STATENS BEREDSKAP MOT AKUTT OLJEFORURENSNING

FORSLAG TIL UTVIKLING I PERIODEN 2001 -2010

SFT den 17.01.01

Innholdsfortegnelse

Kap. 1 Innledning

Kap. 2 Sammendrag
2.1 Utvikling av statens oljevernberedskap etter St. meld. nr. 25 (1993 -1994) om norsk oljevern
2.2 Forslag til statens beredskapsnivå
2.3 Forslag om å vurdere organiseringen av norsk oljevern

Kap. 3 Utviklingen av statens oljevernberedskap etter St. meld. nr. 25 (1993 -1994) om norsk oljevern
3.1 Videre utvikling av samarbeidet med Forsvaret
3.2 SFTs oppgaver i oljevernberedskapen
3.3 Styrking av strandsoneberedskapen
3.4 SFTs rolle innen opplæring og teknologiutvikling
3.5 Skipsfartens rolle

Kap. 4 Prinsipper og strategier som SFT vil legge til grunn ved den videre utviklingen av norsk oljevern 2001 -2010
4.1 Utfordringer for oljevernet i perioden 2001 -2010
4.2 Valg av grunnleggende prinsipper og strategier

Kap. 5 Forslag til statens beredskapsnivå for perioden 2001 -2010
5.1 Valg av dimensjonerende skipsuhell som grunnlag for å planlegge beredskapen
5.2 Valg av aksjonsmålsettinger for statlige oljevernaksjoner
5.3 Forslag til statlig beredskapsnivå

Kap. 6 Lokalisering og kostnader
6.1 Valg av forutsetninger og metodikk for å kunne bestemme utstyrsmengder og lagringssteder for statens utstyr
6.2 Forslag til geografisk lagring av statens utstyr i regionene
6.3 Kostnadene forbundet med å etablere det foreslåtte beredskapsnivået
6.4 Forslag til økning på Kap. 1443 -Statens beredskaps- ansvar mot akutt forurensning

Kap. 7 Vurdering av alternativer til det foreslåtte beredskapsnivået
7.1 Generelt om forholdet mellom beredskapskostander og aksjonskostander
7.2 Høyt beredskapsnivå
7.3 Lavere beredskapsnivå (dagens)

Kap. 8 Forslag om å vurdere organiseringen av norsk oljevern
8.1 Bakgrunn
8.2 Krav til organiseringen av norsk oljevern
8.3 Mulige måter å organisere norsk oljevern på
8.4 Forslag til videre arbeid

Vedlegg Oversikt over forslagene til beredskapsnivåer

Kap. 1 Innledning

Dokumentet er tematisk begrenset til den del av statens beredskap som er etablert for å fjerne akutt oljeforurensning etter at den er kommet ut i miljøet. I dokumentet omtales denne beredskapen som statens oljevernberedskap, statens beredskap mot akutt oljeforurensning eller statens beredskap. SFT er ansvarlig for statens oljevernberedskap. Dokumentet omhandler ikke mulige forebyggende tiltak for å hindre at akutt oljeforurensning inntreffer eller mulige tiltak for å hindre eller å redusere utstrømming av akutt oljeforurensning til miljøet etter at en ulykke har inntruffet, for eksempel nødlossing av olje fra havarist. Når det gjelder nødlossing av olje og kjemikalier fra skip har Miljøverndepartementet (MD) gitt SFT i oppdrag å lede en direktoratsgruppe mellom Sjøfartsdirektoratet (SD), Kystvakten, Forsvaret for øvrig og SFT som bl.a. skal gjennomgå dagens beredskap og aksjonsansvar og foreslå forbedringstiltak. Grupper starter arbeidet i nær fremtid og skal etter planen legge frem en tilråding innen utgangen av april 2001.

Statens oljevernberedskap er innrettet mot større tilfeller av akutt oljeforurensning fra skipstrafikken og fra ukjent kilde. Statens oljevernberedskap har også en lovfestet bistandsplikt overfor kommunene og kan etter anmodning yte frivillig bistand til private. Bistanden omfatter faglig informasjon, materiell og teknisk personell. Statens beredskap har ikke endret seg vesentlig i organisering eller omfang siden etableringen sent på syttitallet.

Dokumentet foreslår statlig beredskapsnivå mot aktutt oljeforurensning fra skipstrafikken langs kysten. Med beredskapsnivå menes i det etterfølgende et antall oljevernsystemer og deres responstider innenfor et nærmere definert geografisk område. Oljevernsystemene som inngår i et beredskapsnivå, består av havgående systemer, kyst- og fjordsystemer basert på lenser og skimmere med tilhørende lenseslepefartøyer og opptaksfartøyer, dispergeringsystemer basert på påføring med helikoptre og strandsaneringsgrupper. Med responstid menes den tid det tar å få et oljevernsystem til skadestedet etter at varsel om utslipp er gitt.

Det er flere grunner til at SFT fremmer forslag til hvordan statens beredskap mot akutt oljeforurensning bør utvikles i perioden 2001-2010. For det første har SFT bedre faglig underlag enn tidligere. På bakgrunn av miljørisiko- og beredskapsanalyser gjennomført i 1999 -2000 vet SFT bedre hvor omfattende den statlige beredskapen bør være for at statens ansvar for miljørisiko ivaretas. SFT har således et bedre faglig underlag enn tidligere for å vurdere behovet for endringer i statens beredskap. Statens beredskapsplanlegging har hittil ikke vært risikobasert på samme måte som planleggingen til operatørselskapene, annen privat beredskap og kommunenes beredskap.

En annen grunn er at MD har bedt SFT vurdere dagens oljevernberedskap i forhold til St. meld. nr. 25 (1993 -94) om norsk oljevernberedskap og til Stortingets behandling av denne meldingen, jfr. Innst. S. nr. 152 (1993-1994) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om norsk oljevern (St. meld. nr. 25.). En tredje grunn er at muligheten for et praktisk beredskapssamarbeid med operatørselskapene på norsk sokkel er bedret. SFT har pålagt operatørselskapene å etablere en kyst og strandsoneberedskap. I mange kystområder må dermed operatørselskapene etablere kyst- og strandsoneberedskap i områder hvor det er etablert statlig og kommunal beredskap.

SFT har ikke vurdert ikke behovet for endringer i beredskapen mot akutt kjemikalieforurensning. Vi vil i den forbindelse vise til to utredninger om akutt kjemikalieforurensning som tidligere er oversendt departementet. Det gjelder utredningen som gir en tilstandsbeskrivelse av akutt kjemikalieforurensning og utilsiktet spredning av genmodifiserte organismer, oversendt til MD ved brev av 10.03.97, og utredningen om akutt forurensning utenom akutt oljeforurensning, oversendt ved brev av 26.04.99. Begge utredningene fokuserer på tiltak som bør gjennomføres.

Kap. 2 Sammendrag

Dokumentet foreslår hvordan statens beredskap mot akutt oljeforurensning kan styrkes. Grunnlaget for forslaget er SFT's vurdering av dagens beredskap i forhold til beskrivelsene i St. meld. nr. 25 (1993 -1994) om Norsk Oljevern og resultatet av miljørisiko- og beredskapsanalyser. For å kunne etablere det foreslåtte beredskapsnivået langs hele kysten, må staten investere i nytt oljevernutstyr for i alt 52 mill. kroner. De årlige utgiftene for å vedlikeholde og opprettholde det foreslåtte beredskapsnivået er anslått til 57 mill. kroner. Det er 18.5 mill. kroner mer enn dagens årlige utgifter. SFT anbefaler også at MD nedsetter et utvalg av berørte parter som innen 1.12.2001 skal vurdere om alternativ organisering av beredskapen vil være mer hensiktsmessig enn dagens.

2.1 Utviklingen av statens oljevernberedskap etter St. meld. nr. 25 (1993 -1994) om norsk oljevern

MD har bedt SFT vurdere dagens oljevernberedskap i forhold til St. meld. nr. 25 (1993 -94) om norsk oljevernberedskap og til Stortingets behandling av denne meldingen, jfr. Innst. S. nr. 152 (1993-1994) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om norsk oljevern (St. meld. nr. 25.).

Som sentralt myndighetsorgan for norsk oljevernberedskap, har SFT følgende oppgaver:

• Regelverksutforming
• Godkjenning av beredskapsplaner, kontroll og tilsyn
• Styrking av miljø-/virkningskunnskaper
• Overordnet ledelse av statlige oljevernaksjoner (strategisk ledelse)

Etter at meldingen ble fremlagt, har SFT styrket sin rolle som myndighetsutøver og kontrollør overfor private og kommuner. SFT har også forbedret sin kompetanse innen miljø og virkning. Forsvaret og SFT inngikk en samarbeidsavtale i 1996 som presiserer bistanden fra Forsvaret til det statlige oljevernet. Det er over tid utviklet et meget godt samarbeid med Forsvaret som omfatter bruk av kystvaktfartøyer i statens oljevernberedskap og opplæring av Kystvaktens skipssjefer som skadestedsledere. I dag seiler 8 kystvaktfartøyer med tungt oljevernutstyr om bord. Avtalen med Kystvakten har medført årlige besparinger på SFTs driftsbudsjett med ca. 3.4 mill. kroner. Kystvakten bistår også SFT med skadestedsledere ved oljevernaksjoner til sjøs. Beordringssystemet i Forsvaret gjør det vanskelig å sikre tilstrekkelig med skadestedsledere fra forsvaret til oljevernaksjoner. Det medfører at SFT fremdeles har ansvaret for alle typer oppgaver i statens beredskap - både strategiske og operative

SFT prioriterer strandsoneberedskapen sterkere enn tidligere. Grunnen er at erfaringene fra oljevernaksjoner langs kysten viser at olje som oftest når land og at det er nødvendig å sette i verk strandsaneringsoperasjoner. Knappe ressurser medfører at SFT ikke får øvet beredskapen tilstrekkelig. Det er også usikkert i hvor stor grad bistandsyterne (Sivilforsvaret og Forsvaret) til statens strandsoneberedskap vil kunne løse sine oppgaver.

I forbindelse med omorganiseringen av SFT i 1998, ble det opprettet en egen enhet innen SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling i Horten. Planen var at den i løpet av noen år skulle vurderes utskilt fra SFT som en selvstendig juridisk enhet. Inntektsgrunnlaget for enheten skulle være salg av tjenester innen opplæring, utprøving og teknologiutvikling. Erfaring fra to års drift viser at det ikke er stort nok marked til å privatisere enheten. Videre viser erfaringene at SFTs kompetanse innen opplæring, teknologi og internasjonal bistand er sterkt etterspurt og at enhetens integrering i SFTs organisasjon gir konkurransefortrinn overfor nasjonale og internasjonale kunder.

Det har ikke skjedd noen avklaring av hvorledes skipsfarten bør bidra til oljevernet. Skipsfarten har ikke etablert noen egen beredskapsorganisasjon mot akutt oljeforurensning innenfor forurensningslovens virkeområde eller blitt pålagt å gjøre det. Det medfører at det er det offentlige som må sørge for at det finnes en beredskap mot akutt oljeforurensning fra skip.

2.2 Forslag til statens beredskapsnivå

Forslaget til statlig beredskapsnivå baserer seg på et par grunnleggende prinsipper og strategier for statens oljevern, på kunnskap om miljørisikoen forbundet med skipstrafikken langs kysten og på beredskapsplanlegging basert på dimensjonerende akutte oljeutslipp fra skip.

SFT har lagt følgende prinsipper og strategier til grunn:

• Statens oljevern skal prioritere beskyttelsen av sårbare miljøressurser langs kysten og i norsk farvann
• Dimensjoneringen av statens beredskap skal skje utfra kunnskap om miljørisiko og ikke ut fra "verst tenkelige tilfelle".
• Statens beredskap skal være fleksibel og robust og dekke et spekter av situasjoner.
• Forslaget til beredskapsnivå skal også bidra til å fremme bedre samordning og ressursutnyttelse på tvers av oljevernorganisasjonene.
• Effektivisering av den kommunale bistanden under oljevernaksjoner ledet av staten.

På bakgrunn av miljørisiko- og beredskapsanalyser er det foreslått statlig beredskapsnivå mot akutt oljeforurensning fra skip i 6 geografiske regioner. Disse dekker sjøområdene langs kysten ut til og med økonomisk sone og kystområdene rundt Svalbard. Beredskapsnivået for hver region beskrives som et bestemt antall oljevernsystemer med tilhørende responstider for det enkelte system.

For å kunne etablere beredskapsnivået langs hele kysten, inkludert Svalbard, er det nødvendig at kystvaktfartøyene og Oljevern 01 -04 fortsatt seiler med oljevernustyr ombord, og at det lagres utstyr på 14 statlige depoter og på 9 steder langs kysten utenom de statlige depotene. Forslaget til beredskapsnivået gjør det nødvendig å flytte depotet i Solund til Florø og depotet i Lødingen til ytre Vesterålen. Depotet i Fedje bør legges ned fordi området dekkes av andre statlige depoter (Bergen og Florø).

Det foreslåtte beredskapsnivået for staten forutsetter at staten kan anvende private og kommunale beredskapsressurser under en aksjon. Etter f-loven har ikke private og kommuner beredskapsplikt overfor det statlige ansvaret. Private og kommuner har imidlertid en lovbestemt bistandsplikt til staten under statlige aksjoner, jfr. f-loven § 47. SFT regner ikke med å betale private og kommuner for å kunne planlegge med deres beredskapsressurser. Private og kommuner kompenseres kun når staten bruker utstyret i aksjoner, jfr. f-lovens § 47 -Bistandplikt.

