Forskrift om behandling av tillatelser etter forurensningsloven

Fastsatt av Miljøverndepartementet xx 2001 med hjemmel i lov 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) §§ 9, 11, 12 og 85, jf. EØS-avtalen vedlegg XX nr 27/97 (RDir 96/61/EF).

Kapittel 1 Innledende bestemmelser 

§ 1 Virkeområde

Forskriften gjelder behandling av saker som omfattes av forurensningsloven §§ 11, 18 og 29.

For behandling av disse saker gjelder forurensningsloven med de presiseringer og utfyllinger som følger av denne forskrift.

Bestemmelsene i kapittel 4 gjelder bare for de former for virksomhet som er oppført i vedlegg I.

Kapittel 2 Søknaden

§ 2 Innhold i søknad om tillatelse

Søknad om tillatelse i medhold av forurensningsloven §§ 11 og 29 skal inneholde:

1. søkerens navn og adresse
2. entydig angivelse av den eller de eiendommer hvor virksomheten foregår
3. redegjørelse for forholdet til eventuelle oversikts- og reguleringsplaner
4. beskrivelse av anlegget, arten og omfanget av virksomheten og den teknologi som er valgt
5. oversikt over råstoffer og hjelpestoffer
6. beskrivelse av energikilder, forbruk av energi og energi som genereres av virksomheten
7. beskrivelse av alle utslipp til luft, vann og grunn som virksomheten kan forårsake og hvilken virkning denne kan få
8. redegjørelse for miljøtilstanden i området der virksomheten ligger
9. oversikt over interesser som antas å bli berørt av virksomheten
10. beskrivelse av den teknologi som er valgt for virksomheten
11. beskrivelse av tiltak for å begrense generering av avfall, herunder muligheter for gjenvinning, og øvrig håndtering av avfall
12. beskrivelse av teknikker som kan forebygge eller begrense forurensning og skadevirkingene av denne
13. beskrivelse av andre tiltak for å oppfylle virksomhetens forpliktelser som nevnt i § 8
14. forslag til måleprogram for utslipp til det ytre miljø
15. henvisning til vedtak eller uttalelser fra offentlige organer som saken har vært forelagt
16. et sammendrag av miljøkonsekvensutredning der det skal være gjennomført, herunder oversikt over de vesentligste alternativer som søkeren har utredet
17. liste over hvem bedriften anser som særlig berørt og som bør ha direkte varsel, jf. § 5.

Søkeren redegjør for det enkelte punkt i den utstrekning det har relevans for den enkelte virksomhet. Ved søknad om endring av tillatelse, er det tilstrekkelig at søknaden inneholder opplysninger på de punkter hvor det er endringer i forhold til de faktiske forhold som ble lagt til grunn da gjeldende tillatelse ble utstedt.

Søknaden skal inneholde et sammendrag av de ovennevnte opplysninger.

Forurensningsmyndigheten kan gi utfyllende bestemmelser om søknadens form og innhold, og dersom det er nødvendig for behandlingen av saken, kreve ytterligere opplysninger enn de som er listet i punkt 1-17 ovenfor.

Kap. 3 Rett til å avgi uttalelse før vedtak treffes

§ 3 Plikt til å varsle og rett til å avgi uttalelse om søknad

Før søknad om tillatelse tas under behandling av forurensningsmyndigheten skal det gis anledning til å avgi uttalelse i henhold til §§ 4-7. Disse bestemmelser innskrenker ikke rettigheter og plikter etter forvaltningsloven og offentlighetsloven.

Varslet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at den som får varslet skal kunne uttale seg om saken.

Varsel til allmennheten i henhold til § 6 skal kunngjøres på måter som er egnet til å gjøre allmennheten oppmerksom på saken. Tilhørende dokumenter skal gjøres tilgjengelig på måter som er egnet til å gi allmennheten mulighet til gjennomsyn. Utgiftene til slik kunngjøring betales av søker eller innehaver av tillatelse.

§ 4 Forhåndsvarsel til sakens parter

Part som ikke allerede ved søknad eller på annen måte har uttalt seg i saken, skal varsles før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist, i henhold til forvaltningsloven §§ 16 og 17.

Søkeren skal forelegges uttalelser som måtte være innkommet fra andre etter §§ 5 og 6 og gis anledning til merknader innen en kort frist.

§ 5 Direkte varsel til andre enn sakens parter

Berørte offentlige organer og myndigheter, organisasjoner som ivaretar allmenne interesser som vedtaket angår, eller andre som på grunn av naboskap eller lignende kan bli særlig berørt, varsles direkte før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist.

Dersom en stor krets av personer i egenskap av naboskap eller lignende har krav på direkte varsel, eller det viser seg uforholdsmessig byrdefullt å finne fram til enhver som har krav på varsel etter første ledd, kan forurensningsmyndigheten i det enkelte tilfelle isteden høre saken i henhold til § 5. Direkte varsel gis i slike tilfelle likevel til representanter for berørte interesser i henhold til første ledd i den utstrekning disse er kjent for forurensningsmyndigheten.

§ 6 Varsel til allmennheten ("høring")

I saker som gjelder virksomheter som omfattes av vedlegg I og i andre saker som kan ha vesentlig betydning for en ubestemt krets av personer, skal forurensningsmyndigheten før vedtak treffes gi allmennheten anledning til å uttale seg innen en nærmere angitt frist, som ikke skal være kortere enn 4 uker. Dersom det av hensyn til miljøet, behov for løsning på et akutt problem eller tungtveiende samfunnsinteresser haster med å gi tillatelse, kan fristen settes kortere.

