Vedlegg 2

SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1. Produksjonsforhold

Hydro Aluminium, Høyanger Metallverk, produserer aluminium.

Bedriften har eget deponi på Sæbøneset.

Virksomheten består av følgende enheter:

· Elektrolyseanlegg

· Anodemontasjeanlegg

· Støperi

· Kai og transportanlegg

· Diverse andre hjelpeanlegg

· Deponi

Produksjonen av primæraluminium skjer i elektrolyseanlegg med Søderberg og pre-bake elektrolyseceller. Årlig produksjonskapasitet er ca. 75.000 tonn aluminium, hvorav ca. 24.000 tonn fra Søderberg-anlegget og ca 51.000 tonn fra prebake-anlegget.

De viktigste innsatsmaterialer ved aluminiumproduksjon er aluminiumoksid og aluminiumfluorid. Til anoder i Søderbergcellene benyttes anodemasse som lages av petrolkoks og bek, mens prebakeceller benytter ferdigbrente anodekull. Både anodemasse og anodekull kjøpes fra eksterne produsenter. Bunnen i cellen, katoden, består av ferdigbrente kullblokker som også er produsert eksternt.

Anodene forbrukes i forbindelse med reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Energibehovet til elektrolysen dekkes av elektrisk kraft.

Avgassen fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. I tørrenseanlegget filtreres også noe av SO₂ og støv i avgassen. Oppsamlet fluor og støv blir derved tilbakeført til prosessen. Avgassene føres videre til våtvaskeanlegg der sjøvann benyttes til å rense avgassen for SO₂, restfluor og litt av PAH-innholdet. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensningskomponentene.

Bedriften har ikke anlegg for oppsamling og rensing av takgass.

Elektrolysemetallet utstøpes til valseemner i støperiet. Støperiet har tilstrekkelig kapasitet til også å kunne smelte eget skrap samt innkjøpt ingots og skrap.

Bedriften har 300 ansatte og helkontinuerlig drift.

2 Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelser i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres bl.a. gjennom de krav som stilles til bedriftene.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

· PARCOM Recommendation 92/1 on Best Available Technology (BAT) for Plants Producing Anodes and for New Electrolysis Installations in the Primary Aluminium Industry.

· PARCOM Recommendation 94/1 on Best Available Techniques for New Aluminum Electrolysis.

· PARCOM Recommendation 96/1 on Best Available Techniques and Best Environmental Practice for Existing Aluminum Electrolysis Plants.

· OSPAR Recommenadtion 98/2 on Emission and Discharge Limit Values for Existing Aluminium Electrolysis Plants.

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake-teknologien definert som best tilgjengelige teknikk. OSPAR har satt som et langsiktig mål at alle primæraluminiumverk skal oppnå tilnærmet samme utslippsnivåer som nye prebake-verk (jf Recommendation 96/1 og Recommendation 98/1).

EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3 Utslipp av PAH fra aluminiumindustrien

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner. De etterfølgende vurderinger er helt og holdent konsentrert om Søderberg-ovner.

Det har siden 1996 pågått et omfattende arbeid både med kartlegging og utslippsreduksjon av PAH til luft og vann fra Søderbergverkene.

Bedriftene har tidligere benyttet forskjellige metoder for prøvetaking og opparbeiding av prøver. Bransjen gjennomførte derfor en undersøkelse med felles metoder og så nært opp mot NS som mulig. De første undersøkelser ga svært sprikende resultater, og det ble derfor gjennomført flere målekampanjer i perioden 1996-1999. De utslippsnivåene som rapporteres fra disse kampanjene er generelt høyere enn det som har vært rapportert fra de enkelte verk tidligere.

I OSPAR-anbefalingen er det satt en grense på 0,015 kg B(a)P pr tonn aluminium fra 01.01.07. I tillegg er det innen 01.01.10 satt som mål å oppnå 0,01 kg B(a)P pr tonn aluminium for Søderbergverk uten hallgassrensing og 0,008 kg for Søderbergverk med hallgassrensing. Dette målet skal revurderes i 2001 basert på ny kunnskap om utslippsnivåer. I henhold til OSPAR skal det utarbeides en korrelasjonsfaktor ved hvert verk for å foreta omregning fra B(a)P til total PAH definert som "PAH 16".

Videre skal OSPAR i 2000 vurdere å fastsette utslippgrenser for PAH til vann som

Borneff 6.

