Senter for
Profesjonsstudier
Den gode voksne
-
med et blikk på meg selv
Olaf Martin
-
Jensen
Eksamenskode PF 300P 003
Essay om feltarbeid
-
våren 2003
Hovedfag i Profesjonskunnskap
Sen
ter for Profesjonsstudier
På hvor mangfoldig vis kommunikationen mellem oss end
kan
arte seg, den består alltid i at
vove sig frem for at blive imstekommet. Det er nerven i den, og det er det etiske livs
grundf~nomen.
K E Løgstrup, 1956,1991, side 27
Innledning:
Stua på ungdomshjemmet er av laftet tømmer av den gamle sorten. På veggene henger bilder
fia turer med tidligere ungdommer. I skinnsofaen sammen med meg har jeg to ungdommer
som ser temmelig forventningsfulle ut. Trine og Thomas er spente på hva jeg mener at de kan
fortelle meg. Trine våger seg raskt frampå og spør om hun kan fortelle akkurat det hun vil. Jeg
svarer bekreftende på det og ansiktet hennes sprekker i et smil.
Jeg forklarte at jeg var ute etter hjelp fia dem til
å
skjønne
hva ungdommene utfia dem selv
tenker er en god voksen på et ungdomshjem, og jeg prøvde meg frem med det jeg selv vil
karakterisere som et enkelt ordvalg, uten
å
oppleve at de helt skjønte hva jeg var ute etter. I
forsøket på en god forklaring sank et bilde ned i hodet mitt. Jeg så for meg en
intervjusituasjon med en søker til en terapeutstilling på institusjonen. I disse
intervjusituasjonene sitter ledergruppen, samt tillitsvalgt. Jeg forklarte bildet til ungdommene
og tegnet dem inn som medintervjuere sammen med de voksne. Jeg spurte hvilke spmsmål de
ville valgt
å
stille søkeren for
å
få vite om dette
var
en god voksen eller ikke. Dette tente dem
og de begynte umiddelbart
å
fabulere over spørsmål de kunne stilt. Jeg avtalte en tid med hver
av dem for intervju og vi avsluttet.
Gnuinlaget for dette essayet er et feltarbeid gjort i desember 2002, med overskriften: '%va er
en god voksen?", der jeg hadde som hovedmål
å
undersøke hva to ungdommer som bor på
Bodø ungdomshjem, der jeg arbeider som assisterende styrer, har slags meninger og
opplevelser av en god voksen på institusjonen. Med dette menes: hva lenger de i begirepet
en
god
voksen
og hvordan uttrykker de seg om temaet?
Jeg tar i dette essayet mål av meg
%
kortfattet fortelle om forarbeidet til, og gjennomføringen
av mitt feltarbeid. Jeg søker videre gjennom refleksjon over feltarbeidet,
å
undersøke
erfaringer og sider ved min egen yrkeserfaring som ligger helt, eller delvis skjult for meg.
Jeg ønsker
å
reflektere over hva jeg underveis, og i etterkant av dette arbeidet
fikk
av tanker
og anfektelser, ut fra at jeg selv er med på
å
åpne opp eller lukke, gi noe til eller begrense,
mste eller avvise de jeg er satt til %hjelpe.
Feltarbeidet:
Den gode voksne
For
å
nå mitt mål med feltarbeidet prøvde jeg
å
være undersøkende på hvilke historier
ungdommene som informanter2 kunne fortelle meg. Jeg ønsket
å
få frem ungdommenes
stemme på hva en god voksen er som et verdifullt tillegg til mine egne tanker om temaet.
Gjennom min erfaring i dette feltet i mange
år,
har jeg ofte tenkt på, og prsvd
å
forstå hvordan
ungdommene oppfatter de voksne på et ungdomshjem. På Bodø ungdomshjem har vi ofte
diskutert dette og det er naturlig nok et tema som.er knyttet til
vår
fagtenking og metoder. I
vår institusjon ønsker vi gjennom vår særegen tilnærmingsmåte og tenking
å
samordne oss i
arbeidet for
å
oppnå resultater. Det kan noen ganger kjennes som om mange av oss tenderer til
å
bekrefte at vår tenking er rett, gjennom utsagn eller situasjoner som vi tolker. Jeg har i
feltundersøkelsen prøvd
å
være undersøkende i forhold til hva ungdomrnenes stemme kan si
meg, men regner samtidig med at jeg ikke nødvendigvis vil
f"a
noe entydig svar fra dem. Jeg
onsket
å
lytte til det informantene fortalte meg, og koble det opp mot det jeg gjennom årene i
feltet har opplevd og erfart.
Jeg startet med
å
ta kontakt med en ungdom jeg kaller Tone. Vi to hadde flere samtaler om det
å
være informant før det ble klart at hun ikke ønsket
å
være i den rollen. Deretter henvendte
jeg meg til to ungdommer som jeg kaller Trine og Thomas. Disse ble mine informanter i dette
feltarbeidet. Min første tanke stilt ovenfor det faktum at jeg skulle intervjue disse to, var
å
stille spsrsrnål i forhold til temaer som jeg på forhånd hadde definert. Eksempler på dette var
spørsmål knyttet til tema om den voksne, som handlet om grenser, omsorg og lignende. Jeg
ble frarådet det tidlig av veileder med begrunnelse i at det kunne begrense og sette i skyggen
ungdommenes egne fortellinger. Jeg laget i stedet noen spørsmål for meg selv som kunne
fungere som hjelpespørsmål hvis samtalen gikk i stå.
Måten jeg valgte
å
organisere meg på for
å
få f?em materiale til feltrapporten var et
ustrukturert intervju med hver av ungdommene, der hvert intervju hadde varighet på ca en
time. Jeg innledet intervjuene med
å
si at det er lov
å
snakke om alle sider ved de voksne på
Bodø ungdomshjem og at det i feltrapporten ikke skal stå de virkelige navn verken på dem
som informanter eller de som ble snakket om i intervjuene. Hjelpespørsmålene
var
av en slik
Jeg er ikke
helt bekvem med ordet informanter. I
intervjusammenhengen
opplevde jeg demmer
som
aktive
deltakere em det jeg forbinder med det mer passive informantbegrepet. Jeg velger likevel
å
bruke uttrykket da
det
er allment kjent i feltarbeidsverden.
art som: Hva liker du hos en voksen på institusjonen?, eller: Har du opplevd noen hendelser
med voksne der du opplevde den voksne som en god eller dårlig voksen? Det ble brukt
båndopptaker under begge intervjuene og jeg skrev deretter ut teksten fia båndene i sin helhet.
Jeg tenkte at det kunne være vanskelig for dem
å
fortelle meg
egenskaper og spor av en god
voksen uten
å
være konkrete. Min utfordring ble derfor
å
legge til rette for at de kunne fortelle
meg om opplevelser og hendelser der de har møtt en god voksen. Slik jeg beshiver det i
starten på essayet fant jeg et brukbart bilde jeg kunne bruke som en innledning til dem, der jeg
brukte et nevnte bilde fra innledningen som et felles grunnlag vi kunne reflektere omkring.
Tone var min første mulige informant. Jeg hadde til sammen tre samtaler med henne der
resultatet til slutt ble at hun ikke ønsket
å
være informant. Tone hadde sterke meninger om
sine miljokontakter og opplevde seg ikke rettferdig behandlet i forhold til andre ungdommer,
Tone berørte akkurat det jeg onsket
å
undersøke, men da hun selv satte foten ned i forhold til
å
være informant ble jeg kraftig frustrert. Jeg kjente meg fascinert av Tones fortelling, som en
journalist som hadde
fått
tak i en god historie han var forhindret fia
å
trykke. Tone hadde
meninger og opplevelser i forhold til de voksne på institusjonen, alt det jeg trengte, men hun
var ikke villig til
å
være informant.
Jeg var spent og noe nervøs da jeg snakket med Trine og Thomas Garste gang. Jeg kjente et
klart behov for
å
lykkes til at disse to skulle bli mine informanter, i motsetning til Tone som
hadde sagt nei. Stemningen lettet betraktelig da jeg fant nevnte bilde om ungdommene som
medintervjuere, beskrevet i innledningen, som jeg kunne bruke og som gjorde at vi forsto
hverandre. Dette bildet brukte jeg senere aktivt i intervjuene og informantene kom gjentatte
ganger tilbake til bildet når de skulle forklare om en god voksen. Jeg hadde fått det innpass
jeg hadde håpet på. htervjuene med disse to forløp bra i den forstand at jeg fikk mer enn nok
data og arbeide videre med.
Hvis jeg skal prøve
%
vEre tro mot den ånd jeg oppfatter at informantenes ord hviler i, kan
resultatet sammenfattes i to setninger:
En god voksen kan:
Se forskjellen mellom bevisste og ubevisste handlinger hos ungdommene, (Bruke
skj
ønn3).
