Kilde: Kjelforeningen - Norsk Energi
Implementering av EUs direktiv 2000/76/EC om forbrenning av avfall
Konsekvensvurdering
HOVEDBUDSKAP 2
1. INNLEDNING 2
2. FORSLAG TIL IMPLEMENTERING I NORGE 3
2.1 Hovedtrekk i forbrenningsdirektivet 3
2.2 Kort beskrivelse av dagens ordning 3
2.3 Nye krav som følge av ny forbrenningsforskrift 4
2.4 Begrunnelse for strengere krav enn minimumskravet i forbrenningsdirektivet 5
3. KONSEKVENSER 5
3.1 Vurdering av tiltak og kostnader 5
3.1.1 Anlegg som ikke forbrenner spesialavfall 6
3.1.2 Virksomheter som forbrenner spesialavfall 6
3.1.3 Forurensningsmyndigheten 6
3.1.4 Samlede kostnader 7
3.2 Nyttevurdering 7
3.3 Andre virkninger 8
3.3.1 Konsekvenser for samlet forbrenningskapasitet 8
3.3.2 Konsekvenser for forbrenningskapasitet for trevirke 9
3.3.3 Konsekvenser for spesialavfallshåndteringen, unntatt spillolje 9
3.3.4 Konsekvenser for håndtering av spillolje 9
3.3.5 Fordeling av kostnadene 10
3.3.6 Endrede konkurranseforhold 10
Den alvorligste miljøeffekten ved forbrenning av avfall er utslipp til luft. Innføringen av ny forskrift om forbrenning av avfall (forbrenningsforskriften) vil føre til en reduksjon i utslipp til luft av helse- og miljøskadelige stoffer. Dette innebærer en reduksjon av støv, forsurende komponenter og tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, samt organiske mikroforurensninger som TOC og dioksiner. For de kommunale forbrenningsanleggene anslås det for eksempel en reduksjon av støv og dioksiner på 72 og 45 prosent av de samlede utslipp fra disse anleggene. Når det gjelder virksomheter i industrien som forbrenner avfall anslås det for eksempel en reduksjon av NOX og SO2 på henholdsvis 30 og 73 prosent av de samlede utslipp fra disse anleggene. Utslippskravene i den norske forskriften legges på samme nivå som EU-direktivets krav, med unntak av at kravet for utslipp av kvikksølv til luft foreslås noe strengere. Direktivet - og dermed også forskriften - stiller krav om hyppigere periodiske målinger enn dagens utslippstillatelser, og det stilles krav om kontinuerlige målinger av utslipp for en rekke stoffer. Dette vil fange opp eventuelle overutslipp tidligere enn hva som er tilfelle i dag, samtidig som det settes en begrensing for driftstid ved brudd på utslippsgrensene. Det vil begrense virkningen av overutslipp.
Anlegg med nyere tillatelser som forbrenner avfall har allerede i stor grad fått krav tilsvarende direktivets krav, mens anlegg med eldre utslippstillatelser har mindre strenge krav. Forskriftens krav fører til at omtrent halvparten av alle anlegg som forbrenner avfall vil måtte gjennomføre tiltak for å redusere utslippene til luft for å fortsette å forbrenne avfall. Innføring av direktivets utslipps- og målekrav vil dermed medføre investeringskostnader for anlegg som ikke allerede har anskaffet seg tilstrekkelig rense- og måleutstyr, og økte driftskostnader.
Vi har beregnet de samlede investeringskostnadene for kommunale avfallsforbrenningsanlegg og for virksomheter i industrien som forbrenner avfall til å være mellom 240 og 325 millioner kroner. De økte driftskostnadene er anslått til å være ca. 15 millioner kroner pr. år.
Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innføre forbrenningsdirektivet i det norske regelverket. Samlet sett vurderes miljøeffekten av lavere utslipp å rettferdiggjøre de økte kostnadene som forbrenningsanleggene påføres.
Forskriften vil videre gi mer like rammebetingelser og konkurransevilkår for alle aktører som forbrenner avfall, noe som vil bidra til et mer velfungerende marked. I og med at de tekniske kravene kommer i et EU-direktiv, vil næringslivet få de samme rammevilkår som næringslivet i hele EØS-området.
