Nr. 8 - august 1995

Avfallsforbrenning

Miljøkrav for kommunale anlegg og sykehusanlegg

Det stilles strenge utslippskrav til avfallsforbrenningsanlegg for å redusere ulempen av utslipp av forsurende komponenter og miljøgifter. Det er kun restavfall som tillates brent. I 1994 gikk ca. 20 prosent av det kommunale avfallet til forbrenning. Det er i dag i drift 8 kommunale forbrenningsanlegg, 9 sykehusanlegg hvorav 6 anlegg kun brenner biologisk/patologisk avfall.

Den alvorligste ulempen ved forbrenning av avfall er utslipp til luft. Disse bidrar til dannelse av forsurende komponenter og tilfører naturmiljøet tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, samt organiske mikroforurensninger som PAH og dioksiner. De totale utslippene avhenger i stor grad av hvor godt gassene renses og hvor godt anlegget drives. Reduksjon av miljøgifter til lavest mulig nivå er en hovedmålsetting, fordi disse aldri eller meget langsomt brytes ned og dermed akkumuleres i næringskjeden.

Miljøgiftene dioksiner, kvikksølv og kadmium er de alvorligste problemene i forbindelse med avfallsforbrenning. Dioksiner regnes blant noen av de mest giftige stoffer som finnes. De er tungt nedbrytbare og akkumuleres i næringskjeden. Kvikksølv er giftig og bioakkumulerende. Kadmium er meget giftig for organismer i vann og akkumuleres i disse organismene. Videre kan det føre til nyreskader og skade på arveanlegg og reproduksjonsevne hos mennesker og dyr.

Avfallsforbrenning medfører også utslipp til vann fra røykgassrensing (våt metode) og fra deponier for restproduktene. Støy og lukt kan gi problemer knyttet til avfallsforbrenningsanlegg, men dette anses å være et mindre problem. I noen tilfeller kan økt trafikk f.eks. i bomiljøer være av betydning.

Status

Av den totale mengden kommunalt avfall går 71 prosent direkte til fyllplass, 20 prosent til forbrenning, 1 prosent til kompostering, 4 prosent blir sortert ved avfallsanlegg, mens 4 prosent blir levert direkte til materialgjenvinning.

Det er i dag i drift 5 store kommunale forbrenningsanlegg med kapasitet over 5 tonn/time. Disse anleggene har en energiutnyttelsesgrad som varierer mellom 20 prosent og 80 prosent, og samlet er energiutnyttelsen ca. 60 prosent for disse anleggene. Det er 3 små og mellom-store kommunale forbrenningsanlegg og 3 sykehusanlegg i drift. I tillegg er det gitt tillatelse til å brenne kun biologisk/patologisk avfall ved 6 sykehusanlegg som brenner ca. 1 dag pr. måned. Anleggene er utstyrt med høygradig renseanlegg for rensing av røykgassene. Anleggene som brenner biologisk/patologisk avfall har kun støvrensing. Restproduktene fra renseprosessene (aske og slam) deponeres på eget deponi for spesialavfall. De øvrige restproduktene legges på vanlig kontrollert fylling og kan eventuelt utnyttes til veiformål.

EØS-avtalen

Som en følge av EØS-avtalen skal flere direktiver/forordninger implementeres i norsk rett. Dette gjelder bl.a. følgende rådsdirektiver:

• Rådsdirektiv om forebygging av luftforurensninger fra nye kommunale forbrenningsanlegg (89/369/EØF)
• Rådsdirektiv om forebygging av luftforurensninger fra eksisterende kommunale forbrenningsanlegg (89/429/EØF)

I Norge har avfallsforbrenning kun vært regulert i egne tillatelser til den enkelte anleggseier. Da dette ikke er funnet å være tilstrekkelig for å oppfylle rådsdirektivene om forbrenning i kommunale anlegg, er det utarbeidet norsk henvisningsforskrift. Norge har implementert ovennevnte rådsdirektiver i norsk rett i forskrift av 24. mai 1995 om forbrenning av kommunalt avfall. Da kravene som stilles i utslippstillatelser er strengere enn kravene i direktivene har ikke denne forskriften noen praktisk betydning.

Krav i utslippstillatelser

Alle anlegg som brenner kommunalt avfall har krav om at det kun tillates å brenne restavfall. Med restavfall menes det avfallet som av tekniske eller samfunnsøkonomiske grunner ikke kan eller bør gå til gjenvinning.

Det foretas en vurdering av hvilke krav som skal stilles i hvert enkelt tilfelle, basert på lokale forhold som bl.a. topografi, luftkvalitet og avsetningsmuligheter for sortert avfall. I tabellene nedenfor er det gitt en oversikt over de kravene som er stilt i gjeldende utslippstillatelser. Det kan bli stilt strengere krav i tillatelser for nye anlegg.

Krav til utslipp til luft for forbrenningsanlegg med kapasitet større enn 3 tonn/time (eksisterende anlegg, kommunalt avfall). Tabell 1:

Krav til utslipp til luft for anlegg med kapasitet mindre enn 3 tonn/time (kommunalt avfall og/eller sykehusavfall). Tabell 2:

¹⁾Referert til 11 vol% O2, Temp. 273K, Trykk 101,3 Pa
²⁾1/2 timesverdier opp til 150 mg/Nm3 aksepteres.
³⁾ng/Nm3 2378 TCDD-ekvivalenter (Nordisk standard)

Krav til utslipp til luft for anlegg som kun brenner biologisk/patologisk avfall. Tabell 3:

¹⁾ Kravet til CO gjelder for timemiddel, 1/2 timesverdier opp til 150 mg/Nm3 aksepteres.

Krav til utslipp til vann fra våtvasker (uavhengig av størrelse). Tabell 4:

Måleverdiene relateres til 250 l vann per tonn avfall.
Norsk Standard for prøvetaking skal benyttes der dette eksisterer.
*Ved kontinuerlig registrering kan antallet målinger reduseres.
**Hvert enkelt uttak relateres til vannstrøm i anlegget.

Tekniske krav (for alle anlegg). Tabell 5:

Anlegg med utslippstillatelse. Tabell 6:

* Bergen Kommune Renholdsverket har tillatelse til forbrenning av forbruksavfall og produksjonsavfall som foreløpig ikke er tatt i bruk. I tillegg har SFT til behandling en søknad fra Vik kommune om forbrenning av trebasert avfall og papiravfall.