Forskrift om lokal luftkvalitet (Lovdata) avløste en forskrift om grenseverdier for lokal luftforurensning og støy fra 1997. Forskriften er en implementering av tre EU-direktiver om utendørs luftkvalitet. Støykravene videreføres uten endringer i egen Forskrift om grenseverdier for støy (Lovdata).
Kommunene ansvarlig
Kommunen er nå ansvarlig for at bestemmelsene i forskriften følges opp. De viktigste er:
- Grenseverdier for konsentrasjonene av svevestøv (PM10), SO2, NO2, bly, benzen og karbonmonoksid i luft
- Verdiene skal ikke overskrides etter 1. januar 2005 og 1. januar 2010, avhengig av luftforurensningskomponent
- Kravene gjelder for all utendørs luft
Byområdene mest utsatt
Dårlig lokal luftkvalitet er først og fremst et problem i byområder og nær større industrikilder. Oslo, Bergen, Trondheim, Drammen og Stavanger gjennomfører allerede målinger av luftkvaliteten. Nå må imidlertid målingene gjennomføres slik at de tilfredsstiller kravene i forskriften til plassering av målestasjoner og kvalitetssikring av data.
Forurenser må gjennomføre tiltak
De ansvarlige for luftforurensningen skal selv sørge for å gjennomføre nødvendige tiltak for å sikre at grenseverdiene blir overholdt. Det vil si at tiltak skal gjennomføres uten at det foreligger et pålegg fra kommunen.
Kommunene kan pålegge tiltak
Kommunene har imidlertid myndighet til å pålegge forurenserne å iverksette tiltak for å overholde grenseverdiene. De har også myndighet til å regulere utslipp fra vedfyring i husholdningene.
Forskriften fastsetter bestemmelser om måling av luftkvaliteten og krav om gjennomføring av tiltak, hvis målingene viser at det er fare for overskridelse av grenseverdiene. Selv om kommunen skal sørge for at pliktene i forskriften overholdes, kan disse pliktene pålegges de ansvarlige for forurensningen.
De ansvarlige for luftforurensning er for eksempel:
- Statens vegvesen for riksveier
- Eier av avfallsforbrenningsanlegg
Må måle luftkvaliteten
Forskriften forutsetter kontinuerlig måling av luftkvaliteten. Kommunene skal sørge for at det etableres målestasjoner i samråd de som er ansvarlig for forurensningen. Det nye regelverket innebærer altså at det må etableres flere målestasjoner for luftkvalitet.
Nye målestasjoner
Kommunene må selv vurdere om det er behov for å etablere nye målestasjoner. SFT har utarbeidet et forslag til et minimums målenett som vil oppfylle kravene til målinger i EU-direktivene. Dette er gjort på bakgrunn av en vurdering av luftkvaliteten i Norge fra Norsk institutt for luftforskning (NILU) og en soneinndeling av landet, med tre bysoner og fire regionsoner.
Norges deles inn i soner
Inndeling av landet i soner og antall målestasjoner i hver sone, er krav i EU-direktivene. Befolkningsmengden i hver sone bestemmer hvor mange målstasjoner som minimum må etableres. Arbeidet med utplassering av disse stasjonene er allerede kommet langt. Dette gjør kommunene i samarbeid Statens vegvesen.
Må måle utslipp fra industrien
Kravene i forskrift om lokal luftkvalitet gjør at det også må etableres stasjoner som måler utslipp fra næringslivet. Kommunen må ta kontakt med aktuelle bedrifter for å få etablert slike målinger. Ut fra prinsippet om at forurenser betaler, må industrien normalt dekke kostnadene.
Kostnadene fordeles
Kostnadene for å følge opp pliktene i forskriften skal fordeles i forhold til den enkelte anleggseiers bidrag til forurensningskonsentrasjonen. Dette gjelder både målinger, tiltaksutredninger og rapportering. Tilsvarende gjelder også for bidrag fra vedfyring.
Veileder til kommunene
SFT vil snart sende ut en veileder til forskriften og et kvalitetssikringssystem for måledata til kommunene. Materiellet vil også bli lagt ut på disse nettsidene.
Les mer:
