Vedlegg 2

SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1 Produksjons- og utslippsforhold

Hydro Aluminium Karmøy produserer aluminium basert på elektrolyse av aluminiumoksid og etterfølgende smeltebehandling, utstøping og bearbeiding.

Tillatelsen gjelder følgende virksomheter:

- Karmøy Metallverk

- Karmøy Rolling Mill A.S

- Hydro Aluminium Profiler Karmøy A.S

- Hydro Aluminium Hydal A.S

- Forskningssenteret Karmøy

- Karmøy Carbon

Produksjonen av primæraluminium skjer i elektrolyseanlegg med Søderberg og prebake elektrolyseceller. Samlet elektrolysekapasitet er 290.000 tonn pr år. Søderberganlegget består av 2 haller (K I og K II) med totalt 340 celler og en årsskapasitet på 125.000 tonn. Prebakeanlegget består av 2 haller (K III, K IV og K V) med 288 celler og årskapasitet på 165.000 tonn.

De viktigste innsatsfaktorene ved aluminiumproduksjon er aluminiumoksid og aluminiumfluorid. Til anoder i Søderbergcellene benyttes anodemasse som produseres ved bedriften av petrolkoks og bek, mens prebakecellene benytter ferdigbrente anodekull som er produsert eksternt. Anodene forbrukes som reduksjonsmateriale ved reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Bunnen i cellen, katoden, består av ferdigbrente kullblokker som er produsert eksternt. Det vesentligste av energibehovet dekkes av elektrisk kraft.

Avgassen fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. I tørrenseanlegget filtreres også noe av SO2 og støv i avgassen. Oppsamlet fluor og støv blir derved tilbakeført til prosessen. Avgassene føres videre til våtrenseanlegg der sjøvann benyttes til å rense avgassen for SO2, restfluor og litt av PAH-innholdet. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensningskomponentene.

Bedriften har anlegg for oppsamling og rensing av hallgass fra Søderberganlegget.

Bedriften har egen anodemassefabrikk med kapasitet ca 120.000 tonn pr år.

I anodemontasjeanlegget monteres innkjøpt anodekull for bruk i prebakeanlegget.

Elektrolysemetall utstøpes i bedriftens støperier. Disse har en samlet kapasitet på ca 440.000 tonn pr. år. Foruten eget elektrolysemetall støpes også omsmeltet skrap fra egen virksomhet og innkjøpte barrer og skrap.

En betydelig del av det utstøpte metallet bearbeides videre i valseverket og pressverket.

Valseverket omfatter støperi I/II og etterfølgende kaldvalseverk for støpte råbånd. Som valseolje benyttes ca 300 tonn pr år av en lett parafinfraksjon. Valseoljen medfører utslipp av NMVOC til luft, men ingen utslipp til vann. Fra støperiet er det utslipp av kjølevann som har gått i lukket krets. Fra andre deler av valseverket er det ikke utslipp til vann.

I pressverket er det ingen prosessrelaterte utslipp. Til rengjøring av pressverktøy benyttes mindre mengder natronlut.

I anodiseringsanlegget benyttes natronlut og svovelsyre.

Brukt lut og syre ledes til slamsettlingsbassenget.

Hydal har anlegg for kromatisering. For utslipp til vann fra kromatiseringsanlegget er det i denne tillatelsen fastsatt utslippskrav som er på linje med de krav som i dag stilles til liknende anlegg i norsk industri.

Bedriften har ca 1 500 ansatte og helkontinuerlig drift.

2 Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelsene i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres bl.a. gjennom de krav som stilles til bedriftene.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake-teknologien definert som best tilgjengelige teknikk. OSPAR har satt som et langsiktig mål at alle primæraluminiumverk skal oppnå tilnærmet samme utslippsnivåer som nye prebake-verk (jf Recommendation 96/1 og Recommendation 98/1).

3 EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

4 UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3 Utslipp av PAH fra aluminiumindustrien

Det er påvist forhøyet innhold av PAH i sedimenter i innsjøer i regionen. Dette kan indikere et betydelige utslipp av PAH til luft. (Rapport 712/97 Statlig program for forurensningsovervåkning).

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner. De etterfølgende vurderinger er helt og holdent konsentrert om Søderberg-ovner.

Det har siden 1996 pågått et omfattende arbeid både med kartlegging og utslippsreduksjon av PAH til luft og vann fra Søderbergverkene.