§ 7 Unntak fra varsel

Direkte varsel etter § 5 kan unnlates dersom
a) varsling ikke er praktisk mulig eller vil medføre fare for at vedtaket ikke kan gjennomføres,
b) vedkommende ikke har kjent adresse og ettersporing av ham vil kreve mer tid eller arbeid enn rimelig i forhold til vedkommendes interesser og til betydningen av varslet,
c) vedkommende allerede på annen måte har fått kjennskap til at vedtak skal treffes og har hatt rimelig foranledning og tid til å uttale seg, eller varsel av andre grunner må anses åpenbart unødvendig.

Varsel etter §§ 5-6 kan unnlates dersom
a) det av hensyn til miljøet, behov for løsning på et akutt problem eller tungtveiende samfunnsinteresser haster med å gi tillatelse, eller
b) vedtaket, herunder vedtak om omgjøring av eksisterende tillatelse, vil være av mindre miljømessig betydning. Omgjøring som innebærer betydelig forlengelse av frist for å sette i verk utslippsreduserende eller avbøtende tiltak, eller som tillater en ikke ubetydelig økning i forurensning eller fare for forurensning, skal ikke anses å være av mindre miljømessig betydning.

Kap. 4 Prinsipper for tillatelse til virksomhet i vedlegg I

§ 8 Grunnleggende prinsipper for den konsesjonspliktige

Ved behandling av spørsmål om tillatelse og ved fastsettelse av vilkår, jf. § 9, skal forurensningsmyndigheten legge til grunn at konsesjonspliktig virksomhet i vedlegg I skal drives i henhold til nedenstående grunnleggende prinsipper slik at virksomheten ved det sikrer at

1. alle hensiktsmessige forebyggende tiltak mot forurensning treffes, særlig ved å ta i bruk de beste tilgjengelige teknikker
2. det ikke forårsakes vesentlig forurensningsskade
3. utslipp av prioriterte helse- og miljøfarlige kjemikalier reduseres så langt det er teknisk og økonomisk mulig eller helt opphører
4. avfallsproduksjon mest mulig unngås, at avfall som produseres gjenvinnes, og dersom gjenvinning ikke er tekniske og økonomisk mulig, at avfallet disponeres på en slik måte at miljøskade unngås eller begrenses
5. energien utnyttes effektivt
6. det treffes nødvendige tiltak for å forebygge uhell og begrense følgene av dem
7. det treffes nødvendige tiltak ved opphør av virksomheten for å unngå enhver forurensningsrisiko og for å sette driftsstedet i tilfredsstillende stand igjen
8. når den bruker produkt med innhold av kjemisk stoff som kan medføre helse- eller miljøskade, vurderer om det finnes alternativ som medfører mindre risiko for slik virkning og i så fall velger dette alternativet, hvis det kan skje uten urimelig kostnad eller ulempe, jf. produktkontrolloven § 3a)
9. informasjon om virksomhetens utslippsforhold og miljøvirkninger av utslipp er tilgjengelig for allmennheten.

Med beste tilgjengelige teknikker som nevnt i nr. 1 ovenfor menes det mest effektive og avanserte trinn i utviklingen av virksomhetene og deres driftsformer, som er uttrykk for om en teknikk i prinsippet er praktisk egnet som grunnlag for utslippsgrenseverdier med sikte på å forebygge, og dersom det ikke er mulig, generelt bergrense, utslippene og innvirkningen på miljøet som helhet. I denne sammenheng betyr:
1. Teknikker: både den anvendte teknologi og måten anlegg konstrueres, bygges, vedlikeholdes, drives og avvikles på.
2. Tilgjengelige: De teknikker som er utviklet i en slik målestokk at de kan anvendes i den aktuelle industrielle sektor på økonomisk og teknisk mulige vilkår, idet det tas hensyn til kostnader og fordeler, uansett om teknikkene anvendes eller produseres i Norge eller ikke, så lenge virksomheten har tilgang til teknikkene på rimelige vilkår.
3. Beste: De teknikker som er mest effektive for å oppnå et høyt allment vernenivå for miljøet som helhet.

Ved vurdering av hva som er beste tilgjengelige teknikker, skal forurensningsmyndigheten legge vekt på forholdene i vedlegg II og informasjon som fremkommer av "BAT Reference Documents".

§ 9 Vilkår i tillatelse

For å bidra til at den konsesjonspliktige overholder grunnleggende prinsipper i § 7 og i forurensningsloven, og iverksetter de tiltak som er nødvendige for å sikre et høyt vernenivå for miljøet som helhet, skal tillatelsen inneholde nødvendige vilkår, herunder