I henhold til FN-protokollen om langtransporterte luftforurensninger (POPS) skal det rapporteres 4 indikatorparametre, nemlig benzo(a)pyren, benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten og indeno(1,2,3-cd)pyrene.

Konsekvensen av dette er at SFT må samle inn forskjellige utslippsdata fra aluminiumbransjen for å dekke de internasjonale kravene til rapportering.

Det viser seg i forannevnte kampanjemålinger at andelen gassformig PAH er høy og varierer fra 80% til 30%. I noen tilfeller er det store variasjoner ved det samme verket. Gassfasen består i stor grad av fenantren, antracen, fluoranten og pyren. Disse komponentene er ikke klassifisert som kreftfremkallende i henhold til IARC. Andelen av disse lette og mindre farlige komponentene er tydeligvis det som stort sett dominerer profilen for PAH-utslipp fra aluminiumsindustrien både når det gjelder gassformige og partikulære utslipp. Gassformig PAH i utslipp til luft påvirkes også av sollys og lufttemperatur og brytes relativt lett ned.

Andelen gassformige PAH ser ut til å variere mye, bl.a. avhengig av temperatur (sommer/vinter). Siden de gassformige PAH-forbindelsene dessuten er ustabile, er en riktig behandling av prøvene kritisk for analyseresultatet.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til PAH-utslipp. Det er sannsynlig at de variasjonene som vi ser i utslipp til luft reflekterer den faktiske variasjonen i utslippene over tid. Det må derfor tas høyde for dette ved fastsettelse av utslippsgrenser.

Det er viktig at verkene nå tar i bruk felles målemetodikken for PAH.

Kravene til PAH til luft er i denne utslippstillatelsen fastsatt som PAH 16 (partikulært) samt B(a)P. Kravene til PAH til vann er fastsatt som Borneff 6 (sum av partikulært og oppløst).

Begrunnelsen for å gå bort fra "Oslo 11" er at det i denne inngår to parametere som det er vanskelig analysemessig å skille fra to parametre som ikke inngår. Det er derfor mer hensiktsmessig å benytte PAH 16. Inkludert i PAH 16 er Benzo(j)fluoranten og Dibenzo(a,c)antracen som vanskelig kan separeres fra henholdsvis Benzo(b)fluoranten/Benzo(k)fluoranten og Dibenzo(ah)antracen.

Av hensyn til internasjonale rapporteringskrav, hensiktsmessighet med tanke på prøvetaking og analyser på verkene, helsefare knyttet til enkeltkomponenter, kontrollerbarhet av grensene og fortsatt usikkerhet knyttet til utslipp av PAH, har SFT kommet til følgende konklusjon i denne utslippstillatelsen:

· Det settes grense for utslipp til luft fra elektrolyse fra d.d. målt som PAH 16 partikulært, inkludert Benzo(j)fluoranten og Dibenz(a,c)antracen. Videre settes grenser fra 01.01.07 for B(a)P i henhold til OSPAR-anbefaling og PAH 16 i henhold til dagens kunnskap om forholdet mellom PAH 16 partikulært og B(a)P.

· Bedriften skal i perioden 2000-2003 kartlegge forholdet mellom utslipp av PAH 16 partikulært og totalt utslipp av PAH til luft. Videre skal bedriften kartlegge variasjoner i dette forholdet.

Bedriften skal legge fram et forslag til måleprogram for en slik undersøkelse. SFT anbefaler at bransjen samarbeider med sikte på å oppnå sammenlignbare måleresultater.

· SFT vil i løpet av 2004 ta stilling til om ny kunnskap om PAH-utslipp krever en revurdering av utslippskrav og krav til måling og rapportering.

· For utslipp til vann settes grensen som Borneff 6 (total). Det er fastsatt en grense fra d.d. og en ny grense fra 2007. Det tas forbehold om ytterligere innskjerping av grensene avhengig av avgjørelse i OSPAR.

På grunn av endringer i målemetoder for PAH kan PAH kravene i denne tillatelsen ikke sammenliknes med kravene i tidligere tillatelser. Det er imidlertid foretatt en reell innstramming av kravene i denne tillatelsen.

4 Utslipp av tungmetaller

Etter pålegg fra SFT gjennomførte alle aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Undersøkelsen omfattet Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultatet av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5 Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumverk. Kreftstatistikken indikerer at denne befolkningen har den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen. Det er foretatt statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen indikerer normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet. I følge bedriftens opplysninger er det ikke konstatert overhyppighet i Høyanger.

