Nettbaserte læringsformer:

Hypermedia

Arvid Staupe, NTNU

Desember 1997

Kursleksjonene er forfatternes eiendom. Som kursdeltaker kan du fritt bruke leksjonene til eget personlig bruk. Kursdeltakere som ønsker å bruke leksjonene for eksempel til undervisning eller kursformål må ta direkte kontakt med forfatter for nærmere avtale.

Copyright: Arvid Staupe

Ord og begreper............................................................................................................................................ 1

Introduksjon.................................................................................................................................................. 1

Hva er hypermedia?..................................................................................................................................... 1

Hypermedias bestanddeler.................................................................................................................... 1

En «tur» igjennom hypermedia............................................................................................................. 1

Anvendelser for hypermedia............................................................................................................... 1

Problemer ved bruk av hypermedia................................................................................................. 1

Struktureringsproblemer................................................................................................................................. 1

Problemer med desorientering....................................................................................................................... 1

Hjelp til opplæring..................................................................................................................................... 1

Ledaturer............................................................................................................................................................ 1

Tekstlige påminnelser...................................................................................................................................... 1

Spesielle situasjoner som kan oppstå............................................................................................. 1

Lett å publisere for tidlig................................................................................................................................. 1

Ulovlige innlegg................................................................................................................................................ 1

Type hypersystemer.................................................................................................................................... 1

Mikrosystemer................................................................................................................................................... 1

Makrosystemer.................................................................................................................................................. 1

Gruppesystemer................................................................................................................................................ 1

Referanser.........................................................................................................................................................

 

 

Ord og begreper

       Denne ordlista går kort igjennom en del av de ordene og begrepene som er benyttet i hyperstrukturer. De begrepene som er knyttet direkte til kurset er mer fullstendig definert i de avsnittene som omhandler hvert begrep. 

 

Adgang                       benyttes om brukerens til informasjonen ut fra et sikkerhetsmessig synspunkt.

Anmodning                 forespørsel mot en database, for å få adgang til informasjon. Tilsvarende det engelske ordet query. En anmodning kan enten være et søk i databasen, eller et oppslag ut i fra en unik nøkkel.

Attributt                    egenskap ved en entitet. Registreringsdato er en attributt til lenke.

Attributtverdi            Attributtens innhold. 31.12.94 er et eksempel.

Bruker                       benyttes om brukeren av et hypermediasystem. Brukeren kan enten følge informasjonen som leser, eller være forfatter av informasjonen.

Brukergrensesnitt     et programsystems logiske og fysiske utstyr for å kommunisere mot brukeren, som mus, tastatur og skjermbilde. 

Brukerinteraksjon    samhandling mellom menneske og maskin.

Designer                    henspeiler på utvikleren av hypersystemet.Dette i motsetning til brukeren av hypersystemet. 

Design                        er et hypersystem sett fra utviklerens synspunkt.

Informasjonsenhet    en bærer av informasjon. Elementære enheter er noder og lenker. Sammensatte enheter er oversiktskart og hyperdokumenter.

Entitet                        benyttes om ulike objekter med fellestrekk som kan representeres digitalt som selvstendige enheter.

Filtrering                    mulighet for brukeren til å redusere den informasjonsmengden han har tilgang til, slik at han lettere kan finne relevant informasjon. ved å sette begrensninger på attributtene.

Forfatter                    bruker som konstruerer hypermediainformasjon.

Hyperbase                 den samlede informasjonen som ligger i hypersystemet.

Hyperbasesystem      de delene av hypersystemet som administrerer hyperbasen. Dette gjelder forhold som adgangskontroll, konsistens og varianter.

Hyperdokument        Et sett av noder og lenker, som sammen kan betraktes som en enhet.

Hypermedia-

funksjonalitet            system eller applikasjon som benytter enkelte elementer av hypermediafunksjonalitet. 

Hypermediasystem

el. Hypersystem        system som gir fullstendig hypermediafunksjonalitet, f.eks. systemer somIntermedia, Neptune og KMS. 

Informasjonsobjekt  en informasjonsenhet som inneholder rem informasjon. Informasjonen kan bestå av ulike former for multimediainformasjon som lyd, bilde, video og tekst.

Leser                          Bruker som kun mottar informasjon fra et hypersystem.

Samarbeidsmiljø        system som tillater at flere personer arbeider med den samme informasjonen samtidig. 

 

Introduksjon

Når hypermedia blir så pass grundig gjennomgått i forbindelse med nettbaserte læringsformer som tilfeller er i disse to leksjonene, så er de fordi at hypertekst/hyperstrukturer/hypermedia står så sentralt i oppbygging av informasjon i datanett/Internett. Dagens Internett med Word Wide Web er nok en meget enkel form for hypermedia, på grense til hva vi kan benevne som hypermedia, men her kan vi vente oss stor utvikling i åra framover.

Slutten av 1980-tallet og utover i 1990-tallet har gitt oss enorm ytelseøkning for datamaskinene samtidig som prisene gått kraftig ned. Det førte til at en på en vanlig PC nå kunne få til det en tidligere bare kunne drømme om, f.eks. kunne bruk av hypermedia/hypersystemer nå realiseres. Det var stilt store forventninger til hypermedia, teknikken som kunne gi oss den etterlengta friheten innen bruk av dataformidlet undervisningsopplegg. Noe som var viktig f.eks. innen åpen læring.

Men noe pardoksalt skjedde, den etterlengta friheten i navigering rundt iundervisningsopplegg ble for stor. Studentene mister oversikten, roter seg bort, det som til daglig kalles "gå seg vill i hyperrommet (getting lost in hyperspace). ”Hvor er jeg, hvor kom jeg fra, hvor går jeg?", ble vanlig å undre seg over. Det første kaller en for orienteringsproblemet, det siste for navigeringsproblemet. Å komme ut av disse problema er et av de viktigste forskningsområda innen hypermedia i dag.I tillegg bragte den brukervennlige teknikken oss nye problem, som i noen grad henger sammen med utstrakt bruk av hypermedia; Det ble enkelt å skanne inn bilder, bilder på denne formen krever meget stor lagringsplass i stedet for lagring på vektorform. Bruk av lyd og video i tillegg stilte svært store krav til lagringsmedia, slik at formidling av kurs via vanlige diskett ble vanskelig eller umulig.

Alt i alt vil jeg si at det er fortsatt ingen lettvint veg til utvikling av større undervisningsopplegg, verken med eller uten bruk av hypermedia. Hypermedia ser imidlertid meget lovende ut for framtida. Inntil videre må nok designerene av undervisningsopplegg regne med både svette og kanskje tårer hvis en går ut over de tradisjonelle metodene. (Tross alt en viktig komponent mindre enn det Churchill forespeilte sitt folk). Men så har jo krav til undervisningsopplegg blitt av en helt annen dimensjon en det første eksemplet jeg hørte en norsk pedagog presentere i norsk fjernsyn tidlig på åttitallet; Lage program for å holde oversikt over fryseboksens innhold.

For å forstå mulighetene med hypermedia så er det viktig å sette seg inn i hvordan hypermedia virker, derfor vektlegges det i leksjonen - uten at den tekniske oppbyggingen gjennomgås. Fordi jeg kan tenke meg at noen av kursdeltakerne kan tenke seg å gå dypere inn i stoffet enn det som presenteres i leksjonen, er det tatt med en god del litteraturreferanser. Det er imidlertid ikke nødvendig å lese disse nå for å kunne følge kurset. Første del av kursmateriellet bygger på materiell utarbeidet av en tidligere student ved NTNU, cand. scient. Eirik Sneen.

