SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1. Sakens bakgrunn

1.1 Produksjonsforhold

Elkem Aluminium Lista (EAL) produserer aluminium basert på elektrolyse av aluminiumoksid og etterfølgende smeltebehandling og utstøping av elektrolysemetall.

Virksomheten består av følgende enheter:

· Elektrolyseanlegg

· Anodemassefabrikk

· Anodemontasjeanlegg

· Støperi

· Kai og transportanlegg

· Diverse andre hjelpeanlegg

· Deponi

Produksjonen av elektrolysemetall (primæraluminium) skjer i elektrolyseanlegg med Søderberg elektrolyseceller. Verket består av 3 haller med totalt 264 celler. Årlig produksjonskapasitet er ca. 95.000 tonn aluminium.

De viktigste innsatsmaterialene ved aluminiumproduksjon er aluminiumoksid, aluminiumfluorid og kryolitt. Til anoder i Søderbergcellene benyttes anodemasse som lages av petrolkoks og bek. Anodemassen produseres ved bedriften. Anodene forbrukes

ved reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Bunnen i cellen, katoden, består av ferdigbrente kullblokker som er produsert eksternt. Energibehovet til elektrolyseproduksjon dekkes av elektrisk kraft.

Anodemassefabrikken har en kapasitet på ca 100.000 tonn anodemasse pr år primært for bruk i eget anlegg, men også for salg.

Elektrolysemetallet utstøpes i bedriftens støperi med en samlet kapasitet på ca. 160.000 tonn pr. år. Foruten eget elektrolysemetall støpes også omsmeltet kapp fra egen og annen virksomhet og innkjøpte barrer og rent skrap.

1.2 Renseanlegg og utslippsreduserende tiltak

Avgassene fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. Oppsamlet fluor blir derved tilbakeført til prosessen. I tørrenseanlegget adsorberes noe SO2 og litt av PAH-utslippet. Avgassene føres videre til våtrenseanlegg der sjøvann benyttes til å rense avgassene for støv, SO2, PAH og restfluor. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensingskomponentene.

Bedriften har anlegg for oppsamling og rensing av hallgass.

EAL er det eneste verket i Norge som kun har Søderberg-teknologi. Bedriften har jobbet med å utvikle "Ny Søderberg" teknologi gjennom mesteparten av 90-tallet. Denne teknologien vil være et alternativ til å bygge om anlegget til Pre-bake teknologi. I dag er det innført punktmating, ombygging av mantler, gasskapper og ovnsbrennere i hall 3, dvs. i 1/3 av verket. I tillegg er det installert anodetoppdeksler med eget renseanlegg for anodegassen i hall 3. Siden 1995 da anodetoppdekslene ble installert på alle 88 ovnene er utslippet av PAH til luft fra disse ovnene redusert med ca. 60% sammenlignet med konvensjonelle ovner. Reduksjonen til vann regnes å ligge på samme nivå som til luft. Utslippene av klimagasser (PFK-gasser) er også betydelig redusert som følge av innføring av punktmatere.

Erfaringene med punktmatere, ombygging av mantler, gasskapper og ovnsbrennere er god. Det er derfor bestemt at dette skal være innført i hall 2 i fjerde kvartal 1999 og i hall 1 i fjerde kvartal 2000.

Når det gjelder anodetoppdeksler har utprøving av dette vist at det har noen negative effekter. Energiforbruket for fjerning og rensing av lufta under anodedekslene er relativt høyt. Det har oppstått branner som følge av antenning i forbindelse med boltetrekking. Videre oppstår det en del spesialavfall som følge av at det fra rørene jevnlig tappes kondensert bek som inneholder PAH. I 1997 ble 23 tonn levert til spesialavfallsmottak. Vedlikeholdskostnadene er store pga. relativt mange ventiler og lange rør for oksidfremføring og avsug. Det er registrert mer forstyrrelser i anodens sliteflate enn ved konvensjonelle Søderbergovner.

Bedriften har på bakgrunn av disse erfaringene fått utsatt eventuell videreføring av anodetoppdeksler til hall 1 og 2 og har nå satt i gang alternative tiltak for reduksjon av PAH ved kilden. Dette går i hovedtrekk ut på å øke mantelhøyden med ca 35 cm. Høyere mantel gir mer masse i anoden som medfører reduksjon i topptemperaturen og har dermed en positiv innvirkning på utslippet av PAH. Videre ønsker bedriften å prøve ut bek med høyere mykningspunkt som inneholder i utgangspunktet noe mindre PAH. Dette krever endringer i blandebetingelsene i massefabrikken, og dermed ombygging. Bedriften skal innen 31.05.00 rapportere resultatene fra disse forsøkene til SFT.

2. Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelser i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres bl.a. gjennom de krav som stilles til bedriften.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake teknologien definert som best tilgjengelig teknikk. OSPAR har satt som et langsiktig mål at alle primæraluminiumverk skal oppnå tilnærmet samme utslippsnivåer som nye prebake verk, jf. Recommendation 96/1 og Recommendation 98/1.

EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3. Utslipp av PAH fra aluminiumindustrien

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner. De etterfølgende vurderinger er helt og holdent konsentrert om Søderberg-ovner.

Det har siden 1996 pågått et omfattende arbeid knyttet til utslipp av PAH til luft og vann fra Søderbergverkene.

Bedriftene har tidligere benyttet forskjellige metoder for prøvetaking og opparbeiding av prøver ved verkene. Bransjen gjennomført derfor en undersøkelse med felles metoder og så nært opp mot NS som mulig. De første undersøkelser ga svært sprikende resultater, og det ble derfor gjennomført flere målekampanjer i perioden 1996-1999. De utslippsnivåene som rapporteres fra disse kampanjene er generelt høyere enn det som har vært rapportert fra det enkelte verk tidligere.

I OSPAR anbefalingen er det satt en grense på 0,015 kg B(a)P til luft pr tonn aluminium fra 01.01.07. I tillegg er det innen 01.01.10 satt som mål å oppnå 0,01 kg B(a)P pr tonn aluminium for Søderbergverk uten hallgassrensing og 0,008 kg for Søderbergverk med hallgassrensing. Dette målet skal revurderes i 2001 basert på ny kunnskap om utslippsnivåer. Det skal i henhold til OSPAR utarbeides en korrelasjonsfaktor ved hvert verk for å kunne angi total PAH utslipp referert til "Oslo 11".

Videre skal OSPAR i 2000 vurdere å fastsette utslippgrenser for PAH til vann som

Borneff 6.

I FN protokollen om langtransporterte luftforurensninger (POPS) skal det rapporteres 4 indikatorparametre, nemlig (benzo(a)pyren, benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten og indeno(1,2,3-cd)pyrene.

Konsekvensen av dette er at SFT må samle inn forskjellige utslippsdata fra aluminiumbransjen for å dekke de internasjonale kravene til rapportering.

Det viser seg i forannevnte kampanjemålinger at andelen gassformig PAH er høy og varierer fra 80% til 30%. I noen tilfeller er det store variasjoner ved det samme verket. Gassfasen består i stor grad av fenantren, antracen, fluoranten og pyren. Disse komponentene er ikke klassifisert som kreftfremkallende i henhold til IARC. Andelen av disse lette og mindre farlige komponentene er tydelig de som totalt sett dominerer profilen for utslipp fra aluminiumsindustrien både når det gjelder gassformige og partikulære utslipp Gassformig PAH i utslipp til luft påvirkes også av sollys og lufttemperatur og brytes relativt lett ned.

Andelen gassformige PAH ser ut til å variere mye bl.a. avhengig av temperatur (sommer/vinter). Siden de gassformige PAH-forbindelsene dessuten er ustabile, er en riktig behandling av prøvene kritisk for analyseresultatet.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til PAH utslipp. Det er sannsynlig at de variasjonene som vi ser i utslipp til luft reflekterer den faktiske variasjonen i utslippene over tid. Det må derfor tas høyde for dette ved fastsettelse av utslippsgrenser.

Det er viktig at verkene nå tar i bruk felles målemetodikk for PAH.

Kravene til PAH til luft er i denne utslippstillatelsen fastsatt som PAH 16 (partikulært) samt B(a)P. Det er kun funnet B(a)P i partikulær form. Kravene til PAH til vann er fastsatt som Borneff 6 (totalt).

Begrunnelsen for å gå bort fra "Oslo 11" er at det i denne inngår to parametere som det er vanskelig analysemessig å skille fra to parametre som ikke inngår. Det er derfor mer hensiktsmessig å benytte PAH 16. Inkludert i PAH 16 er Benzo(j)fluoranten og Dibenzo(a,c)antracen, da det også viser seg at disse vanskelig separeres fra henholdsvis Benzo(b)fluoranten/Benzo(k)fluoranten og Dibenzo(ah)antracen.