EU vedtok 4. desember 2000 parlaments- og rådsdirektiv 2000/76/EC om forbrenning av avfall (forbrenningsdirektivet). Direktivet har vært behandlet i EØS-spesialutvalget for miljø, hvor endelig rammenotat er godkjent. Direktivet trådte i kraft 28. desember 2000.
Forbrenningsdirektivet implementeres i Norge gjennom en forskrift om forbrenning av avfall (forbrenningsforskriften). Denne forskriften vil erstatte eksisterende forskrift om forbrenning av spesialavfall, forskrift om forbrenning av spillolje og forskrift om forbrenning av kommunalt avfall.
2. Forslag til implementering i Norge
2.1 Hovedtrekk i forbrenningsdirektivet
Direktivets formål er å forhindre eller begrense negative effekter av forbrenning av avfall på miljøet. Forbrenningsdirektivet stiller strenge tekniske krav, blant annet gjennom å fastsette grenseverdier for utslipp og stille krav om målinger av utslipp.
Forbrenningsdirektivet omfatter alle anlegg som forbrenner eller samforbrenner avfall, inkludert spesialavfall, med enkelte unntak.
For eksisterende anlegg skal bestemmelsene i forbrenningsdirektivet gjelde fra og med 28. desember 2005, og for nye anlegg fra og med 28. desember 20021.
2.2 Kort beskrivelse av dagens ordning
Til sammen forbrennes det i dag over en million tonn avfall i Norge. Avfallet fordeler seg på følgende anlegg:
· 12 kommunale avfallsforbrenningsanlegg forbrenner ca. 650 000 tonn blandet avfall pr. år.
· 11 virksomheter i industrien forbrenner ca. 260 000 tonn avfall pr. år.
· Seks sykehusanlegg har tillatelse til å forbrenne 143 tonn avfall pr. år.
· To sementfabrikker forbrenner ca. 30 000 tonn spesialavfall samt ca. 20 000 tonn vanlig avfall pr. år.
· 28 virksomheter har tillatelse til å forbrenne spillolje. Av disse forbrenner seks bedrifter annet avfall som omfattes av forbrenningsforskriften. Det er flere virksomheter som ikke benytter seg av sin tillatelse til å forbrenne spillolje. I Norge samles det inn ca. 40 000 tonn spillolje hvert år, hvorav mellom 25 000 og 30 000 tonn forbrennes i Norge mens resten eksporteres.2
Det er søkt om tillatelse for en rekke nye anlegg. Hvis alle forbrenningsanleggene som har søkt om tillatelse blir bygd og satt i drift vil dette øke forbrenningskapasiteten med ca. 350 000 til 400 000 tonn avfall pr. år. Vi forventer en økning i forbrenningskapasiteten framover, selv om det er vanskelig å tallfeste denne.
Kommunal avfallsforbrenning er i dag regulert i tillatelsene til den enkelte anleggseier, samt gjennom en henvisningsforskrift for å oppfylle EUs direktiv om forbrenning i kommunale anlegg3. I tillatelsene foretas det en vurdering av hvilke krav som skal stilles i hvert enkelt tilfelle basert på blant annet lokale forhold.
Kravene til avfallsforbrenning i virksomheter i industrien er innarbeidet i bedriftenes tillatelser.
Forbrenning av spesialavfall reguleres i dag gjennom egne forskrifter4 samt tillatelse til den enkelte anleggseier. To anlegg har tillatelse til og forbrenner spesialavfall med klorerte forbindelser, hvor det stilles krav til ekstra høy forbrenningstemperatur i behandlingen av avfallet. Flere anlegg har tillatelse til kun å forbrenne spillolje. Noen kommunale forbrenningsanlegg har tillatelse til å forbrenne mindre mengder spesialavfall, som blant annet malingrester.
Det finnes ca. 400 - 500 biobrenselanlegg i Norge. De fleste av disse forbrenner rene brensler (bark, flis, halm), og omfattes ikke av forbrenningsforskriftens bestemmelser.