Første del

Hva er hypermedia?

Begrepet hypermedia favner over et større sett av ideer. Etter hvert ser det også ut til at det i forskjellige miljø er litt ulike oppfatninger omkring hva hypermediabegrepet innebærer. Vi vil derfor starte med å se litt nærmere på hva noen av de mest kjente skikkelsene innen forskning og utvikling av hypermedia sier om hypermedia, for å finne en del typiske fellestrekk.

Den første som direkte formulerte hypermediakonseptet var nok Vannevar Bush. Bush var av president Roosevelt utnevnt til direktør for den organisasjonen som koordinerte den teknologiske forskningen i USA under den annen verdenskrig. I 1945 publiserte han artikkelen «As we may think» i tidsskriftet The Atlantic Monthly, der han pekte på en del av de problemer moderne vitenskap sto overfor. Allerede på det tidspunkt var mengden vitenskapelige publikasjoner svært høy, og Bush framhevet to problemer ved dette: å få tid til å holde seg oppdatert innen sin fagretning, og å huske denne informasjonen. Samtidig la han vekt på det dynamiske ved vitenskapelige publikasjoner, (Bush 45, s. 5) skriver:

«A record, if it is to be useful to science, must be continuosly extended,it must be stored, and above all it must be consulted.»

Som et forslag til en løsning lanserte han ideen til en tenkt maskin som skulle løse disse problemene, The Memex (Bush 45). Memex skulle være en maskin som kunne strukturere informasjon etter assosiasjon, i motsetning tiltradisjonell strukturering ved indeksering. Ved hjelp av lenker («trails») skulle enheter av informasjon kunne knyttes sammen, og man skulle kunne følge disse forbindelsene gjennom en rekke av assosiasjoner, kun ved å trykke på en knapp. The Memex ble aldri noe av, men blir av mange regnet som forløperen til hypermedia.

Begrepet hypertekst, og senere hypermedia ble skapt av Theodor Holm Nelson, mannen bak hypermediasystemet Xanadu. Nelson ble tidlig oppmerksom på Bush' tanker, og har bragt mange av hans ideer videre fra begynnelsen av sekstitallet og utover. Nelson legger følgende i begrepet hypertekst (Nelson 90, s. 0/2):

« Well, by «hypertext» I mean non-sequential writing--text that branches and allows choises to the reader, best read at an interactive screen.»

Som vi ser her forutsetter Nelson at både lese- og skriveprosessen skal støttes av hypertekst. Nelson er nøye med å framheve hypertekstens ikke-sekvensielle natur, informasjonen skal følge sin naturlige struktur, og ikke være hemmet av den lineære struktur som tradisjonelle skrifter må følge, f.eks. en lærebok. Dette er i hovedsak også det Bush mente med å kunne følge informasjonen via lenker (trails), Nelson innførte begrepet links om disse stiene gjennom informasjonen.

Det er verdt å merke seg at Nelson ikke forutsetter bruk av informasjonsteknologi for å representere hypermedia. Hypermedia er heller en metode for å strukturere informasjon på. Det gis adgang til ny informasjon ved å «hoppe» fra et referansepunkt og direkte til den refererte informasjonen. Nelson nevner en avisforside som et eksempel på «manuell hypertekst» (Nelson 90, s. 1/17), der overskriftene med sidehenvisninger er referansepunktene til informasjonen som står i avisen. 

             

Parallelt med Nelson forsket Douglas Engelbart på en del av de samme ideer, ved Stanford Research Institute, (Engelbart 63 og Engelbart 78). Dette har resultert i utviklingen av nls (oNLine System), senere Augment. I motsetning til Bush og Nelson forutsatte Engelbart en overordnet hierarkisk oppbygning av informasjonen i hypertekst, med mulighet for lenker på tvers av disse strukturene. I hovedsak er likevel Engelbarts teorier sammenfallende med teoriene til Nelson og Bush. 

Engelbart konsentrerte seg særlig om de mulighetene hypertekst kunne gi innen gruppearbeid, og mye av forskningen dreide seg om å benytte hypertekst som arbeidsredskap for grupper. Flere personer kunne dele samme dokument, og arbeide samtidig på dokumentet. Man kunne også arbeide samtidig i det samme skjermbildet, slik at f.eks. to personer kunne sitte på fysisk forskjellige plasser, og se på det samme skjermbildet, samtidig som begge kunne editere på skjermbildet. wysiwis - «What You See Is What I See». Videre ble elektronisk post benyttet for å overføre dokumenter og strukturer. Alle disse mulighetene eksisterer nå i Augment (Engelbart 78).

En annen framtredende person innen hypermediaforskningen, Jeff Conclin, gir en mer pragmatisk beskrivelse av hypertekst (Conclin 87, s17):

«The concept of hypertext is quite simple: Windows on the screen are associated with objects in a database, and links are provided between these objects, both graphically (as labeled tokens) and in the database (as pointers).»

Dette er en direkte beskrivelse av hvordan det typiske hypertekstsystem har organisert informasjonen. Conclin forutsetter bruk av datamaskin og bruk av grafisk brukergrensesnitt. Informasjonen ligger lagret i en database, og det antyder at en del typiske databaserutiner som f.eks. sikkerhetskopiering, sikkerhet og samtidighet utføres for brukeren fra systemets side.

Opprinnelig var hypertekst basert på rene tekstbaserte systemer, men etter hvert som det ble mulig også å representere annen informasjon ved hjelp av datamaskiner, som f.eks. datagrafikk, ble begrepet hypermedia innført. Også dette begrepet ble skapt av Theodor Holm Nelson. Ettersom dagens arbeidsstasjoner kan representere forskjellige typer multimedia, er denne forskjellen etter hvert blitt mindre vesentlig. I resten av teksten vil derfor uttrykket hypermedia benyttes.

Ut i fra hva Bush, Nelson, Engelbart og Conclin kan vi sette opp en oversikt over de typiske egenskapene ved hypermedia. Disse egenskapene er også i stor grad sammenfallende med egenskapene til eksisterende hypermediasystemer:

 


følges etter flere alternative ruter.


til en annen.


brukere.

 

I litteraturen kan det undertiden synes som om begrepene hypertekst og hypermedia benyttes i litt videre betydninger, slik at kravene over ikke tilfredsstilles. I den videre framstilling skal vi holde oss til den litt strengere betydningen. Hypermedia er først og fremst et middel for å utveksle informasjon mellom personer.

Raymond & Tompa, og likeså Cookregner opp fordelene med hypertekst og hypermedia som følger:

 

·        Hypertekst gir gode muligheter for skumlesing av stoff.

·        Elektroniske media kan lagre store deler av informasjonen, og den kan oppdateres hele tida.

·       Hypertekst kan gi en bedre visuell framstilling og gir en raskere navigering gjennom oppslag – med en mulighet for dynamisk formatering av oppslag i forbindelse med bruker-spesifikasjoner / søkeord.

·        Mange brukere refererer til leksikon, ordbøker og opplæringshåndbøker når de arbeider. De ønsker å lagre sine resultater og spørringer for framtidig bruk, legge til kommentarer, og ha muligheten for å overføre deler av tekstdeler til andre dokumenter, verktøy for å sortere og/eller filtrere ut sitater.

