Vedlegg 2

SFT's vurdering av saken og begrunnelse for avgjørelsen

1 Produksjonsforhold/utslippsforhold

Sør-Norge Aluminium AS produserer aluminium basert på elektrolyse av aluminiumoksid og etterfølgende smeltebehandling og utstøping av elektrolysemetall.

Bedriften har 2 elektrolysehaller med til sammen 320 prebake ovner.

For øvrig består virksomheten av

· Anodemontasjeanlegg

· Katodeverksted

· Støperi

· Kai og transportanlegg

· Diverse andre hjelpeanlegg

· Deponi

Utslippstillatelsen er basert på en produksjonskapasitet på ca 140.000 tonn elektrolysemetall pr.år.

De viktigste innsatsmaterialer er aluminiumoksid og aluminiumfluorid. Til anoder benyttes ferdigbrente anodekull som kjøpes fra ekstern produsent. Bunnen i cellen, katoden, består av ferdigbrente kullblokker som også er produsert eksternt.

Anodene forbrukes i forbindelse med reduksjon av aluminiumoksid til aluminium. Energibehovet til elektrolysen dekkes av elektrisk kraft.

Avgassen fra elektrolyseovnene suges av og ledes til tørrenseanlegg hvor aluminiumoksid benyttes som rensemedium for fluor. Oppsamlet fluor blir derved tilbakeført til prosessen. Avgassen føres videre til våtrenseanlegg der sjøvann benyttes til å rense avgassen for støv, SO₂ og restfluor. Etter rensingen inneholder avgassen fortsatt mindre mengder av de samme forurensningskomponentene.

Bedriften har ikke anlegg for oppsamling og rensing av hallgass.

Elektrolysemetallet utstøpes til pressbolt i støperiet. Støperiet har tilstrekkelig kapasitet til også å kunne smelte eget skrap samt innkjøpt ingots og skrap.

Bedriften har 415 ansatte og helkontinuerlig drift.

2 Internasjonale krav

SFT har som oppgave å sikre at Norges forpliktelser i internasjonale miljøkonvensjoner og avtaler overholdes. Dette gjøres gjennom de krav som stilles til bedriftene.

Aluminiumbransjen inngår spesielt i følgende internasjonale konvensjoner og avtaler:

Oslo and Paris Convention (OSPAR)

· PARCOM Recommendation 92/1 on Best Available Technology (BAT) for Plants Producing Anodes and for New Electrolysis Installations in the Primary Aluminium Industry.

· PARCOM Recommendation 94/1 on Best Available Techniques for New Aluminum Electrolysis.

· PARCOM Recommendation 96/1 on Best Available Techniques and Best Environmental Practice for Existing Aluminum Electrolysis Plants.

· OSPAR Recommendation 98/2 on Emission and Discharge Limit Values for Existing Aluminium Electrolysis Plants.

I henhold til OSPAR Recommendation 94/1 er prebake-teknologien definert som best tilgjengelige teknikk.

EU

Integrated Pollution Prevention and Control Directive (IPPC-direktivet)

Draft Reference Document on Best Available Techniques in Non-Ferrous Metal Industry.

UN ECE

Protocol to the 1979 Convention on Long-Range transboundery Air Pollution on Persistant Organic Pollutants

3 Utslipp av PAH

Utslipp av PAH til luft og vann ved drift av prebake-ovner vurderes som ubetydelig, og SFT stiller derfor ikke krav til PAH-utslipp fra slike ovner.

4 Utslipp av tungmetaller

Etter pålegg fra SFT gjennomførte alle aluminiumsverkene i 2000 en undersøkelse av tungmetaller til luft og vann fra elektrolysen og støperiet. Det ble målt på Cd, Cr, Cu, Pb, As og Hg. Undersøkelsen er gjennomført ved dokumentasjon av forurensninger i råmaterialer og reduksjonsmaterialer kombinert med faktiske utslippsmålinger så langt dette er mulig.

Undersøkelsen er ikke fullstendig, og for enkelte verk vil SFT kreve supplerende undersøkelser.

Basert på resultatet av undersøkelsen vil SFT vurdere om det er behov for å fastsette grenser for utslipp av tungmetaller.

