SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1. Sakens bakgrunn

1.1. Produksjonsforhold

Hydro Aluminium as Sunndal produserer aluminium basert på elektrolyse av aluminiumoksid og etterfølgende smeltebehandling og utstøping av elektrolysemetall.

Virksomheten består av følgende enheter:

· Elektrolyseanlegg

· Anodemassefabrikk

· Anodebrenneovn

· Anodemontasjeanlegg

· Støperi

· Kai og transportanlegg

· Diverse andre hjelpeanlegg

· Deponi

Produksjonen av elektrolysemetall (primæraluminium) skjer i elektrolyseanlegg med Søderberg og Pre-bake elektrolyseceller. Verket består av 4 haller, to Søderberg haller og to Prebakehaller med totalt 484 celler. Årlig produksjonskapasitet vil etter planlagte utvidelser og optimalisering være totalt 190.000 tonn aluminium, hvorav Søderberg utgjør ca. 67.000 tonn og Pre-bake ca. 123.000 tonn.

Dagens kapasitet er totalt ca. 153.000 tonn pr år, hvorav Søderberg utgjør ca. 67.000 tonn og prebake ca. 86.000 tonn. Utslippsgrensene i kg/h er satt i forhold til omsøkte utvidelse, og utslippene skal derfor være tilsvarende lavere fram til bedriften har oppnådd en produksjonskapasitet på 190.000 tonn aluminium pr år, relatert i forhold til de to seriene slik det er redegjort for i bedriftens søknad. Det betyr at årsmiddel og månedsmiddel i kg/h vil være bundet opp til grensen i kg/tonn aluminium produsert og produksjonsvolumet i den aktuelle perioden.

De viktigste innsatsfaktorene ved aluminiumproduksjon er aluminiumoksid, aluminiumfluorid og kryolitt.

I karbonanlegget blandes flytende bek og petroleumskoks. Anodemasse til Søderbergceller formes ved kjøling i vannbad til små briketter. Prebake anoder formes i varm tilstand (grønn masse) ved pakking/vibrering i form til anodekull som bakes i ca. 1250 grader i 40-50 timer og deretter en langsom avkjøling (totalt 2-3 uker for bakeprosessen).

Anodene forbrukes ved reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Bunnen i cellen, katoden, består av kalsinerte kullblokker som er produsert eksternt. Energibehovet dekkes av elektrisk kraft.

Karbonanlegget har en kapasitet på ca 180.000 tonn anodemasse og 90.000 tonn brente anoder pr år primært for bruk i eget anlegg, men også for salg.

Elektrolysemetall utstøpes i bedriftens støperi med en samlet kapasitet på ca. 235.000 tonn pr. år. Foruten eget elektrolysemetall støpes også omsmeltet kapp fra egen og annen virksomhet og innkjøpte barrer og rent skrap.

Bedriften har framlagt planer for bygging av en ny prebake linje (Su5) med en kapasitet på 161.500 tonn/år. Dersom prosjektet gjennomføres vil dette bety at Søderberg linjene (SuI og II) vil avvikles. Ved en slik utvidelse vil kapasiteten være 284.500 tonn pr år. Dette prosjektet er i følge bedriften foreløpig stanset. Det er usikkert om og når et slikt prosjekt vil bli realisert, og alle forhold som har betydning for miljø er ikke endelig avklart. Bedriften må derfor søke om en endring av utslippstillatelsen i god tid før forventet realisering av prosjektet.

Bedriften har 975 ansatte og helkontinuerlig drift.

1.2 Uttalelser i saken

Fylkesmannen i Møre og Romsdal påpeker at utslippet av sanitæravløpsvann fra administrasjonen går til kommunalt nett, mens sanitæravløpsvann fra produksjonsdelen av virksomheten går urenset ut i fjorden under kai. Fylkesmannen mener at dersom SFT i samråd med kommunen kan akseptere utslippet fra produksjonsdelen bør det som et minimum etableres et silanlegg eller tilsvarende.

Sunndal kommune ber SFT vurdere å stille krav om at alt sanitæravløpsvann fra HAS føres til kommunalt nett. Det er en forutsetning fra kommunens side at det ikke er felles nett for sanitært avløpsvann og overflatevann. Videre påpeker kommunen at bedriften har søkt om vesentlig høyere grenser for PAH til luft og vann enn det som er oppnådd de senere år, og ber SFT å sette lavere grenser enn omsøkt. Kommunen akspetere en grense på 13,3 kg F pr time.

