UTKAST TIL ENDRET FORSKRIFT OM SVOVELINNHOLD I ULIKE OLJEPRODUKTER
Forord til forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter.
Forskriften fastlegger krav til svovelinnhold i ulike oljeprodukter og krav til når det skal søkes om utslippstillatelse for et fyringsanlegg. Forskriften erstatter tidligere forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. De krav til oljeprodukter som er gitt i forskriftens kapittel 2 oppfyller kravene i EUs Rådsdirektiv 1999/32 om svovelinnhold i visse flytende brensler.
Forskriftens krav retter seg både mot den som markesdfører, omsetter eller er bruker av de oljeproduktene som er omfattet.
Etter forskriften følger myndighetenes merknader til enkelte paragrafer.
Forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter
Fastsatt av Miljøverndepartementet xx.xx.xxxx med hjemmel i lov av 13. mars 1981 nr. 6 om vern mot forurensninger og om avfall (forurensningsloven) §9 jf. kgl. res. av 8 juli 1983 Det vises også til EØS avtalens vedlegg II avsnitt XVII. Jf Rådsdirektiv 75/ 716/EØF endret ved 87/219/EØF endret ved 93/12/EØF endret ved 1999/32/EF.
Kapittel 1. Innledende bestemmelser
§ 1. Formål og virkeområde
Denne forskriften er fastsatt for å begrense forurensende utslipp som følge av forbrenning av fyringsolje og marin gassolje. Forskriften retter seg mot den som bruker slik olje. Kravene i forskriften gjelder all forbrenningsolje, untatt olje for bruk i motorvogner.
Forskriften gjelder ikke for olje som skal raffineres eller prosesseres før forbrenningen finner sted, eller for olje som befinner seg i drivstofftanker i fartøyer som krysser en grense mellom et land som omfattes av EØS-avtalen og et tredjeland.
§ 2. Definisjoner
Tung fyringsolje - Brenselsolje som på grunn av fordampningspunktet blir å betrakte som tungolje. I den norske tolltariffen er tung fyringsolje oppført under 2710 0091,
-93 og -99. I EU omfattes tung fyringsolje av tolltariffnummerne (CN koder) fra og med 2710 00 71 til og med 2710 00 78.
Gassolje - Brenselsolje som på grunn av fordampningspunktet blir å betrakte som tyngre mellomdestillater. I denne forskriften brukes gassolje som en fellesbetegnelse for lett fyringsolje og marin gassolje, men omfatter ikke autodiesel. I EU er gassolje oppført under tolltariffnummerne (CN koder) 2710 00 67 og 2710 00 68.
Marin gassolje - Betegnelsen på brenselsolje inklusive drivstoffer som anvendes i skipsfarten, og som tilfredsstiller kriteriene for gassolje. I den norske tolltariffen er marin gassolje oppført under tolltariffnummer 2710 00 27.
Svovelinnhold - Innholdet av svovel (S) i oljeproduktet beregnes på bakgrunn av vekt og ikke volum.
Kapittel 2. Svovelinnhold i ulike oljeprodukter
§ 3. Svovelinnhold i tung fyringsolje
Tung fyringsolje som brukes i fyringsanlegg uten røykgassrensing, eller som drivstoff i sjøfartøy i trafikk mellom havner i EØS området, skal ikke ha høyere svovelinnhold enn 1,0 vektprosent. Frem til 31. desember 2002 tillates likevel tung fyringsolje med svovelinnhold inntil 2,5 vektprosent for bruk i sjøfartøy i trafikk mellom havn i Norge og havn i annen EØS-stat, samt i følgende fylker: Finmark, Troms, Nordland, Nord-Trøndelsg, Sør-Trøndelag, Møre og Romsdal
Gassolje som brukes i fyringsanlegg uten røykgassrensing, eller som drivstoff i sjøfartøy i trafikk mellom havner i EØS området, skal ikke ha høyere svovelinnhold enn 0,10 vektprosent. Frem til 31. desember 2007 tillates likevel gassolje med svovelinnhold inntil 0,20 vektprosent.