For å kunne etablere det statlige beredskapsnivået, er det nødvendig at SFT kjøper inn lenser, skimmere, strandsaneringsutstyr og dispergeringsutstyr for ca. 52 mill. kroner. Dette er utstyr som kommer i tillegg til SFTs eksisterende utstyrspark. SFT foreslår at investeringene tas over en treårs-periode, første gang i 2002. De årlige utgiftene for å opprettholde det foreslåtte beredskapsnivået, inkludert regelmessig utskifting av utslitt utstyr, er anslått til kr. 57 mill. kroner, en økning på 18.5 mill kroner fra i dag.

Dersom man skal etablere en beredskap utover SFTs primære forslag, anbefaler SFT at det etableres til sammen 8 beredskapsfartøyer langs hele kysten noe som vil ha en kostnad på ca. 130 millioner pr. år. SFT mener for øvrig at en styrking av Kystvakten som kan utføre både forebyggende og skadebegrensende tiltak vil være den beste måten å øke beredskapen på utover SFTs forslag.

2.3 Forslag om å vurdere organiseringen av norsk oljevern.

Det er tre grunner til at SFT anbefaler omorganisering av norsk oljevern:

-Store og langvarige oljesøl skjer sjeldent i norsk farvann. En konsekvens av denne positive utviklingen er at oljevernorganisasjonene får liten praktisk trening i å håndtere store og langvarige oljevernaksjoner.
-Det er potensial for bedre ressursutnyttelse på tvers av statlige og private oljevernorganisasjoner.
-Det er økende behov for foryngelse av den statlige beredskapsorganisasjonen.

Fire modeller for organisering er vurdert:

- Offentlig modell. Staten overtar beredskaps- og aksjonsansvaret for alle typer større tilfeller av akutt oljeforurensnsing i norsk farvann og langs kysten.

- Avtalemodell. Private, staten og kommunene har egne oljevernorganisasjoner slik som i dag. Organisasjonene kan inngå avtaler om bruk av hverandres beredskapsressurser basert på prinsippene i f-loven.

- Felles modell. Staten og private oppretter en felles beredskapsorganisasjon som har tilstrekkelig med ressurser til å ivareta partenes beredskaps- og aksjonsforpliktelser.

- Privat modell. Staten og private oppretter et aksjeselskap som selger beredskapstjenester på det åpne markedet. Selskapet inngår avtaler med staten og private om at disse kjøper årlige beredskapstjenester som tilsvarer forpliktelsene i f-loven. Selskapet er garantert å få dekket aksjonskostander. Selskapet må planlegge og opprettholde en beredskap som er tilstrekkelig til å dekke de avtalene selskapet har inngått med staten og private.

SFT mener at to av modellene er aktuelle for videre utvikling. Det er fellesmodellen og avtalemodellen. Av de to vil SFT anbefale fellesmodellen. Den oppfyller best de kriterier som er nevnt over. Den vil også skape klarere linjer når det gjelder kravstilling og kontroll innen oljevernet. Ved opprettelsen av en slik organisasjon, bør ansvaret for statens oljevern flyttes fra MD til et annet departementet. Et argument for dette er at en slik organisasjon vil kreve aktive eiere. SFT bør ikke være en slik aktiv eier i og med at SFT vil stille krav til organisasjonen og også kontrollere den.

Det knytter seg mange spørsmål og problemstillinger til opprettelsen og driften av en slik organisasjon. SFT anbefaler derfor at MD nedsetter et utvalg av berørte parter som innen 1.12.2001 skal foreslå hvordan en slik felles oljevernorganisasjon skal opprettes og drives.

Kap. 3 Utviklingen av statens oljevernberedskap etter St. meld. nr. 25 (1993 -94) om norsk oljevern

SFT har styrket rollen som myndighetsutøver og kontrollør overfor private og kommuner og har forbedret sin kompetanse innen miljø og virkning. Det er utviklet et meget godt samarbeid med Forsvaret om bruk av kystvaktfartøyer i statens oljevernberedskap og om opplæring og bruk av Kystvaktens skipssjefer som skadestedsledere. SFT har styrket sin innsats med å utvikle strandsoneberedskapen. Dagens oppgavefordeling innen statens beredskap gjør at SFT fremdeles må ha ansvaret for både strategiske og operative oppgaver.

MD har bedt SFT vurdere dagens oljevernberedskap i forhold til St. meld. nr. 25 (1993 -94) om norsk oljevernberedskap og til Stortingets behandling av denne meldingen, jfr. Innst. S. nr. 152 (1993-1994) Innstilling fra energi- og miljøkomiteen om norsk oljevern (St. meld. nr. 25.). Siden meldingen kom, har det skjedd viktige ting i norsk oljevern som påvirker den videre utviklingen. SFT vil trekke frem følgende:

• SFT har påpekt de plikter operatørselskapene har til å etablere beredskap i kyst- og strandsonen. Operatørene har valgt å løse dette gjennom regionalt samarbeid hvor 5 regioner dekker kontinentalsokkelen og kyst- og strandsonen.
• SFT og Forsvaret har inngått avtale om bistand fra Forsvaret til det statlige oljevernet.
• Det er bygget et senter for marint miljø og sikkerhet i Horten som samlokaliserer SFTs oljevernberedskapsmiljø og Kystverkets trafikksentral for Oslofjorden.
• Det statlige oljevernet fokuserer sterkere på vern av strandsonen enn tidligere. SFTs miljø- og virkningskunnskaper om akutt oljeforurensning er styrket.
• Det er større aksept for å bruke dispergeringsmidler mot akutt oljeforurensning enn tidligere og ny forskrift forventes snart å tre i kraft.
• Alle interkommunale beredskapsområder (IUA), bortsett fra ett, har godkjent beredskapsplan. Bedrifter (ca. 70) som representerer størst miljørisiko for akutt forurensning, har fått pålegg om å etablere beredskap.
• Det er slutt på statlig støtte til etablering av det kommunale beredskapsansvaret. SFT har laget et eget kontrollopplegg for den kommunale beredskapen som vil bli iverksatt fra 2001.

SFT mener at den utviklingen som har skjedd siden meldingen kom, i hovedsak har vært i samsvar med meldingens anbefalinger og Stortingets behandling av meldingen.

3.1 Videre utvikling av samarbeidet med Forsvaret

Allerede før meldingen kom hadde SFT og Forsvaret innledet samarbeid. Dette har resultert i at 8 kystvaktfartøyer i dag seiler med tungt oljevernutstyr (lenser og skimmere) om bord.

Samarbeidet med Forsvaret gjort det mulig for SFT å si opp avtalene med private fartøyseiere. I 1989 hadde SFT avtale/kontrakt med i alt 10 fiskefartøyer med en årlig kostnad på 1,2 mill. kroner. SFT hadde også avtaler med 20 slepefartøyer, til en årlig kostnad på ca. 2,7 mill. kroner. Avtalen med Kystvakten har medført årlige besparinger på driftsbudsjettet på ca. 3,4 mill. kroner.

Forsvaret og SFT inngikk i 1996 en samarbeidsavtale som presiserer bistanden fra Forsvaret til det statlige oljevernet. . For å gjøre det mulig for Kystvakten å overta den taktiske ledelsen (skadestedsledelse) av oljevernaksjoner til sjøs, utdanner SFT skipssjefer i Kystvakten til skadestedsledere. . Med den øvelsesfrekvens SFT i dag har, tar det ca. 3 år å utdanne en skadestedsleder fra Kystvakten. På grunn av beordringstider i Forsvaret er det vanskelig å sikre en stabil "pool" av skadestedsledere fra Forsvaret. Av den grunn er det i dag ikke praktisk mulig med en fullstendig overføring av den taktiske ledelsen av sjøoperasjonene til Forsvaret. Ved større tilfeller av akutt oljeforurensning som SFT har ansvaret for, vil Forsvaret, etter anmodning fra SFT, bistå med tilgjengelige skadestedsledere.

Samarbeidet mellom SFT og FFI om utvikling og bruk av satelittjenester ble avviklet på midten av 90-tallet. Samarbeidet la grunnlaget for utviklingen av kommersielle satelittjenester. Disse ivaretas i dag av Tromsø satelittstasjon.

Forsvaret og SFT har drøftet mulighetene for å bruke Forsvarets lagre, verksteder og personell i vedlikeholdet og driften av det statlige oljevernutstyret. I brev av 2. mars 1995 fra SFT til MD om oppfølgingen av Holm-utvalgets innstilling fremgår det at både SFT og Forsvarets Overkommando ville vente med å vurdere om Forsvarets lagre, verksteder og personell kunne brukes i tilknytning til lagring og vedlikehold av det statlige oljevernutstyret. Dette måtte også ses i sammenheng med opprettelsen av "Det indre kystoppsyn". SFT har ikke funnet grunn til å følge opp dette senere av hensyn til den omfattende omorganiseringen i Forsvaret. SFT regner med å ta opp spørsmålet om denne typen bistand fra Forsvaret når omstillingene er gjennomført.

3.2 SFTs oppgaver i oljevernberedskapen

Som sentralt myndighetsorgan for norsk oljevernberedskap, har SFT følgende oppgaver:

• Regelverksutforming
• Godkjenning av beredskapsplaner, kontroll og tilsyn
• Styrking av miljø-/virkningskunnskaper
• Overordnet ledelse av statlige oljevernaksjoner (strategisk ledelse)

Etter fremleggelsen av meldingen, har det skjedd følgende utvikling innen hovedoppgavene:

3.2.1 Regelverksutvikling

SFT har utarbeidet forslag til to forskrifter som siden er blitt fastsatt eller er i ferd med å bli fastsatt av departementet. Det gjelder forslag til forskrift om bruk av dispergeringsmidler og forslag til forskrift om tiltak for å motvirke fare for forurensning fra nedgravde oljetanker. Videre har SFT deltatt med betydelige ressurser i et samarbeid med Oljedirektoratet og Helsetilsynet om en felles regelverksutvikling for petroleumsvirksomheten på kontinentalsokkelen .

3.2.2 Godkjenning av beredskapsplaner; kontroll og tilsyn

Kommunal beredskap
33 av 34 interkommunale beredskapsregioner har fått beredskapsplanen godkjent av SFT . Den siste forventes å få godkjent planen i nær fremtid. Godkjenningen er foretatt med forbehold om at regionene følger opp de vilkår SFT har satt til planene. I de fleste tilfellene omfatter vilkårene at gitte målsettinger for kompetanse- og utstyrsutvikling må nås. SFT mener at den kommunale beredskapen mot akutt forurensning er på et akseptabelt organisatorisk og planmessig nivå, men at den fortsatt er mangelfull med hensyn til kompetanse og materiellressurser når det gjelder bekjemping av kjemikalieulykker.

Det største hinderet for ytterligere beredskapsutvikling er manglende bevilgninger i kommunene. SFT vil i større grad benytte tilsyn overfor kommunene som et viktig virkemiddel for å sikre at det kommunale beredskapsansvaret prioriteres tilstrekkelig. SFT har i 2000 utviklet et kontrollopplegg som skal sikre effektivt tilsyn med det kommunale beredskapsansvaret. For å sikre at vi får kontrollert mange nok kommuner, vil SFT vurdere å kreve kontrollgebyr. Dersom ikke det er mulig, vil den kommunale beredskapen bare i beskjedent omfang bli kontrollert. Det skyldes inntektskravet som påhviler SFTs kontrollvirksomhet og som medfører at inntektsgivende kontroller må prioriteres fremfor ikke-inntektsgivende kontroller. I dag er kontrollen av den kommunale beredskap ikke inntektsgivende. Kontroll alene er et usikkert virkemiddel, men den gir kunnskap om tilstanden i den kommunale beredskapen og om hva som bør forbedres. SFT vil komme tilbake til MD med eventuelle forslag om å endre gebyrforskriften.

Landbasert, risikofylt industri
De 50 mest risikofylte bedriftene har i dag etablert beredskap basert på en risikovurdering og en godkjent beredskapsplan. Ytterligere 15 -20 risikofylte bedrifter har fått pålegg fra SFT om å fremlegge en risikovurdering og en beredskapsplan innen første halvår 2001.

Ved kontroll av konsesjonsbelagte, risikofylte bedrifter, foretas regelmessig kontroll av bedriftenes beredskap mot akutt forurensning. I 1999 ble beredskapen mot akutt forurensning kontrollert på ca. 40 bedrifter. Hos ca. 10 ble det påvist avvik, og SFT påpekte plikten til å utføre korrigerende tiltak.

Petroleumsvirksomheten på norsk sokkel
Petroleumsvirksomheten har de siste årene vært preget av økt leteaktivitet i miljøfølsomme områder og på dypt vann. Feltutbyggingen har i stor grad vært preget av at undervannsinstallasjoner er tilknyttet eksisterende produksjonsinnretninger. Dette medfører økt sannsynlighet for akutt oljeforurensning fra havbunnen. SFT har påpekt operatørenes plikt til å etablere nødvendig beredskap tilknyttet egen virksomhet, inklusiv beredskap i kyst- og strandsonen. Dette åpner for helt nye muligheter for ressurssamarbeid mellom operatørselskapene og SFT. Videre er det gitt krav om etablering av spesifikke overvåkingsplaner tilknyttet utslipp fra havbunnen. SFT har akseptert at et produksjonsfelt har basert sin feltberedskap på bruk av dispergeringsmidler mot akutt oljeforurensning.

Gjennom arbeidet med nytt felles HMS-regelverk for petroleumsindustrien er det blant annet fokusert på krav til regionalt samarbeid, miljøovervåking og utprøving av beredskapsmateriell.