Havforskningsinstituttet viser til NIVAs undersøkelse av Sunndalsfjorden 1995/96 og konskvensvurdering fra Norsk Hydro (september 1991). Det fokuseres på PAH som den utslippsparmeteren som forringer miljøtilstanden i fjorden. Videre påpekes det at PAH belastningen i liten grad påvirker artsmangfoldet av bunnlevende organismer, og at dette regnes som et tegn på forholdsvis gode miljøforhold. Målingene av PAH i fjorden tyder på liten til moderat påvirkning. Videre har utslippene begrenset lokal effekt. Havforskningsinstituttet har derfor ingen innvendinger mot at utslippstillatelse gis, men ber SFT påse at bedriften benytter best mulig teknologi for om mulig få utslippene ytterligere ned slik at kostholdsråd for fjorden kan opphøre.

Bedriftens kommentarer til uttalelsene

HAS opplyser at sanitæravløp inklusive overflatevann er adskilt fra prosess- og kjølevann med unntak av sanitæravløpet fra karbonanlegget som er knyttet til kjølevannet for anodebriketter og "grønne" anoder. Dette avløpet føres til slambasseng med rensing gjennom sandfilter før utslipp til sjø. Videre opplyser bedriften at det er fem sanitær-/overflatevannavløp som føres direkte til fjorden. Det er beregnet at dette representerer 44100 PE, og bedriften mener at dette representerer en relativt lav belastning tatt i betraktning at Sunndalsfjorden er lite belastet, dyp, oksygenrik og har rikelig tilgang på rent ferskvann. Bedriften stiller spørsmålstegn ved nytteverdien i forhold til kostnadene ved en omlegging tatt i betraktning at det kommunale avløpet kun renses med silanlegg som gir mellom 0 og 10 % rensing av fosfat og nitrogen og noe høyere renseffekt for organisk materiale.

Bedriften påpeker at de til enhver tid bestreber seg på å holde PAH utslippene lavest mulig, men under uheldige omstendigheter kan grensene bli overskredet selv om man normalt ligger godt under grensene.

1.3 Renseanlegg og utslippsreduserende tiltak

Avgassene fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. Oppsamlet fluor blir derved tilbakeført til prosessen. I tørrenseanlegget adsorberes noe SO2 og litt av PAH-utslippet. Avgassene føres videre til våtrenseanlegg der sjøvann benyttes til å rense avgassene for støv, SO2, PAH og restfluor. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensingskomponentene.

Bedriften har ikke anlegg for oppsamling og rensing av hallgass.

Bedriften har i løpet av 1990-årene gjennomført prosessoptimaliserende tiltak på prebake-ovnene, inkludert forbedringer av punktmaterutstyr, datautstyr og tilhørende driftsrutiner. Dette har gitt reduserte utslipp av klimagasser, støv, fluorid og PAH.

Utover prosessoptimalisering og vedlikehold er det i liten grad gjennomført tiltak for å redusere utslippene fra Søderberg-ovnene.

I massefabrikken er hele produksjonssystemet under undertrykk og støv og avgasser suges av og går til filter.

I anodebrennovnen etter brennkammeret samles avgassen opp og føres til elektrofilter som tar ut karbonstøv, sotpartikler og tjærepartikler (bekkondensat). Aluminiumoksid benyttes som absorbent i tørrenseanlegget og oskyden tilbakføres til elektrolysen. Våtvasker tar primært ut SO2 og vaskevannet føres til settlingsbasseng og sandfilter ved sjøkanten.

Bedriften har modernisert støperiet. Det er avsug over smelteovnene og et anlegg for digelfluksing. Klorholdige gasser er erstattet med fluorid og argonfluksing. Dette betyr at faren for dannelse av klororganiske forbindelser sannsynligvis er fjernet.

2. Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelser i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres bl.a. gjennom de krav som stilles til bedriften.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake teknologien definert som best tilgjengelig teknikk. OSPAR har satt som et langsiktig mål at alle primæraluminiumverk skal oppnå tilnærmet samme utslippsnivåer som nye prebake verk, jf. Recommendation 96/1 og Recommendation 98/1.

EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3. Utslipp av PAH fra aluminiumindustrien

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner. De etterfølgende vurderinger er helt og holdent konsentrert om Søderberg-ovner.

Det har siden 1996 pågått et omfattende arbeid knyttet til utslipp av PAH til luft og vann fra Søderbergverkene.