Kapittel 3. Utslippstillatelse
§ 5. Særregler for Oslo og Drammen
I Oslo og Drammen er det forbudt å bruke tung fyringsolje, med mindre annet fremgår av utslippstillatelse gitt i medhold av §11 i forurensningsloven.
§ 6. Virksomhet som skal ha utslippstillatelse
Følgende skal ha utslippstillatelse gitt i medhold av forurensningslovens § 11:
1. Virksomhet med oljefyringsanlegg som forbruker mer olje enn 500 kg/time.
2. Virksomhet med utslipp av mer svoveldioksyd enn 10 kg/time fra oljefyringsanlegg
3. Virksomhet som benytter fyringsolje med høyere svovelinnhold enn det som er tillatt etter §§3 og 4.
§ 7. Meldeplikt
Meldeplikt til Fylkesmannen, eller den Miljøverndepartementet bestemmer har:
1. Virksomhet med utslipp av mer svoveldioksyd enn 6 kg/time fra oljefyringsanlegg
2. Eksisterende virksomhet som utvider kapasiteten med mer enn 20 %
3. Eksisterende virksomhet der fyringsoljetypen endres eller det foretas andre endringer ved anlegget som kan medføre økt fare for forurensning.
Fylkesmannen, eller den Miljøverndepartementet bestemmer kan på bakgrunn av meldingen pålegge virksomheten å søke om tillatelse i henhold til §11 i forurensningsloven. Virksomheten kan settes i gang eller fortsette med mindre myndighetene fastsetter noe annet innen 5 uker etter at meldingen er mottatt.
§ 8. Virksomhet som har utslippstillatelse
For virksomheter som allerede har utslippstillatelse ved ikrafttredelsen av denne forskrift, og som ikke faller inn under § 7 punkt 2 og 3, gjelder bestemmelsene i kapittel 2 i den utstrekning det ikke er satt strengere vilkår i tillatelsen.
Kapittel 4. Generelle bestemmelser
Eier av fyringsanlegg er ansvarlig for at bestemmelsene i forskriften blir fulgt. Anlegget skal være tilpasset det oljeproduktet som forbrennes.
§ 10. Unntak
Statens forurensningstilsyn, Fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet bestemmer, kan ved enkeltvedtak gjøre unntak fra bestemmelsene i forskriften.
Fylkesmannen fører tilsyn med fyringsanlegg som har installert mindre enn 50 MW nominell termisk effekt. For øvrig er det Statens forurensningstilsyn, eller den Miljøverndepartementet bestemmer, som fører tilsyn med at denne forskriften følges. Eier av virksomheten plikter å bistå myndighetene ved kontroll.
Miljhøverndepartementet avgjør klage over vedtak fattet av Statens forurensningstilsyn. Statens forurensningstilsyn avgjør klage over vedtak truffet av Fylkesmannen. Statens forurensningstilsyn, eller den Miljøverndepartementet gir fullmakt, avgjør klage over vedtak truffet av annet organ.
For å sikre at bestemmelsene i denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften blir gjennomført, kan Statens forurensningstilsyn, Fylkesmannen eller den Miljøverndepartementet bestemmer, fastsette forurensningsgebyr til staten i medhold av forurensningsloven § 73.
Ved overtredelse av denne forskriften eller vedtak truffet i medhold av denne forskriften, kommer forurensningsloven kapittel 10, jfr. straffelovens kapittel 3a, til anvendelse, dersom forholdet ikke går inn under noen strengere straffebestemmelse.
Denne forskriften erstatter forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter fastsatt av Miljøverndepartementet 20. juni 1995. Forskriften trer i kraft straks.
