Journalist p bortebane

Journalist på bortebane

Journalist på bortebane

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2004

Emnekode JO102U 001

Andreas Solstrand Drevvatne

Kandidatnummer: 35

Innholdsfortegnelse

Reportasjene – tanker, visjoner og ferdig produkt

Vedlegg:

1. Innledning

Rammen for denne metoderapporten er cirka ti sider. Det er ikke mye. Jeg har derfor vært

nødt å gjøre en del avgrensninger. Fokus er rettet mot det som har vært spesielt for det

arbeidet jeg har vært gjennom. Jeg har gjort noe som skiller seg ut fra det de fleste andre

journaliststudentene har gjort. Det journalistiske arbeidet har jeg utført i et land fjernt fra

trygge Norge, med en fremmed kultur og en svært spent politisk situasjon. I rapporten

forteller jeg om ulike episoder som jeg har opplevd og prøver å analysere disse. Det går

på presseetiske problemstillinger, tilfeller hvor jeg har vært nødt til å utøve kildekritikk

og utfordringer av mer praktisk art. Blant annet skriver jeg om hvilke forhåndsregler jeg

har vært nødt til å ta for å unngå å havne i farlige situasjoner. Reportasjen om drapet på

journalisten Gyanendra Khadka var den saken som det var desidert mest utfordrende å få

til. Jeg har derfor brukt mye plass i metoderapporten på å fortelle om dette arbeidet.

Sjangermessig veksler jeg mellom en essayistisk språkdrakt og et mer formelt språk. I de

avsnittene hvor jeg forteller om inntrykk og opplevelser knyttet til det å gjøre feltarbeid i

et annet land, har jeg valgt en mer muntlig form. I delene som er mer drøftingsbaserte

benytter jeg et mer akademisk språk. På den måten blir rapporten forhåpentligvis både

underholdende og journalistfaglig konstruktiv. Målet mitt er at andre som leser

metoderapporten skal kunne trekke lærdom ut av de erfaringer jeg har gjort under

feltarbeidet i Nepal.

2. Tilbake i øst

En tung flykropp setter sine hjul på den våte rullebanen. Qatar Airways flight 350 taxer

inn til utenlandsterminalen på Tribhuvan International Airport. Jeg er tilbake i Katmandu

for tredje gang. Denne gangen er jeg alene. I kofferten ligger en prosjektskisse med

tittelen ”Pressefrihet i Nepal”. Det skal bli en hektisk måned.

Å sette føttene på nepalesisk jord er som å komme til en annen tidsalder. I og for seg gjør

man jo det, ettersom nepaleserne følger en tidsregning som plasserer dem i år 2061. Men

bare en halvtimes kjøretur utenfor storbyen Katmandu får man mer følelsen av å være i

1961. Og tar man på seg joggeskoene og går noen timer oppover i fjellene, er det mer

sannsynlig at man tror man er tilbake i 1861. Her er verken strøm eller innlagt vann, og

åtti prosent av landsbybefolkningen kan ikke lese og skrive.

3. Hvorfor Nepal?

Mitt forhold til Nepal har bygd seg opp over tid. Første gang jeg fattet interesse for landet

var da faren min reiste dit høsten 1997 for å bygge et vannkraftverk. Selv besøkte jeg

landet første gang året etter. Under mitt Nepal-besøk i 2001 merket jeg en gryende

interesse for det som skjedde utenfor de mest turistbefengte områdene av landet. Hvordan

var Nepal bygd opp? Hvem styrte? Og hva hadde skjedd de siste tiårene?

Denne interessen holdt seg ved like. Våren 2002 tok jeg mellomfag i statsvitenskap ved

NTNU i Trondheim. Jeg bestemte meg for å gå Nepal nærmere i sømmene, og valgte å

skrive mellomfagsoppgaven min om maoistopprøret som har pågått i landet siden 1996.

Høsten 2003 dukket det opp et interessant oppslag hos Senter for Journalistikk. Stiftelsen

Fritt Ord hadde en anselig bunke tusenlapper til lokal fordeling blant journaliststudentene

i Bodø. For den eller de som hadde lyst til å skrive semesteroppgave rundt temaet

pressefrihet og det frie ords utvikling, var det mulig å søke om stipend fra den ideelle

stiftelsen. En idé ble unnfanget i mitt eget hode. Jeg fikk lyst til å reise tilbake til Nepal

for å undersøke hvordan det er å være journalist der. Gjennom tiden i praksis fikk ideen

tid til å godgjøre seg. I jula satte jeg meg ned og utarbeidet en prosjektskisse. Den slo an,

jeg fikk innvilget stipend. Fjortende mars satt jeg på flyet med kurs langt mot øst.

4. Organisering av arbeidet

Det ville vært håpløst å gjennomføre feltarbeidet i Nepal uten grundige forberedelser. Før

jeg reiste nedover til Nepal, leste jeg meg derfor opp på temaet. I tillegg fant jeg ut at det

ville være lurt å opprette kontakt med en del nepalesiske journalister forut for avreise.