Bedriftene har tidligere benyttet forskjellige metoder for prøvetaking og opparbeiding av prøver ved verkene. Bransjen gjennomført derfor en undersøkelse med felles metoder og så nært opp mot NS som mulig. De første undersøkelser ga svært sprikende resultater, og det ble derfor gjennomført flere målekampanjer i perioden 1996-1999. De utslippsnivåene som rapporteres fra disse kampanjene er generelt høyere enn det som har vært rapportert fra det enkelte verk tidligere.

I OSPAR anbefalingen er det satt en grense på 0,015 kg B(a)P til luft pr tonn aluminium fra 01.01.07. I tillegg er det innen 01.01.10 satt som mål å oppnå 0,01 kg B(a)P pr tonn aluminium for Søderbergverk uten hallgassrensing og 0,008 kg for Søderbergverk med hallgassrensing. Dette målet skal revurderes i 2001 basert på ny kunnskap om utslippsnivåer. Det skal i henhold til OSPAR utarbeides en korrelasjonsfaktor ved hvert verk for å kunne angi total PAH utslipp referert til "Oslo 11".

Videre skal OSPAR i 2000 vurdere å fastsette utslippgrenser for PAH til vann som

Borneff 6.

I FN protokollen om langtransporterte luftforurensninger (POPS) skal det rapporteres 4 indikatorparametre, nemlig (benzo(a)pyren, benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten og indeno(1,2,3-cd)pyrene.

Konsekvensen av dette er at SFT må samle inn forskjellige utslippsdata fra aluminiumbransjen for å dekke de internasjonale kravene til rapportering.

Det viser seg i forannevnte kampanjemålinger at andelen gassformig PAH er høy og varierer fra 80% til 30%. I noen tilfeller er det store variasjoner ved det samme verket. Gassfasen består i stor grad av fenantren, antracen, fluoranten og pyren. Disse komponentene er ikke klassifisert som kreftfremkallende i henhold til IARC. Andelen av disse lette og mindre farlige komponentene er tydelig de som totalt sett dominerer profilen for utslipp fra aluminiumsindustrien både når det gjelder gassformige og partikulære utslipp Gassformig PAH i utslipp til luft påvirkes også av sollys og lufttemperatur og brytes relativt lett ned.

Andelen gassformige PAH ser ut til å variere mye bl.a. avhengig av temperatur (sommer/vinter). Siden de gassformige PAH-forbindelsene dessuten er ustabile, er en riktig behandling av prøvene kritisk for analyseresultatet.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til PAH utslipp. Det er sannsynlig at de variasjonene som vi ser i utslipp til luft reflekterer den faktiske variasjonen i utslippene over tid. Det må derfor tas høyde for dette ved fastsettelse av utslippsgrenser.

Det er viktig at verkene nå tar i bruk felles målemetodikk for PAH.

Kravene til PAH til luft er i denne utslippstillatelsen fastsatt som PAH 16 (partikulært) samt B(a)P. Det er kun funnet B(a)P i partikulær form. Kravene til PAH til vann er fastsatt som Borneff 6 (totalt).

Begrunnelsen for å gå bort fra "Oslo 11" er at det i denne inngår to parametere som det er vanskelig analysemessig å skille fra to parametre som ikke inngår. Det er derfor mer hensiktsmessig å benytte PAH 16. Inkludert i PAH 16 er Benzo(j)fluoranten og Dibenzo(a,c)antracen, da det også viser seg at disse vanskelig separeres fra henholdsvis Benzo(b)fluoranten/Benzo(k)fluoranten og Dibenzo(ah)antracen.

Av hensyn til internasjonale rapporteringskrav, hensiktsmessighet med tanke på prøvetaking og analyser på verkene, helsefare knyttet til enkeltkomponenter, kontrollerbarhet av grensene og fortsatt usikkerhet knyttet til utslipp av PAH, har SFT kommet til følgende konklusjon i denne utslippstillatelsen:

· Det settes en grense for utslipp til luft fra elektrolyse fra d.d. målt som PAH 16 partikulært, inkludert Benzo(j)fluoranten og Dibenz(a,c)antracen og en grense fra 01.01.07 for B(a)P i henhold til OSPAR anbefaling og PAH 16 i henhold til dagens kunnskap om forholdet mellom PAH 16 partikulært og B(a)P.

