Hypermedier

Lars Vavik

10.jan. 1999

Hypersystemer

Hypertekst og hypermedier er den type IKT systemer som kanskje har fått størst  oppmerksomhet som pedagogisk programvare etter at Internett ble gjort mer brukervennlig. Flere studenter på mellomfag og hovedfag har brukt tid og krefter på analyser og utvikle slike systemer.  Blagoje Cetkovic  har vært  mellomfagsstudent i fjor og arbeider videre med problemstillinger rundt den hypertekstlige artikkel eller fortelling. Det er ikke alltid lett å vite hvordan disse skal designes og hvordan de oppfattes av leseren.  Jeg vil komme tilbake med forslag til noen verktøy som egner seg godt for å skrive hypertekster. Men la oss først se på problemstillingene Blagoje Cetkovic strever med:

Problemstillinger

I "Alice i Eventyrland" skal den hvite kaninen lese et "dokument" foran juryen:

"- Les dem! sa kongen.
Den hvite kaninen tok på seg brillene. - Hvor skal jeg begynne, deres Majestet? spurte han.
- Begynn med begynnelsen, sa kongen høytidelig, - og fortsett til du kommer til slutten. Da kan du slutte."

Denne instruksjonen virker helt naturlig i en aristotelisk tradisjon hvor det forventes at den narrative (fortellende) linje er organisert langs en lineær tidsakse. Her finner vi som vanlig klare forskjeller mellom begynnelsen, midten og slutten. Men hva da med hyperteksten og med et multi-lineær narrativ? Hvordan ville den kongelige instruksjonen se ut om den hvite kaninen skulle lese en hypertekst?

Et av de vanligste argumenter som hyperteksttalsmenn bruker er at hyperteksten befrir leserne fra en tradisjonell, obligatorisk linear struktur som finnes i trykk. I en slik argumentasjon blir de fysiske karakteristikker av media og den spatiale organisasjonen av teksten på en måte overført som selve karakteristikken av kognitive prosesser i handling med disse media. Argumentasjonen forutseter at den tradisjonelle teksten er stiv, lineær og autoritær, mens den elektroniske hyperteksten er fleksibel, multilineær (assosiativ) og befriende, en forutsetning som man med gode grunner kan tvile på. Et annet argument sier derimot at den trykte teksten gir større frihet til leserne fordi de kan følge alle sine assosiative linker i en tekst som er hele tiden tilgjengelig i sin helhet, mens leserne av hyperteksten kan bare følger de linkene som er skapt i forhold av en annen og mangler en oversikt over helheten. (Rouet et al., 1996).

Selv om vi aksepterer at hyperteksten gir leserne større frihet, blir spørsmålet om hvordan de virkelig skal bruke den igjen. Kan friheten gis? G.W.F. Hegel skjelner f eks. to ulike former av friheten: "friheten fra" og "friheten til". Da kan vi spørre oss om hva blir den nyskapende friheten brukt til?

Foltz (in Rouet et al., 1996) viser at hypertekstleserne ofte følger den faste narrative/argumentativ linje i teksten og er lite villig til å bruke andre overganger i teksten. Dette kan bli avhengig av  den argumentative strukturen i teksten, eller av målet som stilles foran leseren? Black et al. (in Rouet et al., 1996) finner at lesernes vilje til å bruke ikke-lineær tilleggsinformasjon er avhengig av kognitive belastningen i leseprosessen. Et nokså vanlig tema i litteraturen er å peke mot orienteringsproblemer hos brukerne, kognitiv overbelastning og manglende konsentrasjon (surfing).

En annen argumentasjonslinje går ut på å tynne ut selve differansen mellom tekst og hypertekst som bygger på opposisjonen linearitet - ikke-linearitet. For eksempel, er selve hyperteksten lineær på mikro- og mellomnivå (enkelte setninger, paragrafer og noder), mens den tradisjonelle teksten er ofte multi-lineær i sin overordnede struktur (fotnoter, kommentarer, litteraturhenvisninger, indekser osv. McKnight og Dillon (in McKnight et al., 1993) viser at erfarne lesere av den trykte teksten (vitenskapelig tidsskrift) leser den langt i fra på en lineær måte. Derfor kunne man kanskje konkludere at lineær eller ikke-lineær bruk av teksten er mer relatert til en lesekultur (eller typen av den foreliggende oppgaven, design, osv.), enn til noen faste karakteristikker av media i seg selv.
Et annet problemfelt angår rollen den narrative strukturen har for forståelse av teksten. Har et lineær narrativ og den måten som det disponerer tid og hendelser på noen rolle i vår forståelse av teksten? Douglas (1992), med referanser til J. Bruner, minner oss på at våre ferdigheter i å skape kausale relasjoner mellom ting er tett forbundet med hvordan disse ble observert i tiden, dvs. med sekvensielliteten? Hvordan oppfattes da kausale relasjoner i teksten hvis det lineære narrativet blir suspendert og sekvensielliteten får en tilfeldig rekkefølge?  Laurillard (1996) f. eks. noterer  at "learner working on interactive media with no clear narrative structure display learning behavior that is generally unfocused and inconclusive."

Ut fra disse ulike problemstillingene som ofte er så omfattende og sentrale at det er umulig å finne et endelig svar, kan et sett forskningsspørsmål formuleres:

• Hvordan oppfatter førstegangsleserne en ikke-lineær, hypertekstuell artikkel.
• I hvor stor grad er lesing av hypertekst fra bok det samme som lesing fra et elektronisk hypermediasystem?
• Finner vi oppfatninger og handlinger som går tvers over ulike media?
• Klarer leserne å skape en forståelse om helheten (makrostrukturen) i narrativet hvis de mangler en lineær oppbygning av hendelser?
• Klarer en å få en samlet forståelse av narrativet hvis de mangler et fast standpunkt (center), et bestemt perspektiv i handlingen?
• På hvilke måte forandrer veiledende oppgaver og instruksjoner om lesestrategier tolkningen av teksten?
• Hvordan hjelper en hermeneutisk hypotese leserne til å skape en og mening i teksten i en situasjon hvor de mangler et sentralt, enstemmig perspektiv som det lineære narrativet vanligvis gir leserne?
• Når en eksisterende tekst konverteres i elektronisk form hva kan da bli "added value"(Nielsen, 1995) i denne prosessen, dvs. hvilke kvaliteter som ikke finnes i bokform kan tilføyes i en elektronisk form for å gi leserne bedre interaksjon med teksten og kanskje bedre forståelse?
• Hvordan kan lenker i et hypertekstsystem ta på seg den retoriske rollen i læringsprosessen (Laurillard, 1993), dvs. brukes for å fremme en bestemt tolkning av teksten, en viss hermeneutikk?