meny
startside
om sidene
|
islam
til bokmerke 1
Den islamske rettsvitenskapen er et 1400 år gammelt
fagområde. På grunnlag av den rettslige praksisen Profeten Muhammad (SAW)
og hans sahaba (følgesvenner) utøvde utviklet den seg i løpet av
århundrene etter Profetens død (10/632) til en stadig mer sofistikert
vitenskap med en egen systematikk og terminologi. En systematisk
juridisk teori med tilhørende terminologi var vel etablert rundt
1000-tallet e.Kr. Den videre diskursen forholdt seg til dette felles
rammeverket, selv om uenighet i innhold fremdeles kunne være betydelig.
Rettskildeteoretikerne de par neste århundrene befestet vitenskapen, og
det er disse som i stor grad blir premissgivere og referanser for senere
oversiktsverker.
Undervisning og tilegnelse av kunnskap er tillagt en viktig rolle i
islam, og juridisk kunnskap står i en særstilling for. al-Shafi‘i deler
juridisk kunnskap i to typer. Den første typen er det som er
obligatorisk for enhver å godta og følge, som påbudene om å be de fem
daglige bønnene, å faste, å foreta pilegrimsreisen og å betale skatten,
og som forbudet mot å ta eller betale rente, mot å ha utenomekteskapelig
seksuelle relasjoner, mot drap, tyveri og vin. Denne kunnskapen sier
al-Shafi‘i, finner vi tekstuelt i Allahs bok og det er generelt kjent
blant muslimene. Den andre typen er den juridiske kunnskapen om
detaljerte plikter og regler. Den har ingen uomtvistelig autoritativ
tekstkilde, ingen sunna eller enkeltstående overlevering, og ingen
konsensus, men er utledet. Denne kunnskapen kan innehas av enkelte blant
spesialistene i juridisk kunnkap, og det er en kollektiv plikt (fard
kifa’i) for det islamske samfunnet å sørge for at den til enhver tid
finnes tilgjengelig.
bokmerke 1
Shari‘a og fiqh
Begrepet shari‘a defineres som ”det Allah har foreskrevet og
etablert som Sin religion, som fasten, bønnen, pilegrimsreisen og
skatten og all annen rettvis handling”. I mangel av et dekkende begrep
på norsk, får denne termen bli stående på arabisk i den videre
gjennomgangen. Shari‘a er et altomfattende uttrykk for Allahs vilje for
menneskets åndelige og sosiale liv gjennom påbud, forbud eller
tillatelse. Med sanksjoner i form av belønning og straff, oppfordrer
shari‘a til en lydighet som skal prøves for minst én av to domstoler;
den dennesidige domstolen som er begrenset gjennom type saker,
feilbarlighet og sanksjonsformer, og den hinsidige domstolen hvor
mennesket hos Allah skal få sin endelige dom
|
sitat |