Tittel

På villspor
1. Fra Oslo til Oddasat

På villspor

Om utfordringene ved å være journalist

i en annen kultur

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2004

(når du kommer til et land skal du spørre om skikkene)

Konfucius

Lite visste jeg at dyptvirkende kulturforskjeller fantes her i Norge, og enda mindre var jeg klar

over at jeg som ung, utadgående journalist ble nødt til å forholde meg til dem! Hadde jeg ikke

nok med presseetikken og programreglene? For så at disse tingene skulle komme i tillegg! Jeg

skulle jo bare i praksis og ikke ut for å misjonere blant kannibaler på Ny-Guinea!

Jeg trodde virkelig ikke samene var annerledes enn oss nordmenn. Jeg forventet å treffe et

integrert folk som spiste brunost og priste bindersen. Karasjok er jo bare to timer med fly fra

Oslo. Oslo er den største samiske kommunen i Norge. Samene har vært utsatt for intens

fornorskning og assimilering fra krasse myndigheter i flere tiår. Uvitende som jeg var, trodde jeg

at samiske skikker og kultur var delvis oppsmuldret. Jeg var godt informert om samenes

nasjonalstolthet og deres selvbilde. Men jeg var ikke klar over særdeles markante

kulturforskjeller. Jeg var rett og slett på villspor.

”Det tar lang tid, mange skuffelser og koster mye energi før en lærer at det ”naturlige” ikke er

naturlig for alle, at ens historie ikke er de andres historie, ens helter ikke er alles helter, at ens

Gud, som jo har vært det ”naturligste av alt”, ikke er alles Gud. Kort og godt at ens kultur ikke

også er de andres kultur.”

Leo Eitinger sitert etter Dahl(2001:197)

Leo Eitinger var selv jødisk innvandrer som kom til Norge og jeg tror vi begge har opplevd

hvordan det er å ikke finne gjenkjennelse og tilhørighet. Det som forundrer meg er hvor

forutinntatt det er mulig å være. Jeg så på samenes kultur som min egen. Jeg hadde ikke mye

valg når det gjaldt å tolke det jeg så og opplevde. Jeg brukte min egen kultur og bakgrunn som

målestokk. Alt som ikke var som jeg var vant med dømte jeg nedenom og hjem. Alt som jeg

ikke forstod gjorde meg fiendtlig innstilt. Alt som kom overraskende på meg ble blåst opp i

hodet mitt med fete typer og negativskrift. Jeg mestret ikke å se utenfor meg og mitt. Jo Bech-

Karlsen har satt ord på denne følelsen.

”Vi tar vår forståelse og personlighet med oss i blikket”

Jo Bech-Karlsen(2000:243)

Råd den kinesiske vismannen Konfucius gav til sine disipler

Hvis jeg hadde visst mer om kulturen før jeg kom dit hadde jeg nok tenkt på annen måte. Men

jeg manglet forståelse for at det finnes mangfold samme hvor en kommer. Det blir nesten som

dialektforskjeller mellom nabobydeler i Oslo. Eller at man i Nord-Norge snakker til folk på

bussholdeplassen, mens slikt er uhørt sørover i landet. Men tilbake til saken. Journalisten i meg

har aldri noensinne og vil nok aldri igjen få så store utfordringer i den ”enkle” hverdagen. Aldri

skal jeg måtte slite med etiske problemstillinger som kryper nedover nakken på meg slik jeg

gjorde nesten totalt uforberedt i en annen kultur.

Misjonæren og meg

Det finnes mange eksempler på misjonærer og bedrifter som opplever kulturelle hindringer i sitt

arbeid. Men journalisters arbeid er vanligvis ikke en del av disse. Det kan ha sammenheng med

at det er lite utenriksstoff i norske medier og at dekning av 3.verden-problematikk ikke er vanlig.

Når vi ikke prioriterer eller interesserer oss for journalistisk arbeid fra andre kulturer, hører vi

heller ikke om utfordringene pionerene støter på. Men det finnes pionerer ute i verden og de er

der på akkurat samme måte som misjonærer og næringsliv. Kanskje ikke vi norske journalister

da, som har maks en korrespondent i hver verdensdel og virker svært fornøyd med det. Så lenge

vi klarer å holde oss oppdatert på intern kniving mellom Bush og Kerry, kan borgerkriger i

Afrika få være i fred.

Et korrespondentbrev i uken om en festlig parade i Queens og krig, krig og atter krig fra Irak, er

det vi vanligvis hører fra pionerene. I journalisters eget fagblad

skrives det i det vide og det

brede om vårt yrke og fag. Men selve journalistikken, utfordringene, historiene, detaljene fra oss

som arbeider i dette yrket, mener jeg blir dyttet inn i selvfølgelighetsbolken. Bladet har heller

fagforening, interne krangler og lønn som hovedfokus. Jeg er ikke ute etter bladet, men vil lede

denne digresjonen mot at mye av det som skjer i den journalistiske hverdagen tas for gitt.

SKUP-vinnernes metoderapporter er jo yndet lesning. De som driver med slik journalistikk

møter utallige utfordringer når de skal grave seg frem i mørke ganger, før de smeller bomben i

makthavernes hender. Og det er slike utfordringer jeg vil høre om. Erfaringene. For det er vel

ikke meningen at alle journalister skal klare seg som overmennesker, og at veiledning bare er til

for privilegerte VG-traineer?

Fagbladet Journalisten, utgis månedlig av Norsk Journalistlag til deres medlemmer

Rom for refleksjon er heller ikke prioritert i de fleste redaksjoner. Heldigvis er det nå flere

journalister som etterlyser at det skrives mer om journalistikk.

Om dette vil interessere folket er

en annen debatt, men jeg tror det kan hjelpe til å sette fokus på utfordringene i faget. I tillegg kan

folk forstå mer av hva vi gjør, noe som kanskje kan lette arbeidet til den alltids så utsatte

lokaljournalisten.

Jeg føler meg sikker på at journalister i andre kulturer stikker av med seieren i konkurransen om

den mest ufordrende hverdagen. Misjonæren og jeg er ganske like. Vi støter på mange av de

samme tingene når vi braser inn i et ukjent terreng og vi har begge et oppdrag. Jeg på vegne av

folket, han på vegne av Gud. Selv om det ikke står noe om journalisters samfunnsoppdrag i

Grunnloven

er det denne som har gitt oss utspring til å beskrive vår samfunnsrolle

. Vi har en

jobb å gjøre og en særdeles viktig en med tanke på at vi er bindeleddet mellom makten og folket.

