Miljøverndepartementet

Konsekvensvurdering av forslag til forskrift om blyhagl

_________________________________________________________________________
1. Sammendrag

Bly er et miljøgift som prioriteres for tiltak nasjonalt og internasjonalt på grunn av sine alvorlige helse- og miljøeffekter. Bakgrunnsnivåene av bly i Norge er mange steder forhøyede og flere steder ligger nivåene betydelig over naturlig bakgrunnsnivå. Blyhagl er et problem for bevaringen av internasjonalt fredede ender og svaner i Norge. Blyavrenningen fra lerduebaner har flere steder blitt et forurensningsproblem.

Blyhagl er den største kjente gjenværende kilden til blyutslipp i Norge og utgjør 72 % av det samlede utslipp fra kjente landbaserte kilder. Det finnes tilfredsstillende alternative hagl, som er mer miljøvennlige enn blyhagl. Å fjerne denne utslippskilden er nødvendig for å oppnå nasjonalt mål om vesentlig reduksjon av blyutslippene innen 2010 og å oppfylle de internasjonale forpliktelsene i Oslo Paris konvensjonen om å fase ut blyutslippene til luft og vann innen 2020.

Kostnadene med å innføre forbud mot import, produksjon, omsetning, og bruk av blyhagl i all hovedsak er knyttet til overgangsperioden der skyttere og sagbruk skal erfare og tilpasse seg alternativ hagl. Ved å innføre en overgangsordning på tre år, ønsker vi å gi skytterne og tre- og skogsindustrien den nødvendige tiden til omstilling, slik at kostnadene forbundet med gjennomføringen av forslaget reduseres.

Miljøgevinsten samfunnet oppnår ved å fjerne den klart største kilden til blyforurensning vil være en gevinst vi vil nyte godt av på lang sikt, mens kostnadene i all hovedsak vil være begrenset til en overgangsperiode. I et langsiktig perspektiv vurderer derfor SFT forslaget som samfunnsøkonomisk lønnsomt.
_________________________________________________________________________

2. Problembeskrivelse

2.1 Bly

Bly er et tungmetall som finnes naturlig i miljøet, men inngår ikke som en naturlig del i biologiske prosesser. Det er tungt nedbrytbart og har evne til å bioakkumulere i organismer og deres omgivelser. Bly er giftig i lave konsentrasjoner med både akutte og kroniske helse- og miljøeffekter. Øket mengde bly kan derfor føre til alvorlige konsekvenser for miljøet.

Opptak av bly skjer ofte sakte og under langvarig kronisk eksponering. Det virker allerede i små konsentrasjoner giftig for planter og dyr og små konsentrasjoner kan gi kroniske giftvirkninger hos mange organismer. Kronisk blyforgiftning kan ha nevrotoksiske, immunologiske og kreftfremkallende virkninger og gi skader på det bloddannende system hos varmblodige dyr. Bly er akutt giftig for pattedyr. De akkumulerer bly i skjelettet og i bløtvev. Utskillelsestid fra skjelettet er mer enn 20 år.Blyforbindelser er meget giftige for vannlevende organismer og kan forårsake uønskede langtidsvirkninger i vannmiljøet.

Blyforbindelser er akutt giftige for mennesker, hvis de opptas i forbindelse med fødeinntak. Små mengder bly kan gi helseskader hos mennesker ved langtidseksponering. De kan opphopes i kroppen ved gjentatt eksponering fortrinnsvis i beinvev, hjerne, nyre og lever. Stoffene kan gi hjerneskader, fosterskader og skade forplantningsevnen, samt skade dannelsen av hemoglobin. Biologisk halveringstid er anslagsvis 2 år. Barn er mer utsatte for blyforgiftning enn voksne. Det er mistanke om at blyeksponering kan påvirke barns intellektuelle utvikling.

2.2 Blyhagl og videre spredning i miljøet

Blyhagl brukes på lerduebaner og til jakt på småvilt. Bruken fører til en kontinuerlig tilførsel og akkumulering av bly på banene og i jaktområdene. Det er utført en undersøkelse av Miljøstyrelsen i Danmark i 1983 om blyforurensing fra lerduebaner, Blyforurening omkring flugtskydningsbaner. Den viste at blyhaglet akkumuleres i det øvre jordlaget og at bly etter en tid frigjøres fra haglet. En del av det metalliske blyet er da omdannet til lett løselige blysalter, som kan spres videre til vann og grunnvann eller tas opp i planter og dyr. I en undersøkelse av lerduebaner fra Danmark fant man 1,2-2,9 kg bly per m². Den danske undersøkelsen viste at 10-20 % av det nedfalne haglet ble korrodert de første 5-10 år og at de frigjorte lett løselige blysaltene på lerduebanene ble spredt videre i det økologiske kretsløpet. Undersøkelsen viste videre at avhengig av jordtype vil halvparten av haglet være omdannet i løpet av 40-70 år og at det under særlige jordforhold kan ta betydelig kortere tid, som 15-20 år. I Norge er nedslagsfeltet på mange lerduebaner fuktige myrområder. Her vil korrosjonen foregå raskere enn gjennomsnittlig nedbrytningshastighet på grunn av den høye humuskonsentrasjonen.

Blyhagl spres ved jakt i leveområdene til mange sårbare fuglearter. Det blir hvert år registrert skader og dødsfall på ender og svaner som er forårsaket av blyforgiftning etter inntak av blyhagl. Tilfeller av blyforgiftning i andre fuglearter og dyr på grunn av inntak av blyhagl forekommer også. Andefugler, som svaner og ender, inntar små stein i kråsen og bruker dem som en del av fordøyelsesapparatet. Etter inntak av blyhagl, vil blyhaglene i likhet med kråsstein bli holdt tilbake i kråsen, og blir der utsatt for mekanisk slitasje og kjemisk påvirkning fra den sure magesaften. Det er funnet at 1-2 blyhagl er tilstrekkelig til at svaner kan dø. Inntaket av blyhagl fører til død på grunn av akutt giftighet eller på grunn av kroniske skader på fuglenes nervesystem, nyrer og lever.

2.3 Problemets omfang

Overvåking av bly i Norge viser at bakgrunnsnivåene mange steder er forhøyede og at det flere steder er konsentrasjoner som ligger betydelig over det som regnes som naturlig bakgrunnsnivå. I tillegg til langtransportert blyforurensning bidrar blyhagl til de forhøyede nivåene. Kildekartlegging utført av SFT viser at blyhagl er en betydelig kilde til blyforurensning i Norge. Blyhagl utgjør 72 % av det samlede utslipp av kjente landbaserte kilder. Bruken av blyhagl i1998 medførte en blytilførsel på ca. 232 tonn bly til jord. Jakt med blyhagl har foregått langt tilbake i tid og mengde blyhagl tilført hvert år har vært dobbelt så høyt som i dag. På grunn av langsom nedbrytning finnes disse blyhaglene fortsatt igjen i miljøet. Blytilførselen på grunn av bruken av blyhagl er fortsatt høyt og blymengden som blir tilført hvert år kommer i tillegg til de blymengder som allerede er blitt akkumulert i miljøet og som kontinuerlig frigjør bly til omgivelsene.

Det er i dag betydelige blydeponier på norske leirduebaner. De akkumulerte blymengdene utgjør en stor spredningsrisiko av bly i naturen. Blyavrenningen fra lerduebanene har noen steder blitt et problem for vannkvaliteten i nærliggende områder og det er sannsynlig at blyavrenningen er et problem ved flere av landets lerduebaner.