1. utslippsgrenseverdier for forurensende stoffer, særlig stoffer listet i vedlegg III, der hvor virksomheten har utslipp av disse stoffene av betydning. Fastsettelse av grenseverdier skal ta hensyn til at forurensningen kan spres i miljøet til både luft, jord og vann. Hvis det er hensiktsmessig kan utslippsgrenseverdier erstattes med likeverdige parametre eller krav om tekniske tiltak. Utslippsgrenseverdier, parametre og krav om tekniske tiltak skal bygge på hva de beste tilgjengelige teknikker kan yte, men uten at en særskilt teknikk eller teknologi pålegges tatt i bruk. Det skal tas hensyn til de konkrete tekniske forhold ved den aktuelle virksomhet, dens beliggenhet og miljøforholdene på stedet.
2. vilkår om reduksjon og, så langt det er teknisk og økonomisk mulig, eliminering av utslipp av det som til enhver tid er prioriterte helse- og miljøfarlige kjemikalier
3. om nødvendig spesielle vilkår som skal sikre at grunn og grunnvann beskyttes i tilstrekkelig grad mot forurensning
4. vilkår om minimering av langtransportert eller grensekryssende forurensning
5. krav til periodisk rapportering til forurensningsmyndigheten og utarbeidelse av program for utslippsmålinger som inkluderer angivelse av målemetode, målingenes hyppighet og vurderingsprosedyrer
6. krav om å gi forurensningsmyndigheten de opplysninger som er nødvendige for å kontrollere at vilkårene i tillatelsen overholdes
7. vilkår om forebygging av forurensning ved annet enn normale driftsforhold, slik som perioder med driftsstans og oppstart, eller opphør av driften.

Forurensningsmyndigheten kan stille strengere grenser for utslipp enn det som følger av beste tilgjengelige teknikker som definert i § 8, der forurensningsmyndigheten finner det påkrevet av hensyn til miljøtilstanden lokalt eller regionalt, nasjonale miljømål, eller internasjonale forpliktelser.

Kap. 5 Vedtaket

§ 10 Vedtaket

Vedtaket skal være begrunnet. Av begrunnelsen skal det framgå:

a) hvilke regler vedtaket bygger på, og
b) de viktigste faktiske forhold vedtaket bygger på, og
c) de hovedhensyn som har vært avgjørende for vedtaket, og
d) hvordan innkomne uttalelser har vært vurdert og hvilken betydning de er tillagt ved vedtaket.

§ 11 Underretning om vedtaket

Parter og andre som er varslet etter § 4, eller som har uttalt seg, skal gis underretning om vedtaket. Når flere har avgitt felles uttalelse, er det tilstrekkelig at underretning gis til en representant for disse.

Allmennheten skal gis underretning om vedtak som er forhåndsvarslet etter § 5. Underretning skal kunngjøres på måter som er egnet til å gjøre allmennheten kjent med vedtaket. Utgiftene betales av innehaver av tillatelsen.

Underretningen skal opplyse om vedtakets resultat og begrunnelse.

Tillatelsen skal gjøres allment tilgjengelig.

Kap. 6 Tillatelsen

§ 12 Rekkevidde og varighet

Tillatelsen gjelder på basis av driftsmessige og andre faktiske forhold som ble lagt til grunn på det tidspunkt tillatelsen ble gitt.

Tillatelse til forurensning gis for påregnelige utslipp under normale driftsforhold etter den dato tillatelsen er gjort gjeldende fra.

Forurensningsmyndigheten skal på eget initiativ periodisk ta tillatelsen opp til ny vurdering, blant annet i lys av utviklingen i beste tilgjengelige teknikker. Om nødvendig kan forurensningsmyndigheten endre tillatelsen i samsvar med bestemmelser om omgjøring av tillatelser etter forurensningsloven § 18, eller utstede ny tillatelse til erstatning for den eksisterende.

Tillatelse som ikke er tatt i bruk innen 5 år fra den dato den ble utstedt, bortfaller.

Kap. 7 Generelle bestemmelser

§ 13 Utslippsregister

Rapporter om årlige utslipp samt genererte avfallsmengder skal gjøres allment tilgjengelig ved årlig oppdatering av forurensningsmyndighetens utslippsregister.

§ 14 Dispensasjon

I særskilte tilfelle kan Miljøverndepartementet eller Statens forurensningstilsyn dispensere fra forskriften dersom EØS-avtalen eller andre folkerettslige forpliktelser ikke er til hinder for det.

§ 15 Ikrafttreden

Denne forskriften trer i kraft 1.1.2002. Samtidig oppheves forskrifter av 11. juli 1983 om saksbehandling etter forurensningsloven.

VEDLEGG I Virksomhet forskriften gjelder for

1. Anlegg eller deler av anlegg som brukes til forskning, utvikling og prøving av nye produkter og prosesser, omfattes ikke av dette direktiv.

2. Terskelverdiene nevnt nedenfor har i alminnelighet referanse til en produksjonskapasitet eller ytelse. Dersom en driftsansvarlig i samme anlegg eller på samme sted gjennomfører flere former for virksomhet som hører inn under samme avsnitt, skal kapasiteten til disse formene for virksomhet legges sammen.