Av hensyn til internasjonale rapporteringskrav, hensiktsmessighet med tanke på prøvetaking og analyser på verkene, helsefare knyttet til enkeltkomponenter, kontrollerbarhet av grensene og fortsatt usikkerhet knyttet til utslipp av PAH, har SFT kommet til følgende konklusjon i denne utslippstillatelsen:

· Det settes en grense for utslipp til luft fra elektrolyse fra d.d. målt som PAH 16 partikulært, inkludert Benzo(j)fluoranten og Dibenz(a,c)antracen og en grense fra 01.01.07 for B(a)P i henhold til OSPAR anbefaling og PAH 16 i henhold til dagens kunnskap om forholdet mellom PAH 16 partikulært og B(a)P.

· Bedriften skal i perioden 2000-2003 kartlegge forholdet mellom utslipp av PAH 16 partikulært og totalt utslipp av PAH 16 til luft. Videre skal bedriften kartlegge variasjoner i dette forholdet. Bedriften skal legge fram et forslag til måleprogram for en slik undersøkelse, jf punkt 8.2. SFT anbefaler at bransjen samarbeider med sikte på å oppnå sammenlignbare måleresultater.

· SFT vil i løpet av 2004 ta stilling til om ny kunnskap om PAH-utslipp krever en revurdering av utslippskrav og krav til måling og rapportering.

· For utslipp til vann settes grensen som Borneff 6 total fra d.d. og en grense fra 2007, med forbehold om muligheten for ytterligere innskjerping av grensene avhengig av avgjørelse i OSPAR.

Utslipp av PAH til luft fra massefabrikkene er noe usikkert. Utslippene har i henhold til tidligere utslippstillatelser i mange tilfeller vært målt som tjære. Det er i forbindelse med forannevnte målekampanje også gjort noen målinger på massefabrikkene. Det viser seg at prøvetakingsmetoden har noen svakheter så resultatene er usikre. SFT har derfor konkludert som følger i denne utslippstillatelsen:

· Grensen for PAH 16 partikulært settes til 0,1 kg/h som timesmiddel målt etter den metoden som har vært brukt tidligere.

· Bedriften skal innen 31.12.00 gjennomføre en undersøkelse av egnet metode og utslippsnivå fra massefabrikken. SFT vil på bakgrunn av resultatene vurdere å fastsette ny utslippsgrense.

På grunn av endringer i målemetoder for PAH kan PAH kravene i denne tillatelsen ikke sammenliknes med kravene i tidligere tillatelser. Det er imidlertid foretatt en reell innstramming av kravene i denne tillatelsen.

4. Utslipp av tungmetaller fra aluminiumbransjen

Etter pålegg fra SFT gjennomførte aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Det ble målt på Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultat av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5. Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumsverk. Kreftstatistikken indikerer at det i befolkningen er den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen. Det er en statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen viser normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet.

6. Krav til beredskap

Av forurensingsloven kap. 6 om akutt forurensing framgår det at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft. I medhold av § 40 andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. I samme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsentene av primæraluminum.

Ut fra forurensingslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet, og bedriften gis derfor pålegg om dette (jf pkt 7). Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak. Miljørisikovurderingen skal omfatte alle aktiviteter bedriften er ansvarlig for. Med aktiviteter menes framstilling, bruk, omsetning og lagring av helse- og/eller miljøfarlige stoffer og produkter, samt transport av slike stoffer/produkter innen bedriftsområdet.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt. Bedriftens aktiviteter og miljørisikopotensiale vil være retningsgivende for omfanget av arbeidet med miljørisikovurdering og beredskapsplanlegging.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7. Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger på et område som er regulert for industri på Lista i Farsund kommune. Området er åpent og flatt med noen mindre bergknauser. Det er god avstand til nærmeste tettbebyggelse (1,5 km). Avstanden til nærmeste bolig er 400 m.

Klimaet i området er mildt og med relativt mye nedbør. Området er sterkt eksponert for vær og vind. Sammenholdt med topografien i området gir dette gode spredningsforhold. Utslippene til sjø går til Husebybukta.

7.1 Vann

Utslipp til sjøen kommer i hovedsak fra våtvaskeanlegg for avgass fra elektrolyseovnene og hallgassrensing. I gassrenseanlegget brukes sjøvann til absorpsjon av PAH, fluorid og SO2. Vannet fra gassrenseanlegget går urenset ut i sjøen.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet i sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøen.