Det gjennomføres kontroller av operatørenes beredskap og oppfølging av akutte utslipp med fokus på tilpassing av beredskapen til den miljørisikoen som foreligger, operativ trening og erfaringsoverføring ved akutte forurensninger.

3.2.3 Miljø/virkningkunnskaper

SFT har de senere årene sørget for å identifisere og systematisere dagens kunnskap om miljøsårbarhet langs kysten. SFT har sammen med DN utviklet en modell for innbyrdes prioritering mellom ulike naturressurser (modell for miljøprioriteringer i oljevernberedskapen- MOB). SFT og operatørselskapene har utviklet en omfattende database med oversikt over miljøfølsomme områder langs kysten - Marine Resource Data Base (MRDB). Modellene brukes ved planleggingen og gjennomføringen av oljevernaksjoner og er også brukt som underlag i arbeidet med å foreslå beredskapsnivået for statens beredskap, jfr. kap. 5. På området miljø/virkning har det skjedd en klar forbedring i løpet av 90-tallet.

3.2.4 Overordnet ledelse av statlige oljevernaksjoner (strategisk ledelse)

SFT har i dag en langt bedre oversikt over miljøfølsomme områder langs kysten og i norsk farvann enn tidligere og er derfor bedre i stand til å planlegge en oljevernaksjon. Bedre økologiske kunnskaper gjør det også mulig raskt å kunne anslå skadeomfanget og overvåke utviklingen av skadeomfanget av akutt oljeforurensning. SFT mener derfor at de forbedrede kunnskapene innen miljø og virkning gir et bedre grunnlag for strategisk ledelse av en oljevernaksjoner enn tidligere.

Som beskrevet under pkt 3.1 er ikke ansvaret for taktiske/operative oppgaver ved oljevernaksjoner på sjøen overført til Forsvaret. SFT har derfor fremdeles ansvaret for alle typer oppgaver i statens beredskap - både strategiske og operative ved en oljevernaksjon.

3.3 Styrking av strandsoneberedskapen

SFT prioriterer strandsoneberedskapen sterkere enn tidligere. Grunnen er at erfaringene fra oljevernaksjoner langs kysten viser at olje som oftest når land og at det er nødvendig å sette i verk strandsaneringsoperasjoner.

SFT har gjennomført følgende konkrete tiltak for å styrke strandsoneberedskapen:

• SFTs kurs- og øvelsesaktivitet er nå mer rettet inn mot strandsonen. Blant annet gjennomgår statens depotstyrker en årlig øvelse hvor strandsanering inngår.
• SFT har økt volumet på strandsaneringsutstyret. 600 mann kan utstyres på kort tid.
• SFT har utarbeidet egen plan for strandsanering.
• Det er inngått samarbeid med DSB om mottak, utlønning og forlegning av strandsaneringspersonell. Ved en aksjon vil både Forsvaret og Sivilforsvaret kunne bistå med saneringsspersonell.
• SFT har bedret kompetanse om marinbiologiske forhold langs kysten, særlig når det gjelder oversikt over de viktigste miljøfølsomme områdene langs kysten, jfr. pkt 3.2.

Selv om strandsoneberedskapen er styrket noe i forhold til tidligere, har ikke SFT fått øvet beredskapen tilstrekkelig på grunn av knappe ressurser. Det er usikkert i hvor stor grad bistandsyterne til statens strandsoneberedskap (Sivilforsvaret, Forsvaret) vil kunne løse sine oppgaver..

3.4 SFTs rolle innen opplæring, utprøving og teknologi-utvikling

I forbindelse med omorganiseringen av SFT i 1998, ble det opprettet en egen enhet innen SFTs Beredskaps- og kontrollavdeling i Horten. Planen var at den i løpet av noen år skulle vurderes adskilt fra SFT som en selvstendig juridisk enhet. Inntektsgrunnlaget for enheten skulle være salg av opplæringstjenester og tjenester innen utprøving og teknologiutvikling. Enheten skulle :

• Utvikle og tilby opplærings-/informasjonstjenester overfor private og kommunale organisasjoner.
• Utvikle og tilby testings-/utprøvingstjenester av aksjonsutstyr overfor private og kommunale organisasjoner.
• Bidra til utvikling av ny teknologi.
• Koordinere og gjennomføre bistandsoppdrag, særlig innen akutt forurensning.

Enheten har ingen myndighetsfunksjon slik som fagseksjonene i SFT.

Erfaring fra to års drift viser at det ikke er stort nok marked til å privatisere enheten. Videre viser erfaringene at SFTs kompetanse innen opplæring, teknologi og internasjonal bistand er sterkt etterspurt og at enhetens integrering i SFTs organisasjon gir konkurransefortrinn overfor nasjonale og internasjonale kunder. Det vises for øvrig til kap. 7 om enhetens rolle dersom det opprettes en felles oljevernorganisasjon for private og staten.

3.5 Skipsfartens rolle

Det har ikke skjedd noen avklaring av hvorledes skipsfarten bør bidra til oljevernet. Skipsfarten har ikke etablert noen egen beredskapsorganisasjon mot akutt oljeforurensning innenfor forurensningslovens virkeområde eller blitt pålagt å gjøre det.

SFT foreslo i notat av 31.08.95 til MD at f-lovens § 40 endres slik at oljeraffineriene og oljeterminalene plikter å etablere oljevernberedskap i nærmere definerte innseilingsleder. Forslaget førte ikke til ønskede endringer, og staten v/SFT sitter fortsatt med ansvaret for at det finnes en oljevernberedskap mot akutt oljeforurensning fra tankskipstrafikken til og fra oljeraffinerier og oljeterminaler. Raffinerienes og terminalenes beredskapsansvar begrenser seg til nærmeste havneområde. SFT mener at sannsynligheten for store oljeulykker i inn- og utseilingsleden til de største landterminalene for olje og oljeprodukter er betydelig. Totalt sett vil det være mest effektivt å styrke beredskapen overfor denne skipstrafikken gjennom å stille krav til terminaler/raffinerier om utvidet beredskapsplikt. SFT anbefaler at MD tar sikte på en snarlig avklaring av spørsmålet om omfanget av det private beredskapsansvaret rundt disse virksomhetene.

Kap. 4 Prinsipper og strategier som SFT vil legge til grunn ved den videre utviklingen av norsk oljevern 2001 -2010

SFT legger blant annet følgende prinsipper og strategier til grunn for den videre utviklingen:
- dimensjoneringen av beredskapen skjer på grunnlag av kunnskap om miljørisiko og ikke "verst tenkelige tilfelle"
- dersom det blir nødvendig å prioritere statens oljeverninnsats under en aksjon, så skal viktige naturvernressurser i kystsonen få bedre vern enn næringsbasert virksomhet
- tilgjengelige oljevernressurser hos stat, private og kommuner utnyttes best mulig gjennom organisert samarbeid

4.1 Utfordringer for oljevernet i perioden 2001 -2010

Ut fra erfaringene med utviklingen innen oljevernberedskapen etter St. meld. nr. 25 ble lagt frem, mener SFT at oljevernet har følgende utfordringer i årene som kommer:

• Staten må dimensjonere og innrette sitt beredskapsnivå i henhold til den miljørisikoen som staten er ansvarlig for. Samme type plikt gjelder for private og kommuner.
  
• Private, stat og kommuner bør bedre sin samordning og utnyttelse av tilgjengelige beredskapsressurser (fartøyer, utstyr, personell og kompetanse) på tvers av beredskapsorganisasjonene.
  
• Skipsfarten bør ansvarliggjøres slik at den betaler sin del av beredskapskostnadene og derved bidrar til å senke kostnadene for dagens aktører.
  
• Staten må sette kommunene i bedre stand til å yte effektiv bistand ved aksjoner ledet av staten.
  
• Det må etableres et klart skille mellom statens operative og kommersielle oppgaver innen oljevernet og mellom statens kravstilling og tilsyn innen oljevernet.
  
• Beredskapsevnen må bedres gjennom nasjonal og internasjonal teknologiutvikling og kompetanseøking.
  
• Staten må være forberedt på mediapresset ved større tilfelle av akutt oljeforurensning.

4.2 Valg av grunnleggende prinsipper og strategier

Det er viktig at prinsipper og strategier som SFT legger til grunn for videreutviklingen av oljevernet, er forankret i hovedutfordringene for norsk oljevernberedskap. Valg av prinsipper og strategier har også betydning for omfanget på statens beredskapsnivå.

4.2.1 Sårbare miljøressurser skal ha bedre beskyttelse enn økonomiske verdier

Ved omfattende akutt oljeforurensning som staten har ansvaret for å bekjempe, er det rimelig å anta at SFT ikke vil ha nok oljevernressurser (fartøyer, utstyr, personell) til å beskytte både truede naturressurser og økonomiske verdier. SFT må derfor foreta en prioritering av oljeverninnsatsen. SFT praktiserer følgende prioriteringsrekkefølge for den statlige oljeverninnsatsen: Liv, helse og sikkerhet går foran naturressurser som igjen prioriteres foran næringsbaserte interesser. Erfaringsmessig vil oljevernaksjoner sjelden ha direkte betydning for befolkningens liv og helse. I en gitt situasjon hvor personell- og materiellressurser ikke er tilstrekkelige til å dekke alle ønsker om innsats, vil SFT prioritere vern av sårbare miljøressurser fremfor akvakulturanlegg og andre typer naturbasert næring. Men slik næringsvirksomhet vil bli prioritert foran marinaer, kaianlegg og annen type ikke-naturbasert næringsvirksomhet.

En slik overordnet prioritering kan skape debatt langs kysten, men er etter SFTs syn riktig utfra næringenes eget ansvar for å sikre beskyttelse og fordi de representerer verdier som lar seg erstatte (fysisk og økonomisk). Verken DN, Fiskeridirektoratet, Havforskningsinstituttet eller Norsk Polarinstitutt har hatt innvendinger. Dersom MD er enig i prioriteringen, vil SFT orientere oppdrettsnæringen og kommunene slik at de er klar over dette og eventuelt kan iverksette egenbeskyttelse.

SFT understreker at gjennomføringen av en oljevernaksjon vil påvirkes av mange forhold, som oljeflakenes utbredelse, vær- og strømforhold, utslippets nærhet til land, geografiske forhold i de truede områdene og ikke minst ønsker fra lokalbefolkningen.

4.2.2 Dimensjoneringen av statens beredskap skal skje utfra kunnskap om miljørisiko og ikke utfra "verst tenkelige tilfelle"

SFT mener at statens beredskap på samme måte som privat og kommunal beredskap skal dimensjoneres og lokaliseres utfra kunnskaper om miljørisiko langs kysten. SFT har de senere årene sørget for å identifisere og systematisere dagens kunnskaper om miljøsårbarhet langs kysten, jfr. pkt 3.2.

SFTs beredskapsplanlegging bør ikke skje utfra "verst tenkelige tilfelle". SFT foreslår at dimensjoneringen og lokaliseringen av statens beredskap skjer på grunnlag av resultatene fra simulerte oljevernaksjoner mot sannsynlige, tenkte akutte oljeforurensninger fra skipshavarier langs kysten (dimensjonerende utslipp). Dette er nærmere beskrevet i kapittel 5.

Det er teoretisk mulig å tenke seg tankskipshavari med 200.000 tonn utslipp, men sannsynligheten for dette er meget lav. SFT mener at det ikke vil være riktig å legge til grunn "verst tenkelig uhell" for beredskapsplanleggingen. Et slikt grunnlag vil skape et helt urealistisk behov for ressurser sett i forhold til den meget sjeldne frekvensen på slike hendelser.

Selv om det er meget liten sannsynlighet for et "verst tenkelig tilfelle", har SFT vurdert hvordan en slike situasjon bør håndteres. SFT kan mobilisere betydelige ressurser fra kommunal og privat beredskap i Norge og fra andre land gjennom internasjonale beredskapsavtaler (Københavnavtalen, Bonnavtalen). SFT understreker at selv med en meget vesentlig heving utover dagens beredskapsnivå, vil det ikke være mulig å hindre at et "verst tenkelig tilfelle" som skjer nær land, forårsaker meget omfattende tilgrising av store kystområder.Grunnen er oljeflakenes korte drivtider til land og strøm- og værforholdene.

4.2.3 Statens beredskap skal være fleksibel og robust og dekke et bredt spekter av situasjoner

Hovedstrategien i norsk oljevern er å bekjempe akutt oljeforurensning med mekanisk utstyr tett ved kilden. Hensikten er å hindre at oljen sprer seg og griser til stadig nye områder. Denne strategien er særlig aktuell ved store og langvarige utslipp fra plattformer, for eksempel ved en ukontrollert utblåsing. Når det gjelder akutt oljeforurensning fra skip, er det behov for en mer fleksibel strategi som tar hensyn til skipsfartens egenart. Det må tas hensyn til at skip er en mobil kilde for akutt oljeforurensning, at skip har ulike mengder og typer oljer om bord, at utslippet skjer nær land og at oljeforurensningen høyst sannsynlig vil drive i land. Ofte er kilden forsvunnet eller sunket.

Statens beredskap må være forberedt på å kunne fjerne eller samle opp oljeemulsjoner med ulik viskositet fra sjøen ved havarist, fra sjøen nær land, i selve strandsonen og på stranden. Dette krever at staten disponerer en hensiktsmessig blanding av ulike typer utstyr og fartøyer og har en oljevernorganisasjon som er tilpasset og trenet for de mest sannsynlige situasjoner. Slike forhold er det tatt hensyn til ved dimensjoneringen av statens beredskap, jfr. kap. 6.

