Denne vurderingen omfatter effektivitet av DEET brukt på hud og klær og mulige helseskader ved bruk av DEET. Vurdering av mulige helseskader er basert på KEMI-rapporten ”Kompletterande toxikologisk utvärdering av myggrepellenten N,N-dietyl-m-toluamid (Rapport 92/57), samt ny toksikologisk informasjon om DEET fra 1992 til i dag.

DEET er klassifisert med Xn R22, Xi R36/38 og R52-53.

Ved oppdatering av litteraturen er det gjort søk i TOXLINE, MEDLINE, TOXNET, HSDB og aktuelle nettsteder (US EPA osv )

Ved vurderingen er det lagt vekt på om det foreligger nyere toksikologisk informasjon som tilsier at det er grunnlag for å endre dagens 20%-grense for DEET i produkter og anbefalingen om at DEET ikke brukes på barn under 3 år.

Det antas at mygg overfører sykdom til mer enn 700 mill personer hvert år på verdensbasis og er ansvarlig for 1 av 17 dødsfall. Det er beregnet at ca. 200 mill personer benytter produkter som inneholder DEET. Det finnes en rekke produsenter av DEET-holdige produkter. I USA, hvor det benyttes store mengder myggrepellenter var det i 1998 blant 39 produkter, 26 produkter med <25% DEET og 5 produkter med 100% DEET. Produktene forelå som spray, gel, lotion og krem. Totalt hadde US EPA registert 230 produkter fordelt på 70 produsenter hvor konsentrasjonen av DEET varierer fra 4 til 100%. I USA finnes på markedet produkter spesielt rettet mot bruk på barn. Disse inneholder 5-7% DEET

US Department of Health anbefaler at produkter som inneholder <10% skal benyttes på barn under 12 år og maks 30% DEET for voksne. I USA tillater EPA ikke lenger informasjon på produktet om at bruk ikke medfører en helserisiko hos barn. Slik informasjon har forekommet på produkter som inneholder 15% eller mindre av DEET.  I Norge anbefales ikke å benytte produkter som inneholder DEET på huden til barn <3 år og produkter med mer enn 20% ønskes ikke omsettes. I Sverige er det også en grense på 20% innhold av DEET. Når det gjelder Finland godkjenner de ikke produkter som inneholder mer enn 20% DEET.

Effektivitet

KEMI angir i sin vurdering at produkter med <10% ikke har noen repellerende effekt. Dette stemmer i hovedsak med det vi har funnet av opplysninger angående DEET. Generelt fører høyere konsentrasjoner av DEET til lengre tids beskyttelse. Det er to forhold som kommer i betraktning: repellerende effekt og varighet av effekten. Noen eksempler illustrerer dette, men generelt kan de sies at konsentrasjoner på over 50% gir liten øket beskyttelse.

1. 50% DEET ga ca. 4 timer beskyttelse mot mygg, men økning av konsentrasjonen til 100% øket beskyttelsestiden med kun 1 time. 
2. I en annen undersøkelse ga 12,5% DEET mer enn 6 timers bekyttelse mot mygg mens en dobling av konsentrasjonen av DEET øket tiden til ca. 8 timer. 
3. En studie indikerer at bruk av 20 til 30% løsning av DEET på klær gir ca. 90% beskyttelse mot flott 
4. Beskyttelses varierer fra insektart til insektart. Når det gjelder flott tyder data på at en 3 gangers forskjell i effektivitet forekommer 

Det finnes på markedet (i hvert fall i USA) også produkter som langsomt frisetter DEET. På denne måten er det mulig f. eks. at et produkt som inneholder 35% DEET ga >95% beskyttelse i 12 timer.

Anbefalt bruksmåte

Annals of Internal Medicine (1. juni, 1998) anbefaler:

• Bruk ikke mer enn at huden dekkes av et tynt lag 
• Brukes kun på bar hud og/eller klær 
• Unngå kontakt med munn og øyne, bruk ikke repellent på barns hender 
• Etter påføring i ansiktet, fjern repellenten fra håndflatene for å unngå kontakt med øyne, munn og genetalier. 
• Bruk ikke repellent på kutt, sår, betent eller irritert hud og områder med eksem 
• Unngå å innånde areosoler eller å få disse i øynene 
• Det er ikke nødvendig med hyppig påføring 
• Når det ikke lenger er nødvendig med beskyttelse, fjern rester av repellent fra huden med såpe og vann    

I USA anbefales at konsentrasjoner på 10% eller mindre skal benyttes på barn under 12 år og at DEET ikke skal bennyttes på barn under 2 år. Det påpekes at en liten del av befolkningen kan være overfølsomme overfor DEET. I slike tilfelle er det nødvendig å ta umiddelbar kontakt med lege eller Giftinformasjonssentralen. Dersom DEET benyttes sammen med en solkrem kan dette føre til effekten a solkremen reduseres betydelig.