1. Energi-industri

1.1. Forbrenningsanlegg med en nominell termisk tilført effekt på mer enn 50 MW
1.2. Mineralolje- og gassraffinerier
1.3. Koksverk
1.4. Anlegg for omdanning av kull til gass- og væskeform

2. Produksjon og bearbeiding av metaller

2.1. Anlegg for røsting og sintring av malm, herunder sulfidmalm
2.2. Anlegg for produksjon av råjern eller stål (første- eller andregangs smelting) med tilhørende utstyr for kontinuerlig støping med en kapasitet på over 2,5 tonn per time
2.3. Anlegg for bearbeiding av ferrometaller ved hjelp av
a) varmevalsing med en kapasitet på over 20 tonn råstål per time
b) smiing med hammere med en slagenergi på over 50 kilojoule per hammer når den anvendte varmeytelse er på over 20 MW
c) påføring av beskyttelseslag av smeltet metall med en mating på over 2 tonn råstål per time
2.4. Jern- og stålstøperier med en produksjonskapasitet på over 20 tonn per dag
2.5. Anlegg
a) for produksjon av ikke-jern-metaller fra malm, konsentrater eller sekundærråstoffer ved hjelp av metallurgiske, kjemiske eller elektrolytiske prosesser
b) for smelting av ikke-jern-metaller, medregnet legering, herunder gjenvinningsprodukter (raffinering, støping) med en smeltekapasitet på over 4 tonn per dag for bly og kadmium eller 20 tonn per dag for alle andre metaller
2.6. Anlegg for overflatebehandling av metaller og plast ved hjelp av en elektrolytisk eller kjemisk prosess når behandlingsbadene har et volum på over 30 m3.

3. Industri for ikke-metalliske mineralprodukter

3.1. Anlegg for produksjon av sementklinker i roterovner med en produksjonskapasitet på over 500 tonn per dag eller av kalk i roterovner med en produksjonskapasitet på over 50 tonn per dag eller i andre ovnstyper med en produksjonskapasitet på over 50 tonn per dag
3.2. Anlegg for produksjon av asbest og framstilling av asbestbaserte produkter
3.3. Anlegg for produksjon av glass, medregnet glassfibrer, med en smeltekapasitet på over 20 tonn per dag
3.4. Anlegg for smelting av mineralske stoffer, medregnet produksjon av mineralfibrer, med en smeltekapasitet på over 20 tonn per dag
3.5. Anlegg for produksjon av keramiske produkter ved brenning, særlig takstein, murstein, ildfast stein, fliser, steintøy eller porselen, med en produksjonskapasitet på over 75 tonn per dag og/eller en ovnskapasitet på over 4 m3 og en innsettingstetthet på over 300 kg/m3 i hver ovn.

4. Kjemisk industri

Med produksjon i forbindelse med kategoriene av virksomhet i dette avsnitt menes produksjon i industriell målestokk ved kjemiske reaksjoner av stoffene eller gruppene av stoffer oppført i nr. 4.1 - 4.6.

4.1. Kjemiske anlegg for framstilling av organiske basiskjemikalier som
a) hydrokarboner (lineære eller sykliske, mettede eller umettede, alifatiske eller aromatiske)
b) oksygenholdige hydrokarboner som alkoholer, aldehyder, ketoner, karboksylsyrer, estere, acetater, etere, peroksider, epoksymateriale
c) svovelholdige hydrokarboner
d) nitrogenholdige hydrokarboner som aminer, amider, nitrøse forbindelser, nitro- eller nitratforbindelser, nitriler, cyanater, isocyanater
e) fosforholdige hydrokarboner
f) halogenerte hydrokarboner
g) metallorganiske forbindelser
h) basisplastmaterialer (polymerer, syntetfibrer, cellulosebaserte fibrer)
) syntetisk gummi
j) fargestoffer og pigmenter
k) overflateaktive stoffer og tensider
4.2. Kjemiske anlegg for produksjon av uorganiske basiskjemikalier som
a) gasser som ammoniakk, klor eller hydrogenklorid, fluor eller hydrogenfluorid, karbonoksider, svovelforbindelser, nitrogenoksider, hydrogen, svoveldioksid, karbonylklorid
b) syrer som kromsyre, flussyre, fosforsyre, salpetersyre, saltsyre, svovelsyre, oleum, svovelsyrling
c) baser som ammoniumhydroksid, kaliumhydroksid, natriumhydroksid
d) salter som ammoniumklorid, kaliumklorat, kaliumkarbonat, natriumkarbonat, perborat, sølvnitrat
e) ikke-metaller, metalloksider eller andre uorganiske forbindelser som kalsiumkarbid, silisium, silisiumkarbid
4.3. Kjemiske anlegg for produksjon av fosfor-, nitrogen- eller kaliumgjødsel (ren eller sammensatt gjødsel)
4.4. Kjemiske anlegg for produksjon av basisprodukter for plantevernmidler samt biocider
4.5. Anlegg som benytter en kjemisk eller biologisk metode for produksjon av farmasøytiske basisprodukter
4.6. Kjemiske anlegg for produksjon av sprengstoff.

5. Avfallshåndtering

Med forbehold for artikkel 11 i direktiv 75/442/EØF og artikkel 3 i rådsdirektiv 91/689/EØF av 12. desember 1991 om farlig avfall

5.1. Anlegg for disponering eller gjenvinning av farlig avfall som definert i listen nevnt i artikkel 1 nr. 4 i direktiv 91/689/EØF, som definert i vedlegg II A og II B (operasjon R 1, R 5, R 6, R 8 og R 9) i direktiv 75/442/EØF og rådsdirektiv 75/439/EØF av 16. juni 1975 om håndtering av spillolje, med en kapasitet på over 10 tonn per dag
5.2. Anlegg for forbrenning av kommunalt avfall som definert i rådsdirektiv 89/369/EØF av 8. juni 1989 om forebygging av luftforurensning fra nye kommunale avfallsforbrenningsanlegg og i rådsdirektiv 89/429/EØF av 21. juni 1989 om reduksjon av luftforurensning fra eksisterende kommunale avfallsforbrenningsanlegg, med en kapasitet på over 3 tonn per time
5.3. Anlegg for disponering av ufarlig avfall som definert i vedlegg II A til direktiv 75/442/EØF avsnitt D 8 og D 9, med en kapasitet på over 50 tonn per dag
5.4. Fyllplasser som mottar over 10 tonn per dag, eller som har en samlet kapasitet på over 25 000 tonn, med unntak av fyllplasser for inert avfall.