· Bedriften skal i perioden 2000-2003 kartlegge forholdet mellom utslipp av PAH 16 partikulært og totalt utslipp av PAH 16 til luft. Videre skal bedriften kartlegge variasjoner i dette forholdet. Bedriften skal legge fram et forslag til måleprogram for en slik undersøkelse, jf punkt 8.2. SFT anbefaler at bransjen samarbeider med sikte på å oppnå sammenlignbare måleresultater.

· SFT vil i løpet av 2004 ta stilling til om ny kunnskap om PAH-utslipp krever en revurdering av utslippskrav og krav til måling og rapportering.

· For utslipp til vann settes grensen som Borneff 6 total fra d.d. og en grense fra 2007, med forbehold om muligheten for ytterligere innskjerping av grensene avhengig av avgjørelse i OSPAR.

Utslipp av PAH til luft fra massefabrikkene er noe usikkert. Utslippene har i henhold til tidligere utslippstillatelser i mange tilfeller vært målt som tjære. Det er i forbindelse med forannevnte målekampanje også gjort noen målinger på massefabrikkene. Det viser seg at prøvetakingsmetoden har noen svakheter så resultatene er usikre. SFT har derfor konkludert som følger i denne utslippstillatelsen:

· Grensen for PAH 16 partikulært settes til 0,3 kg/h som månedsmiddel målt etter den metoden som har vært brukt tidligere. Fra 31.12..02 skjerpes grensen til 0,1 kg/h.

· Bedriften skal innen 31.12.02 gjennomføre en undersøkelse av egnet metode og utslippsnivå fra massefabrikken. SFT vil på bakgrunn av resultatene vurdere å fastsette ny utslippsgrense.

På grunn av endringer i målemetoder for PAH kan PAH kravene i denne tillatelsen ikke sammenliknes med kravene i tidligere tillatelser. Det er imidlertid foretatt en reell innstramming av kravene i denne tillatelsen.

4. Utslipp av tungmetaller fra aluminiumbransjen

Etter pålegg fra SFT gjennomførte aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Det ble målt på Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultat av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5. Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumsverk. Kreftstatistikken indikerer at i befolkningen er den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen. Det er en statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen viser normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet.

6. Krav til beredskap

Av forurensingsloven kap. 6 om akutt forurensing framgår det at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft. I medhold av § 40 andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. Isamme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsentene av primæraluminum.

Ut fra forurensingslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet, og bedriften gis derfor pålegg om dette (jf pkt 8.5). Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak. Miljørisikovurderingen skal omfatte alle aktiviteter bedriften er ansvarlig for. Med aktiviteter menes framstilling, bruk, omsetning og lagring av helse- og/eller miljøfarlige stoffer og produkter, samt transport av slike stoffer/produkter innen bedriftsområdet.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt. Bedriftens aktiviteter og miljørisikopotensiale vil være retningsgivende for omfanget av arbeidet med miljørisikovurdering og beredskapsplanlegging.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7. Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger på et område som er regulert for industri på Sunndalsøra i Sunndal kommune. Bedriften ligger ved Drivas munning på Sunndalsøra. Sunndalen er en dyp og langstrakt dal med fjell på 1000-1500 meters høyde på begge sider. Dominerende vindretning er oppover dalen om sommeren og om dagen, og utover dalen om vinteren og natten. Avstanden til nærmeste bolig er ca 60 meter.

Utslippene til sjø går til Sunndalsfjorden som med Tingvollfjorden er ca 45 km lang og 2-4 km bred med en terskel på 150 m ved Tingvoll. Det er stor ferksvannstilførsel innerst i fjorden.

7.1 Vann

Utslipp til sjøen kommer i hovedsak fra våtvaskeanlegg for avgass fra elektrolyseovnene. I gassrenseanlegget brukes sjøvann til absorbsjon av PAH, fluorid og SO2.

Prosessavløp fra elektrolysen går direkte ut i sjøen. Prosessavløp fra Karbonanlegget går via et sedimenteringsbasseng og sandfilter før utslipp til sjøen.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøen.

Aluminiumverkene er blant de største enkeltkildene til PAH-utslipp i Norge. PAH-komponenter er tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene i sjøen. Enkelte PAH-komponenter er potensielt kreftfremkallende, noe som først og fremst har betydning for stasjonære organismer som skjell og snegler, men også til en viss grad for krepsdyr og fisk. PAH genereres i all hovedsak i Søderberg-anlegget. Utslippet av PAH fra Karbonanlegget er lavt sammenlignet med Søderberg-anlegget.