4.2.4 Fremme organisering som bedrer samordning og ressursutnyttelse på tvers av oljevernorganisasjonene i 2001 -2010

Etter SFTs syn er det for mange oljevernorganisasjoner i forhold til hvor ofte vi har ulykker med større søl. Oljevernmiljøene er for små og sårbare, noe som gjør det vanskelig og kostbart å opprettholde dagens høye kompetansenivå over lengre tid. SFTs oljevernorganisasjon er for dårlig trent og for lite utholdende til å håndtere store og langvarige søl.

I Norge har vi tre beredskapsnivåer -privat, kommunalt og statlig. Disse har etter hvert fått en klar ansvarsdeling. Alle tre nivåene ønsker å utnytte de samlede beredskapsressursene best mulig. Operatørene v/NOFO og SFT har allerede startet diskusjoner om deling av ressurser og kostnader i kystområder der begge har likeartet beredskapsbehov. Slike ordninger vil gi mer kostnadseffektiv beredskap, men den vil også gi et lavere nasjonalt beredskapsvolum totalt sett, og en mindre robust nasjonal "beredskapsbuffer" dersom et "verst tenkelig tilfelle" med svært lav sannsynlighet skulle inntreffe. Effekten av dette kan i noen grad avdempes ved bistand fra andre land under de avtaler vi har (Københavnavtalen, Bonnavtalen).

Som det fremgår av kap. 6 vil SFT planlegge med å kunne bruke eksisterende private og kommunale beredskapsressurser under statlige aksjoner. Etter f-loven har ikke private og kommuner beredskapsplikt overfor det statlige ansvaret. Private og kommuner har imidlertid en lovbestemt bistandsplikt til staten under statlige aksjoner, jfr. f-loven § 47. SFT regner ikke med å betale private og kommuner for å kunne planlegge med deres beredskapsressurser. Private og kommuner kompenseres kun nårstaten bruker utstyret i aksjoner, jfr. f-lovens § 47 -Bistandplikt. Argumentet for dette er at det ikke er statens egen aktivitet som utgjør eller skaper risiko for større tilfeller av akutt forurensning. Det kan derfor ikke forventes at staten skal betale mer en høyst nødvendig. SFT vil også påpeke at staten har gitt inntil 75 % støtte ved anskaffelsen av kommunalt utstyr. Utfra et likebehandlingsprinsipp bør staten som myndighetsutøver sørge for at skipsfarten betaler for de beredskapskostnader som deres aktivitet innebærer.

4.2.5 Strategier for å effektivisere den kommunale bistanden under oljevernaksjoner ledet av staten

Staten skal sørge for beredskap mot større tilfeller av akutt forurensning som ikke er dekket av privat eller kommunal beredskap. Statens organisasjon er primært bygget opp for å håndtere større oljeutslipp fra skip, og omfatter både sjøgående innsats og strand/kystgående innsats parallelt, og under en ledelse. Strand/kystgående innsats er i stor grad basert på kommunenes aksjonsplikt og deres bistandsplikt overfor staten. I en tidlig fase av en aksjon er den kommunale strand/kystgående innsatsen det eneste supplementet til statens egne depotstyrker. Etter hvert vil statlige avtalepartnere som Sivilforsvaret og Forsvaret kunne supplere den kommunale innsatsen, jfr. pkt 3. 3. Kommunenes innsats er avgjørende for bekjemping av skade og for å redusere aksjonskostnadene mest mulig.

Kommunene har ingen beredskapsplikt overfor dette statlige ansvaret. Staten har heller ikke inngått samarbeidsavtaler med kommunene om dette. Arbeidsdelingen er basert på kommunenes aksjons- og bistandsplikt og det faktum at kommunene selv har stor interesse av å rydde sin kystlinje ved eventuell akutt oljeforurensning. Erfaringsmessig har dette fungert tilfredsstillende under de fleste av de statlige aksjonene som har vært gjennomført i løpet av de siste 20 årene.

For at staten skal ha en tilfredsstillende beredskap, må de kommunale organisasjonene ha tilstrekkelig utstyr, opplæring og øvelser. Staten har plassert utstyr for kyst- og strandaksjoner i sine 15 depoter. Dette utstyret vil også bli brukt av kommunale mannskaper under en aksjon. Fordi den kommunale tilskuddsordningen opphørte, er opplæringsaktivitetene overfor kommunene, og dermed den kommunale kunnskapen om bruken av disse ressursene, redusert.

SFT vil i tiden fremover tydeliggjøre sine forventninger til kommunene. Gjennom øvelser og opplæring vil vi sette kommunene i stand til å løse de oppgavene vi forventer kommunene skal løse sammen med staten. Det største hinderet for ytterligere beredskapsutvikling er manglende bevilgninger i kommunene. Som nevnt under pkt. 3.2.2 vil SFT benytte kontroll og reaksjon overfor kommunene som et viktig virkemiddel for å sikre tilstrekkelig prioritering av det kommunale beredskapsansvaret. SFT mener imidlertid at kontrollvirkemidlet ikke vil være tilstrekkelig for å sikre nødvendige kommunale bevilgninger til beredskapen. SFT har foreløpig ikke reaksjonsmuligheter overfor kommunene, og dette vil SFT ta opp med MD. SFT vil for øvrig henvise til sitt brev av 11.07.00 til departementet hvor det redegjøres for utviklingen av den kommunale beredskapen mot akutt forurensning.

Dersom det er hensiktsmessig utfra beredskapsmessige hensyn, vil SFT plassere statlig utstyr i kommunene. Kommunene vil da fritt kunne bruke utstyret mot at de vedlikeholder og lagrer det. Det forutsettes imidlertid at SFT kan disponere utstyret inkludert opplærte kommunale mannskaper, ved statlige oljevernaksjoner. I kap. 6 redegjøres det nærmere for overføring av statlig utstyr til IUA.

Kap. 5 Forslag til statens beredskapsnivå for perioden 2001 -2010

På bakgrunn av miljørisiko- og beredskapsanalyser er det foreslått statlig beredskapsnivå mot akutt oljeforurensning fra skip i 6 geografiske regioner. Disse dekker sjøområdene langs kysten ut til og med økonomisk sone og kystområdene rundt Svalbard. Beredskapsnivået for hver region beskrives som et bestemt antall oljevernsystemer med tilhørende responstid..

Forslaget til beredskapsnivåer baserer seg på beregninger av hvilken ressursinnsats og hvilke responstider som trengs mot et sett av dimensjonerende uhellsutslipp fra skip dersom nærmere definerte aksjonsmålsettinger for å hindre og begrense miljøskader skal oppnås. SFTs valg av dimensjonerende uhellsutslipp og av aksjonsmålsettinger er derfor svært styrende for beredskapsnivået med tilhørende budsjettforslag.

Statens beredskapsplanlegging har ikke vært risikobasert på samme måte som planleggingen til operatørselskapene, annen privat beredskap og kommunenes beredskap. Formålet med den foreliggende analysen er å gi grunnlaget for dimensjonering av den statlige beredskapen mot akutt forurensning basert på miljørisiko. På bakgrunn av resultatene fra analysen foreslår SFT et statlig beredskapsnivå. Dersom MD er enig i forslaget og ber SFT følge opp, vil SFT gjennomføre nødvendige endringer i forhold til dagens beredskapsnivå. Analysen er avgrenset til akutte utslipp av olje/oljeprodukter fra skipstrafikk innenfor norsk økonomisk sone. Svalbard inkludert fiskerivernsonen rundt øygruppen er innbefattet fordi SFT har et primæransvar for større, akutte utslipp fra skipsfarten også i dette området.

Med miljørisiko forstås kombinasjonen av sannsynlighet for forurensning og konsekvensene av slik forurensning. Sannsynligheten beregnes vanligvis som antall hendelser per tidsenhet, for eksempel per år. Selve skaden kan beskrives ved hjelp av to hovedelementer: skadens omfang og skadens varighet.

Med beredskapsnivå menes i det etterfølgende et antall oljevernsystemer og deres responstider innenfor et nærmere definert geografisk område. Oljevernsystemene som inngår i et beredskapsnivå, består av havgående systemer, kyst- og fjordsystemer basert på lenser og skimmere med tilhørende lenseslepefartøyer og opptaksfartøyer, dispergeringsystemer basert på påføring med helikoptre og strandsaneringsgrupper. Med responstid menes den tid det tar å få et oljevernsystem til skadestedet etter at varsel om utslipp er gitt.

Vi vil nå beskrive de valg og forutsetninger som er gjort og som påvirker omfanget av statens beredskap. For mer detaljert beskrivelse av bakgrunnen for forslaget, viser vi til SFT-rapport : Risikobasert dimensjonering av statlig beredskap mot akutt forurensning, Fase I: Miljørettet risiko og beredskapsanalyse (TA-1755/2000).

5.1 Valg av dimensjonerende skipsuhell som grunnlag for å planlegge beredskapen

Forslaget til statlig beredskapsnivå baserer seg på resultatene fra datasimulering av oljevernaksjoner mot akutt oljeforurensning fra sannsynlige skipsuhell langs kysten av fastlandet og langs Svalbard. Disse tenkte utslippene omtales i det etterfølgende som dimensjonerende utslipp. SFT satte følgende krav til dimensjonerende utslipp:

• De skal være realistiske utslipp (oljetype, størrelse) i forhold til trafikkmønstre langs kysten og i norsk farvann og i forhold til sannsynligheten for akutt oljeforurensning fra skip.
• De skal lokaliseres slik at den akutte oljeforurensningen vil true de høyest prioriterte miljøressursene langs kysten og på Svalbard (internasjonale/nasjonale/regionale spesielt miljøfølsomme områder (SMO)).
• De skal skje på det tidspunkt på året hvor potensialet for miljøskade er størst.
• De skal velges slik at det beredskapsnivået som etableres på bakgrunn av et uhellsutslipp, også vil være akseptabel for det store flertall av andre typer akutt oljeforurensning fra skip som skjer i rimelig geografisk nærhet til det dimensjonerende utslippet.

SFT bestemte antallet dimensjonerende uhell, deres lokalisering og tidspunkt på året ved hjelp av miljørisikoanalyser i 6 geografiske regioner som dekket Svalbard og kysten av fastlandet ut til økonomisk sone. Analysene viste at det var faglig forsvarlig å legge ett dimensjonerende uhell i hver region. Tabell 1 viser utstrekningene på regionene, hvor den dimensjonerende hendelsen er lokalisert, hvilke utslipp som finner sted og hvilken prioritert miljøressurs som er truet. Det ble lagt vekt på at lokaliseringen skal gi forholdsvis korte drivtider til de truede miljøressursene samtidig som oljen strander over et relativt stort kystavsnitt. Som det fremgår av tabell 1, ble det lokalisert en dimensjonerende hendelse ved Hvaler (region Skagerak), utenfor Jæren (region Nordsjøen), ved Runde (region Nordvestlandet), ved Vega (region Norskehavet), utenfor Vardø (region Barentshavet Sør) og ved Bellsund (Barentshavet Nord).

Valget av dimensjonerende utslipp har direkte innflytelse på hvor omfattende det statlige beredskapsnivået bør være. Velger SFT å bruke dimensjonerende utslipp som alle representerer meget omfattende utslipp, vil kravet til statlig beskyttelsesnivå øke kraftig . Tilsvarende vil dimensjonerende utslipp med mer beskjedne uhellsutslipp redusere kravet til statlig beskyttelsesnivå. SFT har valgt de dimensjonerende utslippene utfra beste skjønn på bakgrunn av kunnskaper om trafikkmønstre, uhellsstatistikk for skip, kunnskaper om sannsynligheter for akutt oljeforurensning fra skip og kunnskaper om statistikk for akutt forurensning fra skip. SFT understreker at de dimensjonerende uhellsutslippene ikke representerer "worst case" situasjoner. For eksempel er det største utslippet i noen av hendelsene satt til 20.000 tonn olje. Teoretisk kan man få et utslipp på 200-300.000 tonn i norske farvann. Se for øvrig kap. 6.4.

For å true de mest sårbare miljøområdene i region Nordsjøen, ble den dimensjonerende hendelsen lagt utenfor Jæren og ikke i det sterkt tankskips-trafikkerte området utenfor Sture og Mongstad. For å forvisse oss om at en tilsvarende dimensjonerende hendelse i dette området ikke vil gi grunnlag for et annet beredskapsnivå for regionen enn det dimensjonerende uhellsutslippet utenfor Jæren gir grunnlag for, gjennomfører SFT nå beregninger basert på simulerte oljevernaksjoner. Resultatet vil foreligge i løpet av januar 2001.

SFT har på bakgrunn av John R's forlis den 25.12.00 vest for Grøtøy i Troms, kommet til at det dimensjonerende uhellsutslippet i region Barentshavet Syd, gir et statlig beredskapsnivå som er lavere enn det miljørisikoen i regionen skulle tilsi. SFT vil derfor foreslå et beredskapsnivå i regionen som dels bygger på simuleringsresultatet fra region Norskehavet (havari av stor malmbåt), dels det opprinnelige scenariet ( havari av hurtigrute båt) og dels erfaringene fra John R's forlis. SFT har også vektlagt tilgjengelig informasjon om planer for russisk oljetransport fra Nordvest-Russland. SFT understreker at denne informasjonen er usikker. SFT gjennomfører nå et fellesprosjekt med russiske myndigheter om miljørisikoen i Barentshavet knyttet til den fremtidige oljetransporten fra Nordvest-Russland. På bakgrunn av resultatene fra dette prosjektet vil SFT simulere oljevernaksjoner mot realistiske uhell fra transporten. Det foreslåtte beredskapsnivået for Nord-Norge ( region 4 og region 5) vil bli vurdert opp mot resultatene fra disse simuleringene. Beskrivelsen av trusselbildet vil foreligge i løpet av første kvartal

SFT vil jevnlig vurdere om de dimensjonerende utslipp er relevante i forhold til trafikkmønster og uhellstatistikk for regionen. Dersom miljørisikoen knyttet til akutt oljeforurensning fra skip øker i en region, må SFT ta stilling til behovet for å endre det dimensjonerende utslippet slik at det passer bedre med risikobildet. I en slik sammenheng blir det spesielt viktig for SFT å påse at beredskapsnivået i de nordlige regionene står i et riktig forhold til den russiske oljetransporten gjennom regionene.