Helseeffekter

Vurderingen av mulige helseeffekter av DEET bygger på KEMI rapport av 17. januar 1992, ”Kompletterande toxikologisk utvärdering av myggrepellenten N,N-dietyl-m-toluamid” og KEMI rapport av 23. januar, 1992 ”Djungelolja, us 622 myggstift III, US 622 mygglotion III og US 622 myggservett II”. Et sammendrag for de ulike effektområder basert på KEMI rapporten presenteres (for detaljer knyttet til de enkelte studier henvises til KEMI 1992). Nyere studier som ikke finnes i KEMI 1992 beskrives mer detaljert og resultater som eventuelt fører til endret totalvurdering innen hvert diskuteres spesielt.

Toksikokinetikk og metabolisme

Se KEMI-rapporten (KEMI, 1992)

Akutt toksisitet

DEET er moderat akutt toksiske ved svelging. Oral LD50 rotte er 2000 mg/kg og hos mus 836-866 (KEMI 1992). Hos kanin er oral LD50 oppgitt å være 1584 mg/kg (H&S, NTP, august 2001). DEET er klassifisert som helseskadelig ved svelging, Xn R22. I en annen rottestudie er LD50 oppgitt å ligge mellom 3200 og 5000 mg/kg (EPA Doc No. 88-920000883, 1978).

McCain og medarbeidere har testes akutt toksisitet av DEET (teknisk produkt som inneholder 98,5% DEET) i rotte etter oral eksponering (magesonde) (McCain et al., J. Toxicol. Environ. Health, 50, 113-124, 1997). Oral LD50 ble bestemt til å være 3664 mg/kg. Når DEET ble gitt samtidlig med pyridostigminbromid (benyttes til behandling av myasthenia gravis og for å reversere virkningen av ikkedepolariserende medikamenter som blokkerer nerveimpilser til musklene som for eksempel Regonol) førte det til økt dødelighet utover det som var forventet dersom effekten av eksponeringen var addetiv. Kombinasjonen DEET + permethrin viste innen synergistisk effekt i dette studiet. 

DEET har lav akutt toksisitet ved hudkontakt. LD50 er hos rotte 4154 mg/kg og hos mus 2350 mg/kg (KEMI, 1992). For kanin er LD50 3180 mg/kg (H&S, NTP, august 2001)

Ved innånding er det oppgitt en LC50 verdi på 5950 mg/m³/8 timer for rotte (KEMI, 1992).

Lokale effekter (irritasjon og sensibilisering)

Irritasjon
Teknisk DEET (97%) og 50 og 75% DEET løst i alkohol har ført til irritasjon av øyet (skade på hornhinnen, iris og rødhet i bindehinnen) hos kanin. Skadene er reversible, men av varierende alvorlighetsgrad. KEMI har vurdert DEET å være øyeirriterende (KEMI, 1992). Klassifiseringen i EU er Xi R36.

KEMI-rapporten angir ingen studier når det gjelder hudirritasjon eller irritasjon av luftveiene. Se videre under effekter hos mennesker. Klassifiseringen i EU omfatter også hudirritasjon, Xi R38.

I et studie fra 1969 (Ambrose et al., Toxicol Applied Pharmacol, 1, 97-115, 1969) er det angitt at gjentatt hudeksponering (13 uker) for DEET, 2000 mg/kg/dag (50% løsning) førte til rødhet, avflassing og arrdannelse hos kanin.

Sensibilisering
Det foreligger 3 studier av hudsensibilisering. To studier av eldre dato hvor DEET er tilført perkutant også under induksjonsfasen. I det tredje studiet er DEET gitt intradermalt under induksjonsfasen. Ingen sensibilisering ble funnet i noen av studiene (KEMI, 1992).