2.3 Nye krav som følge av ny forbrenningsforskrift
Dagens krav varierer fra anlegg til anlegg, og mellom de ulike typer anlegg. Anlegg med nyere tillatelser som forbrenner avfall har allerede i stor grad fått krav tilsvarende direktivets krav, mens anlegg med eldre utslippstillatelser har mindre strenge krav. Alle vil, med få unntak, få tilsvarende eller strengere krav til utslipp til luft og vann enn de har i dag5. Anleggene vil få krav til utslipp av stoffer som tidligere ikke har vært regulert, blant annet utslippskrav for en rekke tungmetaller både til luft og vann, samt utslippskrav til vann for dioksiner. Kravene er utdypet i forskriften og vi viser til denne for en fullstendig fremstilling.
For virksomheter som samforbrenner avfall med annet brensel, hovedsakelig virksomheter i industrien, innebærer den nye forskriften forskjellige utslippskrav avhengig av hvor stor andel av brenselet som stammer fra avfall som omfattes av forskriften. Jo større andel av brenselet som omfattes av forskriften, jo strengere vil utslippskravene være. En større andel av avfallsbasert trevirke enn tidligere vil bli omfattet av kravene til avfallsforbrenning.få avfallsforbrenningskrav.
Forbrenningsforskriften skiller kun mellom vanlig avfall og spesialavfall ved enkelte av kravene6. Utslippskravene i forbrenningsforskriften for virksomheter som har tillatelse til å forbrenne de fleste typer spesialavfall vil bli de samme som de har i dag. Forbrenning av spillolje vil bli unntatt for de spesielle kravene som spesialavfall har, men må ellers følge kravene i forskriften. De fleste virksomheter som forbrenner spillolje vil derfor få betydelig strengere krav enn de har i dag.
Forbrenningsforskriften pålegger alle anlegg å måle en rekke utslipp til luft kontinuerlig, som for eksempel SO2, NOX, HCl, HF og støv. For utslipp av tungmetaller og dioksiner til luft vil det bli krevd to årlige målinger i motsetning til en tidligere. Videre krever forskriften til dels økt målehyppighet og målinger av flere stoffer enn tidligere på utslipp til vann.
For anlegg som forbrenner sorterte, kvalitetssikrede avfallsfraksjoner er det åpnet for enkelte unntak fra målekravene.
Forskriften begrenser hvor lenge man kan ha et anlegg i drift ved brudd på utslippsgrensene, samt innfører en begrensning på samlet driftstid ved brudd i løpet av et år.
2.4 Begrunnelse for strengere krav enn minimumskravet i forbrenningsdirektivet
Forbrenningsdirektivet er et minimumsdirektiv, og nasjonale myndigheter har derfor anledning til å fastsette strengere krav. Vi har valgt å gjøre dette på enkelte områder. Dette kommer i all hovedsak av at dagens praksis i Norge er strengere enn de krav som er nedfelt i direktivet og/ eller at kravene ikke forventes å føre til noen nevneverdige konsekvenser. Den viktigste endringen vi har foreslått gjelder utslippsgrensen for kvikksølvutslipp til luft hvor dagens praksis i Norge for kommunale forbrenningsanlegg allerede er strengere enn direktivets krav.
Kvikksølv er en høyt prioritert miljøgift i Norge med potensial for alvorlige helseproblemer. Det er for tillatelser gitt etter 1995 satt en grense for kvikksølv på 0,03 mg/ Nm3 for kommunale avfallsforbrenningsanlegg. I forbrenningsdirektivet er det vedtatt en grense på 0,05 mg/ Nm3. Øvrige krav i forskriften tilsier at bruk av aktivt kull og posefilter vil være en nødvendig teknologi. Dette gjelder for alle anlegg som forbrenner avfall i dag. Dette medfører at strengere krav til utslipp av kvikksølv oppnås uten egne tiltak. Vi foreslår derfor å videreføre dagens høye ambisjonsnivå.
3.1 Vurdering av tiltak og kostnader
De nye kravene i forbrenningsforskriften fører til at omtrent halvparten av alle anlegg som forbrenner avfall vil måtte gjennomføre tiltak for å fortsette å forbrenne avfall. Forskriftens utslipps- og målekrav vil medføre tiltaksbehov i form av investeringer for anlegg som ikke allerede har anskaffet seg tilstrekkelig rense- og måleutstyr, og økte driftskostnader, i hovedsak til måling og prøvetaking. Behovene for tiltak fordelt på type anlegg er gitt i tabell 1.