 

For tiden arbeides det med å utvikle et felles referanseverk for hypermedia, «The Dexter Hypertext Reference Model» (Halasz, Schwarz 94), som har som formål å standardisere begrepene innen hypermedia. En slik standard kan klargjøreterminologien slik at de ulike hypersystemene kan betraktes mer homogent. Videre kan en slik standard danne utgangspunktet for å utveksle hyperdokumenter mellom ulike hypersystemer. Det er foreløpig usikkerhet om denne standarden er egnet for å beskrive eksisterende systemer, kanskje stiller den for strenge krav, slik at en del eksisterende systemer faller utenfor (Halasz, Schwarz 94, s. 38). Sett ut fra fra mangel på standarder, formelle beskrivelser og metoder må en enda betrakte hypermedia som umodne fagområder. Dette omfatter både hypermediaet selv, som teknikk og bruksområdene. Et viktig forskningsområde er utvikling av metoder eller modeller for konstruksjon av hypermedia, på dette området står mye arbeid igjen. Men det eksistere, disse kan i inndele i:

Av den første katogorien er tre av modellene spesielt kjent; The hypermedia design modell - HDM, The hypermedia data model - HM-data model og The relationship management design model - RMD.Det vil imidlertid være utenfor rammen for dette kurset å gå nærmere inn på disse modellene. Det kan nevnes at ved Institutt for datateknikk og informasjonsvitenskap ved NTNU har vi pågående arbeid med videre utvikling av modeller for hypermedia systemer. En av hovedfagsoppgavene har gått ut på å utvikle et objektorientert rammeverk for hypermedia systemer. Et annet arbeid skal forsøke å utnytte raske datasystemer til å navigere i vanlige datafiler som om de var lagret som hyperstrukturer. En generer datastrukturen "i farta" (on the fly) ut fra en beskrivende modell.

 

Hypermedias bestanddeler

Figur 1.1 er en generell modell av et typisk avansert hypermediasystem, inndelt i de forskjellige bestanddeler. Modellen kan f.eks. beskrive oppbygningen til et system som iris Intermedia (Yankelovich, Haan, Meyrowitz, Drucker 88). De forskjellige bestandelene består av noder, lenker, hyperdokumenter, oversiktskart, søkesystem og programmeringsgrensesnitt. Selve informasjons-mengden i hypermedia består av et antall hyperdokumenter, vist med stiplede områder i figuren. Hyperdokumentene er igjen bygd opp av en samling noder og lenker. Hvert hyperdokument omfatter et selvstendig, begrenset tema, og hver node utgjør en selvstendig enhet med informasjon. Lenker ivaretar en naturlig overgang fra en node til en annen, og strukturerer derved hyperdokumentet. 

Brukerens adgang til informasjonen skjer primært direkte mot nodene i hyperdokumentet, ved at hver node presenteres i et vindu på skjermen. Skissert i figur 1 med den delen av brukergrensesnittboksen som går direkte mot hyperbasen. Brukeren følger da lenkene fra node til node ut fra informasjonensom ligger i hver node. Av flere grunner er det ikke alltid tilstrekkelig å følge lenker for å få adgang til den informasjonen brukeren ønsker. Det kan være flere grunner til dette, f.eks. kan brukeren ha gått seg «vill» og finner ikke fram i hyperbasen, eller strukturen i dokumentet kan være for vanskelig å forstå. Det er derfor to alternative måter å aksessere informasjonen på: bruk av oversiktskart og bruk av søkesystem.

 

 

Hypermediabase

Brukergrensesnitt

Oversikts-

kart

Søke-

system

Programmerings-

grensesnitt

  


Figur. 1 Modell av et typisk avansert hypermediasystem Oversiktskart er en grafisk oversikt over hyperdokumentet. Dette gir brukerenmulighet for å navigere direkte mellom nodene i hyperdokumentet, uten å gå veien om lenkene. I tillegg kan oversiktskart avhjelpe brukerens eventuelle orienteringsproblemer, ved at han lettere ser strukturen i dokumentet. Oversiktskart forenkler derfor både navigering og orientering i hypermediabasen.

 

Søkesystem er en mekanisme som lar brukeren søke direkte etter informasjon i hypermediabasen. F.eks. kan søkesystemet finne fram til noder av en bestemt type, navn, eller med et bestemt innhold. Søkesystemer ser derfor vanligvis bort fra den eksisterende strukturen i hyperdokumentet. 

Avanserte hypermediasystemer kan ha søkesystemer med muligheter for formulering av direkte anmodninger mot hyperbasen. Brukeren kan da ved hjelp av et formelt språk presist beskrive den informasjonen han er ute etter. Bruk av anmoderspråk kan videre benyttes til filtrering. Informajonen fra søkesystemet sammenholdes da med hyperdokumentets strukturinformasjon, slik at brukeren kun ser et utsnitt av hyperdokumentet. Brukeren kan da navigere som vanlig ved å følge lenker og ved hjelp av oversiktskart, men har da kun adgang til de delene av hyperdokumentet som tilfredsstiller den formulerte anmodningen.

Enkelte hypermediasystemer har egne programmeringsgrensesnitt som gjør det mulig å spesialsy egne applikasjoner på det eksisterende hypermediasystemet. Videre kan programmeringsgrensesnittet benyttes for å tilføye nye egenskaper til systemet. Eksempelvis kan det benyttes til å koble hypermediabasen opp mot mer avanserte søkerutiner, eller kobles opp mot andre applikasjoner slik at dissse får adgang til den informasjonen som ligger i hypermediabasen.

En «tur» igjennom hypermedia

For å gi en kortfattet introduksjon til hypermedia presentereres et eksempel der vi ser hvordan et tenkt hypermediasystem fungerer. Reisemetaforen benyttes hyppig i forbindelse med hypermedia, ettersom hypermedia gir muligheten for å «bevege» seg rundt i et abstrakt rom av informasjon. Dette eksempelet er derfor en kort «tur» igjennom hypermedia. I eksempelet vises et dokument, kalt «Hypermedia», som viser hypermedias komponenter: lenker, noder og oversiktskart.

 

Noder

Noder presenterer informasjonen i hypermedia, og noden er vanligvis den grunnleggende informasjonsenheten i hypermedia. Nodene er oftest representert i et vindu, og navnet på noden kan være tittelen på vindustittelen. I slike systemer kan standard vindusoperasjoner utføres på noden. Noden er representert ved et eget ikon.

De fleste hypersystemer har variabel størrelse på nodene, men noen har fast størrelse på nodene som f.eks. KMS.

Informasjonen i nodene består av multimediainformasjon og lenker til andre noder. Lenkene kan også referere til andre lenker eller til andre dokumenter.

·        Nodetyper

·        Representasjon av noder

·        Noders attributter

Noder

          

             

Figur 2 Eksempel på hvordan en node kan se ut.

Hypermedia er nettverk som består av flere sammenlenkede informasjons-enheter. Informasjonsenhetene kalles heretter noder, forbindelsene mellom nodene lenker, og avgrensede nettverk av noder og lenker hyperdokumenter, eller bare dokumenter. Figur 1.2 viser hvordan en typisk node kan se ut. Vinduet utgjør selve noden, og i dette tilfellet er navnet på vinduet navnet på hyperdokumentet. Inne i vinduet (noden) er det lenker og informasjonsobjekter. I denne noden er det bare en type informasjonsobjekter, tekstobjekter. To typer lenker er representert i noden: referanselenker og organisasjonslenker.

Organisasjonslenkene ivaretar selve strukturen i hyperdokumentet, analogt med kapitler og avsnitt i en vanlig, trykket tekst. Referanselenkene er tilfeldige henvisninger til annet stoff, som f.eks. bibliografihenvisninger og fotnoter. Markeringen av lenkene er vanligvis forskjelllig i de ulike systemene. I eksempelet over er referanselenkene markert med en liten sirkel foran lenkeordet, og referanselenkene med understrekning av lenkeordet.