Bedriftene har tidligere benyttet forskjellige metoder for prøvetaking og opparbeiding av prøver. Bransjen gjennomførte derfor en undersøkelse med felles metoder og så nært opp mot NS som mulig. De første undersøkelser ga svært sprikende resultater, og det ble derfor gjennomført flere målekampanjer i perioden 1996-1999. De utslippsnivåene som rapporteres fra disse kampanjene er generelt høyere enn det som har vært rapportert fra de enkelte verk tidligere.

I OSPAR-anbefalingen er det satt en grense på 0,015 kg B(a)P pr tonn aluminium fra 01.01.07. I tillegg er det innen 01.01.10 satt som mål å oppnå 0,01 kg B(a)P pr tonn aluminium for Søderbergverk uten hallgassrensing og 0,008 kg for Søderbergverk med hallgassrensing. Dette målet skal revurderes i 2001 basert på ny kunnskap om utslippsnivåer. I henhold til OSPAR skal det utarbeides en korrelasjonsfaktor ved hvert verk for å foreta omregning fra B(a)P til total PAH definert som "PAH 16 part.".

Videre skal OSPAR i 2000 vurdere å sette utslippgrenser for PAH til vann som Borneff 6.

I henhold til FN-protokollen om langtransporterte luftforurensninger (POPS) skal det rapporteres 4 indikatorparametre, nemlig benzo(a)pyren, benzo(b)fluoranten, benzo(k)fluoranten og indeno(1,2,3-cd)pyrene. Konsekvensen av dette er at SFT må samle inn forskjellige utslippsdata fra aluminiumbransjen for å dekke de internasjonale kravene til rapportering.

Det viser seg i forannevnte kampanjemålinger at andelen gassformig PAH er høy og varierer fra 80% til 30%. I noen tilfeller er det store variasjoner ved det samme verket, hvilket kan skyldes variasjoner i prosessen. Gassfasen består i stor grad av fenantren, antracen, fluoranten og pyren. Disse komponentene er ikke klassifisert som kreftfremkallende i henhold til IARC. Andelen av disse lette og mindre farlige komponentene er tydeligvis det som stort sett dominerer profilen for PAH-utslipp fra aluminiumsindustrien både når det gjelder gassformige og partikulære utslipp. Gassformig PAH i utslipp til luft påvirkes også av sollys og lufttemperatur og brytes relativt lett ned.

Andelen gassformige PAH ser ut til å variere mye, bl.a. avhengig av temperatur (sommer/vinter). Siden de gassformige PAH-forbindelsene dessuten er ustabile, er en riktig behandling av prøvene kritisk for analyseresultatet.

Det er fortsatt usikkerhet knyttet til PAH-utslipp. Det er sannsynlig at de variasjonene som vi ser i utslipp til luft reflekterer den faktiske variasjonen i utslippene over tid. Det må derfor tas høyde for dette ved fastsettelse av utslippsgrenser.

Det er viktig at verkene nå tar i bruk felles målemetodikken for PAH.

Kravene til PAH til luft er i denne utslippstillatelsen fastsatt som PAH 16 (partikulært) samt B(a)P. Kravene til PAH til vann er fastsatt som Borneff 6 (sum av oppløst og partikulært)

Begrunnelsen for å gå bort fra "Oslo 11" er at det i denne inngår to parametere som det er vanskelig analysemessig å skille fra to parametre som ikke inngår. Det er derfor mer hensiktsmessig å benytte PAH 16. Inkludert i PAH 16 er Benzo(j)fluoranten og Dibenzo(a,c)antracen som vanskelig kan separeres fra henholdsvis Benzo(b)fluoranten / Benzo(k)fluoranten og Dibenzo(ah)antracen.

Av hensyn til internasjonale rapporteringskrav, hensiktsmessighet med tanke på prøvetaking og analyser på verkene, helsefare knyttet til enkeltkomponenter, kontrollerbarhet av grensene og fortsatt usikkerhet knyttet til utslipp av PAH, er SFT kommet til følgende konklusjon i denne utslippstillatelsen:

· Det settes grense for utslipp til luft fra elektrolyse fra d.d. målt som PAH 16 partikulært, inkludert Benzo(j)fluoranten og Dibenz(a,c)antracen. Videre settes grenser fra 01.01.07 for B(a)P i henhold til OSPAR-anbefaling og PAH 16 i henhold til dagens kunnskap om forholdet mellom PAH 16 partikulært og B(a)P.