Tabell 1: Behov for tiltak
Kilde: Kjelforeningen - Norsk Energi
Kjelforeningen - Norsk Energi (Kjelforeningen) har anslått investeringskostnadene av nødvendige tiltak, samt de økte driftskostnadene for hvert anlegg. Alle disse kostnadstallene er grove anslag.
De økte driftskostnadene anslås, som følge av nye krav til måling og prøvetaking, for hvert anlegg til ca.100 000 kroner pr. år hvis anlegget kun har utslipp til luft og 130 000 kroner pr. år hvis anlegget har utslipp til både luft og vann. Dette gjelder uansett anleggets type og størrelse.
Vårt forslag til strengere krav til kvikksølvutslipp til luft antas innfridd gitt at anleggene klarer forbrenningsforskriftens krav til dioksinutslipp. Kvikksølvkravet innebærer derfor ingen ekstra kostnader for anleggene.
3.1.1 Anlegg som ikke forbrenner spesialavfall
Kommunale avfallsforbrenningsanlegg
Kjelforeningen anslår investeringskostnaden av nødvendige tiltak for kommunale avfallsforbrenningsanlegg til mellom 100 og 125 millioner kroner. Økte driftskostnader som følge av disse tiltakene, samt nye krav til måling og prøvetaking, er anslått til 4,4 millioner kroner pr. år.
Sykehusanlegg
Sykehusanleggene forbrenner i dag hver mellom 2-70 tonn sykehus-, biologisk- og patologisk avfall pr. år. Hvis sykehusanleggene skal fortsette å forbrenne avfall må de gjøre relativt store investeringer. Det antas at mange av sykehusene av lønnsomhetshensyn vil velge å levere avfallet til andre anlegg som forbrenner avfall.
Virksomheter i industrien som forbrenner avfall
Kjelforeningen anslår investeringskostnaden av nødvendige tiltak til mellom 140 og 200 millioner kroner. Økte driftskostnader som følge av disse tiltakene, samt nye krav til måling og prøvetaking, er anslått til 10,1 millioner kroner pr. år. Tiltakene og dermed investeringene vil avhenge av hvor stor andel av brenselet som er avfall. I anslaget til Kjelforeningen er alle virksomheter i industrien tatt med. Det er stor usikkerhet knyttet til dette.
3.1.2 Virksomheter som forbrenner spesialavfall
Anlegg som har tillatelse til å forbrenne flere typer spesialavfall vil ikke ha behov for å gjennomføre tiltak for å tilfredsstille forbrenningsforskriften. Driftskostnadene vil øke fordi det vil bli krevd noen ekstra målinger i forhold til i dag. Forskriften kan utløse omstillinger for disse anleggene, jf. avsnitt 3.3.3.
Norsk Spesialolje AS antar at de fleste anlegg som i dag forbrenner spillolje vil gå over til å benytte andre typer fyringsolje når den nye forskriften iverksettes. De virksomhetene som vil fortsette å forbrenne spillolje vil få økte kostnader, både som en følge av behov for tiltak og som en følge av økte driftskostnader.
3.1.3 Forurensningsmyndigheten
Innføringen av den nye forskriften vil føre til at forurensningsmyndigheten, innen utgangen av overgangsperioden, må bruke ressurser for å utarbeide nye tillatelser for alle virksomheter som forbrenner avfall. Dette økte ressursbehovet vil bli fordelt mellom fylkesmennene og SFT og antas ikke å ha administrative og økonomiske konsekvenser av vesentlig betydning. Dette kommer blant annet av at sentrale krav i forskrifts form vil føre til en enklere saksbehandling under utarbeidelse av nye utslippstillatelser. Videre vil de strengere reglene for unormale driftsforhold føre til behov for tettere oppfølging av anleggene som er i drift.
Gitt at alle anlegg, med unntak av sykehusanlegg og anlegg som forbrenner spillolje, fortsetter å forbrenne avfall vil de samlede kostnadene være gitt i tabell 2. Vi har ikke beregnet kostnader som følge av eventuelle omstillinger for anlegg som forbrenner spesialavfall og sykehusanleggene.