Undersøkelser fra Trondheim jeger- og fiskeforenings bane ved Jonsvannet viser at sigevannet og bekken som går gjennom nedslagsfeltet inneholder svært høye blykonsentrasjoner. NIVA har tatt stikkprøver på flere lerduebaner. Måleresultatene viser at det i dag er svært høye verdier i avrenningen fra lerduebaner og at blykonsentrasjonene i mange tilfeller er betydelige. Stikkprøvene avdekket blykonsentrasjoner på 10 - 150 µg/l. Konsentrasjoner over 5 µg/l er klassifisert som tilstandsklasse, meget sterkt forurenset, i følge SFTs kvalitetsnormer for vannkvalitet (Veiledning 97:04).

Blyavrenningen fra militære skytefelt har blitt utredet og overvåket i 10 år. Utredningen viser at bekkene fra flere av riflebanene inneholder høye blykonsentrasjoner. Noen har svært høye blykonsentrasjoner (5-150 µg/l). Når blyavrenningen viser så høye verdier fra riflebaner er det sannsynlig at blyavrenningen fra lerduebaner ligger på samme nivå eller høyere. Blyhagl korroderes raskere enn kobbermantlede rifleprosjektiler, som brukes på riflebanene, på grunn av sin overflate og størrelse. Blyavrenningen avhenger også av deponeringsstedets beskaffenhet og vanntransporten gjennom området. Korrosjonshastigheten er høyere i jord enn i sand. Nedslagsfeltet på lerduebaner er jord, mens patronene på de fleste riflebaner samles opp i funderte sandvoller. De høyeste verdiene synes å opptre i myrområder der lave pH og mye humus sørger for en raskere korrosjonshastighet av haglene. Nedslagsfeltet på mange lerduebaner er fuktige myrområder. Her vil korrosjonen foregå enda raskere på grunn av det sure miljøet.

Blyhagl til jakt utgjør fortsatt et stort problem for bevaringen av fredede ender og svaner på tross av et forbud mot bruk av blyhagl til jakt på ender, gjess og vadere, unntatt rugde, som ble innført i 1991. Forbudet skulle verne utsatte fuglearter ved å forby bruk av blyhagl til den type jakt som dominerte i våtmarksområder. Døde svaner er imidlertid funnet i våtmarksområder også de senere år. Det kan skyldes tidligere bruk av blyhagl, men størsteparten av de mengder som før ble brukt i våtmarksområdene forventes nå å ha blitt dekket av jord og sedimenter. Det er også en andel døde svaner som er funnet i andre naturområder, hvor jakten ikke omfattes av blyhaglforbudet. En undersøkelse utført av Veterinærinstituttet konkluderer at antall døde andefugler på grunn av blyforgiftning ikke har vist noen klar nedgang etter at forbudet ble innført (Blyforgiftning hos svaner i Norge i perioden 1987-1997 av Bernhoft og Vikøren 1998).

I artikkelen går det fram at i perioden 1987 til 1997 varierte antall registrerte døde svaner mellom 10 - 71 og det er funnet i gjennomsnitt 23 døde sangsvaner og 20 døde knoppsvaner i året. I følge Norsk Fugleatlas fra 1994, er bestandsestimatet noe over 100 hekkende par når det gjelder Sangsvane. Når det gjelder Knoppsvaner er bestandsestimatet opp mot 500 hekkende par. Sangsvanene er en nordlig art som i hovedsak hekker i de nordligste fylkene. Ellers er Sibir og Nord-Russland hovedutbredelsen. Knoppsvaner holder seg mer i Sør-Norge, og det er ikke mange av de som trekker ut av landet.

Av de 460 svaner som ble undersøkt av Veterinærinstituttet i perioden 1987-1997 hadde 131 akkumulering av bly i lever og nyre. Av dem fikk 64 (14%) diagnosen blyforgiftning og 67 (15%) svaner hadde blybelastning. Blybelastningen anses ikke å være den direkte dødsårsaken, men anses å ha bidratt til en redusert overlevelse hos svanene. Antall døde svaner med blybelastning kommer derfor i tillegg til antall døde av blyforgiftning. Tallene er basert på fallvilt og funn av svaner som blitt levert inn til Veterinærinstituttet. De relle tallene er derfor sannsynligvis høyere. Det er uvisst i hvilken grad ender blir forgiftet av blyhagl ettersom det ikke foreligger noen norsk undersøkelser på dette området. Det er vanskeligere å danne seg et reelt tall for ender som dør av blyforgiftning enn det er for svaner, ettersom de er mindre og søker skjul før de dør.

Sangsvane, Knoppsvane og flere av de utsatte artene av andefugl står på Bern- og Bonnkonvensjonenes lister over arter som skal vernes i tillegg til at deres leveområder skal sikres. Sangsvane og mange av andefuglene står også på rødliste over norske fugler som er truede eller har en bekymrende bestandsutvikling.

De alvorligste miljøproblemene som bruken av blyhagl fører til er høye konsentrasjoner av bly i avrenningen fra lerduebaner og blyforgiftning av fredede fuglearter som Sangsvane og Knoppsvane. På lengre sikt kan det også føre til flere miljøproblemer. Faren for spredning av lett løselige blysalter til vann og grunnvann og akkumulering av bly i økosystemet til uønskede nivåer øker med økt mengde bly i miljøet. Særlig skog- og fjelljakt hvor blyhaglet spres over et større område vil blyforurensningen og spredningen av bly i miljøet være vanskelig å overvåke og kontrollere. Det er påvist blyhagl i gulpeboller til norske rovfugler. Blyhagl kan utgjøre et problem for bevaringen av truede norske rovfugler, som Kongeørn. Her har vi også internasjonale forpliktelser gjennom Bonn- og Bernkonvensjonene. I USA er blyhagl i byttedyr blitt et problem for bevaringen av hvithodeørn, som er en sjelden og fredet rovfugl. I Canada er det dokumentert tilfeller av blyforgiftning i hornugler og ørner. Blyforgiftningen antas å være et resultat av oppkonsentrering av bly i næringskjeden hvor de her fuglene er toppredatorer. Byttedyr til hornugler og ørner er skogsdyr som fasan og hare. Det finnes utbredt dokumentasjon i Canada på funn av blyhagl innskutt i byttedyrenes muskulatur. I Canada anses blyhagl derfor å utgjøre en risiko for toppredatorer, så vel som i våtmarksområder som i andre naturområder (CEPA).

Ettersom blyhagl er spredd tilfeldig over et større område, vil det være vanskelig å finne effektive tiltak ved påvist miljøskade.

3. Gjeldende politikk på området

3.1 Nasjonale mål

Stortingsmelding nr 58 (1996-97) setter som mål å fase ut, eller redusere vesentlig i forhold til i 1995, utslippene av en rekke prioriterte miljøgifter, deriblant bly. Utslippet av bly skal reduseres vesentlig innen 2010.

3.2 Internasjonale avtaler/forpliktelser

3.2.1 Bly

Nordsjødeklarasjonene omfatter krav til totale utslipp av bly til luft og vann. I Haagdeklarasjonen ble et reduksjonsmål på 70 % fra 1990-95 etablert for de skadeligste stoffene, deriblant bly. I Esbjergdeklarasjonen ble Haag-målet forlenget til år 2000. Reduksjonsmålet er oppfylt i Norge gjennom innføring av blyfri bensin, strengere utslippsgrenser for industrien og innsamling av blyakkumulatorer og annet avfall.

