Microsoft Word - men inni er vi like.doc

Hva konsentrasjon av eierskap gjør med mangfoldet i pressen
Innholdsfortegnelse:

Men inni er vi like

Semesteroppgave

ved Senter for journalistikk,

Høgskolen i Bodø, våren 2004

C h r i s t i a n K r å k e n e s nr 36

Hva konsentrasjon av eierskap

gjør med mangfoldet i pressen

Men inni er vi like

Semesteroppgave ved journalistutdanningen i Bodø, våren 2004

Veileder: Førsteamanuensis og doktorgradsstipendiat Lisbeth Morlandstø

Innholdsfortegnelse:

Vi var konkurrenter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Media-Norge i forandring . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 3

Det farlige eierskapet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4

Stoffutveksling i omfang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 5

Antall . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 6

Lengde . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Tema . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7

Dagsorden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 8

Det typiske: En gammel dansk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9

Det atypiske: Akkurat som Titanic . . . . . . . . . . . . . . . 10

Fremmede kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 10

Nytten av flere stemmer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 11

Voktere av enigheten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 12

Ubevisst ensretting . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 14

De enige . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 15

Redaktørkontroll . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 16

Dyd av nødvendighet? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 17

Stor og liten i samspill . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 18

Flokktendenser . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 20

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 22

Intervjuobjekter / informanter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 24

Men inni er vi like

Vi var konkurrenter.

– Jeg mente Nordlys var bedre tjent med et regionalt og lokalt eierskap. Da

jeg så A-pressen kjøpe seg opp i Nordlys fryktet jeg at redaktørrollen skulle komme under ild,

og jeg fikk rett.

Ordene kommer fra Ivan Kristoffersen,

en av landets markante redaktørskikkelser,

kanskje mest bemerket for å ha ertet på seg Gro H. Brundtland og daværende eier Troms

Arbeiderparti, ved å si nei til EU på lederplass i 1994. Kristoffersen gikk av som sjefredaktør i

Nordlys i 1997.

– Det gjorde vondt å se A-pressen kjøpe seg opp i Nordlys. Konsernet er en stor eier,

direktørene nede på Youngstorget kan umulig vite hva som rører seg i Tromsø. A-pressen ville

harmonisere stoffet, avisene ville bli likere. Nå er de blitt ganske ensretta.

For med den nye konserntilslutningen kom samarbeidspartnere. På spørsmål om hvordan

forholdet var mellom Nordlys og Finnmark Dagblad den gang Kristoffersen var redaktør, er

svaret klart:

– Vi var konkurrenter, helt klart konkurrenter.

Media-Norge i forandring.

Eierskapet i norske bedrifter er i

forandring, og både i media og ellers

i næringslivet ser man at «det personlige og direkte eierskapet er i ferd med å vike for det

upersonlige og institusjonelle eierskapet», (Reve 1996, s. 37). Stadig flere norske aviser eies av

stadig færre eiere. Schibsted, A-pressen og Orkla er de tyngste eierne i norsk presse, med

kontroll over til sammen 62,6

prosent

av avisopplaget

i Norge.

Redaktørplakaten

gjør det klart at eieren med unntak av å fastsette avisens grunnsyn skal

gi redaktøren anledning til «en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen». Men i kraft av

styringsretten kan eieren også kreve at redaktøren skal drive billigere. Norske medieeiere klager

nok vel så ofte på sine redaktører for lav inntjening, som for at de ikke har respektert avisens

grunnsyn.

Når medieeierne krever høyere avkastning på plasseringene sine, får det naturlig nok

konsekvenser for bedriften. Nedbemanning er et typisk resultat av krav til økt inntjening. Men at

slike kutt i staben får følger for journalistikken, blir som regel benektet av redaktørene: «Vi skal

være en landsdelsavis så lenge blekket er vått og skrivemaskinene virker, erklær[te sjefredaktør i

Nordlys, Hans Kristian] Amundsen» ifølge Journalisten,

etter at styret ga ham beskjed om å

Intervju 27. januar 2004.

Tall fra Eierskapstilsynet, per januar 2004.

Her regnes med alle «publikasjoner som utgis regelmessig og minst en gang i uken og som inneholder overveiende allment

nyhets- og aktualitetsstoff», (Mangfold i media, NOU 1995-3, s. 26).

Erklæring utarbeidet av Norske Avisers Landsforbund og Norsk Redaktørforening, vedtatt av begge organisasjoner 22.

oktober 1953, revidert i 1973.

Journalistens nettutgave, 6. november 2003.

Men inni er vi like

kutte ytterligere 14,5 årsverk i avisen. Gode intensjoner, altså, men det begynner å bli lenge

siden journalistene brukte blekkhus og skrivemaskin.

I dag gis redaktøren stadig mer ansvar for den økonomiske siden av avisdriften, og med

det øker sjansen for at han «får større forståelse for bedriftens merkantile logikk enn den

tradisjonelle redaktøren hadde», (Raaum 1999, s. 21). Når den merkantile logikk presser seg

fram som mal i tankemønsteret hos eiere og redaktører, og flere aviser eies av samme konsern,

ligger alt til rette for samarbeid fjerdestatsmaktene imellom:

«Den aktive forretningsmessige eier er ofte et annet børsnotert selskap, og engasjementet fører ikke

sjelden til en fusjonering av deler eller hele de to selskapene. Videre er aktivt forretningsmessig eierskap

ofte preget av krysseie, motivert ut fra ønsket om gjensidig beskyttelse overfor andre. […] Krysseierskap

kan lede til økt samarbeid og markedskonsentrasjon, det vil si svekket konkurranse og omstillingsevne i

næringslivet», (Johnsen & Sættem 1996, s. 27).

I september 2001 døpte A-pressen om A-pressens Oslo-redaksjon (APOR) til Avisenes

nyhetsbyrå (ANB), hvor kontraherende aviser utveksler redaksjonelt stoff via et elektronisk

nettverk. Andre konsern er gått minst like langt. I Harstad Tidende Gruppens aviser Bladet

Tromsø, Troms Folkeblad og Harstad Tidende, la man sågar planer om å opprette direkte tilgang

til hverandres stoffkataloger. Planene er imidlertid skrinlagt.

Resultatet er at når samarbeidsavisene skal dekke saker som har interesse i flere av

avisenes nedslagsfelt, så hentes saken fra den avisen eller byrået som ut fra hovedsaklig

geografiske kriterier, er best egnet til å forestå dekningen. Det er dette som gjør at det tidvis bare

er avishodet som skiller forsidene til avisene Nordlys, Finnmark Dagblad og Finnmarken. Disse

avisene er neppe i noen særstilling hva stoffutveksling angår, men de er utgangspunkt for

undersøkelsen jeg har gjort rundt fenomenet.

Hva skjer med mangfoldet i pressen og de kritiske røstene når bare én journalist fra ei avis

sjekker hver enkelt sak? Hva skjer med de lokale vinklingene når dagens oppslag kommer fra ei

samarbeidende avis hundrevis av kilometer unna? Og hvem er egentlig redaktør når

redaksjonelt stoff utveksles via eierskapet?

Det farlige eierskapet.

At eierskapskonsentrasjonen i media i seg selv kan fungere som en trussel

mot presse- og ytringsfriheten, er de fleste enige om. Dette blir stadfestet av den norske

ytringsfrihetskommisjonen, som peker på at «det er vanlig å se på eierkonsentrasjonen som en

trussel mot ytringsfriheten idet den vil kunne undergrave det helt essensielle mangfold som bør

karakterisere den offentlige kommunikasjon», (NOU 1999-27, s. 64-65). Men kommisjonen

mener «situasjonen [ennå er] langt fra kritisk idet det blant annet synes som det finnes eiere med

Ifølge nettansvarlig Knut Godø i Harstad Tidende, e-post 23. januar 2004.