Tabell 2: Samlede kostnader for kommunale forbrenningsanlegg og virksomheter i industrien som forbrenner avfall
Type anlegg | Investeringskostnader (MNOK) | Økte driftskostnader (MNOK pr. år) |
Kommunale | 100-125 | 4,4 |
Virksomheter i industrien | 140-200 | 10,1 |
Total | 240-325 | 14,5 |
Kilde: Kjelforeningen - Norsk Energi
Reduksjon av miljøfarlige stoffer i utslipp til luft vil være den viktigste miljøeffekten av forbrenningsforskriften. De nye tillatelsene vil føre til store reduksjoner av enkelte stoffer. Utslippsreduksjonen bidrar til redusert dannelse av støv og forsurende komponenter og reduserer tilførselen til naturen av tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, samt organiske mikroforurensninger som TOC og dioksiner.
Kjelforeningen har gjort anslag for de kommunale forbrenningsanleggene og virksomhetene i industrien som i dag ikke klarer forbrenningsforskriftens utslippskrav. For de kommunale forbrenningsanleggene er det spesielt utslippene av støv, dioksiner, HF og SO2 som vil være av betydning. For de seks kommunale forbrenningsanleggene som har behov for tiltak vil reduksjonen av støv, dioksin, HF og SO2 være på henholdsvis 85, 96, 50 og 77 prosent. Samlet utslippsreduksjon for alle de kommunale forbrenningsanleggene er oppsummert i tabell 3.
Tabell 3: Anslag på reduksjon i utslipp av fire parametre for kommunale forbrenningsanlegg i dag
Parameter | Utslipp i dag (pr. år) | Utslipp etter tiltak (pr. år) | Endring (avrundet) (pr. år) |
Støv | 39 tonn | 11 tonn | -28 tonn (-72%) |
Dioksiner | 5,3 gram | 2,9 gram | -2,4 gram (-45%) |
HF | 0,65 tonn | 0,35 tonn | -0,3 tonn (-46%) |
SO2 | 214 tonn | 114 tonn | - 100 tonn (-47%) |
Kilde: SFT og Kjelforeningen - Norsk Energi
For de virksomhetene i industrien som i dag ikke klarer forbrenningsforskriftens utslippskrav har Kjelforeningen anslått at reduksjonen først og fremst vil komme på støv, mangan, SO2 og NOX. Disse er nærmere oppsummert i tabell 4.
Tabell 4: Anslag på reduksjon i utslipp for virksomheter i industrien som forbrenner avfall.
Parameter | Utslipp i dag (pr. år) | Utslipp etter tiltak (pr. år) | Endring (avrundet) (pr. år) |
NOX | 630 tonn | 440 tonn | - 190 tonn (-30%) |
SO2 | 315 tonn | 85 tonn | - 230 tonn (-73%) |
Mn* | 0,95 tonn | 0,1 tonn | - 0,85 tonn (-89%) |
Støv* | 37 tonn | 2 tonn | - 35 tonn (-95%) |
Kilde: Kjelforeningen - Norsk Energi
*Anslag på utslipp og utslippsreduksjon for Norske Skog Follum.
Virkningen på miljøet av disse stoffene kan være markante. I svevestøvet finner vi blant annet tungmetaller. I tillegg til virkningene disse tungmetallene har på ytre miljø gir svevestøv helseskader ved innånding. Svoveldioksid (SO2) og nitrogenoksider (NOX) forårsaker forsuring, noe som er en trussel mot det biologiske mangfoldet. Utslipp av hydrogenfluorid (HF) kan forårsake lokale helseskader og skader på planter og dyr. Dioksiner og mangan (Mn) er helse- og miljøskadelige kjemikalier. De medfører store miljøproblemer, og kan skade mennesker og miljø selv i små konsentrasjoner. De brytes langsomt ned, og akkumuleres i næringskjeden.
Miljøbesparelsen av reduksjonen for disse seks parametrene er anslått til over 130 millioner kroner pr. år7. Det er knyttet stor usikkerhet til anslagene på miljøkostnader. Tallene gir likevel en god indikasjon på miljøeffekten av de reduserte utslippene.
Flere målinger vil fange opp overutslipp tidligere enn hva man klarer i dag, samtidig som en begrensning for driftstiden med brudd på utslippsgrensene vil begrense virkningen av overutslipp.