Være seg selv (opptre høvelig likt i forskjellige situasjoner4), dette inkluderer også
å
være ærlig, (også
å
innrømme feil).
Under disse to hovedsetninger hadde ungdommene også mange andre utsagn som, ut fra det
de sier, tjener til
å
bevise om den voksne virkelig er en god voksen. Disse utsagnene kan
bekrefte, eller avkrefte de to hovedsetningene. Den voksne må kunne:
Være snill, men samtidig kunne sette grenser, håndtere eget sinne (slik at det ikke blir unødige
konflikter), han må gi mulighet til at ungdommen kan ta ansvar i vanskelige situasjoner
(mulighet for
å
lage
avtaler der ungdommen
får
ansvar), unngå
å
gripe for fort inn i
situasjoner (vente litt og se hvordan det utvikler seg), ta ungdommen med på råd, ta ansvar for
ungdommen når ungdommen ikke gjør det (Eksempelvis hvis en ungdom vil skade seg), være
til
å
stole på blant annet ved
å
gjennomfare det han/hun sier, og sist men ikke minst, lytte til
ungdommen.
Jeg velger for
å
illustrere (fargelegge) litt av feltrapportens ånd
å
la Thomas f.3 snakke om de
voksne gjennom et utdrag fra intervjuet:
O: De som er mk-ene (miljøkontaktenes) dine, er det andre bra ting ved dem?
T: Anne hun har vært veldig grei med meg. Hun var med meg i bassenget og bowlinga. Jeg hadde dcke
så masse venner og hun
var
mye sammen med meg. Hun var som en venn Hun synes jeg var ganske
okei og hun syntes det
var
artig
å
være sammen med meg.
O: Hun likte og være sammen med deg?
T: Ja Run syntes det var koselig
å
være i lag med meg, også syntes hun jeg er okei
å
ha med
å
giore.
O: Hvordan far du vite at hun synes det, sier hun det til deg?
T: Jammen, jeg ser det på henne og hun sier det av og til og, at hun ikke er sur, men gla, blid. Når vi er
og bowler, kan vi arme det som venner, bare Bire til hverandre og ha det artig.
O: Er det noe som er spesielt for Anne eller er det andre som kan være slik.
3
Informantene forkJarer godt
omkring
den voksnes egenskap, eller manglende i det
å
se forskjell på bevisste og
ubevisste handlinger hos ungdommene og en handling hos den voksne som svarer til det de ser. (er adekvat)
Betegnelsen
å
bruke skjønn er likevel ikke ungdommenes, men
min
egen i etterkant (i feltrapporten).
Informantene beskriver viktigheten av at den voksne er
seg selv.
Dette toiker jeg som at de er de samme i
forskjellige situasjoner. Altså at den voksne
tåler,
eller med et annet
uttrykk
rommer
ungdommen i dennes
forskjellige
uttrykk.
Hver ungdom har to rniljskontakter. Dette er miljøterapeuter som har til oppgave er
å
arbeide nært ungdommen
og deres familie for
å
ivareta deres
utvikling.
T: Nei, tror ikke det er spesielt for henne, det er jo jobben hennes. Jeg vet ikke om hun synes det er så
veldig artig, men det virker som huns synes det er artig
å
være med
å
bowle.
O: Kunne de andre også gjort slik sammen med deg?
T: Jeg synes det er artigst
å
ha Anne med meg, Turid kan jo også være grei og Marit, men ho Unni
ho.. .nei. Jeg Marer &e
ho Unni.
Hun
er
ikke
godt nok opplært
til
å
bli sint. Hun kan
ikke
bli sint. Hun
vet ikke hvordan man skal takle
å
bli sint.. .mot ungdommene.
O: Har du noen eksempel på det?
T: Hun prøver, men får det ikke ordentlig til. Hun prøver
å
få ungdommen til
å
si for eksempel hvis
jeg.. ..hun fulgte meg opp en dag, så hadde jeg middagslaginga også brant jeg meg ordentlig her (viser
på underarmen) og så kom jeg med "den lefsa", albå bantes, og ho
klikka
fullstendig. Det var mte og
ditt og datt. Jeg sa det jo ikke med vilje, jeg brant meg jo, jeg tenkte ikke over noe da,
fikk
jo vondt.
Hun venter ikke med
å
si ifra, sånn som Jon og Per kan gjøre. De
kan
flire litt av og til. Jeg sier det jo
ikke gang etter gang og står og bannes, men hvis jeg plages med noe og får vondt så bannes jeg jo. Det
gjer de fleste, det er ukontrollert liksom.
Refleksion og ettertanke over feltarbeidet:
I ettertid ser jeg at jeg hadde en høyst egosentrisk holdning ovenfor Tone, min farste
potensielle informant. Hun ble i samtalene mer og mer fortvilt over sitt forhold til sine
miljøkontakter og jeg ble mer og mer fortvilt over at hun ikke ville inn i informantrollen. Hun
var ungdom, jeg var en av lederne på institusjonen. For en maktbalanse. Etter
å
ha ristet av
meg noe av min selvopptatthet, fikk jeg tanke for at hun hadde behov for
å
bruke, eller kom til
å
bruke samtalene med meg til
å
få sagt noe om hvordan hun hadde det på institusjonen.
Kanskje kjente hun at hun kunne nå fiem med sin historie ovenfor meg som hadde en
lederfunksjon i forhold til sine miljøkontakter. Jeg begynte
å
gi slipp på min rolle som
feltforsker og skjønte at jeg nå måtte ha en ivaretakende rolle der jeg rettet fokus på den
situasjonen hun var i og hvordan vi kunne løse den. Motvillig ga jeg slipp på henne som
informant og hjalp henne i stedet til
å
nå frem med sin fortelling ovenfor sine miljøkontakter.
Min refleksjon i ettertid preges av hvor lite jeg klarte
å
se fra Tones perspektiv.
Samtalen mellom Tone og meg var klart preget av en styrkeforskjell. Selv om jeg så en klar
ramme og hensikt med samtalen mellom meg og Tone, er jeg usikker på om Tone selv skjønte
det slik. Tone kunne få et inntrykk av at dette var et genuin åpen og fortrolig samtale mellom
to likeverdige, ikke minst fordi vi kjente hverandre fia frar. Hun kjente meg Ca før av og så
muligens en sjanse til
å
bli hart i forhold til hennes egne vanskeligheter. Hun ønsket ikke
å
være informant, men kanskje heller bare en ungdom som ville ha forandring i egen situasjon.
Selve kjernen i et ustrukturert intervju vil være
å
finne tonen sammen, slik at informanten kan
fortelle meg sin egen historie om temaet: de voksne. J ~o~~ forklarer det ustnikturerte intervju
med at det har en karakter av en fortrolig samtale der intervjupersonen forteller intervjueren
noe som er av betydning for ham, og forteller det fordi intervjueren er interessert i det han har
å
fortelle. Hun sier likevel på neste side: "Men intervjuet, samtalen som redskap bygger på
den opprinnelige form
-
det er ikke en egentlig
,
fortrolig samtale. Det er en utnyttelse av en
opprinnelig aktivitet i profesjonelt øyemed".
Altså, det kan ligge en stor grad av åpenhet i et
intervju, men det er likevel mer ensidig enn en fortrolig samtale mellom to Iikeverdige ville
vært, både i forhold til åpenhet og fortrolighet. Samtalen skal f&tisk brukes til noe. De
moralske spørsmål dette reiser gikk opp for meg i etterkant av mitt møte med Tone. Fog
beskriver dette tema som
den
trojanske hest7.
I
dette ligger det at en med fortrolighet skaper
en illusjon av at dette er en privat samtale, som gjør at informanten kan åpne seg mer enn godt
er
og
dermed fortelle ting som denne egentlig ikke ser konsekvensene av. Fog besknver:
"Man kan i samtalens løp forføre en person til
å
si mer enn godt er. Eller rettere sagt,
samtalens åpenhet
kan forføre (bgstrup 1984): Den kan være den trojanske hest, som bringer
forskeren inn bak den andres grenser. Og dette reiser spørsmål om konkret ansvarlighet i
forskningssituasjonen og dermed om etikk", I etterkant ser jeg Fogs betraktninger som kyst
aktuelle i min samtale med Tone og de som ble mine informanter.
