Østlandet-Nord
Sjøene på Østlandet-Nord har vist en klar bedring i vannkvalitet med henhodl til forsuring de siste årene. Forurensningsbelastningen er lav (ca 0,2-0,3 g S/m² og <0,4 g N/m² ). Ut fra virkninger av forsuring på bunndyr bedømmes regionen til å være moderat forsuringsskadet. Ut fra en vurdering er krepsdyrfaunaen i regionen angitt som markert forsuringsskadet.

Østlandet-Sør
I region Østlandet-Sør finner vi det høyeste sulfatnivået. Dette skyldes en kombinasjon av høy belastning (ca. 0,4-0,7 g S/m² og 0,7-1,3 g N/m² ) og relativt lite nedbør og lange oppholdstider. Innsjøene i denne regionen har vist en kraftig forbedring i forsuringssituasjonen gjennom overvåkingsperioden. Gjennomsnittsverdien for pH var under 5.0 fram til 1994. Fra 1994 til 1999 har pH variert fra 5.03 til 5.12. Høsten 2000 var pH nede i 4.88. Høsten 2000 ble det igjen registrert veldig lav alkalitet, mest sannsynlig som en følge av flommen.

Legger vi til grunn prøvene fra alle innsjøene samlet inn tidligere, vil regionen få betegnelsen markert skadet ut fra virkninger på bunndyrfaunaen. Men basert på en samlet vurdering av krepsdyrfaunaen ble regionen klassifisert som markert til sterkt forsuret. Til tross for en gradvis bedring av vannkvaliteten siden midten av 1970-tallet, er de vannkjemiske forholdene for dårlige og ustabile for permanent etablering av de mest forsuringssensitive krepsdyrartene.

Fjellregionen i Sør-Norge
Alle lokalitetene i fjellregionen i Sør-Norge ligger over tregrensa og regionen er dominert av fjellområder. Forurensningsbelastningen er relativt lav (ca. 0,2 gS/m² og <0,4 gN/m² ) og sulfatnivået i innsjøene er i dag på nivå med det en finner i de minst belastede regionene i Norge. Likevel finner vi også her en markert nedgang i sulfat med det laveste registrerte nivået i 2000. Bunndyrfaunaen viser generelt en moderat forsuringsskade, men enkeltlokaliteter kan få betegnelsen markert til sterkt forsuret. Samlet er regionen vurdert som moderat til markert forsuret ut fra krepsdyrfaunaen. Andel forsuringssensitive arter var større i de to siste årene sammenlignet med 1978 og indikerer en svak positiv endring i forsuringssituasjonen i dette området siden slutten av 1970-tallet. Fangstutbyttet for fisk har økt i noen innsjøer, men har avtatt i andre.

Sørlandet-Øst
Regionen Sørlandet-Øst har høy forurensningsbelastning (opptil 1 g S/m² og 1,3-2,1 g N/m²) og sulfatnivået i innsjøene er høye. Det er bare region Østlandet-Sør som har høyere sulfatnivå. Nedgangen i sulfat i innsjøene har vært stor og nivået i 2000 er det laveste som er registret så langt. Regionen må karakteriseres som sterkt forsuret, men det er klare tegn til bedring. Mange innsjøer har en moderat til markert forsurinsskadet bunnfauna.

Samlet er region Sørlandet-Øst vurdert som markert til sterkt forsuret basert på krepsdyrfaunaen. År til år-variasjoner i krepsdyrfaunaen er liten og indikerer ingen generell endring i forsuringssituasjonen. Andelen forsuringssensitive krepsdyrarter er mer enn fordoblet i 1997-2000 sammenlignet med situasjonen på slutten av 1980-tallet. Datagrunnlaget fra 1989 er imidlertid noe mangelfull.

Sørlandet-Vest
Regionen Sørlandet-Vest har høy forurensningsbelastning (0,7-1 g S/m² og 1,4-2 g N/m² ). Det er også i denne regionen vi finner de mest forsurede innsjøene med det laveste gjennomsnittlige pH-nivået (pH 4.78 i 2000) og det laveste gjennomsnittlige ANC-nivået de høyeste verdiene av labilt Al. Denne regionen har også den høyeste gjennomsnittlige nitrat-konsentrasjonen som en konsekvens av høy N-deposisjon.

Regionen må karakteriseres som betydelig forsuret, men situasjonen er i ferd med å bedres. På samme måte som i de andre regionene ser vi en kraftig nedgang i SO₄* (45 prosent) fra 1986 til 2000, en økning i pH (=nedgang i forsuringsgrad) og ANC (=syrenøytraliserende kapasitet) og nedgang i labilt Al. Nitrat viser ingen tydelig trend, men også i denne regionen finner vi de laveste nitrat-nivåene i de siste årene fra 1997 til 2000.

Forholdene blant lokalitetene i regionen varierer betydelig fra meget sterkt forsuringsskadet til lite skadet bunnfauna. Også innen den enkeltlokaliteter har det vært store variasjoner noe som indikerer ustabile forhold. Tilstanden samlet for regionen vurderes til markert forsuringsskadet bunnfauna. Det fins krepsdyrdata fra 10 innsjøer og disse er klassifisert som moderat til meget sterkt forsuret. Regionen er samlet vurdert som sterkt forsuret. Sammenlignet med tidligere år er det ingen endring i forsuringssituasjonen i 2000.

Vestlandet-Sør
Regionen Vestlandet-Sør er preget av lite skog og mye åpne heiområder med til dels lite vegetasjon og skrint jordsmonn. Forurensningsbelastningen er moderat (0,4-0,8 g S/m² og 0,9-1,5 g N/m² ). Nedbørmengdene er store og dette medfører fortynning av overflatevannet. Sulfatnivået i innsjøene i regionen er lavt og innsjøene er moderat forsuret. Konsentrasjonen av sulfat i 1999 og 2000 er det laveste som er registrert så langt, og det er bare små endringer fra 1999 til 2000.

En totalvurdering av regionen tilsier at den har en markert skadet bunnfauna. Region VI ble undersøkt i 2000. Det fins krepsdyrdata fra syv innsjøer og totalt ble det registrert 32 arter. Innsjøene er alle klassifisert som markert til sterkt forsuret og regionen er samlet vurdert som markert forsuret mht krepsdyr. Materialet gir ingen indikasjon på endringer i forsuringssituasjonen i denne perioden. Denne regionen har hatt størst økning i fangstutbyttet for fisk og er den eneste regionen med økt aurebestand.

Vestlandet-Nord
Region Vestlandet-Nord har mange likhetstrekk med Vestlandet-Sør, men forurensningsbelastningen er lavere (0,3-0,7 g S/m² og 0,5-1,2 g N/m² ) og nedbørmengdene større. Felles for begge Vestlandsregionene er at på tross av en markert nedgang i sulfat gjennom overvåkingsperioden, ser vi ikke den samme markerte endringen i forsuringsparamertere som i de andre regionene. Samlet sett vurderes bunnfaunaen i regionen til å være markert skadet. Krepsdyrfaunaen i de 12 innsjøene som er undersøkt viste stor variasjon og innsjøene ble klassifisert som ubetydelig/moderat til meget sterkt forsuret.

Samlet er region VII vurdert som markert til sterkt forsuret. Forsuringssituasjonen i to av innsjøene ble vurdert som noe bedre i 1998 sammenlignet med 1997 og 1999-2000.

Midt-Norge
Forurensningsbelastningen er lav i hele region Midt-Norge (0,1-0,2 g S/m² og 0,2-0,4 g N/m²). Sulfatnivået i innsjøene i denne regionen er nå 10-12 µekv L^-1 og har sammen med region Nord-Norge det laveste av alle regionene. Dette begynner å nærme seg naturlig bakgrunnsnivå for ikke-marin sulfat. Innsjøene som representerer denne regionen må likevel karakteriseres som svakt sure. Bunnfaunaen i to undersøkte innsjøer blir vurdert som lite skadet.