Alt bunner ut i min evne til å kommunisere. Får jeg ikke budskapet, har jeg ingenting å bringe

videre. Får ikke misjonæren samlet mennesker inn i kristendommens trygge favn, når han ikke

sitt mål.

Fra Oslo til Oddasat

”Kultur er det som gjør kommunikasjon mulig”

Thomas

Hylland

Eriksen(1997:44)

Hylland Eriksen mener at det er vår likhet i kulturene som gjør at vi klarer å kommunisere. Mye

er likt, vi har jo de samme biologiske behov, men også dype forhold til vår kultur. Og gjennom

likheter og spesielt ulikheter i disse, kommuniserer vi. Et europeisk legemiddelfirma skulle

lansere en hodepinetablett i et arabisk land.

De lagde reklamen i form av en bildeserie. På det

første bildet har mannen på bildet vondt i hodet, på det andre tar han tabletten og på det tredje er

han blitt helt frisk og fin igjen. Problemet for legemiddelfirmaet var at i arabiske land leser folk

fra høyre til venstre. Så reklamen gikk imot sitt egentlige budskap og det var bare for

legemiddelfirmaet å innse at de hadde stanget hodet hardt inn i en kulturell mur. Mange av

opplevelsene misjonærer og næringsliv har hatt gjennom tidene viser at det skorter på

forberedelse som i dette eksemplet. Slik var det også med meg. Jeg var ikke forberedt nok på

hva jeg kunne komme til å møte

Leder i journalisten 16/4-04 Trygve Aas Olsen, og er også nevnt i Lamark/Morlandstø 2002

§100 i Grunnloven hjemler retten til å drive journalistikk

Kapittel 1 i Vær Varsom plakaten

Eksempel fra Dahl(2001:15)

Jeg bruker lokale medier og annenhånds informasjon for å finne ut om situasjonen i området.

Takket være globalisering er verden blitt betraktelig mindre og det er da lettere for oss å få

oversikt over forskjeller der vi skal.

Ole Torp, NRK-korrespondent om forberedelse

Jeg ser på meg selv som en vanlig norsk borger -bereist og utdannet. I motsetning til andre

Oslofolk vet jeg at Bodø ligger sør for Tromsø. Men ikke ta meg for å være den som lar

fordommene regjere. Jeg forstår godt Ole Torp når han hevder at verden er mindre. Noen vil jo

hevde at jorden er utforsket til minste detalj. Det som gjenstår er vel bare om vi i det hele tatt er

alene i verdensrommet. For oss i dag er det fullt mulig å ha oversikt over hva som skjer på andre

siden av kloden. Kommunikasjonsmulighetene er store. Følelsen av å i det ene øyeblikk stå på

den kinesiske mur og et døgn senere ligge på sofaen hjemme i Norge er utrolig. Min oldemor

kunne bare drømme om å dra på påskeferie til Barbados.

For mennesker i 2004 er det å reise blitt en naturlig del av livet. Men uansett hvor liten verden er

blitt, er det mange ting vi likevel aldri får opplevd ved å lese bøker eller se på tv. Lonely Planet

hver kveld på NRK2 holder ikke i lengden. Ole Torp sier han oppdaterer seg på situasjonen i

området. Om det innebærer kultur og religion er uklart. Men for eksempel i muslimske land har

nettopp religion, i form av Koranen, stor betydning for hvordan menneskene lever sammen i

samfunnet. Kommer jeg til et muslimsk land uten å ta hensyn til det, kan jeg fort gå på en smell.

Det spiller nemlig liten rolle om du kommer til Gazastripen og vet alt om Hamas-gruppen og

konflikten med Israel. Så lenge du ikke vet hvordan du skal oppføre deg høflig og vise respekt til

de du møter, kan du like godt sette deg på første fly hjem med en gang. Det jeg vil frem til er at

ting som ligger mellom linjene som kan få stor innvirkning på arbeidet ditt som journalist.

”Det kan hende du vet alt det er å vite om forelskelse, men du forstår det ikke uten at du selv har

vært forelsket

”

Per Dalin

Det er bortkastet å lese hundre reisebøker og føle at en er totalt forberedt på hva en skal møte på

reisen. En må være der selv, se selv, oppleve selv eller så er det jo lite vits å reise i det hele tatt.

Sånn kan det være som korrespondent i den journalistiske hverdagen også. Jeg kunne ha lest

utallige bøker om Kinas militære disiplin og studentopprøret i 1979, men opplevelsen kommer

Fra foredrag på Høgskolen i Bodø.2/3-04

ikke, jeg føler det ikke bokstavelig talt på kroppen før jeg blir anholdt på den Himmelske Freds

Plass i 2004 fordi jeg står i en stor folkemengde.

Slik føltes det når etterpåklokskapen kom over meg etter praksis. Jeg ble som ung og uerfaren

journaliststudent sendt til NRK sameradio i Karasjok i redaksjonspraksis

. For første gang hadde

sameradioen sagt ja til å ha to studenter, to norskspråklige studenter. På forhånd fikk alle

studenter beskjed om å forberede seg opp mot det samfunn, dekningsområde som redaksjonen

dekket. Alle andre leste aviser eller lyttet på radio. Vi derimot hadde ikke så mye annet valg enn

å skaffe oss en bok om samer

og følge intenst med på Oddasat

siden alle sameradioens

radiosendinger er på samisk

. Min kunnskap om samer og samisk kultur var svært liten. Vel,

hva visste jeg egentlig? Reindrift, joik og Sami Ædnan. Som Ole Torp påpeker; mesteparten

annenhånds og medieinfluert informasjon. Vi startet å lese boken ”Samene, Nord-kalottens

urfolk”. Min kunnskap om samisk religion og offerritualer gikk i retning av forlengst utgått på

dato som jeg tidligere har nevnt. Men i boken kom jeg over diverse bilder av fjell og offersteder

hvor det var ofret med reinsdyrhorn. Til min store overraskelse viste det seg at bildene var fra

2001

. Det ga meg en pekepinn på at ofring og hellige fjell fremdeles var vanlig i det samiske

samfunn. Observasjonen kan ha gitt meg en forståelse av og respekt for det samiske. I

motsetning til legemiddelfirmaets lansering var jeg nå litt mer forberedt.