Bly omfattes også av reduksjonsmålet i konvensjonen om beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav fra 1992 vedtatt av Oslo Paris kommisjonen (OSPAR). Avtalen omfatter i dag 15 land i tillegg til EU. Konvensjonen forplikter partene til å forhindre og eliminere forurensning, og beskytte det marine miljøet mot negative effekter av menneskelige inngrep. Totale utslipp av bly til luft og vann skal reduseres slik at blykonsentrasjonen i miljøet ikke overstiger naturlig bakgrunnsnivå innen en generasjon (25 år) fra 1995, dvs innen 2020.

3.2.2 Blyhagl og vern av sårbare vannfugler / viktige våtmarksområder

Konvensjon om trekkende arter av ville dyr som regelmessig krysser nasjonale grenser inngått i Bonn 1979 (Bonnkonvensjonen), er en global avtale om artsvern. Artene på liste I og II skal fredes mot jakt. Stellerand står på liste I over truede arter. Medlemslandene er forpliktet til å beskytte artene på liste I, både arten og dess levested, gjennom strenge vernetiltak. Flere norske andefugler står på liste II for vern under konvensjonen, bl.a. sangsvane. Liste II omfatter dyrearter som skal beskyttes mot fangst, jakt og innsamling av egg. I Bonnkonvensjonen inngår "Vannfuglavtalen" I følge aksjonsplanen skal partene prøve å fase ut blyhagl ved jakt i våtmarker før år 2000.

Konvensjonen om vern av ville europeiske planter og dyr og deres naturlige leveområder, ble inngått i Bern 1979 (Bernkonvensjonen). Landene skal legge særlig vekt på truede og sårbare arter. Medlemslandene er forpliktet til å frede artene og sikre deres leveområder.

Konvensjonen om vern av våtmarksområder av internasjonal betydning, særlig som tilholdssted for vannfugler, ble inngått i Ramsar 1971. Ramsarkonvensjonen er en global avtale og i Norge omfattes 14 våtmarksområder av vernet, hvorav 5 er på Svalbard.

OECD-landenes miljøministre vedtok 1996 en deklarasjon om risikobegrensende tiltak for bly. Deklarasjonen omfatter tiltak rettet mot å minke eksponeringsrisikoen fra næringsmiddel, vann og luft, yrkeseksponering og andre eksponeringsveier. Et av tiltakene var å begrense bruken av blyhagl i våtmarker.

3.3 Hva som er gjort i andre land

De uheldige miljøvirkningene av blyhagl har vært et kjent internasjonalt problem over lang tid. I Danmark og Nederland er det totalt blyhaglforbud. I Sverige og Finland er et totalt blyhaglforbud på vei. I andre land er bruken av blyhagl regulert på ulike måter. Som eksempel kan nevnes; forbud mot bruk av blyhagl til jakt på sjøfugl i de fleste av USAs stater, forbud mot bruk av blyhagl til jakt på trekkfugler i våtmarksområder siden 1997 i Canada. Den 1. september 1999 ble forbudet i Canada utvidet til å også gjelde jakt på trekkfugler utenfor våtmarksområder; Avtale om frivillig avvikling av blyhagl ved jakt i våtmarksområder i Storbritannia frem til 1997.

3.3.1 Nederland og Danmark

I Danmark er både bruk av blyhagl til jakt og på skytebaner forbudt siden 1996. Siden 1996 har Dansk Skovforening og Danske treindustri arbeidet med å godkjenne alternativ haglammunisjon til bruk i skog. Stålhagl er forbudt å bruke av skogeierne i noen områder med produktiv skog.

I Nederland er bruk av blyhagl til jakt forbudt siden 1993. Et forbud mot bruk av blyhagl til lerdueskyting ble innført i 1998. Stålhagl er blitt forbudt av skogsindustrien i skoger med avvirkning av tømmer.

3.3.2 Sverige og Finland

Siden 1996 har det vært forbudt å bruke blyhaglammunisjon ved jakt i svenske våtmarksområder under Ramsar-konvensjonen. Det ble i 1998 innført et forbud mot å bruke blyhagl til jakt på ender og gjess. Naturvårdsverket i Sverige har lagt frem et forslag om en forskriftsendring, som betyr innføring av et forbud mot bruk av blyhagl til lerdueskyting (fra 31.01.2001) og jakt (fra 31.12.2001) med mulighet for dispensasjoner. Forskriftsendringen skal snart behandles i den svenske regjeringen.

I Finland har bruk av blyhagl til jakt på sjøfugl vært forbudt siden 1996. De arbeider nå også med et generelt forbud mot bruk av blyhagl.

4. Tiltaksanalyse

4.1 Reduksjon av blyutslipp og et bedret naturvern

Målet med tiltaket er å få kontroll over de miljøproblem som blyhagl utgjører, samt å oppfylle nasjonale miljøpolitiske mål og internasjonale forpliktelser.

Det er blitt utarbeidet tiltaksanalyser for de prioriterte miljøgiftene i Norge for å oppnå de nasjonale mål om vesentlig reduksjon innen 2010. I tiltaksanalysen for bly er utfasing av blyhagl en av de tiltakene som er foreslått. Av de kartlagte utslippskildene utgjør blytilførsel fra blyhagl ca 72 % av det samlede utslippet fra landbaserte kilder. Kartlagte utslipp fra andre produkter utgjør ca 19 %, kommunale kilder 2 %, fossile brensel utgjør ca 1,5 % og industriutslippene står for ca 6 %. Utfasing av blyhagl vil oppfylle det nasjonale mål om vesentlig reduksjon innen 2010.

Utfasing av blyhagl er nødvendig for å oppfylle generasjonsmålet i OSPAR dvs. for å få stanset blyutslippene slik at blykonsentrasjonen i miljøet ikke overstiger det naturlige bakgrunnsnivået innen 2020.

Norge er forpliktet internasjonalt til å verne fuglearter som Sangsvane og sikre deres leveområder. Blyhagl utgjør et stort problem for disse artene.

Ramsartraktaten forplikter Norge å verne 14 spesielt verdifulle og sårbare våtmarksområder. Blyhagl utgjør et forurensningsproblem i disse områdene, i tillegg til at det er leveområdet til andefugler som er spesielt utsatt for blyforgiftning fra blyhagl.

På grunn av problemene med blyforurensningen i avrenningen fra lerduebaner og blyforgiftningen hos vernede fuglearter er det nå viktig å sette inn tiltak mot blyhagl.