Her fikk jeg verdifull hjelp av den norske journalisten Knut–Erik Helle i Folkevett. Han

var på utveksling hos en nepalesisk miljøvernorganisasjon i store deler av 2003, og jobbet

som journalist i Nepal i ni måneder. Helle hjalp meg å komme i kontakt med et par

journalister i Katmandu. I tillegg sendte jeg mail til nepalesiske journalistorganisasjoner

og til et par avisredaktører i hovedstadspressen. Det skulle vise seg å være et smart trekk.

Tiden i Nepal gikk som ventet veldig fort. Jeg brukte de første ti dagene i hovedstaden

Katmandu. Her intervjuet jeg journalister, redaktører og andre personer som var sentrale i

samfunnsdebatten. Etter halvannen uke reiste jeg ut til et distrikt som heter

Sindhupalchok for å lage en reportasje om en journalist som var blitt drept der. Noen

dager senere reiste jeg til Pokhara, en by nordvest for Katmandu, og var der i seks dager.

Siste halvannen uke brukte jeg i Katmandu–området. Her besøkte jeg blant annet to TV–

stasjoner, noe som tok mye tid. Alt i alt jobbet jeg nesten hver eneste dag i en hel måned.

Mens jeg besøkte de ulike mediebedriftene var jeg opptatt av å bruke øynene og å få

observasjoner og sanseinntrykk ned på blokka. Disse notatene var til stor hjelp i

utskrivingsfasen.

Jeg erfarte tidlig at det var lite motiverende å sette seg ned på hotellrommet på kveldstid

for å skrive ut reportasjene. Det var varmt og klamt, og ute på gata var det larm og leven

fra soloppgang til solnedgang. Jeg fikk skrevet ”Journalist–enke i maoland” noen få

dager etter at jeg kom hjem fra landsbyen hvor den drepte journalisten bodde. De to andre

reportasjene er skrevet etter at jeg kom hjem. Sett i ettertid burde jeg nok ha brukt mindre

tid til innhenting av stoff og heller satt meg ned og skrevet. Men det er ikke så lett når

man er tusenvis av mil hjemmefra og ønsker å gjøre dekningen av det vide

temaet ”Pressefrihet i Nepal” så komplett som mulig.

5. Reportasjene – tanker, visjoner og ferdig produkt

Jeg har laget en reportasjeserie med utgangspunkt i temaet ”Pressefrihet i Nepal”. Jeg

valgte å gjøre et journalistisk arbeid fordi stipendet fra Fritt Ord ga meg en enestående

mulighet til å få prøve meg som journalist i et land svært ulikt Norge – under helt andre

forhold enn det jeg er vant til. Reportasjesjangeren ble valgt fordi den egner seg godt til å

fortelle historier om andre mennesker. Som journalist føler jeg at jeg har mer frihet

innenfor denne sjangeren. Jeg kan bruke et mer levende språk og i større grad beskrive og

skildre det jeg har opplevd. Akkurat dette føler jeg er viktig for å nå fram til leserne av

reportasjene. Nepal er et fjernt og fremmed land for de aller fleste.

”

Leserne/lyttere/seere vet mindre enn vi vet, og de mangler referanserammer

” sier

Elisabeth Eide om det å skrive om land og kulturer som er ukjent for norske lesere (Eide

1996:14). Skal jeg nå fram med de historiene jeg ønsker å fortelle, er det viktig at jeg kan

skrive på en måte som fanger leserens oppmerksomhet og får han/henne til å huske det de

har lest.

Et annet argument for å skrive reportasjer finner jeg hos Østlyngen og Øvrebø :

”

Amerikanske undersøkelser viser at det er ”imaginary news–language” som blir husket.

En bildeskapende tekst blir til og med husket langt bedre enn sensasjonelle og

oppsiktsvekkende nyheter

” (Østlyngen og Øvrebø 2000:379).

Litt om de tre reportasjene

”Medieboom på verdens tak

” er den lengste og mest omfattende reportasjen.

Sjangermessig vil jeg karakterisere den som en nyhetsreportasje. Den inneholder mye

fakta og har en mer nøktern fortellerstemme enn de to andre reportasjene. Teksten er

ment å være en introduksjon til den nepalesiske mediebransjen, og er tenkt publisert først.

I reportasjen tegner jeg et bilde av medieutviklingen siden 1990, året da det ble innført

demokrati i Nepal. Jeg har prøvd å gjøre teksten så nyansert som mulig ved både å

fokusere på positive og mindre positive ting. Både den nærmest eksplosjonsartede

veksten innen nepalesisk media, mangfoldet innen mediesektoren og optimismen som har

rådet de siste fjorten årene blir beskrevet. Jeg har også brukt plass på å fortelle hvordan

borgerkrigen virker inn på journalistenes hverdag og hvilken trussel den negative

utviklingen for demokratiet utgjør for de som vokter det frie ord i Nepal.

Undersaken

”Journalistdoktor drømmer om universitet”

er et forsøk på å få frem en

personlig historie fra den nepalesiske mediebransjen. Her forteller jeg historien til Manju

Mishra, en kvinne som har doktorgrad i journalistikk og som står på barrikadene for å

bedre utdanningstilbudet innenfor journalistikken som fagfelt.