Det er et faktum at jeg som nestleder på institusjonen utøver makt både i forhold til
ungdommene på Bodnr ungdomshjem og miljarterapeutene. Jeg lurer på om det faktum også
kan ha bidratt til Tones avslag til
å
bli intervjuet? Et intervju på trykk kan, i hennes perspektiv
der hun er usikker og misfomyd med sine miljøkontakter, føre til at hun senere vil miitte stå
til rette for dem ved det hun
har
sagt til meg. Hun kan være redd for hvordan jeg håndterer
den informasjonen jeg får fra henne. I et slikt perspektiv, der vi som voksne på den ene siden
må ha en stor grad av kontroll over ungdommene, vil det være vanskelig
å
holde informasjon
unna enkelte voksne. Slik hindres en splitt-og-hersk-mulighet for ungdommen, men det kan
også hindre en mulighet til
å
"våge seg frem", ovenfor de voksne, som Løgstnip beskriver det.
J
Fog,
1994, side 20.
7
J Fog, 1994, side 22.
Thomas var i intervjuet opptatt av en slags etikk som han forventer hos en god voksen der han
blir lovet at den voksne ikke går videre med det han har sagt i fortrolighet til andre voksne.
Å
holde på det som er gitt en i fortrolighet, er et klart kjennetegn på en god voksen hos Thomas.
Jeg synes imidlertid at denne tanken ikke er helt uproblematisk, all den tid vi er avhengig av
til dels mye oversikt og kontroll for
å
arbeide med mønster som har satt seg gjennom mange
år.
Kanskje visste Tone at hvis hun sa ja til intervju, sa hun også ja til
å
eksponere det hun
selv tenker til et stort antall voksne, noe som ikke høres spesielt fiistende ut. For henne vil jeg
kanskje ikke være forskeren som er ute etter materiale, men nestlederen som kan være ute
etter informasjon for
å
kontrollere og styre henne til de valg som vi voksne synes er bra for
henne. Min makt kan brukes til
å
instruere miljøkontaktene til det jeg ønsker
fra
samtalene jeg
har med ungdommene. Kanskje hun bare ikke orket
å
utsette seg selv for denne muligheten til
å
være et objekt for min og andre hjelperes vurdering?
Jeg kunne helt klart sluppet min rolle som forsker tidligere ovenfor Tone. Det var tydelig at
hun ikke hadde overskudd til
å
være informant i den situasjonen hun befant seg. Jeg så sent at
der hun ønsket seg ivaretatt hos meg, ønsket jeg
å
undersøke med forskerblikk. Hun våget seg
frem ovenfor meg der hun var, og jeg så ikke at det jeg ønsket
å
undersøke gjennom et
intervju og en feltrapport, faktisk ble en direkte utfordring for meg der og da. Mine
anfektelser i etterkant var at jeg i mitt mske om
å
være forskende ikke med en gang klarte
å
ta
i mot det hun selv
var
sterkt berørt av, sine miljøkontakter og en opplevd urettferdighet
ovenfor henne. Hun kom til meg med den og jeg nølte, og klarte ikke fm etter hvert
å
fiigjore
meg fra mitt eget forskerperspektiv. Jeg holdt noe av hennes liv i min hånd, slik Løgstmp
beskriver det8, og jeg forvaltet det ikke slik jeg i ettertid ser at jeg burde. hgstrup sier: "Den
enkelte har aldn med et annet menneske
å
gjme uten at han holder noe av dets liv i sin håndy'.
Dette er et bilde på det ansvaret vi bærer for den andres opp, eller nedstemthet gjennom
hvordan vi håndterer v& møte med denne.
I min reise inn i feltarbeidets verden ble jeg slått av hvor lett det var
å
få ungdommene til
å
snakke om voksne på institusjonen. Når de ble varme i trøya kom episodene som perler på en
snor og jeg fikk store problemer med om jeg skulle bryte dem av med et nytt spmm%l
eller
dreining i samtalen. Det ble gjennom infomantenes pratsomhet
klart
at skillet mellom
den
gode voksne,
og
den gode
forelder, ikke var tydelig. Dette reiste spnrrsm%l
om hvor mye jeg
...
-
-
K
E Lsgstrup,
1956,1991,
side 25.
skulle styre informantene i forhold til
å
snakke om deres foreldre. Jeg valgte
å
avgrense min
undersøkelse til
å
gjelde voksne på institusjonen noe jeg sa fi-a om i innledningen til
intervjuene. Foreldreskap ble likevel tematisert i intervjuene. Ungdommene brukte tidvis egne
foreldre til
å
sammenligne opp mot de voksne på institusjonen, eksempelvis ved
å
si at: Pappa
har ikke helt lært seg hvordan han skal snakke til meg om vanskelige ting, mens den og den
voksne her Gr det bedre til. Jeg valgte
å
la informanten snakke om sine egne foreldre, uten
å
avbryte, men brukte ikke stoffet som data i min undersøkelse. Det kjentes som direkte
uhøflighet
å
skulle skjære informanten av i sin fortelling, men jeg så raskt at selv om
informasjonen var interessant nok, var ungdommens forhold til egne foreldre noe som hørte
hjemme som et tema sammen med infomantens foreldre og miljøkontakter. Jeg spurte
informanten om det var greit at miljøkontaktene fikk vite hva vi snakket om, og fikk et
bekreftende svar.
Dette berørte forskerrollen, da jeg på forhånd visste noe om de foreldrene som ble snakket
om. Ungdommene synes det var naturlig
å
snakke noe om dem, men jeg kjente det
forstyrrende, da det presset meg til
å
forholde meg til dem som noe annet enn en nysgjerrig
spørrer. Jeg måtte over i en annen og mer ivaretakende rolle, da informanten brakte frem
problemstillinger fka hjemmet som innbafattet foreldreskap. Igjen kom det opp tema som
direkte berørte arbeidet som miljøkontaktene
gjm.
Selve den raske skiflingen fra forskerrollen
og over i miljøterapeutrollen, eller bare medmenneskerollen, fremsto som vanskelig for meg
og forholde meg til der og da. Likevel ser jeg at jeg i et intervju faktisk er i flere roller
samtidig. Det at jeg var så fokusert på forskerrollen gjorde imidlertid at jeg ikke helt gav akt
på at jeg også var et medmenneske, eller en voksen med en stillingsbenevnelse som nestleder.
Spesielt i samtalene med Tone ble den ensidige fokuseringen på
å
skulle være forskende
plagsomt påtrengende, og jeg klarte ikke
å
se helt at infomantens behov, og kjennskap til
meg gjorde at forventningene hos Tone ble annerledes enn mine til henne. Dette selv om jeg
hadde tenkt gjennom rollerepertoaret mitt på forhånd.
Jeg var likevel så opptatt av mitt eget
perspektiv at jeg ikke så at informantene hadde behov for
å
lette seg også omkring andre tema
enn akkurat mitt valgte. Kanskje de nettopp hadde behov for det fordi de kjente meg fra før av
og fordi intervjuet fikk et skinn av en privat og likeverdig samtale slik Fog beskriver det? Jeg
har en større bevissthet i etterkant om at det må være et mål for meg
å
være bevisst på hva
informanten er opptatt av, og hvordan jeg kan bli mer bevisst på hvordan det de sier påvirker
min rolle. Videre tenker jeg at det i intervjuet går an og ta veien om tema som er utenfor det
jeg intervjuer om, men som informantene er opptatt av. Det blir likevel da viktig
å
snakke om
at det de sier kan bringe inn for eksempel foreldreskap som tema og avklare hva som hva som
da skal kunne brukes videre.
wadelg beskriver i boka "Feltarbeid i egen kultur" om det
å
være sosiolog på seg selv. Han
påpeker viktigheten av at en er bevisst eget rollerepertoar, og hvilken rolle en til enhver tid
selv tar eller blir gitt av sine informanter. Dette fordrer at en også er
klar
over sine
informanters rollerepertoar. Wadel mener det er viktig
å
identifisere hvilken rolle en faktisk er
i ovenfor informanten og hvilken rolle informanten på de forskjellige tidspunkt har til deg. Jeg
snakket ikke hele tiden med informantene som forsker, og informantene snakket ikke hele
tiden med meg som ungdommer på et ungdomshjem. Utfordringen blir
å
identifisere hvilke
roller jeg hadde i intervjuet gjennom min evne til
å
skjønne hva som er viktig for dem
å
fortelle.
Begge ungdommene som ble intervjuet, var etter min opplevelse oppriktige i sine utsagn.
Dette er selvsagt ingen objektiv størrelse og kan heller ikke være det. Selv om ungdommene
oppleves som oppriktige og tydelige i sine utsagn kan det de sier noen ganger virke
motsetningsfylt for oss voksne. Det kommer kanskje tydeligst frem når Trine beskriver sin
miljøkontakt Arne. Hun har tydeligvis et noe motsetningsfilt forhold til
ham,
og hennes
utsagn kan virke ambivalent. Hun sier at
han
kan være falsk, men likevel kan det synes som
hun liker ham, noe hun helst ikke vil at han skal vite. Jeg tenker at hennes egne f~lelser
ovenfor ham som grensesetter og som en hun dermed kommer p%
kant med, kolliderer med at
han har sider som hun setter pris på hos ham som voksenperson. Trine kommer stadig tilbake
til Arne i intervjuet og det virker som hun har han under huden på godt og vondt. Det virker
som hun ikke liker at
Arne
er så tydelig og styrende for hennes liv, samtidig som han har
kvaliteter som det
å
være nær og lyttende som hun setter pris på.