”En reporter skal ikke bare fungere på en fysisk avgrenset arbeidsplass. Han forutsettes å kunne

skjøtte jobben i en mengde ulike miljøer og sammenhenger”

Inger Orre 2001:137

Det er ikke bare bare å være journalist, nei. De ulike miljøene og sammenhengene er

yrkesutfordringer som mange slipper å møte. Innenfor visse yrker kjenner alle rutinene,

ingenting kommer overraskende på deg der du sitter ved den samme kontorpulten dag ut og dag

inn. Men som journalist er hverdagen annerledes.

I min hverdag som journalist i det samiske

samfunn var det i ettertid godt å ha en kjennskap til at gamle ritualer fremdeles stod sterkt som

bildene i boken viste. Det var vel egentlig ikke viktig når jeg var ute på oppdrag eller i det

sosiale liv. Befolkningen snakker ikke mye om sin kultur og betydningen av offersteder, i alle

Etter opprøret i 1979, er det fremdeles mange vakter på plassen, og det er forbudt å danne folkemengder

Tre måneders praksis i nordlige redaksjoner

Odd Mathis Hætta: Samene, Nordkalottens urfolk 2002

Sameradioens nyhetsending (mandag-fredag)som er tekstet på norsk

Med et unntak, Rapport fra sameland fredager kl.13. Jeg produserte hovedsaklig til dette programmet.

Hætta (2002:80)

Den svenske medieforskeren Orre sitert i Lamark/Morlandstø 2002

fall ikke med ”okta rivgonieida”(en norsk jente)som meg. Min oppfatning var at kom man til

samene, skulle man ikke tro at man var noe. Jeg vil ikke si at det ligger igjen rester etter hat, men

bitterheten blant de som ble utsatt for fornorskning og turbulente tider rundt Alta-Kautokeino-

opprøret

, slo til tider mot oss norske studenter fra det mektige norske velferdssamfunnet. ”Vel

det skulle vel bare mangle at jeg hjelper deg, siden dere kom med kristendommen til oss”, er et

godt eksempel.

Min observasjon om ofring var viktig i møtet med de eldre samene eller de som

er i reindriften. Da kunne jeg følt at jeg skjøttet jobben min i disse ukjente miljøene ved at jeg

visste noe om deres virkelighet og deres situasjon. Jeg forstod. Jeg trengte ikke akseptere, men

var inneforstått med dem.

Å tråkke i en kulturell salat

God forberedelse kan gi en journalist mye å tygge på. Jeg er av den oppfatning at det er lov til å

juksa litt som Ingrid Espelid Hovig sier hver gang hun lager julemat på Da capo lillejulaften.

Jeg leser meg ofte opp på et tema jeg skal lage sak om, jeg formulerer mange av

intervjuspørsmålene og tenker meg saken på forhånd. Slik blir det med forberedelse til et

utenlandsopphold også. For det er ikke alltid like hyggelig å tråkke rett i den kulturelle salaten!

”En norsk journalist i Indonesia stod og snakket med en gjest. Uten å tenke over det kom hun til

å sette hendene på hoften mens hun snakket. Reaksjonen var umiddelbar. Gjesten trakk seg

tilbake med alle tegn på fornærmelse. Situasjonen stod ikke til å redde, videre kommunikasjon

var utelukket.”

Dahl

(2001:111)

Hendene i siden er nemlig uttrykk for arroganse og hovmod i indonesisk kultursammenheng

Den fortvilte journalisten skjønte nok verken ut eller inn. Det nonverbale fikk betydning.

Kulturforskjellen knyttet til kroppsspråket var så overlegen og ukjent, og jeg mener det virker

som journalisten ikke var klar over den. Dette var heldigvis i samtale med en gjest og heldigvis

ikke en viktig kilde. Min studentkollega i NRK sameradio, Grethe Kielland Jenssen, opplevde

noe lignende da hun skulle ut og lage en reportasje om et firma som søkte etter kvinnelige

samiske modeller. For oss er det jo vanlig at modeller er høye, mens samene generelt er lave. Så

Grethe dro ut med målebånd for å lage en humoristisk reportasje om samejenters høyde

. Kan

Samene og den norske stat var uenige om utbyggingen av Alta-Kautokeino vassdraget. Samene ville ikke at man

skulle demme opp hele dalen. To norske håndhevere i Kautokeino ble drept av opprørerne. Det var også sultestreik

foran Stortinget.

NRK1 23.desember hvert år

”Samiske modeller” av Grethe Kielland Jensen, NRK november 2003

hende det var et ømt tema for noen, men de hun traff og som snakker i reportasjen er

selvironiske og tonen er god. Men det var et unntak. Da Kielland Jenssen var ute og spurte folk

om hun kunne måle dem, traff hun på en dame som ble veldig støtt. Damen ville ikke bli målt

for hun hadde lært av de eldre at man ikke skulle måle hverandre. Årsaken var at når man målte

så var det for å måle lengden på kisten hvilket betydde at man snart skulle dø.

Jeg ble kjempeflau. Følte meg veldig dum.

Grethe Kielland Jenssen

Dette var en kulturforskjell som kom svært overraskende på reporteren. Jeg vil tro det var en

utfordring hun ikke hadde regnet med. Hun ante ikke at en så uskyldig ting som et målebånd

ville skape dårlig stemning mellom henne og intervjuobjektet. Reporteren gikk over en grense

det var ubehagelig å krysse. Rett i salaten. Kielland Jenssen fikk seg en aha-opplevelse til

ettertanke.

Jeg tror ikke episoden fikk store konsekvenser for journalistens hverdag eller det ferdige

produktet i ettertid. Men konsekvensene kunne ha blitt store hvis jeg setter det helt på spissen. I

et såpass lite samfunn kan rykter om den respektløse reporteren som går rundt og måler folk spre

seg som ild i tørt gress. Vet hun ikke hvordan man skal oppføre seg? Folk kunne ha frosset

henne ut. Det samiske samfunnet er veldig lite. Alle vet hvem du er. Alle har hørt om de nye

norske jentene som har ankommet bygda og rykter sprer seg meget fort. Den største tenkte

konsekvensen vil jeg tro kan ha vært at tilgangen på kilder er mindre. På vårt arbeidssted var

mesteparten av våre kilder samiske. Det var de mest tilgjengelige og hvis vi laget en sak på

norsk, kunne den brukes på nytt i sameradioens daglige sendinger hvis kilden snakket samisk.