”Journalist–enke i maoland”

er en beretning om det bestialske drapet på lokaljournalist

Gyanendra Khadka. Dette var den reportasjen som jeg brukte desidert mest tid på å få til,

men også den jeg er mest fornøyd med i etterkant. Det er en mørkere reportasje hvor jeg

forsøker å forklare borgerkrigens brutalitet og hvilke konstante trusler mange av Nepals

journalister lever under. Jeg bruker en del plass på miljøbeskrivelser og observasjoner,

som for eksempel: ”Sivilkledde soldater med maskingevær på skudra vandrer nedover

den støvete hovedgata i Melamchi Bazar”. Det er denne typen sceneskildringer som gir

reportasjen personlig preg og tonefall. (Østlyngen og Øvrebø 2000:379). Jeg har bevisst

valg å fokusere på en enkelt historie. Ved å fortelle om Gyanendra Khadkas endelikt,

klarer jeg forhåpentligvis å nå fram med budskapet om borgerkrigen som har fått store

konsekvenser for landets journalister. Undersaken

”Tretten journalistdrap på tre år”

en mer faktabasert og oppsummerende artikkel hvor jeg forsøker å få frem i hvor stor

grad overgrep mot journalister finner sted.

”Jungel og justis i samme avis”

går jeg to nepalesiske journalister tettere inn på livet.

Én jobber i hovedstaden Katmandu, mens den andre jobber alene på et distriktskontor ute

i et mer perifert område. Jeg fulgte med hver av dem gjennom en hel arbeidsdag og

forsøker gjennom reportasjen å gi et bilde av hvordan det er å være journalist i Nepal

anno våren 2004. Jeg har prøvd å få fram hva som er ulikt, og spiller bevisst på

kontrastene mellom de to journalistenes arbeidshverdager. Mine egne observasjoner

spiller en viktig rolle i beskrivelsene av arbeidsmiljøene. Sjangermessig vil jeg plassere

både ”Jungel og jusitis i samme avis” og ”Journalist–enke i maoland” i grenselandet

mellom feature– og nyhetsreportasjen.

Målgruppe og publisering

Da jeg utarbeidet prosjektskissen til semesteroppgaven valgte jeg andre journalister som

målgruppe. Jeg ønsket å skrive en reportasjeserie som for eksempel kunne bli publisert i

fagbladet Journalisten. Slik sluttproduktet ble, tror jeg at både ”

Jungel og justis i samme

avis”

”Journalist–enke i maoland”

kunne stått på trykk i lørdagsbilagene til for

eksempel Aftenposten og Dagbladet, mens

”Mediaboom på verdens tak”

nok ville egnet

seg best i Journalisten ettersom den har en mer faglig karakter.

6. En kort anekdote om tid

Da jeg kom til Nepal 15. mars følte jeg at jeg hadde ”eviggod” tid på meg – på

returbilletten stod det hjemreise 14. april. I prosjektskissen hadde jeg skrevet en lang

rekke ting som jeg skulle gjøre i løpet av oppholdet. Blant annet planla jeg å dra til byene

Nepalganj og Biratnagar som ligger henholdsvis sørvest og sørøst i Nepal. Herfra ønsket

jeg å reise inn i de områdene som var mest berørt av maoistopprøret. Målet var å

intervjue journalister som levde med ”den røde fare” tett innpå livet.

Å sitte hjemme og se på kart og skrive prosjektskisse er én ting. Noe helt annet er det å

skulle gjøre feltarbeid i et land langt hjemmefra med vanskelig topografi og lite utviklet

infrastruktur. Allerede første kvelden i Katmandu så jeg illusjonene brase. Jeg møtte

Ananta Wagle, en journalist fra hovedstadsavisen Annapurna Post. Han hadde nylig vært

i de mest maoistbefengte områdene vest i Nepal, og kunne fortelle at jeg måtte regne med

femten dagers gange fra Nepalganj for å nå dit. Likeså ville det innebære en fire dagers

marsj hver vei fra Biratnagar for å nå de maoistkontrollerte områdene nordøst i landet.

Den kvelden lærte jeg en nyttig lekse: En god plan er en som kan endres. Jeg bestemte

meg for å være fleksibel og ta ting på sparket i ukene som kom. Det viste seg å være en

nødvendighet i dagens Nepal.

7. Bomber og granater

Det ble etter hvert viktig å komme meg ut av Katmandu. Jeg ønsket å treffe ”grasrot”–

journalister i utkantstrøkene, ikke bare snakke med de høye herrer i hovedstadspressen.

Men med den spente situasjonen som er i Nepal nå om dagen, var det ikke mulig å reise

hvor som helst. Ved den norske ambassaden i Katmandu kunne de ikke garantere for

sikkerheten min noe sted i Nepal. ”Følg med i avisene og snakk med folk før du reiser

noe sted” var oppfordringen jeg fikk. Men man kunne bli paranoid av mindre. Daglig

kunne jeg lese i de engelskspråklige hovedstadsavisene om trefninger mellom maoistene

og hæren, om bombeeksplosjoner, veiblokader og busser som ble satt fyr på av maoistene.

Ute i Katmandus gater gikk bevæpnet opprørspoliti med skarpladde maskingevær. På

hustak og gatehjørner var det etablert skytestillinger. Når vi beveget oss langs

landeveiene måtte vi ofte passere kontrollposter hvor personell fra hæren eller politiet

sjekket busser og privatbiler.