Toksisitet ved gjentatt eksponering

KEMI (KEMI, 1992) har rapportert fem 90-dager gjentatt eksponeringsstudier. I disse studier er DEET gitt oral eller dermalt til rotter, mus eller hamster. Doser opp til 10 000 mg/kg ble benyttet og alle dyr i høydosegruppene viste redusert vektøkning i forhold til kontrollene. Også økning i relativ lever- og nyrevekt ble funnet. Hos hannrotter ble det påvist akkumulering av a-2m-globulin i proximale nyretubuli (NOAEL 100 mg/kg). Denne type effekt er kun funnet hos hannrotter og regnes å være lite relevant for menneske. Hos hamster ble det rapportert redusert absolutt tesikkel- og bitestikkelvekt i alle gruppene, også i kontroller. Effekten var mest uttalt i de to høyeste dosegruppene (620 og 3100 mg/kg DEET). Det ble funnet degenerering av sædkanalene. NOEL var 60 mg/kg basert på redusert kroppsvekt hos hanner. Hos mus ble det funnet en økning i levercellenes størrelse og dette er antagelig grunnen til økt levervekt, LOEL er 300 mg/kg (KEMI, 1992).

Hos rotter som ble eksponert for 10 000 m/kg DEET i foret (~1000 mg/kg kroppsvekt) i ca. 200 dager ble funnet en redusert redusert vektøkning uten nedgang i forinntak. Det ble også funnet en økning i testis- og levervekt hos hanner, i lever- og miltvekt hos hunner og i nyrevekt hos hanner og hunner. Det ble ikke påvist noen histopatologiske forandringer. Ingen endringer i kropps- eller organvekt(er) ble funnet ved en dose tilsvarende 25 mg/kg/dag (Ambrose et al., Toxicol Applied Pharmacol, 1, 97-115, 1969).

I 1999 ble det publisert et kreftstudie i rotter, mus og hund (Schoenig et al., Toxicol. Sci., 47, 99-109, 1999). Rotter og mus ble gitt DEET i foret mens hunder ble gitt DEET i gelatinkapsler. Dosene som ble benyttet var henholdsvis 10, 30 og 100 mg/kg/dag og 30, 100 og 400 mg/kg/dag for hann- og hunnrotter; 250, 500 og 1000 mg/kg/dag for mus; og 30, 100 og 400 mg/kg/dag for hunder. Rotter ble eksponert i to år mens mus og hunder ble eksponert i henholdsvis 18 mnd og ett år. DEET-relaterte effekter ble funnet ved høyeste dose i de tre arter. Hos rotte ble det ikke funnet endringer i klinisk-biokjemiske parametere (blod, urin) og organvekter eller patologiske endringer. Hos hanner var det ingen endring i forinntak og i

økning i kroppsvekt. Hos hunner var det en nedgang i kroppsvekt samt en nedgang i forinntak ved 400 mg/kg/dag. Den observerte nedgangen i kroppsvekt var i enkelte tilfelle på mer enn 10% det siste året. Hos mus ble det ikke funnet DEET-relaterte endringer i hematologi eller patologiske forandringer. Ved 1000 mg/kg/dag var det en nedgang i kroppsvekt. Hos hunder var det en økning i spyttsekresjon og oppkast ved 400mg/kg/dag enn i kontrollene. Ved 400 mg/kg /dag ble det funnet en redusert kroppsvekt og en nedgang i forinntaket (hanner og hunner). Ved høyeste dose var det også en svak reduksjon i hemoglobin og hematokrit verdier, en økning i antallet blodplater, en økning i alkalisk fosfataseaktivitet og en reduksjon i kolesterol nivå. Ingen endringer ble observert ved lavere doser av DEET. Det ble ikke funnet histopatologiske endringer ved mikroskopiske undersøkelser. Følgende null-effekt-nivåer NOELs) ble bestemt: rotte 100 mg/kg/dag, mus 500 mg/kg/dag og hund 100 mg/kg/dag.

I forbindelse med kreftstudiet (Schoenig et al., Toxicol. Sci., 47, 99-109, 1999) ble det også utført et 90-dager oral studie. Hos rotte ble det vist redusert forinntak og vektøkning ved doser større eller lik 500 mg/kg. a-2m-Globulin akkumulering ble funnet hos hannrotter ved ³ 100 mg/kg. . 