4.2 Alternative tiltak mot blyhagl

1. Sikring mot blyavrenning fra skytebaner

2. Overgang fra blyhagl til alternativ hagl på skytebaner

3. Overgang fra blyhagl til alternativ hagl i leveområdene til sårbare og fredede fuglearter.

4. Generell overgang fra blyhagl til alternativ hagl.

Sikring av skytebaner for å motvirke blyavrenningen er brukt noen steder i Norge. På riflebaner samles blykulene opp i sandvoller bak banene. På sikrede baner er sandvollene fundert slik at bly ikke spres videre gjennom avrenningen fra banene og sanden byttes ut regelmessig. På lerduebaner er nedslagsområdet stort og fordelingen av blyhagl tilfeldig. Blyavrenningen vil derfor være vanskeligere å kontrollere på lerduebaner enn på riflebaner og vil ikke kunne løses med enkle tiltak. Det er ingen sikring mot blyavrenning fra lerduebaner i Norge i dag. Det foreligger et forslag om oppsamlingsnett for hagl fra A/S Løvenskioldbanen Skytesenter. I denne løsning samles haglene opp og gjenvinnes. A/S Løvenskioldbanen Skytesenter oppgir at løsningen er i prøvestadiet på en kjent bane i Italia. Det er usikkert i hvilken grad oppsamlingsnett vil løse problemet for lerduebaner. I tillegg kommer all den bly som allerede ligger på lerduebanene. Tiltak som tildekking, rensing eller utskiftning av jordmasser bør vurderes her.

Overgang fra blyhagl til alternativ hagl er i dag mulig da det har blitt utviklet flere alternative haglpatroner med liknende ballistiske egenskaper som blyhaglpatroner. De mest kjente alternative haglene er av stål, vismut og tungsten. Det finnes også hagl som består av en legering av flere metaller. Stålhaglpatroner og andre alternative haglpatroner har fungert tilfredsstillende i de land som har lagt ned forbud mot blyhagl.

Problemet med høy blyavrenning vil på sikt bli løst av en overgang fra blyhagl til alternativ hagl på lerduebaner. Å begrense overgang fra blyhagl til alternativ hagl til å kun gjelde bruken på lerduebaner vil imidlertid ikke løse problemet med fortsatt høy dødelighet hos vernede fuglearter. Det krever en overgang til alternativ hagl i deres leveområder.

Andefugler, som er mest utsatt for blyhaglforgiftning, har sine leveområder omkring vann og i våtmarksområder. Overgang til miljøvennlig hagl i de her områdene ble vurdert i slutten av 1980 årene. Tiltaket krevde en kartfesting av alle aktuelle områder i Norge. En bedre løsning var å gå over til miljøvennlig hagl til jakt på ender, gjess og vadere, unntatt rugde. En jakt som foregår i og omkring vann og våtmarksområder. Blyhagl til jakt på rugde ble unntatt ettersom rugde for det meste jaktes i skogen og meget sjelden jaktes ved vann eller våtmark. Et forbud ble innført 1991. Tiltaket var også viktig for å bedre vernet om våtmarksområder som var beskyttet gjennom RAMSAR-traktaten.

Det har vist seg at antall tilfeller av blyforgiftning på grunn av blyhagl hos norske svaner ikke har gått ned siden forbudet ble innført. Jakt med blyhagl på åpne felt i nærheten av deres naturlige leveområder og trekkplasser har vist seg å være årsak til flere tilfeller av blyforgiftning hos svaner. I tillegg er mange svaner også tilknyttet kysten og fjordene, hvor blyhagl brukes til sjøfugljakt. Det vil si at en overgang til mer miljøvennlig hagl må gjelde flere typer jakt. I tillegg må det gjelde lerduebaner på grunn av blyavrenningen. Generasjonsmålet i OSPAR tilsier at det er mest hensiktsmessig med full utfasing av bruken av blyhagl. Overgang til mer miljøvennlig hagl generelt vil derfor være den beste løsningen.

Overgang til alternative hagl vil kunne medføre problemer for brukerne samt for skogs- og treindustrien. Med overgangsordning på tre år for jakt i skog og på fjell vil det være mulig for jegere å tilpasse jakt- og skyteteknikk til ny type hagl. Overgang til mer miljøvennlig hagl på lerduebanene vil medføre at jegere tilpasser og trener opp jakt og skyteteknikk på banene i overgangsperioden. Skogs- og treindustrien vil kunne trenge tid for å vurdere alternative hagl og hvis nødvendig løse det prosessuelt.

4.3 Konklusjon

Blyhagl er den største kjente gjenværende kilden til blyforurensning i Norge og utgjør et stort miljøproblem. Det finnes tilfredsstillende alternativer til blyhagl i dag, slik at en utfasing er mulig. Et overgang fra blyhagl til mer miljøvennlig hagl er det tiltak som vil kunne gi den reduksjon som er nødvendig utfra de miljøproblemer bruken av blyhagl representerer. For å gi tid til omstilling for brukere og tre- og skogsbrukindustrien er det hensiktsmessig med en overgangsordning på tre år.

I en periode vil det fortsatt være høye blykonsentrasjoner i avrenningen fra lerduebanene. Tiltak vil bli vurdert i videreføringen av tiltaksanalysene for prioriterte miljøgifter.

5. Virkemiddelanalyse .

De virkemidlene vi har til rådighet er i grove trekk: informasjon, frivillige avtaler, økonomiske virkemidler og juridiske virkemidler.

Bruk av informasjon som virkemiddel alene er basert på total frivillighet og vil ikke være egnet som virkemiddel alene når målet er full utfasing. Det vil som regel alltid være noen som av økonomiske eller andre grunner ikke retter seg etter henstillinger om å opptre miljøbevisst. Norges jeger- og fiskeforbund og Direktoratet for naturforvaltning har i en 10 års periode begge gitt ut informasjon med en målsetting om å snu bruken over fra blyhagl til alternative hagl. Informasjonstiltakene har ikke hatt ønsket effekt.

Frivillige avtaler vil av samme grunn som informasjon ikke være et egnet virkemiddel når målet er full utfasing. Det har også vist seg at det for blyhagl vil være lite egnet ved fastsatte reduksjonsmål. Det ble i 1991 inngått en intensjonsavtale mellom Norsk Jeger- og Fiskeforbund og Miljøverndepartementet med målsettingen å redusere bruken av blyhagl til jakt og lerdueskyting. Bruken av blyhagl skulle i følge avtalen være redusert med 90 % innen år 2000, sammenlignet med tallene for 1988. Det tilsvarer en import av blyhaglpatroner på 87 tonn. I 1999 viste tallene fra Statistisk sentralbyrå at reduksjonsmålet ikke ville kunne oppnås. Importen av blyhagl har de siste årene stabilisert seg på ca. 400 tonn patroner.

Av økonomiske virkemidler har vi pant og avgifter. Pant vil ikke være et egnet virkemiddel for å fase ut blyhagl. Blyhagl blir ved jakt spredt over et stort område og det vil ikke være mulig å få en fullgod innsamling av brukt hagl. Da gjenstår avgifter som for så vidt kunne vært egnet dersom målet var reduksjon i utslippene over lengre tid og ikke full utfasing. Når målet er full utfasing er avgifter mindre egnet.

Av juridiske virkemidler er et forbud mot import, produksjon, omsetning og bruk aktuelt som virkemiddel. Forbudet reguleres ved forskrift med hjemmel i produktkontrolloven. Et forbud vil sikre full måloppnåelse, dvs fullstendig utfasing. Det har allerede vært et total forbud mot blyhagl i noen land og det er utviklet gode alternativer til blyhagl.