En morgen ble jeg vekket av et stort smell. Det viste seg at maoiostene hadde sprengt en

bombe i et forretningsbygg fem minutter fra hotellet mitt. For en landsens gutt fra Norge

var dette uvante saker. Samtidig var det viktig for meg å ikke bli sittende på hotellrommet

i Katmandus turiststrøk i en hel måned. Selv om det nepalesiske samfunnet er i en

borgerkrigslignende tilstand, er det fortsatt ingen turister som er blitt angrepet av verken

maoistene eller hæren. Derfor følte jeg meg nokså trygg på at det var greit å reise rundt i

alle fall i de mer sentrale delene av Nepal. Heldigvis har jeg en del venner og bekjente i

Katmandu. Disse var til god hjelp når det gjaldt å vurdere hvilke steder det var trygt å dra

til.

8. Kilder og kildekritikk

Litt om kildevalg

Jeg har i hovedsak intervjuet journalister og personer i nyhetsledelsen hos ulike

medieinstitusjoner i Nepal. Bakgrunnen for det var at jeg ønsket å lære mer om hvordan

det stod til med pressefriheten i landet. I prosjektskissen til semesteroppgaven skrev jeg

at jeg ønsket å møte et bredt spekter av kilder som også inkluderte mediebrukere,

opposisjonelle og personer fra offentlige myndigheter. Her har jeg vært noe utro mot

intensjonene. Av de nærmere førti mer eller mindre formelle samtalene jeg gjennomførte

i forbindelse med stoffinnhentingen, kan nok bare fem–seks personer plasseres utenfor

mediesektoren.

Til slutt endte jeg opp med å sitere til sammen tretten muntlige kilder i de tre reportasjene

mine. To av kildene, Tara Nath Dahal og Rishi Ram Paudel, er brukt i to reportasjer.

Dette fordi Dahal har en sentral rolle som leder for det største journalistforbundet i Nepal,

mens Paudel har en dobbeltrolle som både journalist og lokal fagforeningsleder.

Hvem har regien?

Generelt var mediefolkene i Nepal svært hjelpsomme. De viste interesse for oppgaven

min og satte av tid til intervju på kort varsel. Ganske snart fikk jeg et luksusproblem som

tok mye tid: ”Alle” ville invitere meg på te på kontoret sitt og diskutere. Jeg ble gående i

en sirkel mellom byråsjefer, nyhetsredaktører, sjefredaktører og ledende journalister.

Etter hvert følte jeg at det ikke var jeg selv som bestemte hvilke kilder jeg kom i kontakt

med, jeg ble sendt fra det ene flotte kontoret til det andre. Så meg derfor nødt til i større

grad å ta regien selv. Jeg ble flinkere til å presisere at jeg ønsket å se mangfoldet innen

mediebransjen i Nepal. Det tok litt tid å folk til å skjønne dette. Det virket som om mange

mediefolk kun ønsket å vise fram glansbildene. ”Hvorfor vil du besøke Channel Nepal,

de er jo så dårlige? Kantipur Television er mye mer profesjonelle” sa en redaktør til meg

da jeg ba om hjelp til å komme i kontakt med en tv–stasjon.

Utfordrende drapssak

Fra rapportene som jeg hadde lest, visste jeg at flere journalister var blitt drept i Nepal de

siste to årene. Helt fra jeg startet planleggingen av semesteroppgaven hadde jeg syslet

med ideen om å gå i en død journalists ”fotspor”. En sterk personlig historie er en direkte

og effektiv måte å forklare

hvor

tøft det er blitt å være journalist i Nepal.

En av de første dagene i Nepal ble jeg tipset om en lokaljournalist ved navn Gyanendra

Khadka som ble drept av maoistene sist høst. Han jobbet i et distrikt som lå i nærheten av

Katmandu–dalen, og som det dermed var mulig for meg å nå uten å bruke flere uker. Det

tok meg halvannen uke å planlegge reisen ut til landsbyen hvor han bodde. Jeg måtte få

tak i tolk, sjekke om området var trygt, skaffe transport og få kontakt med lokale

journalister. Til slutt kom jeg meg likevel ut til den lille landsbyen Jyamire. Her ble jeg

møtt av Rishi Ram Paudel, en lokal journalist som skulle sette meg i kontakt med den

drepte journalistens familie. Siden verken Paudel eller Gyanendra Khadkas familie

snakket engelsk, var jeg nødt til å ha med meg en tolk. Det var lettere sagt enn gjort.

Melamchi–dalen, hvor Jyamire ligger, er et område hvor maoistene har vært meget aktive,

og det var mange som stilte seg negative til å bli med ut dit. Til slutt fikk jeg likevel med

meg Gaurab Dhunju, en ung og eventyrlysten dokumentarfilmskaper med meget gode

engelskkunnskaper.

Bruk av tolk

Men det å bruke oversetter innebærer en stor potensiell feilkilde. Særlig når denne

personen ikke er en skolert tolk som kjenner ”spillereglene”. Sett i ettertid burde jeg nok

vurdert å ta med en profesjonell tolk til Jyamire. Men samtidig var det veldig bra å ha

med seg en dokumentarfilmskaper som skjønte hva jeg var ute etter, og som forstod

hvilke kilder og hvilke opplysninger jeg trengte for å få en god ”human touch”–historie.

En ting jeg raskt la merke til var at Dhunju oversatte intervjuobjektenes uttalelser på en

meget kortfattet måte. Et eksempel var da jeg intervjuet rektoren ved landsbyskolen i

Jyamire. Han kunne bruke flere minutter på å besvare et spørsmål, mens Dhunju

oversatte det i løpet av 30 sekunder. Da jeg konfronterte min unge oversetter angående

denne observasjonen, sa han bare at det nepalesiske språket var veldig omstendig, og at

nepaleserne sier lite med mange ord. Dette var likevel ikke noe jeg slo meg til ro med, så

jeg prøvde å stille omtrent samme spørsmål flere ganger med litt nyanseforskjeller fra

gang til gang. På den måten fikk jeg hentet ut litt ekstra informasjon, etter som

besvarelsen og dermed oversettelsen var litt forskjellig for hver gang.

Egil Fossum skriver om utfordringene rundt bruk av tolk i sin artikkel ”Om å bruke

øynene under fremmede forhold”: ”

Hva er det egentlig folk ønsker å få fram? På en tur

med journaliststudenter til Nil-deltaet for en del år siden, ble dette tolkeproblemet satt på

spissen. Tolken var en kvinnelig student fra den øvre middelklassen i Kairo. Fattige

bønder i landsbyen snakket og snakket, fulle av iver, svært lite kom videre. Det stoppet

hos tolken. Hvorfor? Tolken fattet ikke at noen kunne være interessert i fattige bønders

liv og levnet. Hun var det ikke

.” (Fossum i Eide 1996:26)

Jeg brukte Garurab Dhunju som oversetter da jeg intervjuet både Gyanendra Khadkas

bror og kone, rektoren ved landsbyskolen og den lokale journalisten som tok oss med til

landsbyen. Det er nok naivt å tro at en del informasjon og nyanser ikke forsvant i

oversettelsene av både spørsmål og svar.

Meg selv som kilde

En annen potensiell feilkilde var meg selv. I alle reportasjene bruker jeg egne

observasjoner og tolkninger når jeg skildrer miljøene jeg har besøkt og personene jeg har

møtt. I utgangspunktet mener jeg det er positivt å bruke egne sanser, særlig i

reportasjesjangeren, hvor nettopp tilstedeværelse er essensielt. Uten å selv ha vært der og

observert og sanset, møtt øyenvitner og sett ting med mine egne øyne, ville jeg ikke

kunne skrevet så levende og realistisk reportasje om drapet på Gyanendra Khadka.

Som Jo Bech–Karlsen så fint formulerer det: ”

Reportasjens idé er å anskueliggjøre. …

Dens fremste ambisjon er å levendegjøre stoffet, bringe det nærmere for leseren

” (Bech–

Karlsen 2000:25).

Men samtidig er det viktig å utøve kildekritikk overfor seg selv, ettersom man blir ens

egen kilde. Egil Fossum sier det slik: ”

Når jeg bruker andre mennesker som kilder, gjør

jeg en kildekritisk vurdering av dem og det de beretter. Jeg er også et menneske, og selv

om jeg er en profesjonell observatør, er jeg sannelig ikke fullkommen

.” (Fossum i Eide

1996:29).

Fossum hevder at en utnyttelse av kildekritisk metode og kildekritisk refleksjon vil kunne

forbedre journalisters observasjoner og innehenting av bservasjonsdata. ”

Utgangspunktet

er at vi ser på oss selv som kilde, slik vi betrakter enhver annen kilde, og at vi ser på våre

registreringer, enten det er notater, bilder eller lyd, slik vi betrakter ethvert annet

kildemateriale

(ibid. s. 33)

Førstehåndskilder

I innsamlingsfasen av arbeidet med ”Journalist–enke i maoland” gjorde jeg en annen

interessant erfaring når det gjaldt utøvelse av kildekritikk. Gjennom den største

fagforeningen for journalister i Nepal fikk jeg tilgang på diverse informasjon om drapet

på Gyanendra Khadka. Fagforeningen hadde hatt en slags etterforskningskomité på

befaring ute i Jyamire, og hadde senere gitt ut en rapport om drapet.

Men da jeg selv intervjuet de som hadde vært til stede den dagen Gyanendra Khadka ble

bortført og drept, oppdaget jeg at deres opplysninger spriket ganske mye i forhold til de

opplysningene som var nedskrevet i rapporten fra Federation of Nepalese Journalists. Her

ble jeg nødt til å utøve kildekritikk. Jeg vurderte førstehåndsopplysninger fra de som

hadde vært øyenvitner til bortføringen og drapet, som mer troverdige enn opplysninger

nedskrevet i en rapport av fagforeningsfolk inne i Katmandu. Akkurat dette skriver Egil

Fossum om i sin bok ”Er nå det så sikkert?”: ”

Det grunnleggende prinsippet i

kildearbeidet, å komme selve saken nærmest mulig, sier oss at vi skal gå til direkte

levninger, hvis vi finner noen. Hvis ikke skal vi gå til den nærmeste berettende kilden, til

førstehåndskilden. Hvis vi hele tiden er oppmerksomme på dette vil vi unngå en del feil

”

(Fossum 2000:57–58).