Aluminiumverkene er blant de største enkeltkildene til PAH-utslipp i Norge. PAH-komponenter er tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene i sjøen. Enkelte PAH-komponenter er potensielt kreftfremkallende, noe som først og fremst har betydning for stasjonære organismer som skjell og snegler, men også til en viss grad for krepsdyr og fisk. PAH genereres i all hovedsak i Søderberg-anlegget. Utslippet av PAH fra anodemassefabrikken er lavt sammenlignet med Søderberg-anlegget.

SFT har i tillatelse av 06.07.94 satt krav om at utledningen for prosessavløpsvann skulle skje forbi nærmeste holme ca. 60 m fra stranden og ned på dypt vann. Dette er en kort ledning og ble på dette tidspunkt ansett å være akseptabelt. Det ble samtidig gitt pålegg om resipientundersøkelse, og varslet at SFT kunne basert på resultatene komme tilbake med krav om forlengelse av ledningen.

Det er siden 1970 gjennomført undersøkelser i sjøområdet utenfor Lista. I 1995 gjennomførte NIVA en undersøkelse som omfattet målinger av PAH i strandsnegl, blåskjell og sedimenter, samt planter og dyr på grunt vann. Disse målingene viser tilstanden før utslippspunktet ble flyttet fra strandsonen til utsiden av Storsskjær i desember 1995. Resultatene i 1995 viste overkonsentrasjoner av PAH i strandsnegl og blåskjell i størrelsesorden 100-300 ganger i forhold til bakgrunnsverdi. Sammenholdt med målinger fra perioden 1985-89 tilsvarte dette en 45% reduksjon, men NIVA påpeker at variansen i datasettet er stor.

Undersøkelsen av gruntvannssamfunnet omfatter lite bevegelige organismer på grunt vann. For å gi informasjon om miljøtilstanden i området ser man på antall arter, mangfold og forholdet mellom ulike organismegrupper og sammenholder dette mot de fysiske forholdene på stedet. Resultatene i 1995 viste dårlig tilstand nær utslippene og god tilstand på ytre stasjoner. Gruntvannssamfunnet viste en jevn økning i antall arter siden 1980, men undersøkelsen i 1995 viste ikke noen vesentlig endring fra 1990.

Bedriften følger nå et måleprogram som inkluderer innsamling av strandsnegl fra Tjuvholm 10 ganger pr år fra 1996 til 1999. Resultatene viser at PAH innholdet i strandsnegl var markert lavere i 1998 enn på 1980 tallet og i forhold til 1997 og 1995. Dersom man bruker klassifiseringssystemet for blåskjell faller prøvene i 1998 i snitt i klasse IV (sterkt forurenset).

SFT ser ikke behov for å kreve at utslippspunktet flyttes lengre ut på dette tidspunkt. Resultatene viser en forbedring i resipienten, og det forventes at tiltak ved bedriften vil medføre ytterligere reduksjon av utslippene av PAH til vann. EAL har i dag et relativt høyt utslipp av PAH til vann sammenlignet med andre verk med hallgassrensing. Utslippene til luft derimot er relativt lave i forhold til andre Søderbergverk. God oppsamling og rensing av utslippene til luft vil medføre at utslippene overføres til vann gjennom våtvasker. Bedriften har ikke rensetrinn for vannet før det føres ut i Husebybukta. Bedriften er pålagt å utarbeide en plan for ytterligere reduksjon av utslippene av PAH til vann.

SFT har lagt vekt på at noen av tiltakene bedriften nå gjennomfører vil redusere den faktiske mengden PAH som oppstår som følge av prosessen.

Bedriften har i 1999 gjennomført en ny undersøkelse av gruntvannssamfunnet. Basert på resultatene av denne utvidede undersøkelsen skal bedriften innen 30.07.00 fremlegge et forslag til program for videre overvåking av PAH belastningen i Husebybukta.

EAL har et relativt høyt utslipp av suspendert stoff (SS) sammenlignet med andre aluminiumsverk. SS består i hovedsak av aluminiumoksid og sand. Grunnen til de høye nivåene er at avløpssystemet er lagt opp slik at alt SS fra bedriftsområdet går til hovedavløpet og måles der. I tillegg til elektrolysen er alle øvrige anlegg inkludert, samt deponiet. Det forventes at utslippet av SS vil gå ned som følge av tiltak i elektrolysen, samt fremtidige tiltak for å redusere utslippene av PAH til vann.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv, svoveldioksid (SO2) og tjærestoffer (PAH), som alle er forurensingskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes det ut klimagasser, vesentlig CO2 og perfluorerte karboner (PFK-gasser som i hovedsak består av CF4 samt noe C2F6).