For å gi aktørene i markedet (importører, produsenter og omsetningsledd) og brukerne (jegere og skyttere) tid til omstilling vil det være hensiktsmessig med en overgangsperiode på tre år fastsatt i forskriften. Et forbud mot blyhagl med en overgangsperiode på tre år for jakt i skog og på fjellet vil være akseptabelt, så lenge forbudet mot jakt på ender, gjess og vadere, unntatt rugde opprettholdes i denne perioden. Forskriften vil bli kombinert med informasjon for å underlette overgangen til alternative hagl. Virkemidlet vil være så å si kostnadsfritt for aktørene i markedet ettersom salg vil være tillatt i denne perioden, dvs. ut 2004 og de vil få tid å kvitte seg med lager og begynne innføre alternative hagl i større grad i omsetningen.

5.1 SFTs virkemiddelforslag

SFT foreslår at det settes et generelt forbud mot import, eksport, produksjon, omsetning og bruk av blyhagl gjennom regulering ved forskrift med hjemmel i produktkontrolloven. Ettersom forslaget er generelt og ikke rettet mot spesifikke bruksområder vil det være lett å håndheve.

SFT foreslår at forbudet mot bruk av blyhagl på skytebaner trer i kraft umiddelbart , men at forbudet mot produksjon, import, eksport, omsetning og bruk av blyhagl til jakt i skog og på fjell trer i kraft tre år etter at forskriftsbestemmelsene forøvrig trer i kraft.

Forbud mot bruk av blyhagl til jakt på ender, gjess, vadere, unntatt rugde i § 4 - 2 i forskrift om våpen og ammunisjon til storvilt- og til småviltjakt, og skyteprøve for storviltjegere opprettholdes i overgangsperioden.

6. Nytteeffekter forbundet med forslaget

Bly er et miljøgift som prioriteres for tiltak nasjonalt og internasjonalt på grunn av sine alvorlige helse- og miljøeffekter. Tiltaket som utløses av et forbud vil være overgang til alternativ hagl uten innhold av miljøgifter. Dersom forbudet overholdes, vil de samlede blyutslippene reduseres med om lag 232 tonn årlig. Det innebærer en reduksjon i de samlede utslippene fra landbaserte kilder med 72 %. Forslaget om forbud mot blyhagl vil bidra til å redusere de forhøyede nivåene av bly i miljøet. Forbud mot blyhagl vil være et nødvendig tiltak for å nå det nasjonale målet om vesentlig reduksjon i blyutslippene innen 2010, og for å oppfylle internasjonale forpliktelser om utfasing innen 2020 (OSPARs generasjonsmål).

Blyhagl til jakt utgjør i dag et problem for bevaringen av fredede ender og svaner. Overgang til andre hagltyper enn blyhagl vil være et viktig tiltak i arbeidet med å opprettholde bestanden av knopp- og sangsvaner, fordi antallet som dør av blyforgiftning utgjør en betydelig andel av den hekkende bestanden i Norge. I perioden 1987 til 1997 varierte antall registrerte døde svaner mellom 10 - 71 og det er funnet i gjennomsnitt 23 døde sangsvaner og 20 døde knoppsvaner i året. Svaner med blyforgiftning og blybelastning utgjorde henholdsvis 14 % og 15 %. De reelle tallene er sannsynligvis høyere. I følge Norsk Fugleatlas fra 1994, er bestandsestimatet noe over 100 hekkende par, når det gjelder Sangsvane, og opp mot 500 hekkende par, når det gjelder Knoppsvane. Det er vanskeligere å anslå et reelt tall for ender som dør av blyforgiftning enn det er for svaner, ettersom de er mindre og søker skjul før de dør. Innføring av forbud mot blyhagl vil over tid kunne løse problemet med at svaner og ender blir utsatt for blyforgiftning- og belastning. Det bør tillegges spesiell vekt at flere av artene som rammes, herunder sang- og knoppsvaner står på Bern- og Bonnkonvensjonenes lister over arter som skal beskyttes.

Stikkprøver utført av NIVA viser at det i dag er svært høye verdier i avrenningen fra lerduebaner, og at blykonsentrasjonene i mange tilfeller er betydelige. Stikkprøvene avdekket blykonsentrasjoner på 10 - 150 mg/l. Hele intervallet er innenfor det som i SFTs kvalitetsnorm er klassifisert som meget sterkt forurenset. Blyavrenningen fra lerduebanene har noen steder blitt et problem for vannkvalitetene i nærliggende områder. Ved å innføre forbud mot blyhagl vil tilførselen av bly til lerduebaner opphøre og blyavrenningen vil på sikt reduseres. Dette må ses i sammenheng med muligheten for å gjennomføre tiltak med sikte på å rydde opp i den eksisterende blyforurensningen fra skytterbaner.

Miljørisikoen bly utgjører vil reduseres ved et forbud mot blyhagl. Gjennom bruk av blyhagl til jakt og på lerduebaner foregår en kontinuerlig tilførsel og akkumulering av bly i naturen. Det har vist seg at blyhagl kan spres videre i det økologiske kretsløpet, som lettløselige blysalter og oppkonsentreres i næringskjeden som blyhagl i fordøyelsessystemet til byttedyr eller skutt inn i muskelveven til byttedyr. I Canada har blyhagl i byttedyr ført til blyforgiftning hos fredede rovfugler. Lettoppløslige blysalter akkumuleres i økosystemet og kan føre til uønskede konsentrasjoner i skog og fjellvann. Spredning til grunnvann fører til at drikkevann kan bli forurenset av bly.

Det er usikkert hvilke langtidsvirkninger forhøyede konsentrasjoner av bly har på naturmiljø og mennesker. Uten et forbud mot blyhagl forventer SFT at blyavrenningene vil øke i årene framover. Ved skog- og fjelljakt spres blyhaglet over et større område og blyforurensningen og spredningen av bly i miljøet er vanskelig å overvåke og kontrollere. Nettopp fordi blyhaglet spres utover et større område, er det også vanskelig å gjøre tiltak for å redusere utslippene i ettertid. Kombinasjonen av usikker langtidsvirkning og stor grad av irreversibilitet tilsier at det er forsvarlig å benytte føre-var-prinsippet. Forbudet mot blyhagl vil bidra til å forhindre at vi ikke stiller oss i den situasjonen at vi skaper et alvorlig miljøproblem som ikke lar seg løse med tiltak i ettertid.

7. Kostnader forbundet med forslaget

Det har fremkommet ulike påstander om hvilke konsekvenser overgang fra blyhagl til alternativ hagl vil få. Nedenfor har vi forsøkt å gjøre en nøytral vurdering av relevante påstander basert på eksisterende skriftlige og muntlige kilder.

7.1. Kostnader for tre- og skogvirkeindustrien

Hagl vil under jakt kunne bli skutt inn i trærne. Tilstedeværelse av stålhagl i tømret kan skape problemer for sagbruk og høvlerier. Stålhagl vil kunne føre til økte kostnader på grunn av at en andel av stokkene blir forkastet, at sag- og høvelverktøy ødelegges og av stans i produksjonen. For å unngå tap av leveranser til sagbruk og høvlerier kan skogeierne forby bruk av stålhagl i produktiv skog. De vil da kunne tape inntekter i form av salg av jaktrettigheter. Det finnes i dag flere, men begrensede undersøkelser av konsekvensene for tre- og skogvirkeindustrien i Norden. SFT har basert sine vurderinger på uttalelser fra Norges skogeierforbund, Trelastindustrienes landsforening, Norsk treteknisk institutt og importører av metalldetektorer, mindre undersøkelser utført i Norge og Sverige 2000 (Olika hagelmaterial vid jakt på skogsmark) samt en eldre undersøkelse fra Danmark i 1987 (Konsekvenser ved brug av stålhagl for træindustri og skovbrug).

7.1.1 Påstand: Stålhagl fører til økte kostnader for sagbruk og høvlerier.

Utfra erfaring med spikre og annet i trelasten er det spesielt sag og høvelstål som tåler stålfragmenter i trelasten dårlig. På enkelte bedrifter kan innslag av stein, spikre og annet være et stort problem i dag. De aller fleste sagbruk og treforedlingsanlegg har derfor metalldetektorer og alle store anlegg har det. Metalldetektoren leser av tømmeret for det går gjennom sagen. I følge en eldre undersøkelse fra Danmark (Konsekvenser ved brug av stålhagl for træindustri og skovbrug, 1987) vil stålhaglene når de er vokst inn i veden i liten eller ingen grad bli oppdaget av metalldetektorene på grunn av for liten diameter. I dag finnes det moderne metalldetektorer av en høyere kvalitet og en følsomhet som gjør at gjenværende stålhagl vil bli oppdaget. Ved bruk av metalldetektorer vil den delen av stokken med stålhagl bli forkastet før de går gjennom sagen og videre til videreforedling. Sannsynligheten for at sag- og høvelverktøy skal bli skadet og føre til stans i produksjonen er derfor liten. Den mest brukte metalldetektoren består av en ringspole som stokken går gjennom. Følsomheten avhenger av stokkens diameter. Minste indikerbare størrelse er da 7 mm diameter, uansett hvor den er plassert i stokken, dvs. også hvis den har vokst inn i veden i sentrum av stokken. Vanligvis er innstillingen høyere, ca. 12 mm, for å unngå at lang tynn ståltråd, biter av metallstifter med mer skal gi utslag. Dette for å ikke få for mange vraktømmer. Båndsagblad vil imidlertid kunne bli ødelagt. De koster 10 000 kr. Produksjonen må da stanses opp for å skifte blad. Men slike gjenstander vil vanligvis ikke gi problem for sagverktøyene som brukes. Stålhagl er av jern og er 2,75 - 4,5 mm i diameter. De vil kunne føre til økt slitasje på sagbladene. Men vil bli oppdaget når flere sitter samlet i veden. Hvilket de vanligvis gjør. For de få anleggene som ikke har en metalldetektor av dette slaget koster en ny 100.000-130.000 kroner.

Kun en liten del av haglforbruket blir brukt til jakt i produktiv skog i Norge. Antall hagl som treffer trærne under jakt er begrenset. Det vil derfor kun være en mindre andel av tømmeret som leveres til sagbrukene som inneholder stålhagl. Stålhagl vil kunne bli fjernet i barkanlegget, men dette avhenger av hvor langt skuddet har trengt inn i tømmeret og avverkningstidspunkt, det vil si om stålhagl har vokst inn i veden. Størsteparten av stålhagl vil sannsynligvis bli fjernet med barken før de går gjennom sagene på sagbrukene, ettersom undersøkelser viser at inntrengningen i veden er liten. Av ovenstående kan det sluttes at det kun vil være en mindre andel av trelasten som vil bli forkastet på grunn av stålhagl, slik at økonomisk tap på grunn av forkastet tømmer vil bli liten. Størsteparten av gjenstående hagl vil bli oppdaget, slik at kostnader på grunn av produksjonstopp og skifte av sagblad vil bli små. Følsomheten på metalldetektoren velges i dag utfra den mest kostnadseffektive balansen mellom tapte kostnader for vraktømmer og tapte kostnader på grunn av produksjonstopp og skifte av sagblad. Stålhagl vil ikke føre til en større endring i denne balansen.

Hvis det skulle vise seg at bruk av stålhagl allikevel vil være et problem for norsk skogsindustri kan bruk av stålhagl forbys i produktiv skog. Det finnes i dag alternativ hagl av vismut og tungsten som ikke gir problemer for skjæreverktøy i treindustrien. Denne type hagl blir ikke oppdaget av metalldetektorer og andelen vraktømmer vil derfor ikke øke. Denne type hagl er godkjent av treindustrien i Danmark til å bruke i produktiv skog, hvor stålhagl er forbudt. Det må imidlertid understrekes at danske forhold ikke uten videre kan sammenlignes med norske og at norske forhold tilsier at det trolig ikke er nødvendig for skogeierne i utstrakt grad å forby bruk av stålhagl i produktiv skog.

I Danmark skjer en stor del av haglforbruket i produktiv skog, mens det kun er en liten del av haglforbruket som blir brukt til jakt i produktiv skog i Norge. Den jakt som bedrives i produktiv skog i Norge kan i tillegg foregå over mye større arealer. I Danmark er den dominerende tresorten bjørk, som har never i stedet for bark. Mange flere av haglen vil kunne trenge inn i veden og ikke bli fjernet ved avfresing før tømmeret går gjennom sagene. I Norge dominerer produksjonen av sagtømmer av garn og furu. Avvirkning til salg-/industriell produksjon i 1996/1997 var 4 534 000 m3 sagtømmer av gran og furu. Spesialtømmer/sagtømmer av løvtre utgjorde kun 22 000 m3. Stålhagl utgjør spesielt et problem for finere verktøy, som brukes i finérproduksjon. Finérproduksjonen har stor betydning i Danmark. I Norge har vi ingen finérproduksjon. I tillegg kommer at ikke alle sagbruk hadde metalldetektorer i 1987, kvaliteten på metalldetektorer i 1987 var ikke på dagens nivå og kostnadene for mer følsomme detektorer høyere enn i dag. Det ble derfor ansett å innebære for høye kostnader å innføre metalldetektorer med nødvendig følsomhet på alle sagbruk. I dag har alle sagbruk metalldetektorer i Norge og metalldetektorene som finnes på markedet i dag er følsomme nok uten å innebære høye kostnader ved innkjøp.

SFTs vurdering: De fleste sagbruk og høvlerier vil ikke få økte kostnader av betydning. I de få bedrifter der metalldetektorene kan vise seg å være for dårlige til å oppdage stålhagl innskutt i tre, kan det bli nødvendig å skaffe seg en mer moderne, større og mer effektiv metalldetektor. Kostnaden for å skifte ut til denne type metalldetektor ved sagbrukene er i dag relativt liten. Noe tømmer vil bli forkastet, men det utgjør en liten del av totalen. Sagbruk og høvlerier vil også kunne etterspørre trevirke fra områder der det ikke drives jakt med stålhagl.

7.1.2 Påstand: Stålhagl fører til tapte inntekter for skogeiere.

Overgang til stålhagl kan bety tapte inntekter for skogeiere i form av salg av tømmer. Skogeierne kan da velge å forby bruk av stålhagl i produktiv skog. I Danmark har dette skjedd, og bransjeorganisasjonene vurderer de tilgjengelige alternative hagl på markedet og gir anbefalinger til jegerne. Det har vist seg at de anbefalte alternative haglene av vismut og tungsten har vært uproblematiske for tre- og skogsindustrien i Danmark.

Et slikt forbud kan imidlertid føre til at skogeierne kan miste inntekter fra utleie av jaktrettigheter.

SFTs vurdering: Overgang fra blyhagl til mer miljøvennlig hagl vil kunne føre til noe tapte inntekter for skogeiere. Sannsynligheten for at dette skjer er imidlertid liten da det kun er en liten del av haglforbruket som blir brukt til jakt i produktiv skog samt at andel av stålhagl i tømmeret vil være meget liten.