8. Presseetiske utfordringer

Ute i Jyamire møtte jeg store presseetiske utfordringer. Jeg skulle nært inn på livet til folk

som hadde mistet et nært familiemedlem på en meget bestialsk måte.

Hvordan forholder man seg som journalist til en kvinne som har sett sin mann bli

halshogd? Å intervjue enken etter Gyanendra Khadka var noe av det mest utfordrende jeg

har gjort som journalist. Her satt jeg, en ung norsk journaliststudent uten all verdens

erfaring, i et lite murhus på den nepalesiske landsbygda. Jeg skulle intervjue en kvinne

som på langt nær hadde kommet over tapet av sin drepte ektemann. Først satt vi seks

menn i et rom og drakk te. Etter en stund gikk en av dem for å hente Khadkas kone. Hun

kom inn i rommet, og nesten umiddelbart begynte jeg å vurdere hvorvidt det var etisk

riktig å intervjue henne. Rundt øynene hadde hun mørke ringer. Stadig vekk måtte hun

bruke sjalet til å tørke vekk tårer som rant nedover kinnene. Samtidig sa hun det var i

orden at jeg intervjuet henne.

I virkeligheten tror jeg hun opplevde det som frivillig tvang. Slik jeg har analysert det i

ettertid, hadde hun nok ikke så mye valg. Det ble forventet at hun stilte opp når en

utenlandsk journalist hadde tatt seg bryet med å komme til landsbyen.

Hun svarte meget kort på spørsmålene. Stemmen skalv, av og til ga hun fra seg små hikst.

Etter fire–fem spørsmål ga oversetteren tegn til meg om at han syntes det var ubehagelig

å fortsette intervjuet, og at han føle vi var i ferd med å presse henne. Jeg var tilbøyelig til

å være enig, men det var ikke de andre mennene i rommet. Da jeg avsluttet intervjuet, ble

jeg møtt med lett skuffelse fra deres side. ”Har du ikke flere spørsmål? Du kan spørre

henne om

hva

som helst” var tilbakemeldingen. Jeg bestemte meg likevel for at nok var

nok. Det handler om å ikke gå intervjuobjektene for nære. Noen spørsmål kan med fordel

bli værende i notatblokka. Dette skriver Svein Brurås om i sin bok ”Etikk for

journalister”: ”

Å vise omtanke betyr i denne sammenheng å unngå krenkelse av

menneskers følelser. For pårørende etter ulykker, kriminelle handlinger og så videre kan

det være viktig at en del detaljer omkring hendelsen er – og forblir – private

.” (Brurås

2000:204)

I ettertid har jeg tenkt en del på de linjene som står i VVP 3.9: ”

Opptre hensynsfullt i den

redaksjonelle prosessen. … Husk at mennesker i sjokk eller sorg er mer sårbare enn

andre

”. Jeg har kommet fram til at jeg holdt meg innenfor det presseetiske regelverket

under intervjuet, men at jeg er glad jeg avsluttet etter relativt få spørsmål. Jeg mener det

er riktig å publisere kvinnens uttalelser, fordi hun virket tilregnelig og hadde familiens

støtte, og fordi det hun sier, ikke setter henne i noen ytterligere fare, slik jeg ser det.

Drapet på Gyanendra Khadka har vært mye omtalt i nepalesisk presse. Reportasjen min

er på mange måter en rekonstruksjon av det som skjedde og en fortelling om hvordan

livet er blitt for de som sitter igjen med sorgen.

Litteraturliste

Selvvalgt pensum*

Jensen, Reidar: (2000)

Den forfulgte journalist

. Kristiansand S.: IJ-forlaget AS (255 sider)

Kafle, Chiranjibi (red.): (2003)

Nepali press during state of emergency

. Kathmandu: Paru

Offset Press (168 sider)

Thapa, Deepak og Sijapati, Bandita: (2004)

A kingdom under siege – Nepal’s maoist

insurgency, 1996 to 2003

. Kathmandu: The Printhouse (234 sider)

Annen litteratur**

Bech–Karlsen, Jo (2002):

Reportasjen

. Oslo: Universitetsforlaget

Brurås, Svein (2000):

Etikk for journalister

. Bergen: Fagbokforlaget

Eide, Elisabeth (red.) (1996):

De der nede

. Institutt for journalistikk.

Fossum, Egil (2000):

Er nå det så sikkert?

Cappelen Akademisk Forlag a.s

Rapporter og artikler*

Reporters without borders (2002): Nepal – Report about torture and arbitrary detention.

www.rsf.org/print.php3?id_article=4297

Amnesty International (2003): Nepal. Covering events from January–December 2002.

http://web.amnesty.org/report2003/Npl-summary-eng

Pokharel, Gokul: Journalism Education in Nepal: In search of new moorings

www.nepaldemocracy.org/media/journalism_edu.htm

Brukt i research–fasen av det journalistiske arbeidet, og som utgangspunkt for en del

faktaopplysninger som blir presentert i reportasjene.

Bøker som det er referert til i metoderapporten.