5 Helseundersøkelser i aluminiumbransjen

Det er undersøkt om det er økt risiko for kreft i befolkningen i kommuner med aluminiumverk. Kreftstatistikken indikerer at denne befolkningen har den samme eller lavere krefthyppighet enn gjennomsnittet for landet.

Kreftregisteret og Aluminiumindustriens Miljøsekretariat har gjennomført prosjektet "Kreftrisiko i norsk aluminiumindustri". Det er kun de eldste verkene (Årdal, Høyanger, Sunndal og Mosjøen) som inngår i denne undersøkelsen der det er foretatt statistisk undersøkelse av 14.000 nåværende og tidligere ansatte ved disse verkene. Undersøkelsen indikerer normal krefthyppighet ved alle verk, bortsett fra en viss overhyppighet av blærekreft. Det diskuteres også om lungekreft har en viss overhyppighet.

6 Krav til beredskap

Av forurensningsloven kap. 6 om akutt forurensning framgår at den som er ansvarlig for virksomhet som kan medføre akutt forurensning, skal sørge for en nødvendig beredskap for å hindre, oppdage, stanse, fjerne og begrense virkningen av forurensningen. Dette kravet omfatter potensielle akuttutslipp av alle typer kjemikalier, inkludert olje og oljeprodukter, til sjø- og ferskvannsresipienter, til grunnen og til luft fra bedriftens aktiviteter. Med aktiviteter menes fremstilling, bruk, omsetning og lagring av helse- og/eller miljøfarlige stoffer og produkter, samt transport av slike stoffer og produkter innen bedriftsområdet.

I medhold av § 40, andre ledd i samme kapittel kan SFT fastsette nærmere krav til beredskapen. Beredskapen skal stå i et rimelig forhold til sannsynligheten for og konsekvensene av en akutt forurensning. Av denne grunn er det nødvendig å kartlegge og vurdere miljørisikoen ved virksomheten.

I brev av 17.08.99 fra SFT til bedriften er det redegjort for et utredningsarbeid for å finne fram til virksomheter med et potensiale for akutt forurensning. Som kriterier for utvelgelsen er benyttet bedriftens håndtering av kjemikalier samt grenser for dimensjonerende årsomsetning. I samme brev er bedriften forhåndsvarslet om at den vil bli pålagt å gjennomføre en miljørisikovurdering av sin virksomhet. Likelydende brev er sendt de øvrige produsenter av primæraluminium.

Ut fra forurensningslovens bestemmelser vurderer SFT det som nødvendig at det gjennomføres en miljørisikovurdering av bedriftens virksomhet i kombinasjon med at det utarbeides en beredskapsplan, og bedriften gis derfor pålegg om dette (jf pkt 6). Miljørisikovurderingen skal gi grunnlag for bedriftens beslutning om risikoreduserende tiltak, herunder både forebyggende og beredskapsmessige tiltak.

SFT vil spesielt understreke at bedriftens beredskapsplanlegging bl.a. skal omfatte kartlegging og prioritering av miljøressurser som kan bli berørt av akutte utslipp som følge av virksomheten, samt planlagte og iverksatte forebyggende tiltak. Videre forventer SFT at beredskapen dimensjoneres på grunnlag av definerte fare- og ulykkessituasjoner. Bedriften må etablere rutiner som sikrer at beredskapen til enhver tid er tilstrekkelig dimensjonert og vedlikeholdt.

Dersom bedriften faller inn under storulykkeforskriftens krav til sikkerhetsrapport, omfatter dette bl.a. beskrivelse av sikrings- og beredskapstiltak mot storulykker generelt. SFT finner det imidlertid nødvendig å stille beredskapskrav som er spesifikt utformet med hensyn til det ytre miljø. Det vil være naturlig at bedriften samordner sin ivaretakelse av storulykkeforskriftens og utslippstillatelsens krav til miljørisikovurdering, etablering av beredskap og beredskapsplan.

7 Nabo- og resipientforhold

Bedriften ligger på Husnes i ytre del av Hardangerfjorden. Området ligger relativt åpent til. Fjellene øst for verket påvirker vindretningene, slik at disse hovedsakelig er nord-sør. Stedet har mildt kystklima med relativt mye nedbør.