7.2. Kostnader for jegerne

For jegerne/skytterne kan eventuelle kostnader ved å gå over til andre typer hagl deles i to hovedgrupper, økte utgifter og redusert kvalitet på skytingen. Som nevnt ovenfor kan det i noen tilfeller tenkes skogeierne forbyr jegerne å bruke stålhagl i produktiv skog.

7.2.1 Påstand: Overgang til alternativ hagl fører til økte utgifter for skytterne.

Forbudet mot blyhagl innebærer at skytterne må kjøpe alternativ hagl som erstatning for blyhagl. Det finnes i dag reelle alternativer til blyhagl som også er konkurransedyktige på pris, blant annet som følge av at det allerede eksisterer forbud mot blyhagl i Danmark og Nederland. Kontakt med importører av ammunisjon viser at dersom det er en prisforskjell mellom patroner med bly og stål, er denne liten. En importør oppgir at utsalgsprisen på patroner med bly og stål er omtrent den samme; kr 6 - 7 pr stk. En annen importør oppgir at stål er noe dyrere. Som eksempel blir det her trukket fram to patroner av nær identisk kvalitet der den ene inneholder stålhagl, og den andre blyhagl. Prisforskjellen er 1 krone, og patronen med stålhagl koster kr 7,20,-. Det vil si om lag 16% mer enn tilsvarende med bly.

Andre alternativer enn stål, som Vismut og Tungsten er betydelig dyrere. Importørene oppgir en pris på Vismut i intervallet kr 12,- til kr 23,- pr stk og Tungsten til mellom kr 19,- og kr 40,- pr stk. Det forventes ikke at forslaget vil føre med seg utstrakt bruk av disse alternativene på kort sikt.

SSB oppgir at det i 2000 ble importert 358.830 kg blyhaglpatroner til en verdi av kr 9.220.492,-. I samme år ble det importert 308.155kg patroner med alternativ hagl (stål, med mer). Verdien av denne importen var kr 7.387.899,-. Det gir en pris pr kg på kr 25,7 og kr 24,0 for henholdsvis patroner med bly og stål. Det vil si at importverdien av 1 kg patroner med stål eller annen hagl, er 7% billigere enn 1 kg blyhaglpatroner. Dette tilsier at produksjonskostnadene ved produksjon av stålhagl trolig ikke er høyere enn produksjonskostnadene for patroner med blyhagl.

Skytterne blir påført økte utgifter dersom utsalgsprisen på patroner med alternativ hagl er høyere enn for blyhaglpatroner. Dersom importprisen imidlertid er lavere, kan man ikke lenger tale om en samfunnsøkonomisk kostand, men en fordelingsvirkning, der importør eller forhandler øker sin inntekt tilsvarende det skytterne taper.

Hvis gjennomsnittlig vekt på en haglpatron er ca 50g, tilsier det en import av om lag 7 mill blyhaglpatroner i 2000. Dersom utsalgsprisen på blyhaglpatroner ligger 16% over tilsvarende i stål, slik eksemplet over viser, vil merutgiften for skytterne samlet sett være i underkant av 7 mill kr. SSB oppgir at det i jaktåret 1998-99 var 177.600 personer som betalte jaktlisens. Av disse var det 54% til småviltjakt, det vil si 95.904 personer. I gjennomsnitt vil da den enkelte skytter påføres en merutgift på ca kr 70,- årlig.

Kostnader forbundet med innkjøp av haglpatroner utgjør i dag, og vil fortsatt utgjøre en liten andel av de totale kostnadene forbundet med jakt. Det kan nevnes at et sesongkort for småviltjakt i en statsallmenning maksimalt koster kr 1050,-. I tillegg kommer kjøp av utstyr. Noen leier eksklusive jaktlisenser som kan ligge svært høyt i pris.

Det kan være grunn til å tro at produksjonskostnadene pr enhet for patroner med stålhagl vil kunne reduseres ytterligere i forhold til patroner med blyhagl på grunn av stordriftsfordeler, ettersom etterspørselen etter patroner med stålhagl øker.

SFTs vurdering: Overgangen fra blyhagl til alternative typer hagl vil kunne føre til en liten økning i utgiftene for skytterne. For den enkelte skytter utgjør merutgiften man må betale for overgang til stålhagl en svært liten andel av det totale budsjettet forbundet med jakt og/eller skyting.

7.2.2 Påstand: Stålhagl har dårligere ballistiske egenskaper enn bly og vil føre til redusert treffsikkerhet og økt skadeskyting og fare for rikosjetter

Stålhagl har andre ballistiske egenskaper enn bly. Fordi stål er lettere enn bly, vil stålhagl bremses raskere enn tilsvarende blyhagl. Dette kan i følge DN-rapport nr 1 1988 kompenseres for ved at en bruker stålhagl med en halv millimeter større diameter, slik at de ballistiske egenskapene blir de samme. Stålhagl er hardere en bly. Dette gjør at haglsvermen spres mindre. Hvis det er uønsket med mindre spredning kan man korrigere for dette ved å gå over til å bruke et gevær med mindre trangboring. Dette vil innebære en kostnad for skytteren.

I USA er det utført omfattende sammenligninger av stål og bly, når det gjelder evnen til å felle vilt, og omfanget av skadeskyting. DN-rapport nr 1 1988 slår fast at det er vanskelig å trekke noen entydig konklusjon av disse undersøkelsene. I noen forsøk kommer stålhagl best ut, i andre er det motsatt. Den offisielle rapporten fra USA sier at omfanget av skadeskyting trolig er det samme, men at man må regne med litt mindre felt vilt med overgang til stål. En faglig rapport fra Danmarks miljøundersøgelser, Anskydning av vilt. Status for undersøgelser 1999, DMU, nr. 284, vurderer status for skadeskyting siden 1996, da et forbud mot blyhagl ble innført. Rapporten viser at en overgang til stål ikke trenger å føre til økning i antall skadeskutt vilt. Fem forskjellige jaktformer ble undersøkt. Konklusjonen i rapporten var at skudd på for stor avstand var den vesentlige årsak til skadeskyting, uavhengig av type ammunisjon (bly eller stål) og våpen. For en jaktform, ærfugljakt med motorbåt var det vanskelig å unngå lange skuddavstand. For denne type jakt ble det konkludert at tyngre ammunisjon skulle vurderes å brukes eller overgang til et haglgevær med en tyngre kaliber. Samlet konklusjon var allikevel at jegerne selv kunne redusere omfanget av skadeskytingen markant ved å gå ned til den anbefalte maksimale skuddavstanden, 30 meter. En umiddelbar forbedring ville være å begrense bruken av det andre skuddet som vanligvis blir avfyrt på en større avstand enn det første skuddet. I Norge er det ikke tillatt med jakt fra båt, med mindre en befinner seg 2 km utenfor de ytterste holmer og skjær.