Kildeliste

NAVN

E–POST

kiran@kantipur.com.np

chiranjibikafle@hotmail.com

srkashrama@wlink.com.np

Sarbagyaa Ratna Tuladhar

+977–1–412110

ad_srt@hotmail.com

Har ikke telefon

Glemte å be om telefonnummer. Ring den nepalesiske nummeropplysningen.

PROSJEKTSKISSE – FELTARBEID I NEPAL

Målet mitt er å lage en reportasjeserie som dokumenterer hvordan det er å være journalist

i Nepal, et fattig land i sørøst-Asia med borgerkrig og svake demokratiske tradisjoner.

Jeg har valgt å rette fokus mot Nepal fordi jeg kjenner landet godt fra før, og fordi det er

et svært viktig satsningsland for norsk bistand. Nepal er et av sju hovedsamarbeidsland

for norsk offentlig utviklingshjelp. I 2002 ga Norge over 100 millioner kroner i støtte til

Nepal.

Norske myndigheter ønsker blant annet å styrke arbeidet med menneskerettigheter i

Nepal. Her står presse-, informasjons- og ytringsfrihet sentralt. I tillegg er en rekke

norske frivillige organisasjoner involvert i ulike utviklingsprosjekter i Nepal, blant annet

Kirkens Nødhjelp, Norges Blindeforbund, Redd Barna, Norges Røde Kors og Atlas-

alliansen.

Nepal er et land hvor det frie ordet er under hardt press. FEDERATION OF NEPALESE

JOURNALISTS, Nepals største journalistorganisasjon, skriver på sine

hjemmesider: ”

Journalists are threatened, killed, intimidated, tortured and beaten.

Almost every day we see incidents of attacks on the lives of journalists by the unsociable

elements, as well as by the organs of the state that owe the responsibility of ensuring

security

.” De internasjonale journalistorganisasjonene REPORTERS WITHOUT BORDERS og

COMMITTEE TO PROTECT JOURNALISTS er svært bekymret over situasjonen for nepalske

journalister. Det samme er menneskerettighetsorganisasjonen AMNESTY INTERNATIONAL.

Nepal har vært herjet av en blodig konflikt i snart åtte år. En maoistbevegelse erklærte i

1996 krig mot myndighetene, og forsøker å velte det eksisterende styresettet i landet

gjennom geriljakrig og sabotering av landets infrastruktur. Over tid har opprøret snudd

opp ned på samfunnslivet i Nepal. I november 2001 var situasjonen blitt så ille at Nepals

daværende statsminister erklærte unntakstilstand og satte inn hæren i kampen mot

opprørerne. Samtidig ble det innført strenge begrensninger for hva som ble lov å formidle

i pressen i perioder med unntakstilstand. Journalistene fikk ikke lov til å skrive noe som

kunne bidra til å bryte ned støtten som hæren hadde blant det nepalske folket.

Siden da har konflikten mellom myndighetene og maoistene tilspisset seg ytterligere. I

dag kontrollerer de maoistiske opprørerne store deler av den nepalske landsbygda. Man

regner med at om lag to tusen mennesker blir drept hvert år i denne opprivende

konflikten. Resultatet er at Nepal, et av verdens fattigste land, føres ned i en stadig dypere

hengemyr.

Nepal har et svært skjørt demokrati. Fram til 1990 var det kongen som i realiteten hadde

all makt. Politiske partier var forbudt, og landet hadde en svært begrenset presse. Etter

langvarige og omfattende protester, ga kongen til slutt etter for presset. En ny, etter

forholdene liberal grunnlov ble vedtatt. Denne sikret nepaleserne blant annet tale-,

presse- og informasjonsfrihet. Politiske partier ble tillatt, og parlamentarismen ble innført

som styreform.

Årene som fulgte var preget av politisk ustabilitet og stadige regjeringsskifter. I juni 2002

oppløste den daværende startsministeren parlamentet og skrev ut nyvalg. Valget skulle

etter planen vært avholdt i november 2002. Da statsministeren konkluderte med at det

ikke var mulig å gjennomføre valget grunnet den spente situasjonen i landet, gikk kong

Gyanendra til det drastiske skritt å avsette statsministeren. Deretter tok han selv over den

utøvende makten og utnevnte en interimregjering. Siden da har de politiske partiene vært

spilt ut på sidelinjen, og Nepal har vært uten et folkevalgt parlament i snart to år. Også

lokaldemokratiet har mer eller mindre sluttet å fungere. Dette skyldes i hovedsak

maoistene, som har svært lite til overs for lokalpolitikere som er valgt gjennom det

nåværende regimet. I tillegg preges nepalsk samfunnsliv av stor grad av korrupsjon.

Journalistrollen i Nepal

Nepalske journalister er bokstavelig talt under kryssild. De frykter represalier fra både

maoister og fra politiet og sikkerhetsstyrkene som er under kong Gyanendras kontroll. De

siste fire årene har i gjennomsnitt en nepalsk journalist blitt drept hvert år. I tillegg er

svært mange journalister utsatt for overgrep fra begge parter i konflikten. Skriver de noe

ufordelaktig, risikerer de å bli bortført, fengslet, torturert og truet på livet. Maoistene

opererer med dødslister over journalister. Sikkerhetsstyrkene pågriper journalister

tilsynelatende uten grunn. Det massive presset fører til stor grad av selvsensur i nepalske

nyhetsredaksjoner. I tillegg nekter hæren journalistene å reise til maoistkontrollerte

områder. Dette fører til at de ikke får rapportert om det som skjer ute på slagmarken.