Det var populært å få inn utenforstående, men disse var ofte lite villige til å mene noe om

samenes situasjon og lignende. Direktør ved Stortinget, Hans Brattestå, for eksempel sa i en sak

om partipisk på sametinget at han helst ikke ville sitte og belære samene om hvordan de skal

drive sitt ting. Så hvis jeg hadde stampet ut i en kulturell salat med en samisk kilde ville det vært

en begrenset kildetilgang. Går det dårlig med kommunikasjonen i forhold til et intervjuobjekt i

en norsk sammenheng vil jeg påstå at det alltids er mulig å finne en like kompetent kilde et annet

sted. Problemet for oss var at det finnes bare en sametingspresident, og når det stormer som verst

rundt hans politikk, hvilket det gjorde flere ganger mens jeg var i praksis, så er det han og bare

han som skal uttale seg. Hvis vi var på kant med hverandre hadde jeg nok hatt et problem som

kan oppstå i små samfunn.

Intervju 19.april 2004

Hvis damen i målesaken var en slik betydningsfull kilde, ville hun nok tenkt seg om neste gang

reporteren stod på døren. Men tankene hennes kunne jo også gått i retning av forståelse.

Reporteren hadde etter min mening liten forutsetning for å vite at det ikke er vanlig å måle. Det

er jo utrolig vanskelig å bli klar over kulturelle forskjeller. I alle fall i spesielle kildeområder.

Rykter og fordommer hekter seg fort til meg som journalist. Jeg mener, tenk bare på her hjemme

hvor journalister i ulike statistikker kjemper med bruktbilselgere om prisen for landets mest

uærlige yrkesgruppe.

I den aktuelle situasjon var kanskje ikke Kielland Jenssens salattråkk så brutalt. Ingen av de

andre spurte hadde reagert. Det var forholdsvis unge jenter blant de spurte og jeg tror ikke denne

skikken satt så dypt som en kunne få inntrykk av. Men på den annen side sier det kanskje noe

om hvordan reporteren er av en yngre generasjon som ikke har noe forhold til hva den samiske

befolkning har gjennomgått. Jeg tror kanskje eldre mennesker hadde valgt å styre unna

målebåndet når det gjaldt samer, når de tenker tilbake på at det en tid var vanlig å måle

hodeskaller og kneskåler for å skille rasene.

Psykologen

Intervjuet er et av de viktigste arbeidsredskapene for journalister. Er det dårlig kommunikasjon

mellom meg og intervjuobjektet holder ikke all verdens redigering og finpussing. Det lyser

igjennom, enten det er stemningen, spørsmålene eller uinteresserte meg det er noe galt med. Et

intervju er som et samarbeid eller som Gudmund Hernes kaller det en byttemodell

mellom

journalist og kilde som ulike maktutøvere. Næringslivet er avhengig av sin profitt, mens

journalister er avhengig av å skaffe til veie de sakene som vaktsjefen vil ha. Mange har nok

opplevd at et intervju kan gå i stå hvis man har gjort dårlig research. Jeg tror nok tidligere

Statoilsjef Olav Fjell ville snerret litt hvis jeg som journalist ba han fortelle hvorfor han måtte gå

av.

Nå som jeg først hadde sjansen til å intervjue han, så skulle jeg ha han til å fortelle om noe

som hele landets medier dekket jevnt og ettertrykkelig? Jeg mener det handler om respekt og

forventningen man har til hverandres oppgaver. Jeg føler at jeg skylder såpass til intervjuobjektet

mitt. Det skulle liksom bare mangle at man viste litt interesse. Tenk bare en kommentar om

hvorfor samene ikke selger sine verdifulle reinsdyrhorn til potensmiddelprodusenter i Kina?

Hvorfor kaste dem bort ved å legge dem under steiner på høye fjell til ofring? Det er bare dømt

til å mislykkes. Det blir ikke grunnlag for noe bytte når toleransen ikke er inntakt.

Hernes, sitert etter Allern (1997:55)

Fjell gikk av i september etter at Økokrim tok ut siktelse og det var misnøye internt Statoil grunnet tvilsomme

avtaler med Horton investments i Iran. Stort medieoppbud.

Journalistikk kan være som psykologi. Min farfar er advokat. Han sier at en god advokat er en

god skuespiller. Jeg er journalist. Jeg sier at en god journalist er en god psykolog. Som

journalist må en klare å treffe mennesker i forskjellige situasjoner, en må komme lett i kontakt

med dem, skape tillit og klare å få dem til å fortelle.

”Jeg tror det handler om å ha en kald hjerne og et varmt hjerte hvis det er mulig. Kanskje må

man først inn å finne nærhet – og så ut å finne hjernen.”

Inger Anne Olsen

om empatisk journalistikk

Det er ikke snakk om et psykolog/pasient forhold. Men det er journalisten som trekker i trådene

på lik linje med en psykolog som skal føre en samtale med en pasient. Ved å kjenne til

situasjonen og kulturen blir psykolog-rollen bare en fordel der jeg kan stole mer på det jeg ser.

Jeg vil også mene at jeg som journalist er avhengig av visse mellommenneskelige kunnskaper

som intuisjon og empati. Hvis jeg ikke lever meg inn er det vanskelig å kommunisere. Og uten at

psykologen setter seg inn i pasientens hverdag kan han ikke hjelpe. Men det går grenser. Olsen

vektlegger det å komme ut for å finne hjernen. Jeg tror det er viktig å holde en viss avstand. Vi

er ikke sosialarbeidere som skal komme med råd og hjelpe. Journalister er hobbypsykologer som

går inn i situasjonen, møter menneskene, etablerer forhold, men så trekker oss tilbake for å ikke

falle i kildenes nett. Jeg skal jo ikke bli som de jeg møter, eller ta meg av dem, men forstå dem.

Sagt, hørt og sett

”Å kunne språk er en fordel, ellers må du ha en tolk du kan samarbeide med og stole på, en som

dessuten ikke stiller i høyhælte sko når du skal ut i slummen i Mexico by.”