Jeg stusset ved flere anledninger over det jeg oppfattet som motsetninger i informantens
utsagn om de forskjellige voksne og om en og samme voksne. Min raske tolkeinstans satte
ord på utsagnene som motsetninger og inkonsistens, men jeg kjente ogs%
et annet signal som
talte til meg fra tidligere situasjoner. Jeg tenkte: dette betyr ikke at informantene motsier seg
selv. Det kan være tale om forskjellige sammenhenger og det kan også være tale om at
informanten lar ordene strømme uten
å
forsnrke
å
være korrekt i språket til enhver tid. Jeg var
9
.
~
Wadel,
1991,
side
59-61.
inne på tanken om at de faktisk var så trygg til
å
snakke fxitt at de ikke trengte
å
veie sine ord,
at de oste av sin erfaring om voksne og ikke la vekt på
å
formulere seg spesielt korrekt og
formelt.
J Fog beskriver tematikken i spørsmålet om intervjupersonens konsistens. "Men dreier
intervjuet seg om personlige erfaringer, om følelser og holdninger til for eksempel
flyktninger, behøver intervjupersonen ikke
å
like dem og helst ser dem kastet ut, og likevel ta
seg av naboen, som er flyktning i nc~d"'~.
Jeg tenker at mine informanter har slike
tilsynelatende motsetninger, men som likevel henger sammen. De beskriver ikke verden så
rasjonelt som vi voksne har en tendens til
å
gjøre det, (og som også godt kan være et skjuI for
våre emosjoner), men er mer i den emosjonelle og direkte dialogen med seg selv og andre.
Kanskje har de enda ikke blitt så kraftig formet i rasjonalitetens tvangstroye slik mange av oss
voksne gjennom språket har blitt det?
I intervjuene trakk hver av informantene frem forskjellige egenskaper ved voksne som de satt
hsyt, og de hadde også utsagn som kan gjenkjennes hos hverandre. Slik jeg oppfatter det de
begge, sier er den gode voksen ærlig og ekte. De mener at en god voksen viser seg Wennorn at
denne "er seg selv", Jeg tenker at dette er viktige data for meg
å
tolke. Hva er det egentlig de
mener når de bruker begrepene: være seg selv, og være ekte, ikke falsk. Det er nzrliggende
for meg
å
tenke at de er opptatt av at de voksne skal være
den samme
ovenfor dem, i
betydningen av at de over tid, i forskjellige situasjoner, opptrer høvelig likt ovenfor
ungdommene
Kanskje er det den voksnes grunnholdning ovenfor dem som ungdommene tar pulsen av?
Med grunnholdning mener jeg på hvilken måte ens fordom, eller grumantakelse kommer til
uttrykk ovenfor ungdommen. Sagt på en annen måte, hvordan jeg som voksen klarer
å
mote
dem på en ivaretakende måte i situasjoner der de har det vanskelig, og der fordringen til min
grunnholdning virkelig blir satt p%
prøve. Altså hvordan jeg i situasjoner over tid takler den
handling at de, som Løgstrup sier, våger seg frem og legger deres liv i min Mnd.
I min yrkeserfaring husker jeg noen situasjoner som har etterlatt et emosjonelt spor, hendelser
der jeg opplevde
å
lære noe nytt som forandret min grunnholdning. Ofte ser jeg best i ettertid
'9
Fog,
1994,
side
160.
at min grunnholdning er blitt prøvet og kanskje endret. Nylig hadde jeg en hendelse der min
grunnholdning ble prøvet. Jeg fikk telefon fra ungdommen som for lengst hadde flyttet ut fra
institusjonen, og bodde for seg selv en annen plass. Jeg hadde tidligere vært sammen med
ham gjennom en vanskelig tid der han hadde mistet et familiemedlem. Gutten ønsket nå
å
dra
til sin slekt til en annen kant av landet for
å
få støtte og beholde kontakt. Han var utrygg i
forhold til
å
sske økonomisk støtte til reisen, og ringte meg om råd til dette. Jeg hadde en
usedvanlig travel dag og mottok telefonen med en irritert tone. Da han hadde frembrakt sitt
budskap stod det plutselig klart for meg at det hadde kostet ham mye
å
ringe, og at dette
hadde stor betydning for ham. Han frembrakte en sak som for meg ville vært enkel, men som
for han var vanskelig. Da jeg fikk summet meg ble mine spørsmål til meg selv sIik: "Hvorfor
ringer han til meg, og hvordan skal jeg møte ham?". Jeg var fornøyd med meg selv etter
samtalen der jeg hadde gitt råd etter beste skjønn og latt ham
få
den tid han trengte. Jeg hørte
på stemmen hans at han var fornøyd, og skjønte
da at jeg etter en dårlig start hadde klart
å
forstå den
hans
perspektiv og grunn til
å
ringe meg. Min grumholdning ble testet og j eg klarte
å
skjranne at ungdommen, slik han mange ganger tidligere hadde gjort, la sitt Iiv i mine
hender. Dette merket selvfølgelig ungdommen, og siden jeg kjente ham så godt merket jeg at
han merket det.
Ungdommene beskriver forskjellige voksne. De voksne har sider som ungdommene liker,
eller ikke liker. Hver enkelt voksen har også sider ungdommene liker og ikke liker. Hva er det
ungdommene legger vekt på? De er blant annet opptatt av situasjoner der voksne har måttet
gripe inn. Det virker likevel ikke som det er selve inngripen som ungdommene reagerer mest
på, men mer hvordan den voksne har taklet situasjonen ovenfor dem i forhold til hvor de
selv
var
I
situasjonen.
Hvis Thomas hadde brukt banning som en måte
å
teste ut de voksne på,
hadde
han kanskje
godtatt at de voksne hadde reagert sterkt. Det Thomas etter min tanke
virkelig
var
misfomsyd med, var at miljøterapeuten ikke
s&onte
at han bare hadde brent seg
og dermed spontant slapp et banneord. Hva betyr dette?
Dette kan bety at informantene er opptatt av at det som settes i verk av en voksen må være
noe mer enn
å
håndheve regler. Etter det j eg tenker må det ha et grunnlag i selve møtet
mellom terapeuten og ungdommen. Med møte mener jeg hvordan ungdommen og den voksne
snakker sammen og forstår hverandre. Jeg oppfatter det ungdommene sier som at det må være
mulig
å
forstå det terapeuten sier, og de avgjørelser denne tar. Argumentene må vzre
forståelige og dermed mulig
å
akseptere, Ikke nødvendigvis aksepteres i den forstand at
ungdommen bejaer det den voksne sier, men mer slik at den virkeligheten terapeuten
beskriver stemmer sånn høvelig med det ungdommen opplever. Dette gjelder selvfølgelig
situasjoner av positiv art så vel som negative. For Thomas var det ikke mulig
%
helt forstå
hvorfor terapeuten laget så mye styr ut av at han slapp et banneord når han brant seg. Han var
dermed ikke heller i stand til
å
akseptere dennes avgjørelser, eller autoritet, han går så, langt
som
å
si at terapeuten selv må lære seg
å
takle
å
bli sint. Kanskje han kjente igjen sitt eget
reaksjonsmønster hos terapeuten, uth
at han selv har problemer med sinne? I mitt hode
spoles filmen tilbake til situasjoner der jeg ikke helt har klart
å
forstå at ungdommen ikke
forsto hva jeg mente. Situasjoner der jeg velmenende nok ønsket
å
være grensesettende og
tydelig, men der ungdommen ikke skjønte sammenhengen mellom det han hadde foretatt seg,
og den konsekvens han fikk av meg. Det er ikke sammenheng mellom ungdommen og den
voksnes tanker og forståelse. Jeg har i disse situasjonene ikke klart
å
tre inn i
ungdommens liv
på en god måte, forstått som
å
skjønne hva ungdommens mening med handlingen var.
Informantene forteller om den gode voksne som en som kan være passe snill og passe streng,
en som kan ta ansvar når ungdommen ikke kan, men også en som kan vite når ungdommen er
i stand til
å
ta noe ansvar. Altså en som kan utvise skjønn. Utfordringen blir altså
å
være en
voksen som kan hjelpe dem til
å
følge de sosiale normene, samtidig som denne gjennom sine
handlinger skal være et menneske ovenfor dem av kjøtt og blod, som informantene sier:
vere
seg selv,
eller
vare ærlig.
~ø~stru~~'
sier noe om dette når han snakker om bruk av skjønn
ovenfor andre.