6 Krav til beredskap

Av forurensningsloven kap. 6 om akutt forurensning framgår det at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft. I medhold av § 40 andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. I samme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsenter av primæraluminium.

Ut fra forurensningslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet i kombinasjon med at det utarbeides en beredskapsplan. Bedriften gis derfor pålegg om dette. Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7 Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger innerst i Høyangerfjorden som er en gren av Sognefjorden. Tettstedet Høyanger har ca 2.500 innbyggere, og deler av boligbebyggelsen ligger helt inn til bedriftsområdet. Det er en beskjeden jordbruksaktivitet i området. Topografien medfører at spredningen av luftforurensninger periodevis er begrenset.

Sjøbunnen skråner bratt ned til største dybde som er ca 400 meter, og det er ingen terskler i fjorden. Utskiftingen av vann er derfor god.

7.1 Utslipp til vann

Utslipp til sjøen kommer i hovedsak fra våtvaskeanlegg for avgass fra elektrolyseovnene. I våtvaskeanlegget brukes sjøvann til absorbsjon av PAH, fluorid og SO₂. Vannet fra våtvaskeanlegget går urenset ut i sjøen.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet i sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøvann.

Aluminiumverkene er blant de største enkeltkildene til PAH-utslipp i Norge.

PAH-komponenter er tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene i sjøen. Enkelte PAH-komponenter er potensielt kreftfremkallende. PAH genereres i all hovedsak i Søderberganlegget.

I henhold til NIVA "Undersøkelser i Høyangsfjorden 1997" (rapport LNR 3807-98) er Høyangsfjorden belastet med PAH fra aluminiumproduksjonen. Basert på SFTs kriterier er de dypere delene av fjorden sterkt til meget sterkt fururenset av PAH. Situasjonen i de øvre vannlag, representert ved PAH i o-skjell, er bedre. Skjellene er moderat til markert forurenset. PAH-innholdet i O-skjell er redusert med 75-80 % siden 1988.

PAH-forurensningen gir imidlertid liten effekt på bløtbunnsfaunaen. Alle prøvestasjoner hadde normalt artsmangfold og individantall.

Fjorden er ikke belastet med klorerte forbindelser, og konsentrasjonene av kadmium, kvikksølv, sink og bly er lave.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv, svoveldioksid (SO₂) og tjærestoffer, som alle er forurensningskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes ut klimagasser, vesentlig CO₂ og perfluorerte karboner (PFC-gasser, som i hovedsak består av CF₄ samt noe C₂F₆).

Utslipp av fluor til luft, i støvform eller som HF-gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene. I noen grad er skog og annen vegetasjon fortsatt påvirket av fluorutslipp. Det er fortsatt restriksjoner på husdyrhold på ett enkelt gårdsbruk i nærheten av bedriften (Håland).

Så lenge det fortsatt er synlige eller målbare effekter i nærmiljøet, skal fluorutslippet reduseres og holdes på et så lavt nivå som mulig. Bedriften har i dag et utslipp som er lavere enn den OSPAR-anbefalte grensen som skal gjelde i Norge fra 01.01.07, når man ser Søderberg- og prebake-anleggene under ett. Fra 2007 skal grensen gjelde Søderberganlegg og prebake-anlegg hver for seg, og dette vil kreve reduserte utslipp fra Søderberg-anlegget.

Det totale utslippet av fluorider er lavere enn 10 kg pr time og ligger derved lavere enn det nivået der nye skader på bartrær er sannsynlig (jf Prosjekt for effektstudier av industriutslipp fra primæraluminiumverk i Norge (Effektstudien)).

I OSPAR er det et mål at utslippet skal være under 0,6 kg/tonn innen 2010. SFT har derfor pålagt bedriften innen 31.12.01 å fremlegge en plan for å oppnå dette.

Utslipp av SO₂ fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO₂-innholdet unnviker fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Ca 80 % av SO₂-mengden renses i sjøvannsvaskerne, mens resten går til atmosfæren.

Bedriften ligger i en region som allerede er sterkt belastet av forsuring. Selv om dette forhold i hovedsak kan tilskrives langtransportert forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på et lavest mulig nivå.