Språk kan by på mange problemer, for meg i sameradioen var det mitt største. Jeg forventet vel

at alle kunne norsk, de bor jo tross alt i Norge. Men slik var det ikke. De fleste forstod norsk,

men hadde problemer med å utrykke seg. Ofte når jeg var ute og intervjuet folk på gata ble jeg

spurt om intervjuet var på samisk. Når jeg svarte nei, skygget de unna som om jeg hadde pest og

fråden stod rundt munnen. De kunne rett og slett ikke utrykke seg godt nok på norsk. Men jeg

vet jo at jeg var heldig, det var jo fullt mulig å gjøre seg forstått i den store sammenhengen, jeg

var jo i mitt eget land. I andre korrespondenters hverdag er tolk vanlig å bruke.

21 Sitert etter Eide (2001:110)

Terje Gustavsen sier at det er viktig med tillit til tolken, tross alt så blir jo tolken en stedfortreder

for journalisten. Jeg ser det slik at tolken må fungere som et bindeledd, ikke en mellomstasjon.

Han skal videreformidle mitt budskap, men ikke la det stoppe hos seg og redigeres i hans hode.

Budskapet bør komme, grovt og usammenhengende, men først og frem autentisk. Det er mange

korrespondenter som har lært seg språk. Når man kan språket blir det lettere å komme til

menneskene. Å trenge gjennom lokalt byråkrati og forhandle når man ikke kan språket blir fort

nytteløst. Eller forresten, min farmor som lever halve året i Spania, kan ikke en døyt spansk, men

klarer seg utmerket på prutefronten på spanske markeder. Men vi journalister er vel ute etter litt

mer enn billig safrankrydder.

Kroppsspråk er det ikke så mange korrespondenter som kan. Jeg vil ikke si at det er rart. Tross

alt så finnes det så utrolig mange forskjellige hilseskikker og kontaktformer at sikkert ikke selv

den fremste antropolog kan ha oversikt. Ole Torp forteller om da han skulle ta avskjed med en

kvinnelig kollega i Bagdad.

De var godt bekjente og han kysset henne på kinnet da han skulle

gå. Dette medførte at hun gikk rett bort til Torps fotograf.

Kan du se til å fortelle korrespondenten din hvordan vi lever i dette landet?

Muslimsk kvinnelig kollega av Ole Torp

Koranen setter rammer for kontakt mellom menn og kvinner og fysisk kontakt utenom ekteskap

er ikke vanlig. Hvis du ikke vil bli anmeldt her hjemme, bør du unngå å løfte muslimske menn.

Kroppsspråk er nesten umulig å lære seg, og det er derfor ganske forståelig at det er det som kan

føre oss ut på tynn is eller i fengsel for den grunn. Øyvind Dahl(2001:111) sier at forskere mener

at 50-80 % av den informasjon som overføres i en meddelelse, overføres ved hjelp av nonverbale

tegn og signaler. Jeg tror det er viktig å vite hvilken betydning sånne ting har for kulturen,

spesielt hvis det har så mye å si i interkulturell kommunikasjon. I det afrikanske samfunn for

eksempel er det vanlig å unngå blikkontakt som et tegn på respekt. Når en afrikaner da møter i

en norsk rett kan det hende han vil unngå dommerens blikk. Hva vil en rett tenke da? Jeg vet hva

jeg ville tenkt. Skyldig, skyldig og atter skyldig. På den annen side vil noen hevde at slike

forskjeller er i ferd med å minskes. For jeg kan tenke meg at mediepåvirkning er årsaken til at

vestkantbarn kysser på hvert kinn som om de var franske mademoiselles på fortauskafè.

Foredrag 2.mars 2004

Komikeren Shabana Rehman løftet Mulla Krekar under en debatt på Smuget i Oslo 27.april 2004. Mullaen mente

det gikk ut over hans verdighet og ære. Han har anmeldt Rehman for legemsfornærmelse.

”I eget land som vi kjenner så vel, har vi et godt utgangspunkt for å kunne vurdere påstanders

sannsynlighet og rimelighet. Ikke så under fremmede forhold. Våre rimelighetsbetraktninger har

et svakere fundament.”

Fossum sitert etter Eide(2001:28)

Jeg forundrer meg over den umiddelbare tillitten som gis til korrespondenter eller andre

journalister som jobber i utlandet på vegne av folket. Fossum mener at det er vanskeligere for

oss å forstå rimeligheten av hva vi ser og hører. Og siden nonverbal kommunikasjon spiller så

stor rolle i en samtale blir jeg litt skeptisk. Hvordan kan vi her hjemme være sikre på at det vi får

servert er ekte? Hjemme kan vi klare å vurdere påstandene bare ved å se på kildene. Det var

ingen som kunne se at Bill Clinton løy angående Lewinsky-saken, selv om alle ansiktseksperter i

ettertid påpeker at munnvikene gikk ned akkurat i det det fatale glapp ut av Clintons munn.

Kanskje vanskelig i lengden, men vi vet i alle fall hvordan ting fungerer. Vi vet hva som er ja og

hva som er nei. I India rister man på hodet når man samtykker. Trodde du kanskje lederen for

den indiske hæren ved Kashmir, sa nei til om de kom til å angripe? Der tok du feil.

”I en lang, lang periode var jeg veldig nølende med å skrive noe som helst, fordi jeg var usikker

på om konklusjonene og observasjonene holdt.”

Grete Ramborg sitert etter Eide (2001:73)

Jeg skulle gjerne visst om feilbedømming virkelig kan få så store konsekvenser eller om det bare

er jeg som spisser påstandene mine i likhet med en VG-desk. Men det viser seg at selv

journalister har vanskeligheter med å stole på sin egen bedømmelse av hva de ser.

I mange utenrikssaker er det som oftest bare korrespondenter som uttaler seg. Det gjelder ikke i

enkeltsaker, men i oppdateringer fra krig, valg eller katastrofer. Og så ”interessert” som vi

nordmenn er i utenriksstoff blir det som oftest katastrofene vi får se. Korrespondentene har jo

selvfølgelig fått informasjonen sin fra ikke norsktalende kilder, men lar som oftest aldri disse

uttale seg, i alle fall ikke ved direkte stand-by. På radio ser jeg at det kan aksepteres for det er

vanskelig å oversette over sync-strekket. Men siden vi nå har en tolk eller fikser i nærheten

hvorfor ikke bruke den? Det hadde nok skapt en del dramaturgi i saken hvis vi hadde sett

intervjuer på direkten og kanskje så korrespondentens analyse? Jeg har forhåpninger om at det

kunne gi ytterligere og etter min mening nødvendig troverdighet.