Men inni er vi like

interesse for å skape gode aviser, eller altså simpelthen i å tjene ytringsfriheten», (ibid).

Dagspresseutvalget kom fram til det samme, «utvalget kan ikke se at denne utviklingen til nå har

hatt vesentlig innvirkning på avisenes redaksjonelle innhold og funksjon», (NOU 2000-15, s.

126).

Mye må ha skjedd på dette området de siste årene, for medieforsker Tore Slaatta i Makt-

og demokratiutredningen, slår fast at «i noen deler av medieordenen er det tendenser til at mer

og mer av det generelle stoffet standardiseres og kontrakteres fra eksterne tilbydere. […] Men

også mer spesialisert, redaksjonelt materiale kan nå bli kjøpt inn heller enn egenprodusert av

mange medier», hvilket gjør mediene mer og mer like, (Slaatta 2003, s. 111).

Da nyutnevnt sjefredaktør i Aftenposten, Hans Erik Matre, før nyttår slo til lyd for å

ytterligere øke det redaksjonelle samarbeidet mellom Aftenposten, Adresseavisen, Bergens

Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen, demonstrerte det med tydelighet at

stoffutvekslingen kommer til å bli en viktig del av norsk presse i årene framover. Denne

stoffutvekslingen sparer man naturligvis penger på, noe som er i tråd med aviseiernes ønsker.

For når det settes av én journalist til å dekke saken istedenfor tre – slik som hos Nordlys,

Finnmark Dagblad og Finnmarken – skånes avisene for utgifter: lønn, reiser, diettpenger.

Stoffutveksling i omfang.

Jeg har undersøkt omfanget av stoffutveksling i A-presseavisene

Nordlys, Finnmark Dagblad og Finnmarken ved å trekke ut seks avisdager fra desember 2003.

Hvert av utvalgene utgjør en kunstig uke. Til sammen er 18 aviseksemplarer undersøkt.

Artiklene er målt i antall og i spaltelengde tilsvarende en spaltebredde på cirka 4,5 cm. I de

tilfeller spaltene er smalere eller bredere enn normalbredden, er lengden regnet om til hva den

ville vært med en spaltebredde lik 4,5 cm. Artiklene er også sortert etter den temainndelingen

Sigurd Allern benyttet da han undersøkte ti norske aviser fra 1998 og 1999, (Allern 2001b). Og

sist er artiklene sortert etter hvorvidt de fikk henvisning på førstesiden.

Merkingen av stoffet har vist seg mangelfull hos alle de tre avisene, og særlig virker det

som at stoff fra de andre

avisene

er dårlig merket, i motsetning til stoffet fra ANB-kontorene.

Dette stoffet er gjerne merket (ANB) av journalistene selv, mens avisene ikke ser ut til å ha

rutiner for dette. Når artiklene er dårlig merket har jeg resonert meg fram til opphavet ved å

undersøke byline og om saken står på trykk i noen av de andre avisene. De gangene jeg har vært

i tvil om hvor artiklene kommer fra, har jeg sortert dem under egenprodusert.

Det er kun det redaksjonelle nyhets-, kommentar- og featurestoffet som er behandlet her.

Personaliastoff, tegneserier, dikt, børs, horoskop, eksterne spaltister, leserinnlegg og lignende er

ikke tatt med. Dessuten er førstesidehenvisninger ikke telt med her.

Men inni er vi like

Antall.

Først skal vi se på andelen av egenprodusert stoff hos de tre undersøkte avisene:

Tabell 1:

Finnmarken (prosent)

Stoffprodusent

Redaksjonelt stoff

Artikler Spaltelengde

Egenprodusert 61 65

ANB 32 25

Finnmark Dagbl. 6 9

Nordlys 1 1

Totalt 100 100

N 230 5502 cm

Tabell 2:

Finnmark Dagblad (prosent)

Stoffprodusent

Redaksjonelt stoff

Artikler Spaltelengde

Egenprodusert 69 71

ANB 25 20

Finnmarken 5 8

Nordlys 1 1

Totalt 100 100

N 274 5390 cm

Tabell 3:

Nordlys (prosent)

Stoffprodusent

Redaksjonelt stoff

Artikler Spaltelengde

Egenprodusert 77 78

ANB 21 21

Finnmarken 1 0

Finnmark Dagbl. 1 1

Totalt 100 100

N 492 9275 cm

Tabellene viser en noe ulik andel egenprodusert stoff i de ulike avisene. Minst egenprodusert

stoff finner vi hos Finnmarken, 61 prosent av artiklene der er skrevet av avisens egne

journalister. Hos Finnmark Dagblad er det tilsvarende tallet 69 prosent, og hos Nordlys 77

prosent.

I Nordlys er forholdet mellom antall artikler og spaltelengde likt både i de artiklene som

sorterer under egenprodusert og under ANB. Det betyr at det egenproduserte stoffet brukes på

lik linje med ANB-stoffet. For Finnmark Dagblad og Finnmarkens del er det noe annerledes. Her

er antall ANB-artikler høyere enn den spaltelengden artiklene representerer. Det kan bety at en

større andel av ANB-stoffet i finnmarksavisene består av småstoff, enn i Nordlys.

Da Ivar Andenæs undersøkte effekten av Taliban-prosjektet i Nordlys i fjor høst, fant han tall som avviker noe fra disse. Han

kom fram til at 85 prosent av artiklene i Nordlys høsten 2003 var egenproduserte, mens det samme tallet høsten 2002 var 77

prosent. (Andenæs 2004). Andenæs sier «økningen til 85 kan skyldes spesielle ting høsten 2003, for eksempel kommune- og

fylkestingsvalget», e-post 31. mars 2004.

Men inni er vi like

Lengde.

Denne tendensen ser vi også hvis vi sorterer artiklene etter spaltelengde:

Tabell 4:

Finnmarken – antall artikler fordelt på spaltelengde

Egenprod.

ANB

Finnmark D

Nordlys

% egenp.

<10 cm 30 23 1 0 56

10 - 29 cm 56 33 5 3 58

30 - 49 cm 45 14 7 0 68

>49 cm 9 3 1 0 69

Tabell 5:

Finnmark Dagblad – antall artikler fordelt på spaltelengde

Egenprod.

ANB

Nordlys

Finnmarken

% egenp.

<10 cm 56 32 0 1 63

10 - 29 cm 88 23 2 9 72

30 - 49 cm 39 11 0 3 75

>49 6 2 0 2 56

Tabell 6:

Nordlys – antall artikler fordelt på spaltelengde

Egenprod.

ANB

Finnmark D

Finnmarken

% egenp.

<10 cm 154 38 1 0 80

10 - 29 cm 137 47 2 0 74

30 - 49 cm 74 19 0 0 80

>49 cm 16 3 0 1 80

Nordlys er i særklasse den avisa som har mest egenprodusert småstoff. Mens Finnmark Dagblad

og Finnmarken ser ut til å bruke ANB-notiser som rent fyllstoff, har Nordlys en betydelig

egenproduksjon av krim- og ulykkesnotiser, i tillegg til mange notiser med smånytt fra

forvaltning og kulturliv.

Hos Finnmark Dagblad er det mellomstore og større artikler (10 – 49 cm) som først og

fremst blir produsert av avisens egne journalister. Det samme gjelder for Nordlys, hvis vi ser

bort fra småstoffet. Dette er typiske satsingssaker på nyhetssiden, som avisene synes å gi mest

oppmerksomhet. At Finnmarken har størst andel egenprodusert stoff sortert under større

artikler/reportasjer (lengre enn 30 cm) kan rett og slett ha sammenheng med at vadsøavisen

gjennomgående trykker lengre artikler enn Finnmark Dagblad og Nordlys. Gjennomsnittssaken i

Finnmarken er 24 cm lang, mens den i Finnmark Dagblad og Nordlys er henholdsvis 19 og 18

cm.