· Bedriften skal i perioden 2000-2003 kartlegge forholdet mellom utslipp av PAH 16 partikulært og totalt utslipp av PAH til luft. Videre skal bedriften kartlegge variasjoner i dette forholdet. Bedriften skal legge fram et forslag til måleprogram for en slik undersøkelse, jf punkt 8.2. SFT anbefaler at bransjen samarbeider med sikte på å oppnå sammenlignbare måleresultater.

· SFT vil i løpet av 2004 ta stilling til om ny kunnskap om PAH-utslipp krever en revurdering av utslippskrav og krav til måling og rapportering.

· For utslipp til vann settes grensen som Borneff 6 (total). Det er fastsatt en grense fra d.d. og en ny grense fra 2007. Det tas forbehold om ytterligere innskjerping av grensene avhengig av avgjørelse i OSPAR.

På grunn av endringer i målemetoder for PAH kan PAH-kravene i denne tillatelsen ikke sammenliknes med kravene i tidligere tillatelser. Det er imidlertid foretatt en reell innstramming av kravene i denne tillatelsen.

4 Utslipp av tungmetaller

Etter pålegg fra SFT gjennomførte alle aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Det ble målt på Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultatet av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5 Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumverk. Kreftstatistikken viser at denne befolkningen har den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen. Det er foretatt statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen indikerer normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet.

6 Krav til beredskap

Av forurensningsloven kap. 6 om akutt forurensning framgår at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft fra bedriftens aktiviteter. Med aktiviteter menes fremstilling, bruk, omsetning og lagring av helse- og/eller miljøfarlige stoffer og produkter, samt transport av slike stoffer og produkter innen bedriftsområdet.

I medhold av § 40, andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. I samme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsenter av primæraluminium.

Ut fra forurensningslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet i kombinasjon med at det utarbeides en beredskapsplan, og bedriften gis derfor pålegg om dette (jf pkt 6). Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7 Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger ved Karmsundet. Området er flatt og småkupert og dominert av knauser og lyngmark. Innenfor Norsk Hydros industriområde drives noe jordbruk på leiebasis, og det finnes også noen bolighus i nærheten. For øvrig er det god avstand til nærmeste tettbebyggelse.

Klimaet i området er mildt og vindfullt, med mye nedbør. Dette sikrer gode spredningsforhold for utslipp til luft. Utslippene til sjø går til Karmsundet, som har en forholdsvis sterk tidevannsstrøm gjennom sundet.

7.1 Utslipp til vann

Utslipp av forurensninger til sjøen kommer i hovedsak fra gassrenseanlegg for elektrolysevirksomheten. I disse anleggene brukes sjøvann til adsorbsjon av PAH, fluorid og SO2.

Alt prosessavløp går via slamsettlingsbasseng før utløp til sjøen. Det er tre bassengsystemer, basseng nord, basseng sør og kai-bassenget. Samtlige er utstyrt med spuntvegger med underløp for å holde tilbake overflateurenheter. Basseng nord og sør har også grusbarrierer for siling før utløp til Karmsundet.

Basseng nord benyttes til sjøvann som er brukt til gassrensing, avrenning fra katodedeponiet samt brukte lut- og syreløsninger fra pressverket og anodiseringsanlegget. Det benyttes også til overflatevann fra elektrolyse- og støperiområdet.

I basseng sør behandles sjøvann fra gassrenseanlegg og kjølevann fra DC-støping.

Til kaibassenget ledes vann fra anodemassefabrikken og annet vann som kan være forurenset av olje, herunder kjøle-/spylevann fra støperi K I/II og pressverk/anodiseringsanlegg samt overflatevann fra områdene valseverk, pressverk, massefabrikk og råstofflager. Avløpsvannet passerer oljefelle før utslipp i bassenget.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet i sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøvann.

Utslippet av PAH kommer i all hovedsak fra gassvaskeanlegget for Søderberganlegget. Noe kan også komme i form av avrenning fra deponiene.

PAH-komponenter er tungt nedbrytbare og akkumuleres i sedimentene. Enkelte PAH-komponenter er potensielt kreftfremkallende, noe som først og fremst har betydning for stasjonære organismer som skjell og snegler, men også til en viss grad for krepsdyr og fisk.