Lenker

Lenker er forbindelser mellom noder, som ivaretar en naturlig overgang fra en node til en annen, evt. flere noder. Lenkene er vanligvis markert med et lenkepunkt, slik at brukeren ser hvor lenkene går ut. Brukeren kan da enkelt følge lenken ved å trykke på dette lenkepunktet. Ofte er også musemarkøren sensitiv for lenkepunktet, slik at den endrer form.

Det er tre lenkekatogorier: Organisasjonslenker, referanselenker og funksjonslenker. Organsisasjonslenker ivaretar strukturen i hyperdokumentet, og tilsvarer inndelingen i kapitler og avsnitt i vanlig trykt tekst. Referanselenker er tilfeldige lenker son lar brukeren følge henvisninger og andre forgreininger som ikke har med strukturen i teksten å gjøre. Funksjonslenker starter en eller annen funksjon som f. eks. starter en søkeprosess eller et annet program.

·        Lenke attributter

·        Lenkekategorier

·        Lenkepunktet

Lenker

          

             

Figur 3 Node som forklarer lenker i hyperstrukturer

Ut ifra skjermbildet i figur 1.2 kan vi for det første lese den informasjonen som blir vist i vinduet, og for det andre, gå videre til annen informasjon. La oss si at vi i neste omgang velger å se nærmere på emnet «lenker», og trykker på det markerte punktet «lenker» med markøren. Dette er en referanselenke til et annet emne, og vi krysser derved den opprinnelige strukturen i dokumentet. Dette er som om vi ut i fra et oppslagsord i et leksikon går videre til en av referansene som står i forbindelse med oppslagsordet. Det markerte punktet kalles ofte lenkepunktet. Den nye noden som omhandler lenker kommer så fram, vist i figur 1.3,Dette er et nytt vindu med ny informasjon, og nye lenker.

             

På denne måten kan brukeren følge en sti gjennom et nettverk av informasjon. Brukeren velger ofte lenken spontant, og informasjonsbasen aksesseres derfor mer intuitivt enn tradisjonelle databaser, som baseres på oppslag via unike nøkler, og søk på verdiområder. Vi skal i det videre omtale denne måten å bevege seg i basen påsom å «følge lenker». I tilfellet over fulgte vi en referanselenke, som er tilfeldige lenker. Dersom vi hadde valgt en av organisasjonslenkene ville vi fulgt forfatterens primære struktur på dokumentet. 

I større hyperdokumenter og hypersystemer er det et vanlig problem at brukeren mister oversikten over hvor han befinner seg i dokumentet, dvs. brukeren klarer ikke å få riktig informasjon ut av hyperbasen. En av flere løsninger for å redusere dette problemet er å presentere en grafisk oversikt over hyperdokumentet, eller deler av hyperdokumentet for brukeren.

En mulig måte å bygge opp et slikt oversiktskart på, er vist i figur 1.4. Hver node er representert ved en boks med nodenavnet i, og lenkene er markert ved linjer mellom boksene. Hyperdokumentets struktur kommer fram grafisk, og brukeren ser derfor hvordan det er strukturert. I eksemplet vises kun organisasjonslenkene, slik at den organisasjonsmessige strukturen vises. Andre typer organisasjonskart kan f.eks. vise referanselenkene, slik at en eventuell referansestruktur trer fram. Ofte er den åpne (aktive) noden markert, slik at brukeren kan se hvor han befinner seg i dokumentet. I dette tilfellet er noden «lenker» åpen og denne er derfor markert med svart i oversiktskartet. Brukeren kan i de fleste systemer med oversiktskart gå direkte til en av nodene ved å klikke på en av boksene.

Hypermedia

Noder

LenkerLenker

Oversiktskart

Søkesystem

Hyperdokument

Nodetyper

Representasjon av noder

Noders attributter

Lenkeattributter

Lenkekategorier

Lenkepunkt

Oversiktskart

Lenker

          


Figur 4 Oversiktskart i hypermediaeksempel. Merk at "Lenker"-boksen er markert for å vise at noden med samme navn er den åpne.

 

Dette har vært en kort gjennomgang av to metoder å «navigere» i hypermedia-informasjonen på, via oversiktskart og følging av lenker. Som tidligere nevnt er det også andre måter åfå adgang til informasjonen på, ved hjelp av søkesystem og programmeringsgrensesnitt. Noen av disse metodene blir nærmere gjennomgått seinere.

Anvendelser for hypermedia 

Adgangen til informasjonen foregår på en vesentlig forskjellig måte i hypermedia og i tradisjonell databaseteknologi. Tradisjonell databaseteknologi gir typisk adgang til informasjonen via direkte oppslag gjennom unike nøkler, eller via søk i informasjonsbasen. I hypermedia skjer tilgangen til informasjonen gjennom struktureringen av informasjonen. Brukeren får tilgang til ny informasjon ved å følge lenkene fra den informasjonen han allerede har til ny informasjon.

Uformelt kan man si at det er tre typiske egenskaper ved informasjonen i hypermediabaser. For det første er informasjonen uhomogen. Ulike former for informasjonsobjekter som tekst, lyd og bilde kan benyttes om hverandre, og informasjon med ulik semantisk betydning er knyttet sammen. For det andre er det en høy grad av brukerinteraksjon i hypermediasystemer. 

For det tredje er informasjonen i hypermedia strukturert. Dersom hyperbasen skal bygges opp av informasjon som allerede har en struktur, kan man velge å beholde denne strukturen. Man kan derfor benytte hypermedia som et verktøy for å modellere en eksisterende struktur. Eksempelvis kan et hyperdokument som bygger på ei bok være strukturert på samme vis som den opprinnelige boka. På den annen side kan hypermedia også benyttes for å innføre ny struktur i informasjonen. En forfatter som skriver om et emne i hypermedia kan benytte den strukturen han selv ønsker. Hypermedia kan derfor også benyttes som et verktøy for å strukturere informasjon.

Vi skal her se litt nærmere på noen typiske anvendelsesområder for hypermedia. For å sette dette i sammenheng, skal vi begynne med å beskrive et system som nok ikke ville egne seg for hypermedia.

            Eksempel på system som er mindre egnet for hypermedia. Et tenkt kjøre-tøyregister består av et antall poster, der hver post (objekt) representerer et kjøretøy. Hvert objekt er identisk oppbygd, med et fast antall felter som bekriver objektets attributter. Innholdet i informasjonsbasen har derfor en høy grad av homogenitet. De enkelte objektene har dessuten liten tilknytning til hverandre, ett kjøretøy har ingen direkte forbindelse med et annet kjøretøy. Oppslag på kjøretøy kan gjøres med registreringsnummer eller eierens navn. Det er sjelden behov for oppslag på det enkelte kjøretøy, den typiske transaksjonen er periodiske kjøringer som omfatter hele basen. En slik kjøring kan være periodisk utsendelse av innkalling til teknisk kontroll.

Et slikt system vil ikke kunne utnytte de spesielle mulighetene som hypermedia tilbyr. Som nevnt er informasjonen i hyperbasen homogen, og hypermedias muligheter for å knytte sammen ulike informasjonsobjekter er derfor av liten interesse. Hvert objekt er uavhengig av andre objekter, og kjøretøyregisteret kan derfor heller ikke nyttiggjøre seg hypermedias mulighet for å strukturere informasjon. Dessuten har et slikt kjøretøyregister liten grad av brukerinteraksjon.

De neste punktene viser noen typiske anvendelsesområder som er egnet for hypermedia. Dette er en uformell inndeling, en mer formell inndeling er gitt i Conclin 87, s.20.