Tema.

Vi skal se på stoff-fordelingen mellom egenprodusert og byråstoff innen elleve ulike

hovedtemaer, (Allern 2001b).

De tre avisene synes å ha en relativt likedan profil, med små variasjoner med tanke på

hvilke hovedtemaer som er mest framtredende. Men én forskjell er iøynefallende. Finnmarken

har en atskillig lavere andel stoff om kunst og kultur enn Finnmark Dagblad og Nordlys.

Men inni er vi like

De viktigste stoffområdene for alle tre avisene er uten tvil politikk/forvaltning og sport.

Rundt en tredel av alle artiklene sorterer under disse hovedtemaene. Minst får man å lese om

internasjonale forhold og sjøfart/fiske, i de tre avisene.

Tabell 7:

Stoff-fordeling i prosent på ulike hovedtemaer, andel egenprodusert innen hvert tema i parentes.

Finnmarken

Finnmark D.

Nordlys

Helse, utdanning, miljø

12 (31) 13 (72) 9 (57)

Populærkultur, underholdning 15 (35) 14 (50) 10 (57)

Kunst, kultur 3 (86) 15 (79) 16 (77)

Internasjonale forhold 1 (67) 1 (0) 1 (40)

Politikk, forvaltning 19 (79) 15 (62) 14 (68)

Sport 17 (46) 14 (69) 20 (95)

Krim, rettsvesen 9 (79) 5 (100) 9 (88)

Økonomi, næringsliv 7 (75) 12 (56) 11 (76)

Trafikk, ulykker 7 (67) 7 (83) 7 (78)

Sjøfart, fiske 4 (75) 1 (100) 1 (100)

Annet 6 (92) 4 (92) 2 (86)

Totalt 100 100 100

N 230 274 492

Når det gjelder hvilke tema som avisene i størst grad produserer selv, er det en del likheter i

prioriteringene. Kunst og kultur, krim og rettsvesen, sjøfart og fiske er for en stor del

egenprodusert hos alle tre avisene.

Stoff om populærkultur og underholdning består hovedsakelig av byråartikler i de tre

avisene. Størst variasjon finner vi i andel egenprodusert stoff innen sport, mens Finnmarken

produserer under halvparten selv, skriver Nordlys nesten alt selv.

Dagsorden.

Fordelingen av førstesidehenvisninger er utvilsomt en god indikator på hva avisene

vil sette dagsorden med. Det avisen anser som viktigst, havner på førstesiden, og det er dette

som skal lokke bladet ut av avisstativene.

Tabell 8:

Førstesidehenvisninger i antall (toppoppslag i parentes)

Finnmarken

Finnmark Dagbl.

Nordlys

Egenprodusert 33 (6) 27 (4) 28 (4)

ANB 7 (0) 5 (2) 6 (2)

Andelen egenproduserte førstesidesaker er omtrent den samme hos alle de tre avisene, rundt 80

prosent. Finnmarken prioriterte ingen av ANB-sakene på topp i det undersøkte utvalget.

Finnmark Dagblad og Nordlys hadde derimot en ANB-sak som toppoppslag 2 av 6 dager.

Dette viser at ANB-stoffet helt klart er med på å prege dagsorden hos alle de undersøkte

avisene, men i lavere grad på førstesiden enn i resten av avisen. Det kan bety at avisene forsøker

å kanalisere egne redaksjonelle ressurser mot sakene de anser som viktigst, mens typiske

registreringssaker hentes fra ANB i noe større grad enn egenprodusert.

Men inni er vi like

Den direkte stoffutvekslingen mellom Finnmark Dagblad og Finnmarken ser ut til å være

ganske symmetrisk. Andelen stoff de to avisene henter hos hverandre er like stor, rundt 8

prosent. Men svært lite stoff ser ut til å gå direkte mellom Nordlys og finnmarksavisene. Mens

Finnmarken hadde tre og Finnmark Dagblad to Nordlys-saker på trykk i det undersøkte utvalget,

hadde Nordlys tre saker fra Finnmark Dagblad og en fra Finnmarken. Dette er naturligvis så lave

tall at det er vanskelig å utlede noe som helst fra dem. Tallene kan også være feilaktig lave,

merkingen av byråstoff er mangelfull i samtlige undersøkte aviser. Artikler som skulle vært

sortert under noen av de andre avisene, kan godt ha havnet under ANB.

Det typiske: En gammel dansk.

Det er store problemer med å skaffe nok vikarer til sykehuset i

Hammerfest, og den 76 år gamle danske legen Per Rames er blant dem som avhjelper

legemangelen i Finnmark.

Dette er på mange måter det typiske resultatet av stoffutvekslingen. I dette tilfellet er den

ferdige teksten fra ANB-kontoret i Tromsø klippet rett inn på avissiden, det eneste som skiller

saken i hver enkelt

avis fra saken i de

andre avisene, er

hovedtittelen.

Som regel går

ANB-stoffet rett på

trykk, uten noen

bearbeiding, eller uten

egne vinklinger.

I det undersøkte

utvalget finner jeg ikke

et eneste eksempel på at ANB-saker er fulgt opp med egne lokale case, eller egne undersaker.

Her må jeg naturligvis ta et forbehold, i og med at ANB-sakene også kan fungere som en idébase

for de ulike redaksjonene. Jeg har sett enkelte saker, spesielt innen økonomi og næringsliv, som

kan tyde på at nettopp det skjer.

For Finnmarken og Nordlys er det også typisk å hente helsestoff utenfra, mens Finnmark

Dagblad oftere produserer helsestoffet selv, (se tabell 7). Dette kan være fordi Helse Finnmarks

administrasjon ligger i Hammerfest. Det interessante i denne sammenheng er at historien om den

gamle danske, som finner sted i Hammerfest,

ikke

er produsert av Finnmark Dagblad, men av

ANBs journalist fra Tromsø. Denne dagen er det altså ikke Finnmark Dagblad som setter

dagsorden i sitt lokalmiljø, men et byrå.

Faksimile 1:

Finnmarken (t.v.), Finnmark Dagblad og Nordlys, 1. desember 2003.

Men inni er vi like

Det atypiske: Akkurat som Titanic.

En mørk og stormfull morgen i desember, la hurtigruteskipet

MS «Midnatsol» seg på rek utenfor Stad. Det var umulig å få liv i maskinene, og passasjerene

gjorde seg klare til å entre livbåtene. Avisene Nordlys, Finnmark Dagblad og Finnmarken kunne

dagen etter, 15. desember 2003, samstemt fortelle sine lesere at dette var «– Akkurat som

’Titanic’». Rent bort-

sett fra at det ikke ble

rapportert om isfjell på

Stadhavet denne

gangen, var det altså en

dramatisk opplevelse

for de 102 passasjer-

ene.

En viss komikk

må man tillate seg å

påpeke i at tre aviser trykker tre så dramatiske og identiske overskrifter i etterkant av

motorhavariet. Men i Nordlys representerer dette oppslaget en svært atypisk måte å bruke

byråstoff på: det hører ikke til i avisutvalget jeg har undersøkt.

Dette oppslaget er ikke ANB-stoff, det er Finnmarkens journalist som er kommet over en

vadsøværing på hurtigruteseilas. Og hans beskrivelse av turen er fargerik nok til å fenge også de

andre A-presseavisene på Nordkalotten. Finnmark Dagblad klipper saken direkte fra

Finnmarken.