Dermed ender man opp med et mediebilde som i stor grad preges av at de fleste

journalistene blir sittende i hovedstaden Katmandu.

Personlig bakgrunn

Jeg har selv et personlig forhold til Nepal - dette mangfoldige landet som rommer alt fra

jungel med tigere i sør til verdens høyeste fjell i nord. Faren min jobbet med

vannkraftutbygging i Nepal i ett og et halvt år på slutten av 90-tallet. Selv har jeg besøkt

landet to ganger, i 1998 og i 2001. Før jeg begynte på journalistutdanningen i Bodø,

studerte jeg statsvitenskap ved NTNU i Trondheim. I den forbindelse jobbet jeg i et halvt

år med en mellomfagsoppgave om maoistopprøret i Nepal. Gjennom dette arbeidet ble

jeg godt kjent med Nepals politiske system, landets moderne historie og de kompliserte

samfunnsforholdene som gjør landet veldig skjørt.

Nå har jeg lyst til å gå videre i arbeidet. Og jeg føler at det er viktig at også flere får vite

om den blodige og fastlåste konflikten som preger Nepal. Over 8.000 mennesker er blitt

drept siden maoistopprøret startet i 1996. Til tross for dette, vier vestlige medier

konflikten svært liten plass. Menneskerettighetene, deriblant pressefriheten, er under

hardt press og blir brutt hver eneste dag i Nepal.

Siden det siste besøket mitt i 2001 har jeg fulgt den politiske situasjonen i landet fra dag

til dag gjennom engelskspråklige nepalske aviser på internett. Jeg har også god kontakt

med flere nepalesere bosatt i Norge. Disse vil være til god hjelp i arbeidet med å få

gjennomført prosjektet. Gjennom dem kan jeg få tilgang til kilder i Nepal, og de har sagt

at de vil være behjelpelig med ulike praktiske spørsmål.

Litt om Nepal

Nepal ligger strategisk til som en buffer mellom de to regionale stormaktene India og

Kina. Det er rangert som verdens 12. fattigste land, og rundt førti prosent av landets drøyt

25 millioner innbyggere lever under fattigdomsgrensen. Kun et mindretall av

befolkningen - 55% av mennene og bare 25% av kvinnene – kan lese.

Nepal er et sentralt satsningsland for norsk bistand. Norske myndigheter har sju land i

verden som de definerer som sine hovedsamarbeidsland når det gjelder u-hjelp. Et av

disse er Nepal.

Norske myndigheter har inngått en samarbeidsavtale med den nepalske

stat, og ønsker å styrke arbeidet med utdanning, vannforsyning, demokrati og

menneskerettigheter.

Praktisk gjennomføring av prosjektet

Jeg har stor tro på at prosjektet lar seg gjennomføre. Kontaktnettet mitt i Nepal er godt,

og erfaringsmessig vet jeg at nepaleserne er et folk som det er lett å komme i kontakt med.

Jeg har vært i kontakt med den nepalske konsulen i Norge. Han synes planene mine høres

spennende ut, og ga uttrykk for at det ikke vil by på problemer å gjennomføre prosjektet.

Selv om det er en ustabil politisk situasjon i Nepal, blir det regnet som trygt for

utlendinger å besøke landet. Maoistenes leder Kamerat Prachanda har uttalt at de ikke

ønsker å ramme den viktige turistnæringen, og så langt har ingen turister blitt angrepet.

Ser for meg å være i Nepal i cirka en måned. Såpass med tid trenger jeg for å kunne gjøre

en grundig jobb. Nepal er et land med en helt annen rytme enn vi er vant til her hjemme,

og ting tar lengre tid. I utgangspunktet regner jeg med å bruke mest tid i hovedstaden

Katmandu. Det er her de store medieinstitusjonene ligger, og det er også her

journalistutdanningene holder til. I tillegg er det her offentlige myndigheter har sitt

hovedsete. Likevel ønsker jeg å få til et par besøk andre steder i landet. Dette fordi jeg

ønsker å komme i kontakt med journalister som jobber utenfor hovedstadspressen, som

opererer i maoistenes nærområder og som har fått kjenne virkningene av maoistopprøret

på kroppen. I utgangspunktet planlegger jeg to ekskursjoner utenfor Katmandu: En tur til

Nepals nest største by Pokhara, som ligger vest for Katmandu, og en tur til Biratnagar,

som ligger helt sørøst i Nepal på grensen til India.

Jeg ønsker å intervjue ulike aktører i den nepalske medieverdenen: Journalister i de ulike

mediekanalene, redaktører, journaliststudenter, journalistlærere og de som jobber i de

journalistiske fagforeningene. I tillegg vil jeg snakke med de ansatte ved den norske

ambassaden, med mediebrukerne (hvem er de, hvilke medier bruker de, hva får de vite).

Jeg vil også forsøke å komme i kontakt med sentrale myndigheter. Siden demokratiet er

under hardt press, vil det også være av interesse å snakke med representanter for de ulike

politiske grupperingene.