"mennesket
må
-
i skjennet
-
gå opp i handlingen, besjelet av lovens ånd
".
Jeg
har en fornemmelse om at Largstnip taler om det ungdommene selv prcaver
å
fortelle meg
noe om: et grunnlag for hvordan den voksne skal møte ungdommen, et grunnlag for en
karakteristikk av en god voksen. Slik jeg forstår Løgstrup er han opptatt av at skjsnnet
nettopp blir godt når loven og skjnrnnet smelter sammen.
Å
falge lovens bokstav, uten
å
utøve
skjønn, kan like gjerne g%
stikk i mot lovens ånd. Slik jeg forstår Thomas forstår
han loven
godt og han forklarer det ved at han skjønner at banning ikke er tillatt. Det han imidlertid er
frustrert over er bruk av skjnrnnet knyttet opp mot loven. Det lager ingen mening at det skal bli
en kraftig reaksjon når han brenner seg og slipper et banneord i ren affekt. Fordi Thomas har
en klar tanke på hvordan reaksjonen fia gode voksne har vært, der loven og skjønnet virkelig
har smeltet sammen, kan han så godt sette ord på den dårlige terapeutens handlinger. Thomas
beskriver slik bruk av skjønn på en utmerket måte, slik Løgstrup beskriver samme temaet.
'\
K E
Løgstrup,
1956,1991, side 70.
Tom hdersen12 beskriver noe av utfordringen med
å
skjønne den andre, ved at den voksne til
en viss grad klarer
å
forstå hvor ungdommen er ved dennes utsagn og kroppsspråk. Den
voksne må videre klare
å
formidle reaksjoner som er adekvate i forhold til denne forståelsen.
Han mener at enhver vi møter er opptatt av
å
bevare sin integritet under møtet. For
å
kunne
gjøre det må man lære
å
viere mottakelig for de, ofte meget subtile signaler som viser at vårt
bidrag til samtalen har vært for usedvanlige eller. spesielle. Disse signalene viser om vi har
forstått og klarer og følge den andre i matet. Andersen mener at vi er i en utveksling av ideer
når vi fører en samtale med den andre, og mener at det er enklere for den mdre og ta oss med
til deres viktigste ideer hvis de vet at deres integritet garanteres under samtalen. En god
voksen i dette henseendet vil da være en som tar vare på den andre gjennom en væremåte,
som gjør at ungdommen føler seg forstått og som kan stille spørsmål og føre en samtale som
gjenspeiler dette. Jeg undres om dette er en del av
å
vere seg selv
eller
vme ekte
slik
ungdommene uttrykker det?
Hvordan kan jeg da høre det informantene sier uten
å
lage det om til noe annet enn det de
faktisk sier. Jeg besitter så mye viten om dem fra før av, fra det
å
vite deres fortid gjennom det
de profesjonelle og foreldrene har fortalt meg. Hvordan kan jeg forstå dem på nytt? Jeg må på
et eller
annet
vis tolke det de sier slik jeg forstår det. De har sin historie giennom
hjelpeapparatet og de har sin historie gjennom det jeg har brt av miljøterapeutene. Kan jeg
gripe deres historie og er det mulig uten
å
bli
grepet
av den?
1
mitt første utkast til intervju baserte jeg spørsmålene på temaer jeg skulle snakke om. Jeg var
opptatt
av
å
dele inn i relasjon og struktur, men
s%
etter hvert at dette ville bli begrensende.
Jeg visste likevel ikke hva som var alternativene. Min utfordring var ikke
å
bli kjent med det
som i utgangspunktet var ukjent, men
å
bli ukjent med det kjente. Mitt yrkesliv med denne
type arbeid strekker seg over 1
5
år.
Gjennom denne tiden har j eg blitt kjent med mange
ungdommer og foreldre. De har hatt sine ulikheter og særegenheter, men har til sammen blitt
en gruppe jeg kan kjenne igjen mye likt Ca. Jeg ser gjeme det som er likt hos dem, det som
binder dem sammen, og det som gjør at jeg kan plassere dem i mine egne kategorier, eller
kanskje snarere min yrkesgruppes kategorier. Enhver ny ungdom og foreldre kan jeg relatere
l2
T
Andersen,
1994, 1996,
side
35
og
48-49.
til noen av dem jeg tidligere har kjent. På jobben spøker vi med dette iblant. En nylig
innflyttet ungdom relateres ofle til en tidligere ungdom ut fra type og problembeskrivelse.
"Husker du Arne som var hos oss for fire
år
siden? Tom har litt av de samme trekkene som
Ame i forhold til det
å
være redd for
å
vaure
alene". De som kommer blir raskt kjente
størrelser, kanskje for
å
betrygge meg selv slik at jeg kan vite hvor jeg har denne nye
ungdommen. Men det er en hake. Ungdommer fremstår
for
kjent for meg. Jeg vet for mye om
han eller hun og jeg er ikke bevisst at jeg vet for mye. Jeg blir ikke nysgjerrig nok på hvem
han/hun er, eller hvem denne kan være, slik jeg i.etterkant kjenner at jeg ikke var det med
mine to informanter. Etter hvert som jeg i intervjuet opplevde engasjement fra informantene
ble jeg mer nysgjerrig på hvem de var, enn før intervjuet. Var det slik at jeg oppdaget nye
sider ved dem nettopp ved at jeg kom i en annen setting til dem, og at det gjorde meg mer
nysgjerrig? Jeg tillater meg
å
tenke det som en mulighet.
~ndersenl~refererer
gjentatte ganger til Hany Goolishian fra Galveston Familiy Institute i
Texas som sier: ''Dere skal lytte til hva de virkelig sier og ikke til hva de virkelig mener". Jeg
kjenner meg truffet av utsagnet. Jeg har gjennom min (for) store kjennskap til ungdommene
blitt opptatt av
å
tolke hva de mener og tenker. Jeg trenger
å
ta noen skntt tilbake og tenke
over hva det egentlig var som ungdommen sa. Når Andersen beskriver den hermeneutiske
sirkelI4,
tematisert av tidligere filosofer, men som filosofene Martin Heidegger og Hans
Georg Gadamer ofte knyttes til, slår det meg at jeg lett kan gjenkjenne sider ved ungdommen
som jeg har sett før, også hos andre ungdornmer. Verre er det
å
oppdage nye sider. Det bli
iettere for meg
å
i mine møter med den andre, se gjenkjenningen fra tidligere merter med
ungdommer, eller familier i lignende situasjoner, og jeg blindes ved dette til
å
se de nye
sidene, eller det unike ved hver enkelt, Men som Andersen sier: "Muligheten til
å
revidere
disse vaner som er en del av vår for-forståelse
er tilstede når vi mgter noe helt nytt i mtet
med den andre eller de andre". Hva hindrer meg?
Noe i meg sier meg at jeg må ha kontroll over hvordan jeg skal tenke om disse ungdommene.
Jeg må plassere dem inn i min virkelighet. Dette er min bedrift, ikke deres. Ungdommene blir
tvunget til
å
tre inn i min, og de andre voksnes, verden og forordninger. På et vis er det
uunngåelig. Mange av dem har lenge vært i sin egen vanskelige verden ved at de har styrt for
mye av deres eget liv. Det ligger nye muligheter for ungdommene i at de voksne på
L3
T Andersen, 1994, 1996, side 46.
T Andersen, 1994, 1996, side 143 og 159.
institusjonen kan ta styringen tilbake, men der ligger også de mulige begrensningene, på det
sett at de dermed trer frem som gruppe og ikke som enkeltindivider, med sin særegne stemme.
Vi vet hva som er best for dem som gruppe og håndhever det gjennom faste strukturer og
forordninger, men hva videre?
Når
den nødvendige grensesettingen er satt og de forholder seg
bvelig til visse standarder, hvor interessert er jeg underveis i
å
få kontakt med deres
drømmer og tanker, deres håp for fremtiden, eller i forhold til foreldre eller andre
voksenpersoner som de har forventninger til? Hva gjør jeg med det de forteller meg,
når
de
trerfrem
forbi mine bilder av dem og med det amlår en bestemt
tone15
ovenfor meg, altså når
de gjennom
å
være åpen utleverer seg og viser meg tillit? Hvis jeg kjenner etter, og leter i min
erfaring gjennom årene, er det en side av meg som vil anerkjenne det ungdommene sier som
ekte, og ikke et spill eller en sjargong, når de trer frem for meg, samtidig som det er en side
som er mer tilbakeholden, kontrollerende og kanskje mistenksom.