Det ble i 1988 foretatt en marinbiologisk undersøkelse utenfor bedriften. Den viste markert forhøyede verdier av PAH i strandsnegl og krabbe ved de to nærmeste og mest utsatte målestasjonene, men bare svakt forhøyede verdier ved de øvrige stasjonene ved Karmsundet. Det er imidlertid ikke vurdert som nødvendig å sette restriksjoner på konsum av skjell og annen sjømat fra Karmsundet, i motsetning til enkelte andre PAH-belastede fjorder.

En undersøkelse som Rogalandsforskning har foretatt for Hydro Aluminium i 1999, viser betydelige konsentrasjoner av PAH i blåskjell som er tatt opp utenfor bedriften. Det er også påvist PAH i krabbe og torsk fra samme område, men i betydelig mindre konsentrasjoner. Karmsundet er generelt er et PAH-belastet område, men undersøkelsen viser at området rundt bedriften er spesielt sterkt belastet.

Det kreves at bedriften foretar marinbiologisk overvåkning av Karmsundet med sikte på å følge utviklingen og å kunne vurdere behovet for endrede utslippsvilkår.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv, svoveldioksid (SO2) og tjærestoffer, som alle er forurensningskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes ut klimagasser, vesentlig CO2 og perfluorerte karboner (PFC-gasser, som i hovedsak består av CF4 samt noe C2F6).

Utslipp av fluor til luft, i støvform eller som HF-gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene.

Prøver av beitegras rundt bedriften viser stort sett lave verdier, med unntak av et område begrenset til 1-2 km nordvest for verket som har moderat forhøyde verdier. Situasjonen for husdyr betegnes som meget tilfredsstillende, bortsett fra i nevnte område der husdyrhold bør rettes mot kjøttproduksjon. Også skader på skog i nærheten av bedriften kan betegnes som moderate.

Så lenge det fortsatt er synlige eller målbare effekter i nærmiljøet, skal fluorutslippet reduseres og holdes på et så lavt nivå som mulig. Bedriften har rensing av hallgass i Søderberg-anlegget, og dette bidrar til at bedriften i dag har et utslipp som er lavere enn den OSPAR-anbefalte grensen på 1 kg pr tonn aluminium som skal gjelde i Norge fra 01.01.07, når man ser Søderberg- og prebake-anleggene under ett. Fra 2007 skal grensen gjelde Søderberganlegg og prebake-anlegg hver for seg. Målet er dessuten at utslippet skal reduseres til 0,6 kg/tonn fra 2010 (0,5 kg/tonn for Søderbergverk med hallgassrensing), og dette vil kreve betydelig reduserte utslipp fra Søderberg-anlegget.

I tillegg til redusert fluorutslipp er det i OSPAR et mål at utslippet av støv skal reduseres til 2 kg/tonn fra 2007 og til 1 kg/tonn innen 2010. SFT har derfor pålagt bedriften innen 31.12.01 å fremlegge en plan for tiltak for å nå de mål for utslipp av fluor og støv som er satt for 2010.

Utslipp av SO2 fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO2-innholdet unnviker fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Over 90 % av SO2-mengden renses i sjøvannsvaskerne, mens resten går til atmosfæren.

Bedriften ligger i en region som allerede er sterkt belastet av forsuring. Selv om dette forhold i hovedsak kan tilskrives langtransportert forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på at lavest mulig nivå.

Utslipp av SO2 fra fossilt brensel er avgiftsbelagt i henhold til forskrift om svovelavgift på mineralske produkter.

Bedriften benytter naturgass til oppvarming av støperiovner og annet utstyr for behandling av varmt metall. Oljeforbruket er derfor betydelig redusert, og SFT vurderer det som unødvendig å sette grense for utslippet av SO2 fra støperiet. SO2-utslipp fra forbruk av olje er for øvrig regulert gjennom forskrift om svoveinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Senere endring av utslippskravene for SO2 kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO2-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO2 som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Utslipp av støv fra elektrolysen skal i henhold til OSPAR være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007, og det er et mål at utslippene innen 2010 skal være under 1 kg/tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å fremlegge en plan innen 31.12.01 for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO2 er i all hovedsak knyttet til forbruk av kull, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivået.

Som klimagasser regnes også perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF4 og C2F6) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Disse gassene lar seg ikke rense. Utslippsmengden av PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen. Det er lagt ned betydelig innsats i de senere år for å redusere blussfrekvensen.