De gode hjelperne

Jeg har tidligere snakket om at innlevelse og forståelse er viktig for en journalist. Det samme

gjelder for tolken. Kanskje ikke i like stor grad for det er jo journalisten som har det overordnede

ansvar, men tolken har en såpass viktig posisjon i kommunikasjonsprosessen. Egil Fossum

forteller i Elisabeth Eides bok

om sin opplevelse med en tolk i en landsby i Egypt.

”Tolken var en kvinnelig student fra den øvre middelklassen i Kairo. Fattige bønder i landsbyen

snakket og snakket, fulle av iver, svært lite kom tilbake. Det stoppet hos tolken. Hvorfor? Tolken

fattet ikke at noen kunne være interessert i fattige bønders liv og levnet. Hun var det ikke.”

Egil Fossum (Eide 2001:28)

Det at Fossum merket hvordan tolken ikke ville gi av budskapet gjør at jeg vil trekke inn ideen

om en tokulturell tolk. Hvis denne damen hadde sett bort fra sin egen målestokk og sine egne

verdier så hadde kanskje Fossum fått mer utbytte av hennes arbeid. Istedenfor stod han sikkert

og skulte skeptisk på tolken som halvhjertet oversatte.

”En god tolk er ikke bare tospråklig, men tokulturell”

Øyvind

Dahl(2001:183)

Jeg mener, hvis først journalisten blir kulturrelativistisk, må tolken være det også. Ellers sitter vi

igjen med et anti-klimaks. Når journalistene endelig har satt sine fordommer til side så dukker

tolken opp med høyhælte sko og en ovenifra og ned holdning. Fossums forklaring på egyptiske

bønders tilstand vil heller ikke fungere og bli troverdig for oss her hjemme, når han har fått det

forklart monotont og uinteressert fra tolken!

Odd Karsten Tveit sier i et intervju at han kvalitetssikrer ved bruk av tolk med profesjonelle

oversettere. Når man er ute med en tolk går jo mye på intuisjon. Hvis jeg føler på meg at tolken

ikke gjengir korrekt, er det jo nesten umulig å bevise det. Men Egil Fossum merket det jo fort

når budskapet ikke kom tilbake fra tolken slik han hørte det fra bøndene. Kanskje finnes det

tilfeller hvor tolker motarbeider journalisters arbeid? Etter min mening gjorde hun i Egypt

nettopp det. Ikke med hensikt kanskje. Hun var bare ikke interessert, men nedlasset med seg og

sitt. Jeg tror det uansett kan være viktig å være litt kritisk. Da jeg var på studietur i Kina våren

2001 hadde vi en fantastisk guide/tolk. Vi lærte masse og hadde stor nytte av han. Men da vi

spurte om å få dra til steder som ikke stod på programmet eller veibeskrivelser ville han ikke

De der nede, Eide 2001

svare. Han var nemlig under statens mektige hånd og hadde bare lov til å peke fingrene i retning

statens suvenirbutikker og attraksjoner. Han hadde også ansvar for at ingen sa noe til oss uten

hans godkjenning og at vi ikke så steder som ikke representerte et kinesisk velferdssamfunn. I en

slik situasjon som journalist ville jeg ha måttet betvile tolkens motiver. Og kanskje det er nettopp

derfor Tveit trekker andre inn i prosessen.

Utfordringer i kø tenker du kanskje, eller så er du en av de bedreviterne og overmenneskene som

noen journalister later til å være. Uansett hvem du er kan jeg fortelle deg at det finnes en løsning,

en hemmelighet. Men hemmeligheten er ikke alle forunt og kunne ikke vært et alternativ for meg

da jeg var i praksis med en pengeslunken skolekasse i ryggen. Den var heller ikke så nødvendig,

vi fant jo fort frem til ting, ulikhetene var ikke så store og språket var for det meste vårt eget.

Den store hemmeligheten er en fikser. Fikseren er behjelpelig med alt som trengs når jeg inntrer

i en kultur. Han /hun ordner alt av kommunikasjon, kontaktnett og tillatelser. Og i tillegg er ofte

disse personene tokulturelle. De fleste korrespondenter i dag bruker fiksere når de inntrer i andre

kulturer. Fikseren kan egentlig fungere som en foresatt. Så påpasselig som moren min lukter på

klærne mine og sjekker sekken min etter øl, når jeg skal på fest som 16-åring. Så påpasselig er

en fikser når du kommer til en annen kultur. Det høres da ganske bra ut? Men jeg klarer ikke

lirke skepsisen ut av hodet mitt. Jeg betviler hvor mye makt en slik fikser har. Skal ikke

journalister klare seg på egenhånd i den redaksjonelle prosessen? Noen vil nok hevde at her må

man jo gjøre unntak. Takket være fikseren får vi jo muligheter vi sikkert ikke ville ha fått uten.

Og kravet til en effektiv produksjon gjør også at vi kanskje ikke kan være så umåtelig nøye. Men

jeg mener allikevel at faren er at kildene kan få for stor innvirkning på materialet. Hvis jeg

legger alt ansvar i fikserens hender gir jeg jo bort noe av myndigheten min og kontrollen over

materialet. Kanskje har fikseren min noen motiver jeg ikke vet om. Det ville jo være forferdelig

hvis amerikanske journalisters fiksere lurte journalistene inn i bakhold, fordi de tilhørte en

irakisk opprørsgruppe.

Ukjente spilleregler

En ting jeg har blitt veldig klar over i min tid som journalist er hvor forskjellig innarbeidet

gjeldende presseetikk er i de forskjellige lag i samfunnet. I det oppegående elitesamfunnet hos

velbrukte kilder er de fleste inneforstått med kontroll over sitater og hvilke rettigheter du har

som kilde. Jeg vet for eksempel, at på NMH, som utdanner markedsførere og andre som kan bli

kilder for oss i fremtiden, er Vær Varsom plakaten på pensum. De vet hvordan gamet fungerer!