Det ble i perioden 1986-88 gjennomført en rekke undersøkelser av Sunndalsfjorden som har omfattet forurensingstilførsler, vannutskifting og vannkvalitet, bunnsedimenter, plante og dyreliv i strandsonen og dyreliv på bløtbunn og miljøgifter i organismer. I 1991 ble det gjennomført en oppfølgingsundersøkelse. Det ble påvist en klar nedgang i PAH i strandsnegl og blåskjell fra 1987 til 1991. I fiskelever ble det påvist forhøyede konsentrasjoner av PAH. Undersøkelsene i 1995/1996 konkluderer med at påvirkning av PAH både på bunnen og overflatelaget i fjorden har avtatt de senere årene. Det fortsatt høye konsentrasjoner i sedimentene og indikatororganismene blåskjell i den innerste delen av fjorden. Videre konkluderes det med at PAH-belastningen har liten effekt på enkeltindivider og samfunn av bunnlevende organismer. Sammenlignet med målingen i i sedimentene i 1986 og 1990 har det vært en markert nedgang i PAH konsentrasjonen i indre del av Sunndalsfjorden. Det er imidlertid fortsatt kostholdsråd (15 km2) i Sunndalsfjorden. SFT anser det som viktig med fortsatt oppfølging av Sunndalsfjorden, og har derfor pålagt bedriften å framlegge et nytt måleprogram.

Sanitæravløpet fra produksjonsdelen av bedriften går urenset ut under kai. Dette er påpekt fra både Fylkesmannen og kommunen. Utslippet regnes å ha liten forurensningsmessig betydning, men det kan være et estetisk problem. Sanitæravløpet fra produksjonen føres i dag sammen med overflatevann. Dette vanskeliggjør kobling til kommunalt nett. SFT har vurdert det til å være relativt omfattende å gjennomføre tiltak sett i forhold til fordelene dette vil gi miljømessig. SFT har derfor ikke ansett det som nødvendig å stille særlige vilkår til dette sanitæravløpet i denne utslippstillatelsen, jf pkt.3.3. Vi gjør oppmerksom på Fylkesmannen/kommunen kan stille krav om kobling til kommunalt nett.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv, svoveldioksid (SO2) og tjærestoffer (PAH), som alle er forurensingskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes det ut klimagasser, vesentlig CO2 og perfluorerte karboner (PFK-gasser som i hovedsak består av CF4 samt noe C2F6).

Utslipp av fluor til luft i støvform eller som HF gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene. Bedriftens totale årlige utslipp er således redusert fra ca 298 tonn på 80-tallet til ca 107 tonn i dag.

Målinger i omgivelsene viser en god utvikling når det gjelder fluorider. Ordningen med tilskudd til skogplanting i bedriftens nærområde er gjenopptatt. men det er fortsatt restriksjoner på beite nær bedriften.

Så lenge det fortsatt er synlige eller målbare effekter i nærmiljøet skal utslippene reduseres og holdes på et så lavt nivå som mulig. Bedriften har i dag et utslipp som er lavere enn den OSPAR-anbefalte grensen som skal gjelde i Norge fra 01.01.07, når man ser Søderberg- og prebake-anleggene under ett. Fra 2007 skal grensen gjelde Søderberganlegg og prebake-anlegg hver for seg, og dette vil kreve reduserte utslipp fra Søderberg-anlegget.

Det totale utslippet av fluorider i kg/time er over det som regnes som tålegrensen. Tålegrensen som erfaringsmessig er satt til 10 kg/time, er det nivået der nye skader på bartrær ikke er sannsynlig (jf effektstudier gjennomført i 1994)

I OSPAR er det et mål at utslippet skal være under 0,6 kg/tonn innen 2010. SFT har derfor pålagt bedriften å framlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene til under 10 kg/time og 0,6 kg/tonn aluminium.

Utslipp av SO2 fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO2 innholdet slippes ut fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Ca 90 % av SO2-mengdene renses i sjøvannsvaskerne, mens resten går til atmosfæren.

Bedriften ligger i et grenseområde for det man i dag anser som belastet av forsuring. Selv om dette er forhold som i hovedsak kan tilskrives langtransporterte forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på et lavest mulig nivå.

Utslipp av SO2 fra fossilt brensel er avgiftsbelagt i henhold til forskrift om svovelavgift på mineralske produkter. SFT har imidlertid også skjerpet grensene for utslipp av SO2 fra elektrolysen noe i forhold til tillatelsen fra 1987.