I henhold til avtalen mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien om reduksjon av utslipp av klimagasser skal klimagassutslippene, målt i tonn CO2-ekvivalenter pr tonn produsert primæraluminium, reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og med 55 % innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Resultatet av tiltakene i handlingsplanen ventes ikke å resultere i tilsiktet reduksjon innen 2005. Selskapene må derfor redusere utslippene ytterligere.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges for annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom forannevnte forbehold blir aktuelle.

Andre utslipp

Overvåkning av tungmetaller i mose gir ingen spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (jf rapport 691/97 om Statlig program for forurensningsovervåkning).

7.3 Støy

SFT har fastsatt en støygrense på 50 dBA for bedriften. Om nødvendig skal bedriften gjennomføre støyreduserende tiltak. Etter hvert som tiltak gjennomføres, skal bedriften gjennomføre nye støymålinger. SFT kan kreve at målingene skal utføres av uavhengig konsulent med kompetanse på området.

Verifisering av støynivå kan foretas ved hjelp av immisjonsmålinger i tilfeller der bedriften er den eneste bidragsyter til støy i omgivelsene. I tilfeller der det er flere bidragsytere, forutsettes spredningsberegninger basert på måling av støyemisjon ved støykilden.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Bedriftens restavfall deponeres i dag i følgende to deponier på bedriftens område, som begge er anlagt slik at det ikke blir tilsig av vann til deponiene fra områder utenfor:

Katodeavfallsdeponi (deponi nord) som benyttes til:

- Brukte katodematerialer (SPL)

- Sot fra elektrolysen

Avrenningen fra dette deponiet skjer som diffus avrenning gjennom deponivollen og går til nordre slamsettlingsbasseng. Bedriften vurderer bunnen i deponiet som tett.

Diverse-deponi (deponi sør) som benyttes til:

- Syklonstøv fra primæravsuget i Søderberganlegget. Støvet består av aluminiumoksid, fluorider og karbon/karbonforbindelser

- Produksjonsavfall fra anodemassefabrikken

- Diverse produksjonsavfall som ikke kan utnyttes på annen måte, bl.a. fibermaterialer i form av silduker fra støperiet

- Slam fra opprensking av slamsettlingsbassengene.

Deponiet er bygget i en naturlig myrforsenkning på en høyde. Deponiet har dykket overløp og to slam-/oljefeller i serie før avrenning til bekk som går til Karmsundet. I henhold til bedriftens opplysninger går all avrenning som overflateavrenning gjennom overløpet og olje- og slamfellene.

Annet industriavfall leveres kommunal fyllplass.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustrien som er mest problematisk. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. I bransjen er deponeringsløsningene av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternativer til deponering. I Norge finnes det i dag ikke slike alternativer. I utlandet finnes gjenvinningsløsninger, men disse er svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av avfallet ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigeprøver begrenset og gir ikke grunnlag for statitisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, verken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultater og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det gjennomføres en systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.11.00.

SFT har varslet de aluminiumverkene som har sjøkantdeponier om at dette ikke er tilfredsstillende og at det vil bli stilt strengere krav til deponiene. Deponier der avfallet legges direkte i sjøen, vil bli krevet avsluttet. Etter som Karmøy Metallverk ikke har deponi der avfallet legges direkte i sjøen, har SFT kommet til at fortsatt deponering kan tillates inntil videre.

Det stilles i dag krav om at deponier for spesialavfall bl.a. skal ha bunntetting og oppsamling av sigevann. Det er imidlertid vurdert slik at avsig fra deponering av nytt avfall vil være av mindre betydning sammenliknet med avsig fra hele deponiområdet. Betingelsen for fortsatt drift av deponiet er imidlertid at bedriften skal fremlegge en plan for oppgradering av deponiet i tråd med dagens krav til deponier for spesialavfall. Basert på denne planen vil SFT ta endelig stilling til deponering av avfall.

SFTs krav til eksisterende deponier vil bl.a. bli basert på resultatene av ovennevnte undersøkelse av katodeavfall.

Det er nylig vedtatt et EU-direktiv om deponering av avfall som vil få betydning for nye og eksisterende deponier i Norge. Dette direktivet vil bli en del av norsk lovgivning. I henhold til direktivets artikkel 14 skal det for eksisterende deponier fremlegges en plan overfor nasjonale myndigheter om oppgradering av deponier og med oversikt over tiltak som må gjennomføres for å overholde direktivets krav. Basert på denne planen vil nasjonale myndigheter ta stilling til om deponering kan fortsette. SFT vil komme tilbake til dette når direktivet er implementert i norsk lovgivning.

7.5. Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.