26. april skrev informasjonsarbeider i JKL, Svein Ove Søreide, en kronikk i Dagbladet om

journalisters forhold til spilleregler. Han forteller at journalistene liker å ha et forsprang på

kildene sine og ønsker at intervjuobjektene skal forstå minst mulig av medienes spilleregler. Han

snakker om i vår egen kultur, der en nesten skulle tro at alle var inneforstått med dem. Og

paradoksalt nok så er det blitt problemet. Det er noen som er for inneforstått. Når journalister vil

ha sitt store scoop, virkelig vil sette folk til pass, virkelig dra saken i land, så velger de å gå til

lederen i selskapet. Dette fordi at lederen ofte ikke kjenner de journalistiske spillereglene så godt

som informasjonsarbeideren. Et intervju med infoarbeideren vil jo ikke kunne skape noe liv og

dramaturgi. Jeg tror Søreide har rett, journalisten i meg er jo ute etter et ”nå tar jeg deg” intervju

i mange saker og fra en som er like forberedt som deg selv, er det vanskelig å få et godt

konfrontasjonsintervju. Så opplegget er altså at her i Norge frykter vi nå de som kan

spillereglene for godt og søker heller etter de som kommer til å gå på limpinnen. Det blir nok en

herlig følelse for disse journalistene å komme til en annen kultur, for der kjenner kanskje ikke

folk en brøkdel av reglene en gang.

”Frykten for sitatfusk er mer reell hjemme, her leser jo intervjuobjektene det du skriver. Det er

kanskje lett å tro at en kan være lemfeldig ”ute.”

Når jeg er ute i den store verden er ikke folk flest like oppmerksomme som pampene på tinget.

Folk er spontane, trenger ikke tenke seg godt om eller passe seg for å bruke formuleringer som

desken vil fråtse i. Elitekilder har jo mer å være ”redd” for. Da jeg var i sameradioen fikk jeg

ofte mange spontane, gode sitater ute blant folk.” Kjøper du mye frukt? Jeg kjøper heller en øl

enn et eple. Er du klar over at du forurenser ved å la bilen din gå på tomgang? Jeg skal nå fyre

opp denne røyken her nå så da kommer det mer”, er to av mange gode eksempler. De som ga

meg disse tenkte nok ikke på hvilke konsekvenser det kunne være å snakke med meg. Ikke at

disse sitatene eller objektene er kontroversielle, men det slår meg at disse objektene kan mene og

mene uten at konsekvenstanken streifer dem. Jeg tar jo mye av ansvaret i formidlingen på min

etiske kappe, men hva om journalistene har et slappere forhold til ting der ute. For jeg forstår

godt at Andersson kan tenke at noen er lemfeldige. Er det egentlig noen som sjekker opp? Hvis

den senegaleseren du intervjuet ikke sa det akkurat slik, men det ble nødvendig å pynte på det så

vaktsjefen skulle få den tittelen han lengtet etter, tviler jeg på at noen andre enn engelen på din

skulder bryr seg.

”Så lenge vi er på hjemmebane er ikke skråsikkerheten så tydelig og kanskje heller ikke så

farlig. Der er spillereglene kjente for de fleste og en skarp karakteristikk av et menneske eller et

miljø kan alltids suppleres, kritiseres eller nyanseres med ny informasjon dagen etter.

Anne Hege Simonsen sitert etter Eide(2001:38)

Jeg tror journalister i Norge er flinke til å praktisere etiske retningslinjer, men overtramp skjer.

Det betryggende er at når uhellet først er ute, så er mange fler enn de som melder til PFU,

opprørt. Det er fordi folket kjenner spillereglene. Jeg kan ikke på noen måte bevise at

journalister blir slappere i sin yrkesetikk når de kommer til ”uerfarne” kilder og områder. Men

etter å ha vært i et uerfarent miljø selv, føler jeg meg sikker på at spillereglene ikke er like

kjente. Og derfor kan det bli lettere å gjøre feil siden man ikke har kranglevorne lesere som mer

enn gjerne skrive leserinnlegg på leserinnlegg. Men la oss si at et overtramp skjer og det sendes

på norsk fjernsyn. Spiller det noen rolle for dem det går utover uansett? Journalisten slipper

billig unna, en indianer i Amazonas må jobbe i tjue år for å få råd til en tv med norske kanaler. I

tillegg skal han bli opplyst om sine rettigheter, lære seg norsk og få strøm. Tror vi legger den

tanken død. Likevel før livsgnisten går ut av tanken, snakket jeg jo tidligere om hvor liten

verden er blitt. Kall meg paranoid, men når jeg tenker på det, blir en kritisk uttalelse fra en

kvinne som har fått barn utenfor ekteskap i en muslimsk kultur, en potensiell fare for hennes

sikkerhet. Og derfor kan ikke journalister slappe av samme hvor de er.

Journalist Terje Gustavsen har sagt at det kan være vanskelig i andre kulturer å få klarlagt fakta

og hendelser.

Mange er upresise fordi de har hørt noe. Det kan være en utfordring i u-land.

Folk vet ofte ikke hvordan de skal skille sannhet fra løgn. Det har ikke noe med dem å gjøre, de

er ikke dårlige mennesker av den grunn, Jeg mener det heller går på deres bakgrunn. I tillegg er

de nok ikke vant til et dundrende sannhetskrav slik vi journalister jobber under hele tiden.

Uansett, jeg tror at politiet i Stavanger i i-landet Norge sitter med ganske så mange ”jeg har hørt

at” etter ranet 5.april

”Erfaringene er veldig forskjellige. Ikke minst når det gjelder kildekritikk, som er og blir

vanskelig. Afrikanere er glad i å vise gjestene sine den æren å si hva de tror vi vil høre.

Hege

Opseth sitert etter Eide (2001:131)

Sitert i Eide (2001:90)

Norsk kontantservice ble ranet 5/4-04 og politiet har fått over 500 tips

Takket være Opseths kjennskap til kulturen er hun oppmerksom når hun snakker med afrikanere.