Det har vært hevdet at stålhaglpatroner vil utsette brukeren for større rikosjettfare enn blyhaglpatroner. Rapporten En haglundersøkelse av haglrikosjetter (SINTEF,1992) konkluderer med at et par stålhagl av haglsvermene kan treffe skytteren etter 100 skudd mot steinflater med tilfeldig anslagsvinkel på 10 meters skuddhold. Rikosjetten har en hastighet som tilsvarer direkte skudd på 130 meters hold. Risikoen for å bli truffet i øye er en gang per 100 000 skudd mot steinflaten. Ved fuglejakt vil det normalt siktes oppover slik at faren for rikosjetter blir minimal. Ved jakt i skog og våtmark kan avstanden til byttedyret variere, men mykere vegetasjon vil redusere faren for rikosjetter betydelig. Under normale jaktforhold vil det være usannsynlig at man skyter direkte mot stein på 10 meters hold. Hvis det i enkelte tilfeller er en viss sannsynlighet for dette, bør jegeren benytte hagl fremstilt av annet materiale enn stål. Erfaringene fra Danmark med å forby blyhagl har, etter det SFT kjenner til, ikke ført til rapportering om økt antall skader som følge av rikosjetter .

I internasjonale skytterstevner er det pr i dag ikke godkjent å benytte alternative hagl til blyhagl. Forskriften åpner imidlertid for at det skal kunne gis dispensasjon til å bruke blyhagl ved særlige tilfeller. Av de ca 2000 som driver med lerdueskyting i Norge er det 300 - 400 som konkurrerer om de internasjonale plassene. 50 - 100 av disse reiser ut på internasjonale stevner. - Altså er det ikke et veldig stort antall det her er tale om.

SFTs vurdering: Rikosjettfaren vil være tilnærmet null og skadeskyting av vilt avhenger mer av skuddavstand enn type ammunisjon. Skytterne vil trolig påføres en kortsiktig kostnad ved at de må tilpasse seg stålhaglets egenskaper, men presisjonen vil etter tilpasningen ikke nødvendigvis blir dårligere. Skyttere som deltar på internasjonale stevner vil kunne søke om dispensasjon.

7.2.3 Påstand: Stålhagl fører til økt slitasje i løpet og økt fare for kammersprengning, slik at våpenets levetid reduseres.

All våpen og ammunisjonsproduksjon foregår etter de samme standarder om patronene lades med bly, stål eller alternativt materiale. DN-rapport nr 1 1988 påpeker at det ikke er noen risiko ved å bruke stålhagl i moderne geværer av god kvalitet. Samme kilde vurderer at eldre, tynnveggede geværer ikke bør brukes til stålhagl, med mindre trangboringen fjernes. Begrunnelsen er at det kan oppstå en liten utvidelse like ved trangboringen, som følge av at stålhaglene er hardere enn bly.

På bakgrunn av eksisterende informasjon er det grunn til å anta at de fleste geværer vil klare stålhagl, for haglpatronene skal være produsert etter de samme standarder som for blyhagl. Trykket i en stålhaglpatron skal også ligge innefor gjeldende standarder; CIP, som er den europeiske standarden, og SAAMI er en tilsvarende for amerikanske institusjoner. Det kan være noen gamle gevær med tynne vegger i løpene som er mest utsatte, har de i tillegg full trangboring vil det kunne bli en "bule" ved trangboringen. Det vil kunne påføres en kostnad for brukerne av disse geværene ved at geværene skades og eventuelt må kasseres.

SFTs vurdering: For moderne våpen av god kvalitet er det ingen risiko forbundet med å bruke stålhagl. Kostnaden er forbundet med enkelte eldre tynnveggede geværer som ikke bør brukes til stålhagl. SFT vurderer denne kostnaden som liten ettersom det vil gjelde et lite antall geværer som på grunn av alderen i utgangspunktet er av liten bruksverdi.

7.2.4 Påstand: Skogeierne vil komme til å forby bruk av stålhagl i produktiv skog og dermed skape ulemper for jegerne.

I kapittel 7.1. konkluderte SFT med at norske forhold gjør det lite sannsynlig at skogeierne i stor utstrekning vil forby bruk av stålhagl i produktiv skog. I tillegg har vi nevnt at jakt i produktiv skog utgjør en liten andel av den totale jaktaktiviteten i Norge. I den utstrekning et slikt forbud vil komme kan jegerne velge mellom å ikke jakte i dette området eller å benytte alternative hagltyper til stålhagl, som Vismut eller Tungsten. Kostnadene er knyttet til tilpasning til kvalitet og ballistiske egenskaper samt prisforskjellen mellom stålhagl og alternativene. Kapittel 7.2.1 viser gjennom eksempler på utsalgspris at andre typer haglpatroner enn bly og stål er dyrere. Selv om prisdifferansen pr patron er høy, forventer SFT at den samlede merkostnaden blir liten ettersom det ikke kan forventes noen stor økning i bruk av disse alternativene som følge av forslaget.

SFTs vurdering: Merkostnadene som påføres jegerne knyttet til at enkelte skogeiere kan komme til å forby bruk av stålhagl i produktiv skog er samlet sett trolig små.

8. Vurdering av samfunnsøkonomisk lønnsomhet

SFT har vurdert nytte og kostnader forbundet med å innføre forbud mot import, produksjon, omsetning, og bruk av blyhagl opp mot hverandre. Vår konklusjon er at kostnadene i all hovedsak er knyttet til overgangsperioden der skyttere og sagbruk skal erfare og tilpasse seg alternativ hagl, - i all hovedsak stålhagl. Ved å innføre overgangsordningen på tre år, ønsker vi å gi skytterne og tre- og skogsindustrien den nødvendige tiden til omstilling, slik at kostnadene forbundet med gjennomføringen av forslaget reduseres. Noen få mindre sagbruk kan få noe økte kostnader, men kun i en overgangsperiode og ikke av noen større betydning.

Blyhagl er den klart største kjente gjenværende kilden til blyutslipp i Norge. Ved å fjerne denne utslippskilden vil vi langt på vei oppnå både nasjonalt mål om vesentlig reduksjon og internasjonale forpliktelser om utfasing av bly og bevaring av fredede andefugler. Miljøgevinsten samfunnet oppnår ved å fjerne den klart største kilden til blyforurensning vil være en gevinst vi vil nyte godt av på lang sikt, mens kostnadene i all hovedsak vil være begrenset til en overgangsperiode. I et langsiktig perspektiv vurderer derfor SFT forslaget som samfunnsøkonomisk lønnsomt.

9. Andre virkninger

SFT har under dette punktet drøftet momenter som kan vektlegges i tillegg til de som er trukket inn i vurderingen av samfunnsøkonomisk kostnad og nytte.

Fordi det ikke foregår produksjon av blyhagl i Norge i dag, vil det trolig ikke gå tapt produksjon eller arbeidsplasser som følge av forslaget. Forslaget kan skape problemer for importører som i dag importerer ammunisjonsmerker som utelukkende leverer blyhagl. Detaljister og utsalg har i stor grad mulighet til å bytte leverandør hvis de i utgangspunktet ikke fører alternativer til blyhagl. SFTs oppfatning er at omfanget av denne typen problemer vil være svært lite.

Forslaget kan føre til at importører som i dag har hovedvekten på alternative typer hagl får økt sin omsetning, mens dem som har hovedvekten på blyhagl for redusert omsetningen, eventuelt at de bytter merke hvis merket de førte tidligere ikke produserer alternative hagltyper.

Problemene for omsetningsleddene antas å være små ettersom de i overgangsperioden vil ha mulighet å tilpasse seg til å føre over tyngden av salg til alternativhagl ved å få bedre kunnskap til alternativ hagl, selge ut lager med blyhagl, endre sin markedsføring og øke innkjøp og salg av alternativ hagl.