Utslipp av fluor til luft i støvform eller som HF gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene. Bedriftens totale årlige utslipp er således redusert fra ca 100 tonn på 80-tallet til ca 30 tonn i dag. Bedriften overholder i dag kravene som er satt i OSPAR fra 2007.

Siden oppstart av verket er det ikke registrert skade på husdyr nær verket. Beitegras og jordsmonn skiller seg lite fra bakgrunnsverdier. Det har vært noen få negative tilfeller med rådyr som har hatt tilhold nær verket. Det har vært litt skade på barskog nær verket, men dette er redusert i de senere år.

Det totale utslippet av fluorider i kg/time er under det som regnes som tålegrensen.

Det totale utslippet av fluorider er lavere enn 10 kg pr time og ligger derved lavere enn det nivået der nye skader på bartrær er sannsynlig (jf Prosjekt for effektstudier av industriutslipp fra primæraluminumverk i Norge (Effektstudien))

I OSPAR er det et mål at utslippet skal være under 0,5 kg/tonn innen 2010 for Søderberg-anlegg med hallgassrensing. SFT har derfor pålagt bedriften å framlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene til under 0,5 kg/tonn aluminium.

Utslipp av SO2 fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO2 innholdet slippes ut fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Ca 90 % av SO2-mengdene renses i sjøvannsvaskerne, mens resten går til atmosfæren.

Bedriften ligger i en region som allerede er belastet av forsuring. Selv om dette er forhold som i hovedsak kan tilskrives langtransporterte forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på et lavest mulig nivå.

Utslipp av SO2 fra fossilt brensel er avgiftsbelagt i henhold til forskrift om svovelavgift på mineralske produkter. SFT har imidlertid også skjerpet grensene for utslipp av SO2 fra elektrolysen noe i forhold til tillatelsen fra 1987.

SFT har i forhold til tidligere utslippstillatelse funnet det riktig å ikke sette en grense for utslippet av SO2 fra støperiet, da svovelinnholdet i olje er regulert gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO2 fra elektrolysen som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Senere endring av utslippskravene for SO2 kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO2-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Utslipp av støv fra elektrolysen er redusert betydelig i de senere årene. SFT har fastsatt nye grenser i henhold til nivåene som kan oppnås i dag. I henhold til OSPAR skal utslippet av støv være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007 og det er et mål at innen 2010 skal utslippene være under 1 kg/tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å innen 31.12.01 å framlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO2 er i all hovedsak knyttet til forbruk av kull, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivået.

Som klimagasser regnes perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF4 og C2F6) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Mengdene utslipp av PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke. Disse gassene lar seg ikke rense. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen. Det er lagt ned betydelig innsats i de senere år for å redusere blussfrekvensen, jf omtale av renseanlegg og utslippsreduserende tiltak ovenfor.

I henhold til avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien, skal de spesifikke klimagassutslippene målt i tonn CO2-ekvivalenter pr tonn produsert primær aluminium fra aluminiumindustrien totalt, reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og 55% innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Tiltakene beskrevet i handlingsplanen oppfyller ikke en reduksjon på 55% innen 2005. Selskapene må derfor redusere utslippene ytterligere.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges av regulering av annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom de forbehold nevnt ovenfor blir aktuelle.

Årlig utslipp av PFK-gasser i CO2-ekvivalenter fra EAL er redusert fra 376.000 tonn i 1990 til 150.000 tonn i 1998. Ytterligere reduksjon til 58.000 tonn er forventet innen 2005.

Andre utslipp

Overvåking av tungmetaller i mose har tidligere ikke gitt spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (jf rapport 691/97 Statlig program for forurensningsovervåking). En utvidet moseundersøkelse blir gjennomført i bedriftens omgivelser sommeren 2000.

7.3 Støy

Støymålinger utført av bedriften viser at støybelastningen ved nærmeste bolig ligger i overkant av 50 dBA. Bedriftens støybidrag vil være relativt likt hele døgnet. SFT tar utgangspunkt i retningslinjer for begrensning av støy fra industri når det gjelder krav til bedriften for støyimmisjon ved nabobolig med høyeste belastning. Støybegrensningene i retningslinjene gjelder i første rekke nyetablert industri, og etter SFTs vurdering skal støybidraget reduseres til under 50 dBA, målt ved nærmeste eller mest støyutsatte bolig.