            Litteratursystemer. I ulike former for litteratur er det behov for organisering av stoffet, og henvisninger til annet stoff. Litteratursystemer nyttiggjør seg godt de rike mulighetene for strukturering av informasjon som hypermedia gir. Dokumentene holdes sammen ved hjelp av organisasjonslenker. Denne strukturen kan være forfatterens egen struktur, eller den opprinnelige strukturen til et dokument som er konvertert fra trykket tekst til hypermedia. 

Henvisninger til andre steder i dokumentet og til andre dokumenter ivaretas av referanselenker. På denne måten kan referanser til annen litteratur skje direkte, dersom det andre dokumentet finnes i hyperbasen. F.eks. et dokument for litteraturanalyse som tar for seg Vildanden av Ibsen, kan henvise direkte til områder i skuespillet dersom også dette ligger i hyperbasen. De refererte delene av skuespillet kan derfor se ut til å være en del av analysedokumentet, selv om skuespillet er et selvstendig dokument som ligger i hyperbasen. Brukeren kan ofte også gjøre sine egne private notater ved hjelp av private referanselenker.

            Publisering. I forhold til tradisjonelle trykte informasjonsmedia har hypermedia den fordelen at også annen informasjon enn tekst og bilder kan representeres. Informasjonsobjekter som lyd og film kan også inngå i et dokument. Ettersom slik publisering er elektronisk, vil den også være enklere å distribuere enn tradisjonelle trykte media.

Et konkret eksempel på et system som benyttes til publisering er the Perseus Project (Crane 91). Dette er en informasjonsbase med hyperfunksjonalitet som inneholder informasjon om det gamle Hellas. En fordel ved å benytte hypermedia i denne forbindelse er bl.a. at prisen er lav i forhold til trykte media. Crane nevner spesielt prisen for å trykke opp fotografier. Dette er dyrt i trykket tekst, og billig i elektroniske media. 

            Opplæringssystemer. Hypermedia er ofte benyttet til interaktive opplæringssystemer. Den lærende kan selv bevege seg rundt i informasjonsmengden, og forhåpentligvis lære etter hvert som han beveger seg fra node til node. NoteCards' ide-utvidelse (Jordan, Russel, Jensen, Rogers 89) er spesielt beregnet for utvikling av systemer beregnet for opplæring. Opplæringsystemer setter ofte spesielle krav til hypersystemet, det er ikke nok å bare kunne bla gjennom systemt (browse) mer eller mindre på egen hånd. For undervisningssytemer er det også behov for å kunne lede studenten gjennom stoffet, legge opp anbefalte stier som følges. Det er også behov for på enkel måte å kunne legge inn kommentarer.

            Problemløsende systemer. Dette er en type systemer som benyttes for kommunikasjon innen grupper. Ved å benytte hypermedias muligheter for at flere brukere kan operere på den samme informasjonsmengden, kan enarbeidsgruppe arbeide mot løsninger på ulike problemstillinger.Diskusjoner, deling av dokumenter, og mulighetene for at medlemmene i en arbeidsgruppe kan kommentere hverandres arbeid, er typisk for slike systemer. Eksempel på konkret anvendelse kan være systemutvikling-prosessen. gibis (Conclin, Begeman 88) er et system som er spesielt beregnet for dette bruk. 

            Idéverktøy. Flere har hevdet at den lineære strukturen i tradisjonelle dokumenter er utilstrekkelig for å representere tanker og ideer. Ettersom hypermedia tilbyr en ikkelineær struktur, kan hypermedia være et verktøy for å strukturere tanker og ideer. NoteCards er et system som er beregnet som personlig idéverktøy. 

 

Problemer ved bruk av hypermedia

Selv om hypermedia først og fremst er et verktøy for å strukturerere ogpresentere informasjon på en naturlig måte for brukeren, kan det likevel oppstå problemer. Det er spesielt tre problemer som ofte forekommer: struktureringsproblemer, orienteringsproblemer og opplæringsproblemer. Struktureringsproblemer kan oppstå når forfatteren skal strukturere sine tanker og ideer til hypermedia.Orienteringsproblemene oppstår når leseren mister oversikten i hyperdokumentet. Opplæringsproblemer er de problemene brukere kan møte når de skal starte med nye hypermediadokumenter, eller er nybegynnere på hypermedia.

I større systemer beregnet for informasjonsutveksling mellom flere personer, oppstår mulige problemstillinger omkring publiseringsprosessen. Ettersom publiseringsprosessen i hypermedia vanligvis er enklere enn ved tradisjonell publisering i trykket skrift, ser det ut til at enkelte brukere har en tendens til å publisere sine innlegg for tidlig. Et annet problem kan oppstå dersom det publiseres uheldige innlegg, f.eks. som strider med gjeldende lov.

             

Det er utarbeidet ulike løsningsstrategier for å unngå, eller i alle fall å redusere de problemene som blir omtalt i dette kapittelet. De forskjellige løsningsmetodene bygger stort sett på eksisterende egenskaper ved, eller utvidelser til eksisterende egenskaper, i hypermedia. Dette kapittelet må derfor sees i nær sammenheng med de tidligere kapitlene. 

Noen av de tidligere omtalte mekanismene i hypermedia reduserer enkelte av problemene i seg selv. Oversiktskartet er et eksempel på en mekanisme som direkte er en viktig hjelp for brukerens orientering i hypermedia. Det vil derfor henvises til slike mekanismer som tidligere er beskrevet, der det er nødvendig. 

 

Struktureringsproblemer

En del problemer kan oppstå som følge av hypermedias spesielle måte å strukturere informasjonen på. Conclin 87, s. 40, nevner flere slike mulige problemer for forfatteren av hypermedia. Hypermedia forutsetter at forfatteren utfører flere handlinger, samtidig som han følger sin egen tankerekke. Han må, når han får en ny idé, både konstruere en ny lenke, konstruere en ny node, tenke ut hva som skal stå i den nye noden og samtidig holde styr på tankerekken bak den opprinneligenoden (referansenoden). Han må dessuten komme på fornuftige navn bådepå den nye noden og den nye lenken (om ikke lenkenavnet er det samme som nodenavnet). Endelig må brukeren finne ut om lenken er en del av selve dokumentstrukturen eller om det er en referanse.

Også for leseren kan det oppstå problemer. Conclin framhever at i lineære medier har forfatteren satt rekkefølgen som leseren må følge. I hypermedia er dette valget opp til leseren selv. Leseren skal raskt kunne avgjøre hvilke lenker som skal følges, og hvilke lenker som skal utelates. Det er ikke i alle tilfeller brukeren klarer dette på en tilfredstillende måte, og kan derfor «miste tråden».

En del av disse problemene er typiske for selve skriveprosessen, f.eks. det å holde orden på idérekken som ligger til grunn for emnet en skriver på. Nye ideer kommer før forfatteren har fått skrevet ned de forrige, ideene strømmer på - forøvrig en herlig opplevelse. Disse problemene er derfor ikke direkte relatert til hypermedia. En del andre typer problemer kan reduseres. Conclin nevner malnoder, se avsnitt 2.2.5, som et middel for å redusere antallet operasjoner som må gjøres når en skal konstruere et nytt lenke-nodesett. Dette kan gjennomføres ved at brukeren har et sett tilgjengelige malnoder med ferdige lenkeikoner, slik at både utseendet på noden og struktureren er klar til bruk. Dette kan også gi et mer konsistent inntrykk, fordi en del av innholdet i hver nodefår fast plass.