Kommentarer
Til § 1. Formål og virkeområde
Svovel danner svoveldioksid ved forbrenning. Høyt innhold av svoveldioksid i luften kan forekomme i enkelte byer og tettsteder, og kan medføre luftveisplager. Når svoveldioksid reagerer med vann dannes det syre. Høyt innhold av svoveldioksid i luften kan derfor medføre korrosjon og forvitring av konstruksjoner. Når svoveldioksid reagerer med vannet i atmosfæren dannes det sur nedbør. Gjennom siste års begrensning av utslippene av svoveldioksid er problemene med sur nedbør kraftig redusert, men fortsatt er forsuring et problem i store deler av landet. Utslipp av sot og støv fra forbrenning av olje reduseres ved bruk av olje med lavt svovelinnhold.
Forskriften setter krav til svovelinnholdet i fyringsolje og marin gassolje (kapittel 2), disse kravene bygger på Rådsdirektiv(EU) nr 1999/32 om svovelinnhold i visse flytende brensler. Forskriften har også bestemmelser om hvem som må søke om særskilt tillatelse for utslipp fra bruk av fyringsolje (kapittel 3).
Kravene i forskriften gjelder for olje til forbrenning. Olje som skal raffineres eller prosesseres før salg er ikke omfattet. Olje som har gjennomgått en prossesering kan bli betraktet som avfall (spillolje) dersom ikke prosessen hadde til hensikt å foredle oljen. Kravene i forskriften gjelder heller ikke for drivstoff i sjøfartøyer som krysser en grense mellom en EØS stat og et tredjeland.
Til § 2. Definisjoner
Definisjonene i denne paragrafen gjelder hvordan begrepene er brukt i denne forskriften, i andre sammenhenger kan andre kriterier bli lagt til grunn. Det er oljens fysiske egenskaper som avgjør typen. I Rådsdirektiv(EU) nr 1999/32 er oljetypene delvis definert utfra tolltariffnummerne. Tolltariffnummerne er derfor gjengitt i denne forskriften. Mineraloljekapittelet i tolltariffen i Norge og EU, er ikke harmonisert ved fastsettelsesdatoen for denne forskriften. De aktuelle nummerne fra begge tariffene er derfor gjengitt.
Til § 3. Svovelinnhold i tung fyringsolje
Dersom tung fyringsolje med mer svovel ønskes benyttet, må det søkes om utslippstillatelse jf. §6. Med mindre det gjøres spesielle tiltak for å rense utslippene vil slik tillatelse bare kunne gis dersom fyringsanlegget ligger i et område som er lite forurenset, og at utslippet ikke medfører at grenseverdiene for luftkvalitet, eller andre internasjonalt avtalte grenesverdier, overskrides i tilgrensende områder, eller i en annen stat i EØS området.
Til § 5. Særregler for Oslo og Drammen
Forbudet mot bruk av tung fyringsolje er stilt for å begrense utslippene av svoveldioksid, sot og partikler. Dette er nødvendig fordi luftkvaliteten i sentrale byområder i Oslo og Drammen er utilfredstillende. Ved søknader om bruk av tung fyringsolje vil det bli lagt vekt på anleggets størrelse, lokalisering, skorsteinshøyde og spredningsberegninger, samt muligheter for begrensning av utslippene i perioder med ugunstige forurensningsforhold, for eksempel ved bruk av alternativ energikilde. Plikten til å søke gjelder også virksomhet som allerede har tillatelse etter forurensningslovens §11, men som ikke har bruk av tung fyringsolje som et av vilkårene.
Til § 6. Virksomhet som skal søke om utslippstillatelse
For forbrenningsanlegg med kapasitet til å forbrenne mer olje enn 500 kg/time, vil Fylkesmannen stille krav om overvåkning og eventuelle utslippsreduserende tiltak, gjennom en utslippstillatelse.
Kriteriene i §6 gjelder bare ved forbrenning av produkttyper nevnt i denne forskriften, for andre typer olje eller annet brensel kan det gjelde andre regler.