Verket har utslipp til sjø i Husnesvågen som er en åpen bukt mot Hardangerfjorden. Hardangerfjorden er ca 5 km bred på dette stedet og ca 500 meter dyp. Tettstedet Husnes har ca 2000 innbyggere. Det er relativt god avstand mellom bebyggelsen og verket. Jordbruksaktivitet i området er beskjeden.

7.1 Utslipp til vann

Utslipp til sjøen kommer i hovedsak fra våtrenseanlegg for avgass fra elektrolyseovnene. I gassrenseanlegget brukes sjøvann til absorbsjon av fluorid og SO₂. Siden verket ikke har Søderbergovner, er utslippet av PAH ubetydelig (under deteksjonsgrensen for enkeltkomponenter). Avløpet fra gassrenseanlegget går urenset ut i sjøen.

Noe PAH kan sige ut fra deponiet. I nærheten av deponiet er det registrert noe redusert bløtbunnsfauna, men det er ikke påvist hva dette skyldes. Strandsonen hadde artssamfunn som normalt.

De aktuelle utslippsmengder av fluorider og svoveldioksid (som hurtig omdannes til sulfat), antas ikke å ha negativ innvirkning på livet i sjøen ettersom dette er komponenter som naturlig forekommer i sjøvann.

7.2 Utslipp til luft

Bedriftens utslipp til luft omfatter hovedsakelig fluorid, støv og svoveldioksid (SO₂), som alle er forurensningskomponenter med regional eller lokal miljøeffekt. I tillegg slippes ut klimagasser, vesentlig CO₂ og perfluorerte karboner (PFC-gasser, som i hovedsak består av CF₄ samt noe C₂F₆).

Utslipp av fluor til luft, i støvform eller som HF-gass, har tradisjonelt vært et vesentlig forurensningsproblem ved aluminiumverk. Sviskader på planter og benskader hos dyr har vært kjente effekter av slike utslipp, og det er derfor gjort store anstrengelser på å redusere disse utslippene.

Det lokale kontrollutvalget rapporterer at det i 1998 var stabile og lave måleverdier for vegetasjonsprøver tatt rundt bedriften. Det var i 1998 ikke rapportert om skader på skog, annen vegetasjon, dyr eller jord i kontrollområdet.

Bedriften har i dag et utslipp som er under 0,6 kg fluor pr tonn aluminium og ligger følgelig lavere enn det OSPAR-anbefalte målet for utslipp i 2010. Det totale utslippet av fluorider er lavere enn 10 kg pr time og ligger derved lavere enn det nivået der nye skader på bartrær er sannsynlig (jf Prosjekt for effektstudier av industriutslipp fra primæraluminiumverk i Norge (Effektstudien)).

SFT finner det derfor ikke nødvendig å stille krav om konkrete utslippsreduserende tiltak. For å redusere risikoen for skader mest mulig er det likevel viktig at fluorutslippet fortsatt reduseres og holdes på et så lavt nivå som mulig.

Utslipp av SO₂ fra elektrolysevirksomheten kommer fra svovel i karbonmaterialene i anodene. SO₂-innholdet unnviker fra elektrolysecellene etter hvert som anodene forbrukes. Over 90 % av SO₂-mengden renses i sjøvannsvaskerne, mens resten går til atmosfæren.

Bedriften ligger i en region som allerede er sterkt belastet av forsuring. Selv om dette forhold i hovedsak kan tilskrives langtransportert forurensning, er det viktig at også lokale og regionale utslipp av forsurende komponenter holdes på at lavest mulig nivå. SFT har derfor strammet inn grensen for tillatt svovelutslipp fra elektrolysen.

SFT har funnet det unødvendig å sette grense for utslippet av SO₂ fra støperiet, da svovelinnholdet i olje er regulert gjennom forskrift om svovelinnhold i ulike oljeprodukter. Bedriften skal imidlertid rapportere det årlige utslippet i egenkontrollrapporten.

Ved forventet overskridelse av utslippsgrensen for SO₂ fra elektrolysen som følge av endrede markedsforhold for lavsvovlig koks, må bedriften søke SFT om dispensasjon fra utslippskravet på forhånd.

Senere endring av utslippskravene for SO₂ kan bli aktuelt dersom dette er nødvendig for å oppfylle de nasjonale mål om redusert SO₂-utslipp. Slike krav vil være avhengig av hvilke virkemidler som blir valgt for å oppfylle målene.

