meny

startside

om sidene

islam

til bokmerke 1

Den islamske rettsvitenskapen er et 1400 år gammelt fagområde. På grunnlag av den rettslige praksisen Profeten Muhammad (SAW) og hans sahaba (følgesvenner) utøvde utviklet den seg i løpet av århundrene etter Profetens død (10/632) til en stadig mer sofistikert vitenskap med en egen systematikk og terminologi. En systematisk juridisk teori med tilhørende terminologi var vel etablert rundt 1000-tallet e.Kr. Den videre diskursen forholdt seg til dette felles rammeverket, selv om uenighet i innhold fremdeles kunne være betydelig. Rettskildeteoretikerne de par neste århundrene befestet vitenskapen, og det er disse som i stor grad blir premissgivere og referanser for senere oversiktsverker.

Undervisning og tilegnelse av kunnskap er tillagt en viktig rolle i islam, og juridisk kunnskap står i en særstilling for. al-Shafi‘i deler juridisk kunnskap i to typer. Den første typen er det som er obligatorisk for enhver å godta og følge, som påbudene om å be de fem daglige bønnene, å faste, å foreta pilegrimsreisen og å betale skatten, og som forbudet mot å ta eller betale rente, mot å ha utenomekteskapelig seksuelle relasjoner, mot drap, tyveri og vin. Denne kunnskapen sier al-Shafi‘i, finner vi tekstuelt i Allahs bok og det er generelt kjent blant muslimene. Den andre typen er den juridiske kunnskapen om detaljerte plikter og regler. Den har ingen uomtvistelig autoritativ tekstkilde, ingen sunna eller enkeltstående overlevering, og ingen konsensus, men er utledet. Denne kunnskapen kan innehas av enkelte blant spesialistene i juridisk kunnkap, og det er en kollektiv plikt (fard kifa’i) for det islamske samfunnet å sørge for at den til enhver tid finnes tilgjengelig.

 

bokmerke 1
Shari‘a og fiqh
Begrepet shari‘a defineres som ”det Allah har foreskrevet og etablert som Sin religion, som fasten, bønnen, pilegrimsreisen og skatten og all annen rettvis handling”. I mangel av et dekkende begrep på norsk, får denne termen bli stående på arabisk i den videre gjennomgangen. Shari‘a er et altomfattende uttrykk for Allahs vilje for menneskets åndelige og sosiale liv gjennom påbud, forbud eller tillatelse. Med sanksjoner i form av belønning og straff, oppfordrer shari‘a til en lydighet som skal prøves for minst én av to domstoler; den dennesidige domstolen som er begrenset gjennom type saker, feilbarlighet og sanksjonsformer, og den hinsidige domstolen hvor mennesket hos Allah skal få sin endelige dom