Når jeg er i mitt kontrollperspektiv, vil det de sier være farget av at de er ute etter
å
manipulere, eller fortelle noe som skal kunne gi dem styring, slik jeg har sett, eller hørt at de
har gjort tidligere, hjemme hos sine foreldre eller hos andre omsorgspersoner. Jeg vil
naturligvis være på vakt for en skjult agenda hos dem som vil kunne gjennomsyre hele
intervjuet og som vil være viktig
å
identifisere. Negativ omtale fia dem om enkeltpersoner vil
kunne være en slik mulig manipulering, likeså heving av enkelpersoner slik at denne fremstår
som bedre enn han/hun er i virkeligheten. Andre teknikker kan være
å
fremstille seg selv som
offer for de forskjellige voksnes forgodtbefinnende, og kemstille seg selv som en som ikke
selv har noen valg, eller muligheter til
å
gjøre noe med livet.
Thomas forteller i intervjuet om Anne, en voksen han liker godt, og som han ikke har vært i
noen større konfliktsituasjoner med. Mitt
spørsmål
blir da: velger han seg ut en som han
bestemmer seg for
å
like og dermed ikke ansker
å
komme i konflikt med? Trine snakket på
sin side om det at hun ikke var villig til
å
like
Arne
som er hennes miljøkontakt. Hun sier:
"Egentlig synes jeg masse bra om
Arne
men det må du ikke si til ham fordi jeg Iiker ikke
ham". Det kan utfia slike utsagn tenkes at ungdommen velger seg ut voksne som de vil like
og voksne de ikke vil like. Det bunner i en tenking som kanskje gjør ungdommene til mer
bevisste manipulatorer enn de egentlig er, I min tolkning sliter jeg noe med
å
ha en her-og-nå
holdning til det informantene sier. Jeg tolker ofte lenger enn det jeg har grunnlag for. Det kan
K
E Løgstrup,
1954, 1991,
side 24.
virke som det ligger i min natur som yrkesutøver i feltet
å
gjøre nettopp det. Kanskje er det
den nødvendig handlingsorienterte hverdagen vår på institusjonen som skaper en slik kultur?
I min tidligere ettertanke over kontrollperspektivet kan nok mitt hode tidvis bli for Qlt av
tanken om ikke
å
bli lurt eller avvist av ungdommene. I vår samtale som profesjonelle voksne
blir denne tankegangen til tider en del av vår felles kultur, som tidligere nevnt kanskje fordi
vi
trenger
å
beskytte oss selv mot en avvisning fra ungdommene. Dermed blir min samtale med
andre gjennomsyret av min mistenksomhet som etter hvert strekker seg mye lenger enn det er
grunn for. Gjennom min tale til, og samtale med mine medarbeidere enes vi om at denne
ungdommen er vanskelig og utspekulert og går dermed rett inn i forklaringene som ikke
innebefatter meg, men ungdommen. På denne måten forteller Thomas og Trine meg mye om
meg selv som den dårlige voksne når de snakker om han eller hun som ikke helt klarer
å
se
det positive hos dem, men er snar til
å
felle dom, eller definere situasjonen som manipulering
eller grenseoverskridelse fia ungdommens side, Jeg er en av dem som tidvis ikke klarer
å
møte dem med åpenhet nok.
Åpenheten hindres, og vi ser lett bergrensningene hos ungdommene. Ut fra erfaring er vi
opptatt av at de ikke skal få spille oss av banen ved at de gir oss roller, splitter og devaluerer
oss. Vår erfaring sier oss at ungdommene kan være gode på
%
unngå
å
bli gjort noe med som
innebærer endring. Mange av dem har så liten tro på de voksne som hjelpere i deres liv og har
v~rt
nødt til
å
stenge døren fordi de voksne i deres liv i liten grad har møtt dem på deres
følelser og tanker. ~
a
~
s
t
r
u
~
'
~
beskriver voksnes makt til
å
prege barn gjennom oppdragelsen
og betoner sterkt hvordan et banis fremtid kan bestemmes av den voksnes adferd ovenfor det.
Løgstnip mener at dette i verste fall kan berøve barnet det kostbareste av alt, nemlig dets
livsmot. De har derimot lært av de måtene de selv har blitt møtt på og bruker dem (mer eller
mindre ubevisst) overfor andre. Likevel har de tanker og drømmer om den gode voksne som
er mye mer nyansert enn det jeg forventet. Deres livsmot er ikke svekket.
I forskjellig grad har nok ungdommer som bor
p%
institusjon tidligere lært seg strategier for
å
overleve, gjennom
å
se og håndtere verden med teknikker som
gir
dem mulighet for
å
ta
kontroll, i en ellers kaotisk hverdag. Det gir meg likevel ingen rett til
å
klassifisere dem som
gjennomgående strategisk og manipulerende. Slike ord er med på
å
definere den andre uten
å
-P-
'%
E
L~øgsrmp,
1956,199
l,
side 24.
ta hensyn til mitt eget ståsted. ~eløe"
beskriver vitenskapsteoretisk hvordan en og samme
gjenstand tar skikkelse etter hvor du ser den fra. Han beskriver Landego fra forskjellige
synsvinkler og forklarer at fjellet
har
mange ansikter alt etter som hvor det sees fra. Likevel er
det utsikten fra Bodø som er den mest kjente, som det ofte tegnes fia. Er det slik at jeg med
min gruppe av fagfolk rundt meg sthr og betrakter ungdommene og tegner denne med
omtrentlig likhet, nettopp fordi vinkelen er den samme. Det er fristende
å
svare ja på
spørsmålet.
Det kjennes slitsomt mentalt
å
ha flere perspektiv, ved at jeg må fngjøre meg noe Ca språket
jeg bruker i samtale med de andre hjelperne. Jeg kjenner at jeg kan være farlig nær
å
bruke
diagnostiserende begreper i min prat med andre profesjonelle om våre ungdommer på
institusjonen. Slike ord som nettopp gjør at jeg havner tilbake til staffeliet på RPrnvik
-
fjellet
der jeg tegner dem med nøyaktig samme strek jeg har gjort så mange ganger før. En strek
(språk) jeg er trygg på og beherske. De gangene jeg har vært ute i båt rundt Landego har vært
uvant, med bølger og sjøsprøyt.
Jeg har måttet sette beina godt fia hverandre, hatt en liten
svikt i knzerne, men også fått en ny opplevelse som har satt seg på netthinna. Et nytt blikk?
Andersen er opptatt av Wittgensteins tanker om at grensene for den virksomhet som man kan
f"a
kjennskap til, bestemmes av det språk som er tilgjengelig for oss
å
beskrive den i. Andersen
synes det er påfallende at vi henger oss opp i forutinntattheten om at det finnes en indre
psykologisk kjerne (som lett gir diagnostisering) og spør hva det er som bidrar til at det er så
lett for at denne "sannhet" ikke kommer opp til diskusjon1* Andersen sier selv:
Hvis man mener, at ens venn eller fiende
har
en indre kjerne, hvor
alt
stammer Era, vil man lett komme til
å
si. "Han snakker så vanskelig",
hvorfor sier vi ikke heller (som jeg mener man burde si) "Det som han
sier er så vanskelig for meg
å
forstft, eller det som han gjør er så vanskelig
for meg
å
forholde meg til?".
Den etiske fordring står ved lag. Jeg settes p%
prøve om jeg kan, i stedet for
å
sette merkelapp,
eller ta utgangspunkt i den andre kan ta utgangspunkt i meg selv. Jeg settes på prøve om jeg
takler
å
møte den andre med mer enn mistenksomhet
-
eller kanskje heller i stedet for
l7
Kompendium,
Tre
artikler av Jacob Mehe, Senter for profesjonsstudier. 2001, side 28.
''
T Andersen
1994, 1996,
side
147.
mistenksomhet. Men er det mulig
å
legge av seg sin mistenksomhet, slik M. Mead beskriver
det: "sweep your mind clear of any known position"'9. Er ikke egen forforståelse og derav
også mistenksomhet noe som kleber fast ved en, dels som et forsvar for selv
å
ikke bli skuffet,
avvist eller på andre måter lurt av den andre. Erfaringen min over år i det faglige feltet er at
noen av de unge har lært
å
lyve eller manipulere som forsvar for
å
overleve. Det blir for enkelt
-
og samtidig for vanskelig
å
si at jeg skal fjerne min mistenksomhet overfor ungdommen, og
gå inn med en ny og totalt åpen og tillitsfull tilnærming til denne. Er dette
å
ha en positiv
grunnholdning eller grunnantakelse, så grenser det etter min mening farlig nært til naivitet.
Med dette mener jeg en holdning der jeg kaster
vrak
på mine erfaringer, som også kan
inneholde viten om det den enkelte ungdom kan ha som uvane av negativ art, og annonserer
til denne at jeg vil se på han/hun med en holdning som om disse innarbeidede uvanene ikke
finnes. Nei, det må være mulig
%
anerkjenne den andre, samtidig som jeg kan ha min egen
erfaring i bakgrunnen, så lenge denne erfaringen ikke farger bildet av dem for merrkt. Gjør den
det spiser den opp anerkjennelsen slik det engelske ordtaket som sier: "ambition bites the
nails of sucess". I den grad jeg kan unngå
å
farge bildet for mørkt tenker jeg at muligheten
min til
å
høre den andre, slik Andersen forklarer det, er til stede.
