Skrevet av Liv Fevang, Hive 2007

I denne oppgaven skal jeg reflektere over egen rolle som veilede av 1.trinnstudenter og hvordan jeg selv fungerte i prosessen med de utfordringene som kom underveis. Disse refleksjonene skal jeg kunne ta med meg til neste gang jeg skal veilede og forhåpentligvis føre til en forbedring.

Under selve planleggingen av hvordan vår veiledning skulle være, var jeg helt inneforstått med at Handals og Lauvås`s handling- og refleksjons-modell ville være den ideelle måten å veilede studentene etter. Denne modellen går ut på å hjelpe studentene til å bli mer klar over egen kunnskap enn at vi som veiledere skal formidle den kunnskapen vi mener er riktig. På denne måten ønsker vi at studentene som blir veiledet skal øke sin mulighet for å videreutvikle den kunnskapen de allerede sitter inne med (Skagen 2006:27). Allikevel innså jeg at mine personlige meninger ofte kan virke noe dominerende, selv om jeg ikke ønsker det. Og av den grunn kunne veiledningen fort helle over mot håndverksmodellen hvor veileder instruerer og forklarer hvordan det skal se ut til slutt (Stålsett 2006:140).

Da selve veiledningen kom i gang, følte jeg meg mer usikker en forventet. Ikke fordi jeg var usikker på mine egne kunnskaper innen faget, men mer fordi 1.trinnstudentene ikke viste den entusiasmen som ventet. Den symmetrien mellom veileder og student som ofte omtales i forbindelse med refleksjonsmodellen, uteble nesten fullstendig i mine øyne. Jeg hadde klare tanker om hva som kunne forbedres i oppgaven både når det gjaldt teorien og språkbruk, og jeg hadde også satt meg inn i annen relevant teori som studentene eventuelt kunne benytte. Mest ønskelig var at disse forslagene skulle komme frem ved hjelp av ledene spørsmål, slik at studentene selv var medvirkende. I henhold til Mathisen og Høigaards veiledningsmetodikk skal samtalen under en veiledning gjennomføres i en atmosfære av gjensidig tillit og være preget av støtte og utfordring, og veileder skal stille konkrete og engasjerende spørsmål. Spørsmålene jeg stilte ble hengende i løse luften, og stikk i strid med hvordan veiledningen bør foregå, endte jeg med å svare på mine egne spørsmål selv. Etter endt veiledning satt jeg ikke med den beste følelse og var spent på hva 1.trinnstudentene hadde fått ut av det og hva de ønsket å jobbe videre med.

Andre veiledning bestemte vi skulle foregå i et mer åpent miljø, i håp om at dette skulle gjøre stemningen ble mindre trykket. Om det var en medvirkende årsak, vet jeg ikke, men stemningen var helt klar en annen nå. Oppgaven hadde studentene jobbet mye med og resultatet til nå var en klar nivåheving. Selv om jeg fortsatt hadde innspill å komme med, hadde tydeligvis studentene tatt våre forslag dagen før til etterretning. Selve veiledningen tok også en helt annen regning nå. 1.trinnstudentene var langt mer delaktige og deltok mer i kommunikasjonen enn dagen før. Nå følte jeg virkelig at veiledningen var en utviklingsorientert samtale der formålet var å bidra til refleksjon og ettertanke som kunne gi hjelp til å gjøre kvalifiserte valg som kan føre til endring og forbedring slik Mathisen og Høigaard hevder i sin bok (fra Utdrag fra en "Håndbok i praktisk veiledningsarbeide" 2004)

Når veiledningen nå er over ser jeg klart at det er vanskelig å forutsi hvilken retning veiledningen vil ta eller hvilken modell som bør velges. Når kunnskap skapes gjennom samtale mellom veileder og student, vil forståelsen virke inn på hvordan veiledningen utvikler seg og tar form. Det finnes kanskje ikke noen modell som kan følges slavisk til enhver tid, og de faktiske elementer som preger situasjonen i tillegg til de deltagendes personligheter, er avgjørende. Etterhvert som jeg tilegner meg mer veiledererfaring, vil mitt repertoar bli utvidet og jeg kan forhåpentligvis kunne benytte meg av modellene om hverandre. Jeg håper på en profesjonell måte å involvere den som skal veiledes og sammen kunne komme frem hvilke resultater som kan forventes.

Litteraturliste:

Unn Stålsett, Veiledning i en lærende organisasjon, Universitetsforlaget 2006.

Kaare Skagen, Kunnskap og handling i pedagogisk veiledning, Fagbokforlaget 2003

Mathisen og Høigaard, Håndbok i praktisk veiledningsarbeide, Høyskoleforlaget 2004