Hun forstår hvordan de har det og skjønner da hvordan hun skal tolke det hun får høre. Jeg tror

det fungerer fordi hun ivaretar etikken ved bruke kulturen som retningslinje. Jeg var også nødt til

å ha kulturen som rettesnor i en sak om samiske kunstskatter

som noen ville føre tilbake til

museer i sameland. Det var egentlig en ganske uproblematisk sak. Folk var uenige - det var det

hele. Men ettersom jeg hadde lært at mange i den samiske befolkningen har et nært forhold til

språk, kunst og kultur,

ble jeg veldig oppmerksom på et av intervjustrekkene. Der forteller en

dame at det er svært viktig at samiske barn får tilgang til denne kunsten slik at de får lære å se

sin egen kultur. Hun trekker så inn sine egne barn og begynner å svikte i stemmen. Det er tydelig

at emnet er såpass personlig for henne. Dette var en dame som bodde i Kirkenes, altså litt

utenfor det typisk ”samiske” området

og som kanskje følte at hennes barn gikk glipp av den

samiske kulturarven. Hvis jeg ikke hadde kjent til kulturen og mange av samenes naturlige

patriotisme hadde jeg ikke vært klar over den skjulte betydningen av intervjustrekket. Jeg valgte

å bruke det, selv om det rørte ved min etiske nerve. Utleverte denne damen mer enn hun var klar

over? Måtte hun beskyttes mot seg selv? Jeg brukte det fordi betydningen var enorm. Det at hun

var så engasjert gjorde henne mye mer troverdig enn de andre debattantene. Jeg tror nesten at

hvis jeg ikke hadde visst om patriotismen og samenes bakgrunn hadde jeg ikke brukt sitatet fordi

det var så ubehagelig å komme så tett på et menneske.

En skjelvende moralpakke

Ole Torp sier at det å være korrespondent er verdens verste og beste jobb. Jeg har ikke vært

korrespondent så jeg vet ikke hvor bra eller dårlig det kan være. Det jeg vet er at det er

annerledes å være journalist i en annen kultur. Man må ikke et sekund tro at noen deler av den

journalistiske prosessen blir så ”enkel” som den er hjemme i godstolen i Akersgata.

Det finnes ingen fasit, nå kreves det noe av meg og bare meg. Jeg er alene. Som en av få

journalister på et avsidesliggende sted i en ukjent kultur, ingen her kjenner min bakgrunn og

kultur. Ingen her bryr seg om meg og at vaktsjefen skal ha en treminutters klar til Dagsrevyen,

hvis jeg ikke tar hensyn til deres liv og levnet. Her kommer det frem ting som det ikke finnes

noen formel eller påbud i Vær Varsom-plakaten for hvordan jeg skal takle. Moralpakken i

magen min skjelver.

”Når vi opererer i ukjent farvann, så blir mange av de hjemlige utfordringene, kildekritikk,

språkproblemer, fortolkningsproblemer, større.”

”Tilbakeføring av samiske kunstskatter”, Anine Hallgren og Kent Valio, NRK Sameradio, nov. 04

Nasjonalstolthet hos erstatningsskadelidende og deres familier er svært utbredt

Samekommunene: Tana, Kautokeino og Karasjok

Elisabeth Eide(2001:16)

Å komme til en ukjent kultur var en stor utfordring for meg som journalist, og som menneske.

Spesielt de hjemlige utfordringene som Eide nevner gjorde belastningen større. Uansett om

verden blir mindre for hver dag som går tror jeg det ikke nytter å skyve forskjellene under

teppet. Spesielt ikke som journalist. Vi må ut å snakke med menneskene og jeg tror bevissthet

rundt at det ikke bare finnes rent faglige problemer i vårt yrke er nødvendig.

Når jeg tenker tilbake er jeg glad for at jeg var og er fersk i yrket. Det hadde nok blitt tøffere for

meg hvis jeg var en journalistpamp og plutselig skulle måtte fire på mine innarbeidede rutiner. Å

komme fra en elitekildehverdag til å måtte omformulere meg tretten ganger fordi den samiske

kvinnen jeg snakker med, ikke forstår ordet status. Jeg tror at min ferskhet ga meg pågangsmot.

Gikk det skeis i et intervju, tvilte jeg på kilden, gjorde jeg en kulturell blemme så tok jeg det i

alle fall til meg og prøvde å forstå. Og med fare for å høres ut som en lærebok eller smiskeren på

første rad, jeg lærte av mine feil og tok utfordringene på strak arm.

Litteraturliste

•

Allern, Sigurd:

Når kildene byr opp til dans

Pax Forlag A/S 1997

•

Bech-Karlsen Jo:

Reportasjen, Universitetsforlaget 2002

•

Brurås, Svein:

Etikk for journalister (Vær Varsom plakaten) etter, Fagbokforlaget 2000

•

Dahl, Øyvind:

Møter mellom mennesker, Gyldendal forlag 2001

•

Eide, Elisabeth:

De der nede, Ij-forlaget 2001

•

Hylland Eriksen, Thomas:

Flerkulturell forståelse, Oslo, Tano Aschehoug, 1997.

•

Hætta, Odd Mathis:

Samene, Nord-kalottens urfolk, Høyskoleforlaget 2002

•

Lamark Hege/Morlandstø Lisbeth:

Hederlig menneske, god journalist. Ij-forlaget 2002

Foredrag:

NRK-korrespondent Ole Torp, Høgskolen i Bodø 2.mars 2004

Intervju:

over e-post med Odd Karsten Tveit i NRK, 22.mars 2004

Radiosaker fra NRK Sameradio høst 2004

- Samiske modeller: Grethe Kielland Jenssen

- Tilbakeføring av samiske kunstskatter: Anine Hallgren og Kent Valio

Artikler:

Dagbladet kronikk av Svein Ove Søreide 26.april 2004

Fagbladet Journalisten, lederartikkel av redaktør Trygve Aas Olsen 16.april 2004

Tilleggspensum:

•

Bech-Karlsen, Jo:

Gode fagtekster, Essayskriving for nybegynnere. Universitetsforlaget

2003

•

Dahl, Øyvind:

Møter mellom mennesker, Gyldendal forlag 2001

•

Eide, Elisabeth:

De der nede, Ij-forlaget 2001

•

Hylland Eriksen, Thomas:

Flerkulturell forståelse, Oslo, Tano Aschehoug, 1997.

•

Hylland Eriksen, Thomas:

Verden som møteplass, Fagbokforlaget 1996