6. Annen virksomhet

6.1. Industrianlegg for produksjon av
a) papirmasse fra tre eller andre fibermaterialer
b) papir og papp med en produksjonskapasitet på over 20 tonn per dag
6.2. Anlegg for forbehandling (vasking, bleking, mercerisering) eller farging av fibrer eller tekstiler, med en behandlingskapasitet på over 10 tonn per dag
6.3. Anlegg for garving av huder og skinn, med en behandlingskapasitet på over 12 tonn ferdige produkter per dag
6.4. a) Slakterier med en produksjonskapasitet på over 50 tonn skrotter per dag
b) Behandling og bearbeiding med sikte på framstilling av næringsmidler av animalske råstoffer (bortsett fra melk), med en kapasitet til produksjon av ferdige produkter på over 75 tonn per dag vegetabilske råstoffer, med en kapasitet til produksjon av ferdige produkter på over 300 tonn per dag (kvartalsgjennomsnitt)
c) Behandling og bearbeiding av melk, når den mottatte melkemengde er på over 200 tonn per dag (årsgjennomsnitt)
6.5. Anlegg for disponering eller gjenvinning av skrotter og animalsk avfall, med en behandlingskapasitet på over 10 tonn per dag
6.6. Anlegg for intensiv fjørfeavl eller svineavl med mer enn
a) 40 000 plasser til fjørfe
b) 2 000 plasser til produksjonssvin (over 30 kg) eller
c) 750 plasser til purker
6.7. Anlegg for behandling av overflater på stoffer, gjenstander eller produkter ved bruk av organiske løsemidler, særlig appretur, trykking, belegging, avfetting, isolering, liming, maling, rengjøring eller impregnering, med en forbrukskapasitet på over 150 kg per time eller over 200 tonn per år
6.8. Anlegg for produksjon av karbon (hardbrent kull) eller grafittelektroder ved forbrenning eller grafittisering.

VEDLEGG II Beste tilgjengelige teknikker

Når de beste tilgjengelige teknikker skal fastsettes, bør særlig følgende forhold tas i betraktning, idet det tas hensyn til et tiltaks kostnad og fordeler og føre-var-prinsippet og forebyggingsprinsippet:

1. Bruk av teknologi som gir lite avfall.
2. Bruk av mindre farlige stoffer.
3. At man søker å fremme teknikker for gjenvinning og resirkulering av stoffer som produseres og benyttes i prosessen, og eventuelt av avfall.
4. Prosesser, utstyr eller driftsmetoder som kan sammenlignes, og som er utprøvd med godt resultat i industriell målestokk.
5. Den tekniske utvikling og ny vitenskapelig erkjennelse.
6. De aktuelle utslippenes art, virkninger og omfang.
7. Datoene for når nye eller eksisterende anlegg tas i bruk.
8. Det tidsrom som er nødvendig for å innføre de beste tilgjengelige teknikker.
9. Forbruket og arten av råstoffer (herunder vann) som benyttes i prosessen, og deres energieffektivitet.
10. Behovet for å forebygge eller minimere den samlede miljøpåvirkning som utslippene forårsaker eller kan forårsake.
11. Behovet for å forebygge ulykker og begrense følgene av dem for miljøet.

VEDLEGG III De viktigste forurensende stoffene som det skal tas hensyn til ved fastsettelse av utslippsgrenseverdier

LUFT
1. Svoveldioksid og andre svovelforbindelser
2. Nitrogenoksider og andre nitrogenforbindelser
3. Karbonmonoksid
4. Flyktige organiske forbindelser
5. Metaller og deres forbindelser
6. Støv
7. Asbest (svevestøv og fibrer)
8. Klor og klorforbindelser
9. Fluor og fluorforbindelser
10. Arsen og arsenforbindelser
11. Cyanider
12. Stoffer og preparater med påviste kreftframkallende, mutagene eller eventuelt reproduksjonsskadelige egenskaper som kan overføres gjennom luft
13. Polyklorerte dibenzodioksiner og polyklorerte dibenzofuraner

VANN
1. Organiske halogenforbindelser og stoffer som kan danne slike forbindelser i akvatisk miljø
2. Organiske fosforforbindelser
3. Organiske tinnforbindelser
4. Stoffer og preparater med påviste kreftframkallende, mutagene eller eventuelt reproduksjonsskadelige egenskaper i eller gjennom vann
5. Persistente hydrokarboner og persistente, bioakkumulerbare giftige organiske stoffer
6. Cyanider
7. Metaller og metallforbindelser
8. Arsen og arsenforbindelser
9. Biocider og plantevernmidler
10. Suspenderte faste stoffer
11. Stoffer som bidrar til eutrofiering (særlig nitrater og fosfater)
12. Stoffer som har negativ innvirkning på oksygenbalansen (og som kan måles med parametere som BOF, KOF osv.)