Tabell 1. Sammenstilt beskrivelse av de dimensjonerende uhellsutslippene

5.2 Valg av aksjonsmålsettinger for statlige oljevernaksjoner

SFT mener det statlige beredskapsnivået må være forankret i:
-SFTs overordnede prinsipper for hvordan den statlige oljeverninnsatsen skal prioriteres mellom naturressurser, næringsinteresser og andre økonomiske verdier, jfr. pkt 4.2.1
-den reelle miljørisikoen langs kysten
-SFTs erfaring med samfunnets forventninger til fjerning, oppsamling og sanering av akutt oljeforurensning

I forbindelse med gjennomføringen av oljevernaksjoner, utformer SFT aksjonsmål som er forankret i de hensyn som er nevnt over. Dette ble også gjort i forbindelse med gjennomføringen av de simulerte oljevernaksjonene mot de dimensjonerende utslippene. Aksjonsmålene dekket både sjø- og strandoperasjonene. De konkretiserte hvilken beskyttelse den simulerte oljevernaksjonen skulle gi eller hvilken miljøgevinst SFT ønsket å oppnå ved oljevernaksjonen. På bakgrunn av resultatene fra datasimuleringene ble oljeverninnsatsen på sjø, i strandsonen og på stranden dimensjonert slik at aksjonsmålene ble nådd. Aksjonsmålene hadde følgende utforming:

Mål for bekjemping på sjøen

• Hindre/redusere at olje kommer i berøring med de høyest prioriterte miljøområdene (angitt på kart)
• Hindre sekundærforurensning/remobilisering av olje fra strand
• Ingen frittflytende olje på sjøen etter 3 uker.
• ·Plan for strandsanering skal være implementert innen 3 uker.

Det er primært de tre første punktene som vil være styrende for dimensjoneringen av materiellressursene i bekjempningsfasen.

Mål for strandsaneringen

• De viktigste myte- og overvintringsområdene for sjøfugl (angitt på kart), skal innen nærmere angitt dato være i en slik stand/kvalitet at normal bruk av områdene ikke påfører sjøfuglene skade.
• De viktigste hekkeområdene (angitt på kart) skal være i en slik stand før hekkesesongen (nærmere dato påfølgende år) at normal bruk av områdene ikke påfører sjøfuglene skade.
• Rekreasjonsområdene (angitt på kart) skal være i en slik stand før neste sesong (nærmere angitt dato) at normalt bruk i friluftssammenheng ikke hindres.

Ambisjonene i aksjonsmålene påvirker omfanget på statens beredskapsnivå i høy grad. Slik aksjonsmålene ble utformet, medførte de behov for rask oljeverninnsats ved havarist, i åpen sjø og en omfattende innsats i strandsonen og på stranden. Aksjonsmålene medfører derfor at statens beredskapsnivå må innbefatte både tyngre sjøgående oljevernberedskap med kort responstid og en omfattende strandsone-/strandberedskap.

Hvis ambisjonsnivået på aksjonsmålene reduseres, er følgende sannsynlig:
-redusert statlig beredskapsnivå, noe som ville ha gitt lavere årlige beredskapskostnader
-økte aksjonskostnader som følge av at mer olje vil drive i land
-større skadeomfang på økologiske og økonomiske verdier

Disse problemstillingen er nærmere utdypet i kap. 6.

5.3 Forslag til statlig beredskapsnivå

For hvert dimensjonerende uhellsutslipp er det gjennomført tre simuleringer med ulikt beredskapnivå (antall oljevernsystemer/ressurser og deres responstider). Simuleringene er gjennomført ved hjelp av SINTEFs OSCAR-modell for oljedrift og virkninger av oljeverntiltak. På bakgrunn av simuleringene er omfanget ( antall oljevernsystemer og deres responstider) av sjø- og strandoperasjonene beregnet, dersom aksjonsmålene skal nås. Ved simuleringene er det korrigert for en rekke forhold som erfaringsmessig reduserer effektiviteten av en oljevernaksjon, slik som bølgehøyder, lysforhold, "plunder og heft", strandtyper og oljens egenskaper.

Forslaget til beredskapsnivået for den enkelte regionen er basert på:

1) beredskapsnivået som må etableres mot det dimensjonerende uhellutslippet for regionen dersom aksjonsmålsettingene for scenariet skal nås, og
2) en vurdering av miljørisikoen i vedkommende region.

Tabell 2 viser som et eksempel SFTs forslag til statlig beredskapsnivå i region 1 - Skagerrak. Tabellen viser hvilke type oljevernsystemer som inngår og systemenes responstider. Beredskapsnivået i Skagerrak bør utgjøres av 5 havgående opptakssystemer, 6 kystsystemer, 45 fjordsystemer, 2 dispergeringssystemer og 26 strandsaneringsgrupper. For hvert system er det angitt krav til responstid. Kravet til beredskapsnivå forutsetter at SFT er i stand til å sette i gang overvåking av oljeforurensningen innen 6 timer og at det skal være mulig å starte nødlossing innen 48 timer.

Tabell 2: Forslag til statlig beredskapsnivå for Region 1- Skagerrak.

Vedlegg 1 gir en samlet oppstilling av SFTs forslag til beredskapsnivå i alle regionene.

I kap. 6 beskriver SFT hvorledes det statlige beredskapsnivået i regionene rent praktisk kan etableres og hvilke kostnader dette medfører.

Kap. 6 Lokalisering og kostnader

Kapitlet redegjør for hvordan beredskapsnivået som er beskrevet i kap.5 kan etableres langs kysten og hvilke kostnader dette medfører. Utfra nærmere beskrevne forutsetninger har SFT beregnet at det er behov for å kjøpe inn lenser, skimmere, strandsaneringsutstyr og dispergeringsutstyr for i alt 52 mill. kroner. SFT foreslår at depotet i Fedje nedlegges, at depotet i Solund flyttes til Florø og at depotet i Lødingen flyttes til ytre Vesterålen. For å etablere beredskapsnivået er det nødvendig at staten disponerer fra ett til et par kyst- og fjordsystemer på 9 steder i tillegg til de statlige depotene. De årlige utgiftene for å vedlikeholde og opprettholde det foreslåtte beredskapsnivået er anslått til 57mill. kroner. Dette er en økning på 18.5 mill. kroner i forhold til dagens årlige utgifter. Dersom det statlige beredskapsnivået skal økes vesentlig utover dette, vil de årlige driftskostnader øke med 150 - 200 mill. kroner. Den kraftige økningen skyldes at staten da må betale for å ha oljevernfartøyer liggende i beredskap.

6.1 Valg av forutsetninger og metodikk for å kunne bestemme utstyrsmengder og lagringssteder for statens utstyr

SFT har satt en rekke forutsetninger for å kunne komme frem til hvor det er mest hensiktsmessig å lagre det statlige beredskapsutstyret og for å kunne beregne behovet for investeringer i nytt utstyr. Siden forutsetningene har direkte betydning for kostandsnivået, vil vi omtale dem kort.

6.1.1 Forutsetninger knyttet til det geografiske dekningsområdet for statens beredskap

Kapittel 5 omtaler den geografiske utstrekningen av de ulike regionene. Regionene strekker seg ut til og med økonomisk sone, men det praktiske virkeområdet for statens beredskap er det kystnære farvannet Det anbefalte beredskapsnivået i regionene skal først og fremst dekke disse områdene. I praksis betyr dette at det statlige oljevernutstyret lagres slik at det skal være mulig å dekke hele kystområdet innenfor de responstider som gjelder for oljevernsystemene som inngår i beredskapsnivået. Havområdene i de seks regionene, for eksempel de ytre deler av økonomisk sone, vil ha lengre responstider.

6.1.2 Forutsetninger knyttet til tilgjengeligheten av fartøyer som skal inngå i det statlige beredskapsnivået

Dette gjelder fartøyer som skal brukes som lenseslepefartøyer eller opptaksfartøyer. For begge typer fartøyer gjelder nærmere angitte tekniske spesifikasjoner. SFT regner med at følgende typer fartøyer skal inngå i det statlige beredskapsnivået:

Oljevern 01 - 04 som SFT eier, men som Kystverket disponerer, seiler med mellomtungt oljevernustyr om bord (kystsystemer). SFT har avtale om at fartøyene skal kunne mobiliseres i løpet av 2 til 6 timer for deltakelse i statlige oljevernaksjoner.

8 kystvaktfartøyer seiler langs kysten med havgående oljevernsystemer om bord. SFT har avtale med Kystvakten om at SFT kan disponere fartøyene i statlige oljevernaksjoner. SFT har ingen avtale om nærmere spesifiserte mobiliseringstider for fartøyene.

Svenske kystvaktfartøyer i henhold til avtalt regionalt beredskapsamarbeid under Københavnavtalen. Dette er fartøyer som er særlig aktuelle i Skagerrak/Oslofjordområdet. Slike fartøy ankommer skadestedet med komplette oljevernsystemer (kystsystemer). SFT har ingen avtale om nærmere spesifiserte mobiliseringstider.

Forsyningsfartøyer som er tilpasset til å inngå i operatørenes oljevernberedskap. Dette er fartøyer som kan fungere som opptaksfartøyer og som ankommer skadestedet med havgående oljevernsystem om bord. Før avreise til skadested må oljevernsystemet lastes ombord fra operatørdepot i land.

Private fartøyer som eies/disponeres av landbasert virksomhet med beredskapsplikt. SFT har inngått avtale om at fartøy kan brukes i i statlige aksjoner. SFT har ingen avtale om nærmere spesifiserte mobiliseringstider for slike fartøyer.

Tilfeldige fartøyer som har de nødvendige tekniske spesifikasjonene til å kunne fungere som lenseslepefartøyer eller opptaksfartøyer. Med tilfeldige fartøyer menes her andre fartøyer enn de som er nevnt over og som på kort varsel fra SFT kan seile til statlig depot, laste om bord oljevernutstyr og seile til skadestedet. SFT vil ikke inngå avtaler med eiere av slike fartøyer om at fartøyet skal stille på kort varsel ved depotene eller på skadestedet. Slike avtaler vil binde fartøyenes normale seilingsmønster og være meget kostbare på årsbasis. SFT legger til grunn at tilgangen på tilfeldige fartøyer under en aksjon sikres gjennom opplæringsavtaler med fartøyer som er rimelig stasjonære i havner hvor statlige depoter er lokalisert. Videre antas det at SFT inngår avtaler under en aksjon med fartøyseier, eller at tilgangen på fartøy eventuelt sikres ved statlig rekvisisjon. Veritas har beregnet den teoretiske tilgangen på tilfeldige, egnede fartøyer i havnene langs kysten (Veritas rapport nr. 2000 -3298: Tilgjengelighetsstudie -Skip til statlig beredskap mot akutt forurensning). Veritasrapporten er lagt til grunn i vurderingen av hvor oljevernutstyret bør lagres i en region.

SFT vil sterkt understreke overfor departementet at den tilfeldige tilgangen på egnede fartøyer til statens beredskap gjør det usikkert om de foreslåtte beredskapsnivåer lar seg oppfylle selv om tilgangen på lenser og oljeopptakere er tilstrekkelig. Dersom departementet ønsker større sikkerhet for at det foreslåtte beredskapsnivået skal kunne oppfylles, må det etableres avtaler som binder seilingsmønsteret til et stort antall fartøy. Det er kostbart, jfr. pkt. 6.4

6.1.3 Forutsetninger for valg av lagringssted for statlig utstyr i regionen

SFT legger til grunn at seilingsmønsteret til forsyningsfartøyene, Oljevern 01 - 04 og kystvaktfartøyene ikke får innvirkning på lokaliseringen av det statlige oljevernutstyret i regionene. Grunnen er at disse fartøyene normalt ikke er avhengige av å laste om bord statlig utstyr i regionen, men seiler til skadestedet med utstyr som oppbevares permanent om bord (kystvaktfartøyene og Oljevern 01 - 04) eller som lastes om bord fra operatørenes depoter.

For noen kystsystemer og for de fleste fjordsystemene som inngår i beredskapsnivået, er SFT avhengig av å bruke egnede, tilfeldige fartøyer dersom oljevernsystemene skal kunne etableres. Tilgangen på tilfeldige fartøyer vil derfor være bestemmende for hvor statlig utstyr som inngår i slike systemer bør lagres.

SFT legger til grunn at utstyret skal lagres i regionen slik at responstiden for de ulike systemene oppnås langs hele kysten av regionen. Dette betyr i praksis at det kan være aktuelt å lagre enkelte utstyrstyper, for eksempel et visst antall meter kystlense eller et par oljeopptakere utenfor depotene for å sikre at beredskapsnivået dekker hele kystområdet innen regionen. Slik lagring kommer da i tillegg til lagringen på statens depoter.

På bakgrunn av kunnskap om tilgjengelighet av tilfeldige fartøyer, fartøyenes fart og oljevernsystemenes responstider, har SFT bestemt seg for hvor det statlige utstyret som inngår i de ulike systemene bør lagres. I praksis har SFT tatt utgangspunkt i eksisterende depothavner innen regionen og vurdert behovet for endret lokalisering.