Problemet for forfatteren med å finne riktig lenkeord, lenketype osv. og problemene for brukeren med å velge riktig lenke, henger naturlig nok sammen. Forfatteren står overfor flere viktige problemstillinger. Han må uttrykke seg ikke-sekvensielt gjennom hypermedia, han må lage dokumenter som leseren kan forstå og manøvrere seg rundt i, og han må strukturere informasjonen slik at leseren synes at informasjonen han når er relevant. Disse problemstillingene ser ut til å kunne reduseres ved både ved hjelp av mekanismer i hypersystemet og faktorer som ligger utenfor hypersystemet. 

Evenson, Rheinfrank, Wulff 89 har, som beskrevet i avsnitt 2.1.3.1, foreslått momenter i et mulig designspråk for hypermedia. Dette omfatter standarder for utseende på de forskjellige typer lenkeikoner. Dersom forfatteren og leseren legger samme betydning i slike ikoner, vil sannsynligvis brukeren lettere kunne avgjøre hvilke lenker han skal følge. Dermed reduseres en del kommunikasjonsproblemer mellom forfatter og leser.

Det er også viktig for forfatteren selv å legge vekt på å konstruere hyperdokumenter som leseren enkelt kan følge. Landow 87 har foreslått et sett av regler for forfattere av hypermedia. Disse skal sikre at forfatteren tenker igjennom flest mulig sider ved et hyperdokument. Landow kommer inn på forhold omkring posisjonering og utseende på lenker. Dessuten påpeker han at lenkene må være signifikante for lesereren, dvs. leseren må kunne stole på at lenken fører til relevant informasjon. Landow understreker at forfatteren må benytte de egenskapene hypersystemet tilbyrf.eks. oversiktskart.

Et beslektet problem oppstår som følge av at det er ofte et overveldende antall lenker som går ut i fra en node. Brukeren kan derfor bli forvirret, ved at han ikke vet hvilken lenke han skal velge. Dette er rapportert bl.a. i Vetter, Spell, Ward 94, s. 56. Redusering av antall lenker vil her sannsynligvis hjelpe brukeren til å velge riktig lenke.

.

Et annet struktureringsproblem, nevnt av Halasz 88, s. 845 er at forfatteren tidlig i skriveprosessen ikke alltid er i stand til å se omfanget og strukturen til det hyperdokumentet han skriver på. Dette gjør at forfatteren er avhengig av å kunne forandre dokumentets struktur flere ganger under skriveprosessen. Halasz påpeker at få hypersystemer tillater forandring av strukturen til et eksisterende hyperdokument. Han mener derfor at det bør være et krav til nye hypermediasystemer at strukturen i hyperdokumentene skal kunne forandres. Dessuten kan det være behov for å se forskjellige mulige versjoner av dokumentet. 

Problemer med desorientering

Den spesielle strukturen i hypermedia innfører ofte et nytt problem for brukeren, vanskeligheter med å orientere seg i hyperbasen. Denne forvirringen oppstår vanligvis i større systemer, typisk i dokumenter over 500 noder, særlig i ukjente dokumenter med uregelmessig struktur(Halasz 88, s. 842). Problemet består av to deler: hvordan ser strukturen i dokumentet ut, og hvordan skal man komme fram til det man søker (Conclin 87, s. 38).

Det ser ut til at de fleste orienteringsproblemene kan reduseres ved hjelp av eksisterende egenskaper ved hypermedia. Landow 87 skriver, ut i fra erfaringer med Intermedia, at problemene med desorientering er redusert ved hjelp av tekstsøk, dokumentfoldere, lenker, oversiktskart og muligheten for å følge lenker via hovedmenyen. Brukeren kan ved hjelp av disse midlene kunne orientere seg og/eller nå relevant informasjon. 

Imidlertid må det antas at desorientering likevel kan oppstå, til tross for de nevnte mekanismene som finnes i hypermedia. Det eksisterer derfor en del forskjellige teknikker som ytterligere skal redusere graden av desorientering. En del av disse ser ut til å virke, bl.a. beskrevet i Nielsen 90.De neste avsnittene beskriver enkelte av disse teknikkene. Grimstadmodellen er nettopp en metode å hjelpe brukeren til å holde oversikt, bruk av metaforer, nøkkelskjermer og erfaringsbildet er alle ledd i det.

«Gå-hjem»-mulighet

Brukeren har oftest entret basen/delen av basen via en startnode. Ved hjelp av en gå-hjem-knapp kan brukeren når som helst gå tilbake til denne noden (hjemnoden). Brukeren kan benytte denne muligheten dersom følgingen av lenker ikke har fungert i det hele tatt. Dersom tidligere noder har vært av interesse kan «gå-tilbake» muligheten benyttes.

«Gå tilbake»-mulighet

Systemet følger her brukerens bevegelser, og lagrer hvilke noder brukeren har besøkt. Dette gjør at de foregående nodene kan nås. Brukeren kan derfor redde situasjonen ved å bevege seg bakover til forrige node inntil han treffer et sted der han kjenner seg igjen, og kan gå videre derfra. Lagringen av noderkan f.eks. skje ved hjelp av en stakk, der nodeidentifikatorene lagres.

«Forrige noder»-mulighet

En annen variant av «Gå tilbake»-muligheten er å la brukeren kunne gå direkte tilbake til en hvilken som helst av de foregående nodene. Hypercard har muligheten til å vise tidligere besøkte noder i et komprimert format (såkalte «thumbnails») på et skjermbilde. Brukeren kan da raskt se hvilke noder han har besøkt, og navigere tilbake til en kjent node med et dobbeltklikk. I Windows' hjelpesystem kan brukere få opp en liste med de tidligere besøkte nodene. Han kan deretter navigere direkte til en av disse nodene.

Øyeblikksbilder

Øyeblikksbilder («snapshots»)oppnås ved at basen fryses i den tilstand den er i. Brukeren kan senere komme tilbake til den tilstanden han har vært i tidligere for deretter å fortsette videre. 

Personlige stier

Personlige stier er muligheten for å lagre en sekvens av noder som fører til informasjon som ofte er benyttet av den enkelte bruker. Brukeren kan ved hjelp av slike stier følge en sti av informasjon dit han vet han kan finne informasjon.

Bokmerker 

For enkelt å kunne gå tilbake til utvalgte noder egner bokmerkemetaforen seg godt. Brukeren merker da av de noder han senere vil kunne gå tilbake til. Bokmerker benyttes også i enkelte tekstbehandlere, som WordPerfect 6.0 og Word 2.0/6.0.

Landemerker

Landskapsmetaforen nevnes av Landow 87. Tilsvarende et geografisk landskap, der man har spesielle bygninger, fjell eller andre landemerker, kan man i hypermediasystemet benytte bestemte noder som «landemerker». Et typisk eksempel på en slik landemerkenode er hyperdokumentenes åpningsnode. Ellers vil vel slike noder først og fremst være konstruert av forfatteren, og ikke være direkte støttet fra hypersystemet. En måte forfatteren kan gjøre dette på, er å legge inn et antall faste lenker i nodene som fører til bestemte noder, f.eks. til startnode og landemerkenode.

Mulighet for å holde viktige noder åpne.

Muligheten for å ha flere noder oppe om gangen, er vesentlig for å orientere seg rundt om i systemet Nielsen 90 og Landow 87. Grunnener at i systemer der man kun kan ha en node åpen om gangen, fører dette til forvirring hos brukeren, fordi han ikke får noe overordnet syn på informasjonen. Dette kan videre føre til at leseren ikke forstår hvordan han har kommet dit han er, og ikke forstår hvordan han kan komme videre.

Conclin 87, s19, har nevnt standard vindusoperasjoner på hver node, og herunder muligheten for å ha flere noder åpne samtidig som en typisk egenskap for hypermedia. Likevel har enkelte hypertekstsystemer ikke mulighet for å ha flere noder åpne om gangen, f.eks KMS og applikasjoner basert på HyperCard. 