SFT har i forhold til tidligere utslippstillatelse funnet det riktig å ikke sette en grense for utslippet av SO2 fra støperiet, da svovelinnholdet i olje er regulert gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO2 fra elektrolysen som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Senere endring av utslippskravene for SO2 kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO2-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Utslipp av støv fra elektrolysen er redusert betydelig i de senere årene. SFT har fastsatt nye grenser i henhold til nivåene som kan oppnås i dag. I henhold til OSPAR skal utslippet av støv være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007 og det er et mål at innen 2010 skal utslippene være under 1 kg/tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å innen 31.12.01 å framlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

Utslippet av støv fra massefabrikken er relativt høyt. Det er fastsatt en skjerpet grense fra 31.12.02.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO2 er i all hovedsak knyttet til forbruk av kull, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivå.

Som klimagasser regnes perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF4 og C2F6) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Mengdene utslipp av PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke. Disse gassene lar seg ikke rense. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen. Det er lagt ned betydelig innsats i de senere år for å redusere blussfrekvensen, jf omtale av renseanlegg og utslippsreduserende tiltak ovenfor.

I henhold til avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien, skal de spesifikke klimagassutslippene målt i tonn CO2-ekvivalenter pr tonn produsert primær aluminium fra aluminiumindustrien totalt, reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og 55% innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Tiltakene beskrevet i handlingsplanen oppfyller ikke en reduksjon på 55% innen 2005. Selskapene må derfor redusere utslippene ytterligere.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges av regulering av annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom de forbehold nevnt ovenfor blir aktuelle.

Årlig utslipp av PFK-gasser i CO2-ekvivalenter fra HAS er redusert fra 540.000 tonn i 1990 til 354.000 tonn i 1998.

Andre utslipp

Overvåking av tungmetaller i mose har tidligere ikke gitt spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (jf rapport 691/97 Statlig program for forurensningsovervåking). En utvidet moseundersøkelse blir gjennomført i bedriftens omgivelser sommeren 2000.

7.3 Støy

Støymålinger utført av bedriften viser at støybelastningen ved nærmeste bolig ligger mellom 53 og 62 dBA. Dette anses som svært høyt. SFT tar utgangspunkt i retningslinjer for begrensning av støy fra industri når det gjelder krav til bedriften for støyimmisjon ved nabobolig med høyeste belastning. Støygrensene er 50 dBA på dagtid og 45 dBA på kveld/natt. Støybegrensningene i retningslinjene gjelder i første rekke nyetablert industri. Bedriftens støybidrag vil være relativt likt hele døgnet, og etter SFTs vurdering skal støybidraget fra HAS reduseres til under 50 dBA, målt ved nærmeste eller mest støyutsatte bolig. Bedriften skal derfor innen 31.12.01 overholde en grense på 50 dBA.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Deponering av avfall

Bedriften har tillatelse til deponering av produksjonsavfall på eget deponi.

Avfallet oppstår som følge av prosessen og er definert som spesialavfall i forskrift om spesialavfall vedlegg 1, eller vedlegg 2 pga. innholdet av farlige stoffer i avfallet.

Tillatelsen er begrenset til følgende spesialavfallstyper:

· Sot/anodebiter

· Brukte katodeforinger

· Koksstøv

· Brukte Søderberganoder

· Sandblåsestøv

I tillegg har bedriften tillatelse til å deponere følgende produksjonsavfall:

· Brukte ildfaste foringer fra tappedigler

· Brukte ildfaste foringer fra støperiovner

· Brukte ildfaste foringer for anodebrennovn

Bedriften har søkt om tillatelse til deponering av betong og murstein fra bygninger. Dette er å regne som bygg-og rivningsavfall. SFT tillater normalt kun deponering av prosesspesifikt produksjonsavfall. Øvrig avfall skal håndteres i henhold til punkt 6.1.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustrien som er mest problematisk. Avfallet er definert som spesialavfall i henhold til forskrift om farlig avfall. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. I bransjen er deponeringsløsningene av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternative løsninger til deponering. I Norge finnes det pr i dag ikke alternative løsninger til deponering. Det finnes gjenvinningsløsninger i utlandet, men disse har så langt vist seg å være svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av avfallet ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigevannsprøver begrenset og gir ikke grunnlag for statistisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, verken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultatene og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det skal gjennomføres en systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.11.00. SFT vil basert på resultatene av denne undersøkelsen kunne stille ytterligere krav til håndtering av katodeavfall.