Mutagenitet

Det er utført to studier av bakteriell mutagenitet (Ames test). Studiene er gjort med og uten et eksternt aktiveringssystem, og en rekke teststammer er benyttet. Resultatene av disse studiene er negative. DEET har ikke gitt kromosomaberrasjoner i CHO-celler, med eller uten ekstern aktivering. DEET har heller ikke ført til UDS i primærkulturer av rottehepatocytter (KEMI, 1992). Resultatene fra disse studier gir ikke grunnlag for å anta at DEET er mutagent (KEMI, 1992). I en annen studie med CHO celler er det rapportert en dose-relatert økning i antall kromosomaberrasjoner og søsterktomitidutbyttinger i nærvær av eksternt aktiveringssystem (EPA Doc No, 88-920007628, 1992). DEET har vist en svak positiv (dobling over bakgrunn) effekt når det gjelder forovermutasjoner i muselymfomceller in vitro i nærvær av eksternt aktiveringssystem, men ikke uten (EPA Doc No. 88-920007628, 1992).

DEET er også testet for kromosomale effekter etter in vivo eksponering. DEET førte ikke til dominant letalitet hos rotte eksponert subkutant for doser opp til 1000 mg/kg (hanner) og 1800 mg/kg (hunner), 5 dager pr. uke i 9 uker (EPA Doc No. FYI-OTS-0884-0340, 1984).

En økning i 8-hydroksi-2´-deoksiguanosin i urin, en biomarkør for oksidative DNA skade, ble funnet hos rotter eksponert for en enkelt dermal dose på 400 mg/kg DEET. Dette kan tyde på at DEET kan danne frie radikaler som igjen fører til oksidativ DNA skade (Abu-Qare and Adou-Donia, Toxicol. Lett., 117, 151-160, 2000).

En konsentrasjonsavhengig gentoksisk effekt i form av DNA trådbrudd er funnet i primær­kulturer av celler fra neseslimhinnen hos mennesker. DNA skaden, angitt som % ikke-skadede celler var ved 0 mM 90%, 0,5 mM 51%, 0,75 mM 36% og 1,0 mM 20%. MMNG (positiv kontrol) 0,5 mM ga 5,5% celler uten DNA skade (Tisch et al., Eur. Arch. OTORHINOLARYNGOL, 259, 150-153, 2002).      

Kreft

Det foreligger to eldre studier, ett med mus og ett med kanin, hvor dyrene er eksponert for DEET på huden i 120 uker. Studiene er ikke etter OECD TG og er kun gjengitt summarisk. I en tredje studie (fra 1990) studeres DEETs kreftfremkallende potensiale i mus hvor stoffet ble gitt i foret i doser opp til 1000 mg/kg/dag i 18 måneder. Det ble ikke funnet noen økt svulsthyppighet i forhold til kontrollgruppen, eller noen neoplastiske forandringer (KEMI, 1992). I ett av disse hvor DEET ble undersøkt i mus og kanin for lokale og systemiske effekter etter livslang hudeksponering ble det benyttet doser på 2, 10 og 20 mg/dyr (Stenbäck, Acta Pharmacol Toxicol., 41, 417-431, 1977). Dette tilsvarer ca. 50, 250 og 500 mg/kg for mus og 4, 20 og 40 mg/kg  for kanin. Det ble ikke noen økning i antall eksponerte dyr med svulster eller i totalt antall svulster sammenlignet med kontolldyrene.

I 1999 ble det publisert et kreftstudie i rotter, mus og hund (Schoenig et al., Toxicol. Sci., 47, 99-109, 1999). Rotter og mus ble gitt DEET i foret mens hunder ble gitt DEET i gelatinkapsler. Dosene som ble benyttet var henholdsvis 10, 30 og 100 mg/kg/dag og 30, 100 og 400 mg/kg/dag for hann- og hunnrotter; 250, 500 og 1000 mg/kg/dag for mus; og 30, 100 og 400 mg/kg/dag for hunder. Rotter ble eksponert i to år mens mus og hunder ble eksponert i henholdsvis 18 mnd og ett år. De høyeste dosene tilsvarer maksimal tollererbar dose. Det foreligger ulike typer naturlig forekommende/spontane svulster som ikke anses å være relatert til DEET eksponering.  Disse opptrer i kontrollgruppen med tilsvarende hyppighet som i de eksponerte dyrene.

Reproduksjonstoksisitet

KEMI-rapporten refererer tre studier av reproduksjonstoksisitet, ett to-generasjonsstudie i rotte og to teratogenitetsstuder også disse i rotte. To-generasjonsstudiet er utført i henhold til OECD TG og GLP. Oral tilførsel av 5000 ppm DEET i foret (høyeste dose, ~500 mg/kg) førte til toksisitet hos foreldre og avkom, men ingen effekter på reproduksjon og fertilitet. Hos voksne hanner ble det funnet hyalindråper, kronisk betennelse og degenererte nyretubuli. I det første teratogenitetsstudiet var maksimal dose 80 mg/kg (gitt med magesonde) og i det andre 750 mg/kg (magesonde). Studiene følger i alt vesentlig grad OECD TG (avvik ikke vesentlig). Ingen teratogen effekt ble funnet i de to studiene, men i det først ble rapportert en svak doseavhengig, men ikke statistisk signifikant, økning i embryotoksisitet (KEMI, 1992).

Det er også gjort ett teratogenitetsstudie i kanin (EPA, 1980) hvor dyrene ble eksponert for økende doser av DEET, opp til 5000 mg/kg/dag fra drektighetsdag 0 til 29. Det ble ikke funnet endringer i fertilitetsindeks, antall implantasjoner pr. dyr, antall fostre pr. dyr, fostervekt og fosterlengde. Ingen teratogene effekter ble påvist. 

I en studie av Gleyberman og medarbeidere (Farmakol Toksikol 2, 202-205, 1975) hvor rotter ble hudeksponert for 100 eller 1000 mg/kg/dag før og under hele graviditetsperioden ble det funnet en dose-avhengig nedgang antall implantasjoner som skyltes en økning i antall pre- og postimplantasjons resorpsjoner.

Wright og medarbeidere (Wright et al., Fundam. Appl. Toxicol., 19, 33-42, 1992) har studert reproduksjonstoksisitet hos rotte etter eksponering for DEET. Doser på 500, 620, 780, 920 og 1200 mg/kg ble gitt daglig i løpet av dag 6-15 av svangerskapet. Det ble ikke funnet økning i antall misdannelser eller fostertoksisitet. Alle dyr som ble eksponert for 1200 mg/kg DEET i 10 dager døde. Redusert fertilitet ble ikke funnet hos hanner eksponert i 9 uker, 5 dager/uke for 300 og 730 mg/kg DEET og så parret med hunner. Tegn til nevrotoksisitet ble rapportert i voksne hunner og hanner.     

Schoenig og medarbeidere (Schoenig et al., Fundam. Appl. Toxicol., 23, 63-69, 1994) har publisert en undersøkelse av mulige teratogene effekter av DEET hos rotte og kanin etter oral eksponering via foret. Rottestudiet virker å være identisk med det som er gjengitt i KEMI rapporten. Rotter ble eksponert for DEET med magesonde i doser på 125, 250 og 750 mg/kg/dag med magesonde på drektighetsdag 6-15. Maternell ble rapportert toksisitet hos rotte ved 750 mg/kg/dag. Denne dose førte også til en redusert fostervekt pr. kull. Hos kanin eksponert for 30, 100 og 325 mg/kg/dag under dag 6-18 av svangerskapet, førte en dose på 325 mg/kg/dag til maternell toksisitet (redusert kroppvekt og forinntak). Ingen effekter ble funnet hos rotte og kanin ved lavere doser. Ingen missdannelser kunnet påvises hos rotte og kanin. 

Andre effekter

Nevrotoksisitet
I en studie av nevrotoksisitet hos rotte er det funnet en kortvarig økning i motorisk aktivitet ved en dose i foret på 5000 ppm (~500 mg/kg). I annen eldre litteratur er det angitt at DEET eksponering kan føre til endret oppførsel etter inhalasjonseksponering hos rotte ved konsentrasjoner som er lavere enn de som fører til endre toksiske effekter (KEMI, 1992). I inhalasjonsstudiet ble rotter eksponert i 4 timer for aerosolkonsentrasjoner av DEET opp til 4,1 mg/l. 

I en undersøkelse (Schoenig et al., Fund. Appl. Toxicol., 21, 355-365, 1993) av mulige nevrotoksiske effekter av DEET hos rotte er dyrene eksponert (via magesonde) for 50, 200 og 500 mg/kg DEET. Både funksjonelle endringer og motorisk aktivitet ble studert. En tilsynelatende endring i responsstid ved 500 mg/kg var den eneste effekten som ble funnet i studiet. I det samme studiet ble rotter også eksponert for DEET i foret i to generasjoner og videre i 9 mnd. Funksjonelle endringer, motorisk aktivitet, evne til å finne utgangen i en labyrint, akustisk refleks samt mikroskopisk undersøkelse av skader på den sentrale og perifere nervesystemet ble studert. Bortsett fra en mulig DEET relatert økning i aktivitet knyttet til å utforske nye omgivelser ble det ikke funnet nevrotoksiske effekter.  

Høye akutte eksponering (1000-3000 mg/kg) av rotte for DEET er rapportert å kunne føre til myelinopati (degenerering av nerveceller) av det sentrale nervesystemet) (Verschoyle et al., Fundam. Appl. Toxicol., 18, 79-88, 1992).

Under Gulfkrigen ble soldater eksponert samtidig for ulike type kjemikalier deriblant DEET og insekticidene klorpyrifos og pyridostigminebromid (PB). En undersøkelse hvor høner benyttes, ble det funnet en synergistisk økning i alvorlige nevrotoksiske effekter når hønene ble eksponert for blandinger av de tre kjemiske stoffene (DEET 500 mg/kg, PB 5 mg/kg og klorpyrifos 10 mg/kg) 5 dager i uken i 2 mnd (Abou-Donia et al., Fundam. Appl. Toicol., 34, 201-222, 1996). Det er også holdepunkter fra studier med høner, at permethrin kan øke nevrotoksisteten av DEET (Abou-Donia et al., Toxicol. Environ. Health, 48, 35-56, 1996). I en lignende studie hvor rotter ble hudeksponert for DEET i doser opp til 400 mg/kg/dag i 60 dager førte eksponeringen til en dose-avhengig nedsatt funksjonell oppførsel (Abou-Donia et al., J. Toxicol. Environ. Health, 6, 523-541, 2001). I en tredje studie hvor rotter eksponeres for DEET (40 mg/kg), pyridostigmin og permethrin i 45 dager tyder data på at eksponering for disse stoffer alene, eller i  blanding, fører til endringer i oppførsel hos dyrene og til områdespesifikke endringer acetylcholinesterase og acetylcholin reseptorer i hjernen (Abou-Donia et al., Toxicol. Sci., 60, 305-314, 2001). I et lignende studie hos rotte er det funnet en synergistisk effekt når det gjelder nevrotoksiske effekter av samtidig eksponering DEET + permethrin og DEET + pyridostigminbromid (Hoy et al., Vet. Hum. Toxicol., 42, 72-76, 2000 & 42, 65-71, 2000).

Samvirke ved gjentatt hudeksponering (60 dager) mellom DEET (40 mg/kg) og permethrin (0,13 mg/kg) når det gjelder effekter på det sentrale nervesystemet er studert hos rotte (Rahman-Abdel et al., Exp. Neurol., 172, 153-171, 2001). Eksponering for DEET og permethrin førte til en signifikant økning i degenereringen av nevroner i hjernebarken. Resultatene tyder på at en kombinert eksponering for DEET og permethrin fører til tidligere degenerering av nevronene. Det er også funnet at eksponeringen, enten for hvert enkelt stoff eller blandingen førte til hypertrofi av astrocytter i hippocampus og cerebellum (24-106% økning). Stoffene fører altså til et diffust tap av nerveceller i hjernebarken, hippocampus og cerebellum hos eksponerte rotter. 

Kardiovaskulære effekter

Hos rotter gitt DEET intraperitonalt i doser på 63, 125 og 225 mg/kg er det funnet en dose-avhengig reduksjon i blodtrykk 30 min etter eksponering og redusert hjertefrekvens ved 225 mg/kg. Lignede effekt er også påvist hos hunder (Handbook of Pesticide Toxicology, side 1501, 1991).

Effekter hos mennesker

Det er rapportert en rekke forgiftningstilfeller etter eksponering for DEET ved svelging og hudkontakt. Små barn ser ut til å være spesielt utsatt og av 15 forgiftninger var 8 tilfeller hos barn i alderen 1,5 til 8 år. Alvorlige forgiftninger hos barn skyldes oftest at de er påført DEET holdige produkter over store deler av kroppen over lengre tid. Data tyder på at barn som er hetrozygote i ornitinkarbamyltransferase (OKT) er overfølsomme overfor DEET eksponering. Symptomene ved alvorlig forgiftning er knyttet til nervesystemet (encefalopati, kramper) og kan i ytterste konsekvens føre til død. Øvrige forgiftninger skyldes svelging i forbindelse med selvmordsforsøk (KEMI, 1992). At alvorlige reaksjoner opptrer hos piker og ikke på samme grad hos gutter kan skyldes at gutter som mangler OKT i liten lever opp, mens kvinner utviser en varierende grad av alvorlige reaksjoner ut fra deres OKT aktivitet.

Petrucci og Sardini (Pediartr. Emerg. Care., 16, 341-342, 2000) har beskrevet en alvorlig (kramper og koma) forgiftning hos et barn som skyldes svelging av en repellent som inneholdt DEET. Antatt eksponeringsdose er 80 mg/kg og effektene opptrådte 2 timer etter eksponering

Det finnes en rekke eldre rapporter som om beskriver hudeffekter ved eksponering for DEET. Disse omfatter hudirritasjon, dannelse av store, smertefulle blemmer og arrdannelse hos soldater som har benyttet DEET i konsentrasjoner på 50 eller 75%. Også urticaria eller dermatitt er funnet både hos barn og voksne eksponert for DEET. I en kontrollert studie 77 personer ble eksponert for 50 eller 75% DEET på huden viste 48% uttalt dermale reaksjoner ved albuen men ikke på overarmen (Pesticide Information Profile for DEET, oktober 1997). Det er også rapportert ett tilfelle av immunologisk betinget kontakt urtekaria hos en atopisk pasient (Vozmediano et al., Int. J. Dermatol., 39, 876, 2000)

Det er gjort en retrospektiv undersøkelse over mer enn 9000 eksponeringer for DEET rapportert til nasjonale giftinformasjonssentre i USA i perioden 1985-1989 (Veltri et al., J. Toxicol. Clin. Toxicol., 32, 1-16, 1994). Ca. 2/3 av de som kontaktet giftinformasjonssentrene viste ingen tegn til toksiske effekter etter eksponering eller svake symptomer som forsvant etter kort tid. Symptomer forekom hyppigere ved kontakt med øyne og ved innånding enn svelging. Det konkluderes med at antagelig er eksponeringvei vel så viktig når det gjelder toksiske effekter av DEET enn alder og kjønn.    

Det foreligger også en ”cross-sectional” epimediologisk undersøkelse av 249 amerikanske Gulfkrig veteraner. Denne studien kan tyde på at personer som har benyttet DEET i en konsentrasjon på 75% over lengre tid har en økt risiko for å utvikle myonevropati (”delayed chronic neurotoxic syndromes”) (Haley and Kurt, JAMA, 277, 231-237, 1997).

Det foreligger også en ”case-control” studie av 148 personer med testiskreft, 101 seminomer og 47 tilfeller embryonal testikkelkreft. Det ble for insektrepellenter, hovedsakelig DEET-holdige produkter, funnet en økt risiko (OR) på 1.7. Undersøkelsen tyder på en doseavhengig økning i risiko (Hardell et al.,  Inter. J. Oncol., 13, 1299-1303, 1998).

Det foreligger en klinisk undersøkelse fra Thailand hvor 900 kvinner ble ”behandlet” med DEET-repellenter for å unngå å bli smittet med malaria under svangerskapet. Kvinnene ble påført 1.7 g DEET/dag under andre og tredje trimester (total dose 214,2 g DEET tilsvarende ca. 25-30 mg/kg/dag). Det ble ikke funnet endringer i overlevelse, vekst eller utvikling hos avkommet ved fødsel og ett år etter fødsel (McGready et al., Am. J. Trop. Med. Hyg., 65, 285-289, 2001).

Det foreligger en analyse av de forgiftningstilfeller (n=18) som omfatter barn under 16 år (Briassoulis et al., Hum. Exp. Toxicol., 20, 8-14, 2001). Det konkluderes med at: 1) – encepalopati skyldes ikke bare oral inntak eller gjentatt, omfattende hudeksponering men kan også forekomme (45% av tilfellene) etter en kortvarig kontakt med stoffet; 2) – i de tilfeller hvor forgiftningen skyldes hudeksponering var 33% tilfellene knyttet til eksponering for produkter som inneholdt < 20% DEET; 3) – Dødligheten ved DEET forgiftning korrelerte i grad liten grad med konsentrasjonen av DEET, varigheten av eksponeringen, bruksmåte, alder og kjønn..

Konklusjon

Det er ikke fremkommet ny toksikologiske informasjon som tilsier en endret vurdering av DEET i forhold til tidligere vurderinger (KEMI, 1992) med få unntak. Nedfor er angitt de viktigste konklusjoner når det gjelder bruk og toksikologiske effekter av DEET.

Bruk

• Konsentrasjoner over 50% DEET gir liten økning i beskyttelse 
• Tildekking av huden anbefales slik at området med bar hud ikke er større enn nødvendig 
• 20% til 30% på klærne gir nær maksimal beskyttelse 
• Bruk kun et tynt lag og benytt ikke repellenten på områder med sår, betent eller irritert hud eller på områder med eksem. 
• Unngå kontakt med øyne og innånding av aerosoler 
• Etter påføring eller når bruk lenger ikke er nødvendig vaskes hender og eksponerte områder med såpe 
• Det er ikke nødvendig med hyppige påføringer 
• DEET bør ikke benyttes i kombinasjon med andre insekticider (permethrin)

Helseskade, dyreforsøk

• DEET er moderat giftig ved svelging og irriterende for øyne og hud. Når det gjelder akutt giftighet tyder det på at denne er større hos mennesker enn i forsøksdyr. 
• Utover nyreskader hos hannrotter er det ved gjentatt eksponering ikke funnet klare holdepunkter for at DEET fører til organskade. Effekten på hannrotter er ikke relevant hos mennesker.  
• Dyreforsøk tyder på at DEET eksponering ikke fører til allergi 
• Når det gjelder mutagenitet tyder eldre studier på at DEET ikke er gentoksisk. Resultatene er imidlertid ikke helt entydige. Kromosomskader er rapportert i en studie med CHO celler, men ikke i en annen. Et nylig publisert studie tyder på at DEET kan føre til oksidative DNA skader via dannelse av frie radikaler. Det er også helt nylig rapportert at DEET kan gi DNA skader i form av trådbrudd i celler isolert fra human neseslimhinne. Det er viktig å følge opp ny litteratur på dette området 
• De foreliggende studier av mulige kreftfremkallende egenskaper av DEET tyder på at DEET ikke er karsinogent. 
• En samlet vurdering av tilgjengelig litteratur når det gjelder reproduksjonstoksisitet tyder på at DEET ikke gir denne type effekter. 
• Når det gjelder nevrotoksiske effekter er det flere studier i forsøksdyr som tyder på at relativt høye doser av DEET kan gi nevrotoksiske effekter. Det foreligger nå studier som tyder på at en samtidig eksponering for permethrin kan forsterke den nevrotoksiske effekten av DEET. 

Helseskade, mennesker

• Det er rapportert flere alvorlige forgiftningstilfeller, noen med dødelig utgang, hos barn etter eksponering for DEET (svelging, hudkontakt), også i ”nyere” tid. Eksponering via øyne og ved innånding ser ut til å være viktigere enn tidligere antatt. I en ny rapport er det angitt at en antatt dose på 80 mg/kg førte til alvorlig forgiftning hos et barn.  
• Når det gjelder lokale effekter på hud er det dokumentert at bruk av preparater med 50-75% førte til hudirritasjon, smertefulle blemmer og arrdannelse. Allbuen ser ut til å være spesielt utsatt.  
• Det føreligger epidemiologiske undersøkelser som tyder på at gjentatt, langvarig bruk av preparater med 75% eller mer DEET kan føre til degenerering av nerveceller.  
• Det er rapportert en liten øking i risiko for testikkelkreft etter eksponering for DEET. Det foreligger kun et studie på et begrenset antall personer. Det er imidlertid ikke mulig å konkludere at det er en sammenheng mellom eksponering for DEET og økt risiko for testikkelkreft.  

Ut fra vår nåværende kunnskap når det gjelder mulige helseskader ved eksponering for DEET og mangel på slik kunnskap, bør eksponeringen for DEET begrenses. Det er ingen faglig grunn til ikke å opprettholde de ”restriksjoner” man i dag har når det gjelder bruk av DEET og som også gjelder i flere andre land.

Ut fra en toksikologisk vurdering bør det ikke omsettes produkter som inneholder mer enn 20% DEET. Den lille ”gevinst” man oppnår det gjelder økt beskyttelse ved å bruke produkter med høyere konsentrasjoner kan vanskelig forsvares. 

De råd som er angitt når det gjelder bruk av DEET- holdige produkter bør følges.