6.1.4 Forutsetninger som legges til grunn for å beregne mengden av statlig utstyr som bør lagres i regionen

SFT forutsetter i henhold til f-lovens § 47 om bistandsplikt, at privat og kommunalt utstyr kan inngå i det foreslåtte, statlige beredskapsnivået, jfr. kap. 5 og avsnitt 6.3.3.

SFT forutsetter at statlig utstyr som inngår i oljevernsystemer med lengre responstid enn 30 timer kan tilføres fra andre regioner. Dette forutsetter at slikt utstyr virkelig finnes i andre regioner. Er det tilfelle, mener SFT at det ikke er påkrevd at slikt utstyr lagres i alle regioner. En del utstyr som brukes ved strandsaneringen antas også å kunne kjøpes på det åpne markedet under en aksjon.

SFT foreslår som en hovedregel at statlig utstyr som inngår i systemer med lavere responstid enn 30 timer skal lagres i regionen. Det kan fravikes fra dette dersom oljevernsystemer som lagres i naboregionene kan dekke regionen innenfor de gitte responstidene.

Ved beregning av den totale mengden utstyr i regionene har SFT tatt hensyn til at det skal være en best mulig balanse mellom utstyrstyper innen samme utstyrskategori. Det skal for eksempel være et rimelig forhold mellom antall skimmere beregnet for lettere oljetyper og tyngre oljetyper. Videre er det tatt hensyn til usikkerheten om tilgangen til og fremmøtetidspunkt for kystvaktfartøyer og supplyfartøyer. Usikkerheten kompenseres ved at det er tilgjengelig havgående utstyr på depotene utover det som beredskapsnivået i regionen krever. Dette vil gjøre det mulig å sette opp havgående ekstrasystemer basert på tilfeldige fartøyer i depothavnen eller nærliggende havner. Brekkasje på utstyr forutsettes dekket av utstyr fra naboregionene/nabodepoter.

6.2 Forslag til geografisk lagring av statens utstyr i regionene.
Dersom det foreslåtte beredskapsnivået skal etableres i alle regionene, er det behov for å lagre tyngre oljevernutstyr noen flere steder langs kysten enn tilfellet er i dag. Hovedgrunnen er at det ikke er mulig å dekke alle deler av kysten med dagens depotstruktur innenfor de responstider som gjelder for enkelte oljevernsystemer. Særlig er det behov for å plassere kystlenser og kystskimmere utenfor depotstedene. SFT foreslår utplassering på steder med teoretisk god tilgang på egnede, tilfeldige fartøyer. Vi foreslår også å flytte to depoter for å bedre den geografiske dekningen av utstyret og for å legge depotet i havn med langt bedre tilgang på egnede, tilfeldige fartøyer. Vi foreslår at et depot blir nedlagt.

Skagerrak
I denne regionen er det et statlig depot i Horten. Depotet opprettholdes i nåværene form. Beredskapsnivået i søndre del av regionen dekkes av depotet i Kristiansand. I tillegg må det lagres et par kystsystemer og fjordsystemer i området Arendal - Brevik dersom det foreslåtte beredskapsnivået skal etableres for midtre delen av regionen

Nordsjøen
I regionen er det 4 statlige depoter (Kristiansand, Stavanger, Bergen og Fedje). SFT foreslår at Fedje-depotet legges ned i og med at Fedje-depotet har dårlig tilgjengelighet og dekkes av depotet i Bergen og av statlig depot i Florø (se nedenfor). For å sikre at beredskapsnivået kan etableres over hele regionen, må det lagres to kystsystemer både i Flekkefjord og i Sunnhordland.

Nordvestlandet
Regionen strekker seg fra Fensfjorden til Smøla. Staten har to depoter i området ( Solund og Ålesund). Solund-depotet har meget dårlig tilgang på tilfeldige, egnede fartøyer og er avhengig av å få tilført fartøyer fra Florø hvor fartøytilgangen er meget god. Depotplassering i Florø, i Bergen og i Ålesund vil dekke beredskapsnivået syd i regionen. Solund-depotet foreslås derfor flyttet til Florø.

Det må lagres utstyr til et kystsystem i Kristiansund for å dekke beredskapsnivået for kystsystemene i denne del av regionen.

Norskehavet
Regionen strekker seg fra Smøla til Andøya. Staten har 4 depoter i området. Disse er plassert på Ørlandet, i Sandnessjøen, i Bodø og i Lødingen. På bakgrunn av tilgangen på tilfeldige, egnede fartøyer og det foreslåtte beredskapsnivået foreslår SFT følgende endringer: Depotet i Lødingen flyttes til ytre Vesterålen. For å styrke beredskapen i Narvik-området, styrkes den eksisterende kommunale beredskapen med en kystskimmer. Utstyr til et kystsystem i Rørvik utplasseres.

Barentshavet Syd
Regionen strekker seg fra Andøya til Grense Jacobselv. Staten har i dag depoter i Tromsø, Hammerfest og Vadsø. For å sikre at det foreslåtte beredskapsnivået kan etableres over hele regionen, foreslår SFT å lagre 600 meter kystlense på et egnet sted mellom Tromsø og Hammerfest og 1200 meter kystlense mellom Hammerfest og Vadsø.

Barentshavet nord
Regionen omfatter Svalbardområdet. Det er et statlig depot i Longyearbyen. SFT foreslår ingen endringer i regionen.

6.3 Kostnader forbundet med å etablere det foreslåtte beredskapsnivået
I kap. 5 beskriver vis hvilke beredskapsnivåer som må etableres langs kysten dersom de foreslåtte aksjonsmålsettingene skal oppnås. Nå følger beskrivelser av hvilke utstyrstyper staten må kjøpe inn i tillegg til eksisterende utstyrspark dersom det foreslåtte beredskapsnivået skal kunne etableres langs hele kysten

6.3.1 Oversikt over investeringskostnadene knyttet til innkjøp av lenser, skimmere og strandsaneringsutstyr i regionene

Ved beregning av investeringsbehovet er det forutsatt at SFTs behov for oljevernsystemer dekkes gjennom:

- oljevernutstyret om bord i Oljevern 01 - 04
- oljevernutstyret som lagres om bord i kystvaktfartøyer
- oljevernutstyret som er lagret på statens depoter og av tilfeldige, egnede slepe- og opptaksfartøyer
- oljevernutstyr fra IUA'er
- oljevernutstyr og fartøyer fra svensk kystvakt (Skagerrak regionen)
- oljevernutstyr og fartøyer fra operatørenes beredskap
- oljevernutstyr og fartøyer som eies av landbasert virksomhet med beredskapsplikt

For hver region er det vurdert hvordan andre enn SFT kan bidra med utstyr og fartøyer ved etableringen av statens beredskapsnivå i regionen.

Tabell 3 viser hvordan SFT vil fordele utstyr det er overskudd på i en region til regioner hvor det er underskudd på samme type utstyr. I regionene med underskudd etter en slik omplassering, må det kjøpes inn statlig utstyr dersom beredskapsnivået skal etableres.

Tabell 3 : Oversikt over overskudd (+)og underskudd (-) av ulike typer statlige lenser og skimmere i regionene vurdert i relasjon til utstyrsbehovet som beredskapsnivået krever. Det er forutsatt bruk av nærmere definert oljevernutstyr og fartøyer fra andre enn SFT ved etableringen av beredskapsnivået.

* Skimmer flyttes til region Nordsjøen
** 1200 meter overføres til Barentshavet Syd
*** 300 meter lense overføres til region Barentshavet Nord(Svalbard)
**** 600 meter lense overføres til region Norskehavet
***** Skimmere overføres til region Nordvestlandet

Bruken av metoden som er beskrevet i avsnitt 6.1 skaper inntrykk av at SFT har et overskudd av hav- og kystlenser i forhold til det som er nødvendig i henhold til beredskapsnivået. Dette overskuddet er ikke reelt. Grunnen er at det i simuleringene av oljevernaksjonene mot de dimensjonerende hendelsene ikke er tatt tilstrekkelig hensyn til at kystlenser og havlenser også brukes som fjordlenser på værharde strekninger og ved dårligere vær. "Overskuddet" medfører derfor ikke at SFT vil redusere sitt nivå på hav og kystlenser. Tabellen viser at det er et betydelig underskudd på skimmere, særlig skimmere beregnet på tyngre oljetyper.

Tabell 3 inneholder ingen oversikt over tilgangen på fjordlenser. Beregninger viser at det ikke er behov for å kjøpe inn nye fjordlenser på fastlandet for å kunne etablere beredskapsnivået. Statens behov for fjordlenser i den enkelte region vil dels bli dekket av eksisterende statlige fjordlenser i regionene, dels av statlige fjordlenser som tilføres fra andre regioner og dels av fjordlenser fra IUA og private i regionene. Gjennomgående lang responstid på systemene hvor fjordsystemene inngår gjør det mulig med utstrakte overføringer mellom regionene under en statlig aksjon. Det er imidlertid behov for å kjøpe inn 1500 meter fjordlense til Svalbard. Dette skyldes lang transporttid fra fastlandet.

Ved alle de dimensjonerende hendelsene må en varierende menge olje samles opp ved hjelp av strandsanering. Det er i enkelte tilfelle snakk om betydelige mengder oljeemulsjon, inntil 13500 kubikkmeter som blandet med løst søppel, sand, tare etc. kan gi en oljeholdig masse på opptil 67500 kubikkmeter.

Responstiden for strandsaneringsutstyret som inngår i beredskapsnivået er gjennomgående lang, og SFT mener det i stor utstrekning vil være mulig å transportere eksisterende utstyr mellom regionene. SFT besitter i dag en god del strandrensingsutstyr, men overslag viser at utstyret ikke vil være tilstrekkelig for å fjerne oljen som etter beregningene vil slå på land i de dimensjonerende hendelsene. Det er behov å kjøpe inn mer av "personlig utstyr" , diverse håndredskaper, barkspredere og høytrykksspylere. SFT har beregnet at det totalt er behov for å investere kr. 2.100.000,- i slikt utstyr. Ved beregningen er det tatt hensyn til at SFT kan disponere egnet utstyr hos IUA og private i regionene.

Tabell 4 summerer opp investeringsbehovet i hver region. Investeringsbehovet er først og fremst knyttet til innkjøp av skimmere og strandsaneringsutstyr. Utgiftene til strandsaneringsutstyret er fordelt likt på hver region.

Tabell 4: Investeringskostnadene per region ( x1000 kr)

* Inkludert utgift til kjøp av 1500 meter fjordlense, kostnad kr. 1.500.000,-

Tabell 4 viser at det foreslåtte beredskapsnivået medfører investeringskostnader på ca. 28 mill. kroner. Det største investeringsbehovet er i region "Norskehavet" og region Barentshavet Syd med til sammen 18 mill. kroner.

6.3.2 Investeringsbehovet knyttet til etableringen av en statlig dispergeringsberedskap

Bruk av dispergeringsmidler inngår i det foreslåtte beredskapsnivået for regionen. Med Norges lange og lite tilgjengelige kyststrekning vil dispergering fra helikopter være det beste og mest realistiske alternativet for oppbygging av statens dispergeringsberedskap. Norge er det land i verden med størst sivil helikopterkapasitet. Dette danner et meget godt grunnlag for å gjøre dispergering til en reell bekjempningsmetode. Til påføring med helikopter er det utviklet en 3 m³ bøtte som henges under helikopteret. SFT vil basere dispergeringsberedskapen på tilfeldige, tilgjengelige helikoptre fra Forsvaret og private helikopterselskaper. Det legges ikke opp til å inngå noen beredskapsavtaler med helikoptereierne som binder driften av helikoptrene. SFT vil derfor være avhengig av tilgangen på helikoptre ved tidspunktet for hendelsen, for å klare kravet til responstid.

Hvert av statens depoter bør utrustes med 10 m³ dispergeringsvæske. SFT vil velge et "all round" dispergeringsmiddel som kan benyttes mot lette og middels tunge oljeprodukter. SFT vil foreslå å utplassere dispergeringsutstyr for helikopter i Horten, Bergen, Bodø, Banak og i Longyearbyen på Svalbard. Dersom det er mulig, bør SFT inngå avtaler med for eksempel oljeselskap eller annen industri om felles utstyr, felles innkjøp av dispergeringsmidler og sambruk. Avtaler med private internasjonale selskaper som for eksempel OSRL i England kan også være en løsning for å ta i bruk dispergering i større målestokk og for operasjon i havområder.

SFT regner med at det totalt vil være behov for å investere ca. 21 mill. kroner i dispergeringsmidler og påføringsutstyr. SFT vil foreta en endelig vurdering av det praktiske opplegget for dispergeringsberedskapen i lys av erfaringene fra de siste tiders skipshavarier i norsk farvann.

Kostnadene for en operativ dispergeringsberedskap er tilsynelatende stor, men den bør sees i sammenheng med reduksjon i aksjonskostnader. Hver 1000 m³ reduksjon i oljepåslag på strand betyr en besparelse i saneringskostnader på rundt 50 mill. kroner. Kostnadstallet er basert på erfaringer fra strandsaneringsaksjoner etter Azalea, Sonata, Arisan og Leros Strength.

6.4 Forslag til økning på kap. 1443 - Statens beredskapsansvar mot akutt forurensning

Det vil ikke være mulig å etablere det foreslåtte beredskapsnivået dersom ikke budsjettet- rammene for kap. 1443 økes. Budsjettrammene må dekke innkjøp av nytt, statlig utstyr slik at det blir mulig å etablere beredskapsnivået langs hele kysten. Gammelt, eksisterende statlig utstyr må skiftes ut årlig og det statlige beredskapssystemet må årlig kunne øves og vedlikeholdes slik at beredskapsnivået opprettholdes.