Utslipp av SO₂ fra fossilt brensel er avgiftsbelagt i henhold til forskrift om svovelavgift på mineralske produkter. SFT har imidlertid også skjerpet grensene for utslipp av SO₂ fra elektrolysen noe i forhold til tillatelsen fra 21.04.98.

SFT har i forhold til tidligere utslippstillatelse funnet det riktig å ikke sette grense for utslippet av SO₂ fra støperiet, da svovelinnholdet i olje er regulert gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO₂ fra elektrolysen som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Senere endring av utslippskravene for SO₂ kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO₂-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Utslipp av støv fra elektrolysen skal i henhold til OSPAR være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007, og det er et mål at innen 2010 skal utslippene være under 1 kg/tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å fremlegge en plan innen 31.12.01 for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO₂ er i all hovedsak knyttet til forbruk av karbon, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivået.

Som klimagasser regnes også perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF₄ og C₂F₆) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Utslippsmengden for PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke. Disse gassene lar seg ikke rense. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen. Det er lagt ned betydelig innsats i de senere år for å redusere blussfrekvensen.

I henhold til avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien skal klimagassutslippene målt i tonn CO₂-ekvivalenter pr tonn produsert primæraluminium reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og med 55 % innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Resultatet av tiltakene i handlingsplanen ventes ikke å resultere i tilstrekkelig reduksjon innen 2005. Selskapene må derfor redusere utslippene ytterligere.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges for annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom forannevnte forbehold blir aktuelle.

Andre utslipp

Overvåkning av tungmetaller i mose har hittil ikke gitt spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (rapport 691/97 Statlig program for forurensningsovervåkning). En utvidet moseundersøkelse blir foretatt sommeren 2000 i bedriftens omgivelser.

7.3 Støy

SFT har fastsatt en støygrense på 50 dBA for bedriften. Støymålinger utført av bedriften viser at støybelastningen ved nærmeste bolig er høyere enn dette. Bedriften arbeider med flere tiltak for å redusere støynivået, og forholdet vil bli fulgt opp av SFT.

Etter hvert som tiltak gjennomføres, skal bedriften gjennomføre nye støymålinger. SFT kan kreve at målingene skal utføres av uavhengig konsulent med kompetanse på området.

Verifisering av støynivå kan foretas ved hjelp av immisjonsmålinger i tilfeller der bedriften er den eneste bidragsyter til støy i omgivelsene. I tilfeller der det er flere bidragsytere, forutsettes spredningsberegninger basert på måling av støyemisjon ved støykilden.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Bedriften deponerer i dag katodeavfall og forurenset stein i sitt eget sjøkantdeponi på Sæbøneset. Avfallet er definert som spesialavfall i følge forskrift om spesialavfall.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustriene som er mest problematisk. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. I bransjen er deponeringsløsningene av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternative løsninger for deponering. I Norge finnes det i dag ikke alternativer til deponering. I utlandet finnes gjenvinningsløsninger, men disse er svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av avfallet ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigeprøver begrenset og gir ikke grunnlag for statitisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, verken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultater og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det skal gjennomføres en systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.11.00. Basert på resultatene av undersøkelsen vil SFT kunne stille ytterligere krav til håndtering av katodeavfall.

SFT har varslet de bedriftene som har sjøkantdeponier om at slike løsninger er utilfredsstillende og at slike deponier skal avvikles. Deponiet ved Sæbøneset har ingen form for beskyttelse mot sjøen, og SFT varslet allerede i brev av 25.03.93 deponiet ville ble krevet avviklet. Det stilles krav om at deponiet skal avvikles innen 30.06.01. I forbindelse med avslutningen må det gjennomføres en miljøfaglig vurdering av deponiet og utarbeides forslag til tiltak i forbindelse med avslutningen.

Kravet om avvikling av deponiet er uavhengig av ovennevnte utredning om katodeavfall.

Det er nylig vedtatt et EU-direktiv om deponering av avfall som vil få betydning for nye og eksisterende deponier i Norge. Dette direktivet vil bli en del av norsk lovgivning. I henhold til direktivets artikkel 14 skal det for eksisterende deponier fremlegges en plan overfor nasjonale myndigheter om oppgradering av deponier og med oversikt over tiltak som må gjennomføres for å overholde direktivets krav. Basert på denne planen vil nasjonale myndigheter ta stilling til om deponering kan fortsette. SFT vil komme tilbake til dette når direktivet er implementert i norsk lovgivning.

7.5 Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.