Kommentarer til bestemmelsene

Til § 1
Forskriften er dels en gjennomføring av de mest sentrale bestemmelsene i EU-direktiv 96/61 om integrert forurensningsbekjempelse og kontroll (IPPC-direktivet), dels en revisjon av forskrifter om saksbehandling etter forurensningsloven, fastsatt av Miljøverndepartementet 11. juli 1983.

Forskriften gjelder de saker etter forurensningsloven som dreier seg om tillatelse til forurensning (konsesjon). Den gjelder generelt for konsesjonssaker med unntak av kapittel 4, som inneholder grunnleggende prinsipper i henhold til IPPC-direktivet. Disse er bare gjort gjeldende for virksomheter som er omfattet av IPPC-direktivet. "IPPC-virksomheter" er listet i vedlegg I, som er avgrenset både etter virksomhetens art og størrelse. Dette er virksomheter som ut fra sin art og størrelse har et betydelig forurensningspotensiale.

Forskriften gjelder vedtak om tillatelse på basis av søknad, som er det vanligste, men gjelder også der tillatelse gis uten forutgående søknad. Forskriften gjelder både for første gangs tildeling av tillatelse, omgjøring av eksisterende tillatelse og fullstendig revisjon av tillatelsen, hvor det utstedes ny tillatelse til erstatning for den gamle. Til forskjell fra dagens saksbehandlingsforskrift gjelder saksbehandlingsreglene ikke for pålegg om tiltak etter forurl. § 7, 4. ledd.

Til § 2
Bestemmelsen lister de viktigste momenter en søknad skal inneholde, men er ikke uttømmende, jf. siste ledd. Statens forurensningstilsyn har utarbeidet en søknadsveileder som gir mer detaljert informasjon om fremgangsmåte og søknadens innhold.

Til § 3
Paragrafen nedfeller prinsippet om at saker skal forhåndsvarsles. Bestemmelsene om varslets innhold, kunngjøringsmåte m.v. er gjort medienøytrale og mer generelle slik at det åpnes for større fleksibilitet i gjennomføringsmåten. Når det gjelder direkte varsel til sakens parter etter § 4 og de som har krav på direkte varsel etter § 5, skjer underretningen normalt gjennom skriftlig forhåndsvarsel. Dette vil kanskje i fremtiden kunne erstattes med for eksempel elektronisk saksbehandling. Når det gjelder varsel til allmennheten er praksis i dag at vedtaket kunngjøres i to aviser som normalt leses på stedet. Ettersom flere og flere får tilgang til Internett vil dette kanskje også i fremtiden kunne erstattes av elektronisk kunngjøring på SFTs offisielle hjemmesider og/eller andre egnede nettsteder.

Til § 4
For varsel til de som er parter i saken er de alminnelige reglene om varsel i forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsel og § 17 om utredning av saken tilstrekkelige. Part i en konsesjonssak vil være søkeren og eventuelle andre som saken direkte gjelder.

Annet ledd viderefører en godt innarbeidet regel om at søkeren skal gis anledning til å uttale seg om innkomne kommentarer før saken avgjøres innen en frist som av hensyn til sakens framdrift bør være kort.

Til § 5
Bestemmelsen gir andre som kan bli særlig berørt av vedtaket krav på direkte varsel på samme måte som parter. Direkte berørte kan være enkeltpersoner, miljøorganisasjoner, andre representanter for allmenne interesser, lokale myndigheter, offentlige fagetater og lignende.

Direkte varsel forutsetter at den berørte er kjent. I noen tilfelle kan det vise seg vanskelig å få oversikt over eller få tak i alle som har krav på direkte varsel etter hovedregelen i første ledd. For å sikre at de berørte nås i slike tilfelle, kan forurensningsmyndigheten gå over til å høre saken etter § 6. Formålet er å gi forurensningsmyndigheten et valg i situasjoner hvor et ubetinget krav om direkte varsel vil føre for langt og være urimelig byrdefullt å oppfylle som eneste form for varsel. Men som oftest er en rekke instanser, organer og interessegrupper kjent, og de vil få direkte varsel i tillegg til at saken legges ut på høring.

Til § 6
Bestemmelsen foreskriver at varsel til allmennheten - "høring" - av søknad er obligatorisk der hvor kriteriene i § 6 er oppfylt. Paragraf 6 skiller seg fra § 5 siste ledd som åpner for et valg i det enkelte tilfelle ut fra en hensiktsmessighetsvurdering som tilligger forurensningsmyndigheten. Det kan gjøres unntak i saker som er av miljømessig mindre betydning, se § 7.

Høring er obligatorisk i to hovedtilfelle. For det første skal høring finne sted i forurensningssakene etter IPPC-direktivet, jf. vedlegg I. Det samme gjelder enkelte andre større saker. Århuskonvensjonen om miljøinformasjon krever at allmennheten skal sikres rettigheter til deltakelse i slike større saker. Dette kan for eksempel være:
· Renseanlegg for avløpsvann med en kapasitet over 150 000 befolkningsekvivalenter
· Utvinning av olje og naturgass i kommersiell hensikt der utvinningen overstiger 500 tonn per dag for olje og 500 000 kubikkmeter per dag gass
· Steinbrudd og dagbrudd der anleggets overflate er større enn 25 hektar eller torvskjæring på et område på mer enn 150 hektar
· Lagringsanlegg for olje, petrokjemiske eller kjemiske produkter med kapasitet på mer enn 200 000 tonn.