SFT har varslet de bedriftene som har sjøkantdeponier at dette ikke er tilfredsstillende og at det vil bli stilt strengere krav til deponiene. Da HAS ikke har et deponi hvor avfallet legges direkte i sjøen har SFT kommet fram til at fortsatt deponering på visse vilkår kan tillates inntil videre.

SFT anser dagens deponeringsparaksis ikke å være i tråd med gjeldende krav til deponering av spesialavfall. Det stilles i dag bl.a. krav om bunntetting og oppsamling av sigevann. Det er imidlertid vurdert slik at avsig fra deponering av nytt avfall ikke vil være av stor betydning sammenlignet med avsig fra hele deponiområdet. SFT har derfor kommet fram til at fortsatt deponering kan tillates i noe tid framover. Det er imidlertid stilt vilkår om at bedriften skal framlegge en plan for oppgradering av deponi i tråd med dagens miljøkrav eller plan for avvikling av deponiet. SFT vil basert på denne planen ta endelig stilling framtidig deponering av avfall.

Det er nylig vedtatt et EU direktiv om deponering av avfall som vil få betydning for eksisterende og nye deponier i Norge. Dette direktivet vil bli en del av norsk lovgivning. I henhold til direktivets artikkel 14 vedrørende eksisterende deponier skal deponier fremlegg for godkjenning av nasjonal myndighet en plan for oppgradering og oversikt over tiltak som må gjennomføres for å overholde direktivets krav. Nasjonal myndighet skal basert på denne planen ta stilling til om deponiet kan fortsette. SFT vil komme tilbake til dette når direktivet er implementert i norsk lovgivning.

Forbrenning/energiutnyttelse av avfall i anodebrennovn

Bedriften har flere enkelttillatelser til å benytte bekkondensat og lignende som brensel i anodebrennovn. Dette er avfall som ellers ville måtte leveres til spesialavfallsmottak. Følgende avfallstyper er det gitt tillatelse til å behandle på denne måten:

· Bekkondensat fra elektrofilter (anodefabrikk)

· Bekkondensat fra gasskanalene (anodefabrikken)

· Bekkondensat fra bekdampavsug (massefabrikk)

SFT er positiv til at disse avfallsfaksjonene benyttes internt til energiutnyttelse, forutsatt at gjeldene krav overholdes. SFT har tidligere vurdert avfallet ikke vil medføre utslipp utover det som oppstår som følge av prosessen. Det er derfor gitt tillatelse til å benytte ovennevnte typer som brensel på anodebrennovnen. Det er lagt vekt på at temperaturen i brennovnen er over 1000 OC, avfallet består av de samme komponenter som brennes av i anodebrennovnen, og at avgassene renses i elektrofilter, tørrenseanlegg og våtvasker.

Dersom avfallet defineres som spesialavfall i henhold til forskift om spesialavfall, og avfallet ikke faller inn under unntakene i artikkel 2 i Rådsdirektiv 94/67/EF om forbrenning av farlig avfall, gjelder direktivets krav for bruk av spesialavfall som brennstoff i anodebrennovnen. Bedriften må derfor enten dokumentere at avfallet kan unntas fra direktivets krav, eller dersom dette ikke er tilfelle, sørge for at gjeldene krav i direktivet overholdes. I henhold til §3 i forskrift om forbrenning av spesialavfall gjelder forskriften for eksisterende forbrenningsanlegg fra 01.07.00. SFT har pålagt bedriften å rapportere til SFT innen 31.05.00 om bedriftens videre håndtering av avfallet.

Bedriften søker også om tillatelse til å brenne en ny avfallsfraksjon, faste kokspartikler fra anodebrennovnen. Det vises til forskrift om forbrenning av avfall. SFT kan ikke gi tillatelse til flere avfallsfraksjoner, før bedriften har gitt opplysningene nevnt ovenfor.

Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.

Deponiene på bedriftens område er registrert i rang 1 i SFTs deponidatabase. Det betyr at det er en av de høyest prioriterte stedene. Det ble gjennomført en miljøkartlegging i 1993, men ikke tatt stilling til behov for tiltak. Tidligere tiders avfall og det avfallet som legges ut i dag inneholder miljøgifter som bl.a. PAH, tungmetaller og cyanider.