Det er satt et par forutsetninger ved beregningen av driftsutgiftene: SFT planlegger med at privat og kommunal beredskap skal bidra til å dekke statens behov. Private og kommuner har plikt til å bistå staten under aksjoner. SFT betaler ingen årlig kostnad til private og kommuner for å kunne planlegge med å bruke deres utstyr i statens beredskap. Private og kommuner kompenseres kun nårstaten bruker utstyret i aksjoner. Argumentet for dette er at det ikke er statens egen aktivitet som utgjør eller skaper en risiko for større tilfeller av akutt forurensning. Det kan derfor ikke forventes at staten skal betale mer en høyst nødvendig. For øvrig vises til pkt. 4.2.4 hvor argumentasjonen utdypes.

For statlig utstyr som skal lagres mellom depotstedene vil SFT legge opp til følgende: Utstyret plasseres hos et IUA i området. SFT betaler flyttekostnadene, men ingen årlig depotleie eller årlig dekning av utgifter til depotstyrke. IUA kan bruke utstyret som de vil mot at IUA vedlikeholder det og lagrer det på forsvarlig måte. SFT vil forutsette at utstyret er tilgjengelig for staten når staten trenger det.

Nedenfor beskrives hvilke budsjettrammer som er nødvendig for hovedpostene 45, større utstyrsanskaffelser og vedlikehold, og 01, Driftsutgifter, dersom det foreslåtte beredskapsnivået skal kunne etableres og opprettholdes.

6.4.1 Post 45- Større utstyrsanskaffelser og vedlikehold

Dekning av investeringsbehovet i nytt utstyr, jfr avsnitt 6.3.1 og 6.3.2,
SFT eier i dag utstyr til en verdi av 230 mill. For å kunne etablere det foreslåtte beredskapsnivået, må vi investere i nytt utstyr for ca. 52 mill. kroner. SFT foreslår at investeringsbehovet fordeles over tre år, første gang 2002, med en årlig investering på ca. kr. 17 mill. kroner. SFT understreker at denne investeringen ikke skal dekke utskiftning og fornying av det eksisterende statlig utstyret.

Dekning av årlige utgifter forbundet med å fornye og utskifting av statlig oljevernutstyr
I dag brukes det ca. 7.5 mill. per år i fornying og utskiftning av statens eksisterende utstyrspark. Det tilsvarer en 3 % utskiftningstakt av utstyret. SFT mener dette er for lavt og foreslår at utskiftningstakten økes til 6 %. Til sammen gir dette et budsjettbehov for post 1443/45 på ca. 33 mill. kroner årlig i årene 2002 -2004. (nyinvestering og utskiftninger). Fra og med 2005 tilsier 6 % utskiftningstakt et budsjettbehov på ca. 17 mill. kroner.

SFT gjør for øvrig oppmerksom på at fartøyene Oljevern 01 -04 som primært disponeres av Kystverket, sannsynligvis må erstattes i løpet av en 5 -6 års periode.

6.4.2 Post 01 -Driftsutgifter

Engangs driftsutgifter
Dette gjelder engangsutgifter forbundet med å endre lokaliseringen av statlig utstyr og behovet for ekstra opplæring av to nye depotstyrker. Avsnitt 6.2 beskriver hvilke endringer som skal gjøres. Engangsdriftsutgifter anslås til kr. 0.6 mill. kroner, og fordeler seg på følgende vis:

-SFT regner med ca. kr. 300.000 i "flytteutgifter" ved flytting av utstyret på depotet i Solund, Lødingen og Fedje.
Når SFT eventuelt kan starte flytting/nedlegging av depoter, avhenger av varigheten av på gjeldende avtaler med eksisterende depoter. Eksisterende avtaler med Lødingen-depotet utløper 01/02.2002, med Fedje 2005 og med Solund-depotet 2007. Hovedregelen er at kontrakten kan sies opp av en av partene 6 måneder før kontrakten utløper. Hvis ikke den sies opp, fornyes den automatisk for et år av gangen. Dersom SFT skal si opp avtalene i kontraktsperioden, må SFT og utleier bli enig om kompensasjon til utleier. Dersom SFT skal betale full kompensasjon ved oppsigelse fra 2002, må SFT betale ca. 2.3 mill. kroner. til sammen til utleier på Fedje og i Lødingen

-Det er videre behov for en ekstra innsats første året for å øve de nye depotstyrkene ved depotet i Florø og i ytre Vesterålen. Kostnadene er anslått til ca. kr. 300.000. Fra andre året vil øvelsesaktivitetet være på linje med øvrige depoter.

Løpende årlige driftsutgifter
I dag (2001) utgjør post 01 ca. 31 mill. kroner. Opprettholdelsen av det foreslåtte beredskapsnivået fordrer også at mannskap blir øvet og opplært, at utstyr blir vedlikeholdt, prøvd og testet og at SFT har omfattende avtaler med sine statlige og kommunale samarbeidspartnere. SFT ønsker å øke øvelsesvolumet kraftig, ikke minst i nord hvor vær-, temperatur- og lysforholdene er ekstra krevende. Det foreslås å øke post 1443/01 i 2002 med 6 mill. kroner til 37 mill kroner. Fra og med 2003 foreslås den styrket med ytterligere 3 mill. kroner til ca. 40 mill. kroner. SFT foreslår ikke å gjeninnføre støtteordningen til kommunene fordi SFT mener dekningen av kommunal beredskap overfor mindre tilfeller av akutt beredskap ikke er en statlig oppgave.

Kap. 7 Vurdering av alternativer til det foreslåtte beredskapsnivået

Det foreslåtte beredskapsnivået i kap. 6 kan karakteriseres som et midlere, realistisk beredskapsnivå vurdert utfra dagens tilgang på private, statlige og kommunale oljevernsystemer. Her beskriver vi konsekvensene ved 1) å innføre et langt høyere beredskapsnivå og 2) opprettholde dagens lavere beredskapsnivå.

7.1 Generelt om forholdet mellom beredskapskostnader og aksjonskostnader

Vurderingene tar utgangspunkt i mulighetene for å oppnå aksjonsmålsetningene som beskrives i kap. 5. Aksjonsmålene krever blant annet at oljevernaksjonen skal hindre/ redusere påslag i nærmere angitte særlig sårbare kystområder, hindre sekundærforurensning og remobilisering av olje fra strand, fjerne all frittflytende olje i løpet av 3 uker og ha sanert økologiske/rekreasjonsmessige viktige strandområder innen gitte tidsfrister. Aksjonsmålene skal oppnås ved å fjerne olje dels ute ved havaristen, dels på sjøen mellom havarist og land, dels i strandsonen og dels på stranden. Jo mindre olje som fjernes ute på sjøen, jo mer må fjernes i strandsonen og på selve stranden. Hvor mye olje som kan fjernes ved havaristen vil normalt avhenge av hvor fort oljevernet kan sette i gang oppsamlingen ved havaristen. Her er en avgjørende faktor tilgangen på fartøyer som kan brukes i oljevernet. Vær og strømforholdene under aksjonen vil også ha stor betydning for oppsamlingsresultatet. Dårlig vær med bølger og strøm vil normalt redusere effektiviteten på den mekaniske oppsamling av oljen.

Ved vurderingen av de økonomiske konsekvensene av de ulike beredskapensnivåene skilles det mellom beredskapskostnader og aksjonskostnader. Beredskapskostnader er de utgifter som påløper årlig for å opprettholde et ønsket beredskapsnivå. Aksjonskostnader er de kostander som påløper under en aksjon. Størrelsen på aksjonskostnadene avhenger særlig av hvor omfattende og langvarig aksjonen i strandsonen og på stranden blir. Teoretisk sett bør høye beredskapskostnader knyttet til å oppnå rask respons ved havarist føre til at mengden olje som driver i land reduseres betydelig. Det vil redusere aksjonskostnadene. Normalt vil det biologiske og økonomiske skadeomfanget i kystsonen bli større jo større oljepåslaget er.

7.2 Høyt beredskapsnivå

Beregninger knyttet til scenariet i Skagerrak viste at det strømmet tilstrekkelig med olje ut av havaristen til å operere minst 15 havgående opptakssystemer med kort responstid. En slik innsats vil redusere mengden av olje som slår på land vesentlig, men anslagsvis vil det koste ca. 300 mill. kroner per år å ha 15 store beredskapsfartøyer liggende i beredskap i Skagerrak.

Det foreslåtte beredskapsnivået i kap. 5 baserer seg på bruk av offentlige og private fartøyer som til vanlig har andre oppgaver. Dette skaper alltid usikkerhet om når fartøyene kan være fremme ved havarist eller ved den akutte oljeforurensingen. For å redusere denne usikkerheten vil det være nødvendig å ha fartøyer som har statlig oljevernsystemer og mannskaper om bord, og som på kort varsel kan rykke ut, i kontinuerlig beredskap. Fartøyene bør være lokalisert slik at de kan gi særlig vern til de mest sårbare miljøressursene i regionen. De årlige kostnadene for et "beredskapsfartøy" anslår SFT til kr 7.5 mill - 20 mill. kr. avhengig av størrelsen. Dersom man skal etablere en beredskap utover SFTs primære forslag, anbefaler SFT at det etableres til sammen 8 beredskapsfartøyer langs hele kysten noe som vil ha en kostnad på ca. 130 mill. kroner pr. år. SFT mener for øvrig at en styrking av Kystvakten som kan utføre både forebyggende og skadebegrensende tiltak vil være den beste måten å øke beredskapen utover SFTs forslag.

Et annet tiltak for å heve beredskapsnivået ville være å forberede en omfattende dispergeringsberedskap i alle regionene basert på tilgangen på tilfeldige helikoptre og omfattende lagring av utstyr og dispergeringsmidler rundt i regionene. Anslagsvis vil dette koste ca. 37 mill. kroner i investeringer og 5 mill. kroner i årlig drift. Kostnadene på driftssiden vil bli mye høyere dersom SFT skal inngå avtale med helikoptereiere om stående beredskap.

Selv om en vesentlig økning av beredskapskostnadene i mange tilfeller vil redusere aksjonskostnadene, vil en ikke ha noen garanti for at høye beredskapskostnader alltid vil gi lave aksjonskostnader. Som tidligere nevnt er mekanisk oppsamling av olje meget vær og strøm ømfintlig. Med det klima som hersker langs kysten store deler av året, er det veldig sannsynlig at det i perioder ikke vil være mulig å samle opp olje effektivt ute på sjøen.

7.3 Lavere beredskapsnivå (dagens)

SFT bidrar med følgende operative bestanddeler til statens beredskap:

-Hav- og kystsystemer som befinner seg om bord på 8 kystvaktfartøyer og 4 fartøyer fra Kystdirektoratet ( OV- 01 -04)
-Hav og kystsystemer som baserer seg på tilfeldige fartøyer og utstyr på depotene og på ekspertisen til depotstyrkene
-En strandsoneberedskap basert på kyst-/fjordsystemer, tilfeldige fartøyer og personell fra depotstyrkene
-En strandsaneringsberedskap basert på utstyr på depotene og på depotstyrkene

Ved dagens budsjettildeling vil SFT i det lengste prøve å opprettholde en hensiktsmessig balanse mellom disse bestanddelene. Både dagens beredskapsnivå og det foreslåtte beredskapsnivået ivaretar balansen mellom bestanddelene. Fortsetter dagens budsjettrammer i årene fremover, vil kompetansen til depotstyrkene reduseres pga. for lite kurs og øvelsesvirksomhet, utstyrsmengden vil være for liten i forhold til risikoen for miljøskade og utstyret på depotene vil få for lite vedlikehold. SFT vil i det lengste forsøke å skjerme avtalene med Kystvakten og med Kystverket. På sikt vil dagens budsjettrammer gjøre det mer usikkert om dagens beredskapsnivå vil la seg opprettholde i praksis, bl.a. som følge av at det etter hvert vil bli mindre tilgang på vedlikeholdt utstyr som kan brukes om bord i tilfeldige fartøyer. Sannsynligheten for at større oljemengder vil drive i land og at profesjonaliteten på gjennomføringen av strandoperasjonene avtar, vil derfor øke. Dette vil i sin tur føre til at det kan ta lenger tid å sanere følsomme strandområder. Aksjonskostnadene vil øke, og det samme vil skadene på økologiske og økonomiske verdier.

Innenfor dagens budsjettrammer vil det ikke være mulig å investere i nytt utstyr som skal lagres mellom de statlige depotene, jfr. avsnitt 6.2. Det medfører at det ikke er mulig å etablere det foreslåtte beredskapsnivået i området Arendal -Brevik, i Flekkefjordområdet, i Sunnhordland, i Kristiansundsområdet, i Rørvikområdet, i området mellom Tromsø og Hammerfest og i området mellom Hammerfest og Vadsø.

Innenfor eksisterende budsjettrammer vil det være mulig å legge ned Fedje depotet, flytte depotet i Solund til Florø og flytte depotet i Lødingen til ytre Vesterålen.

Kap. 8 Forslag om å vurdere organiseringen av norsk oljevern

SFT mener at organisatoriske tiltak er nødvendige dersom statens beredskapsevne skal opprettholdes i neste tiårsperiode. På bakgrunn av nærmere kriterier har SFT vurdert fire organisasjonsmodeller: Offentlig modell, avtalemodell, felles modell og privat modell. SFT mener at fellesmodellen best tilfredsstiller de krav SFT setter til organiseringen. Den medfører at de parter i norsk oljevern som må ha tyngre, sjøgående beredskap, oppretter en selvstendig, felles oljevernorganisasjon. Organisasjonen skal ha tilstrekkelig med oljevernressurser til å ivareta partenes beredskaps-og aksjonsforpliktelser. SFT anbefaler at MD nedsetter et utvalg av berørte parter som innen 1.12.2001 skal foreslå hvordan en slik felles oljevernorganisasjon skal opprettes og drives.