Men Nordlys følger opp med flere egne saker, illustrert med bilder fra blant andre A-

presseavisen Firdaposten. På denne måten klarer Nordlys å stable på plass en dekning av

hendelsen som står på egne bein, ved siden av stoffet fra Finnmarken.

Dette er svært sjelden hos alle de tre avisene, men det betyr kanskje at når det virkelig

smeller, vil i hvert fall noen av avisene prioritere å komme med egenprodusert stoff om saken.

Fremmede kilder.

Én ting er at byråstoffet kan bidra til å ensrette avisene som bruker det. Men

hva skjer med avisen stilling blant leserne, hvis kildene som brukes ikke har lokal tilhørighet?

Pressen har en annen oppgave enn bare å bringe fram de harde nyhetene, den viser også

fram hverdagsmennesket og «gir leseren glimt fra det virkelige liv», (Østlyngen & Øvrebø 2000,

s. 381). Men det er grunn til å spørre seg om noe av identifikasjonsgrunnlaget forsvinner for

tromsøværinger, hammerfestinger og vadsøværinger når disse historiene handler om mennesker

Faksimile 2:

Finnmark Dagblad (t.v.), Nordlys og Finnmarken, 15. desember 2003.

Men inni er vi like

som bor i en helt annen kant av landet. På denne måten kan de «standardiserte»

reportasjene fra

ANB være med på å øke avstanden mellom avisleseren og avisproduktet, og gjøre avisen mindre

interessant.

Lokal forankring er et av de viktigste kriteriene for å overleve aviskonkurransen i dag,

(Høst 1996), og ANB-reportasjene bidrar helt klart til å løse opp den lokale forankringen.

Nytten av flere stemmer.

Kvaliteten på byråartiklene er på mange måter likegyldig i forhold til

mangfold i pressen. Og rent journalstisk er det sjelden noe vesentlig å utsette på byråstoffet.

Etter mitt syn kan stoffet ofte virke tematisk og geografisk springende, noe som kanskje bunner i

at artiklene tross alt skal være brukbare for mange aviser, gjerne over hele landet.

Men bare et fåtall av oss vet til enhver tid hva som er sant, og ingen har den fulle og hele

oversikten i en sak. Dette gjelder spesielt for dagsaktuelle hendelser, men også omfattende

temaer som ruller og går eksempelvis i politikken. «Den enda vägen till sanningen är i det långa

loppet fri konkurrens mellan åsikter.

[…] Det er detta åsiktsutbyte och den ömsesidiga

toleransen som antas leda till att ”rätt” åsikt slutligen kommer att segra och bli allmänt erkänd»,

(Asp 1992, s. 15).

Den som forsvarer å trykke likelydende artikler i flere aviser hevder på mange måter at det

bare finnes én sannhet. Det er dette som er spesielt skummelt hvis flere aviser trykker

fellessaker. Leseren blir sittende igjen med kun én måte å se og forstå et tema på. «Nyhetene gis

mening gjennom å bli satt inn i bestemte tolkningsrammer», (Allern 2001a, s. 17), men hvis

leseren bare får servert ett sett tolkningsrammer har hun kanskje bare fått forståelse for én side

av saken.

Og da må det altså være slik det er i «kriserammede Finnmark», for det sier både Nordlys,

Finnmark Dagblad og Finnmarken. Denne enigheten er ikke så rent lite mektig.

Tidligere var det relativt få store mediekanaler i Norge, og i kontroversielle saker ble

gjerne måten NRK og NTB valgte å gå fram på avgjørende for hvordan avisene la opp sin

dekning, (Bakken m.fl. 1979, s. 109).

Nå er flere aviser knyttet sammen gjennom konserndannelsen, og hvert konsern utgjør i så

måte en motmakt til de store, og tidligere ensomme, fjerdestatsmaktene. På den ene siden kan

det bety at det i et nasjonalt perspektiv er lettere å få fram andre synspunkter enn før.

På den andre siden indikerer denne undersøkelsen at det i hovedsak er de store avisene og

spesielt ANB-kontorene som er toneangivende i forhold til hva de øvrige konsernavisene tar på

trykk. Det er lettere for en ANB-journalist å få resten av A-pressen med seg på sin sak, enn for

Begrep brukt av Tore Slaatta (2003), se avsnittet ’Det farlige eierskapet’.

Åsikter = meninger.

Men inni er vi like

en journalist i Finnmarken. På denne måten tilrøver de store seg dagsordensettende makt på

bekostning av de mindre avisene.

Voktere av enigheten.

Når mediekonsern utnevner nye redaktører i sine aviser, så ansettes

personene som er best egnet til å vareta eiernes interesser. «18 måneder etter at A-pressen ble

etablert som konsern,

var over halvparten av avislederne skiftet ut. Resten forsvant én etter én i

løpet av de neste par årene. I de tre avisene som [først

] motsatte seg deltagelse i konsernet, ble

fem av seks ledere sittende».

Resten hadde kun kort tid igjen til pensjonsalderen brakte dem ut

av bedriften.

I avisen Nordlys var arbeidet med å finne Ivan Kristoffersens etterfølger gjenstand for

intens debatt blant både ansatte og eiere i 1997. Arne O. Holm

var Kristoffersens egen favoritt

til å ta over, men slik ble det ikke. «Kristoffersen hevder i et ettertidig intervju at Holm var den

sterkeste kandidaten. Han var imidlertid ikke ønska av A-pressen og styreformann Oddmund

Soleng, fordi han ville bli en for sterk motstander av ei innlemming i konsernet», (Christensen &

Tjelmeland 2003, s. 391).

«Redaktører flyttes rundt innad i konsernene og er ikke lenge nok på et sted til å få

forankring og lojalitet til «sin» avis. Lojaliteten er primært hos konsernet, noe som vel er

hensikten med rulleringsprinsippet», (Ottosen 2004).

På en slik bakgrunn er det ikke uten grunn man spør seg om redaktører i aviser eid av

samme konsern, blir mer og mer like hverandre hva erfaring og holdning angår. Gunnar Bodahl-

Johansen har vært inne på dette, han mener at vi nå er «i ferd med å få frem en redaktørstand

som er oppvokst og oppdratt i konsernene. Gjennom intern lederutvikling og ansettelser, skjer

det en kraftig tilpasning til konsernenes verdier og holdninger.

[…] Det betyr at de blir tause i

forhold til eierkonsentrasjon og eierreguleringer i mediene av frykt for å komme på kant med

eierne».

Dessuten viser en undersøkelse gjort blant norske redaktører at «nesten hver fjerde (23

prosent) frykter de vil havne i en situasjon der andre tar initiativ til å fjerne dem», (Finslo 2002,

s. 21).

Dette gir eierne en helt klar mulighet til å sentralstyre hver enkelt avis, siden risikoen for å

møte motstand fra redaktørene ikke er påtakelig.

Ömsesidiga = gjensidige.

Lånt fra tittelen i Bakken m.fl. (1979).

A-pressen ble gjort om til konsern i 1989. Fram til 1994 bar konsernet navnet Norsk Arbeiderpresse.

Nordlys, Hamar Arbeiderblad og Halden Arbeiderblad. A-pressen kjøpte seg gradvis opp i disse

avisene i løpet av 1990-tallet. I april 1997 var A-pressen majoritetseier i Nordlys.

Fra leserinnlegget ’Redaktøren som ble borte’ av tidligere A-pressesjef Einar Olsen, Dagens Næringsliv, 22. januar 2001.

Arne O. Holm var på dette tidspunktet leder for Dagbladets politiske reportasjeavdeling. Han trakk søknaden før

ansettelsesprosessen i Nordlys var over.