Forurensningsmyndigheten vil ha interne rutiner for å sikre dette.

For det andre er høring obligatorisk i saker som kan ha vesentlig betyning for en ubestemt krets av personer. Dette kriteriet henspiller først og fremst på sakens høringsmessige interesse, og er tatt med for å fange opp saker som har stor interesse selv om de miljømessig totalt sett ikke nødvendigvis er blant de største. Det er særlig saker med stor lokal betydning en tenker på her, hvor de som er nærmest til å bli berørt av vedtaket har en sterk interesse i saken. Grensen må trekkes etter et forsvarlig skjønn i den enkelte sak. Der det allerede er lokalt engasjement i saken må det tillegges stor vekt.

Til § 7
· Etter bestemmelsen i første ledd gjøres de unntak som forvaltningsloven oppstiller for varsel til parter gjeldende for direkte varsel etter § 5. Til forskjell fra unntakene i annet ledd, gjelder unntakene her i forhold til den enkelte berørte.
· Annet ledd gir hjemmel for å gjøre unntak fra varslingsplikten som sådan. Unntaket i a) er nødvendig når det haster med å gi tillatelse og det vil gå ut over miljøet eller tungtveiende samfunnsinteresser dersom det ikke gis tillatelse. Et eksempel kan være at det i en akuttsituasjon blir behov for å benytte en annen resipient. Unntakshjemmelen for hastetilfelle bør ses i sammenheng med § 12 og brukes med varsomhet. Virksomheten har ansvar for å melde nye forhold til forurensningsmyndigheten, og må regne med at det skal være tid til varsel og forsvarlig behandling av for eksempel en søknad om endring av tillatelsen. Tidsnød som skyldes forhold på søkerens hånd, gir ikke uten videre grunn til å si at saken haster slik at man må gjøre unntak. Det tilligger her forurensningsmyndigheten å gjøre et forsvarlig saksbehandlingsskjønn hvor hensynet til miljøet og allmennhetens uttalerett er tungtveiende momenter.

Bokstav b) hjemler unntak for vedtak som har mindre miljømessig betydning. Saken som sådan kan være av mindre betydning. Ofte gis tillatelser til små virksomheter og mindre forurensningsmessige tiltak som i svært beskjeden grad berører andres interesser. Slike saker kan for eksempel være mindre tiltak for å sikre eller rydde forurenset grunn eller mindre utslipp til luft og vann. I slike saker vil en full høringsrunde utgjøre en uforholdsmessig stor byrde i forhold til hva som oppnås og tiltakets betydning.

Mindre saker kan også være en omgjøring av eksisterende tillatelse. Det er ofte nødvendig å justere en tillatelse etter at den er utstedt. Endringer kan gå ut på å stramme inn eller lempe på vilkår, eller utvide eller innskrenke rammen for tillatelsen. Rettslig sett er enhver endring av tillatelsen, stor eller liten, en omgjøring. Der et vedtak om endring har mindre betydning for det ytre miljø, vil det være uforholdsmessig å forhåndsvarsle vedtaket. Slike endringer kan være mindre fristutsettelser, tillatelser til overutslipp grunnet vedlikeholdsarbeid og lignende.

Hva som er større og mindre omgjøringstilfelle vil avhenge av et visst skjønn, og det kan vanskelig trekkes noen eksakt grense. For å gi en viss pekepinn er det tilføyd at lemping med betydelige miljøkonsekvenser uansett ikke skal anses av mindre betydning.

Til § 8
Bestemmelsen inneholder de grunnleggende prinsipper som den konsesjonspliktige skal ivareta, og som også forurensningsmyndigheten skal se hen til og legge vekt på i sin vurdering av tillatelsen som helhet og ved fastsettelse av vilkår. Definisjonen av beste tilgjengelige teknikker (BAT) er en ren oversettelse av direktivets tekst.

I henhold til IPPC-direktivet skal EU-kommisjonen organisere en utveksling av informasjon mellom medlemslandene og industrien vedrørende BAT, inkludert overvåking og utvikling av BAT. EU-kommisjonen har igangsatt et arbeid med å bringe til veie informasjon, såkalte BAT Reference Documents (BREFs), i første rekke til nasjonale myndigheter og industrien, om hva som anses som BAT i de enkelte industrier. Dette arbeidet skjer i Det europeiske IPPC-byrå (EIPPCB) ved EUs forskningssenter i Sevilla, med støtte av arbeidsgrupper med representanter for myndigheter og industri som nedsettes for det enkelte BREF.

Forurensingsmyndigheten vil bruke den enkelte BREF i forbindelse med behandling av søknader om nye tillatelser og revidering av eksisterende tillatelser. Hensikten med BREF er å gi myndighetene et bidrag i forbindelse med vurdering av hva som er BAT i den enkelte sak. Det er ikke lagt opp til konkrete bindende utslippsgrenser, men det er ofte angitt hvilke nivå som er mulig å oppnå med de ulike teknikker.

Til § 9
Bestemmelsen angir de typer vilkår tillatelsen som minimum bør inneholde for å bidra til at den konsesjonspliktige driver virksomheten i samsvar med prinsippene i § 8. Listen over mulige vilkår angir viktige punkter men er ikke uttømmende. Tillatelser til forurensning inneholder vanligvis en rekke vilkår utover disse.