Merking av noder som er besøkt.

Ved å merke de nodene som er besøkt, vil brukeren kunne se hvor han har vært i hyperdokumentet. (Nielsen 90) omtaler to ulike typer merker:

            «Fotavtrykk» i oversiktsdiagrammer: De nodene som allerede er besøkt er merket med et«fotavtrykk» i oversiktskartet. Slik vil brukeren hurtig få oversikt over hyperdokumentet, og hvor han har vært 

            Tidsmerker: En annen måte å vise at en person har vært inne i en node tidligere, er å merke selve noden med tidspunktet brukeren var inne i den på. Dersom det ikke er noe tidspunkt markert, har heller ikke brukeren vært der før. 

Etter en tids bruk vil gyldigheten av merkene synke, brukeren er kanskje i ferd med å søke fram annen informasjon. Nielsen foreslår derfor at både tidsmerking og fotavtrykk etter en stund tones ut, og til slutt forsvinner helt.

Nodenavn

Navnet på noden som kommer opp, må helst ha et unikt navn som brukeren kan forbinde innholdet i noden med. Ved å benytte godt gjennomtenkte titler på hver node, vil brukeren ha lettere for å forstå hva som ligger i akkurat den noden som er kommet opp på skjermen. 

Framgangsindikatorer

Dersom brukeren skal gå igjennom et system som på noen måte søker å måle brukerens innsats, er framgangsindikatorer en måte å vise dette på Apple 89. Dette kan være antall poeng av maks, prosenttall av totalt antall noder, eller andre markører som markerer hvor mange av nodene som har vært besøkt. Framgangsindikatorer kan benyttes dersom brukeren ikke trenger å kjenne til programmets struktur.

Hjelp til opplæring

Spesielt i hyperdokumenter beregnet for brukere som er ukjent med hypermedia eller emnet hyperdokumentet omhandler, kan forfatteren av hyperdokumentet gripe inn i brukerens interaksjon med hypersystemet. To slike metoder er leda turer og tekstlige påminnelser.

Ledaturer

Leda turer («guided tours») er en sti som forfatteren har konstruert fra node til node. En leser som ønsker å følge en ledet tur, vil derfor følge nodene i en forutbestemt rekkefølge. Konseptuelt kan derfor en slik ledet tur ansees som en lineær organisasjonsstruktur. 

Leda turer er en mekanisme som kan benyttes for opplæring av brukere. De kan benyttes for å lære nye brukere hvordan informasjonen i hypermedia er strukturert. De kan også benyttes for å introduserere brukere til et nytt hyper-dokument. 

Et annet anvendelsesområde er som presentasjonsverktøy. En forfatter kan strukturere et antall noder i en hyperbase til en ledet tur, for et bestemt emne. Leseren vil derfor følge forfatterens rekkefølge på informasjonen, uten å måtte ta stilling til hvilke lenker som skal velges. Når muligheten for at brukeren navigerer feil faller bort, får forfatteren lettere fokusert på informasjonen han vil formidle. På denne måten kan leda turer også sees som et verktøy for orientering.

Tekstlige påminnelser

Tekstlige påminnelser er korte setninger som kommer opp på skjermen for å påminne brukeren om viktige opplysninger (Apple 89). Påminnelsene kan komme opp som et resultat av flere hendelser. Dersom brukeren skal gi en viss respons på et spørsmål, kan f.eks. systemet foreslå hvor brukeren skal bevege seg videre. Tekstlige påminnelser kan også komme opp dersom brukeren bruker for lang tid på å bevege seg videre, eller at han ikke gir respons på spørsmål fra systemet innenfor et gitt tidsrom.

 

Spesielle situasjoner som kan oppstå

I større hypermediasystemer er det grunn til å anta at menneskelige feil kan oppstå. To problemer som kan oppstå som følge av at forfatteren gjør feil er det første at forfatteren publiserer uferdige dokumenter, og for det andre at forfatteren publiserer dokumenter med ulovlig innhold.

Lett å publisere for tidlig 

I større publiseringssystemer kan det være et problem at brukeren rett og slett publiserer sitt innlegg for tidlig (Nelson 90, s. 2/43). Publisering av tradisjonelle artikler er en tidkrevende og krevende prosess. Manuskriptet krever stor bearbeiding, og det går ofte flere ganger mellom forfatter og publiseringsorgan før det blir antatt. I hypertekst blir denne prosessen sterkt forkortet, ettersom forfatteren publiserer ved å lagre dokumentet i en offentlig hyperbase. I tillegg kommer at vanligvis sitter ikke forfatteren inne med den spesielle kompetanse som tidligere publiseringsorgan har, for eksempel et forlag. Det må derfor antas at dette kan føre til at enkelte innlegg kan være for tidlig publisert, slik at disse kan ha lav kvalitet på innlegget, eller for mye feil. Nelson mener at for tidlig publisering kan begrenses ved å gjøre rutinene for publisering mer detaljerte. Dersom forfatteren må igjennom en lengere prosedyre for å publisere dokumentet, er det kanskje også større sannsynlighet for at han finner mangler ved innlegget.

           

Ulovlige innlegg

Særlig i større offentlige hyperbaser må det antas at enkelte av dokumentetene kan inneholde deler som bryter med gjeldende lovgivning. Dette kan f.eks. være brudd på opphavsrett- eller injurielovgivningen. Slike problemer kan naturlig nok ikke oppdages av systemet selv, så et visst redaktøransvar må innføres i slike større databaser. Dersom skaden først er gjort, og et ulovlig innlegg er publisert, må det fjernes fra basen. Dette vil derfor sette krav til at hyperbasesystemet tillater mulig fjerning av objekter fra hyperbasen 

Type hypersystemer

Vi har i tidligere kapitler sett på hvordan hypersystemer er oppbygget, og konseptuelle modeller. Men vi har også en annen klassifisering som det kan være naturlig å se på, det vil si hvilke miljø hypersystemet skal fungere i.

Mikrosystemer

Et mikrosystem er et hypersystem som har kun interne lenker til andre noder i datamediet. Eksempel på dette vil være kurs som formidles via disketter eller CD-ROM og som ikke benytter noen referanser ut av mediet. En klar fordel med dette er at en kan sitte lokalt på sin datamaskin og gjennomgå et kurs uten noe krav om forbindelse med datanett eller over telefon. 

De fleste kurs bygget opp ved bruk av hypermedia, er nok av dette slaget. Forfjernundervisning har mikrosystemet sin absolutte fordel, behov for kontinuerlig å være tilknyttet datanett over telelinjer kan bli kostbart. 

Makrosystemer

For makrosystemer kan vi i tillegg til lokale lenker som vi benytter for mikrosystemer, også benytte oss av lenker ut av lagringsmediet til noder på andre lagringsmedier. Lenkene trenger ikke engang å begrense seg til et lokal datasystem, men være lenker til andre noder i lokalt eller globalt datanett.

Vi ser en økende bruk av makrosystemer innen undervisning. Med en verdensvev som etter hvert omfatter informasjon om det meste både hva vi har behov for og ikke, er det fristende å legge opp lenker til aktuell informasjon i veven. Vi kan få en kurspakke der vi utnytter alt fra institusjonelle, nasjonal til globale moduler.