Utslipp av støv fra elektrolysen skal i henhold til OSPAR være under 2 kg/tonn aluminium innen 2007. Bedriften tilfredsstiller dette kravet.

Videre er det et mål at aluminiumindustrien innen 2010 skal ha et utslipp under 1 kg støv pr tonn aluminium. SFT har derfor pålagt bedriften å innen 31.12.01 å fremlegge en plan for tiltak for å redusere utslippene av støv til under 1 kg/tonn aluminium.

For utslipp av klimagasser er det ikke satt egne utslippsgrenser. Utslippet av CO₂ er i all hovedsak knyttet til forbruk av kull, olje og gass ved bedriften, hvilket bl.a har nær sammenheng med produksjonsnivået.

Som klimagasser regnes også perfluoriserte karboner (PFK-gasser, vesentlig bestående av CF₄ og C₂F₆) som dannes under anodeeffekt (bluss) i elektrolysecellene. Disse gassene lar seg ikke rense. Utslippsmengden av PFK-gasser er avhengig av blussfrekvens, blusstid og strømstyrke, og det er i senere tid lagt ned betydelig innsats for forbedring. Innføring av punktmatere er et viktig tiltak for å redusere blussfrekvensen.

I henhold til avtalen om reduksjon av utslipp av klimagasser mellom Miljøverndepartementet og aluminiumindustrien skal klimagassutslippene, målt i tonn CO₂-ekvivalenter pr tonn produsert primæraluminium, reduseres med 50% innen utløpet av 2000 og med 55 % innen utløpet av 2005 i forhold til utslippsnivået i 1990. Det ble i forbindelse med avtalen utarbeidet detaljerte handlingsplaner fordelt på de enkelte verk. Selskapene har ikke forpliktet seg til å følge disse planene, og kan foreta omrokkeringer av reduksjonstiltak både innenfor det enkelte selskap og mellom selskapene. Resultatet av tiltakene i handlingsplanen ventes ikke å resultere i tilsiktet reduksjon innen 2005 for bransjen som helhet. Sør-Norge Aluminium AS forventer imidlertid å oppnå sin andel av den tilsiktede utslippsreduksjonen.

I avtalen er det tatt forbehold om endringer i norsk klimapolitikk, herunder virkemiddelbruken, og om endring av forpliktelser i henhold til internasjonale avtaler.

Etter utløpet av avtaleperioden kan SFT fastsette utslippsgrenser for de mest aktuelle klimagasser i henhold til den praksis som på dette tidspunkt følges for annen tungindustri. Før utløpet av avtaleperioden kan SFT etter samråd med Miljøverndepartementet fastsette utslippsgrenser for klimagasser dersom forannevnte forbehold blir aktuelle.

Andre utslipp

Overvåkning av tungmetaller i mose gir ingen spesielle indikasjoner om utslipp av tungmetaller fra bedriften (Rapport 691/97 om Statlig program for forurensningsovervåkning).

7.3 Støy

SFT har fastsatt en støygrense på 50 dBA for bedriften. Foreliggende rapporter viser at støy fra bedriften ligger under dette nivået. Bedriften skal foreta regelmessige støymålinger og om nødvendig gjennomføre støyreduserende tiltak. Etter hvert som tiltak gjennomføres, skal bedriften gjennomføre nye støymålinger. SFT kan kreve at målingene skal utføres av uavhengig konsulent med kompetanse på området.

Verifisering av støynivå kan foretas ved hjelp av immisjonsmålinger i tilfeller der bedriften er den eneste bidragsyter til støy i omgivelsene. I tilfeller der det er flere bidragsytere, forutsettes spredningsberegninger basert på måling av støyemisjon ved støykilden.

SFT kan senere skjerpe kravene, bla. for å tilpasse kravene til nye retningslinjer for støy.

7.4 Avfall

Bedriften har tillatelse til deponering av produksjonsavfall på eget deponi i strandsonen ved verket.

Katodeavfall er den avfallsfraksjonen fra aluminiumindustrien som er mest problematisk. Katodeavfall består av karbonmateriale, ildfast materiale og badrester. Avfallet er definert som spesialavfall i følge forskrift om spesialavfall.

I bransjen er deponeringsløsningene for katodeavfall av varierende miljøstandard. Det har pågått arbeid i en årrekke for å finne alternativer til deponering. I Norge finnes det i dag ingen slike alternativer. I utlandet finnes gjenvinningsløsninger, men disse er svært kostbare.