8.1 Bakgrunnen

De er tre hovedgrunner til at SFT vil komme med en anbefaling til MD om å vurdere endring av organiseringen til statens beredskap:

Store oljesøl skjer meget sjeldent i norsk farvann. Det gjør det vanskelig å opprettholde en tilfredsstillende kompetanse og utholdenhet til å takle slike situasjoner over lengre tid. Gjennomføring av øvelser kan kompensere noe for dette, men kan ikke fullt ut erstatte erfaringene fra å gjennomføre aksjoner. Dagens knappe budsjettrammer forsterker problemet.

Både staten og private disponerer tyngre oljevernberedskap ( fartøyer, oljevernutstyr og beredskapspersonell), noe som bør spore til bedre ressursutnyttelse på tvers av beredskapsorganisasjonene, jfr. også kap. 4.2.4

Det er begrenset hvor mange personer i SFT som kan arbeide fulltid med beredskapsoppgaver. Arbeidsstokken som er knyttet til beredskapsoppgavene, er preget av stabilitet og lite utskiftninger. Dette gir store fordeler når det gjelder erfaring og kompetanse, men vanskeliggjør en foryngelse av den statlige aksjonsorganissasjonen, særlig på leder- og ekspertsiden.

8.2 Krav til organiseringen av norsk oljevern

Som det vil fremgå av kapitlet, anbefaler SFT at MD utreder en alternativ organisering av norsk oljevern. For å kunne komme frem til en anbefaling om hvilke type organisering som bør utredes, har SFT vurdert ulike organisasjonsmodeller utfra nærmere krav til organiseringen. Kravene beskriver hva organiseringen som et minimum skal oppfylle:

• Organiseringen skal sikre tydelighet rundt ansvar, roller og plikter i norsk oljevern
• Organiseringen skal gjøre det mulig for staten å gripe inn og overta ledelsen ved meget omfattende akutt oljeforurensning som truer nasjonale verdier.
• Organiseringen skal bedre enn i dag sikre utnyttelsen og samordningen av de tyngre oljevernressursene (oljevernutstyr, fartøyer, personell, kompetanse) på tvers av statlig og privat beredskap.
• Organiseringen må sikre at det kan gjennomføres kravstilling og tilsyn av privat og statlig beredskap av uavhengig myndighet.
• Organiseringen må gjøre det mulig å effektivt utnytte kommunenes bistands- og aksjonsplikt til staten.
• Organiseringen skal medføre at det er en felles aksjonsleder for sjø- og landoperasjonene.

8.3 Mulige måter å organisere norsk oljevern på

SFT har vurdert fire organisasjonsmodeller:

1. Offentlig modell. Staten overtar beredskaps- og aksjonsansvaret for alle typer større tilfeller av akutt oljeforurensnsing i norsk farvann og langs kysten.

2. Avtalemodell. Private, staten og kommunene har egne oljevernorganisasjoner slik som i dag. Organisasjonene kan inngå avtaler om bruk av hverandres beredskapsressurser basert på prinsippene i f-loven.

3. Felles modell. Staten og private oppretter en felles beredskapsorganisasjon som har tilstrekkelig med ressurser til å ivareta partenes beredskaps- og aksjonsforpliktelser.

4. Privat modell. Staten og private oppretter et aksjeselskap som selger beredskapstjenester på det åpne markedet. Selskapet inngår avtaler med staten og private om at disse kjøper årlig beredskapstjenester som tilsvarer forpliktelsene i f-loven. Selskapet er garantert å få dekket aksjonskostander. Selskapet må planlegge og opprettholde en beredskap som er tilstrekkelig til å dekke de avtalene selskapet har inngått med staten og private.

8.3.1 Offentlig modell

Denne løsning medfører i praksis at staten etablerer og driver en oljevernorganisasjon som i tillegg til statens forpliktelser kan ivareta beredskaps- og aksjonsplikten til operatørselskapene, raffineriene og oljeterminalene. Det vil imidlertid være naturlig at private opprettholder en "førstehjelpsberedskap" mot mindre tilfeller av søl, slik at staten ikke overtar ansvaret for feltberedskapen til operatørselskapene for eksempel. Operatørselskapene, raffineriene og terminalene betaler staten etter nærmere avtalt fordelingsnøkkel. Dette er i prinsippet samme løsning som gjelder for skipsfarten i dag med unntak av at skipsfarten ikke betaler staten. Den statlige beredskapsorganisasjonen vil først og fremst dannes på grunnlag av SFTs og NOFOs beredskapsorganisasjoner. Norsk oljevern vil ved en slik modell bestå av en statlig beredskap innrettet mot alle typer større akutt oljeforurensning, en privat "førstehjelpsberedskap" innrettet mot mindre tilfeller av akutt oljeforurensning og en kommunal beredskap slik som i dag.
SFT antar at en slik løsning vil kreve betydelige endringer i f-lovens bestemmelser om akutt forurensning. SFT vil ikke anbefale denne fordi den bryter fullstendig med prinsippene i f-loven. Modellen vil medføre privat ansvarsfraskrivelse, og den vil føre til at myndighetene må føre tilsyn med seg selv. SFT mener at denne løsningen på sikt vil svekke norsk oljevern.

8.3.2 Avtalemodellen

I denne modellen inngår to eller flere oljevernorganisasjoner avtaler om at nærmere angitte oljevernressurser (utstyr, teknisk personell, fartøyer) stilles til disposisjon fra den andre part dersom det er behov for det. Et viktig aspekt er at partene skal kunne planlegge med annen parts oljevernressurser i sin beredskap og derved redusere eget ressursbehov.

Dersom private ønsker å planlegge med SFT-utstyr, må de betale SFT for dette. SFT derimot, regner ikke med å måtte betale for å planlegge med private og kommunale ressurser i statens beredskap, jfr, kap. 4.2.4.

Avtalemodellen krever ingen endring av f-loven. Den forutsetter at beredskapsorganisasjonene fortsatt har egne aksjonslederapparat, operative ledere, annet beredskapspersonell, eget oljevernutstyr og tilgang på oljevernfartøyer.

Avtalemodellen er fullt mulig å gjennomføre og er et realistisk alternativ. SFT mener imidlertid at et samarbeid mellom oljevernorganisasjoner basert på et nettverk av avtaler, vil være en tungdrevet løsning. Den er ikke optimal når det gjelder utnyttelsen av ressurser på tvers av privat og statlig beredskap. Løsningen kan medføre at SFT kommer i en uheldig dobbeltrolle som utleier av utstyr og som kontrollør av selskap som planlegger med utstyr fra SFT.

Etter SFTs syn vil ikke løsningen bidra vesentlig til profesjonalisering, kompetanseheving og motivering av beredskapsorganisasjonene. Løsningne vil øke behovet for intern administrasjon, og den vil øke potensialet for uenigheter og konflikter knyttet til forståelsen av inngåtte avtaler.

8.3.3 Fellesmodellen

I denne modellen må de partene i norsk oljevernberedskap som må disponere en tyngre, sjøgående beredskap, opprette og finansiere en felles oljevernorganisasjon som samlet disponerer tilstrekkelig med oljevernressurser ( fartøyer, utstyr, personell) til å ivareta partenes beredskaps- og aksjonsforpliktelser. Oljevernorganisasjonen har et selvstendig ansvar for å iverksette og gjennomføre oljevernaksjoner mot større tilfeller av akutt forurensning i norsk farvann og langs kysten. SFT mener at oljevernorganisasjonen bør dekke beredskaps- og aksjonsforpliktelsene til operatørselskapene, raffineriene, oljeterminalene og staten.

SFT vil ikke på det nåværende tidspunkt anbefale hvordan en slik fellesorganisasjon bør organiseres, for eksempel som aksjeselskap eller en stiftelse. Dette spørsmålet må eventuelt utredes nærmere. En viktig hensikt med organisasjonen er at partene som oppretter organisasjonene og som er ansvarlig for å sikre driften, ikke trenger å opprettholde egen beredskapsorganisasjon for tyngre beredskap. Det må også utredes nærmere hvordan organisasjonen skal fungere under en aksjon i forhold til skadevolder og i forhold til spørsmål om å rekvirere samfunnets ressurser. Ved meget store tilfeller av akutt forurensning som truer nasjonale interesser, bør staten kunne gripe inn og overta den direkte aksjonsledelsen i en tidlig fase av aksjonen. Dette er særlig aktuelt ved store utslipp fra skipstrafikken.

På samme måte som staten i dag gir lovpålagt bistand til kommunene, vil oljevernorganisasjonen måtte gi slik bistand til kommunene. Det vil være naturlig at operatørene, raffineriene og terminalene har en "førstehjelpsberedskap" innrettet mot mindre tilfeller av akutt forurensning som de selv er ansvarlig for.

8.3.4 Privat modell

Denne modellen innebærer at de partene i norsk oljevernberedskap som må disponere en tyngre, sjøgående beredskap, oppretter et aksjeselskap som skal selge beredskapstjenester på det åpne markedet. Kundene er først og fremst operatørselskapene, oljeraffineriene, oljeterminalene og staten. En forutsetning for opprettelsen av selskapet er at sentrale aktører innen norsk oljevern årlig forplikter seg til å kjøpe beredskapstjenester som tilsvarer de beredskapsforpliktelser de har i henhold til f-loven. Selskapet skal disponerer et fullstendig aksjonsapparat (blant annet aksjons- og operativ ledelse) og ha ansvaret for å på egenhånd iverksette og gjennomføre oljevernaksjoner mot større tilfeller av akutt forurensing i norsk farvann og langs kysten. Selskapet skal på bakgrunn av innhentet informasjon fra private og myndigheter kunne planlegge og dimensjonere beredskapen utfra miljørisiko- og beredskapsanalyser. Selskapet skal være garantert å få dekket sine aksjonskostnader.

Partene som har opprettet selskapet har ingen egen beredskap lenger. På samme måte som staten i dag gir lovpålagt bistand til kommunene, vil selskapet måtte gi slik bistand til kommunene. Det vil være naturlig at operatørene, raffineriene og terminalene har en "førstehjelpsberedskap" innrettet mot mindre tilfeller av akutt forurensning som de selv er ansvarlig for.

Etter SFTs syn vil ikke denne løsningen skape noen problemer for SFTs tilsynssrolle. SFT vil forholde seg til selskapet som til en industribedrift med utslippskonsesjon fra SFT. Kontrollgrunnlaget vil være selskapets beredskapsplan og de avtaler private har med selskapet. En vesentlig svakhet ved denne modellen er at staten kun kan bruke tilsynsrollen for å styre en aksjon som berører store nasjonale interesser.

Opprettelsen av et slikt aksjeselskap reiser mange kompliserte spørsmål som eventuelt må utredes nærmere.

8.4 Forslag til videre arbeid

SFT mener at to av modellene er aktuelle for videre utvikling. Det er fellesmodellen og avtalemodellen. Av de to vil SFT anbefale fellesmodellen. Den vil på en bedre måte enn avtalemodellen fremme fellesbruk og samordning av tilgjengelige, tyngre oljevernressurser. Den vil også skape klarere linjer når det gjelder kravstilling og kontroll innen oljevernet. Ved opprettelsen av en slik organisasjon mener SFT at ansvaret for statens oljevern må flyttes fra MD til annet departementet. Et argument for dette er at en slik organisasjon vil være avhengig av aktive eiere. SFT bør ikke være en slik aktiv eier i og med at SFT vil stille krav til organisasjonen og også kontrollere den. Et aktuelt departement er det departementet som er ansvarlig for skipsfarten. Begrunnelsen er prinsippet om sektoransvar samt at dette departementet lettere vil kunne sørge for at skipsfartsnæringen bidrar til norsk oljevern enn Miljøverndepartementet.

Fellesmodellen gir staten mulighet til å overta aksjonslederansvaret i tilfeller med veldig stor akutt oljeforurensning som truer nasjonale interesser. Dersom det blir aktuelt for staten å overta aksjonen for et kortere tidsrom, mener SFT det vil være hensiktsmessig at aksjonsledelsen utføres av en eksisterende beredskaps- og aksjonsorganisasjon - politiet eller Forsvaret. Dette er spørsmål som må utredes nærmere. Det gjelder også de juridiske forhold rundt opprettelsen av organisasjonen og den løpende driften.

Det vil være naturlig å legge SFTs kommersielle oppgaver innen opplæring, utprøving og teknologiutvikling til en felles oljevernorganisasjon. SFT mener at den videre kommersialisering både vil kunne dra nytte av oljevernorganisasjonens bredt sammensatte oljevernfaglige miljø og også av tilgjengelig kompetanse i partene som er ansvarlig for driften av organisasjonen.

SFT har ikke diskutert dette forslaget med private parter. Utfra kjennskapen til privat oljevernberedskap, mener SFT at private parter bør ha stor interesse av å utrede en felles oljevernorganisasjon videre. SFT vil her vise til at operatørselskapene har plikt til å etablere tyngre kyst- og strandsoneberedskap og er i den forbindelse meget interessert i å samarbeide med statlig og kommunal beredskap.

Fremstillingen over viser at mange og til dels kompliserte spørsmål må avklares før en slik organisasjon kan etableres. SFT anbefaler at det nedsettes et utvalg av berørte parter som innen 1.12.2001 skal foreslå hvordan en slik felles oljevernorganisasjon skal opprettes og drives.

Vedlegg

Oversikt over forslaget til statlig beredskapsnivå i den enkelte region