Fra leserinnlegget ’Den farlige tausheten’ av fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk, Gunnar Bodahl-Johansen, Dagens

Næringsliv, 2. januar 2001. Regiondirektør Truls Velgaard i Orkla Media gikk i rette med beskrivelsen to dager senere, på

debattplass i samme avis.

Men inni er vi like

A-pressens aviser har historisk tradisjon for å være sentralstyrte. Med redaktører som tok

del i nettverk satt i system av en av arbeiderpressens daværende hovedeiere, Arbeiderpartiet, ble

avisene brukt som instrumenter i politisk maktspill:

«Redaktører som Erling Arvola i Finnmarken, Jon Vraa i Drammensavisa Fremtiden

og ikke minst

Arvid Dyrendahl i Opland Arbeiderblad tilhørte denne typen sterke «innsidere». Dyrendahl var regnet

som Haakon Lies favoritt, og […] når partisekretæren skulle markere et eller annet viktig standpunkt,

laget han ofte en «ekko-operasjon» i samspill med Dyrendahl. Lie tok en telefon til redaktøren, ga et

signal. Raskt skrev Dyrendahl en autoritativ lederartikkel om saken. Like raskt kunne så Lie bruke

lederartikkelen i taler og kommentarer. [På denne måten] kunne Haakon Lie regissere mangt et politisk

utspill som fikk rikspolitiske følger», (Nilsen & Sjue 1998, s. 48).

Nettverkene besto til ut på 80-tallet. Konsernsjef i A-pressen, Alf Hildrum, kommenterer denne

tradisjonen slik: «Vi vet at veien til redaksjonene har vært kort i A-pressen. Jeg erfarte selv i

Bergens Arbeiderblad

at eierne ville påvirke. […] Det var utenkelig for meg å la de lokale

eierne på den måte redigere avisa. Den slags skjer ikke i dag», (Simensen 1999, s. 191).

Men

mulighetene

til å spre politiske og andre budskap på denne måten er likevel større i

dag. A-pressens sentralbyrå skriver nemlig ledere selv. Tre menn i Avisenes Nyhetsbyrå har

ansvaret for å skrive én kommentarartikkel til norske A-presseaviser, hver dag. Disse artiklene

brukes svært ofte som usignerte ledere. Redaktørene Hallgeir Westrum, Tor Axelsen og Øyvind

Nielsen er alle pressemenn med lang fartstid i A-pressesystemet.

I Norge jobber man i skrivende stund med å endre eierskapslovgivningen. USA er i gang

med det samme, og den amerikanske mediemogulen Ted Turner fokuserer ikke på eiernes gode

hensikter – slik Ytringsfrihetskommisjonen gjør

– når han kaster seg inn i diskusjonen:

«There is always the danger that news organizations can push positive stories to gain friends in

government, or unleash negative stories on artists, activists or politicians who cross them, or tell their

audiences only the news that confirms entrenched views. But the danger is greater when there are no

competitors to air the side of the story the corporation wants to ignore. Naturally, corporations say they

would never suppress speech. That may be true. But it's not their intentions that matter. It's their

capabilities».

Spesielt i Storbritannia og Italia ser vi hvordan medieeiere bruker posisjonen sin til å tilpasse

medieinnholdet sin egen agenda. Enkelte, som den britiske avisen The Times,

har gått gjennom

store forandringer etter å ha byttet eier. «Avisa blir no ofte brukt til å stø opp under medie- og

næringspolitiske syn som eigaren [Rupert Murdoch] har», (Schwebs & Østbye 2001, s. 260).

Men dagens «typical news media boss is not a […] Rupert Murdoch. The modern boss does not

Utdyping av Gunnar Bodahl-Johansen, e-post 3. februar 2004.

Drammensavisa ble lagt ned 17. november 2000.

Bergens Arbeiderblad byttet navn til Bergensavisen i 1991.

Se utrag fra NOU 1999-27 under avsnittet ’Det farlige eierskapet’ i denne tekst.

Fra leserinnlegget ’Monopoly or Democracy’ av Ted Turner, Washington Post, 30. mai 2003.

Men inni er vi like

have ink or even necessarily entrepeneurship in his veins», (Hargreaves 2003, s. 141). Men om

ikke eierne presser på for å samkjøre avisene med sin egen agenda, så kan like gjerne lederne

gjøre det. For «flere eksempler viser at i selskap der ingen eier har makten, blir direktørene

tilsvarende mektige».

I praksis gjør det altså ingen forskjell om det er eierne eller lederne som

får større makt som følge av eierkonsentrasjon.

«Et problem er imidlertid at det er vanskelig å påvise konkrete forbindelser mellom eiernes

beslutninger om rammevilkår og redaksjonelle beslutninger med presseetiske implikasjoner»,

(Raaum 2003, s. 58). Men det finnes åpenlyse eksempler, i 12 aviser i det internasjonale

mediekonsernet CanWest «trykke[s] en likelydende lederartikkel ukentlig, etter hvert økende til

tre per uke. Konsernledelsen utsteder også redigeringsdirektiver av politisk art», (ibid

Tilsynelatende utnyttes ikke avisene i Norge på samme måte som mange steder i utlandet.

Årsaken ligger kanskje i at norske aviser, i motsetning til utenlandske, i sin tid «ikke [ble] skapt

for å skaffe eierne gode inntekter», (Hirsti 1988, s. 23). Denne tradisjonen kan kanskje hindre

tendenser mot sjelelig inngripen fra eierne av den type vi ser i utlandet, men det er i tilfelle bare

på kort sikt. Den svenske forfatteren og tidligere journalisten Maria-Pia Boëthius

hevder at

journalister tilpasser seg skiftende regimer, og at de gjør akkurat det som til en hver tid behager

eierne. Og eierne «behöver lydiga journalister, som utan att ifrågasätta något fullföljer hans

intentioner», (Boëthius 1997, s. 49).

Det eneste som hindrer A-pressens ledelse i å bruke

sine

aviser som strategiske

spillebrikker i politiske og næringslivsmessige spørsmål – dersom de skulle forsøke – er de tre

redaktører Westrum, Axelsens og Nielsens presumptivt sterke integritet og moral. Heldigvis for

A-pressen, ifølge Hildrum dyrkes det i dag «sterke ledere som skal jobbe mest mulig fritt

innenfor de rammer [konsernledelsen] setter».

Men dette avslører et system som vil ha lett for

å bederve dersom feil person besetter en av de få stillingene.

Ubevisst ensretting.

Men uansett hvordan redaktørene Westrum, Axelsen og Nielsen forvalter

den makt de er gitt som kommentatorer, innebærer deres virke en helt klar ensretting av

meningene i norske A-presseaviser. I debattboken

Medierevolusjonen

trekker Reidar Hirsti fram

Aftenposten og Verdens Gang som eksempler på hvordan to aviser kan markere ulike

standpunkt på kommentarplass, til tross for at begge er eid av samme konsern.

Han mente

The Times ble kjøpt opp av Rupert Murdoch i 1981.

Foredrag av rådgiver Anders Huitfeldt i Eierskapstilsynet, holdt for landsstyret til Norsk Journalistlag, 17. september 2003.

Han trekker fram Jens P. Heyerdahls tid i Orkla som «et av mange eksempel». Hele foredraget er gjengitt på

http://www.eierskapstilsynet.no/rapporter/rapporter2000/2003/foredragforstyrettilnorskjournalistlag17.doc.

Raaum henter disse opplysningene fra Columbia Journalism Review, mars/april 2002.

Boëthius var journalist i den svenske tabloidavisen Expressen fram til hun sa opp i 1979. Refleksjonene hun gjør seg tar

utgangspunkt i en artikkel skrevet av Bengt Nerman i det svenske tidsskriftet Ordfront nr 5, 1996.