Til § 7. Meldeplikt
På bakgrunn av meldingen vil Fylkesmannen eventuelt pålegge bedriften å søke om utslippstillatelse ut fra en forurensningsmessig vurdering. Meldingen bør minst inneholde opplysninger om følgende:
Til § 8. Virksomhet som har utslippstillatelse
Med mindre annet fremgår av vilkår i utslippstillatelsen, gjelder kravene i denne forskriftens kapittel 2. Virksomheten må likevel være oppmerksom på meldeplikten som er gitt i § 7.
Til § 9. Ansvarlig for fyringsanlegget
Eier av virksomheten plikter å bidra til at tilsynsmyndigheten lett kan utføre kontrollen, jf § 11. Tekniske spesifikasjoner for anleggets dimensjonering og annen aktuell dokumentasjon må kunne fremvises ved kontroll. Faktura eller annen dokumentasjon av innkjøpte kvanta, oljetype og svovelinnhold bør oppbevares i 3 år.
Til § 10. Unntak
Kravene til fyringsolje som er gitt i denne forskriften er grunnreglen. Fylkesmannen kan likevel stille krav om bruk av olje med lavere svovelinnhold som vilkår i en utslippstillatelse. Fylkesmannen kan også etter søknad tillate bruk av olje med høyere svovelinnhold enn fastsatt i kapittel 2 dersom forurensningen fra anlegget blir ubetydelig, virksomheten har røykgassreneanlegg hvor svovelutslippet reduseres, eller dersom svovelet fra oljen bindes eller gjenvinnes i produksjonsprosessen. Det forutsettes i så fall at utslippene ikke er høyere enn det som ville vært tilfellet ved normal fyring med det oljeprodukt som er tillatt i følge kapittel 2.
Virksomheter med lavere utslipp av svoveldioksid enn det svovelinnholdet i oljeproduktet skulle tilsi, kan få refundert deler av innbetalt mineraloljeavgift i henhold til særskilt forskrift. Virksomheten må i så fall registrere seg hos Toll- og avgiftsdirektoratet.
Fylkesmannen kan be om at det sendes inn søknad om utslippstillatelse i andre tilfeller enn det som følger av §§ 6 og 7
Til § 11. Tilsyn
Fylkesmannen har ansvaret for å føre kontroll med at forskriften blir fulgt. I enkelte tilfeller kan Miljøverndepartementet gi Fylkesmannen fullmakt til å overlate til andre instanser, for eksempel lokal helsemyndighet, å utføre kontrollen. Tilsynsmyndigheten kan, i den grad det fremgår av forurensningsloven og produktkontrolloven, kreve gebyr til dekning av utgiftene i forbindelse med kontroll og saksbehandling.
Til § 12. Klage
Klageretten følger av bestemmelsene i kapittel 6 i forvaltningsloven. Eventuell klage sendes innen 3 uker fra underretningen om vedtaket kom frem. Klagen må angi hva det klages over og bør være begrunnet. Klagen sendes først til det organet som fattet vedtaket, som enten tar klagen til følge, eller sender klagen videre til nærmeste overordnede forvaltningsorgan for endelig avgjørelse.
Til § 13. Forurensningsgebyr
Forurensningsgebyr betraktes ikke som straff, men brukes av miljøvernmyndighetene til å sørge for at pålegg blir fulgt opp. Slikt gebyr er særlig aktuelt i de tilfellene der et forhold ikke blir rettet opp til tross for gjentatte pålegg.
Til § 14. Straff
Som regel vil det være eieren eller bestyreren som vil være ansvarlig i henhold til straffebestemmelsene i forurensningsloven. Dersom eieren er et selskap eller annen sammenslutning, vil også bøtestraff kunne ilegges virksomheten som sådan, etter reglene om selskapstraff i straffelovens § 48a. I de tilfeller hvor det er oppnådd en økonomisk vinning ved å bryte forskriftens bestemmelser, kan vinningen inndras i medhold av straffelovens § 34.
Les mer: