Dette innebærer en reduksjon av støv, forsurende komponenter og tungmetaller som kadmium, kvikksølv og bly, samt organiske mikroforurensninger som TOC og dioksiner.

For de kommunale avfallsforbrenningsanleggene anslås det for eksempel en reduksjon av støv og dioksiner på 72 og 45 prosent av de samlede utslipp fra disse anleggene. Når det gjelder virksomheter i industrien som forbrenner avfall anslås det for eksempel en reduksjon av NO_X og SO₂ på henholdsvis 30 og 73 prosent av de samlede utslipp fra disse anleggene.

Utslippskravene i den norske forskriften legges på samme nivå som EU-direktivets krav, med unntak av at kravet for utslipp av kvikksølv til luft foreslås noe strengere.

Direktivet - og dermed også forskriften - stiller krav om hyppigere periodiske målinger enn dagens utslippstillatelser, og det stilles krav om kontinuerlige målinger av utslipp for en rekke stoffer. Dette vil fange opp eventuelle overutslipp tidligere enn hva som er tilfelle i dag, samtidig som det settes en begrensing for driftstid ved brudd på utslippsgrensene. Det vil begrense virkningen av overutslipp.

Anlegg med nyere tillatelser som forbrenner avfall har allerede i stor grad fått krav tilsvarende direktivets krav, mens anlegg med eldre utslippstillatelser har mindre strenge krav.

Forskriftens krav fører til at omtrent halvparten av alle anlegg som forbrenner avfall vil måtte gjennomføre tiltak for å redusere utslippene til luft for å fortsette å forbrenne avfall. Innføring av direktivets utslipps- og målekrav vil dermed medføre investeringskostnader for anlegg som ikke allerede har anskaffet seg tilstrekkelig rense- og måleutstyr, og økte driftskostnader.

Vi har beregnet de samlede investeringskostnadene for kommunale avfallsforbrenningsanlegg og for virksomheter i industrien som forbrenner avfall til å være mellom 240 og 325 millioner kroner. De økte driftskostnadene er anslått til å være ca. 15 millioner kroner pr. år.

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innføre forbrenningsdirektivet i det norske regelverket. Samlet sett vurderes miljøeffekten av lavere utslipp å rettferdiggjøre de økte kostnadene som forbrenningsanleggene påføres.

Forskriften vil gi mer like rammebetingelser og konkurransevilkår for alle aktører som forbrenner avfall, noe som vil bidra til et mer velfungerende marked. I og med at de tekniske kravene kommer i et EU-direktiv, vil næringslivet få de samme rammevilkår som næringslivet i hele EØS-området.