Alf Hildrum, e-post 3. februar 2004.

Begge avisene er heleide av Schibsted.

Men inni er vi like

Faksimile 3:

Finnmarken (nærmest), Finnmark Dagblad og Nordlys, 15. desember 2003.

politisk redaktør Per Norvik

i VG var mer på linje med Arbeiderpartiet enn Aftenpostens

erkekonservative sjefredaktør Egil Sundar,

(Hirsti 1988, s. 59).

Spørsmålet er hva som skjer når det er samme personer i samme miljø som skriver

kommentarene til flere konsernaviser. Med mindre Westrum, Axelsen og Nielsen i ANB lider av

schizofreni, er det nok ikke å ta for hardt i å påstå at meningsmangfoldet blir redusert av slikt.

De enige.

På meningssiden er det tegn til en viss ensretting hos de to minste avisene, jeg har

undersøkt. Redaktørene Stein Gauslaa og Stein B. Hauglid har gjort en undersøkelse som viser

at rundt 70 prosent av de spurte avisene aldri bruker byråledere (Gauslaa & Hauglid 1997).

Finnmarken og Finnmark Dagblad er definitivt ikke blant dem. Hos de to avisene er 2 av 6

ledere i det undersøkte utvalget byråledere, mens Nordlys er kjemisk renset for dem, både hva

gjelder ledere og kommentarer.

I de to finnmarks-

avisene er det ingen

kommentarer, med

unntak av

lørdagsutgaven til

Finnmark Dagblad.

Denne ene er signert

avisens sjefredaktør. De

daglige kommentarene i

Nordlys er jevnt fordelt

mellom redaktører og

menige journalister.

Karikaturtegning-

ene i A-presseavisene

har vært identiske over hele landet allerede i mange år. Tegneren Herbjørn Skogstad i Oppland

Arbeiderblad forsyner avisene knyttet til ANB-nettet med skråblikk på dagsaktuelle hendelser

under vignetten Herb. Dermed har et tyvetalls norske aviser én felles arena hvor «det stilles

spørsmål ved ’ubestridte sannheter’, og allmenne menneskelige svakheter som dumhet, egoisme,

gjerrighet og utroskap synliggjøres».

Per Norvik gikk fra Verdens Gang til jobben som politisk redaktør i Aftenposten i 1994.

Egil Sundar gikk av som sjefredaktør i Aftenposten i 1990. Han ble ofte kritisert for å blande egne politiske ambisjoner inn i

kommentarskrivingen sin, (Eide 2000, s. 225).

Fra leserinnlegget ’Ekstrem karikatur?’ av avdelingsoverlege og president i nordisk selskap for medisinsk humor, Stein

Tyrdal, VG 31. mars 2004.

Men inni er vi like

At kommentartegningene er like i alle A-pressens aviser er det antakelig vanskelig å sette

presseideologiske spørsmålstegn ved, men at bruken av byråledere i finnmarksavisene er så høy,

bør bekymre. «Meninger formulert i et sentralt pressekontor og gjengitt i en hel pressegruppes

aviser, strider sterkt mot hele ideen om en uavhengig, differensiert presse», (Gauslaa & Hauglid

1997, s. 76).

Tor Axelsen har 13 år bak seg som sjefredaktør for ANB. Han har skrevet mange ledere for

A-pressens aviser, og sier han kjenner grunnsynet til avisene han skriver for.

– Jeg ytrer meg fritt i kommentarartiklene, og det er jo opp til avisene å bruke dem. Men

jeg tror jeg ville hatt problemer med å skrive for den borgerlige delen av pressen. Jeg mener

ledere bør skrives lokalt, men i hverdagen er ikke det alltid så lett å få til. I A-pressen er det nok

først og fremst de større avisene som makter å gjøre dette selv, i de mindre avisene er

bemanningen på kommentarsiden dårligere, sier Axelsen.

Redaktørkontroll.

Redaktøren har «det personlige og fulle ansvar for avisens innhold». Det sier

Redaktørplakaten, og det gjelder naturligvis like fullt om stoffet er produsert av andre enn

avisens egne journalister. Men har redaktøren

kontroll

over avisens innhold, når stoffet flyter

fritt via eierskapet?

Det er ikke ofte saker går så langt som til Pressens faglige utvalg (PFU), men det finnes

eksempler på at aviser er felt for stoff de ikke selv har skrevet. I desember 2001 tok Dagsavisen

på trykk en sak fra Bergensavisen om stortingsrepresentanten Gjermund Hagesæters (Frp) drift

av et spilleautomatfirma. Begge avisene er knyttet sammen gjennom ANB-nettet. I saken ble

Hagesæter beskyldt for å ha svindlet til seg penger fra et idrettslag i forbindelse med utleie av en

spilleautomat.

Begge avisene ble felt for brudd på god presseskikk i PFU.

I uttalelsen mot Dagsavisen

slår utvalget fast at oppslaget «stort sett [var] en gjengivelse av en melding nyhetsbyrået ANB

hadde sendt ut dagen før».

På trykk framsto sakene på ingen måte som identiske. Det ble gjort kosmetiske endringer

blant annet i ingressen. Men hva hjelper det når opplysningene saken var fundert på var gale og

stortingsrepresentanten ikke fikk anledning til å imøtegå dem samtidig?

Denne saken viser hvilken vanskelig situasjon man kommer opp i når det kommer en

melding fra en samarbeidende avis. Enten må redaktøren stole fullt og helt på

samarbeidspartneren, eller han må ettersjekke alle opplysningene selv.

Intervju 2. april 2004.

PFU-sak 157/02 mot Bergensavisen og 158/02 mot Dagsavisen.

I uttalelsen viser PFU til Vær Varsomplakatens punkt 4.4, 4.13 og 4.14.

Men inni er vi like

Vigdis M. Bendiktsen har jobbet som vaktsjef i Nordlys i 14 år. Hun sier dette om hvordan

hennes avis forholder seg til byråstoff: «Saker fra ANB eller andre aviser blir nok i liten grad

bearbeidet, til det er det for dårlig tid på desken».

Isteden må redaktøren bare slå seg til ro med at enkelte redaksjonelle vurderinger blir lagt

utenfor avishusets egne vegger.

Det er da eierskapet har utmanøvrert redaktørinstituttet – eller at redaktørrollen har

kommet under ild, for å si det med Ivan Kristoffersens ord.

Dyd av nødvendighet?

Tidligere formann i Norsk Journalistlag, Sven Egil Omdal, arbeider nå

blant annet som mediekommentator i Stavanger Aftenblad. Han mener avisene må bli mer

analytiske, gi bredere bakgrunnsinformasjon og dypere innsikt:

«En slik oppgave kan ikke norske lokalaviser ta på seg, fordi hver enhet blir for liten, de daglige små

oppgaver for mange, journalisten for allround og redaktørens oppmerksomhet for sterkt konsentrert om

den neste resultatframleggelsen for styret. I stedet for å bli en presse som hjelper leserne til å forstå hva

som skjer med livene deres, blir vi kosedyr for de sterke kreftene. Det finnes et mottrekk. Gjennom

samarbeid kan avisene skape den kompetansen som de i dag mangler».

Hva som kom først av for ”små enheter” med ”manglende kompetanse”, og de store oppgavene

som lokalavisene ikke lenger klarer å håndtere, sammenlignes imidlertid best med spørsmålet

om hva som kom først av høna og egget. Redaksjonelle ressurser er bygd ned i de fleste aviser

over år. Magnus Schaft har i en semesteroppgave gjort en oppregning i antall redaksjonelle

stillinger, i et utvalg på 100 aviser, og viser at i tidsrommet 1998 til 2001 er redaksjonene slanket

med 3,8 prosent, (Schaft 2003).