Til § 12
Bestemmelsen inneholder flere elementer som presiserer hvilken rekkevidde tillatelsen har (hvilke forhold den gjelder for) og varighet i tid.

Første ledd gjør klart at de underliggende faktiske forhold som tillatelsen er gitt på grunnlag av, også er en rammebetingelse. Tillatelse og vilkår er gitt på basis av de fakta som lå til grunn på det tidspunkt tillatelsen ble gitt, og som vanligvis fremgår av søknad og annen dokumentasjon som måtte vært lagt til grunn ved behandling av saken. Tillatelsen forutsetter at dette gjelder inntil noe annet blir lagt til grunn. Hvis virksomheten avviker fra dette senere, vil den kunne ha utslipp som ikke kan anses å være dekket av tillatelsen. Virksomheten plikter på eget initiativ å ta opp med forurensningsmyndigheten i forkant om driftsendringer av betydning for utslippforholdene krever endring i tillatelsen. Virksomheten må ta hensyn til at forurensningsmyndigheten skal ha tid til en normal saksbehandling og forsvarlig vurdering av de nye utslippsforholdene.

Annet ledd er uttrykk for at en tillatelse til forurensning regulerer det normale og påregnelige, dvs. gis under forutsetning om normale driftsforhold og for de utslipp som er påregnelige og løpende som følge av driften. Det betyr bl.a. at akuttutslipp per definisjon er ulovlige utslipp. Også et påregnelig utslipp er ulovlig dersom det er en følge av ulovlige driftsforhold. En eventuell ny tillatelse vil kun dekke mulige utslipp fra det tidspunkt den er gitt og framover i tid.

I tråd med IPPC-direktivet bestemmer tredje ledd at tillatelsen skal revurderes med jevne mellomrom. Dette er allerede praksis i SFT som reviderer hele bransjer eller grupper av tillatelser, på bakgrunn av teknisk utvikling, ny kunnskap om miljøet, nye miljøvernpolitiske mål eller andre forhold. Om det er omgjøringsadgang vurderes i henhold til de alminnelige regler om omgjøring i forurensningsloven (§ 18).

Bakgrunnen for bestemmelsen i siste ledd er at en tillatelse bør gis på bakgrunn av mest mulig oppdaterte forhold om utslipp fra virksomheten og miljøforholdene på stedet. Dersom en tillatelse blir for gammel før den tas i bruk, kan mange faktorer som er viktig for miljøet være endret i mellomtiden. Det foreslås derfor at en gitt tillatelse skal ha en viss foreldelsesfrist, og at den faller bort av seg selv dersom den ikke er benyttet innen fem år. Dette er en videreføring og viss innstramming av dagens praksis, hvor SFT etter vurdering i den enkelte sak setter vilkår om revurdering hos SFT dersom tillatelsen ikke er tatt i bruk etter et visst antall år.

Til § 13
Krav om rapportering fra bedriftene er gitt i tillatelsene. Dette gjelder først og fremst de større bedriftene som utgjør en større miljørisiko. Bedriftene skal rapportere om overholdelse av krav for regulerte utslippskomponenter. Videre skal det rapporteres for årlige utslipp av så vel regulerte utslippskomponenter samt annen forurensning av betydning. Bedriftene har et selvstendig ansvar for å vurdere hvilke komponenter som skal rapporteres ut over de som er regulert spesifikt i tillatelsen. Bedriftene rapporterer også genererte avfallsmengder årlig. Det vises til SFTs veiledning "Bedriftenes egenrapportering til forurensingsmyndighetene".

Forurensningsmyndighetene vil gjøre resultatet fra bedriftenes egenrapporter om miljøforhold tilgjengelige via utslippsregister der slike registere finnes. I dag gjelder dette først og fremst bedrifter som forvaltes av SFT som faller inn under kontrollklasse 1 og 2.

Til § 15
IPPC-direktivet krever at myndighetene sikrer at eksisterende virksomhet innen 2007 drives i samsvar med direktivet. SFT har identifisert hvilke norske eksisterende virksomheter som faller innenfor listen i vedlegg I, og vil gjennomgå vilkårene i tillatelsene og om nødvendig endre dem slik at de er i samsvar med direktivet innen 2007.

Prioriterte kjemikalier (Prioritetslisten)

Listen over prioriterte kjemikalier nedenfor er den for tiden gjeldende nasjonale prioritetslisten i hht. Stortingsmelding nr 58 (1997-97) Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling. I forskriftenes §8 punkt 3 og §9 punkt 1 vises det til prioriterte forurensede stoffer. Den nasjonale prioriteringen vil kunne endres over tid.

Reduseres vesentlig innen 2000 og søkes stanset innen 2005:	Reduseres vesentlig senest innen 2010:
Høyklorerte, kortkjedede parafiner	Brommerte flammehemmere
PCB	1,2 Dikloretan (EDC)
Pentaklorfenol	Dioksiner og furaner
Nonylfenol og nonylfenoletoksilater*	Heksaklorbenzen
Oktylfenol og oktylfenoletoksilater*	Klorerte alkyl benzener (KAB)
Enkelte tensider	Muskxylener
	Tetrakloreten (PER)
	Triklorbenzen
	Trikloreten (TRI)
	PAH
	Tributyltinnforbindelser
	Trifenyltinnforbindelser
	Bly
	Kadmium
	Kobber
	Kvikksølv
	Krom

* stanses innen 2000