3.3.1 Konsekvenser for samlet forbrenningskapasitet
På bakgrunn av mengden søknader forventes den samlede forbrenningskapasiteten å øke selv om forskriften isolert sett medfører økte kostnader ved forbrenning. De nye kravene har vært kjent i lengre tid, og det er derfor trolig at disse i noen grad er tatt hensyn til når det er søkt om tillatelse til nye anlegg. Anlegg som i dag forbrenner relativt store mengder avfall forventes i all hovedsak å fortsette å forbrenne avfall også etter at de nye utslippskravene er gjort gjeldende. De anleggene som forventes å bli lagt ned forbrenner helt marginale avfallsmengder.
For virksomheter i industrien som forbrenner avfall, vil kostnadsøkningen forskriften fører med seg redusere fordelen anleggene har av å benytte avfallsbasert brensel framfor alternative energibærere. For virksomheter som forbrenner en svært liten andel avfall, kan kostnadsøkningen være så høy at anleggene vil vurdere om de skal fortsette å forbrenne avfall. Det er derfor mulig at slike anlegg vil redusere mengden av avfallsbasert brensel, for på den måten å oppnå lempeligere krav til utslipp. Kravene varierer avhengig av andelen avfall som inngår i brenselet. Dette vil, på kort sikt, kunne få betydning for samlet forbrenningskapasitet.
Anlegg som forbrenner sorterte, kvalitetssikrede avfallsfraksjoner utgjør en del av den nasjonale satsningen på økt bruk av bioenergi. Disse anleggene vil i hovedsak få samme utslippskrav som ved forbrenning av blandet avfall. Dette vil øke kostnadene ved produksjon av bioenergi basert på avfall, særlig for mindre anlegg. Forskriften åpner imidlertid for enkelte unntak fra målekravene som gjør konsekvensene mindre alvorlige. Forbrenningsdirektivet angir dessuten at EU-Kommisjonen skal arbeide videre med unntaksmulighetene med sikte på å utvide disse.
3.3.2 Konsekvenser for forbrenningskapasitet for trevirke
Forbrenningsforskriften vil medføre at en større andel trevirke vil bli omfattet av kravene til avfallsforbrenning enn tidligere. Det vil trolig føre til at en del anlegg som forbrenner treavfall vil stille økte krav til kvaliteten på brenselet som de mottar, for å unngå å bli omfattet av forbrenningsforskriften. Det gir behov for andre disponeringsløsninger for det lett forurensede treavfallet, for eksempel rivingsflis fra bygg- og anleggsbransjen, som tidligere gikk til forbrenning i industrien. Dette kan gi høyere kostnader. Avsetningsmulighetene for treavfall som ikke er helt rent, er allerede i dag dårlige.
3.3.3 Konsekvenser for spesialavfallshåndteringen, unntatt spillolje
Den nye forbrenningsforskriften gir samme utslippskrav til alle anlegg uansett om de forbrenner vanlig kommunalt avfall eller spesialavfall. Kjent og delvis innarbeidet teknologi gjør at antall anlegg som kan forbrenne mesteparten av spesialavfallet, og samtidig overholde utslippskravene, øker. At EU-direktivets krav har vært kjent i lengre tid har trolig bidratt til å framskynde utviklingen i forbrenningsteknologien. Tillatelse til drift av anlegg for forbrenning av spesialavfall skal fortsatt gis av SFT.
De andre nordiske land har bygget forbrenningsanlegg som har som eneste formål å destruere spesialavfall, i motsetning til Norge som har bygget et forbehandlingsanlegg, NOAH, hvor avfallet etterpå forbrennes i sementindustrien. Konsekvensen av oppgradert teknologi i anlegg som forbrenner avfall er at NOAHs forbehandlingsanlegg for spesialavfall i Brevik kan få forverrede konkurransevilkår. Dette anlegget er det eneste i Norge som kan håndtere enkelte avfallstyper med klorerte forbindelser, hvor det stilles krav til ekstra høy forbrenningstemperatur i behandlingen av avfallet. Mengden avfall med klorerte forbindelser av denne typen, hovedsakelig klorerte løsemidler, er betydelig redusert etter etableringen av forbrenningsanlegget i Brevik. Disse løsemidlene brukes i langt mindre grad i dag enn tidligere.
