenbladet: Sindig sosialist, 12/2004
•
Morgenbladet: Tvilsom kamp mot terror, 12/2004
•
Diari de Girona: Personal i transferible, 18.04.2004
•
NOU:
Hvorfor ytringsfrihet?, i
Ytringsfrihed bør finde Sted. Forslag til ny grunnlov §
100
:,1999:27
•
Eide: Det journalistiske mistaket, i Møen og Slaattelid:
Det sivile samfunn. Oppsedning,
verdiar og offentlig meining.
Aschehoug, 1999
•
World Socialist Web Site: How Aznar’s lies paved the way for his defeat,
http://www.wsws.org/articles/2004/mar2004/lies-m20.shtml, 22.03.2004
•
Journalisten: Norge best på pressefrihet,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={74a893D5-C919-47CC-95D2-
0846BDF65110}&kategoriID=3&temaID=170, 24.10.2002
•
Journalisten: - Mediemanipulering ga maktskifte,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={88EAFB54-C91E-4FA2-8A41-
A4CF1EC9C01D}&katergoiID=15&temaID=122, 15.03.2004
•
Journalisten: Får hjelp av staten,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={D3AEE4CE-102E-4CE4-BABB-
5D5E9E472D55}&kategoriID=15&temaID=104, 19.01.2004
•
BBC News: Spain’s media under fire as poll looms, BBC NEWS,
http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/europe/3516111.stm, februar 2004
•
IFJ: European Media Ownership: Threats on the Landscape,
http://ifj.org/pdfs/europeownershipupdate2003.PDF, 05.02.2003
•
IFJ: Public Broadcasting in the Information Age,
http://ifj.org/default.asp?index=1935&Language=EN, 2003
•
Spainview: A look at Spani’s recent record as regards freedom og the press,
www.spainview.com/media3.html, 2000
•
Stop1984: Support Spanish freedom of information, press and speech,
http://stop1984.info/info/against-lssi.pdf, 2002
•
FAPE: Code of Ethics: Federation of the Spanish Press,
www.ijnet.org/FE_Article/codeethics.asp?UILang=1&Cid=8357&CidLang=1, 1993
•
FAPE: Code of Ethics: Association of Catalan Journalists,
www.ijnet.org/FE_Article/codeethics.asp?UILang=1&Cid=158620&CidLang=1, 1992
•
Sindicat de Periodistas de Catalonya: Utdrag fra www.sindicat.org *
•
CP Informativos: Forskjellig utdrag fra http://www.cpinformativos.org *
* (De spanske nettsidene har jeg oversatt fra spansk til engelsk, enten gjennom Yahoos direkte
oversetter, eller gjennom www.freetranslation.com)
19
Pensumliste
•
Mateo, Vila, Corbella og Jones: The Press in Catalonia in the Eighties, Generalitat de
Catalunya, Departament de Cultura, 1988 (95 sider)
•
Merrill, Bryan og Alisky: The Foreign Press, Louisiana State University Press, 1964
(s.85-97)
•
Schulte: The Spanish Press 1470-1966, BT University of Illinois, 1968 (s. 1-11, s. 243-
248)
•
Merrill og Fisher: The World’s Great Dailies, Communication Arts Books, 1980 (s. 33-
37, s.238-242, s.334-338)
•
Jensen: Den forfulgte journalist, Høyskoleforlaget, 2001 (s.226-250)
•
Gurgel og Rees: Franco’s Spain, Arnold Publishers, 1997 (206 sider)
•
Barcelona Business: Summer hit stymied by state TV and radio, 06/2003
•
Barcelona Business: Leder (Editorial), 09/2003
•
Barcelona Business: Drowning for Dani, Barcelona Business, 03/2004
•
Barcelona Busniess: Black Tidings, 12/2002
•
El Periodico: Dos llamadas desde la Moncloa, El Periodico, 16.03.2004
•
Morgenbladet: Sindig sosialist, 12/2004
•
Morgenbladet: Tvilsom kamp mot terror, 12/2004
•
Diari de Girona: Personal i transferible, 18.04.2004
•
Barcelona Busniess: Couch potato carve-up, 12/2002
•
Barcelona Busniess: Sorrell’s giant WPP buys into Catalonia’s MediaPro, 12/2003
•
Barcelona Busniess: News agency quickstep, 06/2003
•
Barcelona Busniess: Taurus? You’re dog food!, 06/2003
•
Barcelona Busniess: Brussels says enough to sugar-daddy state TV, 11/2003
•
Barcelona Busniess: “The Count” shows you how, 02/2004
•
World Socialist Web Site: How Aznar’s lies paved the way for his defeat,
http://www.wsws.org/articles/2004/mar2004/lies-m20.shtml, 22.03.2004 (5 sider)
•
Journalisten: Norge best på pressefrihet,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={74a893D5-C919-47CC-95D2-
0846BDF65110}&kategoriID=3&temaID=170, 24.10.2002
•
Journalisten: - Mediemanipulering ga maktskifte,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={88EAFB54-C91E-4FA2-8A41-
A4CF1EC9C01D}&katergoiID=15&temaID=122, 15.03.2004
•
Journalisten: Får hjelp av staten,
http://www.journalisten.no/artikkel.asp?GUID={D3AEE4CE-102E-4CE4-BABB-
5D5E9E472D55}&kategoriID=15&temaID=104, 19.01.2004
•
BBC News: Spain’s media under fire as poll looms, BBC NEWS,
http://news.bbc.co.uk/go/pr/fr/-/2/hi/europe/3516111.stm, februar 2004 (3 sider)
•
IFJ: European Media Ownership: Threats on the Landscape,
http://ifj.org/pdfs/europeownershipupdate2003.PDF, 05.02.2003 (5 sider)
•
IFJ: Public Broadcasting in the Information Age,
http://ifj.org/default.asp?index=1935&Language=EN, 2003
•
Maria Teresa Fernandez Sánchez: Correspndents’ Reports,
http://jurist.law.pitt.edu/world/spaincor3.htm, 2001 (5 sider)
•
Spainview: A look at Spani’s recent record as regards freedom og the press,
www.spainview.com/media3.html, 2000
•
Stop1984: Support Spanish freedom of information, press and speech,
http://stop1984.info/info/against-lssi.pdf, 2002
20
•
FAPE: Code of Ethics: Federation of the Spanish Press,
www.ijnet.org/FE_Article/codeethics.asp?UILang=1&Cid=8357&CidLang=1, 1993
(6 sider)
•
FAPE: Code of Ethics: Association of Catalan Journalists,
www.ijnet.org/FE_Article/codeethics.asp?UILang=1&Cid=158620&CidLang=1, 1992
(3 sider)
•
Sindicat de Periodistas de Catalonya: Utdrag fra www.sindicat.org (18 sider) *
•
CP Informativos: Forskjellig utdrag fra http://www.cpinformativos.org (21 sider) *
* (De spanske nettsidene har jeg oversatt fra spansk til engelsk, enten gjennom Yahoos direkte
oversetter, eller gjennom www.freetranslation.com)
21