I A-pressen er antall journalister gått tilbake med 11,9 prosent i samme tidsrom, i

Schibsted tilbake med 3,6 prosent. Også Orkla Media har hatt nedbemanninger, men her er det

først og fremst støttefunksjonene som er falt bort, antall journalister er faktisk gått fram med 4,7

prosent.

Med en slik nedbygging av redaksjonelle ressurser, er det kanskje ikke så rart om

oppgavene vokser lokalavisene over hodet?

Men Johann Roppen viser da også i sin doktorgradsavhandling at avisene i Orkla Media på

ingen måte utmerker seg på undersøkende journalistikk, til tross for at hver avis altså har et helt

Intervju med Vigdis M. Bendiktsen i Nordlys, e-post 1. april 2004. Bendiktsen har jobbet som vaktsjef i flere år, i dag har hun

ansvaret for debattsidene.

Fra spalten Medieblikk, med tittelen ’Lokalavisenes forbannelse’ av mediekommentator Sven Egil Omdal, Adresseavisen, 27.

oktober 2001.

Alle tallene i dette avsnittet er hentet fra

Bemanningsutvikling

, Stig Finslo, direktør utgiverspørsmål Orkla Media. Tallene tar

utgangspunkt i antall NJ-organiserte i hvert konsern. Upublisert dokument.

Men inni er vi like

konsern bak seg. (Roppen 2003). Kanskje «behøver [man] ikke å ha kjemperessurser i ryggen

for å drive grundig og oppsiktsvekkende journalistikk», (Kvam 1995, s. 64).

Naturlig nok er det ikke bare rammevilkår som virker inn på journalistikken. Rune Ottosen

(2004) understreker i sin nye bok hvor viktig den «journalistiske autonomitet» er i denne

sammenheng. Men hvis flere journalister hører til samme system, kan man undres over hvor

autonome de egentlig er. Bare se hva som er skjedd med redaktørene, (se ovenfor).

Stor og liten i samspill.

Men hvordan slår stoffutveksling ut for aviser som utveksler stoff

samtidig som de dekker samme nedslagsfelt? Her vil jeg forsøke å utlede mekanismer i forholdet

mellom en stor og en mindre avis under stoffutveksling, ved å se på landsdelsavisen Nordlys og

lokalavisene Finnmark Dagblad og Finnmarken, (figur 1). For enkelhets skyld er kun Finnmark

Dagblad tegnet inn figuren, men jeg ser ingen grunn til at forholdet skulle være noe annerledes

mellom Nordlys og Finnmarken.

A og B er stoff som de to avisene er alene om. C er stoff som står på trykk i begge aviser som

følge av stoffutveksling innbyrdes eller utenfra (ANB).

Når Nordlys og Finnmark Dagblad i felt C framstår som like, vil avisene få redusert sin

konkurranseevne i dette feltet. I det geografiske nedslagsfeltet Vest-Finnmark vil da avisen som

er best på lokalstoff vinne lesernes gunst (Høst 1996), og finnmarkingene vil vende Nordlys

ryggen til fordel for Finnmark Dagblad.

Nordlys (landsdelsavis)

Finnmark

Dagblad

(lokalavis)

Vest-

Finnmark

Landsdelen

for øvrig

Figur 1:

Ellipsene skisserer stoffutvalg i forhold til dekningsområde i henholdsvis Nordlys og Finnmark Dagblad.

Men inni er vi like

Opplagsstatistikken til Nordlys

viser da også at det er i utkanten av nedslagsfeltet

opplaget går mest tilbake, (figur 2). I kjernekommunene Tromsø, Balsfjord, Karlsøy, Lyngen og

Storfjord, har opplaget holdt seg stabilt i underkant av 20.000 de siste årene. Det er nedgangen i

opplag i de øvrige kommuner som førte til at Nordlys i 2002 falt under den psykologisk viktige

grensen på 30.000 eksemplarer om dagen.

Mediebrukerne har «en bedre mediekompetanse i dag enn [tidligere], og de fleste er også

mer blaserte, og mer kritiske eller krevende», (Mølster 2001, s. 268). I et slikt marked kreves

mer av avisene enn før, og for landsdelsavisen Nordlys sitt vedkommende er det grunn til å

spørre om stoffutveksling er et egnet tiltak for å hevde seg i kampen om leserne. For når slaget

om leserne i felt C ender uavgjort, er det

i felt B det avgjørende slaget om

finnmarkingene vil finne sted. Her er

naturligvis Nordlys sjanseløs overfor

Finnmark Dagblad.

At det er Finnmark Dagblad som

først og fremst tjener på

stoffutvekslingen med Nordlys, er

sjefredaktør i Finnmark Dagblad, Lars

Petter Einarssons oppfatning:

– Jeg tror vi tjener mer på

stoffutvekslingen enn Nordlys. Nordlys

er jo en landsdelsavis som har som mål å

ha abonnenter også i Finnmark. Vi har

færre abonnenter i Troms, sier

Einarsson.

Dette innebærer i praksis en

erobring av deler av nedslagsfeltet til

Nordlys, og avisens rolle som landsdelsavis vil være kraftig beskåret.

Dette leder meg til følgende konklusjon:

Når to aviser utveksler stoff taper den med størst

nedslagsfelt på samarbeidet

. Og spørsmålet blir da, hvor lenge vil den største avisen, i dette

tilfellet Nordlys, definere felt C som del av sitt nedslagsfelt, når avissalget her synker?

Anvender vi denne modellen på riksavisen Aftenpostens stoffsamarbeid med

landsdelsavisene Adresseavisen, Bergens Tidende, Stavanger Aftenblad og Fædrelandsvennen,

Statistikk tilsendt fra Kjell N. Olsen, økonomisjef i Nordlys, e-post 17. februar 2004, upublisert dokument.

Intervju 5. februar 2004

Figur 2:

Opplagsutviklingen til Nordlys.

5000

10000

15000

20000

25000

30000

35000

2 3 4 5 6 7

1997 1998 1999 2000 2001 2002 2003

Landsdelen utenfor

Tromsø-regionen

Tromsø, Balsfjord,

Karlsøy, Lyngen

og Storfjord

Men inni er vi like

viser det at om stoffsamarbeidet blir for omfattende, så vil Aftenposten tape markedsandeler

innenfor de andre avisenes dekningsområde, det vil si utenfor østlandsområdet.

Da stoffsamarbeidet ble diskutert tidligere i år, uttalte også nyhetsredaktør Sven Egil

Omdal i Stavanger Aftenblad at «jo klarere Aftenposten definerer seg som regionavis for det

sentrale østlandsområdet, dess lettere blir det å samarbeide».

Hvilke grunner sjefredaktør i Aftenposten, Hans Erik Matre, ser for å utvide

stoffsamarbeidet mellom regionavisene, er vanskelig å se. Med mindre man er kommet fram til

at det for konsernet alt i alt lønner seg å selge færre aviser.

Flokktendenser.

Stoffutvekslingen reiser interessante mediepolitiske spørsmål. Hele drivkraften

bak pressestøtten

er et ønske om en differensiert presse, med «meningsmangfold, variasjon,

diversitet og pluralisme både partipolitisk, geografisk og mht. avistype», (Dahl & Bastiansen

2000, s. 276).

Man må spørre seg om stoffutvekslingen ligger an til å komme i konflikt med disse

presseideologiske imperativene.