Hvordan kan jeg unngå
å
komme for nær naiviteten og likevel beholde en åpen holdning som
viser at jeg vil ungdommene og deres familie vel? Ingela ~osefson~'
beskriver fi-a en
diskusjonsgruppe av leger som snakker om det
å
mste deres pasienter på en skikkelig måte.
Det kommer frem at det er viktig
å
møte pasienten med respekt, men at det er vanskeIig
å
være helt
fri
fra mistenksomheten. Grunnlaget er at en skal ha en sympatisk innstilling, men at
det er vanskelig i praksis
å
la dette gjelde for alle, eksempelvis for grupper som dem med
alkoholproblemer. Utgangspunktet er at det alltid vil være en grunn for at pasienten søker
lege, men at det må være rom for tvil ovenfor pasientene. Kan dette være en mulig holdning
til de jeg skal hjelpe? Det bør hvert fall være den positive fortolkningen som at de har
en
grunn til, som jeg skal ha i bakhodet. Kanskje
kan
jeg være positiv og samtidig holde døren
åpen for at de av forskjellige grunner ikke alltid forteller hele sannheten, eller på annen måte
agerer sant, eller rett ut
fra
mine begreper. Da
m%
jeg alts%
akseptere det at Thomas virkelig
liker og blir m0tt bra av Anne. Med hvilken autoritet kan jeg si at denne historien ikke
stemmer? Jeg finner ikke noe godt argument for
å
overprøve det Thomas sier. Thomas må,
hvis jeg skal møte hm
rett, nettopp bli martt med
å
bli hørt og anerkjent på sin historie.
19
Jens Ivar Nergård problematiserte rundt dette utsagnet i forelesning på
Høgskolen
i Badai
1
1.02.03.
20 I
Josefson,
1998, side 19-21.
Likevel er det vel ingen motsetning
å
tenke at det noen ganger er slik at ungdommer, som vi
har med
å
gjøre, kan skille noe mellom de voksne, agere forskjellig og unngå konflikter med
enkelte (som de kanskje liker bedre enn andre) av
fkykt
for
å
miste den gode relasjonen, eller
for opprettholdelse av gamle mønstre. Likeledes kan det vel ogs%
være at den voksne som
liker ungdommen og kjenner seg likt av denne, også ønsker unngå konflikter for
å
bevare
forholdet. Det er likevel ingenting som sier at jeg ikke skal kunne akseptere det Thomas
forteller meg som hans opplevelse. Jeg må ta imot Thomas fortelling. Den eneste måten
å
gjøre det på ser ut til
å
være at jeg virkelig hører på det han sier og tar det på alvor.
I et antropologisk perspektiv der en drar ut i det ukjente er det gjort klare erfaringer på at
nysgjerrigheten til forskeren stopper når det samfunnet som skal undersøkes er for ulikt vårt
samfwin2'.
Jeg tenker at det samme kan være tilfelle i en undersøkelse av et samfunn som er
for kjent. Jeg har, sagt med Jens Ivar ~er~iird~~
sine ord, "for mye med meg hjemmefra", for
eksempel mistenksomhet, som gjør at jeg ikke begynner på begynnelsen. Jeg må altså forsøke
å
tømme ut noe av det kjente, som gjør at jeg kan få plass til andre perspektiv enn de jeg uten
denne bevissthet vil bringe med meg inn i undersøkingen, samtidig som jeg vet at jeg ikke kan
(eller skal) vzre
£ii
for forforståelse. Jeg må da forsøke
å
gjøre rede for de kontekster jeg har
med meg inn i feltet og som skaper mine videre forestillinger. Slikt sett vil min utfordring
være
å
ta andre perspektiv enn de jeg har til vanlig slik at mitt blikk ikke bare ser ut
fka
et
ståsted og således er svekket, eller sågar dødt i den forstand at det ikke kan se den
kompleksitet og de utfordringer jeg må se for
å
kunne gjøre et arbeide med disse menneskene.
Min utfordring blir blant annet
5
gjøre rede for mitt eget ståsted. Jeg hilper, slik ~
e
l
ø
e
~
~
beskriver det, at mitt blikk ikke er &dt i den forstand at jeg ikke
ser
det som er
å
se, og er
uten mistanke om at det er en verden jeg ikke kjerner. I min tidligere refleksjon vil det kunne
være mistenksomheten som blinder mitt blikk. I den grad jeg da bare ser manipulerende
ungdommer vil det vel etter Meløes tanke kunne karakteriseres som dødt. Da jeg faktisk
reflekterer over egen mistenksomhet kan jeg være fristet til
å
slutte at jeg ikke har et helt dødt
blikk over akkurat dette temaet. Likevel vil kanskje noe av mitt blikk ovenfor ungdommene
innenfor andre odder
kunne vare dødt og således ikke mulig for meg
å
tematisere. Det jeg
tema inn
Sivert Nielsen, 1996.
22 Jens Ivar Nergård, forelesning Hsgskolen i Bodø
1 l .02.03
Kompendium, Tre artikler
av
Jacob Melse, Senter for profesjonsstudier. 2001, sidene 23-27.
tenker er uansett at jeg i etterkant ser mitt ståsted klarere, ikke bare det jeg hadde under
intervjuene, men kanskje i vel så stor grad det jeg har til vanlig ovenfor ungdommene.
Min fornemmelse er at disse ungdommene, som informanter, har gitt meg noe som jeg i
hverdagen med dem ikke helt tenkte at de var i stand til
å
gi meg. De har til min overraskelse
og nysgjerrighet gitt meg meget gode formuleringer av den gode voksne (og den dårlige).
Tom Andersenz4
er opptatt av at talen kan forhekse oss. Vi taler og omtaler andre med
definisjoner. Kanskje er dette parallell til Meløes refleksjoner omkring perspektivtaken. Hvis
vi omtaler en ungdom som vanskelig, blir denne vanskelig. Jeg kan i stedet omtale at
ungdommen
giar
ting som blir vanskelig for seg selv og andre, da er det noe denne gjør og
ikke noe en
er.
Cato wade12' beskriver noe av det samme når han bruker uttrykket
egenskapsforklaringer. Han beskriver at vi alle bruker egenskapsforklaringer og at det som
kjennetegner dem er at adferd forklares ut fra indre egenskaper. Det være seg moral, karakter,
personlighet, eller natur. Han forklarer videre at egenskapsforklaringer er sirkukre. Et
eksempel er at en betegner en handling med et ord som i neste omgang brukes til
å
forklare en
handling. Som et eksempel: Tore gidder ikke
å
rydde rommet fordi han er lat, han er lat fordi
han ikke gidder
å
rydde rommet. Jeg gir med dette ingen sjanse for den andre til
å
endre noe
av sitt uttykk. Jeg har låst denne inn med min definisjonsmakt, eller sagt med Husserl, jeg har
felt en dom over vedkommende. Hvordan kan jeg klare
å
la dette være?
Gadarner og Heidegger beskriver
fordom
og
forforståelse
som en slags viten eller før-
vurdering som vi allerede har når vi mter et annet menneske. K Steinsholdt skriver i boka
Refleksjon og ettertankez6
"Fordom som en f~rvurdering
kan derfor oppfattes som en
vurdering som blir gjort før alle elementene knyttet til vurderingen har blitt testet. Det er da
snakk om en innledende vurdering som kan utvikles og endre hvis det er nødvendig. Vår for-
forståelse og før-vurdering springer ut fra det faktum at vi er nedsunket i tradisjoner."
Selv om forforståelse og før-vurdering ikke er ment
å
gi en konklusjon, men ha mulighet for
å
være åpne, ønsker Tom Andersen
å
sette ord på denne viten som
grunnantakelse.
Han
begrunner dette med at det faktisk er en antakelse som vi har når vi mater den andre, og ikke
en klar forståelse, eller en dom. Ordet antakelse i seg selv gir grunn til
å
holde døren åpen i
24
T
Andersen, forelesning Fauske hotell,
21 .O1
.O3
C
Wadel,
1990,
side
29-39, 1991,
side
68-69.
26.K
Steinsholdt 1997, side 180-1 8
1
den forstand at jeg er antakende og awentende til hva jeg skal mene. Andersen besluiver
videre at det er viktig at vi som mennesker, selv om vi er fagpersoner (kanskje nettopp da)
kjenner på og trener på egen fornemmelse. Han tar et eksempel: "Jeg moter en far og
håndhilser på ham. Jeg
fornemmer
at vi fikk til et godt håndtrykk sammen
'j.