Vi har foreløpig prøver for få lokaliteter til å kunne vurdere regionen. Årlige undersøkelser av høyfjellslokaliteten Svartdalsvatn i Lesja viser ingen forsuringsskader og kun mindre år til år variasjoner i krepsdyrfaunaen.

Nord-Norge
Nord-Norge spenner over store områder med svært variert natur fra vegetasjonsfattig kystlandskap til høyfjell og skogkledte innlandsområder. Forurensningsbelastningen er lav (<0,1-0,2 g S/m² og 0,1-0,2 g N/m² ) i hele området. Sulfatnivået i innsjøene i disse regionen er nå 10-12 µekv L^-1 og er sammen med region Midt-Norge det laveste av alle regionene. Dette begynner å nærme seg naturlig bakgrunnsnivå for ikke-marin sulfat.

Innsjøene som representerer denn regionen må likevel karakteriseres som svakt sure. I regionen ble Kapervatn undersøkt i 2000. Innsjøen hadde moderat følsomme insekter og blir vurdert som moderat/markert skadet. Tilstandsvurderingen er usikker siden vi bare har innsamling ved et tidspunkt. De andre insjøene i regionen er undersøkt tidligere. I tre av innsjøen fikk bunnfaunaen betegnelsen lite skadet, mens den i en innsjø ble vurdert til moderat/markert skadet.

Siden vi generelt har lite data fra denne regionen er tilstandsvurderingene usikre. Det fins data fra seks innsjøer og situasjonen for krepsdyrfaunaen i disse varierer fra ubetydelig/moderat forsuret til sterkt forsuret, med hovedvekt på moderat forsuret.

Øst-Finnmark
Region Øst-Finnmark dekker områdene inn mot Kolahalvøya og er påvirket av smelteverksindustrien som gir utslipp av svovel, kobber og nikkel. Forurensningsbelastningen av svovel er relativt stor (rundt 0,5 gS/m², men med tidvis relativt høye konsentrasjoner av SO₂ i luft), mens N-deposisjonen er lav (0,1-0,2 g N/m²). Forurensningsbelastningen i dette området er mye mere variabel fra år til år enn i Sør-Norge, noe som reflekteres i de vannkjemiske trendene gjennom overvåkingen fra 1986 til 1999.

Undersøkelser i 1986 viste at for innsjøene i Øst-Finnmark var konsentrasjonene av sulfat i innsjøene mer enn fordoblet siden 1966 og var på samme nivå som de mest utsatte innsjøene på Sørlandet. Selv større innsjøer hadde lite igjen av sin opprinnelige motstandskraft mot forsuring. Undersøkelser i 1987-1989 viste at store områder i Sør-Varanger ville få omfattende skader og tap av fiskebestander hvis belastningen med sur nedbør fra smelteverkene på Kola-halvøya økte ytterligere.

Innsjøovervåkingen frem til 1991 tydet på at forsuringsutviklingen hadde stoppet opp og stabilisert seg på 1986-nivået. I 1992 var pH-verdiene gjennomgående høyere enn tidligere i de mest forsuringsfølsomme og forurensningsbelastede innsjøene. Sulfat har viste en jevn nedgang, og i 2000 er gjennomsnittsverdien den laveste som er registrert så langt.

I regionen ble seks innsjøer undersøkt. I fem av disse oppnådde bunfaunaen tilstandsklassen lite forsuringsskadet, men en innsjø fikk betegnelsen moderat skadet. Foreløpig har vi lite materiale fra Øst-Finnmark og vurderingen av tilstanden er derfor beheftet med usikkerhet. Samlet sett vurderes bunnfauna-tilstanden i regionen som lite forsuringsskadet. Det fins krepsdyrdata fra kun seks innsjøer og totalt ble det registrert 31 arter.

Innsjøene er klassifisert som moderat/markert til sterkt forsuret. Samlet er region Øst-Finnmark vurdert som markert forsuret. Det var lavt fangsutbytte for fisk i regionen og nedgang i utbyttet i to innsjøer.

Mest sur nedbør på Østlandet, Sørlandet og Sørvestlandet