I avisene Moss Dagblad, Demokraten i Fredrikstad, Sarpsborg Arbeiderblad og Rakkestad

Avis har man prøvd ut en ordning med felles redaktør. Statens Medieforvaltning satte i den

anledning som krav at «hver enkelt avis har mindre enn 50 prosent av stoffet felles med andre

aviser», (Eide 2000, s. 264), hvis ikke ville de miste retten til pressestøtte.

Nå får verken Nordlys, Finnmark Dagblad eller Finnmarken pressestøtte, bortsett fra

portotilskuddet i Finnmark

. Men spesielt Finnmarken er altså farlig nær en grense hvor de ikke

ville fylle kravene til pressestøtte på grunn av lav egenproduksjon. Det burde være til ettertanke

for redaktørene.

Bakgrunnen for pressestøtten var et ønske om å opprettholde og dyrke et variert

medielandskap. Da man for første gang diskuterte statsstøtte til avisene i Stortinget, 14. januar

1969, var debattantene positive til å komme pressen i møte.

«Representantene understreket ofte

pressens betydning for demokratiet og nødvendigheten av å opprettholde aviskonkurransen for å

forhindre avismonopoler og ensretting av opinionsdannelsen», (Dahl & Bastiansen 2000, s. 276-

277).

Men den norske pressepolitikken har ikke oppnådd hva pressestøttens fedre satte seg som

mål. Schibsted, A-pressen og Orkla er blitt større og sterkere, og «de tre musketerer har agert for

Journalisten, 30. januar 2004.

Statlig støtte i form av årlige engangsbeløp og momsfritak. Gis til «publikasjoner som utgis regelmessig og minst en gang i

uken og som inneholder overveiende allment nyhets- og aktualitetsstoff», (Mangfold i media, NOU 1995-3, s. 26). Andre forhold

som lokal aviskonkurranse på utgiverstedet er også avgjørende for om avisen tildeles pressestøtte.

Ifølge Statens Medieforvaltning følger det ikke noe minstekrav om egenproduksjon med portotilskuddet i Finnmark, e-post 17.

februar 2004.

Men inni er vi like

resolutt og raskt til at politiske motstøt kunne få nevneverdig effekt ut over å befeste deres

dominans», (Eide 2000, s. 256).

Eierkonsentrasjon bidrar på mange måter til en mindre mangfoldig presse, og et av

utslagene er stoffutvekslingen. Dette stoffsamrøret er ikke noe nytt, kan man godt si for å

forsvare det omfattende omfanget den har fått i dag. Nei, det er ikke nytt, før i tiden kom

mengder av stoff ut gjennom partienes pressekontorer, (Bakken m.fl. 1979, s. 63-64), stoff

skrevet av journalister uten redaksjonell tilhørighet. Men dette er ingen unnskyldning.

Stoffutvekslingen er en dinosaur fra partipressens dager som redaktørene heller burde avlive enn

å gi næring, slik de gjør i dag. For det er ingen tvil om at Ivan Kristoffersen har rett når han

hevder at A-presseavisene på Nordkalotten er til dels ensrettet. Stoffutvekslingen vil være et

godt sted å starte for aviser som vil leve opp til hedersbetegnelsene som ligger i begrepet

differensiert presse.

Journalistprofessor Sigurd Allern har undersøkt hvordan journalister jager i flokk, og

hvordan de «nærmest ser ut til å kopiere hverandres standpunkter, analyser og felttog», (Allern

2001a, s. 295). Med den tiltakende stoffutveksling som finner sted i konsernavisene, er det grunn

til å spørre seg om det snart er

avisene

som jager i flokk i hver enkelt sak.

Med én ensom konsernjournalist som gjeter.

Det var et utvalg ledet av NTB-redaktør Oddvar Hellerud, som først leverte ’Innstilling om tiltak for å opprettholde en

differensiert dagspresse’, 28. september 1967, (Dahl & Bastiansen, 2000).

Men inni er vi like

Litteratur:

Sigurd Allern,

Flokkdyr på løvebakken

, 2001a

Sigurd Allern,

Nyhetsverdier

, 2001b

Ivar Andenæs,

Mannemakt og kvinnejakt

, IJ-rapport, 2004

Kent Asp, Demokratin och det journalistiska uppdraget,

Uppdraget. Journalistiken och den moderna demokratin (Asp red.)

, 1992

Svein Erik Bakken, John Arne Markussen & Kai Rosenberg,

Norske redaktører – voktere av enigheten

, 1979

Maria-Pia Boëthius,

Några som inte älskar oss håller på att forändra vårt land

, 1997

Pål Christensen & Hallvard Tjelmeland,

Flammende budbringer, Nordlys gjennom 100 år

, 2003

Hans Fredrik Dahl & Henrik G. Bastiansen,

Hvor fritt et land?

2000

Martin Eide,

Den redigerende makt

, 2000

Stig Finslo,

Status redaktør 2002, mellom ideal og virkelighet

, 2002

Stein Gauslaa & Stein B. Hauglid,

Vi – en bok om ledere

, 1997

Ian Hargreaves,

Journalism: Truth or Dare?

2003

Reidar Hirsti,

Medierevolusjonen og det frie ord

, 1988

Sigurd Høst,

Aviskonkurransen

, 1996

Thore Johnsen & Frode Sættem, Kapitalmarked og eierskap,

Eierskap og kapital som konkurransefaktor (Reve red.)

, 1996

Bjarne Kvam,

Etterforskende journalistikk

, 1995

Ragnhild Mølster, Dokumentarmakt på nye veier,

Til Dagsorden! (Eide red.)

, 2001

Bjørn Nilsen & Finn Sjue,

Skjult dagsorden

, 1998

NOU 1995-3,

Mangfold i media

, Eierskapsutvalget

NOU 1999-27,

Ytringsfrihed bør finde Sted

, Ytringsfrihetskommisjonen

NOU 2000-15,

Pressepolitikk ved et tusenårsskifte

, Dagspresseutvalget

Rune Ottosen,

I journalistikkens grenseland

, 2004

Torger Reve, Kompetent eierskap som konkurransefaktor,

Eierskap og kapital som konkurransefaktor (Reve red.)

, 1996

Odd Raaum,

Dressur i pressen

, 2003

Odd Raaum,

Pressen er løs!

1999

Johann Roppen,

Orklas lange revolusjon

doktorgradsavhandling ved Universitetet i Bergen, 2003

Magnus Schaft,

Opplag, drift og redaksjon

semesteroppgave journalistutdanningen i Bodø, 2003

Men inni er vi like

Ture Schwebs & Helge Østbye,

Media i samfunnet

, 2001

Jens Olav Simensen,

Meningsbærer eller meningsløs?

1999

Tore Slaatta,

Den norske medieorden

, 2003

Trine Østlyngen & Turid Øvrebø,

Journalistikk – Metode og fag

, 2000

Nils Øy,

Pressefolk 1997

, 1998

Men inni er vi like

Intervjuobjekter / informanter:

Ivar Andenæs, forsker ved Institutt for journalistikk

Tor Axelsen, kommentator og tidligere sjefredaktør i Avisene nyhetsbyrå

Vigdis M. Bendiktsen, debattansvarlig og tidligere vaktsjef i Nordlys

Gunnar Bodahl-Johansen, fagmedarbeider ved Institutt for journalistikk

Kjell Børringbo, sekretariatet til Pressens faglige utvalg

Lars Petter Einarsson, sjefredaktør i Finnmark Dagblad

Stig Finslo, direktør utgiverspørsmål i Orkla Media

Knut Godø, nettansvarlig i Harstad Tidende

Alf Hildrum, konsernsjef i A-pressen

Ivan Kristoffersen, tidligere sjefredaktør i Nordlys

Kjell N. Olsen, økonomisjef i Nordlys

Jon Stjernstedt, Statens Medieforvaltning