Norge har de senere år eksportert ca. 5 000 tonn spesialavfall pr. år som ikke kan tas hånd om i det norske systemet til de nordiske anleggene. Eksporten av spesialavfall forventes ikke å øke som en konsekvens av forbrenningsforskriften.
Samlet sett vurderer SFT det slik at det totale sluttbehandlingstilbudet for spesialavfall ikke svekkes som følge av forbrenningsforskriften. At flere anlegg trolig vil kunne forbrenne spesialavfall kan redusere kostnaden for avfallbesitterne og føre til mindre transport av farlig gods. Eventuell omstilling vil ta noe tid fordi anleggene må iverksette nødvendige tiltak og dokumentere at de kan klare kravene også ved forbrenning av spesialavfall.
3.3.4 Konsekvenser for håndtering av spillolje
Skjerpede utslippskrav for forbrenning av spillolje vil føre til redusert forbrenning innenlands. På grunn av refusjonssystemet for spillolje, vil den refusjonsberettigede spilloljen bli samlet inn som før. Den mest nærliggende disponeringen som følge av redusert innenlandsk forbrenning, vil være økt eksport for reraffinering til ny baseolje i andre land. Dette anses som en miljømessig forsvarlig behandling.
Det meste som blir innsamlet av ikke-refusjonsberettiget spillolje blir forbrent i Norge. Det er forventet at prisen for denne typen spillolje vil bli redusert som følge av redusert innenlandsk etterspørsel. En omlegging av refusjonssystemet i 1999 slik at flere typer spillolje ble refusjonsberettiget, førte ikke til en økning i totalt innsamlet mengde spillolje. Erfaringene fra omleggingen av refusjonssystemet i 1999, som ga en høyere pris på spilloljen, tyder på at innsamlingen i liten grad påvirkes av prisen. Det er derfor grunn til å tro at innsamlingen av ikke-refusjonsberettiget spillolje vil fortsette omtrent på dagens nivå.
De økte kostnadene som følge av økte krav til anlegg som forbrenner avfall blir overveltet på avfallsbesitteren. For avfall i kommunale forbrenningsanlegg vil dette bety økte avfallsgebyr for husholdningene. Særlig gjelder dette gebyrene ved levering av avfall til anlegg som ikke allerede tilfredsstiller forskriftens krav til utslipp. For disse antar vi at avfallsgebyret kan få en økning i størrelsesorden om lag fem prosent. For anlegg som tilfredsstiller utslippskravene forventes økningen i gebyrene å bli lavere enn dette. Når det gjelder virksomheter i industrien som forbrenner avfall vil variasjonene i prisene variere mer. Det er derfor vanskeligere å forutsi hvor store de økte kostnadene vil bli.
3.3.6 Endrede konkurranseforhold
Forbrenningsforskriften vil gi mer like rammebetingelser og konkurransevilkår for alle aktører som forbrenner avfall, både i kommunal og privat sektor. I og med at de tekniske kravene i forskriften kommer gjennom et EU-direktiv, vil næringslivet få de samme rammevilkår som næringslivet i hele EØS-området. Det vil bidra til å gjøre konkurranseforholdene mest mulig like, og forutsigbare.
Fotnoter
1 I den nye forbrenningsforskriften trer bestemmelsene i kraft 1. januar 2006 og 1. januar 2003.
2 Av den innsamlede spilloljen i 2000 (40 927 tonn) var litt over 60% refusjonsberettiget.
3 EU direktiv 89/369/EEC og 89/429/EEC.
4 Med noen unntak, herunder spillolje, reguleres spesialavfall gjennom forskrift om forbrenning av spesialavfall. Spillolje reguleres gjennom forskrift om forbrenning av spillolje.
5 Enkelte anlegg har i dag strengere utslippskrav til vann enn direktivet når det gjelder tre tungmetaller og suspendert stoff. Videre har nyere kommunale forbrenningsanlegg strengere krav til kvikksølvutslipp til luft.
6 Blant annet har spesialavfall med klorerte forbindelser strengere krav til temperatur i forbrenningskammeret.
7 Benyttet ECONs beregninger av miljøkostnader, jf. ECON 28/01 Utslippsavgift på forbrenning av avfall.