Men smidigheten blir da også samtidig ulempen, avhengigheten av kontinuerlig tilknytting til datanett under kursgjennomgangen. For noen kan dette bli kostbart, ikke alle sitter ved en institusjon, eller har tilgang til en institusjons datanett. Enkelte må betale dette selv, til og med fjerntakst på dagtid for noen. En annen ulempe er hastigheten. Ved gjennomgang av kursmoduler får en til stadighet behov for å navigere i hypersystemet, noe som kan ta mye tid. Går ikke dette raskt nok blir en etter hvert lei.

Hypersystemkonstruktørene har også innsett de nevnte problemene, og forsøkt å gjøre noe med det. Derfor tilbyr enkelte systemer muligheten til å lagre all informasjon, også den en lenker seg til utad, ned på et lagringsmedia - eks. en CD-ROM. En genererer et mikrosystem ut av et makrosystem. 

Informasjonsverden

mikrosystem,eks. en CD-ROM

Figur 5Mikrosystem dannet ut av et makrosystem

Dersom det ikke er snakk om altfor store datamengder er det mulig. Men en kommer bort i andre problem, kopirettighetene. Her ligger et arbeid framfor oss, etter all erfaring et stort arbeid, før det hele glir smerteløst.

Gruppesystemer

Gruppevare er i de senere år blitt et omtalt begrep. Med det menes at flere brukere kan samarbeide over datanett. Formålet kan være så mangt, i NITOL har vi med fordel benyttet denne arbeidsmåten i et tett og nært samarbeid mellom institusjonene spredd fra Sørlandet til Midt-Norge. Nesten alt samarbeid foregår på denne måten, vi bruker lite telefon og "fysiske" møter. Rapporter og søknader blir utarbeidet og utvekslet over nettet. Men la også det være sagt at vi ikke har benyttet oss av hyperstrukturer, vi var tidlig ute med vårt samarbeid og hyperstrukturer var ikke så vanlig da. Hypersystemet som ble utviklet under JITOL, forløperen til NITOL, er ikke ført videre.

Hyperstrukturer er velegnet for gruppearbeid, her kan en bygge opp strukturer etter behov. Det ligger store forventninger til nettopp denne bruk av hyperstrukturer i framtida, utgangspunktet for WWW var behov for et dataverktøy for gruppearbeid. Gruppesystemer kan også benyttes i spill/simuleringer der flere parter deltar, f .eks. simulere et bedriftsopplegg med innkjøps- og salgsavdeling, regnskapskontor osv.

Referanser

Apple 89 Stack Design Guidelines. Apple Computer Inc. 1989.

Akscyn, McCracken, Yoder 88 Robert M. Akscyn, Donald L. McCracken, Elise A. Yoder. KMS: A Distributed Hypermedia System for Managing Knowledge in Organizations. Communications of the ACM, vol. 31, no. 7, July 1988.

Catlin, Garret, Launhardt 91 Karen Smith Catlin, L. Nancy Garret, Julie A. Launhardt. Hypermedia Templates: An Author's Tool. Hypertext '91 Proceedings. The Association for Computing Machinery. 1991.

Brockschmidt Kraig Brockschmidt. Inside OLE2. Microsoft Press. 1994.

Bush 45 Vannevar Bush, As We May Think, The Atlantic Monthly 1945. Reprint.

Conclin 87 Jeff Conclin. Hypertext: An Introduction and Survey. IEEE Computer, September 1987.

Conclin, Begeman 88 Jeff Conclin, Michael L. Begeman. gIBIS: A Hypertext Tool for Exploratory Policy Discussion. ACM Transactions on Office Information Systems, vol. 6, no. 4, October 1988.

Crane 91 Gregory Crane. Hypermedia and the Study of Ancient Culture. IEEE Computer Graphics and Applications, July 1991.

Date 86 C. J. Date. An Introduction to Database Systems, Vol. 1, fourth edition. Addison-Wesley, 1986.

Delisle, Schwarz 86 Norman Delisle, Mayer Schwarz. Neptune: A Hypertext System for CAD Applications. ACM-SIGMOD International Conference on Management of Data 1986. ACM Press. 1986.

DeRose 89 Steven J. DeRose. Expanding the Notion of Links. Hypertext '89 Proceedings. The Association for Computing Machinery. Pittsburgh 1989.

Engelbart 63 Douglas Engelbart. A Conceptual Framework for the Augmentation of Man's Intellect. Vistas in Information Handling, Vol. 1. Reprint.

Engelbart 78 Douglas C. Engelbart. Author Provisions in AUGMENT. IEEE 1984 COMPCON Proceedings, Spring 1984. Reprint.

Evenson, Rheinfrank 89Shelley Evenson and John Rheinfrank. Towards a Design Language for Representing Hypermedia Cues. Hypertext '89 Proceedings. The Association for Computing Machinery. Pittsburgh 1989.

Furnas 86 George W. Furnas. Generalized Fisheye Views. Proceedings of the CHI '86 Conference on Human Factors in Computing Systems, Boston. ACM 1986.

Garg 88 Pankaj K. Garg. Abstraction Mechanisms in Hypertext. Communications of the ACM, vol. 31, no. 7, July 1988.

Greif, Sarin 87 Irene Greif, Sunil Sarin. Data Sharing in Group Work. ACM Transactions on Office Information Systems, vol. 5, no. 2, April 1987.

Gleitman 86 Henry Gleitman. Psychology, 2 ed. W. W. Norton & Company, 1986.

Gonzalez, Woods 92 Rafael C. Gonzalez, Richard E. Woods. Digital Image Processing. Addison-Wesley, 1992.

Halasz 88 Frank G. Halasz. Reflections on NoteCards: Seven Issues for the Next Generation of Hypermedia Systems. Communications of the ACM, vol. 31, no. 7, July 1988.

Halasz, Schwarz 94 Frank Halasz, Mayer Schwarz. The Dexter Hypertext Reference Model. Communications of the ACM, vol. 32, no. 2, July 1994.

Halasz, Moran, Trigg 87 Frank Halasz, Thomas P. Moran, Randall H. Trigg. NoteCards in a Nutshell. Proceedings of the ACM Conference on Human Factors in Computing Systems, Toronto, Canada, April 1987.

Hutchings 92 Hutchings, GA, Hall W and Colbourn CJ. A Quantitative Study of Students' Interaction with a Hypermedia System. Technical Report CSTR 92-04, Southampton: Department of Electronics and Computer Science and Department of Psychology, University of Southampton.

Johnson-Laird 89 Johnson-Laird P.N. Mental Models. In M.I. Posner, ed.: Foundations of Mental Science, MIT Press, Cambridge, MA.

Jordan, Russel, Jensen, Rogers 89 Daniel S. Jordan, Daniel M. Russel, Anne Marie Jensen, Russel A. Rogers. Facilitating the Development of Representations in Hypertext with IDE. Hypertext '89 Proceedings. The Association for Computing Machinery. Pittsburgh 1989.

Landow 87 George P. Landow. Relationally Encoded Links and the Rhetoric of Hypertext. Hypertext '87 Proceedings. The Association for Computing Machinery. Pittsburgh 1989.

Microsoft 92 Windows Programmer's Reference. Microsoft Press 1992.

Microsoft 93a Rich Format Text Specification v. 1.2. 1993. Available from ftp.microsoft.com.

Microsoft 94 Programmer's Reference. Volume One. Microsoft Press 1994.

Nielsen Jakob Nielsen The Art of Navigating through Hypertext. Communications of the ACM, vol. 33, no. 3, March 1990.

Nelson 90 Theodore Holm Nelson. Literary Machines. Own publisher. 1990.

Petzold 92 Charles Petzold. Programming Windows 3.1 Microsoft Press 1992.

Skagestein 91 Gerhard Skagestein. Data i fokus [Data in Focus]. Universitetsforlaget 1991.