NIVA gjennomførte i 1993 et prosjekt hvor de akvatiske miljøvirkningene av katodeavfall ble vurdert. Det antas at cyanid, fluorid og PAH er de mest aktuelle forbindelsene. I følge rapporten er antall sigeprøver begrenset, og disse gir derfor ikke grunnlag for statitisk holdbare konklusjoner. Det eksisterer heller ikke studier, hverken nasjonalt eller internasjonalt, som belyser eventuelle biologiske effekter. Måleresultater og faglig skjønn tilsier likevel at deponiene utgjør en liten trussel mot vannmiljøet.

Bransjen har opplyst at det er igangsatt et prosjekt i samarbeid med SINTEF hvor det skal gjennomføres systematisk undersøkelse av katodeavfall mht mobilitet av forurensningskomponenter og konsekvenser av deponering av avfall. Resultatene skal foreligge innen 30.09.00. Basert på resultatene av undersøkelsen vil SFT kunne stille ytterligere krav til håndtering av katodeavfall.

SFT har varslet de aluminiumverkene som har sjøkantdeponier om at det vil bli stilt strengere krav til deponiene. Deponier der avfallet legges direkte i sjøen, vil bli krevet avsluttet. Etter som bedriftens deponi har en effektiv voll mot sjøen, har SFT kommet til at fortsatt deponering kan tillates inntil videre.

Det stilles i dag krav om at deponier for spesialavfall bl.a. skal ha bunntetting og oppsamling av sigevann. Det er imidlertid vurdert slik at avsig fra deponering av nytt avfall vil være av mindre betydning sammenliknet med avsig fra hele deponiområdet. Betingelsen for fortsatt drift av deponiet er imidlertid at bedriften skal fremlegge en plan for oppgradering av deponiet i tråd med dagens miljøkrav. Basert på denne planen vil SFT ta endelig stilling til deponering av avfall. Planen skal sendes SFT innen 31.12.00.

SFTs krav til eksisterende deponier vil bl.a. bli basert på resultatene av ovennevnte undersøkelse av katodeavfall.

Det er nylig vedtatt et EU-direktiv om deponering av avfall som vil få betydning for nye og eksisterende deponier i Norge. Dette direktivet vil bli en del av norsk lovgivning. I henhold til direktivets artikkel 14 skal det for eksisterende deponier fremlegges en plan overfor nasjonale myndigheter om oppgradering av deponier og med oversikt over tiltak som må gjennomføres for å overholde direktivets krav. Basert på denne planen vil nasjonale myndigheter ta stilling til om deponering kan fortsette. SFT vil komme tilbake til dette når direktivet er implementert i norsk lovgivning.

7.5 Forurenset grunn

SFT har kartlagt forurenset grunn og sedimenter i Norge. I St.prp 1 fra Miljøverndepartementet for budsjetterminen 2000, legges det opp til at miljøproblemet skal være løst på de høyest prioriterte stedene i løpet av 2005, og miljøsituasjonen avklart på steder hvor det er behov for å undersøke om forurensningen er så alvorlig at det kreves tiltak. Målet er at forurensing av grunn, vann og sedimenter forårsaket av tidligere tiders virksomhet, feildisponering av avfall og lignende ikke skal medføre fare for alvorlige forurensingsproblemer.

Det kan finnes flere lokaliteter forurensningsmyndighetene ikke har fått oversikt over i kartleggingen. Målet vil imidlertid gjelde for alle områder der sedimenter/grunn kan være forurenset. Bedriften må derfor ha løpende oversikt over forurensningssituasjonen. Det vil i de fleste tilfelle være nødvendig med undersøkelse for å klarlegge forurensningssituasjonen. Bedriften må på eget initiativ følge opp med tiltak ved behov. Tiltak/opprydning kan i seg selv medføre fare for spredning av forurensning og det kan være behov for tillatelse etter forurensningsloven. Det må derfor søkes SFT særskilt om dette.

Statens forurensningstilsyn (SFT)

Strømsveien 96, Postboks 8100 Dep, 0032 Oslo | Tlf: 22 57 34 00 | Faks: 22 67 67 06 | E-post: postmottak@sft.no