Bedriften skal gjennomføre støymålinger for å verifisere støynivået. Dersom bedriften ikke overholder en grense på 50 dBA skal det framlegges en plan for tiltak, jf punkt 8.4.

Verifisering av støynivå kan foretas ved hjelp av immisjonsmålinger i tilfeller der bedriften er den eneste bidragsyter til støy i omgivelsene. I tilfeller der det er flere bidragsytere, kan spredningsberegninger basert på måling av støyemisjon ved støykilden benyttes.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Deponering av avfall

Bedriften har to deponier på eget område. Avfallet oppstår som følge av prosessen og er definert som spesialavfall enten som følge av avfallslisten i vedlegg 1 i forskrift om spesialavfall eller vedlegg 2 pga. innholdet av farlige stoffer i avfallet. Det ene deponiet er kalt "Gammelt deponi" hvor det kun deponeres ovnsot og anodebiter i dag. Det andre kalles "Nytt deponi".

Tillatelsen er begrenset til følgende spesialavfallstyper:

"Gammelt Deponi":

· Katodeavfall

· Syklonsot/elektrofiltersot

· PAH infiserte filterposer

· Jernslagg fra anodeboltrensing

· Avfall og slam fra hallgasstårn

· Ristepakninger

· Oppsop som ikke kan resirkuleres

· Bekholdig avfall fra massefabrikk

· Støperiavfall bestående av ovnsforinger, støv og rivemasse fra filter, oksidkuler og kokilledeler

Det er gjennomført tiltak på deponiene i henhold til krav fra SFT. Viktige tiltak er avledning av oppstrømsvann, asfaltdekke over avsluttende deler av deponiene, og opplegg for oppsamling og kontroll med sigevann. For begge deponiene foretas månedlige målinger av sigevann på fluor, CN, TOC, PAH og SS. Målinger viser at utslippene av PAH for det meste ligger under deteksjonsgrensen. Utslippene av de øvrige komponentene er også lave.

Bedriften legger avfallet ut lagvis, og benytter en spesiell asfalt som toppdekke før neste lag fylles på. Asfalten er av typen AGB-8 og er 3.5 cm tykk. Asfalten regnes som tett. For ytterligere å sikre at minst mulig vann trenger inn i avfallsmassene, legges asfalten ut med et fall på minimum 1%.

SFT har basert på tidligere fremlagt dokumentasjon (Jordforsk og Multiconsult) vurdert deponiene å tilfredsstille gjeldende krav til deponering av spesialavfall. Det er i forhold til tidligere tillatelse satt ytterligere krav til deponiene i henhold til dagens praksis.

Avhengig av framtidige avfallsmengder og eventuelle tiltak for å redusere mengdene har "Nytt deponi" med dagens avfallsmengder en levetid på ytterligere 10 år på begge deponiene.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustrien som er mest problematisk. Avfallet er definert som spesialavfall i henhold til forskrift om farlig avfall. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. I bransjen er deponeringsløsningene av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternative løsninger til deponering. I Norge finnes det pr i dag ikke alternative løsninger til deponering. Det finnes gjenvinningsløsninger i utlandet, men disse har så langt vist seg å være svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av avfallet ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigevannsprøver begrenset og gir ikke grunnlag for statistisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, verken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultatene og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det skal gjennomføres en systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.11.00. SFT vil basert på resultatene av denne undersøkelsen kunne stille ytterligere krav til håndtering av katodeavfall.

SFT har varslet de bedriftene som har sjøkantdeponier at dette ikke er tilfredsstillende og at det vil bli stilt strengere krav til deponiene. Da EAL har et kontrollert deponi anses ikke dette å være et problem som berører bedriften. Det er imidlertid viktig å finne alternative løsninger til deponering og kunnskapen som framskaffes i ovennevnte prosjekt er derfor også viktig for EAL.

Det er nylig vedtatt et EU direktiv om deponering av avfall som vil få betydning for eksisterende og nye deponier i Norge. Dette direktivet vil bli en del av norskregelverk. I henhold til direktivets artikkel 14 vedrørende eksisterende deponier skal deponieier fremlegge for godkjenning av nasjonal myndighet en plan for oppgradering og oversikt over tiltak som må gjennomføres for å overholde direktivets krav. Nasjonal myndighet skal basert på denne planen ta stilling til om deponiet kan fortsette. SFT vil komme tilbake til dette når direktivet er implementert i norsk lov.

Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.