Å
fornemme
hvordan jeg skal gjøre dette sammen med de jeg er hjelper for, vil i en slik tenking være en
viktig del av arbeidet mitt.
Jeg begynner
å
tenke at ungdommene noen ganger serverer seg selv på et sølvfat uten at jeg
helt legger merke til det. Jeg har ikke blikket godt nok fokusert til
å
forstå når
ungdommene
faktisk sier ting til meg som de virkelig har eierskap, og er alvorlige i forhold til. Slikt sett
kjenner jeg intervjuet som en annerledes møteform. Strukturen ser ut til
å
ha betydning for
min mulighet, om ikke annet i etterkant, til
å
oppfatte sider ved ungdommene, og sider ved
meg selv som hindrer
å
se ungdommene som individer som
våger
seg
frem for
å
bli
imstekommet,
Løgstmp er meget opptatt av at våre liv er vevet sammen, selv om det på overflaten hersker
en tro på at vi lever separate liv2'. "Ikke desto mindre har vi en merkelig og ubevisst
forestilling om, at den verden hvori et menneske har sit liv, hører vi andre i egentlig forstand
ikke med til". Vi er etter hans mening avhengige av hverandre og lever ikke i en verden der vi
kun støter bort i hverandre for så
å
fortsette vårt eget separate M. Dette går i flukt med
Andersen sine tanker om det
å
få
til eksempelvis et håndtrykk
sammen.
Når ungdommene
forteller meg hva en god voksen er for dem, er det ikke slik at de snakker ut fia teori eller
empiri. De taler om hvorledes de selv har blitt
matt,
hvordan
den gode voksne
har berørt deres
liv og på hvilken måte de har kommet i berøring med den voksnes liv. De har blitt møtt i et
håndtrykk, en klem, eller en omfavnelse. Dette kan seivfølgelig oppfattes ikke bare konkret,
men også mer abstrakt, kanskje gjennom en aktivitet som er gjensidig og som en gjør
sammen. Thomas beskriver det ved at han opplevde at Anne hadde lyst til
å
dra ut
å
spille
bowling, og han bare visste at Anne likte
ham
ved at hun lyttet til ham og likte
å
være
sammen med ham. Anne presset seg inn på Thomas på en positiv måte og bekreftet han
positivt, ikke minst ved
å
vise at han var verd
å
være sammen med. De kom raskt i berøring
med hverandre og Thomas omtaler henne med respekt og liker
å
være sammen med henne.
*'
K
E
L~gstrup,
1956,1991,
side
25.
Mine informanter trer nå etter hvert
frem
som noe mer enn de kjente ungdommene jeg har
med
å
gjøre gjennom mitt yrkesmessige hverdagsliv. I mitt hverdagsliv snakkes det mest om
ungdommene, hvordan vi skal forholde oss ti1 at ungdommen gjør slik eller slik, eller hva gjør
vi nå ut fra at ungdommen ikke får til dette og hint. Dette kan ses på som en problematisering
av ungdommens liv som lett nærmer seg en objektgjaning av dem. De kan sees på som svake,
eller mangelfiille. Vi er på et vis trenet i
å
se de sidene de ikke helt får til og som de selv helst
ikke vil vite av, sider som jeg selv kan gjemme vekk, men som de ikke får lov til
å
skjule. Er
jeg gjennom min forforståelse mye opptatt av deres defekter, og er det derfor jeg blir
overrasket over deres evne til
å
uttrykke seg? Det kan tidvis kjennes som min forforståelse
med fokus på det de ikke får til, er med på
å
skjule deres kvaliteter og gode egenskaper, altså
deres egentlige potensial
Intervjuene med Thomas og Trine gav dem en mulighet for en annen setting, eller perspektiv,
men det gav også meg en mulighet for
å
se dem fra en annen synsvinkel. Jeg har fått mulighet
til i sterkere grad
å
se, slik Andersen sier, at jeg i stedet for
å
være i et perspektiv med kontroll
og styring gjennom en diagnostiserende tankegang, kan fokusere mer på det jeg kan gjøre noe
med, nemlig meg selv. Jeg stiller meg selv spørsmålet med hvordan organiseringen av vårt
arbeide kan endres slik at vi kan skjønne ungdommene bedre. Intervjuene gav en mulighet til
å
kunne ta en perspektiv der jeg ikke var hindret av mine vanlige fordommer. I intervjuene
kunne ungdommene snakke om den voksne som vi ellers sjelden sammen gjm det og jeg
kunne tenke fiiere om ungdommen slik jeg sjelden kiarer. Det fantes ingen handlingskrav,
plikter eller andre ting som skulle komme ut av vårt møte. Jeg skulle ikke ha dem til
å
gjøre
noe, eller forandre seg, og dermed var settingen og mulighetene, for at de kunne snakke og jeg
kunne lytte, bedre tilstede.
Da jeg klarte
å
virkelig lytte slik Goolishian, gjennom Andersen forteller, lot jeg meg
overraske, for det første over ærligheten og nyansene i deres tanker om den voksne. De
utfordrer mine tanker og bilder om dem, blant annet ved at de er så godt i stand til
å
formulere
seg omkring egenskaper hos den voksne i et relasjonelt perspektiv. Jeg berøres
når
jeg ser at
de preges av, og knytter seg selv opp til opplevelsene med
den
enkelte voksne. Jeg overraskes
over det livsmot som mine informanter er i besittelse av, gjennom deres tanker om hvordan de
vil at den voksne skal være. De har ikke bare en vag fornemmelse av en voksen som
kan
gi
dem trygghet og være snill, men klare tanker om hvordan de mker den voksne skal forholde
seg til dem. De "snakker også ut" sine tanker om hvordan de ønsker at deres egne foreldre bør
være og hvordan de selv senere, som voksne ønsker
å
være. De forholder seg i større grad til
rollen og personifiseringen av
den gode vohne
enn det jeg har trodd. Jeg kan i utgangspunktet
slik jeg tidligere har beskrevet omkring mistenksomheten, fristes til
å
tenke at de utleverer den
enkelte voksne, men ved
å
lytte til det de sier opplever jeg at de faktisk utleverer seg selv,
gjennom sine tanker og drømmer om hvordan de kjenner at den gode (og den dårlige) voksne
virker inn på dem.
Gjennom feltarbeidet har jeg sett ungdommene &a en litt annen vinkel enn min til vanlig godt
opptråkkede plass. Jeg har gjennom dette sett at jeg egentlig noen ganger og i noen situasjoner
ikke ser dem. Gjennom muligheten av at jeg
har
fått
et nytt og noe ukjent ståsted, har noe av
min uvitenhet som mitt vanlige ståsted har gitt, blitt syniig. Jeg har sett at det jeg trodde jeg
visste ikke nødvendigvis stemte, og det jeg ikke har visst at
jeg
har
v~rt
uvitende om har blitt
noe synlig for meg og skaffet meg ubehag,
men
nye
perspektiv.
Jeg har gjennom denne
refleksjonen gitt meg selv muligheten til
%
bli mer bevisst på hva som hindrer meg i
%
lytte, og
dermed
har
jeg gitt mulighet for på flere måter
å
forstå
de jeg
skal
hjelpe.
LITTERATURLISTE
Andersen, Tom (1 994 og 1996):
Reflekterende Processer, Samtaler og samtaler om
samtalerne.
Købehavn, Dansk psykologisk forlag.
Fog, Jette (1994):
Med samtalen som udgangspunkt.Det kvalitutive forskningsintewiew.
Akademisk forlag.
Høgskolen i Bodø,
Forskningsmetode,
Mastergrad i praktisk kunnskap, Senter for
profesj onsstudier.
Høgskolen i Bodø,
Vitenskapsteori: Tre artikler
av
Jacob Meløe.
Hovedfag i
Profesjonskunnskap, Senter for Profesjonsstudier.
Josefson, Ingela (1 998):
Lakarens yrkeskunne.
Lund, Studentlitteratur.
Lllrgstnip, K E (1956,1991):
Den etiske fordring.
Kabehavn, Gyldendal.
Niclscn, Finn Sivert
(1
996):
N~rmere
kommer du ikke..
.
Bergen-Sandviken, Fagbokforlaget.
Vigmostad og Bjørke
ds.
Rønnestad, M H og Von der Lippe A (2002):
Det kliniske intervjuet,
Oslo, Gyldendal.
Steinsholdt, Ketil (1997):
Refleksjon og ettertanke.
Trondheim, Tapir forlag.
Wadel, Cato (1988):
Den samfunnsvitenskapelige konstruksjon av virkeligheten.
Flekkefjord,
SEEK ds.
Wadel, Cato (1988):
Feltarbeid i egen kultur.
Flekkefjord, SEEK ds.
